Når kommer TV-serien?

Så har da også vi latt oss frivillig forføre av Max Manus.

Det var i det hele tatt overraskende hvordan en så opphausset film klarte å innfri forventningene, enten vi snakker om den avgjort brukbare balansen mellom fortelling og fakta, eller om hvor løst latter og tårer satt.

Den som skriver dette, er nok i nærheten av en aldri så liten Manus-nerd. Jeg leste begge krigsbøkene hans første gang i tidlig tenåringsalder, i tillegg til andre som ga innblikk i hans personlighet, som Sally Olsen - fangenes engel i Puerto Rico, en ganske så usminket hyllest av en norsk misjonær.

Dermed er det passende med også en noe mindre sminket hyllest av Manus enn det man kunne risikert for en generasjon siden. Med andre ord mer på linje med hvordan han selv skrev rett etter krigen. Så får vi bære over med at filmusikken kanskje ble litt vel svulmende.

Den sminkingen som ble gjort, for ikke å si dramaturgiske grep der handling og personer ble endret til dels eh... dramatisk, fungerte faktisk bedre enn i Ringenes Herre-filmene. Skal man koke bøker på atskillige hundre sider og som strekker seg over mange år, med detaljer og steder, personer og bipersoner, ned til en film på under to timer, er kunsten å fokusere på stemninger og røde tråder.

Hvordan er det å vite at venner når som helst kan angi deg under tortur? Hva skjer med deg når du stadig foretar høyrisikoaksjoner? Hva gjør det med livet når du vet at du når som helst kan bli drept? Og ser at vennene dine blir det?

Å henge seg opp i detaljer som ikke stemmer, kan nok fort mistenkes å handle mer om nerdetendenser og smålighet, noen ganger også om politiske eller provokatoriske agendaer, enn om filmanmeldelse.

Max Manus er i det hele tatt av de filmene der feilene for det aller meste er riktige. Et mulig unntak er fluktscenen fra Kirkeveien. Nedskytingen av tyske soldater på en lastebil blir litt mye Ørneredet, men kan kanskje bidra til å gjøre filmen mer tiltalende for et amerikansk marked.

Forøvrig var det også interessant at de fleste av poengene til Erling Fossen om det angivelig fånyttes og forbryterske i motstandskampen, ble imøtegått såpass fort i filmen.

Men når alt dette er sagt, er det ingen tvil om at filmen roper etter en TV-serie over atskillig flere timer. Vi får bare håpe at noen benytter anledningen, og smir mens jernet er varmt. Gjerne med bruk av samme skuespillere, selv om Aksel Hennie vel er den i Norge som ligner minst på Max Manus.

Den virkelige Manus er forøvrig godt dokumentert på NRK, selv om TV-bildene stort sett er fra etter hans 70-årsdag. Spesielt anbefales radioinnslagene fra 50-tallet og TV-programmet Dette er ditt liv fra 1985, der Manus fortsatt er rimelig oppegående fysisk.

Man finner mer NRK-stoff om motstandskampen her. Om ikke annet, viser det at lisenspengene begynner å betale seg.

NRK Radio har forøvrig bevart hele programmet om kongens ankomst i juni 1945. En nostalgisk og nasjonal opplevelse som egner seg godt i romjulen, selv uten akevitt.

Så venter vi som nevnt bare på TV-serien.