Dødsspillet

En grunn til at jeg ikke skriver flere eller lengre tilsvar på Minerva eller andre steder, er at det altså er andre ting på tapetet. Akkurat nå en bok om en person som kunne gjort atskillige tidsskrifter enda mer lesverdige.

Vi snakker selvsagt om Gregers Gram, siden Bernt Roughtvedt nylig har gitt ut biografien Dødsspillet.

Og han var ikke akkurat skåren for tungebåndet. Gregers hadde ikke bare et sjeldent talent for resonnementer og propaganda, han var kvikk i replikken og med en nærmest sinnsyk humoristisk sans.

Roughtvedt gir interessant innføring i motstandsmannens personlighet og historie som altså er mer mangfoldig og omfattende enn hva man kan få inntrykk av i Max Manus-filmen. Ikke minst bryter det med plottet der når det med god grunn legges opp til at når Gregers i løpet av 1944 tok større og større risiko, skyldtes det at opplæringen (og livet) som kommandosoldat hadde gjort ham kynisk og destruktiv.

Deltakelse i likvideringer, selv om det er av norske nazister, anbefales ikke som behandling av depresjon. 

Det overrasker ikke at Gregers en gang på spørsmål om videre planer svarte at  "Jeg skal ikke gjøre noe etter krigen, jeg". Noe som gjør det lettere å forstå hvorfor han tok risikoen og lot seg lokke i en rimelig åpenbar felle og ble skutt på Plasskafeen på Olaf Ryes plass 13. november 1944.

Men det er ikke bare her Roughtvedt formidler viktige bidrag til å forstå Gregers Gram. I stedenfor å rive krigshelter ned fra pallen, noe man kanskje kunne forvente forsøk på etter Gunnar Sønstebys død, forsterkes inntrykket av en uvanlig redelig og oppegående kar.

Som leder for sportsklubben Njård gjorde Gregers det motsatte av hva enkelte ungdomsorganisasjoner er blitt beryktet for i nyere tid. Han ryddet opp i medlemskartoteket med hard hånd og strøk så mange at det som var blitt oppfattet som en av de største klubbene bare hadde 124 igjen etter saneringen.

Samtidig var Gregers også svært aktiv i Ullern Unge Høyre - og russeformann. Det gikk som det måtte, han strøk til artium. Faren, byfogd Harald Gram, sendte ham i eksil til Fredrikstad for å jobbe mer med pensum enn penn og formannsklubber.

Før dette rakk imidlertid Gregers å gjøre seg bemerket med en klar antinazistisk holdning og støtte av at Carl von Ossietzky fikk Fredsprisen i 1935, en utdeling som ikke bare falt Hitler, men også borgelige aviser som Aftenposten tungt for brystet.

Mens mange ungdom på 30-tallet oppfattet Høyre som et gammelmodig parti og foretrakk å lene seg i retning av kommunisme/sosialisme eller høyre-elitist/fascisme, holdt Gregers stort sett en klar Høyreprofil og var lite nådig i debatter med motpolene på venstre og høyresiden.

Roughtvedt oppfatter det heller ikke som en plett på rullebladet at han rett før krigen ble med i omgangskretsen rundt André Bjerke og Karl Brodersen, som begge på ulike måter hadde leflet med nazismen og senere endte i antroposofien.

Med sin oppvekst i hjem som ikke bare var møblert, men det med bøker, og der bestefaren hadde vært norsk statsminister i Stockholm, var det nok knyttet en og annen forventning til Gregers. Han begynte dermed mer eller mindre velvillig på jusstudiet, men var lite motivert.

Kanskje kom krigen som en slags redning, samtidig som den altså skulle ødelegge ham, på mer enn én måte.

Roughtvedts bok er nok i korteste laget, men gir en god oversikt spesielt over krigsinnsatsen som vel er hva folk flest er opptatt av. Det hadde likevel løftet boken om den hadde gitt enda mer innblikk i privatpersonen og familiehistorien.

Når det likevel er noe av dette kan det skyldes at Gregers kusine Julie Alice Berg er intervjuet, samtidig som hennes sønn Herman Gram Berg har bidratt med annet stoff. Vi kan for ordens skyld nevne at dette er henholdsvis mor og bror til Johannes H. Berg.

Vi får håpe at  Roughtvedt har spart på noe av stoffet til neste roman om Erik Erfjord.

Ny krigsfilm?

Og så blir kanskje Asbjørn Sunde festet til lerretet, som det heter, likevel.

Hvor lang tid skal det ta før noen forstår at det vi trenger er en TV-serie? Det kan da ikke være nødvendig å gå til den helt ultimate guttestreken å starte en facebook-gruppe?

Eller finne fram sykkelen?!

Nærkamp om manus

Siden debatten fortsetter om hvorvidt det er fri diktning i manus når filmen om Max Manus skildrer ham i nærkamp i Vinterkrigen, er det kanskje greit å sitere hans egne ord, siden ingen så langt har gjort dette.

Men først fra dagens innlegg i Aftenposten av Baard H. Borge, førsteamanuensis ved Høyskolen i Harstad.

I filmen stormer Manus frem på slagmarken og dreper til slutt en ubevæpnet russer med kniv. Ulateig har rett i at Manus deltok på en (udramatisk) nattpatrulje bak fiendens linjer (noe ingen har benektet), men scenene som viser vill nærkamp, er og blir fri diktning. Det fremgår av Max Manus’ selvbiografi, men også, som historikeren Lars Borgersrud har påpekt, av arkivene Finlands-komiteen etterlot seg. De norske frivillige, omkring 125 mann, var utplassert ved fronten natten mellom 12. og 13. mars, da det ble innledet et massivt bombardement fra sovjetisk side. Den 13. mars ble det imidlertid våpenhvile, slik at de norske styrkene aldri kom i direkte kamp med russerne.

Hvordan skildrer så Manus disse dagene og den "ene" nattpatruljen i Det vil helst gå godt, skrevet i 1945?

Vi hadde stadig vekk små skipatruljer langt inn bak russernes linjer. Russerne hadde til gjengjeld sine patruljer inne hos oss. De brukte å sende svære patruljer på flere hundre mann. De var svært tapre og vi fikk på tross av avisenes skildringer en veldig respekt for dem. Jeg husker at et par dager før fredsslutningen var det en styrke på en 5-600 mann som angrep. Det var bare en patrulje, men den bet kraftig fra seg. Russerne var lidderlig uheldige og angrep på det eneste sted på Salla-fronten hvor vi hadde satt opp piggtråd. Piggtråden var satt opp samme dag. Her gravde de seg nå ned, og istedenfor å trekke seg tilbake, gikk de til angrep. De holdt på noen timer og det kostet dem en hundre mann (side 27).

Slik Manus selv skildrer dette, dreide det seg med andre ord om flere dager, flere patruljer og noe som vanskelig kan forstås som annet enn nærkamp, med atskillige døde.

Men det er riktig at han ikke nevner noe om kniv.

Og han fortsetter med å beskrive hva som skjedde umiddelbart etter fredsslutningen, som kom midt under et intenst artilleriangrep fra russisk side.

Det var med en underlig følelse vi så russerne komme fram til våre linjer for å hente sine falne. De russerne som var skutt lå på de samme stedene i snøen hvor de hadde stupt i troen på sin sak. I den fantastiske kulden i Finnland under vinteren 39-40 tok det ikke lang tid før et lik var helt stivfrossent. Det som gjentok seg den gangen har dessverre hendt senere i millioner av tilfelle. For meg står det alltid som noe motbydelig, jeg får spyfornemmelser bare ved tanken på å skulle være med på å lempe døde mennesker opp på en kjerre eller slede, slik som man lemper alminnelige tømmerstokker. Jeg gikk rundt omkring i ingenmannsland i de dagene og så på likene som lå der halvt nedgravd i snøen, og var enig med meg selv om en ting: Krig var noe svineri (side 30).

Manus opplevde med andre ord ikke bare en rolig nattpatrulje, eller å bli beskutt av artilleri. Hvis han skal ha gått rundt blant masse russere som nylig var døde (noe man kan slutte av kommentaren om hvorfor likene allerede var stivfrosne), må de ha klart å stupe rett ved der han befant seg, og mens han var i området. Og da må noen som befant seg rimelig nær Manus ha vært i noe som vanskelig kan kalles annet enn nærkamp.

Eller mener dagens historikere bent fram at Max Manus lyver, eller overdriver for å si det på finere?

Så lenge ingen sier noe om slik, er mistanken heller at historikere ikke synes å finne dette omtalt i offisielle papirer, og dermed konkluderer med (eller ikke opplever faglig grunn til å konkludere med annet enn) at det ikke har skjedd.

Da følger det videre at Manus i såfall bare har skrytt det på seg for å imponere, så lite som han ellers foretok seg under krigen. Og siden det ikke er gjentatt i Mitt Liv som kom i 1996, må han ha gått tilbake på hele den lidderlig uheldige saken. Hans mange senere mareritt fra Finland skyldes nok bare drømmer.

Det skal bli interessant å følge nærkampen videre mellom historikerne på feltet.

Statsbegravelser

Siden vi nå er et land som holder seg til skikken statsbegravelser, er det ikke overraskende at Arne Næss får dette.

Men det oppfattes nok samtidig som lite konsekvent når - for å ta et aktuelt navn - Max Manus ikke fikk i 1996.

Man mistenker nesten økonomiske motiver. Litt sånn at hvis Manus skulle fått, måtte atskillige andre Linge-karer også kommet i betraktning. For ikke å glemme 333-skvadronen. Krigsseilerne er uansett glemt, så de nevner vi ikke.

Kort sagt, hvorfor tar ikke Fossen denne debatten?

Manus mot Borgersrud

Max Manus-filmen har gitt flere anledning til å få publisitet. Ved siden av Erling Fossens rør er det historikeren Lars Borgersrud som har gått i bresjen for å fortelle om "usannheter" i filmen.

I en innlegg i dagens Aftenposten nevner han 3 direkte historiske feil:

1: Manus deltok aldri i kamphandlinger under vinterkrigen
2: Kampen mot arbeidstjenesten ble ikke startet i 1944, slik filmen sier, men med et angrep fra kommunistiske sabotører i 1943.
3: Jens Christian Hauge kom ikke på banen før i 1942, hva han mente i 1940 er ikke avklart.

Nå er disse påstandene av ulike typer, og stort sett noe som faller inn under dramaturgiske grep. Hauges plassering i filmen var av de mindre forståelige, og er vel primært gjort fordi han er såpass kjent, og også var en barndomskjenning av Manus. Men følelsen var nok litt sånn man kan ha i historiske romaner, der hovedpersonene har en lei tendens til å støte på berømte skikkelser uten at dette er nødvendig for handlingen.

Å kalle dette for en "usannhet" er imidlertid litt drøyt. Vi snakker om film og ikke forelesning. Hauge var med i krigen, på rett side, kjente Manus og fortjener en plass, selv om han burde vært flyttet f.eks. til rett før kanoaksjonen.

Hvordan kampen mot arbeidstjenesten fremstilles handler vel mest om tolkning av det som ikke blir sagt. At kommunisten Borgersrud vil fremheve kommunistiske aksjoner er forståelig, men å hevde bombastisk at filmen taler usant fordi den ikke nevner det som skjedde i 1943, blir søkt. For ikke å si lite sjenerøst.

Filmen nevner heller ikke en rekke andre av Manus sine egne aksjoner og aksjonsforsøk, fra Moss til Kristiansand, og heller ikke at de omtalte aksjonene var lenge planlagt og måtte godkjennes i London (noe som mange ganger fikk Manus til å bli ganske så rasende på det han oppfattet som sendrektighet og inkompetanse). Det er i det hele tatt bare å trygle om en TV-serie.

Når vi kommer til Vinterkrigen, undrer jeg meg enda mer. For det er - etter det jeg kan forstå - liten tvil om at Manus faktisk var i kamphandlinger i Finland.

Historikerens uttalelser avvises blankt av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller. Han leser høyt fra dagbøkene motstandsmannen Kolbein Lauring - som var sammen med Manus i vinterkrigen.

- «8. mars: Mange ble såret, og en fallen, den falne var nordmann og het Christensen. Nordmannen fikk en kule gjennom hjertet og så døde han momentant», står det i Laurings dagbok. Det høres ut som strid for meg! sier Nordseth-Tiller til VG Nett.

- Jeg har stor respekt for Borgersrud som historiker og har lest bøkene hans. Men det han kommer med her er helt usaklig. Det står om trefninger i Laurings dagbøker og det er helt uforståelig for meg at Borgersrud ikke kjenner til dette. Både Max Manus´ kone Tikken Manus og Gunnar Sønsteby har gått god for fremstillingen.

Tikken sier dette om kritikken fra Borgersrud til VG Nett:

- Ifølge Max var han i trefninger ved Salla-fronten under vinterkrigen. Nettopp disse episodene var det som plaget han senere i livet. Det interessante er ikke hvorvidt disse episodene er ett hundre prosent nøyaktig gjengitt, poenget er å
vise hvor forferdelig han opplevde det og hvordan det hjemsøkte han senere.

Manus selv nevner også trefninger i Det vil helst gå godt - ved en anledning ble hundre russere skutt.

Kan det være noe ved forestillingen om at motstandshelten Manus skal ha sloss mot gode kommunistiske soldater, som plager Borgersrud? Eller farer både Manus, Lauring, Tikken og Sønsteby med løgn?

Nøytral som jeg er, overlater jeg til den enkelte å avgjøre.

Når kommer TV-serien?

Så har da også vi latt oss frivillig forføre av Max Manus.

Det var i det hele tatt overraskende hvordan en så opphausset film klarte å innfri forventningene, enten vi snakker om den avgjort brukbare balansen mellom fortelling og fakta, eller om hvor løst latter og tårer satt.

Den som skriver dette, er nok i nærheten av en aldri så liten Manus-nerd. Jeg leste begge krigsbøkene hans første gang i tidlig tenåringsalder, i tillegg til andre som ga innblikk i hans personlighet, som Sally Olsen - fangenes engel i Puerto Rico, en ganske så usminket hyllest av en norsk misjonær.

Dermed er det passende med også en noe mindre sminket hyllest av Manus enn det man kunne risikert for en generasjon siden. Med andre ord mer på linje med hvordan han selv skrev rett etter krigen. Så får vi bære over med at filmusikken kanskje ble litt vel svulmende.

Den sminkingen som ble gjort, for ikke å si dramaturgiske grep der handling og personer ble endret til dels eh... dramatisk, fungerte faktisk bedre enn i Ringenes Herre-filmene. Skal man koke bøker på atskillige hundre sider og som strekker seg over mange år, med detaljer og steder, personer og bipersoner, ned til en film på under to timer, er kunsten å fokusere på stemninger og røde tråder.

Hvordan er det å vite at venner når som helst kan angi deg under tortur? Hva skjer med deg når du stadig foretar høyrisikoaksjoner? Hva gjør det med livet når du vet at du når som helst kan bli drept? Og ser at vennene dine blir det?

Å henge seg opp i detaljer som ikke stemmer, kan nok fort mistenkes å handle mer om nerdetendenser og smålighet, noen ganger også om politiske eller provokatoriske agendaer, enn om filmanmeldelse.

Max Manus er i det hele tatt av de filmene der feilene for det aller meste er riktige. Et mulig unntak er fluktscenen fra Kirkeveien. Nedskytingen av tyske soldater på en lastebil blir litt mye Ørneredet, men kan kanskje bidra til å gjøre filmen mer tiltalende for et amerikansk marked.

Forøvrig var det også interessant at de fleste av poengene til Erling Fossen om det angivelig fånyttes og forbryterske i motstandskampen, ble imøtegått såpass fort i filmen.

Men når alt dette er sagt, er det ingen tvil om at filmen roper etter en TV-serie over atskillig flere timer. Vi får bare håpe at noen benytter anledningen, og smir mens jernet er varmt. Gjerne med bruk av samme skuespillere, selv om Aksel Hennie vel er den i Norge som ligner minst på Max Manus.

Den virkelige Manus er forøvrig godt dokumentert på NRK, selv om TV-bildene stort sett er fra etter hans 70-årsdag. Spesielt anbefales radioinnslagene fra 50-tallet og TV-programmet Dette er ditt liv fra 1985, der Manus fortsatt er rimelig oppegående fysisk.

Man finner mer NRK-stoff om motstandskampen her. Om ikke annet, viser det at lisenspengene begynner å betale seg.

NRK Radio har forøvrig bevart hele programmet om kongens ankomst i juni 1945. En nostalgisk og nasjonal opplevelse som egner seg godt i romjulen, selv uten akevitt.

Så venter vi som nevnt bare på TV-serien.