Mytenes jubileumsår

Det er dessverre noe symbolsk passende, og svært så ventet, når Aftenpostens redaktør Per Anders Madsen innleder feiringen av Darwin-jubileet. Ikke bare klarer han ikke å unngå mytene, noe det bare er å venne seg til for hele 2009. Han kolliderer allerede i første setning.

«LA OSS HÅPE at teorien ikke er sann. Og hvis den er sann, la oss be om at den ikke blir viden kjent.»

Ordene tilhører Lady Wilberforce, biskopen av Worcesters hustru, og er betegnende for mottagelsen av Charles Darwins bok Artenes opprinnelse, særlig blant legfolk. De kunne styre sin begeistring for tanken om at alt liv på Jorden er i slekt med hverandre, at apen er menneskets nærmeste slektning, og for en teori som til de grader rokket ved det etablerte verdensbildet.

Historien om mennesket som Jordens mest intelligente skapning har en begynnelse og dermed også en slutt. Etter Darwin har mennesket ikke lenger noen selvskreven plass som kronen på skaperverket.

At anektdoten er både feilaktig og forsterker stereotypier, synes ikke redaktøren å være kjent med.

De som har lest Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Utaker (og har du ikke det er det bare å bevege seg i retning av nærmeste bokhandel på internett), gjenkjenner dette som en av drøyt tredve myter som dekodes i undertegnedes artikkel Historien om det som ikke skjedde – krigen mellom kirken og vitenskapen.

Selv om anekdoten er morsom, er den altså vanskelig å finne kilden til, utenom Wikipedia. Det føyer seg dermed inn i mønsteret at heller ikke Aftenposten oppgir den.

Bedriver vi litt amatørforskning (jeg har til gode å se seriøs på feltet), vil vi se at utsagnet tilskrives alt fra 1859 til 1880-årene, og fra at bispekona fikk høre om Darwin generelt til at hun mer direkte fikk høre at vi stammer fra apene (noe Darwin selvsagt aldri sa).

Artikler, bøker og debattinnlegg som bruker den er heller ikke enig om ordlyden, eller hvilken biskop det er snakk om (av f.eks. Worcester eller Birmingham, men det passer jo godt at det hele indirekte knyttes til legenden om hva som skjedde i debatten mellom Huxley og Wilberforce - mer også om den i omtalte bok).

Noen tilskriver historien rett og slett vittighetsbladet Punch eller Vanity Fair. Selv om mentaliteten bak kan antyde noe om folkelige holdninger, hadde det vært nyttig med bedre kildehenvisninger.

At sitatet brukes, antyder dessverre nok en gang hvor fristende det er med udokumenterte historier som støtter eget syn. Og (slik jeg så festlig avslutter omtalen i boka) "Hvis det er sant, la oss håpe at verdien av å sjekke kilder vil bli allment kjent".

På samme måte som det kan ha verdi å sjekke hva man egentlig sier. Hvis det er slik at Darwins fundamentalt sett "rokket ved det etablerte verdensbildet" (= trakk teppet vekk under hele overtroen på menneskets verdi og særstilling) og at dermed "mennesket ikke lenger har noen selvskreven plass som kronen på skaperverket" (= har ingen bedre posisjon, moral eller verdi enn noe annet i det materielle universet), er det opplagte spørsmålet hvor i all verden man da skal hente ressurser fra når det gjelder å beskytte menneskeverdet, fremme menneskeretter og i det hele tatt formidle en "høyerestående" moral (hva nå i all verden det er for noe etter Darwin).

Det er heldigvis ingen grunn til å tro at Aftenposten selv i Darwin-året 2009 vil legge den minste brems på sin kamp for rettigheter og rettferdighet, uansett hvor mye det etablerte verdensbilde er rokket ved og Aftenposten redaktør ikke er noen krone på skaperverket.

Redaktøren trekker i det hele tatt ikke en eneste konsekvens av hva han nettopp har sagt om verdensbildet og menneskets posisjon. Han hopper uten videre fra en verditom til en verdifull verden (hvis han da ser evolusjonslæren som hele sannheten bak vår opprinnelse, inkludert våre moralopplevelser, og han sier interessant nok ikke noe som tyder på noe annet).

Artikkelen avsluttes dermed tankevekkende nok med en moralsk pondus og prinsippfasthet som ikke kan bygges på noen evolusjonslære. Noe han til og med understreker.

Evolusjonsteorien har tidvis også møtt motstand blant krefter som ikke har skilt tydelig nok mellom Darwin på den ene siden og teorier som vil rettferdiggjøre både klasseskiller og kjønns- og rasediskriminering ved hjelp av forestillinger om den sterkestes rett på den andre. Men denne såkalte sosialdarwinismen har svært lite med Darwin å gjøre.

Evolusjon er ingen forutbestemt form for fremskritt. Evolusjonsteorien har ingen normativ kraft, og den er ingen moralsk veiviser.

Den løser ikke alle erkjennelsesteoretiske utfordringer.

Dens verdi som samfunnsteori er like liten som dens naturvitenskapelige betydning er stor. Også dette skillet vil det forestående Darwin-jubileet forhåpentlig bidra til å minne om.

Selv om sosialdarwinismen har atskillig med Dawin å gjøre, er den feilen som begås - både av Darwin og enkelte andre - å tro at man kan hente verdier fra naturvitenskap generelt, eller evolusjon spesielt.

Dermed ender vi i blodige blindveier som Darwin selv la opp til i The Decent of Man and Selection in Relation to Sex (en bok som vi spår vil bli lite nevnt i 2009, og enda sjeldnere mer enn de fire første ordene i tittelen).

"We civilised men, on the other hand, do our utmost to check the process of elimination; we build asylums for the imbecile, the maimed, and the sick; we institute poor-laws; and our medical men exert their utmost skill to save the life of every one to the last moment. There is reason to believe that vaccination has preserved thousands, who from a weak constitution would formerly have succumbed to small-pox. Thus the weak members of civilised societies propagate their kind. No one who has attended to the breeding of domestic animals will doubt that this must be highly injurious to the race of man. It is surprising how soon a want of care, or care wrongly directed, leads to the degeneration of a domestic race; but excepting in the case of man itself, hardly any one is so ignorant as to allow his worst animals to breed."

I det hele tatt er det ikke vanskelig å se den spenningen som Darwin opplevde mellom sine siviliserte verdier og intuisjoner, og det han mente å kunne observere av naturen og fornuften.

Der andre raser var biologisk mindreverdige og ganske sikkert ville stryke med i kampen mot noe så sivilisert som angelsaksere.

"At some future period, not very distant as measured by centuries, the civilised races of man will almost certainly exterminate, and replace, the savage races throughout the world."

Men selv om kvinner var menn underlegne, mente nok ikke Darwin (for ikke å si Galton og gjengen) at den delen av menneskeheten stod i fare for å bukke under i kampen mot naturens herre, altså mannen.

"The chief distinction in the intellectual powers of the two sexes is shewn by man's attaining to a higher eminence, in whatever he takes up, than can woman - whether requiring deep thought, reason, or imagination, or merely the use of the senses and hands"

Det er vel grunn til å understreke at selve evolusjonsteorien ikke akkurat står og faller med at Darwin dessverre var et progressivt barn av sin tid. Uansett vil det nok vise seg i 2009 at han ikke er den eneste som tilhører en tidsepoke.

I likhet med de som skal skrive om Galilei.