Synd og sånn

Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene. 

Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.  

Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.

Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda.  Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.

Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.

– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg. 

– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!

Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.

I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.

Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.

– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt? 

– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.

Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.

Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.

Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen. 

Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.

Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde  jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham. 

Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".

At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".

Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".

Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.

– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?

– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv. 

– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.

Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.

Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus. 

For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt.  Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna. 

Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.

Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte. 

Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy, 

If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin. 

Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".

Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.

Bokanmeldere og begreper

Alltid spennende når noen anmelder ens bøker, og ikke minst hyggelig når det gjøres så positivt og oppegående som et stykke ned i Dan-Raoul Husebø Mirandas Ein ateismekritikk-kritikk i Humanist 4/2013, nå lagt ut på nett.

Dermed er det bare å bøye seg i tenkehetten for konklusjonen om Eksisterer Gud?, boken Atle Ottesen Søvik og jeg publiserte høsten 2013.

Søvik og Davidsen har gjort ein fantastisk jobb med å dra argumenta ned til eit nivå som er forståeleg for både ateistar så vel som teistar. Faktisk leverer Eksisterer Gud? det beste trusforsvaret eg har vore borti. Den klarar og å vise kvifor folk trur, og korleis det å vere kristen og det å tenke rasjonelt kan vere ein grei miks. På mange måtar håpar eg nesten at denne boka sett tona for framtidige diskusjonar – for kristne så vel som ateistar – så me får gjort unna med mange av dei nyateistiske karikaturane ein gong for alle.

Kort sagt, løp og kjøp.

Det er fristende å sitere enda mer av mange positive kommentarer. Men anmeldelsen er heldigvis også kritisk, siden det da går an å lære noe. Både hva som kunne vært formulert eller argumentert bedre, hvor vi kommer til kort og hvordan stoff kan misforstås.

Om ikke boken kan skrives på ny med det første, kan i det minste anmeldelsen kommenteres, akkurat nå.

Skal man diskutere et tema, er det greit med en dekkende definisjon. En stråmann ingen tror på eller en seigmann som kan strekkes i alle retninger, gjør ingen nytte. Vi forsøkte dermed å forholde oss til en mest mulig klassisk kristen gudsforståelse, med minst mulig konfesjonelle kontroverser.

Vi la vekt på at

Det er en lang tradisjon i Vestens filosofihistorie for å definere begrepet «Gud». Filosofene har typisk hatt som kjernetanke at Gud er første årsak, verdens opphav, den uendelige eller den perfekte – og så strukturert resten av begrepet derfra. Man kan begynne med flere forskjellige utgangspunkter og likevel ende opp med et gudsbegrep ganske likt det som ble presentert i forrige delkapittel: Gud er verdens skaper, allmektig, allvitende, allestedsnærværende osv. Dette er temaet i kapittel 8 som handler om den indre sammenhengen i gudsbegrepet. Det har med andre ord vært et filosofisk gudsbegrep i vestlig historie i flere tusen år som er svært forskjellig fra det man mener når man kaller Tor og Odin eller Zevs og Apollon for guder. Dette er et viktig poeng siden Dawkins og andre sier at ateisme bare er å tro på én gud mindre enn teister gjør.

Mer presist handler dette om om at Gud (ved siden av å eksistere som mer enn en forestilling) er én, personlig, kjærlig, allmektig, skaper, uendelig, perfekt, allvitende og nødvendig. Med atskillige setningers klargjøring av hva som ligger i disse begrepene.

Vi ventet mange slags kommentarer til dette, men nok ikke helt den følgende:

Forfattarane tek utgangspunkt i den lutherske Gud, då dette er den guden som ligg dei nærmast, samt at det er den kristne (i vidare tyding abrahamske) Gud som har vore til gjenstand for størst og mest kritikk frå nyateistar.

Hvordan vår beskrivelse av Gud kunne være spesifikk luthersk er noe uklar, uten å gjøre et stort nummer av det. Ja, Gud er også luthersk, men jeg mistenker at verken anglikanere, pinsevenner eller ungkatolikker føler seg helt fremmed for bokens gudsbilde.

Et godt stykke på vei i likhet med jøder og muslimer.

Hvor er det så Dan-Raol mener vi kommer til kort eller formulerer oss ugreit?

Kapittelet om religiøse erfaringar og mirakel er eit av dei svakare i denne boka. Eg trur at ein del andre enn meg vil ha vanskar med å la dette argumentet ligge:

Når kristne tror at Gud har skapt verden, er det naturlig at verden peker mot Gud, slik at også folk som aldri har hørt om kristendommen, kan ha tanker om en skapergud som står bak.

Det er ikke helt opplagt hva kritikken her går ut på. Forestillinger om en høyere skapergud finnes i mange slags kulturer, og altså ikke bare blant kristne, jøder eller muslimer. Vi presenterer ikke dette som et argument for at Gud må eksistere, sier kun at det passer godt med at Gud finnes. Selvsagt finnes flere grunner til tanker om en skapergud, enn at en skapergud finnes.

Konklusjonen på dette punktet er likevel positiv.

Forfattarane er opne på at religiøse erfaringar handlar om personlege vurderingar, og at dette gjerne er ein av dei større utfordringane med å overtyde ikkje-religiøse. Dermed reddar dei seg greitt inn.

Anmeldelsen redder seg altså greit inn der.

Så har Dan-Raol også noen spørsmål.

Refleksjonen rundt det onde sitt problem er elles strålande med tanke på å slå ned ein del fordommar. Det er likevel noko ein stoppar litt opp ved:

Det viktige poenget her er at hvis Gud kunne skape både en risikofri verden og vår verden i tillegg, var det godt av Gud å skape begge deler. Hvorfor? Det er godt for Gud å kunne ha en annen type fellesskap med oss enn han har med andre i en annen verden, og det er godt for ham å skape en verden der helt unike goder kunne oppstå.

Her (og fleire andre stader) er det refleksjon rundt kva som er «godt for Gud». Det blir ikkje vidare forklart kvifor, og som ikkje-kristen undrar ein kvifor.

Her ser jeg at vi kunne formulert oss annerledes og bedre. Ikke minst blir preposisjonen "for" såpass misvisende at det er naturlig å bruke noen milliliter blekk på det i anmeldelsen. Vi vet lite om hva som er "godt for Gud", selv om det er mulig å argumentere for at det er et gode med fellesskap med også noen som ellers ikke kunne blitt til.

Poenget er ikke hva som er godt for Gud, men hva som det er godt at Gud gjør.

Noe vi heldigvis peker på i de neste setningene.

Først og fremst er det godt for oss som lever i denne verden, siden den eneste muligheten for oss å kunne leve et godt og evig liv med Gud, er at vi først blir til i denne verden, og så kan ta del i den neste verden. Det er altså ikke et mulig alternativ at vi konkrete individer i vår verden hadde blitt skapt rett i en god verden. 

Dette handler om at de spesifikke individene "oss" og "vi" er blitt til i vår verden med våre foreldre, vår barndom, skolegang, fritid, jobb, familie osv., og som noe annet enn hvordan vi ville blitt i en annen verden.

Akkurat du og jeg ville ikke vært akkurat du og jeg.

Neste spørsmål handler om hva som skulle gjort at vi avviste Guds eksistens, noe anmelderen ser som utfordrende også for ham selv.

Kva kunne gjort Guds eksistens så usannsynleg at dei to potensielt måtte revurdera sitt standpunkt? Forfattarane er såvidt inne på det, men eg skulle gjerne sett dette som ein del av oppsettinga av argumentet, heller enn noko som ein endar opp med å avvise undervegs. 

Det skal vere sagt at akkurat dette er noko eg sjølv har store problem med, då dette er å leggje premiss for kva som heilt grunnleggjande hadde gjort at eg måtte revurdere heile mitt livssyn – noko som er svært vanskeleg å vere oppi, og endå verre å postulera før det skjer.

Ja, vi kunne vært tydeligere og satt det opp på en annen måte. Men dette er altså et ganske stort prinsipielt og praktisk spørsmål, med mange momenter - også innen naturvitenskap. Når vinkelen i boken er hvilken hypotese som skaper best mulig sammenheng i flest mulig data (koherens), er det enkle svaret at en avvising av én hypotese krever at en annen hypotese skaper bedre sammenheng.

Så er det opplagt ikke like enkelt å si hva dette konkret innebærer.

Det er likevel ikke til å komme fra at Kristen gudstro vil skape mindre sammenheng hvis noen graver frem Jesu legeme, Tor og Odin viser seg på himmelen, det avsløres at ingen mennesker på noen måte er ansvarlige for sine tanker, ord og gjerninger, eller at universet likevel ikke er fininnstilt, for å nevne noe.

Det er også forståelig at Dan-Raol går lei i det ene kapitlet som på rekke og rad og nok i overkant oppskriftsmessig avviser de relativt korte argumentene i Michael Martin og Ricki Monniers The Impossibility of God (2003).

Det er diverre bare så mange gongar ein kan synast at det er morosamt, og når ein kjem til det tjuefjerde argumentet (tjuetredje, så vidt eg kan telje, dei hoppar av ein eller annan grunn over det tjueførste), er ein ganske lei. 

Mesteparten av avvisinga av argumenta går nemleg på det same: Argumenta er stråmenn for det gudsbilete dei postulerer i boka. Det er vel og greitt, men det gjer eit lite inntrykk av at det ikkje finnest nokon innvendingar mot gudsbiletet deira, i kvart fall ingen innvendingar som held. Eg har vanskeleg for å tru det er tilfellet, og skulle gjerne sett dei ta opp meir relevant kritikk i staden for å bruke eit heilt kapittel for å avvise stråmenn.

Nummereringen skal vi ta med vår mattelærer, men vi kunne nok gjort en bedre jobb med å vise hvorfor akkurat disse argumentene var mer relevante enn bare fordi vi hadde boken for hånden. Grunnen er nok ikke verre enn at den er mer kjent og henvist til blant religionsfilosofer enn mange andre bøker med kritikk av et kristent gudsbilde.

Før jeg kommer til slutten av omtalen av Eksisterer Gud? kan tas en kort runde innom en mer generell kritikk i anmeldelsen.

Det eg saknar i desse bøkene, er refleksjon rundt nyateismen i Noreg. Bøkene tar gjerne utgangspunkt frå utlandet, som er lite talande for korleis det er med nyateisme blant ateistar (og humanistar) her til lands.

Ja, siden vi ikke skrev om nyateismen i noe land, er nok ikke vår bok mest i tankene her. Til gjengjeld er det mer enn en smule underlig at ikke min Svar på tiltale fra året før er omtalt, siden den også berører den norske scenen.

Grunnen er muligens ikke verre enn at Dan-Raol fikk tak i feil bok for oppdraget.

Den siste innvendingen til Eksisterer Gud? peker tilbake på - eller drar teppet litt vekk under - den første kommentaren, om "den lutherske Gud".

Ein kan og meine at refleksjonen rundt kor representativt synet til forfattarane er blant kristne, ikkje er spesielt grundig, og det kan sjå ut som Søvik og Davidsen litt vel fort konkluderer med at gudsbiletet deira er det rådande i Den norske kyrkje – og blant norske kristne generelt. Det er forståeleg at forfattarane vil konkludera slik (og gudsbiletet deira er eit eg absolutt trur Dnk kan vere godt tent med), men høgt uvitskapleg. Søvik og Davidsen er dei første eg har sett med dette konkrete gudsbiletet. Ein kan og håpe at denne boka er med på å gjere noko med det

Oppfatter man bokens Gud som spesielt luthersk, er det underlig å tenke at dette ikke er et ganske vanlig gudsbilde i DnK eller blant norske kristne. Men siden vi ikke oppfatter den som spesielt luthersk, og har hentet mye fra en bredere, klassisk tradisjon, har nok anmelderen et poeng.

Ikke fordi gudsbildet er ukjent i Dnk, men fordi det ikke er vanlig å presentere Gud såpass tydelig og utfyllende, og med den type terminologi.

Vi mistenker uvitenskapelig nok, men mer enn anekdotisk siden en av forfatterne er godt kjent med pensum og undervisning ved teologiske læresteder, at dette gudsbildet ligger til grunn for mange teologers oppfatning av Gud.

Samtidig er ikke religionsfilosofiske vinkler vanlig i hverdagen, spesielt ikke blant folk flest. Snakker noen om Gud, gjelder fort personlige bilder og uttrykksmåter. Det finnes også teologiske tradisjoner for å si minst mulig om Gud (tanken er at vi kun kan si konkret hva Gud ikke er). Noen oppfatter også religionsfilosofiske vinklinger som for rasjonalistiske og/eller abstrakte til å hjelpe i livets utfordringer, uten at det alltid er lett å se alternativene som mindre abstrakte.

Det er uansett ikke vanskelig å støtte at bokens gudsbilde bør bli mer kjent og akseptert i Dnk (og andre steder), og håpe at boken kan bidra til det.

Så får vi håpe og tro at anmeldelsen kan gjøre boken mer kjent.

Sekularisme og annet kristent

Det er lenge siden jeg sluttet å bli gledelig overrasket over å bli gledelig overrasket over Humanist.

Denne gangen er temaet Sekularisme og tanken om moralsk likhet og da er konklusjonen selvsagt, slik alle medlemmer av Human-Etisk Forbund har fått inn med morsmelken, at dette egentlig er kristne verdier.

Eller kanskje man skal være realistisk nok til å innse at langt de fleste ikke har det.

I likhet med mange kristne, tross til dels spede forsøk på Dekodet på å si noe annet.

Derfor er det flott at filosofen Morten Fastvold ikke er skuddredd når han skriver om en ganske så spennende bok jeg dessverre ikke har rukket å lese like nøye.

Men er det nødvendigvis en motsetning mellom sekularisme og religiøsitet? Enkelte, som Larry Siedentop, en britisk professor i intellektuell historie, mener at det ikke er det. I boka Inventing the Individual. The Origin of Western Liberalism, som utkom på Penguin i 2015, rokker han ved den oppleste og vedtatte sannheten om at sekularisme og religiøsitet er motpoler. Han hevder at dette er en falsk motsetning – iallfall hvis vi med religiøsitet sikter til kristendommen.

Noe som er greit om man vil unngå fordummende fraser om hva "religion" og "religiøse" er og gjør.

Eller om at kristendommen ikke ble bra før reformasjonen eller opplysningstiden.

Siedentop hevder – oppsiktsvekkende nok – at sekularisme og kristendom ikke bare kan forenes, men at sekularisme i bunn og grunn er et produkt av kristendommen. Kristendommen hadde nemlig helt fra starten av en sekulær kime som opp igjennom århundrene fikk vokse. Og det på et vis pavekirken ikke hadde forutsett, og som ga støtet til et både sekulært og liberalt tenkesett som etter hvert også skulle komme til å rette seg mot pavekirken selv.

Noe som gikk såpass hardt for seg at pavekirken lenge (noen steder fortsatt) ble fradømt all humanitet og sett som skoleeksemplet på hvor ille "religion" (hva nå det er) er, fra franske opplysningsfilosofer til norske kulturradikale.

Likevel har  livssynshumanister og kristne langt mer felles enn det virker på Dagsnytt atten.

Vi kommer heller ikke utenom at livssynshumanismens sterke vektlegging av alle menneskers likeverd gjenfinnes både i liberal tenkning og kristen teologi. I spørsmålet om menneskeverd og enkeltindividets uendelige verdi beveger livssynshumanister og kristne seg på felles grunn.

Noe nok ikke alle livssynshumanister setter like mye pris på å få høre.

Er dette noe livssynshumanister finner besværlig og helst ikke vil bli minnet på? Og er den kunnskapen Siedentop formidler, noe vi helst ikke vil vite av? Fordi det ikke passer med vårt tradisjonelle syn på kristendommen som en hovedmotstander vi knapt kan si noe godt om?

Og da forventer ingen at man trekker inn den sp Monty Python.

I så fall er en scene fra Monty Python-filmen Life of Brian til ettertanke. Jeg sikter til den der lederen i frigjøringsgruppa proklamerer at den romerske okkupasjonsmakten bare har tråkket på folk i generasjoner og aldri har gjort noe bra. Hvorpå et medlem i gruppa mumler et: «Hva med akveduktene?» Jo, lederen må medgi at akveduktene ikke er så ille. Eller gode sanitære forhold, mumler en annen. Ok, greit, sier lederen – og slik fortsetter det, helt til han må modifisere sin kraftsalve til et: «Foruten akvedukter og sanitære forhold og medisin og utdanning og irrigasjon og veier og offentlige bad og lov og orden … Hva har romerne gjort for oss?»

Nå betyr ikke det at Fastvold eller Monty Python hyller den romerske okkupasjonsmakten eller Kirken uten motforestillinger, selv om de altså har gitt oss mer enn akveduktene. Og han forstår at noen livssynshumanister kan ønske seg en annen historie.

Er så grunntanken om moralsk likhet å betrakte som en kristen «akvedukt» som livssynshumanismer bør verdsette? Eller så vi helst at andre lærde kom på banen og bestred Siedentops tese om at vestlig, sekulær, liberal tenkning er et uekte barn av kristendommen?

Fastvold støtter klart første alternativt. Han bruker en metafor fra friidrett. Kristendommen har fungert som en hare i et mellomdistanseløp.

Denne rollen er som kjent å raskt ta teten og holde høy fart i feltet fram til et visst punkt, der favorittene slippes fram for å kjempe om å komme først i mål – og da til en bedre tid enn det de ellers ville ha oppnådd.

Med et slik bilde

utgjør senantikken og middelalderen «haredelen» av løpet, mens renessansen, opplysningstiden og de etterfølgende århundrene er resten av distansen fram til mål. Selv om «haren» kanskje ble en sinke i løpets siste del, må den få sin del av æren for det gode resultatet som ble oppnådd.

Så er det selvsagt vanskelig å si om resultatet i det hele tatt hadde vært mulig med en annen hare. Eller om vi faktisk er i mål. Kanskje er det langdistanse og haren som holder best fart? 

Eller andre som er så dopet på kristenmannsblod at de bryter når virkningen gir seg.

Metaforer kan kort sagt brukes til mangt. 

Med en reflektert analyse av en tankevekkende bok, løfter Fastvold frem poenger som fortjener å heises høyt opp et par ganger om dagen, i hvert fall i enkelte kommentarfelt og kulturdebatter.

Siden vi så fort blir fartsblinde av egne verdier.

Så selvinnlysende er tanken om moralsk likhet blitt for oss i Vesten at vi nærmest tror at den kan sanses – at den kan oppdages bare ved å se på de enkelte menneskene. Vi er nemlig opplært til å se etter det som er felles for oss alle, åpenbare ulikheter til tross. Men det er faktisk ikke innlysende at vi skal gjøre det, da forestillingen om moralsk likhet jo er noe abstrakt – altså en forestilling, en tanke, og ikke noe som kan sanses.

For dette handler ikke om empiri. Som Chesterton sier, tror man ikke at vi er skapt like, sitter man igjen med at vi er evolvert ulike.

Noe Fastvold støtter, i det minste indirekte.

Det som i stedet springer oss i øynene, empirisk sett, er hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter. Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.

Som du forstår har jeg lyst til å sitere og kommentere hele anmeldelsen, men da risikerer jeg nok en aldri så liten anmeldelse selv.

Mye mot min vilje nøyer jeg meg dermed med konklusjonen.

Hadde ikke kirkens lærde gjennom flere hundre år nedfelt grunntanken om moralsk likhet i form av håndfast jus, er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten. Kanskje hadde vi da vært mer lik verden for øvrig, ved å legge adskillig mindre vekt på enkeltindividets verdi eller menneskeverd, og ved å ha en langt mer kollektivistisk kultur, der hver og én blir en høyst utbyttbar del i det helhetlige maskineriet.

I så fall blir det feilslått å forbinde sekularisme med moralsk forfall, slik mange kristne og muslimer og andre religiøse gjør. Det røper en manglende kjennskap til historien som livssynshumanister bør unngå. I erkjennelsen av at alt vokser ut av noe annet, og at verken kristendom eller livssynshumanisme oppsto ut av intet, kan vi framheve sekularisme som en helt vesentlig bestanddel av det verdisynet vi her i Vesten er så stolte av. Og faktisk ta kristendommen til inntekt for at sekularisme frembringer mer opplyste og etisk bevisste borgere.

Les resten direkte og ukommentert her.

Human-etiske myter

Selv om det er kort til jul, handler mytene denne gang ikke om høytiden, men om dette med tro og vitenskap, Kirken og middelalderen og alt det der.

Når dette likevel ikke er det vanlige oppgjøret, eller Dekodet på autopilot som det kalles blant hipstere på Hokksund, er det fordi kilden er en smule eller to annerledes.

Vi snakker rett og slett om seneste nummer av Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist, som ligger på et nett nær deg.

En av artiklene heter altså Humanistiske myter - Kunsten å sjekke en god historie.

Humanister liker å tro at de er rasjonelle og vitenskapelige, men i sin forståelse av renessansen og kirkehistorien har de svelget noen moderne myter. I dette foredraget fra Human-Etisk Forbunds landsmøte 2015 tar filosof Morten Fastvold et oppgjør med disse mytene.

Og Fastvold har sjekket mange gode historier, med henvisning til bl.a. James Hannams God's Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science. For enkelte av oss blir det ikke mye dårligere av at han også viser til en viss Bjørn Are Davidsen og Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Og som tittelen sier, handler dette om hvor lett det er å falle for gode historier. Det blir ikke mindre lett når de støtter eget livssyn, eller for noen til og med er grunnen til at de valgte livssynet de har.

Den gode historien kan være så forførende at vi vegrer oss for å undersøke den kritisk. Dette er høyst menneskelig, og er nok genetisk programmert – trolig fordi en følelse av mening, orden og sammenheng er viktig for vår overlevelse. Vi er simpelthen tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse. 

Dette har heller ikke livssynshumanismen unngått, hvor rasjonell den enn hevder seg å være. For i likhet med alskens religiøse livssyn rommer også livssynshumanismen noen seiglivede myter. Disse handler særlig om forholdet mellom kristen tro og rasjonell tenkning, og er noe livssynshumanismen fikk i vuggegave midt på attenhundretallet. Av den grunn har de i spesielt stor grad preget livssynshumanismens oppfatning av verden og historiens gang.

Dermed bidrar det til humøret før julen ringes inn å se at dette ble presentert for en målgruppe som i følge andres myter har mer enn lettere døve ører for denne type avsløringer og fort flekker med tennene. Noe som ikke er underlig, siden disse mytene på mange måter er ateisters skapelsesberetning.

Det krever altså ikke rent lite mot å avlive dem. På den annen side er det god empiri for at våger man seg inn i løvens hule, hjelper det å være løve.

Siste halvdel av attenhundretallet var en ideenes brytningstid, der evolusjonsteorien skapte ytterligere uorden. Og det var på denne tiden, da polemikken mellom tilhengere av evolusjonsteorien og kirken var på sitt kraftigste, at de første forsøk på å formulere en sekulær humanisme fant sted. Da ble det nærliggende for kirkens motstandere å anta at presteskapet, og kristendommen i det store og hele, er imot vitenskap og rasjonell tenkning.

Hvis du lurer på om du bør lese Fastvolds gjennomgang, fjerner de neste to sitatene all tvil.

Noe som vil forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning opp igjennom tidene, er at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet. 

Dette skapte en større og bredre forståelse for at det var

bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover. 

Disse teologene ville ha bifalt dagens skeptikere som avviser eksistensen av overnaturlige fenomener og magi, med den begrunnelse at dette ville bryte med naturlovene. Å appellere til evige og uforanderlige naturlover er ikke noe grunnleggende sekulært, slik vi i dag gjerne tror, men en intellektuell arv fra høymiddelalderen.

En god historie som du allerede kan ha slumpet til å høre om på denne bloggen.

Eksisterer i Humanist

Da var seneste Humanist i stall og stuen og tradisjonen tro tente den noen lys i vårt mørke hus.

I det minste førte den til en times hyggelig og som alltid tankevekkende lesning, og ikke bare fordi det var en riktig så hyggelig omtale av Atle Søvik og min bok Eksisterer Gud?

Det er ikke helt enkelt for en forfatter å forholde seg til Dan-Raoul Husebø Mirandas drøye påstander som at

Det er fornøyeleg å sjå noko av fruktane av dette lange argumentet av en bok. Gjenomgangen av designargumentet er betre enn noko eg har sett før. Å sjå forfattarane (akkurat her representert ved Davidsen) gå laus på "kreasjonisme" og "intelligent desgn" er svært underhaldande å lese.

Da er det lettere å forholde seg til den konstruktive kritikken av enkelte andre kapitler, selv om det krever en smule eller to kraftanstrengelse ikke å gi noen konstruktive kommentarer tilbake.

Det krever derimot liten innsats å sitere avslutningen på omtalen.

Søvik og Davidsen har gjort ein fantastisk jobb med å dra argumenta ned til eit nivå som er forståeleg for for både ateister så vel som teistar. Faktisk leverer Eksisterer Gud? det beste trusforsvaret eg har vore borti. Den klarer og å vise kvifor folk trur, og korleis det å være kristen og det å tenke rasjonelt kan vere ein grei miks. På mange måtar håpar eg nesten at denne boka sett tona for framtidige diskusjonar - for kristne så vel som ateistar - så med får gjort unna med mange av dei nyateistiske karikaturene ein gong for alle.

Kanskje er den viktigste artikkelen John Færseths presentasjon av en til tider ganske så infam svertekampanje mot sentrale personer i Human-Etisk Forbund, fra det som litt enkelt kan kalles for den konspiratoriske delen av det norske alternativmiljøet.

De fleste medlemmer av Human-Etisk Forbund (HEF) lever nok i den tro at HEF er et humanistisk livssynssamfunn, en interesseorganisasjon og leverandør av seremonier som konfirmasjoner og vigsel.

Her tar de imidlertid feil. I virkeligheten arbeider HEF for å ensrette samfunnet, bannlyse all åndelighet og fremme sosialdarwinisme og seksuelle perversjoner – inkludert pedofili. Om man skal tro stemmene fra de mørkeste krokene på internett, er organisasjonen ikke bare infiltrert, men langt på vei overtatt av pedofile, jødelakeier og satanister.

Mange av disse påstandene er et resultat av HEFs kampanje Ingen liker å bli lurt.

Med Human-Etisk Forbund som skyteskive er såpass viktig at den allerede er lagt ut på nettet.

Så er det også noen artikler jeg stusser over, mest Morten Fastvolds Evolusjonens filosofi - Hvorfor Darwin er viktig for humanister. Ikke fordi han tar til orde for at det er viktig å forstå og forholde seg til evolusjon, men fordi han viderefører en rekke myter om forholdet mellom tro og vitenskap gjennom historien.

Dermed får vi tilløp til anakronismer som at kristne tenkere før Darwin stort sett var kreasjonister (i betydningen trodde jorden var ung og satte Bibelen over vitenskapen), at tanken om at jorden var eldre enn 6000 år skapte en stor konflikt (inntil Lyell kom med sin nye geologi på 1800-tallet) og at Darwin gjorde det umulig med en formålstenkning (teleologi) om naturen.

Dette synliggjør imidlertid en fundamental misforståelse av Aristoteles og Thomas Aquinas' analyser av av at ting i naturen "streber etter et mål".

Det er fort å lese Aquinas i lys av William Paleys metafor om en guddommelig urmaker. Men som en annen filosof med tilknytning til Humanetisk forbund, Anfinn Stigen (Aristoteliske grunnbegreper (Institutt for filosofi, UiO, 1974), 111) sier, er det imidlertid slik at "Forestillingen om en guddommelig plan i naturen er ikke aristotelisk”.

Det vi ser er i stedet en arv fra Spinoza og Humes argumentasjon på 1700-tallet mot en overordnet plan for naturen, og i praksis ikke et angrep på Aquinas. For sistnevnte var saken at mye i naturen er målrettethet i den forstand at epler og elektroner oppfører, utvikler og beveger seg på samme måte som andre epler eller elektroner.

Naturen synes slik at selv 

ting uten intelligens, som gjenstander i naturen, søker et mål, noe som vi ser av at de alltid, eller nesten alltid, opptrer på samme måte, for å nå det beste resultatet (Summa Theologica – Del I, Spørsmål 2, Artikkel 3). 

Poenget er kort sagt ikke at biologien er så innfløkt at den må være designet. Formålsrettheten er like mye til stede om alt som eksisterte var elektroner - siden elektronene alltid (eller "stort sett" som Aquinas sier) opptrer likt.

Det betyr ikke at fosser, fjell og fjorder har en hensikt, men at alt i naturen følger faste regler eller mål - også mekanismene som forårsaker evolusjon. Evolusjon bekrefter dermed at naturen er formålsorientert.

Skulle Gud slutte å styre ting mot mål, ville i følge Thomas finale årsaker (og altså naturlovene) slutte å eksistere.

En som ante noe av dette heter Darwin.

In an appreciation of Charles Darwin published in Nature in 1874, Asa Gray noted "Darwin's great service to Natural Science" in bringing back to Teleology "so that, instead of Morphology versus Teleology, we shall have Morphology wedded to Teleology". Darwin quickly responded, "What you say about Teleology pleases me especially and I do not think anyone else has ever noticed the point."

Når Fastvold skiller mellom formål eller teleologi av type A (forutgående intensjon) og B (effekt av prøving og feiling), er det samme klassiske feilesning av Aquinas som mange filosofer og lærebøker har viderebrakt de seneste par hundre år.

Fastvold synes også å oppfatte også at kristen tenkning før Darwin typisk sett tenkte Gud som direkte og detaljert involvert i biologien slik at oppdagelsen av ulike typer naturlige mekanismer fjernet alt behov for Gud. 

At Gud har gått fra å være uunnværlig til overflødig er en dramatisk forandring.

I realiteten oppfatter Aquinas og andre kristne naturfilosofer naturlovene som sekundærårsaker. Gud griper normalt ikke direkte inn i naturen, men styrer den gjennom naturlover. Naturlovene er ikke et argument mot Guds eksistens, men et argument for.

Så er det en helt annen sak at bibeltolkninger er blitt påvirket av Darwin, selv om dette sitter lengre inne i noen miljøer enn andre og er blitt svært polarisert med kreasjonismen som for fikk vind i seilene fra 1960-tallet. Men det er en klassisk kristen tradisjon fra oldkirken via Augustin og Aquinas til Luther og Kalvin at kristne må lese Bibelen i lys av naturfilofiske demonstrasjoner.

Nesten like klassisk som at det ikke er plass til så bred omtale av Humanist som bladet fortjener.

Kultarkeologi er nødvendig, siden det er en konspirasjon

Da er det på tide å komme tilbake til Staffans Gunnarsons svar på min kommentar om Jesus i kultarkeologenes hule.

Det handler handler altså om hvorvidt Jesus har eksistert, et spørsmål som synes å bli større dess mindre folk forholder seg til forskere på feltet.

Som altså den svenske sekulærhumanisten Gunnarson. Hvordan møter han så min kritikk av dette i sluttinnlegget Den mystiske Messias – Svar til Bjørn Are Davidsen i Humanist #3/2013?

Setter han seg bedre inn i normalvitenskapen? Går han nøye gjennom dem han lener seg mot for å se om de holder faglig mål? Er han villig til revurdere noe som helst?

Nei, tvert i mot forsvarer han å bruke folk som verken er forskere eller har relevant utdannelse. Det er rett og slett nødvendig.

Selvfølgelig er mange av de referansene jeg brukte i min artikkel spekulative, og, ja, utenfor «normalvitenskapen». Det er naturligvis vanskelig å bryte med en lang tradisjon i et felt som er så dominert av tro og propaganda.

Gunnarson har med andre ord falt for en konspirasjonsteori. Bibelforskere driver iherdig propaganda for kirkens syn utad, selv om de gjør noe annet seg i mellom, «det teologene diskuterer intert er noe annet enn det presten formidler til menigheten». Siden fagmiljøene er dominert av dogmatiske kristne, er det bare logisk at man må gå utenfor, skal man finne fornuft og etterrettelighet.

Her er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. Gunnarson ser ikke konsekvensen av at den kritiske bibelforskningen fikk et gjennombrudd på 1800-tallet og at det siden nettopp er den som har dominert forskningen. Jeg tviler på at han oppfatter forskning som konkluderer med at mye i Bibelen er feil eller mytisk som «tro og propaganda». Det er ikke vanlig å betrakte forskere fra Baur (1792-1860) til Bultmann (1884-1976), Eichhorn (1753-1827) til Ehrman (f. 1955), som ukritiske apologeter for Bibelen som historisk sann.

Det bør kort sagt være mulig å ta et hint fra at langt de færreste av alle disse forskerne, uansett livssyn, har hevdet at Jesus ikke har eksistert, selv når de «diskuterer intert».

Gunnarson ser det også som talende at fagteologene vegrer seg for å debattere sære teorier.

Da språkprofessoren Alvar Ellegård for tyve år siden kom med sin bok Myten om Jesus, nektet fagteologene å debattere med ham. Selv om Ellegårds hovedtese – at Jesus kan identifiseres med «Rettferdighetens lærer» som levde et århundre tidligere – kanskje ikke er korrekt, tok han opp relevante spørsmål og problemstillinger. Disse burde det være rimelig å kunne få svar på fra fagmiljøet.

Dette er samme utfordring som hos historikere og arkeologer i møte med tulleteorier til Erich von Däniken og andre kvasiforskere. Dess villere teser, dess mindre vil man debattere dem. Og dess mer folk har lest av slike, dess verre jobb har forskere med å fjerne pussige vinkler, misforståelser og fordreielser.

Grunnen er ikke at dette nødvendigvis er så vanskelig å svare på, men at det kan kreve mye jobb å rydde opp. Forskere er ikke ansatt for å drive voksenopplæring i offentligheten. 

De færreste av dem tror nok heller ikke at så mange kan ta påstander om at Jesus egentlig levde på hundretallet før Kristus på alvor. At noen oppfatter at Ellegård kommer med «relevante spørsmål og problemstillinger», fører nok dessverre til at mange forskere bare kvier seg enda mer for å gå inn i en debatt.

Har så Gunnarson noe konkret å vise til?

Han nevner to eksempler, det ene dårligere enn det andre, når han hevder at teologenes unnfallenhet i offentligheten er et problem 

siden det gjør at myter lever videre og gir falske bilder av historiske hendelser. Et eksempel er Herodes’ omfattende barnedrap, som ikke er nevnt andre steder enn i Det nye testamentet – ikke engang hos Josefus, som foraktet Herodes og neppe ville fortiet en barnemassakre. Et annet eksempel er historien om hvordan Moses gikk tørrskodd gjennom Rødehavet.

Gunnarson argumenterer med andre ord fra taushet. Når hendelser ikke er omtalt i andre kilder, må de være myter og falske bilder av historien.

Denne type logiske feilslutninger er ikke uvanlige hos dem som benekter at Jesus har eksistert. Det blir ikke bedre av at han ikke har tatt seg bryet med å sjekke forhold som hvor mange innbyggere Betlehem hadde på denne tiden. Gjør man det, vil man se at Betlehems befolkning var rundt 300 og antall barn under to år antagelig mellom 5 og 10.

Når Josefus skrev nesten hundre år senere hadde han mer enn nok annet å henge seg opp i, som at Herodes fikk to rabbinere brent levende, drepte deres elever, tre av sine egne barn og flere hundre offiserer. Nå betyr ikke dette at historikere dermed vil si at barnemassakren må ha skjedd. Men at den ikke er omtalt hos Josefus, kan ikke brukes til å si at den må være en myte. Heller ikke her er fravær av bevis noe bevis på fravær.

Det viktigere poenget er historikerne ikke har slått fast en feil. I stedet er det en utbredt oppfatning at dette ikke er sannsynlig og man mistenker at Jesu fødsel er lagt til Betlehem for å stemme med en messiasprofeti.

Samtidig argumenterer Gunnarson mot seg selv. For noe av det han henviste til i sin opprinnelige artikkel var nettopp at Graham Philips hadde vist at fortellingen om at vannet deler seg for Moses ikke nødvendigvis er en myte, selv om hebreerne tolket den til at Gud grep inn.

I sin bok The Moses Legacy forsøker Phillips å finne den historiske Moses. Phillips har en hypotese som ligner på den Sigmund Freud i sin tid hadde, nemlig at den bibelske Moses er basert på to historiske individer. Den ene Moses var mannen som førte jødene ut av Egypt, og som muligens tilba en vulkangud. Den andre var mannen som gjorde jødene til monoteister.

Teorien om en vulkangud kan virke søkt, men er meget interessant når man ser på de ti landeplager som skal ha rammet Egypt. For landeplagene minner til forveksling om følgene av et vulkanutbrudd: en formørket himmel, en rødfarget Nil med død fisk som flyter opp, insektsvermer og så videre. Tidsmessig får historikerne ikke noe vulkanutbrudd til å stemme med jødenes utreise fra faraos Egypt cirka 1400 år fvt, men om det er hold i vulkanteorien fikk jødene – bokstavelig talt – hjelp fra oven.

 Dermed konkluderer Gunnarson med at 

Moses’ vandring over Rødehavet høres vitterlig ut som et mirakel, men bibelens beretning kan inneholde en feiltolkning av hvilket vannlegeme det gjaldt. Dersom episoden fant sted i Nildeltaet kan flo og fjære ha hjulpet jødene med å forsvinne tørrskodde foran faraos armé, og armeen blitt stanset da havet steg igjen.

Det interessante med Phillips’ rasjonelle tilnærming til bibelhistoriene er at de på den ene siden kan komme med mer troverdige forklaringer på mirakelfortellingene, samtidig som han faktisk kan bekrefte noen av de bibelske historiene.

Hvis Gunnarson ønsker å holde seg til kultarkeologi er det opp til ham. Men han kan ikke da både argumentere med at samme tekst er en myte og at den ikke er det. Uansett mangler en lenestolsarkeolog som Philips all relevant utdannelse på feltet. For meg spiller det ingen rolle om Philips får deler av Bibelen til å stemme med historien. Det jeg er opptatt av er ikke konklusjonen, men kvalifikasjoner og metodikken man bruker i sin (ikke-)forskning. 
Gunnarson synes ikke mer informert når han skriver i Humanist at

Igjen kommer vi tilbake til det som er ren logikk: Dersom Jesus var en stor religionsstifter, en politisk og moralsk leder med mange tilhengere, hvorfor skrev ikke hans disipler ned historien om ham i deres egen tid? Hvorfor kommer ingen historiker fra dres eget århundre med noen sikre referanser til Jesus, når de nevner folk som Johannes Døperen, «egypteren» og en rekke andre opprørere og mesiaser? Var Jesus så ubetydelig?

At man henviser til «ren logikk» og ikke faglitteratur, er igjen et vanlig trekk hos dem som bestrider at Jesus har eksistert. Hvor har Gunnarson det fra at disiplene ikke skrev ned historier om Jesus? Hvilken argumentasjon ligger til grunn for dette? Det er ikke vanskelig å finne forskere som støtter ham i dette, men det er heller ikke vanskelig å finne forskere som mener det motsatte.

Uansett kommer man ikke unna at de fleste tekstene i Det nye testamentet er skrevet mens flere av disiplene og andre som møtte Jesus kan ha vært i live. Historiene om Jesus er kort sagt fra «deres egen tid», enten vi snakker om evangelier som Markus og Lukas eller om kilder bak evangeliene.

At romerske historikere ikke har omtalt Jesus, er akkurat hva vi skulle vente for en person som virket i kun tre år i en bortgjemt krok av Romerriket.

Når det likevel finnes referanser hos Tacitus (55-117) og Plinius (63-113), må Jesus-myterne nødvendigvis betegne dem som «usikre» for å få det skeptiske regnestykket til å gå opp. Det må også nedtones at alle historiske kilder kan bestrides, og ikke nevnes hvorfor historikere ikke gjør det noe mer med disse referansene enn andre, selv om de bryter med hva Jesus-myterne ser som «ren logikk».

At Josefus ikke har omtalt Jesus stemmer ikke med hva flertallet av dem som har forsket på Josefus mener, selv om alle er enige i at ett av avsnittene om Jesus hos Josefus (det er flere) har senere tillegg fra kristne. Det betyr ikke at det er Josefus historikere lener seg til for å si noe om Jesus. Siden han er omtalt i så mange kilder på så mange måter i Det nye testamentet, er man ikke avhengig av jødiske eller romerske historieskrivere for å konkludere med at Jesus har eksistert.

Gunnarson avslutter med at

De ulike og motstridende versjonene av Jesu liv i de fire evangeliene og i forhold til Paulus stiller så mange spørsmål, at det er all grunn til ikke å stole på disse som en historie om et virkelig liv. Hva som er kjernen i saken og hvem Jesus muligens var, når og hvordan han kan ha levd, må vi holde åpent.

Mens historikere kan oppfatte ulikheter i evangeliene og mellom dem og Pauli brev som ressurser, virker det som om Gunnarson mener det hadde styrket tilliten til at Jesus hadde eksistert om vi hadde hatt bare én kilde eller mange som hadde skrevet av hverandre.

Han synes ikke kjent med at alle historiske personer som er omtalt i mer enn én kilde, automatisk har ulike vinkler og versjoner. Han kan bare prøve å få to venner hver for seg til å oppsummere debatten mellom ham og meg i Humanist.

I stedet for å se det som et problem, er historikere takknemlige når det finnes flere kilder til personer og hendelser. De ser det ikke som en tabbe av de første kristne å ta vare på så mange tekster om Jesus fra det første århundret.

Videre er det slik at hvis Kirken var så ivrig etter å vise at Jesus har eksistert og evangeliene ikke var motstridende at de etter Jesus-myternes skjønn diktet opp avsnitt hos Josefus fra scratch, burde de svært enkelt kunne tilpasset evangeliene slik at de var uten antydning til motsigelser.

Når de ikke gjorde det, selv om de hadde makten, muligheten og midlene, kan det bare skyldes at de manglet motivet.

Gullaldermyter og annet gull

Da var omtalte artikkel om den "spanske gullalderen" i den mauriske middelalderen er en moderne myte ute i seneste nummer av Humanist som altså har slippefest mandag 14. oktober.

Det lokkes med foredrag om scientiologikirken basert på Torgrim Eggens anmeldelse i bladet av om nyere bøker om saken.

Scientologikirken har i løpet av sin levetid klart å bygge seg et moralsk ry fullt på linje med The Five Percent Community og Mafiaen. Men hvordan ser scientologien ut i dag? Og hva får medlemmene ut av å være scientologer? Forfatter Torgrim Eggen har lest de siste, heteste bøkene og sett film om scientologi og kommer for å snakke om det.

I kurven legges også et foredrag av Marit Simonsen.

Det er problemer innad i skeptikerbevegelsen. Det hele begynte for to år siden med et keitete sjekkeforsøk i en heis, som utartet til det såkalte Elevatorgate: en massiv krangel om kvinners kår i skeptikerbevegelsen der vi fikk se Richard Dawkins oppføre seg som et troll. Siden har det bare blitt verre, med voldtektsanklager som foreløpig siste omdreining. Marit Simonsen, tidligere leder for Skepsis, kommer for å snakke om sin artikkel om miseren.

Miseren Affæren braker løs kl. 18:30, men dørene til annen etasje over Dattera til Hagen i Grønland 10 (det som populært kalles Grønlandsleiret) åpnes allerede 18.

Bladet har med andre ord pussig nok også spandert spalteplass på andre bidrag enn mitt, slik det fremgår av forsiden og innholdsfortegnelsen.

Det er likevel så langt ikke innført nasjonalt forbud mot å lese om kjekling i den amerikanske skeptikerbevegelsen, sinte menn i Cyberspace, transhumanisme, scientologi eller konspirasjonsteorier.

Heyerdahl og andre helter

Da var et som vanlig ytterst lesverdig nummer av Humanist i hus, og ikke bare det, på bordet og lest siden det altså var verdig det.

Jeg kommer tilbake med bloggposter om et par av artiklene, men det kan allerede her og nå tilstås at disse vil handle om ikoner som Thor Heyerdahl og meg.

Ikke fordi vi hører spesielt godt sammen, men fordi vi begge er kritisert i bladet.

Nå høres kanskje dette noe verre ut enn det er, med unntak av for Heyerdahl. Han er altså blitt analysert og mer enn noen strå dekonstruert, informert og opplysende.

Spørsmålet som stilles er om det er mulig å ane en sammenheng i hans teorier om reiser i øst og vest, for ikke å si nord.

Og det er det, slik Per Ivar Engevolds viser i artikkelen om Thor Heyerdahl og de hvite kulturbærerne, forøvrig fulgt opp av Even Gran i Fri Tanke med den muligens noe mildere tittelen Den røde tråden hos Heyerdahl er pseudovitenskap.

Generelt sett er det et godt spørsmål hvordan man skal vurdere Heyerdahls teorier. Det er lett å se rasisme ved høylys dag, men ikke enkelt å komme unna at hele hans rammeverk om spredning av kulturelementer fra ett sted, altså en "diffusjonisme", som han tok ut i det lettere ekstreme til hyperdiffusjonisme, smaker av systematisk undervurdering av lokale krefter.

Det er samme symptom som når Erich von Däniken og andre kultarkeologer hevder at det er umulig for de barnlige innfødte å ha bygget noe så vanskelig som pyramider og vegger av stein og at dette derfor må stamme fra aliens eller Atlantis eller Sverige. 

Heyerdahl gjør det ikke lettere for seg selv ved å knytte seg til naziforskere som Hans Günther og altså snakke om Atlantis i enkelte av sine bøker. 

LIkevel skriver han så besnærende at også andre med utfartstrang og evangeliserende legning har latt seg imponere, som Aril Edvardsen (altså heller ingen historiker eller arkeolog).

Nå er det nok ikke helt samme sus i serken, for ikke å si informert eller opplysende i kritikken av meg. Men når jeg først gjør noe såpass sensasjonelt som å hevde at Jesus har eksistert, er det ikke rart at en ivrig ateist som Staffan Gunnarson gjør klar spretterten i et tilsvar til min kritikk i forrige nummer. 

Selv om han altså i likhet med Heyerdahl havner i kultarkeologigrøfta, slik jeg har omtalt her og kommer mer tilbake til i neste uke om et halvt år.

Da kommer jeg også tilbake til nyeste nummer av Theofilos som av guddommelige grunner alltid havner i postkassen samme dag som Humanist. 

Selv om det ryktes at ufine skeptikere hevder slikt kan forekomme når blader skal ut med like mange nummer per år.

Jesus i kultarkeologenes hule

Selv om det er mulig for et utrenet øye å lese Dekodet til at det ikke er noen motsetning mellom tro og vitenskap, er det altså en myte. Det mangler ikke tilfeller av slike motsetninger.

I stedet er det jeg har vist at det ikke er noen nødvendig motsetning. Svært mye av hva "alle vet" om bitre konflikter mellom tro, kirke og vitenskap i historien er feil, enten vi snakker om Biblioteket i Aleksandria, Hypatia, den angivelige troen på en flat jord, Galilei , Darwin eller mangt annet som dette.

I det minste om man skal stole på kilder og historikere.

Men det betyr ikke at det er vanskelig å finne eksempler i dag. Og ikke alltid der man skulle tenke seg det.

Jeg har dermed i mange år undret meg over skeptikere som ikke hører at de taler med to tunger eller ikke ser at de er mer enn lettere dobbeltmoralistiske.

Med den ene hånden avfeier de kreasjonister med at de ikke støtter seg til normalvitenskap og peer review i faglige tidsskrifter.

Mens de med den andre går langt i å hevde at Jesus ikke har eksistert, uten å støtte seg til normalvitenskap eller peer review i faglige tidsskrifter.

Jeg kan i det hele tatt snakke lenge om hvor ofte det viser seg at valget av livssyn nettopp henger sammen med at man så lyset en gang i sin ungdom, uten at man skjelnet så veldig nøye til forskning eller rigide fornuftsargumenter.

Selv om noen nok trodde at det var nettopp det de gjorde.

Nå skal jeg ikke uttale meg om hvor den svenske sekulærhumanisten Staffan Gunnarson passer inn her. Han virker som en velmenende kar, men dessverre har han som så mange som ivrer for et livssyn latt seg påvirke av oppbyggelige bøker som støtter hans eget syn med besnærende argumenter og fotnoter.

Siden han i Humanist rett før jul ga uttrykk for skepsis til at Jesus har eksistert, spurte den gode redaktør Didrik Søderlind om jeg kunne skrive et svar. Noe jeg altså gjorde, uten høylydte protester.  Dette kom i nr. 1/2013 og er nå lagt ut under overskriften Jesus i kultarkologenes hule.

Innledningen lyder som følger:

Staffan Gunnarsons bokessay «Bibelarkeologien og myten om Jesus» i Humanist nr. 4/2012 (se også Humanist.no, red. anm.) synes som et velment forsøk på å popularisere hva Gunnarson ser som moderne forskning. Ser vi etter, oppdager vi imidlertid at det i større grad handler om fengslende forfattere med konklusjoner han sympatiserer med. Vi snakker om selektiv lesning av populærvitenskap og personer utenfor relevante fagmiljøer, samt innslag av kultarkeologi.

La meg starte med noen konklusjoner som ikke er kontroversielle.
Det er bred enighet blant dagens forskere på feltet at en person vi med rimelighet kan gjenkjenne som Jesus i Det nye testamentet (NT), har eksistert. Selv om det er dårligere belegg for kongene David og Salomo, er det få forskere som avviser at de har eksistert, selv om det er vanskelig å forsvare at de styrte over så store områder som det hevdes.

Samtidig er det ikke alltid enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til påstander og forskere utenfor eget fagfelt når man selv ikke er særlig kjent med metoder eller verktøy, mangler blikk for rimelig og urimelig kildekritikk eller for hvordan forskere belegger konklusjoner.

Spesielt ikke når de som trekker konklusjoner (og her er det som vanlig bare å holde på slipset) har noe så vrient som et syn på livet.

Hvordan kan jeg si det? Og er det ikke mistenkelig at den som sier dette er kristen?

Sikkert, men dette slår begge veier. Har noen et ståsted, er det alltid grunn til å tro at man er forutinntatt. Når det er sagt mener jeg ærlig at konklusjonene over ikke skyldes min egen tro, men andres forskning. Og så er det slik at siden noe av diskusjonen berører livssyn, er det mulig at påvirkningen er motsatt av Gunnarsons perspektiv. I spørsmålet om Jesu eksistens er det ikke slik at ateistiske eller jødiske forskere står mot kristne. I stedet ser vi at diskusjonen går mellom forskere (uansett livssyn) og ulike typer aktivister (et par av dem også med en faglig bakgrunn) knyttet til enten alternativbevegelsen eller ateisme.

Hvordan bør noe så forholde seg til dette? Bare å gi opp og være enig med siste taler?

Så kommer vi til et interessant spørsmål når vi skal vurdere forskning på områder der jeg ikke selv er fagperson, altså på de fleste felter. Hvilken strategi skal jeg velge? Skal jeg forholde meg til hovedsynspunkter i fagmiljøet, støtte marginale synspunkter, eller stole på personer utenfor med til dels klare livssynsagendaer?

Det er vanskelig å komme unna at Gunnarson på flere områder lener seg til forfattere utenfor normalvitenskapen. Han ville nok ikke gjort det samme i klimadebatten eller spørsmål om alternativmedisin. Siden jeg ikke uten videre tenker at Gunnarson ønsker å følge samme strategi som kreasjonister og konspirasjonsteoretikere, velger jeg å tro at han ikke ser hva han faktisk gjør.

Uansett hvordan vi nå skal oppfatte dette, har kun to av kildene i artikkelen, Bart Ehrman og Hans Furuhagen, relevant fagbakgrunn. Ingen av dem bestrider at Jesus har eksistert. Men i stedet for å ta det som et hint, kritiserer Gunnarson dem for dette. Og det basert på forfattere uten relevant utdannelse og som ikke forsker på feltet ved noe universitet eller har fagfellevurderte publikasjoner om temaene.

Resten får du klikke deg inn for å lese.

Ikke helt uventet kom Gunnarson med et svar i Humanist 2/2013 som ble lansert i går. Så kan du gjette om det kan ventes et svar på Dekodet i løpet av uka.

Du trenger ikke ringe enn venn.

Frihet til å bli smartere

De fleste er enige i at ytringsfrihet er et gode, men alle er nok ikke like enige om hva den faktisk handler om. Eller hvor og hvordan den bør brukes.

Kan jeg si hva som helst eller har jeg dette som noen med et nyord kaller for ytringsansvar?

Bør vi slippe til hvem som helst om hva som helst, enten det er i Dagsnytt 18, nærmeste debattforum eller som leder for en ungdomsklubb?

Og kan ytringsfrihet ikke bare være rett, men nyttig? På måter vi kanskje ikke tenker i første omgang?

Selv om den noen ganger kanskje kan være farlig, som når den utnyttes av rasister eller islamister, eller de som hevder at historien styres av jødene?

Altså ikke akkurat den minst viktige debatten for tiden.

Dermed er det lett å anbefale Bjørn Stærks Ytringsfrihet høyt på listen over sommerlektyre, enten du er tilhenger av full frihet eller noe mer nølende i enkelte tilfeller eller på enkelte områder.

Dette er forøvrig den første i forlaget Humanists serie Pro et Contra om aktuelle etiske problemstillinger. Tema og innhold i denne første utgivelsen tyder på en mer enn triviell serie.

Forfatter Bjørn Stærk sier om seg selv og denne boka: "Undertegnede er en sterk tilhenger av ytringsfriheten, både som juridisk prinsipp og som et ideal vi bør forsøke å leve opp til. Det vil skinne igjennom. Men jeg ønsker ikke å jukse. Jeg ønsker å være ærlig om den mørke siden av ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene".

Noen vil nok oppleve det som en fordel at dette ikke er en murstein. Med 128 sider er den fort lest og sent glemt.

Boken er tynn, men talende.

Som han stadig viser i mange fora har Stærk en evne til å formidle noe fundamentalt og forståelig også med få ord. Han viser med mange eksempler dilemmaene ytringsfriheten tvinger på oss. Han har vært lenge nok i debattfora til å forfølge spenstige tankerekker fra ulike ståsteder.

Blant mye Stærk belyser, er betydningen av å slippe til «farlige meninger». Og ikke bare teoretiske betraktninger eller noe han har snappet opp hos andre. Boken blir ikke mindre lesverdig når han deler erfaringer fra egne opplevelser i de elektroniske debattforaenes barndom på BBS-er.

Den første da han ble utsatt for en kunnskapsrik nynazist, den andre da han som kristen møtte en oppegående ateist.

Den første gikk bra, den andre dårlig.

For det kunne fort gått annerledes, møtet mitt med nynazisten. Han argumenterte godt. Og jeg visste ingenting. Jeg kunne ha blitt overbevist om at han hadde rett, og at jeg tok feil. Dette skjedde nemlig i en annen debatt jeg deltok i på den samme BBS-en. Jeg hadde vokst opp som kristen, og var lenge overbevist om at den kristne troen kunne underbygges med rasjonelle argumenter. Men på BBS-en kom jeg i debatt med en ateist. 

Og den tapte han, etter noen måneder. Han skiftet mening og har vært ateist siden.

Hvis du selv er ikke-troende, og ikke nynazist, er fortellingen min over en solskinnshistorie som viser den frie debatten fra sin beste side. Men hva hvis vi ser det fra tapernes side? Er det mulig også for taperne å se verdien av ytringsfrihet? Nynazisten satset på åpen og saklig debatt, men vant ingen nye tilhengere. Og gjennom min tro på rasjonelle argumenter mistet kristendommen en troende. Det ville neppe skjedd hvis det hadde vært forbudt å kritisere kristendommen, eller hvis jeg hadde blitt advart i kirken mot å snakke med ikke-troende. 

Løsningen er nok ikke flere eller sterkere advarsler. Kanskje den heller er å slippe til motargumenter?

For holder vi dem unna, kan vi oppleve dem som bedre enn de er, når vi først møter dem. Og motsatt: Lærer vi oss ikke å tenke over og begrunne våre meninger, kan vi oppleve dem som dårligere enn de er.

For eksempel kan du ha stor nytte av å høre at Holocaust aldri fant sted, fordi du ved å svare på dette tvinges til å tenke over hvordan historikere egentlig kan vite noe som helst, og hva som er forskjellen mellom gode og dårlige kilder. Da har det ikke noe å si hvorfor du ikke får høre at Holocaust aldri fant sted, enten det er fordi det ikke er lov å si det, eller fordi den sosiale kostnaden er for høy til at noen tør å si det. Resultatet er det samme: Du får ikke høre det, og går glipp av anledningen til å bli smartere enn du var. 

Det er ikke vanskelig å finne kristne miljøer som i beste mening har beskyttet ungdom mot motforestillinger. Min erfaring er at dette dessverre svekker evnen til å møte dem.

Når jeg anbefaler f.eks. Dawkins’ Gud – en vrangforestilling, er det ikke fordi jeg synes den er særlig god. Men det er viktig å være forberedt på hvordan antiteister snakker, eller roper eller hva man skal kalle det. Og så finnes det selvsagt også langt mer seriøse bøker fra ateistisk hold.

Da jeg ble kristen som 19-årig student var det etter noenlunde samme prosess som Stærk, men i motsatt retning. Og  i et opphetet 70-tallsklima manglet ikke akkurat en ny kristen motforestillinger, som i det hedenske studentlagets veggaviser. Nå kunne jeg som de fleste hastet forbi, men valgte å stanse opp.

Muligens med noe i retning av samme tanker som Stærk:

Du må vite hva du argumenter mot, og hvordan de som tror på dette, begrunner det. Ellers slår du bare ut i løse luften. Du bør ha deltatt i mange debatter tidligere, helst mot noen som bruker lignende argumenter. Møter du et argument du aldri før har tenkt på, blir du overrumplet, men samtidig bør du være takknemlig, for nå er du bedre forberedt til neste gang. Hva har dette med ytringsfrihet å gjøre? Dette: Du kan ikke lære deg å svare på et argument du aldri har hørt, og den beste måten å høre det på, er fra noen som tror på det selv. Å høre argumentet oppsummert av noen som ikke tror på det, er ikke det samme.

Veggavisene stimulerte til å finne frem dataark og tusj, og sette meg bedre inn i et spekter av temaer. Lærerikt for meg, nyttig for andre - og ganske morsomt. Motivasjonen dalte ikke av stadig lengre køer foran oppslagstavlen.

Nå er kanskje ikke daglig deltagelse i debattfora den beste eller eneste måten å vokse som kristen eller menneske på. Men våger vi ikke å bryne oss på innvendinger kan prisen være at vi

aldri får bygget opp evnen til å argumentere mot disse ideene. Vi ender opp med å undervurdere motstanderne, for det eneste bildet vi har av dem er en karikatur.

Nå hadde ikke Bjørn Stærk eller andre nødvendigvis forblitt kristne om de fikk prøve seg mer på innvendinger før. Men ytringsfrihet handler om mange forhold og kan ha verdi på flere måter enn vi ofte tenker.

Det kan i hvertfall ha verdi å lese en bok om temaet. Ikke minst kan du oppleve at Bjørn Stærk gjør deg smartere.

I humanisters favn

Takket være tilværelsens synkronisitet er det akkurat kommet artikler av undertegnede i to noe ulike publikasjoner.

På den ene siden har vi det ærede bladet Humanist. Seneste nummer handler om ekstremisme med artikler av Lars Gule, John Færseth, Tina Shagufta Kornmo, Audhild Skoglund, Kristian Bjørkelo og Terje Emberland.

Som vanlig fra et av Norges beste tidsskrifter er det langt over snittet tankevekkende stoff om alt fra ekstremisme (Lars), soloterrorister (Audhild) og integrering av muslimer (Tina), via konspirasjonsteorier (John) og hvordan føre gode samtaler på nettet (Kristian), til irrasjonalismens og rasjonalismens farer (Terje).

Og en ikke helt uventet slakt av tankesmien Skaperkrafts artikkelsamling Gud er tilbake.

Siden det er et tolerant blad slipper man også til det Lars Gule kaller for deskriptive ekstremister (men han kan muligens ha kommet på bedre tanker, siden det poenget ikke er nevnt i hans artikkel), altså en viss kristen.

Nærmere bestemt med 10 sider om Jesus i kultarkeologenes hule.

Ikke som et indignert leserbrev i løkkeskrift, men som et rimelig seriøst svar etter oppfordring fra den gode redaktør Didrik Søderlind på den svenske humanisten Staffan Gunnarson artikkel i forrige nummer. Der han altså blant annet hevdet at det var mest rasjonelt å konkludere med at Jesus ikke har eksistert.

Noe som etter mitt skjønn kanskje understreker noe av rasjonalismens farer, eller tunnelsyn som det heter på fagspråket, med fare for byger av nærsynthet.

Den andre artikkelen er i et blad med et noe annet grunnsyn, mer presist favn, utgitt av Kristent Pedagogisk Forbund.

Dette var et temanummer om Det offentlige rom, altså om hvilken plass tros- og livssynsutfoldelse bør ha eller gis på ulike arenaer.

På forespørsel om å argumentere mot endringen av tidsregningen fra før/etter Kristus til før/etter "vår tidsregning", gjorde jeg det etter opptil flere av kunstens regler med artikkelen I en etterkristen tid.

For så å avslutte med at dette ikke er en viktig debatt å ta.

Skal vi formidle at kristen tro ikke er basert på følelser, nostalgi eller privilegier, er det ikke sikkert den beste løsningen er å diskutere tidsregning.

Ikke rart jeg aldri ble involvert i bokprosjektet Gud er tilbake.

Gi meg en scene!

Straks tid for lanseringsfest for Gi meg en scene, den nye boken om noe så avansert og avantgardistisk som blogging. 

Vi kan gjøre verre ting enn å sitere fra forlagets blurb:

(Trykk her for å lese videre)

Skepsis om skeptikerne

Noe av det som leses med mest interesse er tidsskrifter, ikke minst fordi man på kort plass kan få oppsummert spennende stoff.

Blant bladene som abonneres på er Human-Etisk Forbunds Humanist, Norges beste og mest lettleste tidsskrift om temaer som ekstremisme og skepsis, humanisme og historie, alternativbevegelsen og nyateisme, til tider kjemisk fritt for fordommer og faktoider om religion.

Innholdet i seneste nummer er såpass spennende at du ikke har annet valg enn å gå til nærmeste Narvesen og finne det i hyllene. Er det ikke der, kan du fortsette til nest nærmeste.

Grunnen til at det er spennende er både viljen til å se skepsisbevegelsen litt utenfra og å dele erfaringer fra den norske grenen av dette. Og så er det for enkelte av oss interessant å se hvordan spørsmålet om "religiøse" (hva nå det er) kan være skeptikere har vært diskutert de seneste årene, og da ikke minst kristne  eksemplarer av arten, eller angivelige eksemplarer.

Hvis du lurer på om en fyr som Bjørn Are Davidsen er falsk eller ekte skeptiker, blir du kanskje klokere av å lese Audhild Skoglunds rapport fra skeptikerforumet.

Mens du nok ikke blir like klok av (eller på) artikkelen om bibearkeologi og Den historiske Jesus.

Da kan det være godt å roe seg ned med artikkelen der Dawkins og nyateister får noen pass påskrevet av Kjetil Hope.