torsdag 23. juni 2016

Sekularisme og annet kristent

Det er lenge siden jeg sluttet å bli gledelig overrasket over å bli gledelig overrasket over Humanist.

Denne gangen er temaet Sekularisme og tanken om moralsk likhet og da er konklusjonen selvsagt, slik alle medlemmer av Human-Etisk Forbund har fått inn med morsmelken, at dette egentlig er kristne verdier.

Eller kanskje man skal være realistisk nok til å innse at langt de fleste ikke har det.

I likhet med mange kristne, tross til dels spede forsøk på Dekodet på å si noe annet.

Derfor er det flott at filosofen Morten Fastvold ikke er skuddredd når han skriver om en ganske så spennende bok jeg dessverre ikke har rukket å lese like nøye.
Men er det nødvendigvis en motsetning mellom sekularisme og religiøsitet? Enkelte, som Larry Siedentop, en britisk professor i intellektuell historie, mener at det ikke er det. I boka Inventing the Individual. The Origin of Western Liberalism, som utkom på Penguin i 2015, rokker han ved den oppleste og vedtatte sannheten om at sekularisme og religiøsitet er motpoler. Han hevder at dette er en falsk motsetning – iallfall hvis vi med religiøsitet sikter til kristendommen.
Noe som er greit om man vil unngå fordummende fraser om hva "religion" og "religiøse" er og gjør.

Eller om at kristendommen ikke ble bra før reformasjonen eller opplysningstiden.
Siedentop hevder – oppsiktsvekkende nok – at sekularisme og kristendom ikke bare kan forenes, men at sekularisme i bunn og grunn er et produkt av kristendommen. Kristendommen hadde nemlig helt fra starten av en sekulær kime som opp igjennom århundrene fikk vokse. Og det på et vis pavekirken ikke hadde forutsett, og som ga støtet til et både sekulært og liberalt tenkesett som etter hvert også skulle komme til å rette seg mot pavekirken selv.
Noe som gikk såpass hardt for seg at pavekirken lenge (noen steder fortsatt) ble fradømt all humanitet og sett som skoleeksemplet på hvor ille "religion" (hva nå det er) er, fra franske opplysningsfilosofer til norske kulturradikale.

Likevel har  livssynshumanister og kristne langt mer felles enn det virker på Dagsnytt atten.
Vi kommer heller ikke utenom at livssynshumanismens sterke vektlegging av alle menneskers likeverd gjenfinnes både i liberal tenkning og kristen teologi. I spørsmålet om menneskeverd og enkeltindividets uendelige verdi beveger livssynshumanister og kristne seg på felles grunn.
Noe nok ikke alle livssynshumanister setter like mye pris på å få høre.
Er dette noe livssynshumanister finner besværlig og helst ikke vil bli minnet på? Og er den kunnskapen Siedentop formidler, noe vi helst ikke vil vite av? Fordi det ikke passer med vårt tradisjonelle syn på kristendommen som en hovedmotstander vi knapt kan si noe godt om?
Og da forventer ingen at man trekker inn den sp Monty Python.
I så fall er en scene fra Monty Python-filmen Life of Brian til ettertanke. Jeg sikter til den der lederen i frigjøringsgruppa proklamerer at den romerske okkupasjonsmakten bare har tråkket på folk i generasjoner og aldri har gjort noe bra. Hvorpå et medlem i gruppa mumler et: «Hva med akveduktene?» Jo, lederen må medgi at akveduktene ikke er så ille. Eller gode sanitære forhold, mumler en annen. Ok, greit, sier lederen – og slik fortsetter det, helt til han må modifisere sin kraftsalve til et: «Foruten akvedukter og sanitære forhold og medisin og utdanning og irrigasjon og veier og offentlige bad og lov og orden … Hva har romerne gjort for oss?»
Nå betyr ikke det at Fastvold eller Monty Python hyller den romerske okkupasjonsmakten eller Kirken uten motforestillinger, selv om de altså har gitt oss mer enn akveduktene. Og han forstår at noen livssynshumanister kan ønske seg en annen historie.
Er så grunntanken om moralsk likhet å betrakte som en kristen «akvedukt» som livssynshumanismer bør verdsette? Eller så vi helst at andre lærde kom på banen og bestred Siedentops tese om at vestlig, sekulær, liberal tenkning er et uekte barn av kristendommen?
Fastvold støtter klart første alternativt. Han bruker en metafor fra friidrett. Kristendommen har fungert som en hare i et mellomdistanseløp.
Denne rollen er som kjent å raskt ta teten og holde høy fart i feltet fram til et visst punkt, der favorittene slippes fram for å kjempe om å komme først i mål – og da til en bedre tid enn det de ellers ville ha oppnådd.
Med et slik bilde
utgjør senantikken og middelalderen «haredelen» av løpet, mens renessansen, opplysningstiden og de etterfølgende århundrene er resten av distansen fram til mål. Selv om «haren» kanskje ble en sinke i løpets siste del, må den få sin del av æren for det gode resultatet som ble oppnådd.
Så er det selvsagt vanskelig å si om resultatet i det hele tatt hadde vært mulig med en annen hare. Eller om vi faktisk er i mål. Kanskje er det langdistanse og haren som holder best fart? 

Eller andre som er så dopet på kristenmannsblod at de bryter når virkningen gir seg.

Metaforer kan kort sagt brukes til mangt. 

Med en reflektert analyse av en tankevekkende bok, løfter Fastvold frem poenger som fortjener å heises høyt opp et par ganger om dagen, i hvert fall i enkelte kommentarfelt og kulturdebatter.

Siden vi så fort blir fartsblinde av egne verdier.
Så selvinnlysende er tanken om moralsk likhet blitt for oss i Vesten at vi nærmest tror at den kan sanses – at den kan oppdages bare ved å se på de enkelte menneskene. Vi er nemlig opplært til å se etter det som er felles for oss alle, åpenbare ulikheter til tross. Men det er faktisk ikke innlysende at vi skal gjøre det, da forestillingen om moralsk likhet jo er noe abstrakt – altså en forestilling, en tanke, og ikke noe som kan sanses.
For dette handler ikke om empiri. Som Chesterton sier, tror man ikke at vi er skapt like, sitter man igjen med at vi er evolvert ulike.

Noe Fastvold støtter, i det minste indirekte.
Det som i stedet springer oss i øynene, empirisk sett, er hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter. Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.
Som du forstår har jeg lyst til å sitere og kommentere hele anmeldelsen, men da risikerer jeg nok en aldri så liten anmeldelse selv.

Mye mot min vilje nøyer jeg meg dermed med konklusjonen.
Hadde ikke kirkens lærde gjennom flere hundre år nedfelt grunntanken om moralsk likhet i form av håndfast jus, er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten. Kanskje hadde vi da vært mer lik verden for øvrig, ved å legge adskillig mindre vekt på enkeltindividets verdi eller menneskeverd, og ved å ha en langt mer kollektivistisk kultur, der hver og én blir en høyst utbyttbar del i det helhetlige maskineriet.
I så fall blir det feilslått å forbinde sekularisme med moralsk forfall, slik mange kristne og muslimer og andre religiøse gjør. Det røper en manglende kjennskap til historien som livssynshumanister bør unngå. I erkjennelsen av at alt vokser ut av noe annet, og at verken kristendom eller livssynshumanisme oppsto ut av intet, kan vi framheve sekularisme som en helt vesentlig bestanddel av det verdisynet vi her i Vesten er så stolte av. Og faktisk ta kristendommen til inntekt for at sekularisme frembringer mer opplyste og etisk bevisste borgere.
Les resten direkte og ukommentert her.

1 kommentar :

andreas s sa...

Den artikkelen må jeg lese, selv om uttrykket "pavekirken" får varsellampene til å blinke.....