onsdag 21. september 2016

Livssynstomme verdier og annen magi

Det er ikke gitt at den beste ideologen skapes av de beste intensjonene. Eller at selv ihuga materialister unngår å lene seg mot magisk tenkning.

For en rimelig sterk og klar tilhenger av sekularisering, burde det avgjort gi håp når SV-stjerner som Bård Vegar Solhjell (stortingsrepresentant) og Ketil Raknes (tidligere statssekretær) så tydelig understreker at vi må holde fast på sekularitetens verdier. Behovet har vært relativt krystallklart i stadig hyppigere møter med religiøse ryggmargsreflekser om det motsatte, hos flyktninger og migranter.

Men at intensjonen er god, betyr ikke at teksten treffer. Dess mer velment og begeistret for egen retorikk, dess større fare for at man ikke ser hull i argumentasjonen eller konsekvensen hvis noen tar den på alvor.

Eller behovet for magiske eller maniske øvelser for å ro seg i land.

Noe handler nok også om å hilse hjem. I SV gir det sikre målpoeng å nikke til det klassisk kulturradikale grunnfjellet som stolt kan peke på arr fra kampen mot fortidens retorisk hjelpeløse biskoper og lekmannshøvdinger.

Dermed er det viktig å vise at kampen ikke var forgjeves. Den må utvides til å gjelde antisekulære holdninger og høvdinger blant også muslimer.
Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam.
På en side er det bra at man ikke generaliserer til vage eller mangetydige begrep som "kristendomen" eller "islam". Man unngår å forkludre debatten ved å svartmale eller stemple hele religioner.

Samtidig som man ved å nevne begge unngår å bli tatt for noe som kan minne om islamofobi.

Dermed er det utenkelig at SV-politikere, fredsforskere eller Human Etisk forbund skulle legge seg på en 1970-tallslinje og gå i bresjen for bøker som Er Islam en fare for verdensfreden? eller Muhammed i konflikt med menneskerettighetene".

Men det er ikke til hinder for å gå i andre grøfter.

Som å kalle dem man ikke er enig med for noe så presist og avklarende som mørkemenn, løsrevet fra tradisjon eller teologi.

Ikke alle ser det som like rimelig å slå vestlandske mørkemenn i hartkorn med morbide islamister. Det er ikke helt det samme å ønske strengere alkohollover som å ønske piskestraff for vindrikking. Det er noen grader forskjell mellom å kjempe mot abort og for dødsstraff for apostasi.

Tilhengere av toregimentslæren og sharia er verken på samme lag eller banehalvdel. De driver ikke engang samme idrett.

Grepet blir ikke bedre hvis det ender med at psykologien kommer i fokus, fremfor substans. I stedet for å analysere teologi eller ideologi, handler det om humør og fargen på hatten eller andre hodeplagg på h.

Solhjell og Rakne overbeviser ikke mer ved å lene seg mot den moderne myten om at det først var i opplysningstiden vi begynte å bruke "fornufta for å ta stilling til rett og galt" slik at vi nå "legg vitskapen til grunn for desse vala". 

Eller når de synes å fremstille opplysningstid som en nødvendig historisk utvikling i alle kulturer bare man maser nok eller er noe man bare kan bestemme seg for. 

For det er og blir altså slik at heller ikke verdier og forestillinger kan oppstå at seg selv uten årsak fra ingenting. De springer ikke som guddinnen Athene ut av Zevs panne, løsrevet fra forhistorie og bærende idéer, ressurser og rasjonalitet i religion og samfunnsinstitusjoner, økonomi og politiske tradisjoner.


Opplysningstiden skjedde ikke i vakuum. Den kan vanskelig forstås uten en kultur formet av rasjonell, etisk, naturfilosofisk og juridisk tenkning i over tusen år. Der man oppfattet at universet ikke var irrasjonelt eller meningstomt, men hadde som sin dypeste betingelse noe grunnleggende rasjonelt og formålsorientert.

Altså ikke helt kjemisk fritt fra jødiske, kristne eller andre teistiske røtter fra antikken, med forgreninger og vekst gjennom middelalderen.

Det er likevel ingen grunn til å underslå betydningen av mange og lange kriger om religion og andre revirer på 15-1600-tallet, frem til fredslutningen ved Westfalen i 1648 gjorde livssyn og ideologier til svake konfliktalibier.

I det minste frem til det heller blodige 20. århundre.

I stedet for å snakke om livssyn og lange linjer eller hvordan man kan forankre (og ikke bare definere) verdier, gjør altså Solhjell og Raknes magiske besvergelser Mandrake kunne være stolt av.


Mer presist med trylleordene fornuft og vitenskap.

At "vitenskapen" (hva er den?) skal eller i det hele tatt kan ligge til grunn for våre valg av "rett og galt", høres muligens flott ut, men er dels tåkeprat og dels noe som er litt misbrukt siden 1800-tallet.

For å si det forsiktig.

Hva kommer det så av at slike innlegg applauderes av så mange? Hvor mange tror på ramme alvor at det er "fornuft" og "vitenskapen" som ligger til grunn for likeverd, menneskerettigheter, nestekjærlighet, sekularisme eller annet som bør inngå i et verdifellesskap?

Eller at dette er drevet frem av visjoner som er strengt livssynsnøytrale?

Hvorfor påpeker så få det enda mer umulige i Solhjells prosjekt, når han i sitt første punkt går inn for et livssynsnøytralt samfunn med "religionen tilbaketrekt" og i sitt andre punkt for "Eit norsk verdifellesskap".

Ja, det er greit at ingen livssyn har tyngende privilegier og fortrinnsrett eller oppfattes som det nøytrale utgangspunktet for den offentlige samtalen. Det er nok derfor det er like uproblematisk i NRK-debatter å stå frem som tilhenger av Kristus som av Quetzalcoatl, bekjenne seg som scientolog eller som sekulærhumanist.

Programledere godtar som kjent uten videre argumenter fra alle ståsteder.

Eller kanskje ikke helt. Noe som nok antyder at det ikke er så greit å etablere felles verdier som alle livssyn støtter like helhjertet.

Ellers om Solhjell sier det, defineres: "Felles verdiar bør definerast og gjelde for samfunnet sine institusjonar."

Uten å ta det som nøye med hvem som skal definere? På hvilket grunnlag? Rent flertall eller kreves to tredjedels? Av et utvalg av eksperter som støtter SV? FrP? KrF?

Av det til enhver tid gjeldende Storting? Der partipolitikk veier tyngre enn prinsipper? Og ingen har lov til å nevne det ordet som ikke skal nevnes, livssyn? Eller (her er det bare å holde seg fast) ... religion?

Det hele føyer seg inn i rekken av velmente, men umulige SV-prosjekter, med stort potensiale for utilsiktede konsekvenser. Og livssynsdebatt.

Om det ikke er spesielt metafysisk tenkt, er det dess mer magisk.

onsdag 14. september 2016

Opplysningstiden ikke helt som antikken

Man skal ikke ha fulgt nettdebatter eller NRK mange minuttene for å lære at opplysningstiden temmet kristendommen. I stedet for å bygge på horrible hebraiske verdier, svelget kirken gradvis kamelen, eller altså antikkens verdier den så lenge hadde bekjempet.

Fra å være en religion uten rasjonalitet og medfølelse, begynte man motstrebende å støtte vitenskap og vennlighet.

Dette sitter så fast i ryggmarken, bakhodet, tungespissen og fingrene at det er noen nanometer utfordrende å rekke opp hånden med det kontrære budskap at opplysningstiden ville vært mer enn lettere utenkelig uten den europeiske middelalderen.

Noe som er grunnen til at en opplysningstid sitter ganske langt inn i mange kulturer.

En historiker som har sett mørket er Tom Holland som i NewStateman i dag viser Why I Was Wrong About Christianity.

Holland vokste opp i en kristen familien, men entusiasmen for store skikkelser skapte stadig mer tvil. Det begynte med dinosaurer. Bibellesning forsterket tvilen, ikke minst fordi han oppfattet skurkene og avgudene som mer spennende.

Det hele ble forseglet av opplysningstidens forfattere.
By the time I came to read Edward Gibbon and the other great writers of the Enlightenment, I was more than ready to accept their interpretation of history: that the triumph of Christianity had ushered in an “age of superstition and credulity”, and that modernity was founded on the dusting down of long-forgotten classical values. My childhood instinct to think of the biblical God as the po-faced enemy of liberty and fun was rationalised. The defeat of paganism had ushered in the reign of Nobodaddy, and of all the crusaders, inquisitors and black-hatted puritans who had served as his acolytes. Colour and excitement had been drained from the world.
Han fikk ikke mer sans for kristen tro av å jobbe med sine første bøker, fra Persia til Cæsar. Muligens ble den sterkere av å jobbe med tidlig islam og I Skyggen av Sverden. Kanskje også av stormen han skapte med å vise hvor svakt kildegrunnlaget er for de klassiske fortellingene om Muhammeds liv og Koranens opprinnelse.

Selv om Holland fortsatt holdt fast på hvor ødeleggende kristen tro hadde vært, ikke minst ved å rasere biblioteket i Alexandria. Det var ikke så nøye at det ikke fantes kilder til noen slik rasering fra kristne, for hvordan kunne biblioteket ellers ha gått tapt?

Dess mer Holland leste, dess mer meldte tvilen på tvilen seg, eller i det minste på antikken.

Han måtte motstrebende innse det absurde i at kristenhetens største personer ikke skulle være påvirket positivt av en kristen kultur. Og at antikken nok var mer antikk enn han hadde vendt seg til å tenke.
The longer I spent immersed in the study of classical antiquity, the more alien and unsettling I came to find it. The values of Leonidas, whose people had practised a peculiarly murderous form of eugenics, and trained their young to kill uppity Untermenschen by night, were nothing that I recognised as my own; nor were those of Caesar, who was reported to have killed a million Gauls and enslaved a million more. It was not just the extremes of callousness that I came to find shocking, but the lack of a sense that the poor or the weak might have any intrinsic value. As such, the founding conviction of the Enlightenment – that it owed nothing to the faith into which most of its greatest figures had been born – increasingly came to seem to me unsustainable.
Gradvis gikk det opp for ham hvor annerledes kristen tro var, ikke minst Kristus og korsfestelsen.
“We preach Christ crucified,” St Paul declared, “unto the Jews a stumbling block, and unto the Greeks foolishness.” He was right. Nothing could have run more counter to the most profoundly held assumptions of Paul’s contemporaries – Jews, or Greeks, or Romans. The notion that a god might have suffered torture and death on a cross was so shocking as to appear repulsive. Familiarity with the biblical narrative of the Crucifixion has dulled our sense of just how completely novel a deity Christ was.
Han forstod hvor gjennomført kristen han selv var.
Today, even as belief in God fades across the West, the countries that were once collectively known as Christendom continue to bear the stamp of the two-millennia-old revolution that Christianity represents. It is the principal reason why, by and large, most of us who live in post-Christian societies still take for granted that it is nobler to suffer than to inflict suffering. It is why we generally assume that every human life is of equal value. In my morals and ethics, I have learned to accept that I am not Greek or Roman at all, but thoroughly and proudly Christian.
Holland sier ikke dette for å selge en bok om kristne eller opplysningstiden eller seg selv. Han er i stedet aktuell med en ganske så utilslørt bok om Cæsar og de første romerske keisere.

Selvsagt kan dette likevel være markedsføring, muligens et litt indirekte løfte om enda voldsommere scener enn i Asterix. Der mer enn tidspunktene er ukristelige.

tirsdag 13. september 2016

Synd og sånn

Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene. 

Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.  

Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.

Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda.  Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.


Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.
– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg. 
– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!
Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.

I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.

Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.
– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt? 
– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.
Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.
Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.
Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen. 
Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.
Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde  jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham. 

Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".

At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".

Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".

Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.
– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?
– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv. 
– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.
Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.

Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus. 

For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt.  Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna. 

Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.

Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte. 

Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy, 
If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin. 
Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".

Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.

søndag 4. september 2016

Det rare argumentet

Da er fredagens Akademiske Vorspiel på Studentersamfundet i Oslo endelig over (nåja, noen timer siden, tross alt), og altså på tide å legge ut mitt åpningsinnlegg der jeg fikk solide ti minutter til å beskrive Kalam-argumentet og vel stort sett holdt meg til manus og dermed tiden.

Som jeg åpnet med før selve åpningen, er dette argumentet ikke en debattstopper, men en god debattstarter, siden det berører så mange ulike begreper og fagområder. Som jeg ikke sa, fører det til at mange som forsøker å imøtegå Kalam, viser for dårlig forståelse av begrepene eller fagene.

Dermed ikke ugreit at debattpanelet også bestod av en fagfilosof (Einar Duenger Bøhn) og en astrofysiker (Øystein Elgarøy), selv om det aldri er noen absolutt garanti.

Så over til innledningen om

Kalamargumentet

Spørsmålet om Guds eksistens handler om mangt, ikke minst om Gud og eksistens. Hva i all verden er Gud, hva i all verden er eksistens, tid, univers, årsaker og så videre? Det er lett å gå seg vill, uansett hva man mener tid eller univers eller årsaker må eller kan være.

Og lett å undervurdere slike argumenter som diskuteres til dels inngående på høyt nivå i flere sammenhenger.

Kalam-argumentet ble opprinnelig formulert i logisk protest mot rådende vitenskap. Som det heter i reklamen for evenementet er det mest kjent fra arabisk filosofi (derav navnet, «samtale»), men det begynte med den kristne tenkeren Johannes Philoponus i det sagnomsuste lær­doms­sen­te­ret Alexandria på 500-tallet.

Han er også min yndlingskandidat til en tidsreisende.

Ikke bare fordi han var forutseende nok til å motbevise tullepåstanden fra Opplysningstiden om at det store biblioteket i Alexandria ble brent på slutten av 300-tallet fordi kristne fryktet kunnskap, slik at antikkens lærdom gikk tapt og alle lærde rømte i panikk. Men også fordi han foregrep med over tusen år Galileo og andres forsøk på å vise at lette og tunge legemer faller like fort, i motsetning til hva de store greske autoritetene mente.

På samme måte foregrep Philoponus Galileo i å hevde at universet var homogent, altså at det ikke var forskjell på fysiske lover på jorden og i verdensrommet utenfor månens bane.

Viktigere enn det i kveld, var at han også rykket ut mot Aristoteles som hevdet at universet var evig. Det stred i følge Philoponus med all god logikk. Noe som var syklisk eller endret seg på andre måter, kunne ikke være evig, siden en uendelig menge endringer ikke kunne realiseres.

Siden Aristoteles var selveste Filosofen med stor F ble Kalam-argumentet i stor grad oversett i middelalderen. At universet var evig og statisk var sannheten. Dermed gjaldt de gode gamle gudsargumentene, som ikke i det hele tatt krevde at universet hadde en begynnelse i tid. 

Så får vi heller ta en kveld om dem, hvis Einar eller Øystein klarer å vise at universet, eller noe annet fysisk, er uendelig gammelt.

Antagelig forstår flere her i rommet hvorfor Kalam-argumentet plutselig ble aktuelt igjen i løpet av 1900-tallet.

Argumentet er enkelt satt opp som følger:
  • Premiss 1: Alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv. La oss i kveld bruke den enklere versjonen Hvis universet begynner å eksistere, har det en årsak utenfor seg selv.
  • Premiss 2: Universet (tid og rom, alt det fysiske) begynte å eksistere
  • Konklusjon: Universet må ha en årsak utenfor tid og rom og det fysiske
Strukturen på argumentet er logisk gyldig, spørsmålet er om premissene kan forsvares, logisk og empirisk.

Er det mer plausibelt enn ikke at universet har en årsak utenfor seg selv, hvis det begynte å eksistere? 

Jeg oppfatter at det er svært plausibelt, siden noe som ikke eksisterer ikke kan gjøre noe. Ikke bare fordi det er så svakt og skrøpelig at det mangler potensiale for å gjøre noe, men fordi det altså ikke finnes. Selv ikke en sivilingeniør kan sette opp særlig mange excellark før han blir født. 

Med forbehold selvsagt for at det kan være unntak for filosofer og astrofysikere.

Men begynte universet virkelig å eksistere? 

Det kan jo se opplagt ut for et utrent øye å smelle til med Big Bang og 13,8 milliarder år, men jeg mistenker vagt at Øystein kan trekke opp noen professorale protester fra innerlommen, som at det eneste vi kjenner er ekspansjonsalderen, altså hvor lenge universet har utvidet seg.

Big Bang avklarer ikke direkte om universet har en begynnelse i tid. Og så finnes andre kosmologiske modeller. Men de beste modellene synes å implisere en begynnelse, slik det fremgår av Bord-Guth-Vilenkin-teoremet fra 2003 som viser at alle univers som utvider seg over tid ikke kan forlenges uendelig tilbake i tid. Noe som er interessant, selv om heller ikke disse tre herrer er har inside information om lovene som gjaldt da ekspansjonen og Big Bang startet.

Men hvis man så tenker at Big Bang likevel ikke er begynnelsen, må det ha vært noe «før» Big Bang eller et opphav til Big Bang. Hva kan noe så underlig være?

En heller varm og tett suppe av elementær­partikler i mer eller mindre tidløse tilstandsendringer, altså et kvantefelt? En uendelig rekke av andre universer? Skilpadder hele veien ned?

Det er her en lang, men ikke uendelig rekke tenkere fra Philoponus til moderne matematikere argumenterer for at ekte realiserte rekker av like lange enheter, ikke er mulig i den fysiske virkeligheten. På samme måte som du ikke kan krysse et gangfelt med uendelig mange hvite striper, uansett hvor mye astmamedisin du bruker, kan du ikke ha begynt å telle for uendelig lenge siden og være ferdig med å telle til uendelig i går.

Kan ikke fortiden være en ekte realisert uendelighet, må den ha en begynnelse.

Hva så med konklusjonen, hvis premissene er rimelig plausible? Hvorfor kalles det for et gudsargument? 

Det er fordi det ganske stilles klare krav til årsaken i konklusjonen.
  1. For det første må årsaken være utenfor tid og rom – og alt det fysiske. 
  2. For det andre må den være uforander­lig for ikke å få rødt kort som ekte realisert uendelig mengde tilstandsendringer 
  3. For det tredje må årsaken være mektig nok til å frembringe universer
  4. For det fjerde må årsaken være noe som kan velge å skape på et tidspunkt, altså har en bevissthet og ikke er en evig naturlov eller noe slik som ville gjort universet uendelig gammelt
Summerer vi, får vi en ikke-fysisk, uforanderlig bevissthet med vilje og stor nok makt til å frembringe universer, kort sagt hva som vanligvis legges i et begrep som Gud med stor G.

Så spørs det hvor stor makt dette argumentet har til å overbevise.