Eksisterer Erik?

Et av de beste argumentene for Guds eksistens, er at ateistiske parodier på dem skyter seg selv i foten.

I stedet for å avsløre at gudsargumenter er dårlige, avslører de at mange ateister har dårlig greie på gudsargumenter.

En av de seneste artene er pingvinen Erik som svømmer sin seiersgang blant nye ateister og på Hedningesamfunnets sider med mange gamle.

Som vi ser er Erik ment både som et motbevis på at Gud eksisterer (siden Gud hvis Erik finnes er spist opp og ikke lenger eksisterer) og for å vise at hvis poenget er at Erik kan motbevises, kan også Gud det og har dermed aldri eksistert. 

Men at noe er ment som noe, betyr ikke at det er dette noe.

Hva er så problemet med Erik?

Mange og de legger ganske så lærerike egg. Jeg skal her nevne to store.

For det første er det en grunnleggende misforståelse at Gud kun er noe vi definerer til å eksistere. Enten Gud finnes eller ikke, er Gud noe vi kan nærme oss med begrepsavklaringer og logiske argumenter.

Hva mener jeg så med det? Handler ikke Gud bare om synsing uten evidens? Da er jo den ene påstanden eller definisjonen like grei (eller altså ugrei) som den andre. 

Nei, det er ikke slik og grunnen er enkel: Ordet Gud har et bestemt innhold, og har hatt det i årtusener. Enten snakker vi om Gud, eller så snakker vi om noe annet enn Gud.

Snakker vi om Gud, er det om det største vesen vi kan tenke oss, slik logikeren Anselm understreket på 1000-tallet. Kan vi tenke oss et større vesen, er det ikke Gud vi tenker på.

Dermed kan vi ikke tenke at Gud er 100 meter høy, har én øks og lukter stramt, siden det da alltid er mulig å tenke seg et bokstavelig talt høyere vesen eller et vesen med flere økser eller strammere lukt.

Begynner man å diskutere Guds vesen ut fra noe som kan måles og veies kvantitativt, bommer man på fenomenet. Det er som å spørre hvor mange meter melk du trenger i grøten.

Eller enda verre, det er som å spørre om det er best med ett eple i hånden eller å se Nattvakten av Rembrandt. Er A-mollskonserten raskere enn Petter Northug? Er Big Bang bedre enn gangetabellen?

Man havner i samme rom som Richard Dawkins i The God Delusion, ellers kjent som kontoret for ufrivillige parodier .

Det høyeste vesen det er mulig å tenke seg er ikke det høyeste vesenet i meter, siden et slik høyeste vesen ikke kan finnes. Skal vi være logiske, og det skal vi, er det eneste høyeste vesen som kan eksistere, det som har maksimal kombinasjon av kvaliteteter.

Altså maksimal eksistens (noe som blant annet innebærer allestedsnærværende, ikke-fysisk og evig, for ikke å si uavhengig av all annen eksistens, ikke-kontingent og ubetinget), maksimalt mektig (populært kalt allmektig), maksimalt vitende (populært kalt allvitende) og maksimalt god.

Kan vi tenke oss noe mer maksimalt, er det ikke "Gud" vi snakker om, men noe så tuslete som en gud eller en superhelt eller en alien eller et spagettimonster.

Eller en pingvin. 

Som for det andre altså er et biologisk vesen, mer presist en fugl, selv om den ikke kan fly.

Snakker vi om den "Gud-spisende pingvinen Erik", er det altså en fysisk eksistens med begrenset magemål som skal kunne spise en allestedsnærværende, ikke-fysisk eksistens.

Et vesen som i aller høyeste grad er avhengig av noe annet i fortid og nåtid for i det hele tatt å eksistere (som sin pingvinmor, mat, luft osv.), med andre ord er kontingent og betinget, skal altså kunne fortære noe som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere, enten det er spist eller ei.

Siden Gud ikke kan opphøre å eksistere ved å spises opp, kan ikke en Gud-spisende pingvin eksistere. Dermed er Erik motbevist, uten at vi er i nærheten av å motbevise Gud.

Skulle man så i et forsøk på å redde argumentet omdefinere Erik (han er jo tross alt magisk) til å være evig, ubetinget, maksimalt mektig osv., slik at Erik blir stor og sterk nok til å innbille seg (han er altså ikke maksimalt vitende) at han kan gyve løs på Gud, har man fjernet alt som gjør det meningsfullt å snakke om Erik som pingvin, magisk eller ei.

Igjen er resultatet logisk: I stedet for å motbevise Gud, har man motbevist Erik.

Om ikke annet beviser dette at det er magisk å diskutere Guds eksistens med ateister.

Pass på hva du leser

Det er ikke uvanlig å møte kristne som er opptatt av at barna eller foreldrene leser de riktige bøkene. Siden kristne noen ganger er som mennesker, overrasker det ikke at også ateister kan ha dette behovet.

Jeg har i lang tid forsøkt å - på mykest mulig måte - banke litt vett inn i min mors kranium. Jeg har kommet et stykke på vei, men ser til min forskrekkelse at hun ønsker seg opptil flere bøker av bl.a. den kjente apologeten Bjørn Are Davidsen til jul.

Eller slik C.S. Lewis tenkte om sin periode som ateist, "A young man who wishes to remain a sound atheist cannot be too careful of his reading".

Bøker man må passe seg vel for å lese 

Dermed er ønsket klart.

Jeg skulle gjerne ha gitt henne et godt motstykke til forsvarsskriftene hun har "bestilt", og kryper herved til korset. Kan noen her anbefale meg noen gode norskspråklige bøker om religionskritikk, sekularisme o.l.?

Svarene viser at Davidsen ikke blir lest. Man aner ikke hva han skriver om eller hvordan han skriver om hva han skriver om. Men siden han er kristen, må han jo være kreasjonist og spre konspirasjonsteorier. Har man en nyateistisk logikk, trenger man ikke empiri.

Davidsen er opplagt ute etter å lure folk, eller kanskje bare dum nok til å tro på det selv.

At han forholder seg positivt til moderne vitenskap og presenterer den type bøker som anbefales i tråden, er ukjent. At han forsøker å svare på spørsmål mange ateister (for ikke å si antiteister) har, nevnes ikke. Man vet heller ikke at han avslører en rekke fakta- og tankefeil hos Dawkins/Hitchens/Harris og resten av det feltet.

Da måtte man jo ha lest andre bøker enn dem som støtter egne synspunkter. Eller historiebøker. For ikke å si (og her er det bare å finne frem blodtrykkmedisinen) religionsfilosofi eller ... teologi.

I stedet skriver man som om dette er en kamp der vitenskap står mot tro. Det ene handler om tenkning og viten, det andre om tradisjon og gjetting. Kan man lære moren sin noe om vitenskap, kan hun forhåpentligvis få banket "litt vett inn" i kraniet, selvsagt (noe annet hadde vært utenkelig) på "mykest mulig" måte. 

Jeg vil derfor anbefale deg å starte med noen som kanskje ikke er så veldig religionskritiske i det hele tatt og heller snakker om noe helt annet - Hawking er oversatt til norsk, og 'Universet i et nøtteskall' er en veldig god og lettlest bok. Fordelen med å gi henne denne boka er at veldig mye kreasjonistlitteratur plaprer i vei og sprer regelrett desinformasjon om universet, fysikk og denslags og bruker dette som 'argument' for sine sinnsvake konspirasjonsteorier. For folk som ikke kan noenting om emnet, så virker kanskje en del av argumentene deres rimelige, og vi mennesker er jo ofte inklinerte til å tro at noen som uttler seg som eksperter faktisk er det. Da er det veldig greit å ha litt annen ballast i ryggsekken slik at en liten kime med tvil kan få spire og gro i fred.

At kristne oftere snakker om sin tvil enn denne type ateister, er man heller ikke veldig bevisst. Eller at Gudstro ikke er det samme som kreasjonismetro. Det er en grunnleggende forskjell på å diskutere Gud og naturvitenskapen, og på å diskutere om kreasjonismen er naturvitenskapelig.

Så har man ikke forstått at Dawkins faktisk er både krass og kverulerende i Gud - en vrangforestilling.

Er du sikker på at Dawkins blir for krast? "The God Delusion" er i mine øyne rimelig rund i kantene, og på ingen måte hoven, arrogant eller aggressiv.

Det sier mye at noen oppfatter det som å være rund i kantene, ikke på noen måte hoven, arrogant eller aggressiv når Dawkins hyller en ateistkjendis som Daniel Dennett for å beskrive hans (altså Dawkins') hovedargument ”med rette som et ’ugjendrivelig motbevis’".

Eller å formulere sin intensjon med at

If this book works as I intend, religious readers who open it will be atheists when they put it down … Of course, dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument, their resistance built up over years of childhood indoctrination using methods that took centuries to mature …But I believe there are plenty of open-minded people out there: people whose childhood indoctrination was not too insidious, or for other reasons didn’t ‘take’, or whose native intelligence is strong enough to overcome it.

Er man enig med Dawkins har man altså et åpent sinn og sterk nok medfødt intelligens. Er man uenig, er man et innbarket og indoktrinert troshode. Kron jeg vinner, mynt du taper.

Og slik går no dagan.

Oss retorikere i mellom

Siden jeg ikke har tid til så mange lange debatter, er det ikke ofte jeg våger meg innom nettsteder med såpass mye om såpass mangt at det er umulig å holde seg i skinnet.

Det har selvsagt den effekten at jeg overser ting jeg burde ha fått med meg, også når det handler om angivelig håpløse feil og manglende logikk i noe jeg skal ha sagt eller ment. Selv om livet er for kort til å svare på alt, setter jeg pris på tips hvis du oppdager noe i den retning jeg ikke har kommentert.

Ikke minst fordi det ikke er helt i mot naturlovene at jeg kan ha sagt eller tenkt noe feil. Og det er ikke mye man lærer mer av enn det, har jeg lest.

Ved et rent tilfelle oppdaget jeg et tilfelle med usanne påstander og pussige fortolkninger på Verdidebatt om boken Svar på Tiltale - og jeg har altså svart ganske langt her.

Som ventet viste ikke avsender Halvorsen påtagelige snev av selvkritikk i sitt senere tilsvar, i likhet med tidligere runder som denne historiske debatten.

I det tatt er det interessant å se hvor ofte enkelte kan tas i grove feil uten at det synes å affisere dem det minste. I stedet for noen smuler mer ydmykhet, ettertanke eller bedre forhåndssjekk, fortsetter man ufortrødent i denne og andre tråder som om ingen skade har skjedd.

Har man rett, er det ikke så farlig om man tar feil.

Siden jeg kalles for "først og fremst en retoriker", er et retorisk utdrag på sin plass.

En av påstandene jeg svarer på finnes i følgende parentes

"Richard Dawkins (som Davidsen betegnende nok ikke kjenner bedre enn at han omtaler Dawkins om “zoolog”, og ikke som evolusjonsbiolog, som vitterlig er hans fag, og som også er det han først og fremst er berømt for)".

Siden påstanden ikke var en parentes, men en drøy underkjennelse av min kompetanse i kritikken av Dawkins i boken, var det greit å peke på noen poenger.

For det første er Dawkins også zoolog - etologi er en undergruppe av zoologi. For det andre omtaler jeg ham selvsagt som evolusjonsbiolog (f.eks. side 64 og 322). Hvis det er noen som er lite kjent med Dawkins, er det altså ikke meg. Hvis det er noen som er "først og fremst retoriker" er det heller ikke meg.

Det hører også med at en annen ateist på Verdidebatt la ut en lenke til Even Grans kritikk av Svar på tiltale, som om det skulle være siste eller beste ord om saken.

Uten å ta seg bryet med å se om det eksisterte noen lettere grundige kommentarer til den.

Offentlige debatter er i det hele tatt et interessant skue.

På forhånd takk for tips om du skulle se noe tilsvarende med mitt navn involvert i eller utenfor parenteser.

Underlig historie

Jeg har alltid hatt stor appetitt for undring når enkelte vitenskapsmenn begir seg utenfor sitt fagfelt. Dette kaller oftere på smilet eller en pute, men noen ganger tar det såpass av at det frister med egg og tomater, om man ikke skulle ha tjære og fjær for hånden.

Undringen handler ikke om at de gjør feil, men over at de nærmest synes immune mot å se feilene, selv når de blir påpekt (som i tiende kommentar her) - eller å forestille seg at de kan gjøre feil. Siden de er svært intelligente eksperter på biologi eller fysikk, må konklusjoner de hopper til utenfor biologien eller fysikken være svært intelligente.

Spesielt gjelder dette gjengen som ofte kalles nye ateister, som vist med mange eksempler i Svar på tiltale, og da spesielt den britiske biologen Richard Dawkins.  

I stedet for å konkludere ut fra forskning, styres man av forutinntatte posisjoner. I stedet for etterprøving, spiller man på fordommer. I stedet for å argumentere induktivt, argumenterer man deduktivt.

Siden religion er dumt og slemt, eller i beste fall bygger på manglende viten, er religiøse dumme, uvitende eller slemme.

Dermed er det ikke underlig at Richard Dawkins ikke legger noe i mellom når han tvitrer følgende Augustin-sitat (litt forkortet for å få plass).

Women should not be enlightened or educated in any way. They [should, in fact, be segregated as they] are the cause of hideous and involuntary erections in holy men.

Og det er ikke underlig at han lar være å etterprøve det. Sitatet er fra en kirkefader, altså en i overkant religiøs person, altså en i overkant dum, uvitende eller slem.

Siden det er så opplagt at det er slik religiøse menn før og etter 400-tallet kan tenke, er det ingen filtre mot å gjengi dette for nær millionen av følgere. Det sitter ikke i blodet for en vitenskapsmann med appetitt for undring å undre seg over manglende appetitt for å være vitenskapelig i møte med slike sitater.

Eller å bruke to minutter på å google.

Hadde Dawkins gjort det, ville han sett at sitatet aldri oppgis med noen referanse. Slikt burde få radaren til å ule for en vitenskapsmann. Det burde også fått en bjelle til å ringe når sitatet kun kjennes fra antiteistiske bøker, og det fra de seneste tiårene. På internett er det vanskelig å finne før 2004.

Dawkins ville også sett at det igjen og igjen er blitt avslørt som forfalskning.

Ja, Augustin og andre kirkefedre har sagt ting man skvetter over, men at man skvetter over et sitat betyr ikke at det er fra Augustin eller kirkefedre.

Skulle Dawkins bruke sitatet som en vitenskapsmann, kunne han i beste fall brukt det som et eksempel på et mem, en frase eller forestilling som sprer seg rimelig ubevisst uten rasjonelt grunnlag. Særlig når det støtter egen sak. 

Andre som forsker på saken bør enda mer kunne bruke det som eksempel på hvor uheldig det er å la seg styre av livssyn uten å være informert av forskning.

Følgende Wikiquote om "Augustin-sitatet" bør kort sagt inn som en Wikiquote. 

Are any of the print sources worth taking seriously enough to offer a rebuttal, or are they the sort of bogus prattle that any reasonable person would deem unreliable anyway? 

Mitt kall er selvsagt ikke kun at spørge.

Den magiske Dawkins

Siden Den magiske virkeligheten av Richard Dawkins er ute, og som man da skjønner på norsk, linkes til anmeldelsen jeg skrev i forfjor av den engelske utgaven, Magikeren Dawkins.

Det hjelper, men man trenger ikke være synsk for å gjette at blant det som ble trukket frem var at

Dawkins er en mester i å formulere seg engasjerende, poetisk og pedagogisk. Selv om deler av boken nok er på et nivå man må være et stykke opp i tenårene for å forstå, får vi gode forklaringer på alt fra evolusjon til jordrotasjon.

Det som gjør at enkelte av oss forutsigbart nok rynker på piggene, er at han synes vel så opptatt av å angripe religion som å fremme vitenskap. Man griper seg flere ganger i å lure på om motivet for sistnevnte er førstnevnte, ikke minst fordi boken er gjennomsyret av spark mot alt som smaker av noe overnaturlig, og dette omtales utilslørt som fienden.

Resten finner du altså i den magiske enden av denne regnbuen.

Romerne er helsprø

Blant dem som hevder at Jesus ikke har eksistert er Joseph Atwill av de mer underlige skruer i skuffen.

Han har lenge hevdet at Jesus er konstruert av den romerske keiser Titus ut fra mytiske og litterære forbilder, i boken Caesar's Messiah: The Roman Conspiracy to Invent Jesus fra 2005 (utvidet utgave 2011).

Uten å gå helt i detalj på hvorfor romerne diktet opp Jesus for å kue jødene etter behørig å ha beseiret dem på slagmarken, og passet nøye på at svært mange andre enn jøder lot seg overbevise på en slik måte at Romerriket selv ble kristnet på 300-tallet.

Men det understreker at gallerne har rett i at romerne er helsprø.

Ikke uventet er konspirasjonsteorien imøtegått klart og konkret og punkt for punkt av et bredt spekter av kristne (redigert 26.07.2020: se også denne om Roman Piso-teorien), agnostikere og ateister, inkludert Robert Price som tilhører den halve håndfullen ateistiske forskere som mener at Jesus ikke har eksistert (som omtalt bl.a. her).

Det er ikke mindre uventet at media markedsfører det som en nyhet hver gang Atwill åpner munnen, som i går på stedet med det betegnende navnt PR Web. Årsaken er nok ikke bare uvitenhet om denne type tulleteorier, men også vissheten om at overskrifter om en oppdiktet Jesus garanterer klikk.

For noen har sikkert også klomsete svar fra dårlig forberedte kristne en viss underholdningsverdi, for ikke å si bevisstyrke.

Det overrasker heller ikke at saken er spredd av mer eller mindre nye ateister på twitter og facebook de seneste timene, uten store spor av kritisk sans.

Inkludert av Richard Dawkins, slik en mer enn lettere hoderystende ateistblogger nevner (redigert 26.07.2020: artikkelen jeg linket til er tatt ned, men du finner stoff fra ateister f.eks. på rationalwiki her):

Oh my historical scholarship, the things that go viral… so I just saw a bunch of people in my Facebook/Twitter feeds, including Richard Dawkins of all people, sharing an article titled, “Ancient Confession Found: ‘We Invented Jesus Christ.’” The instant I saw the headline, I could tell that it was almost certainly bullshit.

If I had to spell out the basis for my snap-second judgement, it would go something like this: Jesus probably existed. Biblical scholars probably aren’t the most unbiased folk in academia, but even among non-believing scholars like Bart Ehrman it’s generally agreed that Jesus existed. And even among people who doubt this, the saner ones don’t think there was a conspiracy, per se, not of the kind that would allow that headline to make any sense.

Blant det Atwill påstår denne gang er at han har funnet antikke tekster som kan røpe at "We invented Jesus Christ, and we're proud of it".

I hvert fall om man leser dem med rette øyne, velger selv hva som egentlig er en kode og bytter selvkonstruerte kodenøkler fra tekst til tekst, noen ganger fra setning til setning.

I det hele tatt legger godviljen til, og kritisk sans til side.

Det hjelper nok også med atskillig doser kreativitet og en rev eller to som ikke snakker, for ikke å si en stigende desperasjon etter å finne det berømte hva som helst som kan stemme med hans personlige fasitsvar.

Og man trenger ikke være oppsatt med kristenmannsblod for å merke seg dette.

Finally, even if there was a conspiracy, the odds that the conspirators produced a written confession and the confession survived until the present day (when few manuscripts from that period have) and has only just now been discovered… multiply all the improbabilities out, and a Secret Mark-style forgery is more likely.

But scratching the surface of the story, it doesn’t look like there’s any forgery, just crackpottery:

Atwill’s most intriguing discovery came to him while he was studying “Wars of the Jews” by Josephus [the only surviving first-person historical account of first-century Judea] alongside the New Testament. “I started to notice a sequence of parallels between the two texts,” he recounts. “Although it’s been recognised by Christian scholars for centuries that the prophesies of Jesus appear to be fulfilled by what Josephus wrote about in the First Jewish-Roman war, I was seeing dozens more. What seems to have eluded many scholars is that the sequence of events and locations of Jesus ministry are more or less the same as the sequence of events and locations of the military campaign of [Emperor] Titus Flavius as described by Josephus. This is clear evidence of a deliberately constructed pattern. The biography of Jesus is actually constructed, tip to stern, on prior stories, but especially on the biography of a Roman Caesar.”

Dette er ... pussig nok ikke basert på klar tale og konkrete utsagn, men som Atwill sier på "konsepter" og "poesi". Altså "ikke direkte opplagt", men bevisst skjult slik at kun de informerte og innvidde kan se det, så lenge de passer på å kjøpe Atwills bok.

How could this go unnoticed in the most scrutinised books of all time? “Many of the parallels are conceptual or poetic, so they aren’t all immediately obvious. After all, the authors did not want the average believer to see what they were doing, but they did want the alert reader to see it. An educated Roman in the ruling class would probably have recognised the literary game being played.” Atwill maintains he can demonstrate that “the Roman Caesars left us a kind of puzzle literature that was meant to be solved by future generations, and the solution to that puzzle is ‘We invented Jesus Christ, and we’re proud of it.’”

Vi snakker med andre ord ikke om funn av nye kilder eller manuskripter, men om hemmelige koder i eksisterende skrifter.

Det er kort sagt ikke behov for mange tolkningsnøkler for å forstå hvordan Atwills nye påstander vil bli tatt i mot av historikere uansett livssyn.

Eller av media de nærmeste dagene.

Ateismekritikk - en teaser

Jeg kommer tilbake til Erik Thorstensen bok Ateismekritikk. Om reduksjonisme, religion og samfunn om noen dager.

I mens kan interesserte høre på et lanseringsintervju på (igjen) NRK.

Mitt inntrykk etter å ha lest femten sider?

Thorstensen er knakende god på å analysere nye ateisters bevisste og ubevisste premisser og hvor de fører hen, for ikke å si deres heller enøyde påstander om rasjonalitet, politikk og moral.

Og ikke minst påpeke deres dårlige eller oftere manglende argumenter for eget ståsted.

Han er ikke så god når han beveger seg utenfor eget kompetanseområde, som når han skriver om gudsbevis eller lar være å imøtegå bastante myter om f.eks. vitenskapshistorien.

Men, altså, mer senere. Dette er bare en teaser.

Bortforklaringsapologeter og andre kaoskrefter

Når jeg fra tid til annen tar på vanlige klær og googler eget navn, er selvsagt eneste mulige forklaring en uvanlig mangel på frykt.

Sagt på en annen måte er det mye man skal høre før ørene faller ut.

Dermed er det ikke behov for å spikre puter i taket når google lander på Diskusjon.no og en tråd som viser at selv om det er ulikt hvor mye folk får med seg fra diskusjoner, har man i hvert fall  som vi var inne på i går fått med seg at Dakwins er på vei ut.

Eller Richard Dawkins has lost... som tråden heter.

Mens man ikke helt har fått med seg hva undertegnede står for.

Saken er altså at noen opplever en endring i maktbalansen siden nyateismens guttedager, selv om språkføringen er som alltid. Debattant LiamH uttrykker seg dermed slik:

Det er ikke sikkert det Ateismen som er blitt svakere eller annerledes, det kan godt være at de religiøse har vent seg til tanken om å møte mer motstand og kritiske spørsmål rundt sitt livssyn og alt det dårlige som det fører med seg, som igjen gjør at Ateistene kan bli mindre aggressive for å bli hørt.

Mens Mailman13 mener dette ikke er helt sikkert. Og trekker fram et par navn det går an å dra kjensel på.

Kan også bare være at frontene har flyttet seg litt.

Om man tar for seg argumentasjonen til de nye liberale bortforklarings-apologetene som er blitt rådende nå om dagen, så. Kanskje mest inspirert av William Lane Craig, våre lokale apologeter som Bjørn Are Davidsen, Hallvard Jørgensen et.al fører eksakt samme argumentasjon, selv om dem helt sikkert vil protestere mot det så snart et problem oppstår.

Hva er det så disse liberale bortforklarerne gjør?

Her er konseptet at gud reduseres fra en personlig entitet som åpenbart i bibel/koran/tora/whatever til et mer ullent filosofisk begrep om det som måtte eksistere før og utenfor universet. Det som er problematisk er symbolsk og kan tolkes bort (gjennom "dype metafysiske betraktninger" og den slags), og fundamentalt appeleres til egoet vårt for å vise at denne guden "helt åpenbart" eksisterer (hvis ikke gud, hvorfor kan jeg da være så spesiell). Mytologien og dogmene må holdes på en armlengdes avstand.

Mens man altså selv holder det å lese noe noenlunde seriøst om klassisk kristen tenkning i historien på mer enn én armlengdes avstand. Og i hvert fall ikke tar seg bryet med å lese bloggen til omtalte Jørgensen eller Dekodet, eller noen av mine bøker. Eller tenker at når flere enn Craig argumenterer i favør av kristen tro er eneste forklaringen at de er inspirert av ham.

Og det er selvsagt helt utenkelig at vi alle kan være inspirert av andre. Eller rett og slett (og her er det igjen bare å klype seg i armen) i likhet med folk flest forsøker å forklare hvorfor vi tenker at våre meninger har noe med sannheten å gjøre.

I stedet lager man seg motdebattanter i sitt eget bilde. Siden jeg ikke er fundamentalist tilhører jeg altså en tåkete moderne og liberal gruppe som driver med bortforklaringer.

Selv om det er fundamentalismen som er en marginal og moderne utvikling og ikke vokste fram før på 1900-tallet.

Men siden man er for opptatt av å si noe selv til å høre etter hva andre sier, fortsetter tiraden.

Det interessante her er jo egentlig at dem riktig nok eliminerer alle konflikter mellom naturvitenskap og religion så behovet for å sette spørsmålstegn ved veletabelert kunnskap som karbondatering, evolusjonsteori og moderne kosmologi forsvinner. Men det gjør også koblingen til mytologien og dogmene, så dem som står for en slik teologi får like mange motstandere i religiøse leire som blant ikke-religiøse... "Hva er det du påstår, skjedde ikke syndefloden på ordentlig?"

Ja, det hender jeg får spørsmål fra kristne om "syndefloden", men langt færre enn om jeg skulle hevde at Bibelen er bokstavelig sann på alle punkter.

Dawkins og Hitchens er effektive mot gårsdagens bokstavtro religiøse, men disse dør ut i stor grad med vår foreldregenerasjon.

Dagens "universitetsteologi", som noen kaller det, bør angripes på andre måter. Mest for hvor innholdsløs den er.

Nå er ikke dette noe nytt. Uten sammenligning forøvrig møtte en viss G.K. Chesterton (som få har kalt  universitetsteolog eller beskyldt for tåketale)  en tilsvarende holdning da han debatterte sin tids nyateist, Clarence Darrow (ja, han), for et par generasjoner siden.

  

As Chesterton summed it up, he felt as if Darrow had been arguing all afternoon with his fundamentalist aunt, and the latter kept sparring with a dummy of his own mental making. 

At Chesterton dermed kunne være enig med Darrow i angrepet på fundamentalister er kanskje ikke så underlig. Selv om det for enkelte kan virke forvirrende.

Chesterton’s rebuttal began with, “It may come as a surprise to you, Mr. Darrow, and perhaps to all of you in the audience, but I agree entirely with everything you have said.” According to Madigan, this approach threw Darrow into utter confusion.

Så er spørsmålet om de glade debattanter på Diskusjon.no også er modige nok til å google og la seg forvirre.

Nye nye ateister

Som en av dem som har sagt mangt og meget om Richard Dawkins (som her og her og ikke minst her), er det interessant å observere at stadig flere mener han har havnet på sidelinjen.

Seneste utspillet finner vi i The Spectactor for noen dager siden under overskriften Richard Dawkins has lost: meet the new new atheists.

Secular humanism is recovering from its Dawkinsite phase – and beginning a more interesting conversation.

The atheist spring that began just over a decade ago is over, thank God. Richard Dawkins is now seen by many, even many non-believers, as a joke figure, shaking his fist at sky fairies. He’s the Mary Whitehouse of our day.

Dette understreker behovet for noe jeg muligens kommer til å lage et lengre innlegg om, etter at Henrik Syse i Vårt Land 9. april etterlyste intellektuelle kristne i offentlig debatt.

Mens det jeg savnet var intellektuelle ateister.

Når jeg sier det på den måten er det rett og slett fordi min erfaring fra alt fra Verdidebatt til paneldiskusjoner er at de aller fleste involverte ateister er det som på godt norsk kalles for "naive falsifikasjonister".

Man er så begeistret for en aldeles utmerket naturvitenskapelig metode, at den blir det eneste eller i det minste avgjørende verktøyet for å vurdere virkeligheten.

Men at det er svært gode grunner for å teste naturvitenskapelige påstander med nøye eksperimenter før man kan tro på dem, er ikke det samme som at det er ingen grunn til å ha tillit til påstander som ikke kan testes naturvitenskapelig. Det siste følger rett og slett ikke av det første.

Skal vi finne ut om det finnes mer enn natur, kan vi ikke la oss styre av verktøy som kun kan si noe om natur.

Nå er ikke hensikten å diskutere akkurat dette her, men interesserte kan lese noe om "scientisme", om koherensargumentasjon på forskning.no og her på Dekodet-bruket eller mer om scientisme.

Poenget er kort sagt at skal vi se på hva slags virkelighet vi lever i, må vi gjøre vurderinger ut fra ulike typer argumenter og vitenskap i vid forstand - ikke utelukkende fra naturvitenskapelige metoder med klare begrensninger.

Intellektuelle ateister er godt kjent med dette, etter noen tiår med metodediskusjon innen vitenskapsfilosofi og andre fag.  Det betyr ikke at man dermed mener at Gud eksisterer (da hadde man nok ikke være ateist), eller er den type postmodernist som synes at naturvitenskap er tvilsomt og svært usikkert. Men det betyr at man kan være med på en samtale som handler om mer enn hva som kan falsifiseres naturvitenskapelig.

Noe som omfatter påstander som at vi kun bør tro på det som kan testet naturvitenskapelig.

Dermed er det flott om andre ateister enn Dawkins-sympatisører kan sette tonen i den offentlige debatten.

You say potato, I say påske.

Som The Belle Jar forteller har Richard Dawkins’ Foundation for Reason and Science delt bildet til høyre til sine 637 000 fans.

Sikkert som del av en kløktig strategi for å stimulere til strengt vitenskapsbaserte meninger og en ivrig etterprøvende ånd. Altså bare et tidsspørsmål før hundretusener av Dawkins' sympatisører avslører bildet og blogger/tweeter/facer om det.

For det er jo unødvendig å nevne at det britiske Easter selvsagt ikke har noe som helst å gjøre med den babylonske Ishtar.

Selv om det høres likt ut om man uttaler begge deler litt snøvlete.

Men det hender altså at forskning er basert på mer enn hva man tenker eller sier over promillegrensen. Noen ganger skotter man rett og slett også i retning av det som på fagspråket kalles for kilder.

For det hadde jo tatt seg ut at denne berømte gruppen nye ateister svelger ultraprotestantisk propaganda med krok, søkke og snøre, i likhet med modernitetens mytemarkere på 1800-tallet, slik vi berørte tidligere i påsken.

Heldigvis finnes det rasjonalister som er rasjonelle. Og blant mye har fått med seg at dette med egg og harer ikke er nevnt i Eostre-tradisjonen (som altså uansett ikke er er variant av Ishtar eller Astarte).

Men skulle noen ha lyst til å feire påske i Ishtars ånd, er det bare å følge forelegget omtalt i Scientific American. Som altså handler mer om sex og makt enn "fruktbarhet".

Ishtar was the goddess of love and war and sex, as well as protection, fate, childbirth, marriage, and storms - there’s some fertility in there, but as with Aphrodite, there is also an element of power. Her cult practiced sacred prostitution, where women waited at a temple and had sex with a stranger in exchange for a divine blessing (and money to feed hungry children or pay a debt).

Ishtar’s symbols were the the lion, the morning star, and eight or sixteen pointed stars—again, symbols of power.

Med andre ord er nok Ishtar ikke av dem som vil få flest støtteplakater i neste 8. marstog.

Selv om det garantert kommer dess flere på Face neste påske.

Dawkins og dinosaurene

Siden teusener på teusener knuger og knuffer (i hvert ett og annet titalls), fortsetter serien om anmeldelsen av Svar på tiltale i Fri Tanke.

Denne gangen er temaet Dawkins, altså en av de nye ateistene som jeg gir en ganske så inngående imøtegåelse av over ganske mange sider.

Even Gran starter som alltid positivt.

Selv om mye av Davidsens kritikk mot Richard Dawkins og nyateistene er treffende, kan deler av den kan framstå noe vrangvillig. Jeg føler meg for eksempel ganske sikker på at når Richard Dawkins skriver at ”virkeligheten er alt som eksisterer», så mener han ikke egentlig at dette skaper problemer for teorien om dinosaurene, siden de ikke lenger eksisterer, men har eksistert. (s.48). Det er urimelig av Davidsen å prøve å skape inntrykk av at Dawkins gjør seg skyldig i en slik banal kortslutning. Slike passasjer farger min øvrige tolkning av det Davidsen skriver om Dawkins. Enkelte steder er irritasjonen over denne selvsikre engelskmannen nærmest til å ta og føle på, og det er kanskje ikke det beste utgangspunktet for en nøktern kritikk.

Ja, det kan være at deler av det jeg skriver er (eller i hvert fall kan leses som) i overkant vrangvillig. Det er ikke helt enkelt å se seg selv utenfra (der er Even Gran i en bedre situasjon, i hvert fall når det gjelder meg) og noe av det jeg skriver kan være farget av oppgittheten over det mye av kritikken som Even oppfatter som treffende.

Det er kort sagt ikke lett å la tvilen eller nøkternheten komme tiltalte til gode, når man har strevet seg gjennom side etter side etter side med merkelige bommerter og misforstått argumentasjon.

Og dette omfatter faktisk også setningen som jeg siterer, som nærmere bestemt er fra side 12 i The Magic of Reality.

Reality is everything that exists. That sounds straightforward, doesn't it? Actually it isn't. There are various problems. What about dinosaurs, which once existed but exist no longer? What about stars, which are so far away that, by the time their light  reaches us and we can see the, they may have fizzed out?

Det er altså slik at det er Dawkins selv som sier at dette skaper "flere problemer". Hvor stort problemet er, er selvsagt et annet spørsmål og jeg uttaler meg da heller ikke om det i denne setningen som altså bare er litt apropos (dette er ikke en del av min kritikk av Dawkins) på side 47-48 i en drøftelse av hvilke metoder han bruker for å avgjøre om noe er virkelig.

Jeg forventer ikke at Dawkins oppgir (eller alltid er kjent med) definisjoner av væren og virkelighet og epistemologisk tilgang på dette, enten vi snakker om Aristoteles, Aquinas, Kant eller dagens naturvitenskap og filosofi. Jeg kritiserer ham da heller ikke for det.

Men når Dawkins ikke garderer seg ved å si noe i retning av at "Reality is everything that exists, did exist and will exist", ender han altså med å måtte løse problemene formuleringen skaper. Muligens er det hele et forsøk på et pedagogisk grep, men det er han som lager et "problem" av det, ikke jeg.

Selvsagt tviler ikke Dawkins på at dinosaurer har eksistert (og jeg sier da heller ikke i boken at han tviler eller gjør noen "banal kortslutning" på dette feltet). Men han kunne fint klart å vise hvordan vi kan vite at ting har hatt eksistens i fortiden uten å definere seg inn i et merkelig hjørne i første setning av boken.

Når anmeldelsen leser meg på den måten, uten å sjekke hva Dawkins selv sier, bidrar det nok til å farge min øvrige tolkning av det Gran skriver om Davidsen.

Dawkins på Skavlan

Skal vi se, hvor la vi krystallkul...? Der, ja.

Når Dawkins har fraskrevet seg sin frie vilje, ser jeg ut fra uavvendelige naturlover at han på Skavlan i kveld kommer til å si at en viktig grunn til han avviser Gud er at naturvitenskap forklarer naturlige hendelser bedre enn overnaturlige forklaringer.

Siden Gud i normal kristen teologi ikke er en konkurrent til naturvitenskapen, er med andre ord dette et argument med like mye tomhet som Dawkins ser i teologien. Vel han ser nå dette, uten å se på den, fordi han ikke vil sette seg inn i den.

Til det har han latt seg provosere for mye av noe så teologisk solid som kreasjonister. Dermed kan det altså ikke være annet enn klarsyn han lener seg mot, og hans er ikke overraskende akkurat like presist som de som hevder de er synske. Og han synes å ha akkurat like stor tro på det.

Følgelig vet vi altså med hjelp av krystall vitenskapelige metoder at han kommer til å fortsette sine magiske besvergelser om vitenskap og religion.

Med samme verktøy ser vi videre at Skavlan ikke kommer til å påpeke at i klassisk kristen tro er naturlige hendelser naturlige og regelmessige, som sekundærårsaker.

Dette har nemlig ikke vært pensum på Kristendomskunnskap, Livssynskunnskap, KRL, RLE, konfirmasjonsundervisningen, Norsk Journalisthøgskole eller Talk show 101.

Dermed er det rent naturlige forklaringer på at Skavlan ikke trekker inn i samtalen noe så umulig som kristne tenkere (vi skal dermed ikke nevne Dawkins' landsmenn som Denis Alexander, Keith Ward eller Alister McGrath) eller en aldri så liten agnostisk vitenskapshistoriker.

Klarsynet  Forskning kan avslutningsvis røpe at ingen i kveldens stoler (eller en vittigper som snakker til en tom stol) kommer til å skyte inn at moderne naturvitenskap er et barn av en teologisk tanke om orden, lover og rasjonalitet i skaperverket, slik en av forfatterne av Principia Mathematica var hjernevasket nok til å hevde.

Dermed vil ikke følgende sitat bli diskutert:

I do not think, however, that I have even yet brought out the greatest contribution of medievalism to the formation of the scientific movement. […] It is this instinctive conviction, vividly poised before the imagination, which is the motive power of research: — that there is a secret, a secret which can be unveiled. How has this conviction been so vividly implanted in the European mind? […] It must come from the medieval insistence on the rationality of God, conceived as with the personal energy of Jehovah and with the rationality of a Greek philosopher. Every detail was supervised and ordered: the search into nature could only result in the vindication of the faith in rationality. […] My explanation is that the faith in the possibility of science, generated antecedently to the development of modern scientific theory is an unconscious derivative from medieval theology (A.N. Whitehead, Science and the Modern World, Cambridge University Press, 1926).

Grunnen kan ikke være noen annen enn at det kan antyde hvilket fagfelt Dawkins bør gå ned på kne nikke vennlig i retning av for å ha bidratt lettere avgjørende til professorater i vitenskapsformidling.

Uten forståelse

Siden alle slags bilder om både det ene og det andre fortsetter sine seiersmarsjer på selveste Internett, er det bare å fortsette vår folkekjære serie Facepalm.

I dag er vi kommet til den gode Richard Dawkins som har fått det for seg at religion oppfordrer oss til ikke å søke forståelse.

Når Dawkins uttaler seg om religion (sitatet her er fra The God Delusion) er det et par trekk som går igjen.

For det første er det slik at alt som heter religion skjæres over én kam. Mener én religion noe om noe mener alle religioner det.

Men mener så noen religion at vi skal være fornøyde med ikke å forstå?

For det andre er det nemlig slik at han uttaler seg uten kilder eller faglige analyser. Han bare utbasunerer i sitatvennlige formuleringer. Og selv om det noen ganger kan være stimulerende, som hos Chesterton, er det slik at gode formuleringer ikke garanterer god filosofi.

Det er forskjell på å si noe som høres treffende ut og virkelig treffe noe.

Nå ser vi det samme hos Christopher Hitchens når han kan skrive at

The attitude of religion to medicine, like the attitude of religion to science, is always problematic and very often necessarily hostile... [Medical research only began to flourish] once the priests had been elbowed aside.

For deretter å trekke fram Louis Pasteur (uten å nevne at dette var en heller from katolikk) som eksempel på slike forskere som tydeligvis skal ha dyttet prestene unna.

Mens det i realiteten var slik at kirken i middelalderen (nærmere bestemt pave Alexander 3. i 1163) forbød munker å studere medisin. Slikt skulle overlates til profesjonelle. Av samme grunn fikk de heller ikke lov å studere juss (se Medicine. Society and Faith in the Ancient and Medieval Worlds av Darrel W. Amundsen, John Hopkins University Press, 1996, side 222-247).

En nærmere vurdering av myter om kirkens forhold til medisin kan forøvrig finnes her.

Men hva så med Dawkins og forståelse?

Den er nok heller liten. Går vi til hva som står i Bibelen om slik, mangler det altså ikke vers og sammenhenger som oppfordrer til å søke kunnskap og forståelse, for ikke å si til å utforske verden.

Vi kan til og med sitere ting fra King James-utgaven av Bibelen som Dawkins ikke bør være ukjent med.

Brethren, bee not children in vnderstanding: how be it, in malice be yee children, but in vnderstanding be men (1 Korinterbrev 14,20).

Eller på norsk: "Mine søsken, vær ikke uforstandige som barn! Vær små i ondskap, men fullvoksne i forstand".

Det er ikke tilfeldig at den ikke helt ukjente Frans av Assisis ikke helt ukjente bønn har en ikke helt ukjent linje om å søke ikke så meget å bli forstått som å forstå (eller på et språk Dawkins bør søke å forstå, ikke så mye "to be understood, as to understand").

Men er det ikke slik at at Dawkins tenker spesielt på naturvitenskapelig forståelse, og altså ikke mer allmenn eller menneskelige forståelse? Jo, utvilsomt.

Og nettopp derfor er det altså interessant at han ikke på noen måte har søkt å forstå hvorfor det var i Europa og en kristenorientert kultur at man fikk en bærekraftig og moderne naturvitenskap.

Han synes dermed ikke en gang å tenke over at en oppfatning av at vi lever i et univers som er skapt og ordnet av en rasjonell Lovgiver utenfor naturen over mange generasjoner kan styrke tanken om at det er mulig og viktig for oss som skapt i Guds bilde å oppdage rasjonaliteten og lovene i naturen.

Og ikke minst stimulere oss til å søke forståelse av naturen.

Hele ønsket om å forstå var så viktig hos middelalderens tenkere at de trakk dette fram nærmest som et livsmotto. Anselm ønsket å tro for å kunne forstå, credo ut intelligam, mens Abelard og Aquinas ønsket å forstå for å kunne tro, intelligo ut credam.

Deres ... religion lærte dem altså ikke å være tilfredse med ikke å forstå, men at forståelse var et av de mest høyverdige målene.

Noe enhver som hadde vært interessert i å forstå forholdet mellom tro og tanke, livssyn og vitenskap, i historien ville oppdaget med et par minutters googling.

Vi ber dermed om forståelse for enda et aldri så lite egenprodusert sitat.

Kreasjonistisk krøll

Jeg kan nok ikke love å gjøre det til en vane å forsvare Richard Dawkins, men det hender jeg fristes når jeg møter enkelte typer kreasjonistisk argumentasjon.

Særlig er fristelsen stor når jeg i løpet av sekunder blir bedt om å gi bare ett eneste bevis på dannelse av nye arter, får høre at evolusjon bare er en teori ("de sier det jo selv!") koblet med påstanden om at evolusjonen er i mot termodynamikkens lover. Og at evolusjon må være feil, siden ingenting kan komme av ingenting og heller ikke liv kan oppstå av seg selv.

Evolusjon er kort sagt egentlig en måte å komme seg unna Gud på.

Dette har skjedd såpass ofte etter foredrag og på facebook det seneste året at det virker som en farsott, eller muligens mutasjon. Og vi har tatt opp noe av årets runder både her og der.

Man kan forstå at Dawkins etter noen tusen slike opplevelser ikke akkurat blir ... motivert til å jobbe for å sette seg inn i kristen tenkning eller tror at noe slik faktisk kan være mer enn en selvmotsigelse, enn si ha substans.

Bommer kritikken av min posisjon på elementær logikk og lærebokkunnskap, er det vanskelig å tro at argumentene for motsatt posisjon er logiske og kunnskapsbaserte.

Resultatet er at debatter mer handler om allegorier og revirmarkeringer enn argumenter og rasjonalitet. Besnærende bilder sier mer enn tusen ord. Man tar seg verken tid til å lytte eller til å lære. Og tenker man at motparten uansett bare er motivert av livssyn, hjelper det ikke å strø om seg med logikk eller lenker.

Dette betyr ikke at de er grunn til å gi opp slike debatter. Kanskje er erfaringen at det i stedet er desto viktigere å ta dem, og ta dem grundig.

For det er ikke slik at dannelse av nye arter (eller makroevolusjon som kreasjonister da kaller det) står eller faller med påviste mellomformer. Vi snakker om en bredt dokumentert biologisk modell med svært stor forklaringskraft og en enorm mengde konvergerende evidens.

Hvorvidt mikroevolusjon kan føre til makroevolusjon kan også avhenge av øynene som ser, og ikke minst av definisjonsspørsmål (hva er nå egentlig dette dyret "art"?).

Videre har evolusjon null å gjøre med hvor universet kommer fra, hvordan liv ble til eller om det finnes noen Gud.

Hvordan jeg kan si det? Rett og slett fordi evolusjon er en biologisk modell. Den gjelder dermed ikke på forhold som ikke er biologiske. Skal man lete etter svar på universets opprinnelse må man se i fysikken eller filosofien, avhengig av hva slags type forklaring man er ute etter.

Siden svar på livets opprinnelse også handler om svar på biologiens opprinnelse (og dermed evolusjonens), kan man ikke finne det i evolusjon.

Liv er en forutsetning for evolusjon og kan ikke forklares av evolusjon.

Så er det et helt annet spørsmål om vi kan finne naturlige forklaringer, om liv oppstod på jorden eller kom seilende fra andre steder i universet, enten vi nå liker den nye Prometheus-filmen eller ikke.

Og skulle vi nå finne naturlige forklaringer ville vi være tilbake til hvordan man så dette på dine solide tippoldeforeldres gudstroende tid. Før Louis Pasteur viste noe annet på 1800-tallet, var den almenne oppfatningen at liv oppstod av seg selv, slik fluer jo gjorde av gjødsel.

Vi kan ikke love å forsvare Dawkins daglig, men kommer garantert tilbake til temaene - ikke minst siden dette innlegget knapt streifet toppen av isfjellet.

Krig og fred og tro og sånt

Som vi var inne på i går finnes det mange slags retorikk der ute. Mye av den verste tilhører heldigvis svært marginale grupper og nettsteder. Etter Per Aslak Ertresvågs første konspirasjonsbok Makten bak makten er det da heller ikke lett å finne den på bestselgerlistene.

Men det er ett unntak som har fått få bekymringsmeldinger. Det har besynderlig nok ikke gitt utslag på forskere eller medias radar over retoriske skremmebilder. Og det har så langt heldigvis ikke endt med at noen har tatt loven i sin egen hånd.

Likevel er det vanskelig å slå det i konkurransen om krasseste stempling av grupper.

Tenk at jeg forteller om noen som er ansvarlige for de fleste kriger. Får de makt vil de ødelegge moral og mennesker. De vil styre alt du gjør, hjemme og på jobb. De kan få seg til å mene hva som helst, når som helst. Og ikke bare finnes ingen argumenter eller indisier for deres sak, de aksepterer ingen argumenter i mot.

Hvem snakker vi om? De gudstroende, selvsagt.

I hvert fall slik de beskrives i flere store bestselgere de seneste årene.

En nyateist som Richard Dawkins sier rett ut i millionselgeren The God Delusion at "Innbarkede troende er selvsagt uimottagelige for argumenter", eller på grunnteksten ”Dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument”.

For Dawkins er tro ikke bare blind, den er totalt uten evidens.  Ikke nok med det, den går mot alt som er av evidens. Gudstro er en vrangforestilling på linje med en sykdom. Religion er et tankevirus.

Med sin forakt for forskning og fornuft førte kristen gudstro oss inn i den mørke middelalderen og bremset vitenskapen i tusen år, i følge nyateistene. De fortsetter med å si at den påførte oss uholdbare moralbud, tok livet av millioner av hekser og heretikere og holder seg fortsatt til en Gud som er verre enn den verste tyrann.

Når man tenker på gudstro, kan med andre ord noen og hver begynne å kaldsvette.

For åpner man først for tro uten begrunnelse, åpner man for hva som helst. Uten tanker eller kriterier er alt like greit. Sier en åndelig leder hopp, hopper man. Kan hvem som helst når som helst tro på hva som helst, er det ingen grenser for vås og vilkårlighet.

Dermed har trosretninger ikke andre valg enn å rope høyere hvis de blir motsagt. Eller ta på seg nærmeste bombebelte.

Ser man på all gudstro som blind, bakstreversk og brutal blir det et moralsk anliggende å bekjempe den. 

Og det er umulig å føre samtaler som kan påvirke.

Retorikken er ganske så sterk. Det er vanskelig å lage en mer truende fremstilling av noen. Den kan føre til konklusjoner som noen kan oppfatte som ganske så logiske.

For hva i all verden kan man egentlig gjøre med en så umenneskelig trussel når vanlige virkemidler ikke har noen effekt? Bør vi ikke snarest ta loven i vår egen hånd? De går jo rundt der ute, i fullt dagslys.

Vi får bare takke Gud for at de som leser nyateistiske bøker så langt har vært vennlige og fredelige. I hvert fall utenfor twitter, debattspalter og kommentarfelt.

Første Mosebok bevist

I det minst første vers. Eller deler av det.

I hvert fall om vi skal basere oss på en artikkel om lederen i seneste New Scientist (med tittelen The Genesis Problem, krever abonnement for å lese) som oppsummerer en konferanse holdt i anledning Stephen Hawkings 70-årsdag.

Med overskriften Why physicists can't avoid a creation event.

Og det var vel ikke den beste bursdagsgaven han kunne få. For i motsetning til hva Hawking og en del andre fysikere har antatt var konklusjonen at det fysiske universet ikke er evig, men har en begynnelse.

Som vi har vært innom en gang eller syv tidligere skapte Hawking

headlines about a year ago when he claimed that the fundamental forces of the universe (like gravity) were eternal and were sufficient to explain the sudden emergence of all matter and energy spontaneously in the Big Bang. Hawkings has admitted he wants the universe to be eternal, in order to avoid having to acknowledge the existence of a creator.

Hvilke hovedmodeller er det så vi snakker om? Kort sagt, enkelt og tabloid oppsummert, de følgende. 

1. Eternal inflation: Built on Alan Guth’s 1981 inflation proposal, this model imagines bubble universes forming and inflating spontaneously forever. Vilenkin and Guth had debunked this idea as recently as 2003. The equations still require a boundary in the past.
2. Eternal cycles: A universe that bounces endlessly from expansion to contraction has a certain appeal to some, but it won’t work either. “Disorder increases with time,” Grossman explained. “So following each cycle, the universe must get more and more disordered.” Logically, then, if there had already been an infinite number of cycles, the universe would already been in a state of maximum disorder, even if the universe gets bigger with each bounce. Scratch that model.
3. Eternal egg: One last holdout was the “cosmic egg” model that has the universe hatching out of some eternally-existing static state. “Late last year Vilenkin and graduate student Audrey Mithani showed that the egg could not have existed forever after all, as quantum instabilities would force it to collapse after a finite amount of time (arxiv.org/abs/1110.4096).” No way could the egg be eternal.

Med andre ord er det ikke funnet noen modell som åpner for at et evig univers fungerer fysisk. Dermed er Vilenkins konklusjon at “All the evidence we have says that the universe had a beginning”, med hvilket han også mener multiverset.

Cosmologists thought they had a workaround. Over the years, they have tried on several different models of the universe that dodge the need for a beginning while still requiring a big bang. But recent research has shot them full of holes (see "Why physicists can't avoid a creation event"). It now seems certain that the universe did have a beginning.

Without an escape clause, physicists and philosophers must finally answer a problem that has been nagging at them for the best part of 50 years: how do you get a universe, complete with the laws of physics, out of nothing (see "Trying to make the cosmos out of nothing")?

Noe som altså ikke er enkelt selv om Lawrence Krauss slik New Scientists anmeldelse lenket til i forrige setning prøver desperat. Det hører med å nevne at Dawkins ikke overraskende ikke akkurat ... imponerer i etterordet.

The same can't be said about the Dawkins afterword, which is both superfluous and silly. A Universe From Nothing is a great book: readable, informative and topical. Inexplicably, though, Dawkins compares it to On the Origin of Species, and suggests it might be cosmology's "deadliest blow to supernaturalism". That leaves the reader with the entirely wrong sense of having just ingested a polemic, rather than an excellent guide to the cutting edge of physics. Krauss doesn't need Dawkins; a writer this good can speak for himself.

La nå det være som det vil, lederartikkelen konstaterer i hvert fall tørt at "If there was a start to the universe, that means we have to explain how something just appeared from nothing".

Da mangler bare den lille detaljen å vise resten av Første Mosebok 1,1. Selv om det ligger noen Planck-lengder unna New Scientists ansvarsområde.

Til kamp mot unnskyldningene

Siden det er adventstid og dermed tid for å vente (selv om man hvert år må forklare at det altså ikke er hva ordet advent betyr), kan vi jo nevne den gode gamle ventingen på disputten mellom (i høyre hjørne) den lettere tunge teistiske filosofen William Lane Craig og den mer enn lettere ateistiske biologen Richard Dawkins (i venstre hjørne).

Om ikke annet får Craig/Dawkins-stoff ofte opp temperaturen, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig denne vinteren.

Saken er kort sagt at Dawkins tross utallige forespørsler fra helt tilbake til 2007 har nektet å debattere Craig. Og da snakker vi ikke om en vilkårlig kristen, men om en fagfilosof som siden 1980-tallet har levert en serie teistiske argumenter som Dawkins verken kjente eller kommenterte da han skrev The God Delusion. 

Det hører også med at Craig i ettertid er av flere som klart og direkte har avslørt og imøtegått Dawkins amatørmessige forsøk på å presentere og besvare gudsargumenter.

Og at sistnevnte har kommet med stadig skiftende unnskyldninger for hvorfor han ikke vil møte Craig i debatt, uten at vi skal dra hele historien eller linke til mer eller mindre vittige youtube-videoer om dette.

Men foreløpig seneste innspill er altså at Dawkins - etter at det i Catholic Answers Live i forrige uke ble hevdet at han vegret seg mot en slik debatt - har irettesatt programlederen Patrick Coffin med at han faktisk har debattert Craig...

Dear Mr Coffin

Contrary to what was repeatedly said on your show, I HAVE debated William Lane Craig, in a nationally televised debate in Mexico in 2010, and he was DEEPLY unimpressive. I hope you will correct the record in your next show.

Richard Dawkins

Hva snakker Dawkins om her? En utveksling mellom ham og Craig om Guds eksistens? En moderert debatt om evolusjon? Om Bibelsyn? Om konsekvensetikk? Om Dawkins' 10 bud kontra andre med samme antall?

Nei, han refererer til en ... panelsamtale om hvorvidt det var en hensikt med universet, med seks deltakere uten noen direkte utveksling mellom de to. Det hele finnes på selveste youtube og er enkelt å sjekke.

Det hører med at Dawkins naturlig nok fortalte Craig den gang at han ikke anså dette som en debatt mellom de to.

Vi skal ikke begi oss inn på den gode gamle utfordringen å tolke i hvilken retning Dawkins forsøker å styre robåten med sin seneste mail, kun påpeke at dette naturlig nok har ført til en ny utfordring.

Dawkins er nå oppfordret til å debattere Guds eksistens med den lettere tunge thomisten Edward Feser, som altså hverken er kreasjonist, ID'er eller snuser på noe i nærheten av fundamentalisme eller forsvar av Det gamle testamentet på historisk eller filosofisk grunnlag.

Dermed inviteres til konkurranse. Hvilken unnskyldning for å avstå vil Dawkins bruke denne gangen?

Vi foreslår i første omgang følgende alternativer:

1. Fesers politiske syn
2. Feser kirketilhørighet
3. Feser syn på seksualitet
4. Fesers behov for en bedre CV
5. Fesers positive syn på Thomas Aquinas
6. Feser polemiske stil i The Last Superstition
7. At Dawkins selv mistrives med debattformatet?
8. At Dawkins forklarer at han ikke er filosof og dermed uegnet for en slik debatt?
9. At Dawkins innrømmer at han dummet seg ut om gudsargumenter i The God Delusion?

 Eller noe helt annet?

Det vanker bokpremie til den første med rett svar.

Magikeren Dawkins

Som nevnt dukket tre bøker opp i postkassen i går, som ved en magisk manøver.

Den siste av de tre er The Magic of Reality. How We know What's Really True, en populærvitenskapelig bok, skrevet for ungdom og av ingen ringere enn Richard Dawkins.

Når jeg kjøpte den er det ikke fordi jeg er ungdom eller tilhenger av Dawkins. Grunnen er rett og slett at jeg liker vitenskap og oppdaget at tegneren som var valgt til å illustrere prosjektet var Dave McKean som tidligere har gjort en rekke fremragende verker på egen hånd og sammen med Neil Gaiman. Det er i det hele tatt godt å se at Dawkins satser på kvalitet når han skal lage noe for ungdom.

Men det er nok en del andre ting som det ikke er fullt så godt å se.

Og da snakker vi ikke om det vitenskapelige i boken. Dawkins er en mester i å formulere seg engasjerende, poetisk og pedagogisk. Selv om deler av boken nok er på et nivå man må være et stykke opp i tenårene for å forstå, får vi gode forklaringer på alt fra evolusjon til jordrotasjon.

Det som gjør at enkelte av oss forutsigbart nok rynker på piggene, er at han synes vel så opptatt av å angripe religion som å fremme vitenskap. Man griper seg flere ganger i å lure på om motivet for sistnevnte er førstnevnte, ikke minst fordi boken er gjennomsyret av spark mot alt som smaker av noe overnaturlig, og dette omtales utilslørt som fienden.

Selv om han er raus nok til å starte boka med å fortelle at "Reality is everything that exists" (noe som jo åpner for mangt, selv om han pussig nok formulerer seg på en slik måte at han medgår det skaper problemer siden dinosaurer ikke lenger eksisterer), er han ikke fullt så raus når det gjelder hvordan vi skal avgjøre om noe er virkelig eller altså sant. For der er han ubønnhørlig. Det handler kun om hva naturvitenskapen kan oppdage.

Hvis det er spillereglene er det per definisjon ikke mulig å godta noe annet enn naturlige forklaringer på noe som helst.

Og dette er ikke bare en nøytral konstatering eller en erklæring om personlig preferanse. Nei, alt som smaker av noe overnaturlig er ikke bare dårlig naturvitenskap, det er fienden av enhver forklaring ("Science and the supernatural: explanation and its enemy", side 19). Han utdyper med at 

Now I want to return to the idea of the supernatural and explain why it can never offer us a true explanation of the things we see in the world and universe around us. Indeed, to claim a supernatural explanation of something is not to explain it at all and, even worse, to rule out any possibility of its ever being explained. Why do I say that? Because anything 'supernatural' must by definition be beyond the reach of a natural explanation. It must be beyond the reach of science and the well-established, tried and tested scientific method that has been responsible for the huge advantage in knowledge we have enjoyed over the last 400 years or so. To say that something happened supernaturally is not just to say 'We don't understand it' but to say 'We will never understand it, we don't even try' (side 23).

Dawkins foretar med andre ord kunstløptricket en Omvendt Anselm. I stedet for å si at noe må eksistere fordi vi ikke kan tenke oss noe høyere, sier han at noe ikke kan være en forklaring hvis vi ikke kan måle det.

Det er selvsagt lurt å bruke empiriske metoder og matematiske modeller innenfor naturvitenskapen, men å si at en dette er det eneste verktøyet vi har for å finne ut hva som er sant, uten å argumentere for det, blir ikke bare uredelig, men selvmotsigende. For "sannheten" at naturvitenskapelige forklaringer er eneste mulige vei til all sannhet er ikke selv mulig å vise naturvitenskapelig.

Nå er det selvsagt fint å forenkle i en ungdomsbok, men det er tydelig at dette for Dawkins ikke handler om forenkling for fjortiser, men om filosofi for alle.

Men hvis dette er hans filosofi, bør han vedgå at dette er en filosofisk posisjon som han deretter må argumentere for at gjelder mer enn naturen eller mer enn påståtte påvirkninger på naturen fra helbredere eller homeopater, ikke bare slå fast at dette er eneste mulige forklaring på "everything that exists".

Vi ser med andre ord at Dawkins igjen forlater rollen som populærvitenskapelig formidler. Han trer i stedet inn i rollen som søndagsskolelær. Og i fravær av flannelograf, bruker han Dave McKean.

Men han bruker i liten grad noe faglig utover naturvitenskap. Dermed er det interessant å se hvordan han hele tiden oppfatter mytologi og religion som forsøk på konkurrerende forklaringer til naturvitenskap. Han lever i den troen (uten snev av kildehenvisning eller begrunnelse) at "just so stories" (som om hvordan bjørnen fikk kort hale eller leoparden flekker) uten videre er ment som ekte årsaksforklaringer og ikke som underholdende eller meningsgivende fortellinger rundt leirbålet.

Dermed er det ikke uventet at han heller ikke oppgir navnet på noen kjente filosofer eller naturvitere i historien som har brukt dette slik. 

Muligens er det fordi han tror at det var slik man forklarte alt mulig at han fremstår forundret over at det ikke er flere slike mytologiske forklaringer. For det er så mye i naturen som trenger å forklares, ikke minst hvorfor det er et sånn overveldende antall arter.

At disse fortellingene kan ha en annen funksjon enn Dawkins legger opp til og at man derfor kanskje ikke trengte så mange, er han ikke inne på verken her eller i andre bøker. Eller hvorfor noen ved sine fulle fem i noen som helst kultur skulle tro at alle slike bevisst mytologiske fortellinger er reelle forklaringer folk flest tok bokstavelig.

Alister McGrath har understreket dette i en årekke, og gjør det igjen i Surprised by meaning (side 8):

In his brilliantly argued critique of "New Atheism", the leading British Cultural critic Terry Eagleton ridicules those who think religion was invented to explain things. Eagleton has in mind the faintly ludicrous overstatements of Christopher Hitchens on this matter, such as his brash assertion that, since the invention of the telescope and microscope, religion "no longer offers an explanation of anything important" (god is not great, side 282).

Det er ikke slik at man "fant opp" kristen tro som konkurrerende forklaring på lyn og torden eller sykdom. Det er ikke slik at man før trodde Gud dyttet sola over himmelen i en vogn eller snurret månen rundt lillefingeren.

Men siden alt som smaker av noe overnaturlig er mytologi for Dawkins slår han alt - enten det handler om guder eller Gud - i hartkorn som egentlig det samme.  Han oppfatter mytologier der solen er en levende gud på linje som en metafysisk påstand om at solen er skapt av Gud.

For Dawkins er med andre ord spørsmålet om "hvem er solen?" det samme som "hvorfor finnes solen?" (side 123). Og dermed kan han stille det retoriske spørsmålet om hvorfor solen ble skapt på den fjerde dag (og det "av stammeguden YHWH") osv. uten å skjelne til noen form for forskning på hebraisk, forståelse av tenkesettet eller demonstrasjon at dette noen gang er blitt tatt som naturvitenskap og dermed skal latterliggjøres siden det ikke fremstår som naturvitenskap.

Det er i det hele tatt interessant å observere hvordan Dawkins er innom ulike mytologier, men passer nøye på at ingen ikke skal ha tvil om hvem han egentlig har i tankene. Dermed brukes stort sett Jesus eller Bibelen som eksempler på overnaturlig oppsinn, eller mytologier som Dawkins alltid kaller det. Og det er selvsagt ikke slik at han nevner noen historikere, eller kriterier for å avklare hva som ev. måtte være historie eller godt bevitnet i Bibelen.

Nei, straks en fortelling nevner noe overnaturlig er den per definisjon myte og altså usann.

Dawkins imponerer kort sagt ikke med logikk eller litteraturanalyse når han får seg til å skrive som om  eventyret om Askepott der et gresskar blir til en vogn er hundre prosent på linje med fortellingen om at Jesus gjorde vann til vin (side 247).

Med andre ord at noe som alle, selv små barn, vet er diktning er identisk med en fortelling som påstås å være basert på øyenvitner.

Taktikken er grei: Forklar at all mytologi = usann = overnaturlig og vri dette til at alt overnaturlig = mytologi = usant.

Det er dermed ikke overraskende at han også merker kortene ved å si at

After the death of almost any famous person, hero or villain, stories that somebody has seen them alive start rushing around the globe. Thus was true of Elvis Pesley. of Marilyn Monroe, even of Adolf Hitler. It's hard to know why people pass on such rumours when they hear them. but the fact is that they do, and that is a big part of the reason why rumours spread (side 248).

Bortsett fra detaljer som at det er sjelden noen berømte avdøde personer blir påstått sett i live (eller som spøkelser), er det opplagt at det han egentlig vil si er at fortellingen om Jesu oppstandelse er som forventet og føyer seg inn i rekken av disse "nesten alle" berømte personer.

Skulle noen være i tvil om hvem som er elefanten i rommet slipper han fort katta ut av sekken.

Elvis Presley and Michael Jackson lived to recently for traditions to have grown up, so not many people believe stories like 'Elvis seen on Mars'. But maybe in 2000 years' time...? (side 251)

Kanskje det. Siden det tok ... 2000 år før noen begynte å tro på Jesu oppstandelse.
I det hele tatt er det ikke annet å vente enn at den britiske 1700-tallsfilosofen Hume trekkes inn for at
leserne skal forstå at et mirakel uansett er den minst sannsynlige forklaringen.

That no testimony is sufficient to establish a miracle, unless the testimony be of such a kind, that its falsehood would be more miraculous than the fact which it endeavors to establish (side 255).

Basert på dette "beviset" er det bare å ta tak i mirakler. Og da er det ikke akkurat hindusitiske, åsatruiske eller muslimske han fokuserer på, men Bibelen og katolsk historie, samt en presentasjon (antagelig fordi ungdom og bilder er involvert) av kusinene Elsie og Frances Griffith som i 1917 påstod å ha fotografert feer i hagen (side 255-56).

Dawkins gjør det lett for seg når han illustrerer naturlige kontra overnaturlige forklaringer med et korttricks. Ja, det er helt usannsynlig at fire spillere får fordelt alle kortene i samme farge ved en tilfeldig utdeling av en tilfeldig stokket kortstokk). Men her kjenner vi altså sannsynligheten kvantitativt. Vi vet oddsene hvis man skal stole på flaks.

Dermed er det lett å vite at dette er et tricks og å se (hvis Hume har rett) hvor kvantitativt usannsynlig det er at dette skal være et mirakel. For det er alltid mer usannsynlig enn naturlige forklaringer.

Men her forregner Dawkins seg. Han begår i likhet med Hume en tankefeil. Når det kommer til påståtte mirakler kjenner vi rett og slett ikke oddsene fordi vi ikke vet hva som lurer i buskene av feer eller fjøsnisser. Vi kan ikke si noe på forhånd om kvantitativ sannsynlighet, selv om vi for vår egen del ikke kan tro at det er særlig sannsynlig fordi vi ser liten grunn til å tro på feer eller fjøsnisser.

Vi kan dermed heller ikke si noe om oddsene f.eks. for at Jesus stod opp fra de døde. Eller, vi kan vel si at de er null, hvis vi leter etter en naturlig forklaring. Men siden ingen påstår at dette har en naturlig forklaring, er vår vurdering av hva som er mulig og kan ha skjedd nødt til å ta hensyn til bl.a. spørsmålet om det finnes en Gud og hvor tenkelig det i såfall er at en slik Gud kan ha reist Jesus opp fra de døde.

Poenget er ikke å hevde at dette gjør mirakler til den mest sannsynlige forklaringen eller noe slik tøv, eller at vi ikke først og fremst skal lete etter naturlige forklaringer, men at Dawkins sin omgang med Hume og sannsynlighetsvurderinger knyttet til angivelige mirakler blir simplistisk.

Det er som med tryllekunsterne han stadig trekker fram, han avleder oppmerksomheten og gjør noen bevegelser vi ikke ser. Dermed kan Dawkins trylle fram konklusjonen og tenkesettet han ønsker.

Likevel er det som om han opplever at noe kan skurre. Muligens innser han at det blir for enkelt, som når han i fortsettelsen igjen tar opp fortellingen om Jesus som gjorde vann til vin. For plutselig justerer Dawkins på argumentasjonen. Han avviser ikke det hele med bare et kjekt "dette er et mirakel og dermed uansett den minst sannsynlige forklaringen".

I stedet trekker han inn en Jesus-fortelling alle vet er diktet opp for "omtrent 500 år siden" (nærmere bestemt julesangen Cherry Tree Carol, side 262) og hevder at denne er akkurat like lite sann. Uten å nevne at fortellingen om at Jesus gjorde vann til vin er skrevet ned av noen som hevder at det faktisk har skjedd og det mens folk som kan ha sett det, eller i hvertfall snakket med noen som kan ha sett det, fortsatt var i live.

Vi snakker med andre ord om enda et tanketricks. Siden et dikt om Jesus 1500 år etter hans død er usant må en fortelling om Jesus fra 60 år etter hans død også være det. For begge handler jo om mirakler. Siden A = B må C = B.

Likevel begynner han å trekke inn at vann til vin bare finnes i Johannesevangeliet, og "tilfeldigvis ikke i de andre tre". Det er nesten så man må spørre ham om han ville ha trodde det om det var nevnt i to evangelier, eller i tre.

For hvorfor bry seg om noe slik som historiske kriterier hvis en mirakelfortelling uansett er minst sannsynlig? Kan det være at det rører seg noe i bakhodet han har hørt om kriterier eller kristne argumenter?

Det går uansett fort over.

Dermed avslutter Dawkins i samme spor som han begynte, bare med enda kraftigere krutt og kanoner. Det er ikke lenger nok å si at andre typer forklaringer enn naturvitenskapelige på noe som helst er feil eller ingen forklaring i det hele tatt. Nei, det ikke bare latskap - det er uærlig.

We can say the same thing about all alleged miracles, all 'supernatural' explanations for anything. Suppose something happens that we don't understand, and we can't see how it could be fraud or trickery or lies: would it ever be right to conclude that it must be supernatural? No! As I explained in Chapter 1, that would put an end to all further discussion or investigation. It would be lazy, even dishonest. For it amounts to a claim that no natural explanation will ever be possible. If you are saying that anything odd must be 'supernatural' you are not just saying you don't currently understand it; you are giving up and saying that it can never be understood (side 263).

Budskapet i boka er altså ikke bare at all religion og mytologi er fienden og farlige konkurrenter til naturvitenskap, men også at det er komplett idiotisk, latskap og direkte uærlig å tro på noen som helst form for mirakler, uansett.

Uten at man engang trenger å se etter.

Jeg vet ikke om dette er den beste måten å lære bort skepsis eller kritisk tenkning, avsløre tankefeil, unngå dogmer eller å bli glad i naturvitenskap.

Likevel kommer i det minste jeg til å bruke den til det fremover, overfor voksne og ungdom. Selv om det nok blir på en noe annen måte enn Dawkins har tenkt.

Meninger og mening

Som et tegn fra oven (selv om noen sikkert er frekke nok til å prøve seg på en naturlig forklaring om at Amazon-gjengen somlet litt med noe og forhastet seg med annet) dukket tre bøker opp i postkassen i går.

Vi snakker mer konkret om

• Noen av Alister McGraths foredrag fra de seneste par årene i samlingen Surprised by Meaning - Science, Faith, and How We Make Sense of Things (dermed en del stoff vi finner også i andre bøker, særlig kapittel 7 og 11 i The Passionate Intellect: Christian Faith and the Discipleship of the Mind)
• John Polkinghornes gode gamle Reason and Reality
• Richard Dawkins' splitter nye populærvitenskapelige bok for barn, The Magic of Reality. How We know What's Really True.

Hva skal man så si om disse bøkene?

Vel, McGrath er McGrath og Polkinghorne Polkinghorne. Og det er ingen overraskelse at Dawkins bare blir enda mer Dawkins.

La oss likevel ta dem i tur og orden, de to første først.

Selv om ingen av disse bøkene er banebrytende i seg selv eller for forfatterne, er de gode oppsummeringer av posisjoner og poenger. McGrath og Polkinghorne fortsetter å utforske og vise fruktbarheten av ulike tilnærminger til virkeligheten (hva handler naturvitenskap om? Hva er dens begrensninger? Hvordan kan andre typer vurderinger og innspill bidra til å kste lys over virkeligheten? Kan dette henge sammen i en helhet? Hva er fornuftens rolle i spørsmålet om livsmening?).

Polkinghornes er altså en fysiker (tidligere professor i matematisk fysikk ved Cambridge) og anglikansk prest. Hans prosjekt har over noen tiår vært å vise sammenhenger og forskjeller i tilnærming mellom vitenskap og  teologi. Samtidig etterlater han ingen tvil om at han mener begge områdene har en rasjonell karakter. Vi trenger ikke å omfavne en postmoderne relativisme eller rasjonalitetsskepsis på dette feltet (eller på noen andre).

Noe som ikke overraskende har gjort at både postmodernister og nye ateister (som Dawkins og Grayling) er heller krasse overfor en som altså både kan tro på moderne vitenskap og "the superstitious lucubrations of illiterate goatherds living several thousand years ago".

Nå blir det fort parodi å trekke fram Polkinghornes poenger. Ikke fordi poengene er dårlige, men fordi det krever en del plass å formidle dem på måter som yter snev av rettferdighet eller låter som mer enn soundbites.  Selv om jeg sliter litt med enkelte av Polkinghornes løsningsforslag (f.eks. tror jeg ikke kvantefysisk usikkerhet er noen god løsning på spørsmålet om fri vilje), er han alltid stimulerende å lese, særlig om man kan noe fysikk.

Har du ikke lest noen av McGraths bøker om vitenskap og virkelighet fra de seneste par årene, er Surprised by Meaning et bra sted å starte. Og har du lest noen er boken en god oppfriskning i foredragsform.

Her som ellers gir McGrath en reflektert innføring i modelltenkning i og utenfor naturvitenskapen, hvordan vi lengter etter og skaper oss mening og opplevelse av betydning, og hvordan  vitenskap, filosofi og teologi på ulike måter kan bidra til at det hele blir mer enn vilkårlig synsing.

Han viser også hvordan nye ateister i sin scientistiske iver feiltolker og forvrenger teologi, filosofi og meningsdannende prosjekter.

McGrath fremstår åpen og reflektert, som en som som er villig til å lytte og lære. Med bakgrunn fra naturfag (doktorgrad i molekylær biofysikk) og teologi (professor ved Kings College London, tidligere ved Oxford) forstår og formidler han disse fagfeltene bedre enn de fleste. Det innebærer også at han kan argumentere godt for at det ikke er mulig å bevise livssyn (eller Guds eksistens), men at dette er noe man må velge ut fra helhetsvurderinger, slik han selv har landet på et kristent ståsted.

At han dermed ikke driver detaljert polemikk om gudsargumenter, er ufin nok til å komme med akademiske forbehold og ikke alltid har firkantede fasitsvar, og dermed kan erte på seg nye ateister på flatmark (ikke minst etter hans heller ... kritiske bøker om Dawkins), gjør ikke boken dårligere.