Var Jesus svart?

Hvis du er ute etter eksempler på kompetanse i media, sosiale eller ei, er den beste testen å se hva de skriver eller linker til om Jesus.

Noe som skjer både titt (og la meg legge til) ofte når det ymtes om funn av manuskriper fra en eller annen periode og som på en eller annen måte handler om Jesus.

Dette er spesielt vanlig ved påske- og juletider, men forekommer også i agurksesongen.

Denne gangen dreier det seg om en tekst funnet i samme område som Dødehavsrullene, og der det i følge medieoppslaget fremkommer at Jesus var svart. Noe som spres som varme kattebilder på tørt Facebook.

A team of archeologists from the University of Tel Aviv have uncovered a collection of ancient scrolls in the West Bank region, near the Qumran Caves, where the Dead Sea Scrolls were originally uncovered in 1947, and which promise to shed a new light on the life and physical appearance of Jesus Christ.

Hvis dette skal være mulig, må tekstene være tidlige nok til å ha historisk verdi og tydelige nok til å ha portrettmessig verdi.

Hvor tidlig er så teksten det henvises til?

The manuscripts that have been dated between 408 BCE to 318 CE shed a new light on the physical appearance of Jesus Christ, admits professor Hans Schummer of the University of Tel Aviv

Det er det altså umulig å si noe om. Er teksten fra før Krist fødsel, kan den ikke brukes til å si noe om hans utseende ved fødselen. Er den fra senere enn år hundre, er den heller ikke noe å feste stor lit til.

At det gis så stort slingringsmonn på dateringen, er forøvrig et godt hint om at her er det noe muffens i mosen.

Det blir ikke mindre mistanke om det nå det altså sies at professoren vedgår at dette kaster nytt lys over Jesu utseende.

Ja, for et par generasjoner siden kunne det være et problem for enkelte med tyske navn at Jesus ikke så ut som en hvit europeer.

Mens det nok ikke er helt samme stigma om en professor i Israel i dag skulle antyde (eller altså ... vedgå) at Jesus så ut som en jøde fra Midtøsten.

Hvor tydelig er så teksten?

“It is quite revealing that the unknown author of the document notes with a certain sense of surprise that the infant’s skin tone is darker in color than his mother and father. 

“The infant was the color of the night” reads a part of the fragment of the scripture, “In the dark of the night, nothing could be seen of the infant except the white of his eyes” reads another excerpt.

Den er altså ganske tydelig. Jesus er mørkere i huden enn foreldrene og om natten ser man bare det hvite i øynene.

Siden man kan gå ut fra at han ikke hadde svarte, men brune øyne, er det ikke gitt at Jesus var svart.

Men så er det et annet spørsmål, som media sjelden stiller: Hvor sann er historien om denne teksten?

Undersøker man dette, finner man at den er ganske lite sann. Den er faktisk ikke sann i det hele tatt. Mer presist er det en tulleartikkel.

Er du i tvil om det, kan du google Hans Schummer. Eller sjekke linken der du kan lese mer, i artikkelen jeg linket til over. Den fører til like lite innhold som antallet Hans Schummer ved universitetet i Tel Aviv.

Altså på nivå med kompetansen om Jesus-forskning og artikkelsjekking i media, uansett hvor sosiale de måtte være.

Fry og andre debattdödare

Samme historie hver gang. Når noen nevner det ondes problem, blir kristne tause og forlegne.

I hvert fall til man får tenkt seg om.

Fenomenet dukket ikke opp som lyn fra klar himmel i 2015. Det var det heller ikke da jeg tok det opp i kapittelet "Lidelsens problem" i Svar på tiltale i 2012:

Vi hører ofte at grunnen til at noen ikke kan tro på Gud er all smerte og ondskap i verden, fra jordskjelv til hungersnød, krig og folkemord. I media er det på mange måter blitt en debattstopper i intervjuer med ateister og agnostikere. Hvorfor stoppet ikke Gud drapene på Utøya? Nevner noen Holocaust eller at hundretusener døde etter en tsunami, får de aldri oppfølgingsspørsmål. I stedet etterlates et inntrykk av at gudstro er gjennomskuet. Alle forsøk på svar er lettvintheter og lureri eller verre: ufølsomt. Dermed målbinder man ellers kritiske journalister, selv i kristne aviser. Det oppfattes som empatisk, moralsk og intellektuelt redelig å henvise til Det ondes problem. Stiller jeg spørsmål ved dette, er ikke applaus den vanligste reaksjonen. For dette er umulig å løse.  

I år var det altså Stephen Fry som fulgte manus da han i et kort intervju på irsk TV ble spurt av den 80-årige programlederen Gay Byrne hva han ville sagt om han døde og møtte Gud.

How dare you create a world in which there is such misery that is not our fault? It’s not right. It’s utterly, utterly evil. Why should I respect a capricious, mean-minded, stupid God who creates a world which is so full of injustice and pain?

Byrne gir seg ikke helt og spør hva Fry ville gjort om han stod utenfor himmelporten.

I would say: ‘bone cancer in children? What’s that about?’
Because the God who created this universe, if it was created by God, is quite clearly a maniac, utter maniac. Totally selfish. We have to spend our life on our knees thanking him?! What kind of god would do that?

Men er det ikke mye skjønnhet i verden?

Yes, the world is very splendid but it also has in it insects whose whole lifecycle is to burrow into the eyes of children and make them blind. They eat outwards from the eyes. Why? Why did you do that to us? You could easily have made a creation in which that didn’t exist. It is simply not acceptable.

It’s perfectly apparent that he is monstrous. Utterly monstrous and deserves no respect whatsoever. The moment you banish him, life becomes simpler, purer, cleaner, more worth living in my opinion.

Det spørsmålet Fry ikke fikk var om han hadde hatt større respekt om Gud hadde vært en himmelsk diktator som detaljstyrte absolutt alt. Hvert atom og hver amøbe, hver partikkel og hver person, slik at ingen noen sted i universet noen gang opplevde noe som helst vondt, enten de var dådyr eller direktører.

Det er ikke gitt at han ville latt være å kalle denne diktatoren for et monster. Jeg kan ikke tro at Fry automatisk avskyr en som gir andre frihet, enten de er mennesker eller natur.

Det er ikke gitt at Fry totalt misliker at universet er slik at det har skapt så bra ting som ham selv.

Uansett er det vi ser her ikke naturvitenskapelige argumenter, men teologiske og til dels religionsfilosofiske. De handler om hva slags Gud som vi kan "godta" at finnes, hva slags verden vi mener bør finnes, hva vi tenker om fri vilje og lover i naturen og en masse andre forhold.
De handler om rasjonelle argumenter og ikke om hva vi kan vise empirisk.

Selv om Fry i stedet for å levere argumenter som stimulerer refleksjon, leverer påstander som fremmer avsky.

Og det er altså ingen ny debatt. Heller ikke da jeg blogget en lenger serie om dette i 2011. Tvert i mot finner vi lidelsens problem formulert som en logisk nøtt minst så langt tilbake som hos den greske filosofen Epikur (342-271 f.Kr.).

De første kristne var selvsagt ikke ukjente med dette. Lactantius (240-320) formulerte alternativene slik i boken De ira dei der han tar et oppgjør med troen på alle slags småguder skapt i menneskets bilde og svarer på argumenter mot Gud (som altså ikke er en gud, men Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper, den evige og grunnleggende eksistens):

• L1: Gud vil overvinne det onde, men kan ikke
• L2: Gud kan overvinne det onde, men vil ikke
• L3: Gud verken kan eller vil overvinne det onde

En Gud som ikke kan eller vil overvinne det onde, er enten ikke allmektig eller ikke god eller finnes ikke og er uansett ikke mye til Gud.

Hevdes det. Men det interessante er at ingen jeg har spurt kan presentere dette som et argument som viser at det er og blir logisk selvmotsidende å tenke seg en god og allmektig Gud når det finnes lidelse.

Inkludert dem jeg spurte i helgen da linken til Stephen Frys utalelser ble delt av hundrevis på Facebook.

For hvordan skulle et slik argument være? En måte å presentere det på er som følger, basert på en drøftelse i denne bloggposten.

1. Hvis Gud er god vil han at ingen skal lide.
2. Hvis Gud er allmektig er han i stand til å gjøre det slik ingen lider.
3. Det finnes noen som lider.
4. Dermed er Gud enten ikke god, eller ikke allmektig eller finnes ikke.

Men argumentet henger på premiss 1 og 2 som begge er problematiske. En reformulering viser hvorfor.

1. Hvis Gud er god vil han at ingen skal lide hvis han ikke har grunn til noe annet
2. Hvis Gud er allmektig er han i stand til å gjøre det slik at ingen lider.
3. Det finnes noen som lider.
4. Dermed er Gud enten ikke god, eller ikke allmektig eller finnes ikke eller selv har grunner til å tillate lidelse.

Skal vi bruke Det ondes problem som et avgjørende logisk argument må vi med andre ord vise at det ikke er mulig at det kan finnes noen som helst grunn til at Gud tillater lidelse.

Og så må vi diskutere hva vi legger i allmaktsbegrepet - og hva slags verden Gud har skapt. Kan Gud både skape en selvstendig verden og en verden som er detaljstyrt? Kan Gud både gi oss frihet og ikke gi oss frihet? 

Fanger ikke bordet, selv for Gud? Må ikke Gud si B når han har sagt A?

Er all lidelse alltid bare av det onde? Fører lidelse aldri til noe godt? Er det summen av lidelse som er problemet? Hvem er det som konkret lider denne summen?

Spørsmålene er mange, og de handler selvsagt om mer enn logikk. Hvis argumentet er at lidelse ikke viser at det er ulogisk å tenke at Gud finnes, men umoralsk, må vi tar opp det poenget i stedet.

For min erfaring er at dette handler mer om sterke følelser, enn om sterke fornuftsargumenter.

Ingen er uberørt når barn dør av sult og sykdom.Vi rystes av bilder av fattigdom og ulykker, krig og terror, nød og nazister.

Men så er altså spørsmålet om en god og allmektig Gud faktisk kunne eller burde laget en helt annen type verden. Altså en verden uten naturlover som gjør at skip kan frakte varer - og synke. En verden der det er mulig å lage bål for å steke mat, men ikke å brenne seg - eller brenne inne. En verden som kan utvikle sommerfugler og mennesker, men der mutasjoner og genedrift og annet ikke på noen måte kan ende i benkreft og ormer som kan bore seg inn i hjernene til barn.

Det ville vært en verden uten risiko og rystelser, en verden der alt var helt under kontroll.

Men det hadde også vært en verden der vi ikke kunne utvikle empati eller ydmykhet, ikke kunne vise barmhjertighet, ikke vokse i ansvar og medfølelse, ikke utvikle oss etisk, ikke gi eller trenge selvoppofrende kjærlighet eller å bli stadig bedre på å lage hus og hospitaler, mat og medisiner, bygge teleskoper og romskip, skape bedre lover og bedre samfunn.

En verden som var som en fornøyelsespark, men ikke som et liv. En verden som var som et dataspill - inkludert spillerne.

Så kan man selvsagt si at kristne tenker at Gud har skapt en verden uten lidelse, nemlig himmelen. Og det er bra siden Gud da kan gi oss kompensasjon i all evighet for all lidelse i denne verden.

Men på hvilken måte hadde det vært bedre om alt var himmelen? At det ikke også var en verden som var så selvstendig at den fulgte sine egne lover?

På hvilken måte hadde det vært bedre om du og jeg ikke hadde hatt det minste snev av frihet i en verden hundre prosent detaljstyrt av en diktator - selv om denne hadde vært god?

På hvilken måte hadde jeg da kunne blitt meg, og du deg?

For en kristen tenker som Lactantius var ihvert fall konklusjonen logisk. Han lagde dermed et fjerde punkt i tillegg til de tre over:

L4: Siden Gud kan og vil overvinne det onde, kommer Gud til sist til å gjøre det.

Bibelske bommerter?

Religionskritikk kommer i mange fasonger; informert og uinformert, seriøs og useriøs, stemplende og åpen, lidenskapelig hatsk og lengselsfull håpende.

Jeg har tatt opp mye av dette på denne bloggen, i bøker som imøtegår poppisateister og som tar et oppgjør med en lang rekke myter om kirkehistorien, middelalderen og så videre.

I tillegg har jeg sammen med Atle Ottesen Søvik levert en inngående vurdering av argumenter for kristen gudstro, og et forlag vurderer for tiden en tekst om dårlige argumenter for gudstro, basert på et kapittel som ikke kom med i boken om Guds eksistens.

Man skal likevel ikke ha vært mye innom diskusjonsgrupper om religion og livssyn, Hedningesamfunnet eller andre uten den store sympatien for religion, før man ser at slike imøtegåelser dels ikke er kjent og dels ikke leses.

I stedet er holdningen at "de overtroiske" er på bærtur siden kreasjonister eller ikke-akademiske kristne ikke kan svare på argumenter mot kristen tro eller for evolusjon eller hva man måtte begrunne sitt "ikke overtroiske" livssyn i.

Noen synes til og med å oppfatte det som logisk at hvis de som avviser moderne vitenskap og/eller ikke har akademisk bakgrunn eller ikke har tenkt supernøye gjennom alt ikke kan svare på akkurat min religionskritikk (uansett hvilken av kategoriene over den tilhører), er det ingen grunn til å sette seg inn i hva kristne som forholder seg til moderne vitenskap og logiske argumenter måtte mene.

I stedet holder det med noen friske bilder på facebook som "avslører våset" (som her og her og her og her).

Denne gang er turen kommet til ett som igjen sier mer enn tusen ord.

Svaret man forventer er selvsagt (- tam ta tam -) dinosaur, og man får dermed inn et spark også til kreasjonister, siden dinosaurer burde vært nevnt om jorden var yngre enn 10 000 år. Mens man like gjerne kunne brukt kenguru, gaupe, torsk eller vaskebjørn. For ikke å si kelter eller germaner, cro magnon eller neandertaler.

Det er kort sagt ikke noe argument mot Bibelen at den ikke inneholder alt.

Men hva så, hvis det den inneholder er feil? Og her er det faktisk ikke noe hvis, man skal lete litt for å finne kristne som mener at Bibelen er helt uten feil på noe som helst område, om vi leser den bokstavelig. På samme måte som man skal lete for å finne noen som er blitt eller forblir kristne fordi de mener Bibelen er hundre prosent rett og bare har bra vers man direkte kan leve etter, enten vi snakker om Det gamle eller det nye testamentet.

Det er ikke slik at kristen tro krever at Bibelen er ufeilbarlig. Ingen av de store kirkesamfunnene, fra Den katolske kirken til Den norske, hevder at alle tekstene i Bibelen er sanne som historie eller naturvitenskap - eller en gang er ment som historie eller naturvitenskap.  

At en bok inneholder eventyr og myter, dikt og metaforer, ordspråk og omtrentligheter, er ikke det samme som å si at den ikke kan inneholde sannhet - også i det mest mytiske.

Litt på samme måte bryr ikke de som legger ut slike bilder seg om det er feil i dem.Selv om bildene bør vært riktig om de skulle ha noen verdi som argument (som altså aldri gis på formell form).

For hva hvis det ikke bare er ett av vesnene på bildet over som ikke er omtalt i Biblen, men to? Hva hvis det er tre eller fire?

Hva hvis de fleste tingene på bildet ikke er med, eller ikke er med på den måten som en enkel lesning av bildet legger opp til?

Spiller ingen rolle, "de overtroiske" har ikke rett for det.

Men de som legger ut slike bilder tror selvsagt at de er riktige. De sjekker like lite dette som de ser om det finnes andre og bedre argumenter enn de har vært vante til å møte.

Dermed er det mest for moro jeg viser at bildet over ikke stemmer.

Grunnen er ikke at dinosaurer likevel er nevnt i Bibelen (selv om noen kreasjonister mener at f.eks. Behemot kan være det), men at de fleste av disse vesnene enten ikke er nevnt, eller ikke er det som fremstilt eller underforstått i figuren.

Noe handler rett og slett om oversettelser. Bildet er engelsk og henger i stor grad sammen med oversetteleser i King James Version fra 1600-tallet, en tid der man tenkte at det eksisterte enhjørninger, drager og andre vesner vi i dag vet er mytologiske. Dermed oversatte man dyr med store horn eller ett horn som enhjørninger, og andre fryktinngytende dyr som drager eller som cockatricer, et mytisk vesen med hane­hode og slangekropp, eller som annet.

Andre ting er metaforer, som det syvhodete dyret i Johannes Åpenbaring.

Og så handler noe om realiteter som datidens praktiserende og selverklærte hekser og slike som tok betalt for trolldom og åndemaning og altså ikke bare ble beskyldt for å drive med det uten grunn.

Dermed blir bildet mer riktig om vi ... justerer det noen smuler

Dermed ender vi med følgende score. Av 15 påstander, stemmer i beste fall 6.

Vesen	I Bibelen?	Score
Leviatan	Finnes, felles betegnelse på store havdyr	0
Drage	Ikke reelle dyr - dels oversettelse av tanniyn (sjakal?) og tanniym (sjødyr: hval, krokodille), dels metafor for Satan	0
Kjerub	Kjeruber er omtalt, men ikke som lubne barneengler,	1
Satyr	Oversettelse av sa'ir, "hårete", kan være ment villgeit	0
Cockatrice	Feiloversettelse i eldre bibler av tsepha, giftig slange	0
Satan	Stemmer. Satan er omtalt i Bibelen.	1
Kjempe	Nefilim kan oversettes med kjempe, men flere tolkninger	0
Behemoth	Muligens elefant, flodhest, neshorn eller krokodille.	0
Dinosaur	Ikke direkte omtalt.	1
Demon	Stemmer. Demoner er omtalt i Bibelen.	1
Talende slange	Stemmer, men brukt mytologisk for Satan eller Fristeren	1
Engel	Stemmer. Engler er omtalt i Bibelen.	1
Syvhodet best	Stemmer, men metaforisk for Guds motstander, Antikrist	0
Heks	Stemmer, fantes erklærte trollkvinner, åndemanere osv.	0
Enhjørning	Feiloversettelse av re'mes, muligens auroch eller neshorn	0
SUM		6

Nå betyr ikke dette at Bibelen er 9/15-deler eller altså 60 % sann (og dermed mer sann enn usann) eller noe sånn, men at bildet over er hundre prosent irrelevant for hvorvidt "Bibelen er sann" eller ei.

Sensasjon: Matematikk er ikke djevelsk

Man har matblogger, man har moteblogger, man har treningsblogger, politiske og personlige, trashblogger og trosblogger.

Og så har man Dekodet.

Dermed er det ingen grunn til å kaste ut alle girlandere du har i hånden når det røpes at temaet er noe så aktuelt som kirkefaderen og filosofen Augustin (354-430). Eller rettere sagt, enda ett av disse sitatene som går sin seiersgang på dette berømte nettet så mange har hørt om.

Sitatet på bildet til høyre er i klartekst at

The good Christian should beware of mathematicians, and all those who make empty prophecies. The danger already exists that the mathematicians have made a covenant with the devil to darken the spirit and to confine man in the bonds of Hell
- De Genesi ad Litteram, Bok II, xviii, 37

Nå er det ingen nyhet at mange oppfatter matematikk som ondt og djevelsk. Gjennom årene har det ikke manglet politikere eller journalister som koketterer med at noe slik som matte forstår ikke de. For så å demonstrere det ettertrykkelig i sin omgang med tall i blader og budsjetter.

Men når dette synet har støtte av noe så skummelt som Kirken, kan flere ha grunn til å revurdere saken.

Kanskje matematikk er bra likevel?

Men det skulle tatt seg ut om denne bloggen skulle støtte den type politikere eller journalister. Dermed har du rett i din mistanke om at dette ikke er rett.

Hva er så forklaringen bak dette sitatet? Noen som finner på noe igjen?

Nei, for engangs skyld er det ingen tvil om at sitatet er ekte. Men at teksten er ekte, betyr ikke at vi nødvendigvis forstår hva Augustin hadde i tankene. Det spres likevel med mer enn lettere himling med øynene av nye ateister og andre som tror at religion frykter og hater ekte vitenskap.

Er vi overbeviste om at Augustin var en fiende av logikk og vitenskap, av matte og mennesker, tolker vi det selvsagt som en bekreftelse av dette.

Er vi venner av logikk og vitenskapen om hvordan mennesker tenkte i antikken, tolker vi det selvsagt annerledes.

At den tilsynelatende opplagte tolkningen er litt underlig, får vi hint om i teksten. Hvorfor i all verden er "matematikere" nevnt i samme åndedrag som "dem som bringer tomme profetier"? Matematikere driver da ikke med profetier?

Er Augustin blitt helt katolsk i hodet?

Nei, eller, ja: Augustin er ganske katolsk - og en stor inspirasjon for Luther. Men som god katolikk er han også ganske så skeptisk i hodet. Dermed støtter han selvsagt matematikk og vitenskap. Men ikke like mye lurerier i vitenskapens navn.

For dette handler altså ikke om matematikk, men om spådomskunst med mye regneøvelser.

Og da aner nok noen hvor vi er på vei.

Teksten er kort sagt en advarsel mot astrologi, numerologi og annen spådomskunst. Dette er tomhet, dette er falskt, dette er forførende, dette er djevelsk.

Og det er nettopp de mange og lange regneøvelsene som gir spådommene falsk autoritet.

Når dette er avslørt, vil det altså ikke ta mange minutter før nye ateister trykker Augustin til sitt bryst. Opptatt som de er av kunnskap, rettferdighet og redelighet vil de med glede vedgå sine brølere og spre mitt ungdomsoversatte mem straks de ser det til høyre her.

De vil lage buttons med Augustin. Kampsanger og pamfletter. TV-serien Kosmos vil bli skrevet om.

Det kan jeg bevise med regneøvelser.

Sensasjon: Svarte katter på Facebook

Metaforer kommer i mange farger og fasonger. Til høyre er en av dem som for tiden går æresrunder på facebook.

Nå kan man kommentere slike bilder på mange måter. F.eks som Andee Harston her 19. april med at 

Philosophy is pondering why you are in a dark room in the first place and why you are searching for a black cat. Then examining why the black cat is there too....if you ever find it, which you never will, but you will always make a mental loop back to the beginning and keep asking why... 

Metaphysics: Metaphysics is wondering if the cat exists in the dark room and wondering if it has fur, and is indeed, black. Then the room is lit, and there is nophysical cat, but there is the essences, of said cat still lingering in the room.

Not touching religion...

Science is standing outside the black room, hearing meows, seeing scattered kitty litter and seeing bits of cat food, them developing a theory that maybe a cat exists in the room.

Sometimes the cat escapes the room proving your theory true, and others, you are eventually handed the key to the room, open the door and find a digital recording playing cat meows.  

Eller man kunne kommentert med å sende rundt bildet til høyre.

Sitater eksisterer

Det er ingen sensasjon at det i en instagramtid spres flere bilder enn bøker. Legg noen ord på bildene, og vips er vi på facebook.

For løsrevne sitater kan si mer enn tusen ord. Og i vår virale tid spres de så fort og så mye at man nesten begynner å tro på memer.

Nå er det ikke noe galt med sitater i seg selv. Mange har sagt mye godt i historien.

Men så er det altså alle de som bygger på disse berømte feil og fordommene som denne bloggen sjelden unnlater å kommentere, enten det handler om rasjonell vitenskap og religiøs vold eller om kirker og lynavledere eller om Dawkins og mangel på forståelse eller om religion og vitenskap eller om amerikanske presidenter.

For bare å skrape toppen av isfjellet.

Dermed gjelder det å holde på hatten når man leser nyateistsider.

Pussig nok nevnes ikke at Ehrman bruker dette for å vise hvor fort det er å hoppe til feilkonklusjonen at historikere avviser at Jesus har eksistert.

Tvert i mot er dette hva historikere forventer om en obskur kar som stort sett holdt til i en borgjemt krok av Palestina og ble henrettet som kriminell etter et par års virke. I stedet for å avkrefte at Jesus har eksistert, passer det med at han har det.

Dermed er det ikke uventet at følgende bilde verken spres med eller uten fynd og klem.

Eller følgende fra samme bok som første sitat er hentet fra, Did Jesus Exist? Som altså er et spørsmål Ehrman svarer ja på.

 

Eller dette, om historikere som omtaler Jesus rundt år 100.

En agnostisk historiker som Ehrman har ingen faglige grunner til å forkaste de mange kildene vi faktisk har fra det første århundre.

Det kan være lurt, siden vi har kilder som er ganske så nær Jesus i sted og tid.

Og, ja, mistanken er rett. Det er ikke vanskelig å lage mange Ehrman-sitater som etterlater et helt annet inntrykk enn det løsrevne første bildet. Men det krever både at man er villig til å lese tekster nok i sammenheng til å forstå dem og til å dele normalfaglige konklusjoner som ikke støtter egne kjepphester. For ikke å si bruke stadig mindre font.

Disse andre bildene vil altså ikke bli fremmet som memer fra nyatestiske sider.

Like uunnværlig som TV

Mer rykende aktuell medieanalyse med artikkelen i den rørende nostalgiske serien fra Det gode liv, denne gang 2/2010.

Temaet er selveste Facebook, som jeg takket være velkalibrert krystallkule var modig nok til å hevde også var kommet for å bli.

Og, ikke bare det, her er det bare å holde seg fast til tastaturet. Vi snakker om mer enn eksistens.

Facebook – like uunnværlig som TV

Det som på fint kalles sosiale media er blitt noe mange opplever de ikke kan leve uten. For bare et par år siden hadde du ikke hørt om fenomenet. Nå er Facebook i nyhetene daglig. Og er du blant dem som fortsatt nøler, er det slett ikke for sent å bli med.
 

For Facebook er kommet for å bli, på linje med internett. Vi melder oss inn i hopetall, i alle aldre. Det virker til og med som veksten kan være størst for de over 40. Og grunnen er enkel. Det er en genial måte å holde kontakt på.

Jeg har sikkert ikke vært alene om å slite med å være oppdatert om kjente. Med årene er bekjentskapskretsen blitt såpass stor, og så spredt, at det er umulig å følge opp på tradisjonelle måter. Ja, jeg treffer familie og enkelte venner noen ganger i måneden. Det hender til og med at vi trekker fram fotoalbumet. Jeg sender julekort og SMS. Men det går lenge mellom hver klassefest.

Nå kan jeg imidlertid gjøre alt dette, samtidig, hver dag, uten å løfte meg fra sofaen. Og følge med på stort og smått, alt etter hva jeg ønsker å dele med andre. For dette er ikke tvang eller automatikk. Facebook handler ikke om avansert teknologi. I hvert fall trenger ikke jeg som bruker å bry meg om hva som ligger bak. Glem maskinene, her er det mennesker som møtes. Og er det noen du ikke vil møte, kan du slippe.

Du kommer deg på Facebook på et blunk. Det er ingen sensasjon eller hemmelighet at det bare er å klikke seg inn på facebook.com og følge forklaringene. Skal du få kontakt med noen kjente, eller barn og barnebarn, skriver du navnet inn i search-feltet øverst. Deretter kan du enkelt sende invitasjon til dem du skulle ønske å bli det som – ikke helt feilaktig – kalles ”venn” med. Og du vil selv få invitasjoner du kan svare ja, eller nei til.

Facebook er noe annet enn nettaviser eller blogger. Det minner mest av alt om en bursdag eller klassefest, selv om du må holde deg med kaker og musikk selv. Jeg kan se andres fotoalbum og oppdatere alle om hva jeg driver med. Dette er mer som å kopiere julebrev enn skrive julekort.

Og det foregår stadige samtaler. Jeg kan utvikle vennskap og delta i den daglige praten. Jeg kan fortelle at jeg tar en kopp kaffe, leser en bok eller skal på sykehuset til min mor. Eller legge ut morsomme eller flotte bilder av barna, for ikke å si katten.

Samtidig er det slik at jeg ikke trenger å dele alt med alle. Det er jeg som bestemmer hvem som kan se bildene eller oppdateringene mine. Og hva jeg selv klikker meg inn på.

Skulle jeg ønske å si fra om noe, eller støtte noe, er det ingen mangler på grupper eller støtteaksjoner å melde seg inn i. Du har sikkert hørt om buksene til det norske curlinglaget i OL. De fikk fort mange hundre tusen tilhengere på Facebook. Også aksjoner som å si nei til å endre navnet fra T-banen til Metro har fått rask, solid og forhåpentligvis virkningsfull støtte. Skal du engasjere deg i samfunnsdebatten også utover leserbrev og valglokaler, er Facebook enkelt og effektivt.

For oss som har passert 50 er det imidlertid enkelte utfordringer. Selv de jeg studerte teknologi med holdt seg lenge unna. I starten var Facebook mest for dem under tredve. Men dette har endret seg. Her om dagen fikk jeg en invitasjon fra en jeg ikke hadde sett siden ungdomsskolen. Ikke ante jeg hvor hun bodde eller hva hun hadde gjort de seneste tredve år. Og ikke ante hun så mye om meg. Vi hadde vel aldri hatt så mye felles. Men takket være Facebook fikk vi anledning til å gjenoppfriske gamle minner. Og komme i kontakt med andre gamle kjente som vi hadde på hver venneliste, som det heter på språket.

Vi er mange som har erfart at vi her snakker om den viktigste møteplassen for tiden. Facebook er snart like uunnværlig som fjernrsyn. Men hvorfor da så mye snakk om andre sosiale media? Jeg trenger vel ikke også å være på Twitter? Det skal vi se mer på neste gang.