Filmanmeldere og fakta

For oss som vokste opp på 70-tallet gjorde Olsenbanden at vi leste filmanmeldelser med motsatt fortegn.

Dess mer kritikerne mislikte en film, dess bedre visste vi at vi måtte se den.

Grunnen var ikke bare ulik humor, men utfordringen når anmeldere foretrekker Bergman fremfor Bond, Eisenstein fremfor Egon. I dag har jeg mindre grunn til å lese anmeldelser på denne måten, sikkert også fordi min smak er noen millimeter annerledes enn for førti år siden.

Men selv når anmeldere er utidige nok til å ha en annen smak, er det liten grunn til å blåse seg opp. Derimot øker oksygeninntaket når de bryter med allmenne fakta. Det blir ikke bedre når bakgrunnskompetansen mangler - noe som inntreffer oftere dess mer anmelderen tror han er lommekjent med filmens tema eller sjanger.

Som for sommerens Legend of Tarzan. Altså en person mange anmeldere er sikre på at de kan det meste om. Dermed ingen grunn til å sjekke annet enn hva anmeldere i store aviser skriver.

De vet at Tarzan ble oppdratt av gorillaer, knapt kan snakke i annet enn enstavelsesord og langdryge brøl, alltid går i lendeklede og viser at det må en hvit mann til for å redde svarte og jomfruer i nød.

Kort sagt lavpannet underholdning som ikke blir bedre av sjåvinistiske uttrykk for vestlig kolonialisme og maskulin selvgodhet.

Er filmen annerledes på noe punkt, avslører den en pinlig tidsriktig revisjonisme. Dess større grunn til å slå seg på brystet og brøle.

Man har kort sagt ikke lest en eneste Tarzan-bok. Eller eventuelt gjennom heller fargede briller.

Dermed er det i 2016 like forutsigbart at en Tarzan-film kan slaktes med samme iver som mangani i en Dum-Dum-dans, som at mye av kritikken av - og ikke minst innstillingen til - filmen bygger på myter.

For en anmelder er det selvsagt en fordel. Man slipper å følge så nøye med på filmen. Mye virker skrevet på forhånd. Anlegger man en passe kynisk holdning og sper på med finurlige ordspill, er man garantert friske overskrifter og ingresser.

Og å deise pladask i bakken når folk flest ser filmen.

Dermed er det få nyere filmer der kritikere har skilt større lag med publikum enn denne, i øyeblikket Critics 35% (5 av 10 poeng ) og Fans 74% (4 av 5 poeng) på Rotten Tomatoes. Det er imidlertid et godt tegn at scorene har steget etterhvert som stadig flere faktisk ser filmen.

Likevel farges mange anmeldere av at Tarzan representerer alt vi har lært å forakte.

Like another great English literary hero, James Bond, Tarzan also taps into latent notions of colonialism and Great Britain’s cautiously cozying up to what it considered more exotic cultures.
................. 

In the DNA of the character is the idea that a clever white man can bring order to the “dark continent” through his own brand of clearly delineated, culturally specific morality.

Liker man Tarzan, er man kort sagt ufølsom for imperialisme og europeiske overgrep. Og selv om den nye filmen har svært så positive svarte hovedpersoner, er det bare et spill for galleriet.

En Tarzan-film er egentlig rasistisk, selv når den ikke er det.

Og enda verre (her er det bare å holde seg fast), anakronistisk.

Tarzan encounters African tribes and Samuel L Jackson – the go-to actor for any film that wants to make sure black people buy tickets – is shoehorned in as a real-life historical figure named George Washington Williams. 

So, a story that’s usually about Europeans conquering the untamed wilderness now has a few more black people in it. Does that make Tarzan less anachronistic?

Enten du er svart eller hvit, har du altså latt deg lure hvis du liker filmen. Du er verken oppegående eller oppdatert.

For andre seere skuffer filmen fordi det ikke er den Tarzan de er vante til, enten det er Disney- eller Weissmuller-versjonen. Ikke er den søt, ikke er den nostalgisk, ikke går Tarzan i lendeklede.

Er det ikke en søt tegnefilm, blir stemningen sur. Kommer ikke Tarzan-brølet hvert femte minutt, er det ikke ørens lyd å få. Går han ikke lendeklede, sønderriver man sine klær.

Snakker Tarzan mer enn enstavelsesord, vet man ikke hva man skal si.

Noe som bekrefter at man verken har lest Edgar Rice Burroughs originale bøker, Russ Mannings spenstige serier, eller Joe Kuberts noe mer brutale (eller realistiske for å si det eufemistisk) eller enda mer moderne og ... mindre Disney-inspirerte serier.

Dermed er det en samfunnsplikt å liste noen feller anmeldere av Legend of Tarzan kommer til å gå i, med krok, snøre og søkke.

1: Gamle Tarzan-filmer handler om Tarzan

Nei, de fleste handler om en konstruert figur fra 1930-tallet, i en serie stort sett B- og C-produksjoner med få andre likheter med de litterære foreleggene enn navnet og jungelen. Bøkenes Tarzan er som tegneserienes, intelligent og kunnskapsrik, selvstendig og snarrådig. Han nærer en sterk avsky for alt som smaker av dobbeltmoral og renkespill, noe han stort sett kun finner i de hvite sivilisasjonene han møter, i og utenfor bortgjemte daler i Afrika.

Dette er ikke bare noe man ser 80 år senere. Det var like opplagt på 30-tallet også for Edgar Rice Burroughs. I irritasjon over Weissmullers idiotfremstilling lar han Tarzan i slutten av Tarzan and the Lion Man besøke Hollywood for å bli vurdert i rollen som, ja, Tarzan.

"Hello, Ben!" the casting director greeted Goldeen. "I think I've got just the man for you. This is Mr. Clayton, Mr. Goldeen."
"For what?"
"For Tarzan."
"Oh, m-m-m."
Goldeen's eyes surveyed Clayton critically for an instant; then the production manager made a gesture with his palm as though waving them away. He shook his head. "Not the type," he snapped. "Not the type, at all." 

2: Tarzan er en lavpannet analfabet

Nei, han er intelligent og velartikulert, i motsetning til enkelte regissører av amerikanske B-filmer.

I sin barndom lærte Tarzan til og med å lese på egen hånd ved å studere ABC-bøkene etterlatt i foreldrenes hytte, og senere et utall kjente og høyst ukjente språk.

Tarzans kjennetegnes like mye for intelligens som Sherlock Holmes.

Selv ikke i filmene sies "Me Tarzan, You Jane". Noe så knotete ville uansett vært utenkelig i noen bok, selv ikke i den første der han lærer å skrive engelsk, men snakke ... fransk.

En vri pussig få filmanmeldere plages med at har manglet på lerretet.


3: Tarzan-forfatteren er en lavpannet analfabet

Burroughs er muligens ikke den amerikanske forfatteren med høyest IQ eller utdannelse, men bøkene berører stadig historie og naturfag med mer enn noen knivsegger innsikt, spesielt biologi.

Og ikke alltid uten understatements og humor som biologen i Tarzan and the Lion Man.

"I had always been intrigued by Lamarck's investigations and later by Darwin's. They were on the right track, but they did not go far enough; then, shortly after my graduation, I was traveling in Austria when I met a priest at Brunn who was working along lines similar to mine. His name was Mendel. We exchanged ideas. He was the only man in the world who could appreciate me, but he could not go all the way with me. I got some help from him; but, doubtless, he got more from me; though I never heard anything more about him before I left England.

Noe som altså løser gåten om hvor Mendel fikk troen på arvelæren fra. Og understreker hvor nærmest religiøst opptatt Burroughs var av evolusjonslæren og udødelighet.

"I determined that heredity could be controlled through the transference of these genes from one individual to another. I learned that the genes never die; they are absolutely indestructible—the basis of all life on earth, the promise of immortality throughout all eternity. 

Og hans evne til å la gale vitenskapsmenn rable som bare de kan.

"I was certain of all this, but I could carry on no experiments. Scientists scoffed at me, the public laughed at me, the authorities threatened to lock me up in a madhouse. The church wished to crucify me.

For krimlesere kan det også være interessant at fingeravtrykk er et sentralt poeng i de første to Tarzan-bøkene, noe ingen filmanmeldere kommer til å nevne.

4: Tarzan er propaganda for kolonimakten

Mens filmanmeldere nok heller burde vært propaganda for research. Det er få skikkelser det er lettere å skrive fantasier om enn Tarzan. Det blir ikke vanskeligere hvis man føler seg forpliktet på - eller viktig av - analyser i nymarxistisk ånd.

Og ikke kjenner Tarzan fra mer enn gamle filmer man har lest om.

I realiteten har Tarzan i bok etter bok, i tegneserie etter tegneserie, og i opptil flere filmer, kjempet mot imperialisme og inntrengere.

Enten de er russere eller tyskere, japanere eller arabere.

Enten de er på safari eller gulljakt, fra USA eller enda mer bortgjemte sivilisasjoner med gale og grusomme etterkommere av alt fra romere til korsfarere.

Burroughs skrev bøkene et godt stykke på vei som sivilisasjonskritikk, inkludert oppgjør med brutale og selvgode hvite, brune, svarte eller gule, langhalete eller langhårete, mytterister eller adelsmenn, filmteam eller forbrytere, kvinner eller menn.

Tarzans sympati er ikke på sivilisasjonens side, men sin egen.

Han er friest når han er alene i jungelen.  Hans mest heroiske medspillere er de i aller høyeste grad innfødte svarte Waziriene, den eneste større gruppe mennesker han trives med.

Men her har faktisk norske filmanmeldere en liten unnskyldning. På første side i første Tarzan-bok på norsk, kan vi lese at John Clayton sendes i "et bestemt oppdrag til en av koloniene" i Afrika. Den forkortede norske teksten røper imidlertid ikke hva oppdraget er.

Dermed er det fritt frem for norske lesere å spekulere i hvilke grufulle overgrep mot de innfødte Tarzans far skulle utføre.

Vi må til originalteksten for å finne svaret.

From the records of the Colonial Office and from the dead man’s diary we learn that a certain young English nobleman, whom we shall call John Clayton, Lord Greystoke, was commissioned to make a peculiarly delicate investigation of conditions in a British West Coast African Colony from whose simple native inhabitants another European power was known to be recruiting soldiers for its native army, which it used solely for the forcible collection of rubber and ivory from the savage tribes along the Congo and the Aruwimi. The natives of the British Colony complained that many of their young men were enticed away through the medium of fair and glowing promises, but that few if any ever returned to their families. 

The Englishmen in Africa went even further, saying that these poor blacks were held in virtual slavery, since after their terms of enlistment expired their ignorance was imposed upon by their white officers, and they were told that they had yet several years to serve. 

And so the Colonial Office appointed John Clayton to a new post in British West Africa, but his confidential instructions centered on a thorough investigation of the unfair treatment of black British subjects by the officers of a friendly European power. Why he was sent, is, however, of little moment to this story, for he never made an investigation, nor, in fact, did he ever reach his destination

Den første Tarzan-boken er altså like revisjonistisk som den seneste filmen. Og det er vanskelig å unngå konklusjonen at den nettopp refererer til den belgiske Kong Leopolds overgrep i Kongo fra
1880-tallet, der første bok starter.

5: Tarzan forsvarer Europa mot hedendom eller gudløshet

Hvis det er en form for tro bøkene forsvarer, er det Burroughs' usvikelige tro på evolusjonslæren med den britiske overklassen som dens ypperste uttrykk. 

Bøkene mangler ikke oppgjør med religion, inkludert kristne sekter. Det er en naturlov at religion handler om gale yppersteprester (eller enda oftere prestinner) som ofrer mennesker til gudene, særlig unge damer. Muslimer driver slavehandel. Kirken forfølger vitenskapsmenn.

Heldigvis gjennomskuer Tarzan ved sin intelligens renkespillet, ondskapen og uvitenheten.

6: Tarzan ble oppdratt av gorillaer

Det følger full garanti med at filmanmeldere flest vil fortelle at Tarzan vokste opp med gorillaer. Noe som igjen bekrefter at man ikke har lest en eneste Tarzan-bok eller ikke er kjent med hvor opptatt Burroughs er av evolusjon.

Myten blir ikke mindre av at gorillaer fremstilles som Tarzans livsfarlige fiender.

I første bok gjøres det klart at han i stedet vokser opp med en ukjent apeart, mangani, På noen områder nærmere mennesker enn gorillaer, med både språk og enkle former for kultur, inkludert den allerede omtalte dansen om Dum-Dum-trommene.


7: Hylet er typisk og talende for Tarzan som figur

Siden det ikoniske Tarzan-hylet ikke dukket opp før i 1932, altså etter den sekstende boken og tyve år etter første fortelling, og det kun på film, kan nok tenkes mer typiske trekk.

Ja, det stemmer at Tarzan i bøkene noen ganger istemmer noe som kalles hanapenes seiersbrøl, men det er verken særegent for ham eller for å påkalle oppmerksomhet.

Hylet er en filmeffekt som tok så mye av at den nå brukes i helt andre filmer, ofte som comic relief. Altså typisk og talende for filmregissører.

8: Bøkene er barn av sin tid

Denne myten er nok nærmere sannheten, på samme måte som mange filmanmeldere er barn av sin tid.

Men at noe er barn av sin tid, betyr ikke at alt er høyst ukorrekt eller at alle påstander man hører om dette er rett. Og siden de fleste lesere i dag er barn av en annen tid, skal det godt gjøres å la seg rive med av mer eller mindre skjeve syn på kvinner, gorillaer og russere, med et lite forbehold om sistnevnte.


9: Tarzan-fans tror dette er stor litteratur

Nei, men de vet at Tarzan er stor myte.

Noe som ikke er carte blanche for at filmanmeldere sprer myter om Tarzan.

Apetypisk

Som seg hør og bør markerte Ekko på P2 i dag at det i år er hundre år siden første Tarzan-bok. Da er det ikke så nøye at resten av verden feiret hundreårsjubileet for 2 år siden, siden første fortelling kom i magasinet The All-Story i oktober 1912.

Befriende nok handler programmet mest om bøkene og inspirasjonene, lite om filmene.
 

Typisk nok var det en ekspert på ... barnebøker som fikk mest taletid, men Kristin Ørjasæter hadde heldigvis lest nok av datidens seriøse og populærkulturelle voksenbøker, fra Kong Salomos Miner til Mørkets hjerte til å ta sjangeren.

I motsetning til biologen og utviklingspsykologen som var involvert.

Dermed ble Tarzan vurdert som om han skulle ha vokst opp blant en kjent apeart, og da en som ikke hadde språk - slik at han "i realiteten" verken ville ha overlevd særlig lenge eller lært å snakke.

Detaljer som at den ukjente mellomformen Mangani som evolusjonsentusiasten Edgar Rice Burroughs lar Tarzan vokse opp blant, er såpass avanserte at de har språk og tilløp til religion, er utenfor programmets forestillingsevne.

Det hører med at en rekke andre arter også kjenner dette språket som Burroughs tydeligvis oppfatter som et urspråk.

Så får vi håpe at Ekko likevel er så avansert at de ved en senere anledning kommer til tegneseriene. Det er tross alt hundreårsjubileum for dem i 2029.

Ikke Disney

Det begynner å bli tradisjon med to-tre-fire eller noe sånn innlegg i året om Burroughs, Tarzan og denslags, så vi slenger oss modig ut fra vår høye gren på jakt etter mer.

Byttet denne ganger er Lord of the Jungle-serien som etter 15 nummer med manus av Arvid Nelson (som ikke direkte skjemmet seg ut med Rex Mundi) har vist noen lianelengder overlevelsesevne.

Eller survival of the fittest som det heter i jungelen, fra Belgisk Kongo til Baltimore.

Og dette handler ikke om romantiske guttedrømmer. Det er ingen halvtrente skuespillere som slår seg på brystet for å se skummel ut eller roper på elefanter ex machina.

I stedet møter vi en lydløs geriljakriger som ikke er helt ukjent med hvor pulsårene befinner seg.

Ellers om han sier i Lord of the Jungle Annual 1 etter å ha stanset en brutal slåsskjempe på ... interessante måter og får høre at dette vel ikke var helt i tråd med regelboken: 

There are rules to fighting?

Rammen blir ikke mildere og realismen ikke mindre av at settingen altså er Belgisk Kongo under kong Leopold. Det mangler ikke anledninger eller forelegg der flere enn Tarzan kjenner trang til å brøle.

Første nummer slår an tonen.

Arvid Nelson sets this tale roughly alongside Edgar Rice Burroughs’ original novel, "Tarzan of the Apes." In doing so, the origin in this book settles into the turn of the century, as Lord and Lady Greystoke are stranded on shores of the Belgian Congo.

Like the jungle and the dwellers that await the young couple there, this first issue is brutal and harsh. There are several vicious deaths and a few quieter passings. Nelson exhibits the full scope of potential doom in the jungle, and it would appear that no one is safe.

Serien er blitt såpass populær at flere nummere er utsolgt fra butikkene, men i disse nettbrettdager finnes større utfordringer.

Som at serien kan være for voldsom og Tarzan for vill.

For mens det etterlatte inntrykket nok er noenlunde det samme som for de opprinnelige fortellingene for hundre år siden, er grusomheter og grafisk språk mer True Blood enn pulpblekker.

Selv om Nelson nok ikke når Kubert eller Manning så langt over støvlene, rives man inn i en såpass blodig og brutal handling at ERB Inc som sitter på de amerikanske rettighetene mener serien er ødeleggende for Tarzan-imaget.

Selv om mange nok forventer noe annet av Dynamite enn av Disney og Dark Horse.

ERB Inc's claim is that Dynamite's portrayal of Burroughs's characters will be detrimental and likely to "deceive, mislead and confuse the public", arguing that the Tarzan franchise lies with Dark Horse comics. As an avid Tarzan and ERB fan, I can honestly say that although some of the Dejah Thoris images may be a little risqué, they are not front cover images, and are extremely welcome to me. As for the Tarzan, Lord of the Jungle comics, well, Dynamite have done more with the Tarzan franchise in a few months than Dark Horse have ever done.

Mens de opprinnelige fortellingene med rette kunne beskyldes for rasisme, særlig overfor russere og arabere (og filmene var langt verre, spesielt overfor afrikanere) har Arvid Nelson snudd dette omtrent på hodet - med unntak av for russere.

Dermed er Janes negertjener husholderske Esmeralda som har en sentral rolle i første Tarzan-bok blitt en intelligent og rådsnar dame med flere billedlige ben i nesen enn fargede flest har i filmene.

There are a few minor changes, the biggest being a reworking of the character of Esmeralda. In the novel she's portrayed as a stereotyped nanny/maid along the lines of Mamie from Gone with the Wind (in fact to modern readers she might be more racially offensive than the natives). Here Nelson cleverly rewrites her into an intelligent character who points out the Claytons' journals and the fact that the infant skeleton looks more ape like than human, something the Professor dismisses.

Sidene som innleder nummer 2 antyder tempo og tonefall. Det blir ikke tammere etterhvert.

Spenning og spenst

Da snur vi kompasset mot annen historisk dokumentasjon, nærmere bestemt i retning tråden vi nylig begynte om Kløkt og cliffhangere, eller tegneserier som det kalles.

Hvis det forsatt er tvil om hva som er best av tegne- og TV-serier, kan vi spe på med flere eksempler enn Johnny Hazard. For selv om dette er en tettpakket actionserie som stiller TV-serier fra 40- og 50-tallet i skyggen (dog må vedgås at Gunsmoke og Peter Gunn til tider nesten kan yppe seg litt), finnes langt bedre avisstriper.

Vi skal etterhvert skotte mot andre, men i dag er tiden kommet til å løfte frem Russ Manning (1929-1981).

Nå har vel ikke Tarzan-seriene (som er noen meter bedre enn bøkene og altså stort sett noen kilometer bedre enn filmene og TV-seriene) akkurat manglet gode tegnere og manusforfattere, men det er og blir noe eget med Manning.

Få tegnere har klart å skape mer eventyrlige settinger, fantasieggende fortellinger eller dynamiske  handlinger, enten vi snakker om Brødrene av spydet (som også gis ut i praktutgaver i disse dager), Robotkjemperen Magnus (som ble gitt ut for noen år siden, dessverre ikke i trykkekvaliteten Sci-fi-serien fortjener), eller de få månedene han fikk med å tegne Star Wars før han døde så alt for tidlig.

Siden hans serier ikke kan avfeies med et par pennestrøk og flere altså er i ferd med å komme i noen kilo praktfulle utgaver, kan vi gi noen eksempler på dramaturgien.

Denne gang handler det om naturkreftene, neste gang skal vi kjempe mot noe som er enda farligere,  politiske krefter.

Etter noen nervepirrende øyeblikk blant Atlantis etterkommer i den bortgjemte ruinbyen Opar, har Tarzan og Jane kastet seg ut i en elv for å slippe unna den ikke helt milde mannlige delen av byen og deres ikke helt joviale jaktgorillaer.

Men så var det dette med asken og ilden, noe avisstriper trives med i omgangen med daglige cliffhangere på vei mot den store hver lørdag.

 

Nei, det kan ikke bli mer dramatisk, bare mer dynamisk.

 

Og så var det lørdagen:

 

Noen lesere klarte nok likevel å puste ved tanken på at søndagen var tiden for Mannings helside i farger, med en annen fortsettelsesserie om Tarzan.

Selv om også den også sluttet med en cliffhanger - som det tok en uke å lø

Feminist-Tarzan

Selv om det er 8. mars handler ikke overskriften om en spesielt ivrig feminist. Og selv om det er Dekodet du leser, handler den heller ikke om at paven er blitt feminist.

I stedet er temaet Tarzan, nærmere bestemt Jane.

For en av de større begivenhetene ved hundreårsjubileet i fjor, var at det for første gang ble skrevet en Tarzan-bok av en kvinnelig forfatter. 

Det dreier seg rett og slett om Robin Maxwell som har spesialisert seg på den heller ambisiøse og enda mer modige sporten å lage moderne vrier på klassikere som Romeo og Julie, skrive Anne Boleyns hemmelige dagbok og biografien til moren til Leonardo da Vinci.

Når hun har en såpass tydelig tendens til å fortelle i lys av kvinneskikkelsene at det skjer hver gang, overrasker det ikke at hennes fortelling om Tarzan handler om Jane.

Og når Maxwell selv er en mer enn lettere feministfarget ateist, overrasker det nok heller ikke at bøkene har en og annen tendens i begge retninger.

Eller at hun mer enn gjerne følger i Edgar Rice Burroughs lianespor med stadige biologiske og evolusjonsmessige elementer i Jane: The Woman Who Loved Tarzan, selv om Maxwell ikke er like hyper som ham i evolujonsgaloppen.

På den annen side er hun atskillig mer frittalende.

Dette er ikke bare tydelig når temaet er politikk (datidens kjønnsrollemønster, klasseskiller eller belgiere i Afrika fremstilles ikke som de største forbilder) eller kvinners posisjon (Jane er eneste kvinnellige legestudent ved Cambridge og trives bedre med disseksjoner i labfrakk enn diskusjoner i aftenkjole), men også når vi kommer til en av de mer sentrale delene av biologien.

Mens sex er omtrent fraværende i de gode gamle Tarzan-bøker, gjør Maxwell sitt ytterste for å skape balanse i regnskapet.

Men før vi kommer så langt er det altså evolusjon Jane er besatt av, nærmere bestemt jakten på The Missing Link som man var så opptatt av på denne tiden.

Etter troverdige rykter om funn legger hun sammen med sin far hun ut på en ekspedisjon til Vest-Afrika.

De møter et kontinent som er enda mer eksotisk enn hun trodde - og enda farligere, ikke minst takket være det verste av alt, den hvite mann.

Maxwell klarer på en stort sett troverdig måte å skildre en mer enn rimelig frigjort kvinne i 1905. Hun tar oss med til sivilisasjonens ikke helt flatterende utposter og innover i dampende jungler med reisefeller som verken er mors eller nasjonens beste barn.

Boken starter med en foreslesning Jane holder i Chicago om et angivelig funn av et mellomledd i menneskets evolusjon og der hun ender med å fortelle historien om sine opplevelser til en pengelens forfatter i oppstartfasen. 

Dermed tar det ikke tar lang tid før den mannlige hovedpersonen dukker opp når Jane nøster opp trådene fra kadavrene i Cambrigde til langt flere kadavre i Afrika, i  kryssilden mellom gull og gærninger.

På veien får vi Tarzans historie som et godt stykke på vei er den samme som hos Burroughs, men med ... interessante vrier som vi kan forstå at Chicago-forfatteren ikke synes egner seg for datidens publikum.

Men her får vi altså hele historien, rå og romantisk, brutal og besettende, utilslørt og lidenskapelig.

Så kan man reagere på at Jane og faren er såpass fremmelige ateister at de mobber misjonærer og at det politiske spiller blir noe søkt.

Men det er vanskelig å være negativ når det er laget en Tarzan-bok som kan leses av flere arter enn gutter.

Bøkene du aldri ante fantes: Opars guder

Det er ganske mange bøker jeg aldri kommer til å oppdage at finnes, men her kommer en du ikke aner noe om.

Vi snakker om intet ringere enn pulpene og pastisjenes mester, Philip José Farmer, og hans fortellinger om det urgamle matriarkalske keiserriket Khokarsa, grunnlagt for 14 000 år siden.

Det har fra tid til annen har dukket opp spor av denne sivilisasjonen, som at kong Salomo og dronningen av Saba hentet gull, sandeltre og edelstener fra Ofir, og i Ambrose Bierces novelle An Inhabitant of Carcosa fra 1891.

Men den ble ikke satt på kartet for alvor før Edgar Rice Burroughs' prisverdige, men noe overdrevne portretteringer av mannen som han av personvernhensyn kalte Lord Greystoke og som ved et tilfelle oppdaget de brutale og bortgjemte restene av Opar rundt 1910.

Vi skal ikke her ta opp kulten med menneskeofringer, den grusomme, men ikke direkte grufulle, yppersteprestinnen La eller hvilke evolusjonære steg som kan ha ført til at brorparten av de mannlige innbyggerne minnet vel så mye om aper som mennesker.


Men det er altså dette som er noe av det moderne forelegget for beretningene om en fordums tid der Opars guder skapte angst og håp, helter og avmakt.

Disse er i år gitt ut i Gods of Opar - Tales of Lost Khokorsa som samler Farmers eventyrromaner Hadon of Ancient Opar, Flight to Opar og den til nå uutgitte The Song of Kwasin.

Fortellingene starter for over 10 000 år siden med den unge krigeren Hadon som sendes fra utposten Opar til hovedstaden Khokorsa.

Han blir ikke bare med på de grandiose kamplekene som kan gi vinneren kongekronen, men blir dratt inn i borgerkrig og på ekspedisjon til de ville landene utenfor riket, nærmere bestemt helt til det mytiske ringhavet i nord.

De neste fortellingene dekker ikke færre kilometre eller dramatiske hendelser, men så er dette altså heltenes tid, den gang unge krigere vandret i forhistoriske landskaper og halvguder lurte i buskene, for ikke å si i trærne.

Vi trekkes som så ofte hos Farmer inn i en magisk verden av smerte og street smartness, sverd og svik, umulige situasjoner og logiske løsninger, når det ikke mer eller mindre bokstavelig dukker opp en gud i maskinen.

Det hele er en klassisk quest, en mytisk jakt etter ære, gull og svar.

De første tre avsnittene antyder stilen og stemningen.

     Opar, the city of massive granite and little jewels, quivered and blurred. Solid with great stone walls, soaring slender towers, gilt domes, and eight hundred and sixty seven years of existence, it wavered, bent and dissolved. And then it was gone as if it had never been.
     Hadon swallowed, and he wiped away his tears.
     His last vision of glorious Opar had been like a dream dying in a god's mind. He hoped that it was not an evil omen. And he hoped that his fellow contestants were similarly affected. If he was the only one to have wept, he might be mocked.

Nå er det vel flere årsaker til at disse bøkene aldri vil få Nordisk råds litteraturpris. Og sikkert noen til at du aldri kommer til å lese dem.

Men nå vet du at de finnes.

Joe Kubert (1926-2012)

Da kan vi bringe nyheten om at den siste av de store Tarzan-tegnerne har lagt ned tusjen, 85 år gammel.

Det kan diskuteres om Joe Kubert var bedre enn Hogarth og Manning (færre diskuterer om han var bedre enn Foster, Marsh eller Celardo), men hans Tarzan var utvilsomt den råeste og villeste i jungelen.

Kubert er kanskje enda mer kjent for krigsserien Sgt. Rock og serien om den forhistoriske huleboeren Tor som på mange måter minner om en skikkelsen nevnt over med samme forbokstav i navnet.

Kubert er med rette berømmet for grafisk journalistikk som Fax from Sarajevo, grafiske romaner som Dong Xoai, Vietnam 1965 og den selvbiografiske fortellingen Yossel, om hvordan det hadde gått om hans polske foreldre ikke hadde emigrert til USA, men var blitt i Warszawa under krigen.

Listen over serier og fortellinger er nesten like lang som listen over artister som er påvirket av ham - og ikke bare fordi han allerede i 1976 opprettet The Joe Kubert School of Cartoon & Graphic Art.

Kubert var aktiv til det siste og samarbeidet med sønnen Andy om sistnevntes bidrag til den nye serien Before Watchmen, nærmere bestemt Nite Owl.

Et av de fremste kjennetegnene på Kubert var en sterk realisme. Dermed kan det være vanskelig å strø om seg med fraser som udødelig, selv på denne bloggen, men i likhet med flere av hans seriefigurer vil Kuberts minne overleve oss alle.

Film i trehøyde

At enkelte filmprosjekter har passert under radaren er muligens ikke det beste tegnet, selv om nok flere vil kjenne til og ha lyst til å se denne enn forrige film basert på en Burroughs-helt.

For det er liksom en litt annen schwung, for ikke å si sving, over John Clayton enn John Carter.

Selv om antallet Tarzan-filmer kan telles på flere enn én hånd, for ikke å si flere enn ti hender, er det enkelte fanatikere i blant oss som gjerne ser noen dusin til. Noe som det nå ser ut til å bli anledning til.

Og for første gang på en stund kan rollelisten muligens få det til å banke i et eller annet ungpikehjerte?

Kellan Lutz, co-star of the Twilight movies, has signed on to star as the title character and Spencer Locke, perhaps best known for playing K-Mart in Constantin’s Resident Evil movies, has nabbed the role of Jane Porter. The movie will be a performance-capture 3D production. 

Prisen for slikt både i dette og forrige årtusen, er at man

risikerer at manuset blir oppdatert både her og der. Det er ikke lenger Tarzen den fryktelige vi møter, den dyriske og ikke alltid så edle villmannen, men Tarzan den politisk korrekte, miljøverner og moralist.

Reinhard Klooss and Holger Tappe are directing the movie with Kloos also producing with Robert Kulzer.

Klooss, Yoni Brenner and Jessica Postigo wrote the script, which updates the classic Edgar Rice Burroughs jungle hero. For example, Tarzan’s parents, billionaire adventurers, are now killed in airplane crash rather than being marooned with their child. And the movie’s villain is the CEO of Greystoke Energies, a man who took over the company from Tarzan’s deceased parents.

Selv om ting tyder på at Tarzan fortsatt risikerer å gå seirende ut av manndomsprøven.

In the script, Jane is the daughter of an African guide and is committed to the conservation and preservation of the African jungle. She eventually works with Tarzan to defeat the mercenary army of Greystoke Energies.

Dessverre begynner det ikke å rasle i lerretet før neste år.  I mens er det bare å folde hendene for manus.

Siste Lost-avsløring

Så hadde forundringskrukken Lost enda en overraskelse i ermet over bekken ikke langt fra stammen.

I realiteten viser det seg at det hele har vært styrt av den som alltid styrer i jungelen.

Og vi snakker ikke om Fantomet.

Avlørende bilde følger under.

Hovedpersonens råd vist under bør dog følges, siden ikke alle har fått med seg slutten.

Bra... Tarzan-filmer?!

Et spørsmål som har ført til mang en søvnløs natt i de tusen hjem, er om det virkelig finnes Tarzan-filmer som er gode.

Ikke minst er det blitt aktualisert av ryktene om en nysatsning på slike filmer fra neste år (litt skepsis i tretoppene her til at dette blir noe av, men i disse Avatar-tider er mangt mulig).

Svaret på spørsmålet er ja.

Vi snakker da om Greystoke, eller som den heter i sin fulleste form, Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes fra 1984 med Christopher Lambert som en ganske så troverdig figur.

Hans grasiøse bevegelser, intensistet og seighet, gjør at vi for en gangs skyld møter en Tarzan som minner mer om et jungeldyr enn en kroppsbygger.

For regissøren Hugh Hudson var dette filmen etter hans Oscar-vinner Chariots of Fire. Det er ikke umulig å argumentere for at Greystoke er en bedre film, slik Danel Griffin gjør her.

Hudson klarer å sette oss i den rette stemningen for livet både i jungelen og på en britisk, nærmere bestemt skotsk, herregård.

Spenningen mellom Tarzan som eh... Tarzan og som Lord Greystoke er til å ta og (la oss legge til) føle på. En del av scenene i Skottland er lettere ubetalelige.

Det er alltid godt å se filmer av en regissør med blikk for kunst og komikk.

Selv om det forsatt er et stykke igjen til mytologien i Edgar Rice Burroughs' opprinnelige fortellinger (for enkelte av oss er det dette som fascinerer med bøkene og tegneseriene), lykkes Hudson med en filmatisk form som til og med noe så sært og surt som Tarzan-fans kan leve med.

Greystoke er en sjelden blomst i Tarzan-floraen, men det finnes en håndfull andre filmer som er verdt å se for de som er sånn noenlunde filminteresserte, selv uten å ha tatovert Tarzan på bicepsene.

Vi kan nevne i fleng to.

Tarzan and his Mate fra 1934 er den andre med Johnny Weissmuller og Maureen O'Sullivan i hovedrollene. På underlig vis klarer den å unngå, eller rettere sagt motvirke, mange av svakhetene som ellers (til tider plagsomt, for ikke å si pinlig mye) forstyrret Weissmuller-filmene for folk som var ute etter suspense of disbelief. Eller noe som mer enn vagt kunne minne om den intelligente lorden som Burroughs beskrev.

Hovedrolleinnehaverne er unge, sterke - og vakre, noe som vises både på klær og klatring.

Regissøren Cedric Gibbons, og enda mer Jack Conway, klarer å gi jungelscenene snev av troverdighet og våger seg på estetikk som den mye omtalte undervannsscenen med Tarzan og en naken (dette er før filmsensuren fikk nerver) Jane (spilt av en stuntsvømmer som i likhet med Weissmuller hadde OL-gull).

Plottet er ikke all verden, det er elfenben og elefanter som så ofte, men stemningen er upåklagelig.

Tarzan's Greatest Adventure fra 1959 er den beste av de klassiske Tarzan-filmene. Vi snakker om en film som kan ha inspirert Sergio Leone til å begynne med spaghetti-western, i det minste står den i samme tradisjon.

Dette er den femte av i alt seks filmer med Gordon Scott i rollen. Hvite røvere - med blant andre Sean Connery på laget - maskerer seg som afrikanere, plyndrer og dreper på vei oppover en elv.

Tarzan følger etter i beste Apocalypse nå-stil og plukker dem ned én for én, selv om en lettere innpåsliten kvinnelig flyger til tider henger i knivhånden.

Hovedskurken Slade holder noenlunde samme infamitetsnivå som dem vi møter i For en neve Dollar.

Regissøren John Guillermin stod senere bak katastrofilmen The Towering Inferno (1974) og katastrofen King Kong (1976), for ikke å si den noe mer estetisk... interessante Sheena (1984). 

I Tarzan's Greatest Adventure lykkes han imidlertid med en rimelig rå og realistisk film, i en tett tone som ga gjenklang i flere av 60-tallets mer minneverdige prosjekter.

Jakter du etter filmer som er over snittet,  finnes det med andre ord atskillig dårligere å kaste kniven etter.

Tarzan på DVD

Tilbake til vårt regulære program.

Et av de store spørsmålene i vår tid er hvilken Tarzan-film som er den beste, og på DVD. Dekodet tar som vanlig saken.

Først ute i vurderingen er (tam-ta-tam-ta-ta)... første film!

Tarzan of the Apes kom ut allerede i 1918. Vi befinner oss med andre ord i stumfilmens verden, for ikke å si flimrende sort hvitt.

Men innholdet er ganske så spennende. Det treffer vel ikke akkurat filmspråket eller særlig mange nerver snart hundre år senere, men vi får se både en flott 10-årig Tarzan (Gordon Griffith, og det altså som seg hør og bør uten klær, et fenomen ved filmene vi skal komme tilbake til) og den uten sammenligning barskeste og mest infamt utseende Tarzan - ever.

Elmo Lincoln mangler filmstjernesjarmen til senere Tarzan-skuespillere, men tar det mer igjen i urkraft og villskap. Dette er en Tarzan det går an å tro at skulle takle en gorilla eller to. Selv om han ikke synes helt egnet til å svinge seg i tretoppene, er villmannen Tarzan forbilledlig fremstilt i all sin kraft og uforglemmelighet.

Filmen klarer utvilsomt å formidle myten Tarzan,  med en hånd på ryggen. Den edle lord som vokser opp blant dyrene, Rosseaus drøm om det ulenkede mennesket, og blir sterkere både fysisk og moralsk enn lordene i det britiske imperiet. Og araberne.

Nevnte jeg araberne?

Selv om dette er en stumfilm, er lyden noe av det man merker best. Krystallklar og nyinnspilt musikk, med paukeslag og trommer hver gang noen skyter, slår  på noe eller faller. Jeg skvatt hver gang.

Handlingen er hentet fra første Tarzan-bok. Det er gjort noen altfor få og korte utvalg av scener, men i stedet for å ta med flere fra Burroughs kanoniske verker har man i ekte Hollywood-tradisjon lagt til sine egne figurer.

Vi møter en sjømann som dels redder livet til Tarzans foreldre, dels utholder grusom behandling fra sleske arabere og dels nesten redder den 10-årige Tarzan (som nå har rappet klær fra badende innfødte), før han flykter hjemover mot England for å dele sannheten om hva som befinner seg i en av Afrikas jungler.

Slik at den berømte redningsekspedisjonen med Jane Porter kan sette i gang noen år senere.

På en skala fra 1-10 får filmen er klar 5'er for intensjon og hovedrolleinnhavere. Ingen Tarzan-film - så langt - har klart å fremstille ham som mer direkte hentet ut fra jungeldypet - sterk og stolt, skitten og sjamanistisk.

DVD'en har bonusmateriale fra innspillingen av en Gordon Scott-film fra 50-tallet, hentet fra to programmer på amerikansk TV med voiceover til naturfilm og Tarzan.

Såpass godt filmet og fortalt at man nesten (nåja) ikke merker at det er standard amerikansk TV-kvalitet på bildene.

En DVD som likevel er verdt å se for alle med noen snev av interesse for Afrika eller Tarzan.

Da Hjortefot tapte

Som voksen kan det være en skuffelse å vende tilbake til barndommens bøker. Det er en risikosport å lese noe som jeg husker som storslagent, spennende eller rørende. Hardy-guttene er ikke like spennende som på barneskolen. Biggles blekner, selv mot Bagley.

Men grunnen er ikke alltid at bøkene ikke holder mål. Jeg oppdaget det for mange år siden rett etter å ha lest en Tarzan-bok på nytt. Noen illusjoner fattigere bladde jeg gjennom den engelske utgaven. Og oppdaget at den var dobbelt så lang.

Bøkene jeg hadde vokst opp med var rett og slett sensurerte og skamklippete.

Mens den norske utgaven ikke var noe særlig når man var et stykke over barneskolen, var den amerikanske fortsett ikke så halvgærn. Vi snakker ikke om Nobelprismat, men om en rimelig anstendig røverroman av den enklere sorten.

Nylig gjorde jeg samme oppdagelsen med Hjortefot. De norske bøkene var spennende nok for en 9-åring, men et og annet år senere er vel platt noe av det hyggeligeste man kan si om dem. For en som falt for Hjortefot-skikkelsen (selv om denne Shaween riktignok kan oppfattes som en overløper som menget seg med de hvite), er det i det hele tatt ingen god opplevelse å bla gjennom de norske utgavene. Selv om omslagene fortsatt vekker minner på linje med Proust på sporet av den tapte tid, er innholdet heller tynt og tarvelig.


Dermed var det aldri så lite jubel i stua da jeg oppdaget at også disse bøkene opprinnelig er ganske annerledes. Noen kontante klikk på de riktige stedene på eBay og dermed havnet serien i postkassen. På amerikansk.

Med litt rask hoderegning ble fasiten at den norske utgaven av Hjortefot på prærien er på 100 sider, og rundt 36 000 ord. den engelske er på 350 sider og 81 900 ord, over dobbelt så mye. Første avsnitt i den norske boken er femtende i originalen, selv om enkelte av avsnittene er stokket om i starten.

Også språket skiller seg ut. Det er ingen tvil om at Ellis selv hadde amerikanske ungdommer som målgruppe. Men han skrev sjelden banalt eller barnslig, selv om det ikke er noen utstrakt mangel på klisjéer.

Kanskje har han også en aldri så liten lærer i bakhodet, som i Stompa-bøkene, når han stadig henviser til historiske personer og hendelser. Han skriver ikke sjelden både poetisk og pedagogisk om skogene og prærien, for ikke å si om mennesker og moral. Dette er et århundre før en mer kynisk og sosialrealistisk stil sivet inn i barne- og ungdomsbøkene.

Amerikansk? Ja. Moralistisk? Utvilsomt. En viss andaktstemning? Amen. En annen tids holdning til raser generelt og rødhuder spesielt? Fullt på høyde med Tarzan. Et møte med en Hjortefot som det går an å lese om som voksen, når man er i det rette lunet. Jepp.