Som voksen kan det være en skuffelse å vende tilbake til barndommens bøker. Det er en risikosport å lese noe som jeg husker som storslagent, spennende eller rørende. Hardy-guttene er ikke like spennende som på barneskolen. Biggles blekner, selv mot Bagley.
Men grunnen er ikke alltid at bøkene ikke holder mål. Jeg oppdaget det for mange år siden rett etter å ha lest en Tarzan-bok på nytt. Noen illusjoner fattigere bladde jeg gjennom den engelske utgaven. Og oppdaget at den var dobbelt så lang.
Bøkene jeg hadde vokst opp med var rett og slett sensurerte og skamklippete.
Mens den norske utgaven ikke var noe særlig når man var et stykke over barneskolen, var den amerikanske fortsett ikke så halvgærn. Vi snakker ikke om Nobelprismat, men om en rimelig anstendig røverroman av den enklere sorten.
Nylig gjorde jeg samme oppdagelsen med Hjortefot. De norske bøkene var spennende nok for en 9-åring, men et og annet år senere er vel platt noe av det hyggeligeste man kan si om dem. For en som falt for Hjortefot-skikkelsen (selv om denne Shawneen riktignok kan oppfattes som en overløper som menget seg med de hvite), er det i det hele tatt ingen god opplevelse å bla gjennom de norske utgavene. Selv om omslagene fortsatt vekker minner på linje med Proust på sporet av den tapte tid, er innholdet heller tynt og tarvelig.
Dermed var det aldri så lite jubel i stua da jeg oppdaget at også disse bøkene opprinnelig er ganske annerledes. Noen kontante klikk på de riktige stedene på eBay og dermed havnet serien i postkassen. På amerikansk.
Med litt rask hoderegning ble fasiten at den norske utgaven av
Hjortefot på prærien er på 100 sider, og rundt 36 000 ord. den engelske er på 350 sider og 81 900 ord, over dobbelt så mye. Første avsnitt i den norske boken er femtende i originalen, selv om enkelte av avsnittene er stokket om i starten.
Også språket skiller seg ut. Det er ingen tvil om at Ellis selv hadde amerikanske ungdommer som målgruppe. Men han skrev sjelden banalt eller barnslig, selv om det ikke er noen utstrakt mangel på klisjéer.
Kanskje har han også en aldri så liten lærer i bakhodet, som i Stompa-bøkene, når han stadig henviser til historiske personer og hendelser. Han skriver ikke sjelden både poetisk og pedagogisk om skogene og prærien, for ikke å si om mennesker og moral. Dette er et århundre før en mer kynisk og sosialrealistisk stil sivet inn i barne- og ungdomsbøkene.
Amerikansk? Ja. Moralistisk? Utvilsomt. En viss andaktstemning? Amen. En annen tids holdning til raser generelt og rødhuder spesielt? Fullt på høyde med Tarzan. Et møte med en Hjortefot som det går an å lese om som voksen, når man er i det rette lunet. Jepp.
Siden det knapt er måte på hva som befinner seg av bits og (la meg legge til) bytes på en stadig større Kindle, kan det tilstås at et av strandprosjektene muligens kanskje kan være å gå gjennom en av protosteampunkbøkene på markedet.
