Renessanse og annen feiltenkning

Som litteraturhistoriker skal C.S. Lewis engang ha sagt at han nå hadde klart å vise at renessansen aldri skjedde og - hvis den likevel gjorde det - at den var uten betydning.

Mens han noen år tidligere i en forelesning om middelalderdiktning utbrøt "And then the Renaissance came along and spoiled everything."

Nå er ikke poenget at det går an å endre syn på ting eller å ha oppfatninger som mange vil anse som eksentriske. Saken er at Lewis har rett i alt sammen.

Det er ikke gitt at mer realistiske perspektiver i malerkunst betyr mer realistiske perspektiver i vitenskap. En tid som frembringer Machiavelli er ikke nødvendigvis bedre enn en tid som frembringer Dante.

Det er heller ikke gitt at den sterke nasjonalismen, egenrådigheten og individualismen som vokste fram på 14-1500-tallet var en gjenfødelse av antikken.

En av dem som har tatt opp dette er James Hannam i God's Philosophers: How the Medieval World Laid the Foundations of Science, en bok som et stykke på vei og blant mye annet argumenterer for at renessansen var et steg eller tre bort fra middelalderens fokus på antikkens naturfilosofi og i stedet i retning esoterisme og favorisering av antikken diktning.

Det er ikke slik at det var i renessansen man begynte å studere antikkens skrifter. Det nye var at man dels oppdaget og dels favoriserte andre skrifter enn i middelalderen.

1500-tallet handlet kort sagt mer om nyplatonisme enn naturvitenskap. Bruno var mer typisk enn Kopernikus.

Først på 1600-tallet klarte man å etablere en ny vitenskap på fundamentet som ble lagt i middelalderen, samtidig som man stadig mer så nytten av å kunne regne på bevegelser og krefter (enten man drev våpenutvikling eller handelshus) og dermed begynte å foretrekke kvantitative fremfor kvalitative forklaringer.

Mens Galileo forsøkte å late som om han hadde funnet på det meste selv, erkjente Newton at han satt på kjempers skuldre.

Noe av det renessansen (hvis den skjedde, hva den nå var) kan ha ødelagt, er vårt syn på fortiden. I stedet for å forsøke å forstå den på dens egne premisser, begynte tradisjonen med å rose det som var mest i samsvar med samtidens idealer.

Noe som for alvor først ble erkjent og kritisert med Butterfields klassiske artikkel The Whig Interpretation of History fra 1950.

The "Whig interpretation" of Butterfield's title was summed up in his essay as "studying the past for the sake of the present" as opposed to "trying to understand the past for the sake of the past" (Butterfield p. 13). Butterfield criticised most of the English historians of the Nineteenth and early Twentieth Centuries for a blatant tendency toward "dividing the world into the friends and enemies of progress". Anything that historians like Macauley and Acton saw as moving toward things of which they approved (liberalism, Protestantism, democracy, industry, "progress") was judged as "good" and written of approvingly. Anything that could be seen or painted as not doing so was judged as "bad" and its agents or proponents became the villains of the historian's story. At the heart of the Whig interpretation was the historiographical fallacy of "Presentism": the idea that what we have now is (mostly) good and wise and intelligent and all of the past has been a stumbling and wandering path progressing towards our wonderful and oooh-so-right present.

En av de som sterkest har falt i denne grøften, er The Swerve: How The World Became Modern av Stephen Greenblatt, noe som følgelig førte til Pullitzerprisen.

Er du interessert i en informert, grundig og til tider bitende sarkastisk kritikk finnes ingen bedre steder å gå enn Tim O'Neills historieblogg (er du interessert i noen decibel lavere, kan du gå her). Og han er ingen kolerisk katolikk som skal forsvare sin tro, men en amper ateist som ikke legger noe i mellom når parykker og sminke skjuler realitetene.

Reading Greenblatt, the general reader would get the impression that the Epicureanism that Lucretius summarises was a dominant philosophical position in ancient Greece and Rome and that a large number of ancient Greeks and Romans were out and out atheists who denied the gods and saw the universe as nothing more than atoms in motion. Of course, in his characteristic style, having given his impression Greenblatt gives one of his passive corrections. "For many Romans at least, the gods had not ceased to be - even the Epicureans , sometimes reputed to be atheists thought the gods existed, though at a far remove from the affairs of mortals" (p. 71) Exactly; though the word "many" in that sentence should be replaced with "virtually all".

Ser vi bort fra detaljer som at virkeligheten ofte er motsatt av hva Greenblatt hevder, er selvsagt The Swerve en flott bok.

Gjør vi ikke det, er det bare å riste på hodet og sukke over utbredelsen denne boken har fått, ikke minst siden den forsterker fordommer om fortiden i den offentlige samtalen (inkludert FrP's syn på fortiden slik denne fremstod et drøyt år tilbake, se også noen av kommentarene her).

Eller vi kan si det med Tim O'Neill:

Greenblatt's high school level grasp of history tells him that intellectual life in the Middle Ages was all about monks. So he spends a long time early in his book telling us what he knows about medieval monks. Monks, he tells us, did write books. And he assures us (slightly grudgingly) that this "helped salvage the achievements of ancient thought" (p. 25) But in Greenblatt's Whiggish history medeival scholars are the bad guys who didn't appreciate "ancient thought" and condemned Lucretius' masterpiece to obscurity, so he has to spend some time getting around a problem - how can he condemn the very people who preserved this ancient thought, including Lucretius' book, so that he can contrast them with the good guys in his fable, Poggio and the Renaissance humanists? He does this by depicting monks (and to him all medieval scholars were monks and monks were the only medieval scholars) as unthinking drones who copied ancient works purely because their orders required them to spend part of the day labouring in the scriptorium. But they didn't actually read what they copied and by no means was it ever discussed or debated. Greenblatt assures us that intellectual curiosity was forbidden:

But the actual interest of the scribes in the books they copied (or their distaste for those books) was strictly irrelevant. Indeed, insofar as the copying was a form of discipline - an exercise in humility and a willing embrace of pain - distaste or simple incomprehension might be preferable to engagement. Curiosity was to be avoided at all costs. (Greenblatt, p. 41)

Dermed er det en god regel å lese Greenblatt motsatt. Har han sagt noe, bør vi med ungdommen avslutte med et ... not.

For anyone with more than a high school level grasp of medieval intellectual life, it's hard to know what part of this weird caricature is more ridiculous. If Greenblatt had read anything on medieval thought at all, and to judge by his bibliography he hasn't, he would know that the idea they copied books purely as a physical discipline is ludicrous. These were works of auctoritas - "authority" - and that included the works of ancient pagan writers. They were not regarded with "distaste". Even when the scholar may disagree with them, these scholars saw them as the "gold of the Egyptians": wisdom given to them by God since all wisdom, even pagan learning, ultimately came from God.

Middelalderen var med andre ord ikke helt som det amerikanske bibelbeltet.

Anden og Ånden

Man skal høre mye før fjærene faller av, men Øyvind Holens analyse av hvordan Donald Duck & Co førte til avkristning og alternativbevegelse er av de lettere å ribbe.

I 1991 advarte den kristne avisa Dagen sine lesere: «Disney-imperiet er infiltrert av Satans hjelpere! Donald Duck & Co serverer små ’drypp’ av satanisme og okkultisme for å lokke barna bort fra Jesus Kristus.»

Det er nok ikke så mange barn som falt for Magica fra Trylls okkultisme og eventuell satanisme hos Hekla Heks, men det er derimot liten tvil om at hverdagslivet i Andeby viste sine unge lesere at et samfunn uten religion ikke bare er mulig, men også ønskelig.

Et klart kjennetegn på noen som er ute etter å skyte på sittende ender er om de bruker 90-tallsutgaver av Dagen som sannhetsvitne for kulturandanalyse og tidsa... eh... tidsånd.

Et annet kjennetegn er å blande sammen årsak og virkning, for ikke å si ta korrelasjon som kausalitet.

Selv om det kan ha hendt er det ikke normalt slik at populærkultur skaper samtiden. I stedet handler den stort sett om å reflektere samtiden. Når noe slår and blant folk flest, er det fordi de kjenner seg igjen, enten de freser eller fryder seg over situasjonene.

Tungrock skapte ikke drabantbyene. Drabantbyene skapte tungrock.

Oppslutningen rundt Den norske kirke har falt i takt med at Donald-leserne er blitt voksne. Der polakkene oftest går i kirken og portugiserne anser seg som mest religiøse, ligger svensker, finner, dansker og nordmenn på bunn av begge listene. Det er neppe tilfeldig at interessen for kirken er lavest i nettopp de nasjonene der Donald Duck har stått sterkest i over seksti år.

Regnestykket går selvsagt fint opp om man utelukker forhold som krigen og kommunisme, velstandsutvikling og monopolavviklinger, eller ikke vet at Donald faktisk er ganske så populær også i Sør-Europa, takket være en omfattende produksjon med utgangspunkt i Italia.

Skal man først hevde at noe har hatt effekt i Norge fordi det er populært bør man nok også sikte nebbet mot Olsen-banden og Flåklypa, 20 spørsmål, VG og Sportsrevyen, Kruttrøyk, Norsk Ukeblad og Stomperud, Mot i Brøstet og Se og Hør.

Eller et utall norske filmer, folkeeventyr og folkeskolebøker som fremstiller kirken og prester, for ikke å si kristne lærere, foreldre og tanter, som hyklerske og usympatiske, dumme og drepende.

I motsetning til i Donald.

Hvis det var slik at populære amerikanske serier og filmer - som ikke er, eller i hvert fall er langt mindre, kritiske til kristen tro enn norske - førte til sekulariseringen og alternativbevegelsen, burde det vært enkelt å se det ut fra amerikanske tall.

Hollywood og andre mytefabrikker (inkludert Carl Barks' serier på 40-, 50- og 60-tallet) både stimulerer og speiler en amerikansk virkelighet der man forsøker å unngå å blande religion med underholdning, samtidig som det skjer en holdningsmessig utvikling, fra eksistensialisme til Hippi-bevegelsen, fra antikommunisme til New Age.

I perioden vi snakker om er det ikke enkelt å se noen sammenheng mellom dette og (en vedvarende høy) deltagelse i kirker og forsamlinger. Det er først fra perioden Donald mistet sin innflytelse i USA, litt enkelt sagt da Barks sluttet å tegne i 1966, at alternativ religiøsitet blomstret for alvor og først etter hans død at vi fikk nyateisme.

Med andre ord kunne vi sikkert skrevet noe fryktelig festlig om at det er fraværet av Donald og Carl Barks som har ført til avkristningen i USA.

På samme måte som vi kunne bruset med fjærene over Holens noe ensidige research (med forbehold om at den er grundigere i boken, det gir i hvert fall snev av håp når Øystein Sørensen er intervjuet, ikke fullt så mye med enkelte av de andre).

Med unntak av katedralen Notre Duck, som dukker opp i én Carl Barks-tegnet historie, finnes det verken prester eller gudshus i Andeby. Men fravær av religion til tross, i Andeby finner vi også røttene til vår moderne tørst etter noe åndelig som kan holde liv i troen vår, etter at statskirken har mistet grepet på oss.

For det som er tydelig er at Holen i for stor grad synes å blande Donald med universet til tegneren Carl Barks. Ser vi på noe bredere analyser av Donald, som den syntetiske donaldismen (altså forskningsvarianten der man blander hummer og and kanari av fortellinger) vi finner her (se også flere bilder av Notre Duck her), oppdager vi at det dukker opp gudshus og templer på både det ene og både det andre stedet, til og med hos Barks.

Donald er kort sagt mer enn Andeby og enkelttegnere.

Skal man først anvende religionsvitenskapelige briller på Donald, er det lettere å støtte Jon Gisle i at Hakkespettboken er hellig skrift ("Den Umåtelig Store Kunnskap") og Hakkespettbevegelsen presteskapet, selv om den har fått konkurranse fra spinnesiden og Meisene.

Hva er så eksemplene Holen bruker?

For det første kronismen, for det andre Klodrik. Altså noe av det mest sære og minst fristende i fortellingene.

Holen ser likevel her røttene til Snåsamannen og Märtha, alternativmesser og engleskoler (og altså ikke i klassiske healere som Marcello Haugen eller engleseende som Sylvia Browne og resten av feltet).

Røttene til denne grenseløse spirituelle jakten finner vi, som så mye annet i norsk samfunnsliv, hos Donald-tegneren Carl Barks. Allerede i Donald Duck & Co nummer 6, 1954 kaster Donald seg over kronismen.

Hva er så denne kronismen (eller flipism på engelsk)? En fristende filosofi besettende beskrevet? Nei, en absurd posisjon i en skurkerolle, på linje med kommunismen på 60-tallet uten at sistnevnte påvirket SV eller AKP (m-l) i nevneverdig grad.

Kronismen kan minne om en kult, men det er riktigere å kalle det en nøkkel til å mestre livet, på linje med selvhjelpsbøker som «The Secret» (2006). Der Rhonda Byrnes hemmelighet enkelt kan oppsummeres ved at positiv tenkning kan få positive følger for helse, lykke og formue, er professor Bløffs tese også forbløffende enkel. «Ved alle livets korsveier la kronisme vise kursen», sier han, og viser hvordan filosofien gjennomføres i praksis. Velg deg to alternativer for alle livets problemer og utfordringer og la et enkelt kron eller mynt-kast avgjøre. Livsvarig medlemskap, medlemsnål og boka «Om kronismen» koster bare to kroner.

Men dette er som Holen viser ikke akkurat noe ... ideal.

Donald finner raskt ut at kronismen har betydelige svakheter. Selv en enkel biltur ender i blindveier og frontkollisjoner, mens Donalds bot fra øker fra 40 til 200 kroner fordi han «bruker et pengestykke istedenfor tankene». Kronismen er til bare et stykke selvhjelpslitteratur for de ubestemte, de viljesvake, de lite religiøse, de late, de lite smarte og de problemsky.

Barks bidrar kort sagt ikke med propaganda for kronismen, men med vaksinasjon i mot.

Det samme gjelder 60-talls-ikonet Klodrik, et navn det ikke akkurat er blitt hyggelig å bli kalt her til lands. For, som Holen sier, dette handler om latterliggjøring.

Der Carl Barks som regel latterligjorde det alternative Andeby, vokste Donalds fetter, Klodrik, seg raskt ut av sine parodiske røtter. Han ble et viktig forbilde for Donald-lesere da de gikk inn i ungdomsårene, og det var ikke bare fordi han hadde lengre hår enn The Beatles.

Sagt enkelt: Jeg vokste opp med å lese Klodrik fra det året jeg begynte på skolen, 1965. Han ble ikke et viktig forbilde for Donald-lesere.

Klodrik var i stedet et eksempel på nettopp hvor naive og monomane alternativtenkende kunne være, og hvorfor man burde ta sånt med noen klyper salt. Enten vi snakker krystaller eller selvhjelp, eller selv kunstneriske produkter som Hair og Imagine.

Klodrik er preget av en evig søken etter nye hobbyer og livsstiler basert på bøker og tv-programmer han snubler over. Han er én del energisk beatnik, én del sympatisk hippie, én del hyperaktivt new age-hode og én del virkelighetsfjern kløne. Og husk at det fortsatt er 15–20 år til den kulturell-religiøse syntesen kalt new age så smått begynner å feste seg i Norge. Flere av de første norske newagerne leste sannsynligvis om Klodrik som barn.

I så fall har de forstått like lite av figuren som Holen.

Klodrik fremstilles ikke som Petter Northug, men som Rakel Rummelfiold.

Det hele minner i overkant om forskningsfleipene vi disputerte i dannet lag i Jon Gisles and  ånd som medlemmer av Gammeldonaldismens venner på 70-tallet.

Men man trenger ikke være innbilt klarsynt for å se Holens heller kreative vinkel vil selge. Og komme på Skavlan.

Uten at vi dermed skal lage teorier om sammenhengen mellom Gullrekka og avkristning.

Oppdatering klokken 15.25: En mer spesifikk religionshistorisk analyse av Carl Barks (takk til Linda Bernard Langemark).

Kråkesølv i skattkammeret

Etter noen dagers hostekuler i sengen er vi friske nok til en ny ukes kremting i retning populærkulturen. 

Takket være tidligere hark, for ikke å si hikst, dukker det da også stadig opp tips og råd i innkurven om disse berømte mytene om middelalderen, tro og vitenskap og tilhørende - og hvor omfattende de har vært (og blir) fremmet.

Og vi snakker da ikke om hvilke som helst steder.

Ett av verkene som ruvet i mine besteforeldres hyller, garantert kjøpt inn til barnebarna, var serien Mitt skattkammer som samlet regler og eventyr, fortellinger, historie og biografier i atskillige bind.

Med forsider som den til venstre er det ikke pussig at enkelte av oss ble lettere fascinert, for ikke å si fanget.

Jeg husker fortsatt besøkene hos farmor og farfar med skrekkblandet fryd, og da ikke bare på grunn av eggedosisen eller godteskuffen - eller senere faser der jeg ble satt til å vaske store vinduer fra ikke alltid like stø stiger.

Noe av det som gjorde serien så minneverdig var at mens de første bindene var for førskolealderen, rettet de senere seg mot eldre stadig grupper.

En blikk i retning av hyllene frisket opp tidligere opplevelser og skapte forventning til nye.

Og jeg var ikke akkurat alene. Da jeg begynte å bla i Mitt Skattkammer på starten av 60-tallet hadde bøkene i serien solgt nærmere 100 000 eksemplarer.

Vi snakker med andre ord om en av de viktigste informasjonskildene for barn og ungdom i en periode uten internett - og knapt TV.

Dermed kan man i ettertid heve noen øyenbryn i møte med hva som faktisk sies. Jeg tenker ikke da på barnevers om negere som løper så fort at de blir til smør, eller heller stereotype kjønnsroller. Dette er da også blitt ... justert i oppdragelse, barnebøker og skoleverket i ettertid.

Nei, vi serveres fortsatt mytene om historien og kirken, tro og vitenskap. Og det er få tegn til at disse blir justert eller engang kommentert og kommer på den skeptiske radaren i noen lærebøker eller veiledningshefter for lærere, for ikke å si som en del av lærerutdanningen.

Følgende avsnitt fra 1957 tas med andre ord fortsatt som gospel og god

fisk i grunnskolen og videregående, for ikke å si barne- og ungdomsbøker:

Helt til i det sekstende århundre trodde menneskene at jorden var universets midtpunkt, og at sol og stjerner kretset omkring den. Da Kopernikus hevdet at det tvertom er jorden som beveger seg rundt solen, betraktet den katolske kirke dette som en gudsbespottelse og en dødssynd.  

Galileo Galilei (f. 1564) ble den store forkjemper for den kopernikanske lære. På grunn av sine kjetterske meninger sto han flere ganger i fare for å bli dømt til bålet av den katolske kirkens mektige domstol, inkvisisjonen (Mitt Skattkammer, bind 9, s. 93-100: Og likevel beveger den seg").*

Når jeg leser Mitt Skattkammer i dag er det fortsatt med en følelse av skrekk, men fryden er ikke helt som før.

* Takk til Geir Hasnes for sitatet.

Remember The Alamo!

Det krydde ikke av blogger og bluray da jeg vokste opp for et og annet tiår siden, men det manglet ikke tidtrøyte og tempo, selv om TV-programmene var i sort hvitt og noen av de beste var tekstet på det treigeste språket Oslo-folk visste om.

Blant mange bøker, tegneserier og rockegrupper hadde vi  Tom Hill (som ingen av oss ante egentlig var en dansk dame) sin engasjerende bokserie om Davy Crockett (1786-1836) og Præriebladet om en skikkelse med samme navn og lue (men med handling lagt til før vår Davy var født), og et heller eventyrlig band som het Genesis.


Uten at vi noen gang tenkte at disse skulle gå opp i noen form for høyere enhet.

Men når bredere kulturelle forhold eksisterer side om side, selv om Disney og John Wayne nok har større innflytelse enn danske forfattere, er det alltid risiko for at flere fanger dem opp.

Selv om jeg vel ikke helt så det komme, er det altså etter alt og dømme en naturlig forklaring på at Phil Collins nå er ute med en bok om Alamo.

Nå er det ikke akkurat ... mangel på stoff om denne berømte beleiringen i februar-mars 1836 der en liten gruppe tapre texanere forsterket av frivillige som Crockett forskanset i en gammel misjonsstasjon til sist kjempet et umulig slag mot en ti ganger større meksikansk hær, anført av den grimme diktatoren Santa Anna.

Det hele endte som det måtte, men man klarte å kjøpe såpass tid at den texanske hovedstyrken fikk samlet seg til å beseire meksikanerne noen uker senere.

Det er muligens også en seier at flere ikke bare er bitt av historiebasillen, men har hatt råd til å investere rockemilliardene i noe mer vettugt enn kvinner, kokain og karaoke.

Uten kristendom...

Mot populærkulturen kjemper selv Dekodet forgjeves.

Selv om det nok er et kvart snes etter to med lag av ironi her. Slikt forstår jo ikke ungdommen.

Ungdommen i dag

Hva sier dette oss om dagens ungdom, bortsett fra hva ung.no har av artikkelstoff i dag?

Når det ikke vanker bokpremie, er det fordi jeg ikke kjenner svaret.

Skumringens menn

I en tid der unge piker intenst lengter etter å bli bitt av vampyrer, slik også gutter (og ikke bare de aller yngste) en stund prøvde å bli bitt av Buffy, er det kanskje grunn for en far til å trekke Twilight-fenomenet ut av skumringen.

Stephenie Meyers bokserie om Bella som flytter til et av de mest regnfulle steder på vestkysten av USA, og forelsker seg i en skikkelse som viser seg å være hva mareritt var laget av før, er av mange grunner blitt en bestselger.

Det er forståelig at fortellingen fengsler. Selv om vi kanskje ikke liker å innrømme det, kommer vi ikke forbi at den verken er uspennende eller helt uorginal.

Det fascinerer alltid med vampyrer som i motsetning til sine stammefrender har valgt ikke å nære seg av mennesker. Der Josh Whedons Angel var en vampyr med sjel, er Edward Cullen og hans familie utvilsomt vampyrer med samvittighet.

Noe som vi vet ikke er helt enkelt i møte med ganske så umenneskelige fristelser. Det er ikke tilfeldig at coveret har bilde av et eple.

Meyer gjør det interessante grepet å blande Tolkiens alver med folketroens vampyrer. Og utruste dem med krefter som vanskelig finnes utenfor superheltenes rekker.

Det er likevel ikke akkurat Watchmen vi har med å gjøre. Og for den slags skyld heller ikke X-men eller Spiderman.

Edward overgår dem alle, hvis vi for anledningen ser bort fra Doctor Manhattan. Nå er ikke det så farlig i en bok der ingen uansett kan måle seg. Ihvertfall ikke blant andre enn vampyrene selv (selv om vi muligens aner at noe kan dukke opp i bind to?).

Det er ikke til å unngå at Twilight er en fortelling for unge piker - på samme måte som DC og Marvel opprinnelig skrev for unge gutter. Men er det noe som blir tankevekkende for en far, så er det mannsidealet.

For her er det umulig ikke å få prestasjonsangst, enten man nå er i sin beste alder eller tenåring.

En ting er at kvinner synes å høre hjemme på kjøkkenet. Bella lager lett og lystig, uten noen gang å stille spørsmål ved saken, mat til sin heller hjelpeløse far av en landsens sherrif. En helt annen ting er at Mannen, eller rettere sagt Kjæresten, har alle de egenskaper som menn stort sett ikke har.

For i Edward Cullen møter vi en skikkelse som minner mest av alt om middelalderens riddere. Slik de fremstilles i balladene, ikke i historiebøkene.

Han er ikke bare en ahem... jeger med overmenneskelige sanser og krefter. Edward er blendende vakker, i stand til å overvinne alle fristelser, enda så godt Bella... lukter.

Han gjør alt som er menneskelig mulig, og atskillig mer, for å unngå at hun blir skadet. Han stiller opp, natt og dag. Edward er villig til å ofre seg selv og sine familie for hennes skyld. Han eier sportsbiler og går i flotte klær. Han ser ut som en filmstjerne.

Og redder livet til heltinnen igjen og igjen.

Samtidig er dette mer enn en ufrivilig parodi på stumfilm. Det er en rørende og gripende historie med tilløp til overraskende vrier. Meyer skildrer personer, landskaper og stemninger langt bedre enn en gjennomsnittlig kioskvelter.

Men hun gjør det ikke akkurat lett å være kavaler. Selv om det for en far til tenåringsjenter oppleves svært så betryggende at mannsidealet er å holde seg i skinnet, selv når blodlysten begynner å ta overhånd. Forhåpentligvis kan noen gutter ta hintet og noen jenter skrekken.

Jeg må ellers innrømme at fortellingen var såpass visuell at det bare er å vente på DVD'en. Og håpe man slipper å løfte pekefingeren for ofte og spørre heller gjennomskuelig hva Edward ville ha gjort.

Den jobben overlater vi - ikke helt trygt - til de som er uheldige nok til å være fedre av tenåringsgutter.