Som tenåring lærte jeg fort at evolusjon var fortryllende og religion fiendtlig og fornuftstom.
En av mine store læremestere het Edgar Rice Burroughs. Hans skildringer av kampen for tilværelsen mot løver og prestinner i Afrikas jungel ble til tider bare utkonkurrert av det hektiske livet i jordas indre, Pellucidar, som yrte av pirater og psykiske flyveøgler bak hver busk og sky.
Og av storslagne, men døende sivilisasjoner på planeten Mars, eller
Barsoom som den heter blant kjentfolk.
Den første av Barsoom-føljetongene begynte i et amerikansk blad for 100 år siden, i februar 1912. Etterhvert skulle de bli samlet i ti romaner om sterke menn og vakre kvinner, onde herskere, sleske prester, tapte siviliasjoner, gale vitenskapsmenn og besynderlige teknologier.
Med covere som fikk enhver gutt til å sikle.
Alt i beste Burroughs-stil med febrilske forfølgelser og forelskelser, forkledninger og fengslinger, kidnappinger og tvekamper, lykketreff og overtro.
Eller altså religiøse kulter som styrer med bløff og radioaktive børser.
Det hele åpner i
A Princess of Mars med at den nylig hjemkommede borgerkrigssoldaten John Carter under jakt på apasjer i Arizonas ørken på mystisk vise transporteres til en helt annen ørken, for ikke å si planet.

Her er det ikke bare luft, men en heller krigersk atmosfære som dunster av firearmede og selvsagt grønne krigere, hvithårete apemonstere og mangt annet som kan krype, bite og skyte.
Heldigvis er det også andre ting å feste blikket på når den mer enn overfladisk fagre Dejah Thoris dukker opp i øyekrokoen. Det er ikke til å undres over at John viser seg villig til å gå over atskillige lier og lik for til stadighet å befri henne fra de ymseste kulter og kreaturer. Selv om hun også selv slår seg løs med iver og eleganse.
Det er kort sagt ikke akkurat Jane vi møter.
Siden fortellingen er blitt overført til opptil flere tegneserier (ofte brukbart som til venstre, se forøvrig
her) og en
famlende film (altså elendig), var en av inspirasjonene for
Avatar, og nikkes til i
League of Extraordinary Gentlemen,
Babylon 5 og
Star Wars-filmene, er det på tide at en mer storslagen
John Carter-film havner på kino.
Ikke minst i en tid med armslag for spesialeffekter som kan yte sånn noenlunde rettferdighet til Burroughs vyer.
Da er det ikke så nøye om fortellingen sikkert kan bli noen tødler cheesy - selv om trailerne så langt heller har økt enn fjernet forventningene. Den kan i hvert fall ikke bli verre enn snittet på manus fra Hollywood for tiden.
Ikke minst den aller seneste, et ti minutters klipp og intet ringere enn
eksklusivt.
Disse amerikanerne.