Mars og Gud

Overskriften handler ikke om at påsken i år kommer i mars, men om at Retriever landet på et annet innlegg i Dagbladet, nærmere bestemt  10.03.2004.

Altså første og muligens siste gang jeg har fått inn noe med mindre enn tre ukers mellomrom, men er det tøv om musikk eller Mars rykker det noen ganger i overkant mye i fingrene.  

For dette handlet ikke om årstider, men det evinnelige spørsmålet når det nærmer seg budsjettrunder for NASA, kan man finne liv på Mars?

Mars og Gud

Ole H Sanne leverer 6. mars enda et av disse bevisene på at kunnskap og krasse oppgjør med kristen tro ofte er omvendt proporsjonale. Vi ser dette mest tydelig i påstanden «Marslandingen kan avdekke bevis som igjen kan sette alvorlige spørsmålstegn om Guds eksistens». 

Slike oppslag er dessverre like forutsigbare som de er feilaktige. Tanken om liv på andre planeter finnes hos teologer og naturfilosofer i hvert fall fra 1200-tallet.

I 1277 ble det laget en oversikt over 219 filosofiske påstander som var i strid med kristen tro fordi de satte filosofiske begrensninger på Guds allmakt. Noe av det som ble avvist som usant var at Gud ikke kunne ha skapt flere verdener. Det var dermed ingen ting i veien for at det kunne være liv andre steder enn på jorda. 

Etter hvert ble liv på andre planeter ansett nesten som bevist. I 1610 mente Kepler at dette måtte finnes på månen, Saturn og Jupiter. Slike antagelser var en naturlig del av lærebøker på 1700-tallet. En av de mest leste bøkene på 1800-tallet var den senere biskop Thomas Chalmers «Astronomical Discourses» (1819), om hvor ufattelig stor Gud må være i et nesten grenseløst univers med liv på mange planeter. 

Kort og godt bør Sanne sette seg mer inn i problemstillingen før han kommer med nye «spørsmålstegn ved Guds eksistens». Hans innlegg setter vel mest spørsmålstegn om grunnlaget for Sannes egne meninger.

Avisen illustrerte det hele med et bilde (er ikke på Retriever) med følgende tekst:

- GUDS SKAPNING? Det at det muligens finnes liv på andre planeter motbeviser ikke nødvendigvis Guds eksistens, mener innsenderen.

Nei, at vi lever i et univers som pussig nok er det fysikerne kaller fininnstilt slik at liv er mulig, kan vanskelig brukes som bevis mot Guds eksistens.

Oh dear

Såpeoperaen "vi trenger ingen argumenter når vi kan spille på fordommer og feilslutninger", populært kalt Facepalm siden dette stort sett spres på Facebook, fortsetter med en strålende ny episode i kategorien tro og vitenskap.

Nå kunne vi sikkert laget en lang og mer enn lettere tongue in cheek-raljering over premissene her, slik vi gjorde forrige gang.

Vi skal dermed overhodet ikke antyde at de som dro i gang og i stor grad førte debatten om Chick-Fil-A, altså denne fastfoodkjeden der eierne støtter "amerikanske familieverdier" og med andre ord ikke kjønnsnøytrale ekteskap (hvor mye og på hvilken måte kan diskuteres),  i stor grad var (i mangel av et bedre ord) ikke-religiøse krefter.

Muligens noen av de samme som lager den type sitater som over, mens vi andre er opptatt av å lande på Mars.

Uansett er det ikke lett å formidle at det går an å ha flere tanker i hodet på en gang, eller at det er mulig både å ha politiske, etiske og religiøse standpunkter, samtidig som man er NASA-ingeniør eller vitenskapsmann.

Det er heller ikke enkelt å formidle at vitenskap og teknologi kan være forskjellige ting og har vært det i store deler av verdenshistorien, selv om vi de seneste generasjonene utvilsomt har sett et svært så fruktbart samarbeid. 

Det har til og med vært slik som vi var innom på tirsdag at en teknologisk utvikling, for ikke å si naturvitenskapelig, kan være motivert av ulike typer "religiøs" tenkning.

Skulle noen være interessert finnes dårligere bøker om temaet enn den som er vist til høyre over eller til venstre.

Og så har vi jo anbefalt enda mer myteknusende bøker tidligere. Vi har til og med skrevet en selv eller to.

Men, som kjent er det altså ingen som leser bøker i våre dager. Hva skal man i grunnen med slik når man har youtube og facebook?

Med andre ord bare én løsning.

Menn er fra Mars

Som tenåring lærte jeg fort at evolusjon var fortryllende og religion fiendtlig og fornuftstom.

En av mine store læremestere het Edgar Rice Burroughs. Hans skildringer av kampen for tilværelsen mot løver og prestinner i Afrikas jungel ble til tider bare utkonkurrert av det hektiske livet i jordas indre, Pellucidar, som yrte av pirater og psykiske flyveøgler bak hver busk og sky.

Og av storslagne, men døende sivilisasjoner på planeten Mars, eller Barsoom som den heter blant kjentfolk.

Den første av Barsoom-føljetongene begynte i et amerikansk blad for 100 år siden, i februar 1912. Etterhvert skulle de bli samlet i ti romaner om sterke menn og vakre kvinner, onde herskere, sleske prester, tapte siviliasjoner, gale vitenskapsmenn og besynderlige teknologier.

Med covere som fikk enhver gutt til å sikle.

Alt i beste Burroughs-stil med febrilske forfølgelser og forelskelser, forkledninger og fengslinger, kidnappinger og tvekamper, lykketreff og overtro.

Eller altså religiøse kulter som styrer med bløff og radioaktive børser.

Det hele åpner i A Princess of Mars med at den nylig hjemkommede borgerkrigssoldaten John Carter under jakt på apasjer i Arizonas ørken på mystisk vise transporteres til en helt annen ørken, for ikke å si planet.

Her er det ikke bare luft, men en heller krigersk atmosfære som dunster av firearmede og selvsagt grønne krigere, hvithårete apemonstere og mangt annet som kan krype, bite og skyte.

Heldigvis er det også andre ting å feste blikket på når den mer enn overfladisk fagre Dejah Thoris dukker opp i øyekrokoen. Det er ikke til å undres over at John viser seg villig til å gå over atskillige lier og lik for til stadighet å befri henne fra de ymseste kulter og kreaturer. Selv om hun også selv slår seg løs med iver og eleganse.

Det er kort sagt ikke akkurat Jane vi møter.

Siden fortellingen er blitt overført til opptil flere tegneserier (ofte brukbart som til venstre, se forøvrig her) og en famlende film (altså elendig), var en av inspirasjonene for Avatar, og nikkes til i League of Extraordinary Gentlemen, Babylon 5 og Star Wars-filmene, er det på tide at en mer storslagen John Carter-film havner på kino.

Ikke minst i en tid med armslag for spesialeffekter som kan yte sånn noenlunde rettferdighet til Burroughs vyer.

Da er det ikke så nøye om fortellingen sikkert kan bli noen tødler cheesy - selv om trailerne så langt heller har økt enn fjernet forventningene. Den kan i hvert fall ikke bli verre enn snittet på manus fra Hollywood for tiden.



Ikke minst den aller seneste, et ti minutters klipp og intet ringere enn eksklusivt.

Disse amerikanerne.

Kristen konspirasjon avslørt

Avsløringen har lenge ligget i lufta, og til slutt måtte den bare komme.

Det er Michael Brooks som både har ny bok og ny teori på trappene.

Some pesky scientists have just pointed out an appalling design error in NASA’s latest attempts to find life on Mars. This is beginning to look like a conspiracy. Does someone not want us to find life on Mars?

NASA has tried looking for signs of life on Mars precisely once, in the 1976 Viking mission. The result was positive. The reason nobody says there is life on Mars is that another experiment, part of the same mission, couldn’t find any carbon-based “organic” chemicals in Martian soil. This, NASA decided, overruled the other result: with no carbon present, there could be no microbes living on or under the surface of Mars.

Last year, the Phoenix lander repeated the carbon search and failed to find organic molecules. The problem is, we know that there ought to be organic molecules on Mars. Asteroid and comet impacts will have put them there. So what’s going on?

Kort sagt, hvem er det som hindrer Nasa i å finne noe så opplagt som liv på Mars?

Gilbert Levin, who ran the 1976 experiment to search for life, the one that got a positive result, thinks it’s all down to a religious conspiracy dating back to the early 1960s. When I was researching my book 13 Things That Don’t Make Sense, I travelled to Levin’s Maryland offices and listened to his account of the run-up to Viking. In 1961, he told me, the Executive Director of the American Institute of Biological Sciences, invited him to attend a meeting in Washington. When Levin arrived, he found himself among fifteen of the top scientific minds in the US. None of them knew what the meeting was about until John Olive told them he had been charged by NASA with directing an effort to look for life on other planets.

“Phil Abelson, editor of Science magazine, was sitting next to Dean Cowie, a nuclear physicist,” Levin told me. “He grabbed Dean by the arm and audibly said, “Dean, let’s get out of here. The Bible says there can be no life on Mars.”

I det kjente brevet til Dawkinsittene, kapittel 3,16.

But I have to admit there is a troubling history here. Rocket scientists joke about the “curse of Mars” because the success rate of spacecraft bound for Mars is lower than 50 per cent. The most famous failure is perhaps the 1998 Mars Climate Orbiter mission, which crashed onto the surface because one team of engineers used imperial units in their design, while the other team used metric.

So, the question remains: have attempts to explore Mars been secretly scuppered by religious scientists keen to keep planet Earth “special”? Have they been hiding their sabotage under a veil of incompetence? Or is it that scientists really can be astonishingly incompetent without any outside help? Only Dan Brown’s next novel can tell us.

Med andre ord er det bare å planlegge motbøkene.

I mens får vi håpe at Inkvisisjonen får tatt heretikerne som står bak konspirasjonen.

Agurktid allerede?

Ved siden av Atlantis er det nok liv på Mars som oppdages flest ganger i året.

Denne gangen er det NRK Trøndelag som er ute med nyheten.

Amerikaneren Joseph P. Skipper har gjort seg svært bemerket på internett, og fått NRK Trøndelags reporter Jørn Haudemann-Andersen, og millioner av andre, til å spekulere litt ekstra omkring planeten Mars.

Hør: En annen sannhet om Mars?

Snart 70 år gamle Skipper har nemlig de siste årene skaffet seg alle offisielle fotografier som ESA og NASA sine romfartøyer har tatt av planeten Mars.

ESA er forkortelsen for den europeiske romorganisasjonen. Organisasjonen har et fartøy gående med kamera i aktiv tjeneste i atmosfæren nær planeten.

Skipper mener at mange av bildene fra ESA og NASA er retusjert på en måte som hindrer deg og meg - og han selv - i å se det som egentlig fins på fotografiene.

Dette liker amerikaneren dårlig. Han kommer derfor nå med ei bok hvor han viser og forklarer hva han kan gjøre med ESAs bilder, og ikke minst viser han resultatet.

Det hele er hentet fra dette stedet.

Dermed er bare å starte gjetteleken.

- Tynnluftsjordbruk på Mars
- Atlantis-innbyggere som klarte å komme seg unna katastrofen
- Mars-base Alpha
- SP-politikere med markeringsbehov foran valgkampen
- Juks
- Tilfeldigheter
- Digitaliseringseffekter (som glattes ut på de publiserte bildene)
- Lowell's revenge

Selvsagt i prioritert rekkefølge.

[Takk til Lars for tips - en variant også lagt på Skepsis]