Pratt i skogene

Siden jeg har en aldri så liten fascinasjon for temaet er det bare å iføre seg et smil om munnen og anbefale noen fortellinger om konfliktene i Nord-Amerikas skoger mot slutten av 1700-tallet.

Smilet stivner ikke av at de er laget av en annen jeg er noen smuler begeistret for.

Siden det ikke er noen grunn (i hvert fall ikke på dette feltet) til å holde leserne på pinebenken, er det bare å utbasunere at mannen er ingen ringere enn den italienske (eller hva han nå er) seriekunstneren Hugo Pratt, ellers kjent for sine fabelaktige historier om eventyreren Corto Maltese.

Hans Fort Wheeling - De tabte vennskabers sti er nå tilgjengelig på dansk i en flott luksusutgave som samler både det opprinnelige stoffet og en ny fortelling skrevet 33 år etter den opprinnelige.

Muligens er det ikke helt uten selvironi at Pratt selv dukker opp i en slags cameorolle som Simon Girty som vel ikke har fått et ettermæle det er verdt å fortelle barnebarna om. Men som i denne fortellingen på mange måter er en slags forløper for nettopp den hjemløse (og ikke så lite rastløse) Corto.

Vi befinner oss på 1770-tallet under konfliktene i Ohio-området mellom shawnee- og delawareindianerne på den ene siden og ulike typer kolonister, soldater og lykkejegere på den andre.

Og medløpere og overløpere på alle sider. Etter hvert trekkes inn enda flere aktører på begge sider.

Dette tilhører så avgjort den mer avgjørende delen av historien. Kort fortalt er det ikke bare kampen mot det engelske styret som gjorde Nord-Amerika til en heller blodig og besettende arena på denne tiden, eller skapte grobunn for atskillige fortellinger om helter og hesligheter.

Som alltid har Pratt gjort en imponerende research som fører oss tett på personer og begivenheter, samtidig som historien som utspiller seg har mange bunner - og høyder.

At praktutgivelsen er på over 270 sider krydret med gode forord og en rekke av Pratts akvareller, samt en solid avslutning med en biografisk og kronologisk oversikt, gjør den ikke akkurat dårligere.

Bra historie

Selv jeg kommer av og til over et historieblad som jeg liker. Blant dagens fangst på Narvesen var seneste nummer av Levende Historie med Ville Vesten som hovedtema.

For det eller meste en stor og til dels nostalgisk opplevelse for en barket leser av Morgan Kane og bladet Western som jeg må tilstå jeg kjøpte fast i yngre dager og i iveren skaffet meg nummere av tilbake til 50-tallet.

Dermed var det en vederkvegelse å se nærmere på artikler som

- Balladen om Kane (lettere panegyrisk, selv om journalisten synes å leve i en mytisk verden der Kane var det første Hallbing skrev om - min bokhylle forteller noe annet;-)

- Morgan Kane-generasjonen styrer Norge (tongue in cheek fra Ingebrigt Steen Jensen, men vi kjenner oss igjen, vi i generasjonen)

- Slik oppsto Det ville vesten (lang, grundig og rikt illustrert artikkel, forbilledlig! Så får vi håpe at det vil lages en tilsvarende om Den ville midten, f.eks. om kolonister, jegere og skogsindianere i andre halvdel av 1700-tallet)

- Heltinner uten glorie (interessant om nybyggerkvinnene)

- Jorden skal gråte (spesiell fokus på høvding Joseph, nez percéene and all that)

Blant mange andre artikler bør nevnes en om indianerromantikken i Øst-Tyskland og en reiseskildring fra Sør-Amerika i fotsporene til Butch Cassidy og The Sundance Kid.

I sannhet levende historie.

Dagens DVD

Det er vanskelig å skjule at jeg noen ganger viser en over snittet begeistring for ett og annet tema i lunsjpausen på jobben.

Resultatet er ufravikelig. Bjørn Are er en [insert ett eller annet]-nerd.

Ofte går det greit for én ting. Det kan de fleste tolerere. Takhøyden er lav for at noen er opptatt av ett eller annet.

Noen ganger også hvis det handler om to eller (til nød, og da synes nok enkelte å holde seg litt vel hardt fast til det som måtte befinne seg av stoler i området) tre ting. Men deretter inntreffer nok noen grader av kognitiv dissonans. Dette fremgår fort av hyppigheten av himling med øynene, forsøk på å snakke om dagens VG (eller, hvis man er seriøs, om jobben), eller rett og slett fraværet av enkelte personer på neste lunsj.

Det er med andre ord ikke bare forelesere på universitetene som kan måles i halveringstid.

Etterhvert har nok mange lunsjofre blitt utsatt for noe så samtalestoppende som et og annet fanatisk treminutters kåseri om Beatles, Donald, Gentle Giant, ELP, Bysants, Galileo, Da Vinci-koden, Watchmen, Max Manus, Corto Maltese osv. etc. m.m. o.l..

Men skal man ha en statistisk sannsynlighet for bli mottatt med mer enn himling med øynene, hjelper det å avsløre en over snittet begeistring for indianernes historie.

Og da kommer det godt med ikke bare å trekke fram en lengre reise i USA i 1982 for å studere slagsteder, men hvis det passer seg slik å nevne atskillige bøker (Allan Eckerts mer eller mindre samlede verker, Dee Browns ymse bøker, Roberts, Highwater, Parkman, Adams, Delora osv. etc. m.m. o.l., for ikke å si Cooper, Ellis og Henry (og en viss Louis Masterson)) som bare må befinne seg i hyllene.

Og noen DVD'er.

Senest ute er The Great Indian Wars: 1540-1890.

Vi snakker her om en rimelig bredt anlagt greie om indianerkrigene, spesielt slettestammene. Og etter å ha vært gjennom noen bøker om temaet er det vel ikke helt til å unngå at man sitter igjen med ganske så blandete følelser.

Du verden så flott og du verden så lite. Og du verden så mye feil og mangler. Uten at det egentlig utgjør noen krise for oss tolerante og menneskevennlige menere.

Generøsitet overfor de som våger seg på prosjekter som å anskueliggjøre mine yndlingstemaer for TV, er det bare å se bort fra. Noe så overtroisk som nerdesympati for noen som gjør sitt beste uten helt å ha greie på tingene eller for lite tid til spennende detaljer (eller budsjett for mer special effects enn antikke westernfilmer og halvgamle rollespillere) er i det hele tatt empirisk ikke-eksisterende.

Men det er likevel ikke til å komme fra at vi har litt sans for DVD'en. Antagelig er den det beste man kan forvente om temaet før 2015.

Den forteller en engasjerende historie, også for vrange viderekommende. Og det sjenerer ikke mye at den i blant har noen grader proamerikansk vinkling.

Likevel savnes nok spørsmålet om det kunne vært episoder med potensiale til å snu kampene og indianere ha vunnet (altså scenariet i The Indians Won og flere andre).

Hvis man ser bort fra mindre detaljer som økonomiske og teknologiske forhold, den industrielle revolusjon, Colt-revolveren og millioner av hvite på ilmarsj vestover.

Men det anbefales å være klar over at på dette området er det altså noe såpass som mye som foregår. Og ett og annet av dette vil garantert overraske. Altså som vanlig blir når man leser seriøse historiebøker. Ting er ikke som du har trodd. Ofte verken helt eller delvis.

Så ikke les noen av disse bøkene om du vil beholde en viss kognitiv kontroll.

Er man først ute etter å bli mer enn lettere sjokkert over hva man ikke ante, kan det vanskelig anbefales noen bedre bøker enn den mer enn lettere gedigne Eckert-serien Winning of America om de virkelige krigene på østfronten (sjekk Amazon og bli overveldet).

For ikke å si Comanche Empire, The Fetterman Massacre og From Where The Sun Now Stands.

Og hele den lettere avromantiserte og kvartdiktede Blueberry-serien (inkludert de fabelaktige og historikersjekkede forordene i den norske samleutgaven, selv om deler av dette ble sensurert av forlaget).

For som så altfor ofte bare å nevne noe. Sukk.

Østtyske indianere

Astrid Meland har som så ofte en interessant artikkel på Dagbladet.no. Om det pussig nok lite kjente temaet østtyske indianere.

Denne type romantisk reaksjon på betongkommunismen er nok likevel mindre sær enn man skulle tro. Både før og etter Karl May har tyskere vært ganske så fascinert av prærielivet. Omtrent som norske gutter i puberteten på 70-tallet drømte om Sølvpilen, eller rettere sagt Månestråle.

Mens hippiebevegelsen, punk og metal blomstret i vest, trakk østtyskerne inn i tipier.

Og så lenge dette kunne oppfattes som en skarp kritikk av amerikanernes behandling av indianere, så statsapparatet det verken som farlig eller unyttig.

De to forfatterne skriver om en bevegelse som blomstret under kommunistregimet i Øst-Tyskland. Hundrevis av østtyskere opprettet kopier av indianer-reservat hvor de reiste tipier, lærte seg indianerspråk, kledde seg i indianerutstyr, spilte indianertrommer, levde økologisk, laget mat over åpen ild og gikk nakne.

- Det fantes ingen hippier i Øst-Tyskland. Dette var den mest hippieaktige livvstilen du kunne ha. Om man ønsket å være punker i Øst-Tyskland kunne man bli med i en indianerstamme. Hobbyen ble et oppholdssted for mange subkulturer som i Vesten uttrykte seg helt annerledes, sier Friedrich von Borries til Magasinet på nett.

Så er det bare å vente på om noen kan spore opp kinesiske vikinger. Eller indianske nazister.

"Indianerne var først"

Fredag er ofte tidspunktet for de noe lettere nyhetene. Denne gangen er det Nettavisen som slår til.

"- Da vi oppdaget at seks av de 14 stykkene stammet fra indianere, og at den eldste var omtrent 14.300 år gammel, ble det interessant, fordi det har vært så mange teorier om hvem som var de første amerikanerne, og at det slett ikke var indianere, men europeere og asiatere, forteller Willerslev."

I serien epokegjørende oppdagelser stiller vel ikke akkurat denne først i køen.

Går vi litt bak nyheten, til oppslaget det bygger på fra Jyllandsposten, aner vi at avisens karikaturtradisjon ikke er lagt helt på hylla.

"Det ansete amerikanske tidsskrift Science offentliggør i dag de opsigtsvækkende resultater, der kan betyde, at amerikanerne må revidere en del af deres selvforståelse og historiebøger. Overlæge Peter K. A. Jensen, klinisk genetisk afdeling på Århus Sygehus, er ikke i tvivl om, at dna-analyserne vil skabe debat.

»Der er ingen, der går så meget op i deres rødder som amerikanerne, og mange amerikanere tror på Biblens ord om, at verden blev skabt for ca. 6.000 år siden,« siger Peter K. A. Jensen."

Det mest oppsiktsvekkende her er nok å hevde at det er "oppsiktsvekkende" å komme fram til at indianerne var de første. Og å sette dette med "indianere" opp som en avkrefting av tulleteorier om at jorden er skapt for 6 000 år siden, er også noe søkt. Det primære den mindre enn en femtedel av amerikanerne som ligger på noe slik kunne reagere på, er ikke påstanden om "indianere", men om tidspunkt.

Selv om det finnes de som mener at bronseimportører, trojanere, fønikere, kinesere, arabere og/eller irer (stryk det som ikke passer din yndlingsteori) var tidligere ute enn vikinger og Columbus, er det noe annet enn å si at disse var de egentlige urinnvånerne.

Men man har jo lykkes med sitt forsett. Å si at noe er oppsiktsvekkende har alltid bidratt til gode overskrifter og oppmerksomhet om forskningen. Selv om journalisten må ha misforstått forskeren, er det sikkert flere som gnir seg i hendene og ser fram til neste budsjettrunde.

Det ender til og med i den situasjonen at noen blogger om det.

Kunne indianerne ha vunnet?

Tilbake til vårt vanlige program.

Det begynner etterhvert å bli en anseelig samling bøker om scenariet at indianerne kunne ha beseiret de hvite. Selv om riktig svar er at nei, det kunne de ikke, er tanken spennende.

Ser vi bort fra strukturelle bagateller som økonomiske og teknologiske ressurser, for ikke å si immunsystemer og tenkesett, er det noen mulige tidspunkter der ting kunne ha gått annerledes - for en stund. Vi skal ikke her ta opp alle sider ved om det hadde vært bra eller dårlig, riktig eller galt, nødvendig eller unødvendig. Kun nevne de tre viktigste.

1: "Kong Philips krig", ledet av wampanoagen Metacomet (1639-1676). Som de fleste slike konflikter var denne som foregikk i 1675-76, provosert av kolonister som presset seg inn på stammeområder. Den ble også tilskyndet av at stammer som irokeserforbundet, trengte på andre veien. Wampanoagene og deres forbundsfeller kom stadig mer mellom barken og veden i sitt krympende skogsområde.

Resultatet ble blodtryppende. Den kostet kolonistene over 100 000£, 600 døde og 12 landsbyer. Men den kostet wampanoagene og venner enda mer, rundt 3000 døde. Affæren satte kolonistene sterkt tilbake. Det var likevel aldri tvil om utfallet. En befolkningsvekst som innebar en dobling hvert 25 år (inkludert innvandring), sørget for at man klarte å gjenoppbygge landsbyer og folketall til nivået fra 1675 på få år. Indianerne hadde ennå ikke klart det nesten 300 år senere.

Hadde wampanoagene klart å samle enda flere i et forbund, istedet for etterhvert å havne i kamp med andre stammer, kunne koloniene vært satt alvorlig på prøve. Muligens kunne man tenkt seg en periode på flere tiår der man hadde nøyd seg med å etablere kystbyer og nølt med å gå lenger inn i landet - for en stund.

En skildring av "Kong Philip" som han het på folkemunne, er forøvrig gitt av Hjortefot-forfatteren Edward S. Ellis i "Den siste kampen". Som vanlig romantisk og kort, for ikke å si i klart andaktsformat.

2: "Pontiacs opprør" (1763-1766), ledet av ottawaen Pontiac (1720-1769) var antagelig den mest gjenomtenkte og gjennomførte av alle indianerkrigene, selv om det gikk som det måtte. Muligens kan dette også oppfattes som nærmest en uavhengighetskrig, som andre skulle lykkes bedre med i tiåret etter. Den understreket da også hva som var mulig hvis stammer slo seg sammen, i stedet for å kjempe innbyrdes. Noe som lå vel så mye i naturen til edle villmenn som til uedle hvite.


Sammenslutningen klarte å erobre 8 fort, selv om de mislykkes i å ta Detroit som nok var det viktigste. Kampene og beleiringene pågikk i flere år, med 400 drepte soldater, og muligens 2000 sivile. Selv om stammeforbundet ikke ser ut til å ha tapt mer enn 200 krigere (i tillegg til sivile utsatt for bevisst smittespredning av hvite), var ressurser og mentalitet ikke egnet til å føre en krig over mange år. Krigen endte likevel ikke med nederlag for Pontiac og hans forbundsfeller. En formell fredsslutning ble avtalt og indianerne trakk seg tilbake.

Hadde man lykkes i å etablere et enda større forbund, spesielt med irokeserne, er det ikke utenkelig at det for en periode var blitt dannet en front i skogene som hadde tvunget frem en mer offisiell og kanskje mer varig anerkjennelse av indianernasjoner, slik man så for en periode med Cherokeene i Georgia på 1820-tallet med skriftspråk, aviser og selvstyre. Når det ikke gikk slik, er den mest opplagte årsaken at stammene (med få unntak som irokeserne) hadde en tendens til å sette seg selv først, fremfor noe forbund. Det skulle en oratorisk og strategisk begavelse som Tecumseh til for å få til noe som lignet en storindiansk union. Men ikke sterkere enn at den ble underminert av uvettig oppførsel av hans bror ved Tippecanoe i 1811, og ikke overlevde Tecumsehs død under den engelsk-amerikanske "1812-krigen", høsten 1813.

3: "Little Turtles krig" (1785-1795) ledet av miamien Mishikinakwa (1747-1812) og den påfølgende alliansen under Tecumseh (1768-1812), var siste gang det var mulig for store stammeforbund å ryste USA. Slaget ved Little Big Horn nesten hundre år senere kan ikke sammenlignes. Mens sistnevnte handlet om drøyt 200 døde soldater, snakker vi om mellom fem og ti ganger så mange når vi kommer til Mishikinakwa. Det skjedde heller ikke ved et bortgjemt elveleie i ødemarken, men i skogene på østkysten, rundt Ohio og Indiana. Alliansen påførte den nye amerikanske staten dens mest sviende nederlag mot stammene noen gang. Bare i ett av flere store slag, ble nærmere 70 % av soldatene drept og flere hundre sivile som fulgte soldatene, tilsammen 832 personer.

Først med den tredje store armestyrken, sendt inn under ledelse av General “Mad” Anthony Wayne, klarte man å tvinge indianerne i kne, etter å ha kjørt taktikken med brent jord mot landsbyer og jordbruksområder. Muligens var det denne som inspirerte William Tecumseh Sherman (mellomnavnet antyder nok noe av Tecumsehs posisjon i amerikanernes bevissthet) til en tilsvarende taktikk for å tvinge Sørstatene til kapitulasjon.

Uten resurser til å stå i mot, koblet med amerikanernes manglende evne og vilje til å holde avtaler, ble de fleste av stammene i løpet av få år presset vest for Missisippi.

Enda lenger vest skulle "Det ville vesten", kjent fra filmer og bøker, starte to generasjoner senere. Lenge etter at indianerne hadde mistet sin realpolitiske betydning.