Opplysningstiden ikke helt som antikken

Man skal ikke ha fulgt nettdebatter eller NRK mange minuttene for å lære at opplysningstiden temmet kristendommen. I stedet for å bygge på horrible hebraiske verdier, svelget kirken gradvis kamelen, eller altså antikkens verdier den så lenge hadde bekjempet.

Fra å være en religion uten rasjonalitet og medfølelse, begynte man motstrebende å støtte vitenskap og vennlighet.

Dette sitter så fast i ryggmarken, bakhodet, tungespissen og fingrene at det er noen nanometer utfordrende å rekke opp hånden med det kontrære budskap at opplysningstiden ville vært mer enn lettere utenkelig uten den europeiske middelalderen.

Noe som er grunnen til at en opplysningstid sitter ganske langt inn i mange kulturer.

En historiker som har sett mørket er Tom Holland som i NewStateman i dag viser Why I Was Wrong About Christianity.

Holland vokste opp i en kristen familien, men entusiasmen for store skikkelser skapte stadig mer tvil. Det begynte med dinosaurer. Bibellesning forsterket tvilen, ikke minst fordi han oppfattet skurkene og avgudene som mer spennende.

Det hele ble forseglet av opplysningstidens forfattere.

By the time I came to read Edward Gibbon and the other great writers of the Enlightenment, I was more than ready to accept their interpretation of history: that the triumph of Christianity had ushered in an “age of superstition and credulity”, and that modernity was founded on the dusting down of long-forgotten classical values. My childhood instinct to think of the biblical God as the po-faced enemy of liberty and fun was rationalised. The defeat of paganism had ushered in the reign of Nobodaddy, and of all the crusaders, inquisitors and black-hatted puritans who had served as his acolytes. Colour and excitement had been drained from the world.

Han fikk ikke mer sans for kristen tro av å jobbe med sine første bøker, fra Persia til Cæsar. Muligens ble den sterkere av å jobbe med tidlig islam og I Skyggen av Sverden. Kanskje også av stormen han skapte med å vise hvor svakt kildegrunnlaget er for de klassiske fortellingene om Muhammeds liv og Koranens opprinnelse.

Selv om Holland fortsatt holdt fast på hvor ødeleggende kristen tro hadde vært, ikke minst ved å rasere biblioteket i Alexandria. Det var ikke så nøye at det ikke fantes kilder til noen slik rasering fra kristne, for hvordan kunne biblioteket ellers ha gått tapt?

Dess mer Holland leste, dess mer meldte tvilen på tvilen seg, eller i det minste på antikken.

Han måtte motstrebende innse det absurde i at kristenhetens største personer ikke skulle være påvirket positivt av en kristen kultur. Og at antikken nok var mer antikk enn han hadde vendt seg til å tenke.

The longer I spent immersed in the study of classical antiquity, the more alien and unsettling I came to find it. The values of Leonidas, whose people had practised a peculiarly murderous form of eugenics, and trained their young to kill uppity Untermenschen by night, were nothing that I recognised as my own; nor were those of Caesar, who was reported to have killed a million Gauls and enslaved a million more. It was not just the extremes of callousness that I came to find shocking, but the lack of a sense that the poor or the weak might have any intrinsic value. As such, the founding conviction of the Enlightenment – that it owed nothing to the faith into which most of its greatest figures had been born – increasingly came to seem to me unsustainable.

Gradvis gikk det opp for ham hvor annerledes kristen tro var, ikke minst Kristus og korsfestelsen.

“We preach Christ crucified,” St Paul declared, “unto the Jews a stumbling block, and unto the Greeks foolishness.” He was right. Nothing could have run more counter to the most profoundly held assumptions of Paul’s contemporaries – Jews, or Greeks, or Romans. The notion that a god might have suffered torture and death on a cross was so shocking as to appear repulsive. Familiarity with the biblical narrative of the Crucifixion has dulled our sense of just how completely novel a deity Christ was.

Han forstod hvor gjennomført kristen han selv var.

Today, even as belief in God fades across the West, the countries that were once collectively known as Christendom continue to bear the stamp of the two-millennia-old revolution that Christianity represents. It is the principal reason why, by and large, most of us who live in post-Christian societies still take for granted that it is nobler to suffer than to inflict suffering. It is why we generally assume that every human life is of equal value. In my morals and ethics, I have learned to accept that I am not Greek or Roman at all, but thoroughly and proudly Christian.

Holland sier ikke dette for å selge en bok om kristne eller opplysningstiden eller seg selv. Han er i stedet aktuell med en ganske så utilslørt bok om Cæsar og de første romerske keisere.

Selvsagt kan dette likevel være markedsføring, muligens et litt indirekte løfte om enda voldsommere scener enn i Asterix. Der mer enn tidspunktene er ukristelige.

Vassnes og virkelighet

Som en av Norges bedre vitenskapsjournalister mangler ikke Bjørn Vassnes interessante og ofte kunnskapsbaserte perspektiver.

Men som så mange med sterke oppfatninger har han også blindfelt og antipatier.

Nå gjør ikke akkurat det at man gisper etter luft eller må lete med lys og lykte for å finne andre med samme tilbøyeligheter. Men her snakker vi altså om en som stadig står fram i offentlige rom med en  opptatthet av vitenskap som "en systematisk måte å søke kunnskap på", som " ikke en tro, men en metode".

Dermed kan det være greit å si fra når Vassnes formidler tro og systematisk ikke-kunnskap. For det han trekker fram i dagens Klassekampen er ikke kildebaserte fakta, men mer enn lettere tendensiøse feil.

Hva vi snakker om? Jo, Den Mørke Middelalderen, Biblioteket i Alexandria og resten av de vanlige mistenkte med Kirken i hovedrollen.

Når jeg sier det med såpass mange decibel er det fordi Vassnes bruker dette ideologisk. Det er en ærlig sak å ta feil, men verre når man bygger en argumentasjon på feilene. For dette er blitt en del av hans forestillingsverden om historiske helter og skurker, og med ringvirkninger inn i dagens debatt. Han ser det som typisk og talende.

Det er sørgelige sannheter om historien som ikke bare krever en forklaring, men en motstand mot alt som smaker av noe så vitenskapsfiendtlig som (og her er det bare å holde på reagensrøret) skriftbaserte religioner.

Foranledningen er ikke uventet utstillingen Sultans of Science om naturfilosofi og teknologi i islamske kulturer i middelalderen.  

Vassnes skriver i dagens Klassekampen at

Utstillingen har nemlig provosert mange, som mener den maler et for rosenrødt bilde av islam. Mange har forsøkt å tone ned betydningen av den islamske gullalderen, og har vist til hvor dårlig det står til med vitenskapen i dagens islamske verden (se sidesak).

Men de som er skeptiske til dagens islam, burde heller hilse denne utstillingen velkommen. De burde bruke dette eksemplet til å si til muslimer og andre troende: Se, vitenskapen er ikke en vestlig, kristen oppfinnelse. Vitenskapen er rett og slett en systematisk måte å søke kunnskap på, og derfor universelt menneskelig. Den er ikke en tro, men en metode.

Så langt greit nok. Men så kommer han inn på det interessante spørsmålet om den videre historien.

Hvorfor ble vitenskapen upopulær, etter at den i flere hundre år hadde innehatt en så høy status, og den islamske verden faktisk hadde vært verdensledende på dette feltet? Dette er et spørsmål utstillingen burde ha tatt opp, mener noen av kritikerne, som Eirik Newth i Aftenposten. Men dette er et spørsmål det ikke er lett å gi noe svar på. Man kunne like gjerne ha spurt: Hvordan klarte vitenskapen å få en så viktig posisjon i en kultur som var dominert av en tekstbasert religion, der sannheten skal finnes i en bok?

Nå er ikke dette akkurat et nytt spørsmål. Men i stedet for å se på kildebaserte vurderinger (som denne og denne, basert på Closing of The Muslim Mind) lander altså Vassnes i mytemyra med begge beina.
Dermed er mellomoverskriften ikke overaskende Tusen år med mørketid.

De samme spørsmålene kan stilles vis-à-vis vitenskapen og kristendommen. I perioden da den «islamske» vitenskapen hadde sin gullalder, lå vitenskapen i Europa med brukket rygg, på tross av grunnlaget som ble lagt av grekerne.

Den hellenistiske kunnskapsarven ble systematisk ødelagt etter at kristendommen ble statsreligion, blant annet ved at biblioteket i Alexandria (datidas store kunnskapsbase) ble rasert og mange av forskerne der drept. Og i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført! Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen, sa nemlig klart fra at alt man burde vite, sto i Bibelen.

Vassnes bygger altså på fem klassiske myter:

1: Kirken raserte systematisk den hellenistiske kunnskapsarven

2: Kirken ødela biblioteket i Alexandria ("datidas store kunnskapsbase")

3: Kirken drepte "mange av forskerne der".

4: Dette førte altså til at "i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!"

5: Fordi "Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen", nemlig klart sa "fra at alt man burde vite, sto i Bibelen."

Som vanlig løftes disse fram uten snev av belegg. Nå er det forståelig i en kort omtale av noe annet, men jeg har heller ikke sett noen historiske kilder til påstandene hos Vassnes ellers.

Grunnen er nok såpass enkelt som at det ikke finnes kilder som støtter noe av dette, om vi ser bort fra tolkninger og ekstrapoleringer på 17-1800-tallet fra løsrevne enkelthendelser.

Når vi kommer til den første myten er realiteten at hvis Kirken gjorde noe systematisk her, var det i stedet å ta vare på den naturfilosofiske kunnskapsarven, i klostre og biblioteker. I Vest-Europa gjaldt dette primært de latinske tekstene, så langt man hadde råd og anledning under serien av pestbølger, folkevandringer og invasjoner fra 400-tallet til 1000-tallet.

Dette skapte et sug etter også greske tekster, noe som ble dekket med omfattende oversettelser fra slutten av 1000-tallet og de nærmeste århundrer, ofte fra arabiske versjoner og videreutviklinger.

For det andre er Biblioteket i Alexandria omtalt så mange ganger på Dekodet (som her) at det ikke er noen grunn til å gjenta det. Det er nok å nevne at det ble ødelagt over lang tid og ved mange anledninger. Ingen kilder forteller imidlertid om at det ble ødelagt av kristne.

Ingen.

Nå har jeg som nevnt i Overtroiske impulser sagt fra til ham om dette personlig, men slikt gjør tydeligvis ikke inntrykk.

Dermed vil det nok heller ikke gjøre inntrykk om det hevdes at dette biblioteket ikke var det eneste store i antikken eller engang var det største så veldig lenge og at det altså fantes flere kunnskapsbaser. Det er rett og slett uklart hva som gikk tapt for alltid ved de ulike ødeleggelsene i Alexandria.

Videre er det for det tredje slik at Kirken ikke drepte noen forskere ved Biblioteket, selv om det stemmer at naturfilosofen Hypatia ble drept av en kristen fraksjon. Grunnen er ikke bare at Biblioteket var borte på hennes tid, men at hun ikke ble drept av "teologiske" grunner.

For det fjerde er påstanden om at det "i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!" svært vanskelig å forsvare. Med forbehold om hva Vassnes definerer som "vitenskapelig eksperiment" er det ikke vanskelig å finne eksempler på dette mellom år 500 og 1500 (eller når han regner "middelalderen"), enten vi tenker naturfilosofer på 500-tallet, paver rundt år 1000 eller ordensbrødre på 1200-tallet.

Nå kunne man sikkert ønsket seg flere eksperimenter, men Vassnes' poeng er altså ikke at det var for få, men at det var ingen, og det med utropstegn bak.

Den femte påstanden handler om Augustin. Som altså angivelig skal ha hevdet at man ikke trengte naturfilosofi, siden alt står i Bibelen.

Nå kan man jo sikkert si noe hysterisk morsomt om at Vassnes ikke trenger historiske kilder, siden alt står i populærvitenskapen han har lest, men det er nok mer passende å vise til de første.

Dermed gjentar vi et sitat fra Augustins bok om Første Mosebok, De Genesi ad litteram (Bok I, Kapittel 19) som vi har trukket fram noen ganger før.

Vi tar med mer denne gangen og gidder ikke oversette til norsk fra den engelske utgaven.

Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he holds to as being certain from reason and experience. Now, this is a disgraceful and dangerous things for an infidel to hear a Christian, presumable giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these subjects; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn.

Så kan man sikkert si noe om hvordan det oppfattes når noen snakker nonsens om historien, men vi fortsetter med Augustins angrep på de som nettopp mener det holder med Bibelen og man ikke trenger naturvitenskap.

Reckless and incompetent expounders of Holy Scripture bring untold trouble and sorrow on their wiser brethren when they are caught in one of their mischievous false opinions and are taken to task by those who are not bound by the authority of our sacred books. For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.

I stedet for å si at "at alt man burde vite, sto i Bibelen", ikke bare markedsførte den opplyste Augustin naturfilosofen, han så den som en så solid kunnskapsbase at vi måtte lese Bibelen i lys av den.
Har så Vassnes noen anelse om hvorfor det gikk som det gikk i islamske kulturer og noe annerledes i vesten?

Nei, men leser vi mellom linjene, kan det være vi få med oss noen poenger selv om han altså leter etter medisin mot en feilstilt diagnose om mørketid.

Fra et vitenskapelig ståsted, er det ingen tvil om at disse tusen årene var en «mørketid». Men hva var det som fikk oss til å «se lyset» igjen? En forklaring har vært at det var via kontakt med muslimske lærde at europeerne fikk fornyet sitt kjennskap til den greske arven. Men dette er for det første å nedgradere de islamske forskerne til «formidlere», mens mange av dem faktisk var nyskapere. Det er også å undervurdere betydningen av den indiske/arabiske matematikken, kanskje den viktigste forutsetningen for den vitenskapelige revolusjonen.

Mens Vassnes fullstendig overser elefanten i rommet, en annen type teistisk tenkning enn den som dessverre etterhvert fikk gjennomslag i den islamske verden. En tenkning som oppfattet Gud som ordens Gud, som en konsistent Lovgiver utenfor naturen og som hadde åpenbart seg i to bøker, Bibelen og naturens bok.

Slik Vassnes faktisk et stykke på vei synes klar over at Galilei tenkte.

«Naturens bok er skrevet i matematikkens språk,» sa Galilei. Som nok ville ha ment at det var meningsløst å snakke om vitenskapen som «islamsk» eller «kristen». For som «Sultans of Science» viser, er vitenskapen ikke bundet til noen bestemt religion eller kultur, men et utslag av menneskets naturlige nysgjerrighet.

Men i stedet for å vise at han forstår Galilei, rir Vasnes sine egne kjepphester. Og lander på en posisjon ingen kjent vitenskapshistoriker står for.

For man kan si mye om bakgrunnen for utviklingen av den antikke naturfilosofien og moderne vitenskap (som altså dels henger sammen og dels er ulike forhold), men det er ikke enkelt å finne noen som konkluderer med at utviklingen av dette primært skyldes vår nysgjerrighet.

Hva er så Vassnes' sine kilder? Antagelig er noe basert på Daniel Boorsteins The Discoverers og muligens mer på Charles Freemans Closing of The Western Mind, altså et verk som ikke er skrevet av en spesialist på feltet og som har fått svært mye kritikk.

Nå kan det sikkert være flere kilder, siden disse mytene florerer i mange sammenhenger. Men det hadde vært svært nyttig om Vassnes benyttet seg av mer systematiske måter å søke kunnskap på og altså ikke fulgte sin tro, men en metode.

Ikke minst for den offentlige samtalen om ikke helt perifere temaer som vitenskap og virkelighet.

Tidsreise bevist

Skulle du så langt ha tvilt på at tidsreiser er mulige, kan det hjelpe å høre om Dokto Johannes Philoponus som besøkte jorden i perioden 490-570, stort sett i Aleksandria.

Som ikke var hvilken som helst by, men den intellektuelle hovedstaden i antikken. Det var her Det store biblioteket hadde vært, det var her sagnsomsuste skikkelser som Hyptia hadde undervist.

Og det var her koptikeren Johannes Philoponus ut fra en rekke logiske vurderinger og eksperimenter foreleste mot det han mente var en antikk feilaktig fysikk.

Mens naturfilosofene på 500-tallet, altså i stor grad aristotelikere eller nyplatonikere, trodde på et evig univers og et klart skille mellom alt som befant seg utenfor månens bane (de perfekte himmelske sfærer) og innenfor (den ikke perfekte jordiske verden), argumenterte selvsagt en tidsreisende klart og skarpt mot dette.

På samme måte presenterte Philoponus tanken om at gjenstander beveget seg fordi de ble gitt en impetus, noe som i noen grad foregrep Newtons treghetslover. Bevegelse skyldtes ikke konstant påvirkning fra lufttrykk eller annet utenfra, men fra en kraft overført til gjenstanden slik at den beveget seg uten å bli dyttet.

Philoponus forsvarte dessuten ikke bare eksistensen av vakuum (noe Aristoteles så på som utenkelig) ut fra sin forståelse av rommets tredimensjonalitet, han foregrep Galileo med over tusen år når han argumenterte for at tunge og lette gjenstander falt omtrent like fort.

Muligens viste han det også ved å slippe gjenstander fra tårn, selv om de nok ikke var skjeve.

At noen av Philopinus' tanker ble tatt videre i arabisk naturfilosofi, annet ikke, er uansett utelatt i skolens lærebøker og muligens ikke med på utstillingen på teknisk museum i sommer.

Enkelte av Philoponus' argumenter, som Kalam-argumentet for Guds eksistens, måtte vente til etter oppdagelsen av Big Bang med å komme til heder og verdighet igjen.

For det gikk som det måtte. Philoponus var for langt forut for sin tid. Han ble dermed avvist som vranglærer både av nyplatonikere og aristotelikere (som Simplicius) og av teologene som ikke likte hans syn på treenigheten.

Muligens skyldes det også treghet at han først på 12-1300-tallet begynte å få særlig gjennomslag i vesten.

Bonaventura (1217-1274) og Gersonides (1288-1344) støttet hans argumenter for at universet ikke kunne være evig, uten at disse fikk noe mer gjennomslag i en kultur som dyrket Aristoteles som Filosofen med stor F.

Det gikk bedre med impetusbegrepet som ble snappet opp og videreutviklet av Buridan (1300-1361) og Oresme (1325-1382), begge rektorer ved universitet i Paris.

På 1500-tallet begynte hans bøker å bli trykket. Dette påvirket på ulike måter sentrale tenkere som  Pico della Mirandola (1469-1533) og Galileo(1564-1642), uten at sistnevnte gjorde så mange oppmerksomme på hvor han hadde så mye av kritikken av aristotelisk fysikk fra.

Det lå heller ikke naturlig for Newton å navngi hvilke kjemper han sto på skuldrene av.

Hvordan skal man så forklare et fenomen som Philoponus, slik Stanford Encyclopedia of Philosophy spør?

The greatest challenge for a student of this period of the history of philosophy is to understand how a phenomenon such as Philoponus could have happened.

Siden de pussig nok ikke bringer tidsreiser på banen, er det andre forklaringer som gis. Handler det f.eks. om at han var kristen?

To be sure, elusive individual qualities of his mind and personality must have played an essential rôle, but it is equally true that philosophical, social, and religious parameters are likely to have supplied conditions which allowed him to carry forward his unprecedented and unparalleled act of emancipation from a widely accepted intellectual tradition. In the past, scholars have readily pointed towards the presumed fact that Philoponus was first raised as a Christian who later came into privileged contact with Greek rationalism; it is supposed that this constellation catalyzed his stance of critical opposition and rejection.

Kanskje i noen grad, men samtidig var han altså rimelig alene også blant kristne filosofer. Hadde dette vært en opplagt følge av et kristent tenkesett, burde flere fulgt ham.

Kanskje kom likevel noe av at han ble bedt av sine kirkelige overordnede om å skrive en avvisning av Aristoteles? Det er i hvert fall ikke direkte urimelig å tenke at en del av hans konklusjoner, som at universet ikke var evig, kan være påvirket av et slikt oppdrag.

Men selv om hans kristne bakgrunn kan ha vært nødvendig, er den nok ikke en tilstrekkelig forklaring.

Andre har dermed spurt om hans oppfattelse av bevegelseslæren og dette med treghet (impetus) kan henge sammen med en intellektuell nytenkning påvirket av større sosioøkonomiske endringer i senantikken, som frigjøringen av slaver?

Eller handler det rett og slett om en som oppfattet selv antikkens filosofer som rammet av syndefallet?

Whereas Neoplatonists, especially since Proclus (412-485), tended to approach these ancient texts as a fabric of venerable signs pointing per se and in an infallible way to a higher reality and to the truth, Philoponus read them (as we do today) as indicators of the thoughts and intentions of fallible authors. This more measured hermeneutic approach allowed Philoponus to point out problematic tensions and apparent contradictions in the Aristotelian corpus, or to highlight significant instances of disagreement between Plato and Aristotle; in contrast, the program of the Neoplatonic tradition he grew up in was to ignore the problems, or explain them away.

Dessverre får vi ikke vite den egentlige grunnen før han dukker opp i tidsmaskinen.

Slik er det bare

At det noen ganger bare er slik, er bare slik.

Som når det kommer til hvordan disse ... kristne har oppført seg gjennom historien. Siden vi vet hvordan de er, vet vi hvordan de er.

Mens Tom Hollands I skyggen av sverdet ikke er redd for nymotens påstander om islam og Koranen, følger han den ikke like oppdaterte tradisjonen fra Gibbon, Voltaire og resten av feltet i opplysningstidens skildringer av kristne.

I stedet for forskning bygger han på og forsterker fordommer som har formet den offentlige samtalen i 250 år.

Det hele handler om Alexandria, det sagnomsuste Biblioteket og det store Serapis-tempelet som ble ødelagt i år 391 og som i en periode skal ha rommet skrifter fra Biblioteket.

Holland forteller med godt belegg i kilder at tempelet var en kobling av gresk og egyptisk kultur for en gud laget på bestilling av den første herskeren i Alexandria, Ptolemaios 1 (367- 283 f.Kr.).

På samme måte var det største tempelet i Alexandria - et stort kompleks med helligdommer, biblioteker og forelesningssaler som het Serapeum - reist til ære for Serapis, en gud med gresk skjegg og kappe og gammel egyptisk avstamning. Guden var kanskje kunstig multikulturell, men det var nettopp det som gjorde ham til den perfekte beskytter for en by som Alexandria, som var skapt av ingenting og lå mellom to svært forskjellige verdener (side 236).

Men, som Holland sier med dårlig skjult understatement, "hvis guder kunne skapes, kunne de naturligvis også drepes". Samtidig som han sier at guden allerede var drept for lengst, før kristne begynte å styre byen på 300-tallet.

700 år var gått siden Alexandria ble grunnlagt, og den kultusen som en gang dominerte byen, var nå glemt. Det er kanskje ikke så rart at et sted som hadde huset både Olympens og Nilens guder så lenge, fremdeles hadde visse spor etter hedendom - men som minnesmerker over en for lengst veltet orden.

Det han ikke forteller, var at det var nyplatonismen som dominerte det intellektuelle livet. Mens gudedyrkelser var folkelige tradisjoner uten knytning til naturfilosofer eller matematikere.

Det kristne Alexandria fikk en trang fødsel. Alexandrierne var beryktet for "bråk og opptøyer", og rystelsene som ledsaget fjerningen av hedenskapen, ble som ventet ikke smertefrie. Da en kristen mobb i 391 prøvde å storme Serapeum, forsvarte hedningene seg. De barrikaderte templets porter og spikret kristne fanger på kors oppe på murene, ble det fortalt. Men slik motstand gjorde bare seierens frukter enda søtere da templet var tatt. Den 750 år gamle statuen av Serapis var blitt hakket i stykker, innholdet i biblioteket ødelagt, og de ulike bygningene enten omgjort til kristne bedehus eller forlatt som tomme skall. Alexandria, som en gang var hedendommens intellektuelle kraftsenter, ble vigslet på ny som "alexandriernes by, den mest ærekjære og Kristus-kjære".

Ja, det stemmer med kildene at byen i mange hundre år hadde vært kjent for bråk og opptøyer. Det stemmer også at det var en kamp i år 391 og at deler av Serapis-tempelet ble ødelagt.

Men det bygger på og forsterker fordommer å fremstille det uten forklaring som om en "kristen mobb" prøvde å storme tempelet. Ingen som leser dette vil være i tvil om hva man skal tenke om disse kristne.

Ikke minst når de også skal ha ødelagt "innholdet i biblioteket".

Siden dette er i strid med kildene på så mange måter, er Hollands fotnote mer enn lettere interessant.

Ingen kilde sier eksplisitt at skriftrullene som var oppbevart i Serapeum, ble ødelagt av triumferende kristne, men de er vanskelig å tenke seg hva som ellers kan ha skjedd med dem.

Vi har altså både kommet så langt at populærhistoriske forfattere kan erkjenne at vi ikke har en eneste kilde som forteller at kristne ødela biblioteket.

Men ikke lenger enn at det ikke spiller noen rolle hva kildene sier.

For det er jo vanskelig å tenke seg noe annet enn at denne kjente gruppen "triumferende kristne" må ha ødelagt skriftrullene.

Det er kort sagt utenkelig at

1: Det var ingen skriftruller der
2: Skriftrullene ble ikke ødelagt, men fortsatte å være der
3: Skriftrullene ble flyttet til et annet bibliotek
4: Skriftrullene ble stjålet til en privat samling utenfor offentligheten
5: Skriftrullene ble stjålet av en konkurrerende filosofiskole
6: Skriftrullene ble stjålet siden de kunne gå for en god penge

Siden ingen av kildene forteller at noen bøker var der eller ble ødelagt, er det ikke godt å si.

Det Holland gjør er med andre ord å utpeke en skyldig for en forbrytelse som ikke er omtalt. Han avgir dom uten rettsak eller bevis.

Siden det er observert en mann med svart hatt, må det ha skjedd noe kriminelt.

Hva skjedde i virkeligheten, om vi skal gjøre noe så kynisk og kjedelig som å bruke kilder?

Som oppsummert i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø var det slik at

Aleksandria hadde lenge vært et arnested for uro. I følge kirkehistorikeren Rufinus Tyrannius (340-410), den eldste kilden vi har til dette, brøt det ut nye opptøyer i 391, da biskop Theofilus latterliggjorde Mithradyrkelsen ved å stille ut til spott noen kultbilder funnet i en ruin. Flere nyplatonske filosofiprofessorer ble så opprørt at de fikk sine tilhengere til å drepe og torturere mange kristne. I disse kampene ble Serapis-templet brukt som base av professorene. Det lå rett og slett strategisk til på det høyeste punktet i byen, omgitt av sterke murer. Templet ble til og med brukt som geriljabase i måneder av professorer og studenter. Selv om området var beleiret, klarte man å komme seg gjennom og kidnappe stadig flere kristne, som ikke akkurat ble behandlet med silkehansker. Frykten for gjentagelser var en sterkt medvirkende årsak til at templet ble ødelagt etter at professorene og deres studenter hadde fått fritt leide av keiseren og forlot stedet.

Hvorvidt en "kristen mobb" også var involvert er ikke godt å si; det vil ikke forundre i den byen. Viktigere enn det er at det ikke handlet om en uprovosert storming av et fredelig hedensk tempel, men om å nedkjempe en aggressiv geriljabase med regulære hærstyrker.

Selv om den lokale biskopen altså ikke var uten skyld.

Episoden skyldtes ikke noen overordnet plan eller direkte keiserlig ordre, og heller ikke opptøyer fra noen kristen mobb. I stedet hadde en uvettig biskops provokasjon blåst liv i konflikten mellom tilhengerne av den gamle og den nye troen. 

Hva skjedde så med skriftrullene? Vi vet ikke, siden ingen kilder omtaler dem.

Utfallet var at Serapistemplet ble såpass ødelagt at det ikke kunne gjenbrukes som festning. Det er imidlertid uklart i hvilken grad skriftruller fortsatt var lagret i området, og dermed kan ha gått med i ødeøeggelsen, enten det nå var kommentarer fra 300-tallet, verker av Platon eller okkulte formularer. Det er i hvert fall ikke omtalt i noen kilder at ruller ble ødelagt, selv ikke hos en samtidig hedensk historiker som nyplatonisten Eunapius som ellers ikke la mye i mellom i sin omtale av kristne.

Det vi vet er at det intellektuelle livet fortsatte med nyplatonikere, kristne og andre i hvert fall til den arabiske erobringen noen hundre år senere, tross mytene om Hypatia og starten på middelalderens mørke.

At kristne (mobb eller ei) skal ha ødelagt noe bibliotek noe sted i byen er verken nevnt i kildene eller i pakt med deres vanlige holdning til antikkens naturfilosofi.

I stedet brukte man til dels store ressurser på å bevare dem gjennom senantikken og middelalderen, tross brutale nedgangsperioder i kjølvannet av ulykker, branner, folkevandringer, invasjoner og pestbølger.

Men det er nok ikke å forvente at en forfatter skal bruke store ressurser på research når alle bare vet at de kristne må ha ødelagt skriftrullene i biblioteket.

Slik er det bare.

Takk til Torbjørn Greipsland for tips.

Sikker som redaksjonen

Teusener på teusener knuger og knuffer for å finne ut av hva som egentlig skjedde med det store og mer enn lettere sagnomsuste Biblioteket i Aleksandria, der all antikkens visdom var samlet.

Men heldigvis kan Illustrert Vitenskap Historie nå røpe sannheten.

Takker være et solid oppbud av forskere, som har saumfart kilde etter kilde i tiår etter tiår, etter det mest moderne vi har av historiekristiske metoder, er det det bare å ta av seg luen i ærbødighet og lytte til løsningen.

Det hele er et svar i nummer 7/2013 på et leserbrev der Martin Gummesson spør om hvordan de kan si i 1/2013 at det var

en kristen mobb som ødela det berømte biblioteket. Men hvordan kan dere vite det? er det ikke fortsatt usikkert hva som egentlig skjedde?

Selv om svaret altså er revolusjonerende i forhold til dagens øvrige forskning på Biblioteket, er redaksjonen ydmyk nok til å undertegne anonymt når de avslutningsvis opplyser at

Mye tyder imidlertid på at det særlig var de tidlige kristne som forårsaket bibliotekets endelige undergang, da de flere ganger angrep det fordi det inneholdt "hedenske" skrifter.

Hvem som har mest skyld i ødeleggelsen av biblioteket kan altså diskuteres. At de kristne spilte en stor rolle, er imidlertid sikkert.

At man ikke stiger ned fra Olympen og oppgir en eneste av disse nyere forskerne de har satt på saken, eller noen av de utallige antikke kildene de har gransket med lupe og lorgnett, er selvsagt en ren tilfeldighet og saken uvedkommende.

Her gjelder det ikke å spørre, det handler om å lytte. Møtte de kristne noe som kunne smake av hedenske tanker som logikk og vitenskap, var det bare én løsning, slik vi ser ved middelalderens universiteter.

Her trenger man ikke noe så skarvelig som empiri, deduksjon holder i lange baner.

For Illustrert Vitenskap Historie driver ikke bare forskning som garanterer Nobelprisen, de taler Ex Cathedra.

Eller altså sikkert som det heter på redaksjonelt.

(Takk til Torbjørn Greipsland for tips.)

Hvorfor faller skeptikere så lett for myter?

Da er flere fanebærere blitt hyllet på Kjetil Hopes blogg etter at han ba flere komme med innspill til gode kandidater.

Denne gang er det altså ikke Kjetil som har skrevet, men andre ildsjeler. Nettopp derfor kan noen ganger iver og kjepphester ta noen smuler overhånd.

Igjen trekkes det fram mange riktig gode skeptikere (i betydningen personer som er opptatt av fornuftsbasert etterprøving av påstander), samtidig som det muligens synes som om enkelte har gjort dette til noe i retning av en livssynsmarkering.

For balansens skyld kan det være greit å nevne at det også er med en muslim (Wasim) og en kristen (Rolf) på listen.

Og når Haftor Viestad og boken Oppgjør med kirken hylles, minner det meg om det gamle spørsmålet om hvorfor skeptikere faller så lett for myter - og ikke ser det (eller vil vedgå det), uansett hvor mange tiår som går.

Noe av grunnen er nok rett og slett at de fleste av oss ser verden gjennom disse berømte brillene som er i overkant farget av egen psykologi, personlige opplevelser, politisk ståsted og livssyn. I Det Gode Prosjekts navn tar man hardt i mot alle ideologiske og politiske fiender, spesielt mot den verste av dem alle, Kirken og Troen som er roten til alt ondt i historien (det kan i hvert fall noen ganger høres sånn ut).

Firer man en tomme har man tapt.

Dermed kunne Viestads på ramme alvor befeste myter i det offentlige rom om at de kristne brant biblioteket i Aleksandria og henrettet "den siste nyplatonske filosof, Hypatia", og at middelalderen er et "særdeles ømtåelig tema for kirken" ("tomrom", "bokbål"...) og så videre.

Mens Kristian Horn (stifteren av Human-Etisk Forbund) i samme bok synliggjør noe av bakteppet for hans livssynsmessige prosjekt når han bl.a. skriver om "kirkens terror" mot naturvitenskapsmenn "helt opp til 15-16-hundretallet" og tar med Kopernikus og Kepler blant dem som ble ... terrorisert.

Kanskje ikke helt uventet skrev enkelte for femten år siden en kildebasert motbok til mytespredningen, selv om den i motsetning til Viestads bok ikke ble omtalt i noen større media - eller fikk noen av bidragsyterne til å trekke tilbake en eneste påstand.

Rart med slik.

Da kvinnen fikk sjel ble likevel såpass mottatt at den er utsolgt, men finnes altså i en sterkt bearbeidet og utvidet form i Da jorden ble flat.

For ordens skyld kan nevnes at oppgjøret med Oppgjør med kirken er nedtonet i og med at boken tilhører 70-tallets stormfulle debatter og er like utsolgt som Da kvinnen fikk sjel.

Selv om den altså fortsatt hylles for sin ... skepsis.

Derfor kan du ikke stole på All Verdens Historie

Når jeg sliter med å åpne populærhistoriske blader er grunnen at det alltid inntreffer minst ett gysende øyeblikk, eller cringing moment som de sier i Great Russell Street.

Hvorfor kan du så ikke stole på slike blader? Det er ihvert fall tre grunner til det.

1: Artiklene er sjelden skrevet av spesialister

I stedet for solid, faglig vurdering baserer man seg ofte på andrehåndskilder.

Uten å være kompetent nok til å se når disse nøye tolker samtidige kilder, bygger på moderne myter eller spekulerer på egen hånd.

Oppspinn gjengis fort som gospel, synsing som sannhet og fordreielser som fakta.

Som i seneste nummer av All Verdens Historie (14/2012), som hopper på Hypatia-myten med alle beina.

Dermed forsterkes den moderne fortellingen om at "mange kristne betraktet vitenskap som noe hedensk" (som om naturfilosofi skulle handle om å dyrke guder) og at "man regner drapet på Hypatia som punktum for den antikke vitenskaps utbredelse i Romerriket" (side 36).

Og lar behendig være å nevne hvem disse "man" er og hvorfor vi finner blomstrende vitenskap i Romerriket i generasjoner etter Hypatia.

2: Redaksjonen mangler musikalitet for hva som er troverdig å si om perioder og personer

Det er derfor de slipper gjennom alle disse påstandene som at man i middelalderen mente jorden var flat, at kirken forbød disseksjoner eller at paven var skeptisk til titallssystemet.

3: Man jobber ikke nok med stoffet - enten det handler om å google eller dobbeltsjekke med andre kilder.

Resultatet viser seg når All Verdens Historie skal si noe om når det sagnomsuste biblioteket i Aleksandria ble ødelagt (side 35).

Man vet ikke med sikkerhet når biblioteket ble ødelagt. Noen teorier går ut på at Cæsar brente det i 48 f.Kr., eller at biblioteket ble plyndret i forbindelse med urolighetene i 389 e.Kr.

Det er forsåvidt greit at man ikke skylder på Kirken eller noe slik her, men ikke fullt så greit at de to eneste eksemplene man oppgir antagelig er de eneste vi kan være noenlunde sikre på ikke er riktige. Eller presenterer det som en hypotese at "bokrullene fremdeles fantes under den arabiske invasjonen på 600-tallet".

Bør vi så slutte å lese populærhistorie?

Nei, slett ikke. Poenget er rett og slett som overskriften sier at vi ikke kan stole på tilfeldige artikler i slike blader - spesielt ikke når de sier ting vi ikke reagerer på.

For det er nok fort slik at det først og fremst er når de kommer til overraskende konklusjoner at mange begynner å undersøke.

Jeg vil dermed anta at flere fikk pepperkakene i halsen da de leste i omtalte nummer av All Verdens Historie (side 8) om denne meksikanske presten Calderón som i 1540 avga full tilståelse overfor "den katolske inkvisisjonen" for ondsinnet svartekunst (påkalle demoner, gjøre seg usynlig, hypnotisere, spå om framtiden, forflytte seg mellom kontinenter på et øyeblikk...).

Ikke fordi noen kunne få seg til å tro at dette var sant, men fordi den spanske inkvisisjonen viste rimelig sunn skepsis (aktor ba Calderón demonstrere sine kunster, men han nektet) og ikke dømte ham til bålet, men til eksil (tilbake til Spania) uten lov til å holde gudstjenester de neste to årene.

Konklusjonen er ikke verre enn at slike blader bør tas med noen klyper salt og helst stimulere til å lese videre for å etterprøve påstander. 

Hvilket ikke forhindrer at noen likevel vil streve med å tro at den lokale inkvisisjonen ikke straffet hardere.

Selvsagt finnes få regler uten unntak. Det har hendt at spesialister har skrevet populærvitenskap, særlig i noe mindre glorete magasiner (som Levende Historie) - og selvsagt stadig vekk i mer fagorienterte magasiner som faktisk presenterer forskning (som Historie, Arkeologi o.l.).

Det har til og med hendt at amatører skriver noe riktig, enten det er i blader eller på blogger.

Mer Minervarydding

Da fortsetter vi Minerva-debatten, eller - muligens - avrunder den.

Tradisjonen tro gjengir jeg min kommentar her (motpartens innlegg må du altså til Minerva for å se).

Takker igjen for kommentarer, N.A., selv om det er noe vanskeligere å rose dine seneste innspill enn flere i dine første par kommentarer;-)

Selvsagt er det en unnskyldning at du er på reise og dermed som du sier har «et fåtall referanser», men da burde du nok også vært noe mer forsiktig med å hevde at bevisbyrden ligger på meg.

Jeg starter dermed med det du kaller for fakta om Biblioteket i Aleksandria og alle disse angivelig stengte filosofiskolene. Du skriver at

«Noen andre fakta: Biblioteket i Alexandria brant mens kristendommen var statsreligion, uten at det ble gjort seriøse anstrengelser for å bygge det opp igjen. Platons akademi og alle andre filosofiskoler ble stengt under kristent herredømme.»

Dette er altså helt uten kilder. Det du antagelig lener deg mot er den klassiske legenden der det store og sagnomsuste Biblioteket fra 200-tallet f.Kr. skulle ha blitt brent i år 391 e.Kr. i forbindelse med ødeleggelsen av Serapis-tempelet. Mens altså kildene vanskelig kan tolkes til at det opprinnelige store biblioteket fortsatt eksisterte i noen meningsfull forstand etter starten av vår tidsregning og det ikke er noen antikke kilder som forteller at bøker gikk tapt ved noen større anledning i 391. Selvsagt fantes det andre biblioteker i Aleksandria etter at byen kom på romerske hender med Cæsar, men disse var svært utsatt for alle disse opptøyene, invasjonene og plyndringene som byen stadig ble rammet av, samt tilfeldige branner og katastrofer (bl.a. kastet en tsunami på midten av 300-tallet båter flere kilometer inn i byen), tidens tann og økonomiske vanskeligheter (det kostet mye penger å reetablere samlinger).

Likevel var det uten tvil flere ulike typer biblioteker også etter år 391, noe vi ser av alle lærestedene som blomstret i århundrene etter, muligens også etter at araberne inntok byen på 600-tallet.

Det jeg skriver her er basert på gjennomgang av alle eksisterende kilder fra denne perioden slik jeg oppsummerte det i “Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø” fra et par år tilbake, og evaluert i lys av standardverker som «The Vanished Library - A Wonder of the Ancient World» av Luciano Canfora (University of California Press, 1989), «Alexandria in Late Antiquity – Topography and Social Conflict» av Christopher Haas (John Hopkins University Press, 1997) og “City and School in Late Antique Athens and Alexandria” av Edward J. Watts (University of California Press, 2006).

Nå er det ikke bare biblioteket som det er myter om. Det samme gjelder disse filosofiskolene.

Nedleggelsen av akademiet i Aten i år 529 handlet ikke om noe konsekvent oppgjør med vitenskap eller antikken. I stedet synes det som om keiseren så med mistenksomme øyne på akademiets økonomiske uavhengighet. Det er sjelden myndigheter sympatiserer sterkt med privatskoler med en annen filosofi enn deres egen. Saken ble ikke bedre av at skolen i Jamblikos nyplatonske ånd dyrket spådomskunst og teurgi, magisk betvingelse av gudene. Men dette gjaldt altså bare i Aten. Filosofiske læresteder, med nyplatonske lærere, fortsatte i bl.a. Konstantinopel, Antiokia og Aleksandria.

For øvrig er det slik at den eneste kilden som sier noe om Justinians forordning overfor akademiet i Aten forteller at forbudet gjaldt det å undervise i filosofi, tolke astronomi og kaste terninger. Som Watts påpeker kan koblingen mellom disse tre tingene vanskelig forklares på andre måter enn et forbud mot å spå fremtiden. Spådomskunst var en sentral filosofi i enkelte nyplatonske retninger, astronomi handlet ofte om astrologi, og terninger ble brukt til å spå ved en tabell som gjorde om terningkast til ulike skjebner. Dette handlet kort sagt ikke om noe som kan kalles for et forbud mot naturvitenskap.

Skulle du likevel ha noen til nå ukjente kilder til at «alle andre filosofiskoler ble stengt», er det bare å oppgi dem.

Så litt kort om resten, dette blir fort lange innlegg og jeg er usikker på hvor fruktbart det er å fortsette denne type utveksling, selv om det er interessant.

Når det gjelder Bruno har jeg «lest meg opp» på både hans egne verker og nyere biografier enn Yates og ingen av dem sier at han var en empirisk eller matematisk orientert naturvitenskapsmann. Han leverte ingen astronomisk modell eller førte noen vitenskap (som fysikk eller biologi eller noe annet) ett eneste steg videre. Dermed er det riktig som du sier at han « hadde et mystisk naturfilosofisk perspektiv, med klare neoplatonistiske trekk (- ref. Avcienna, Averroes, m.fl.) og at han ikke var særlig empirisk orientert». Når han ble henrettet var det altså ikke for noen form for naturvitenskap, men for sterkt avvikende teologiske meninger, koblet med en polemisk stil som ikke akkurat ga ham venner i maktens sfære.

Jeg gjentar for øvrig at det er gode grunner til å ta sterk avstand fra Kirken for behandlingen av både Bruno og Galilei, men det er noe annet enn å si at moderne naturvitenskap på avgjørende måter ble bremset av Kirken etter Augustin.

Så til Galilei.

Det er bra at du vedgår at «prosessen mot Gallilei hadde betydelige islett av politikk, intriger, personlige antipatier med mere». Og så kan jo jeg på min side vedgå (som jeg vel var inne på i forrige kommentar) at dette selvsagt også handlet om vitenskapelige og teologiske posisjoner. Ikke minst bør det understrekes at Galilei i motsetning til Bruno faktisk var en klart empirisk og matematisk orientert naturfilosof som hevdet vitenskapelige oppfatninger på kollisjonskurs med kirken.

Og nettopp fordi dette som du sier hadde «sprengkraft» bør det ikke akkurat styrke noen teori om kirkens kamp mot naturvitenskap (eller at den på avgjørende måter hindret naturfilosofi i lange perioder eller hva som egentlig er tesen du forsvarer) at han i motsetning til Bruno ikke ble dømt hardere enn til husarrest på sitt gods.

Når det så gjelder mine poengteringer var det altså ikke at Gallilei «på flere punkter tok feil», men at selve modellen var feil, argumentene i favør av den var feil og at han hadde ikke gode svar på innvendinger som parallakseproblemet. Dette var ikke ment som et forsvar av "kirkens intoleranse», men for å vise at det var gode grunner til at man – på vitenskapelig grunnlag – ikke kunne akseptere hans modell.

Når det så gjelder det du kaller «Kristendommen og kristne institusjoners bidrag til fragmenteringen av den romersk-greske kulturarv» henviser du altså til Macculloch som er teolog og «Personlig kristen». For meg er forskeres livssyn mindre interessant enn deres utdannelse. Det jeg lener meg på er blant annet ateistiske vitenskapshistorikere som klart avviser denne type påstander som du kommer med (inkludert at «Biblioteket i Aleksandria» skulle blitt ødelagt mens kristendommen var statsreligion).

Siden du er på reisefot kan jeg tipse om nettlenker til Tim O’Neill som blogger om dette på Armarium Magnum (se om Hypatia-myten på f.eks. http://armariummagnus.blogspot.no/2012_03_01_archive.html) og Thony Christie på The Renaissance Mathematicus (f.eks. om Bruno på http://thonyc.wordpress.com/2010/01/25/bruno-was-not-scientific/ og utallige steder om Galilei, som på http://thonyc.wordpress.com/2012/05/08/how-not-to-write-about-renaissance-mathematics/

Det du siterer fra Macculloch handler i tillegg ikke om oppgjør med naturvitenskap, men om oppgjør med paganisme.

At man ødela templer for Jupiter eller Afrodite er ikke det samme som at man ødela for seriøs naturfilosofi. Han er da heldigvis oppegående nok til ikke å ta det brutale mordet på Hypatia til inntekt for et oppgjør med nyplatonismen. Dette var slik også Tim O’Neill bekrefter (og kildene, som jeg har lest) en politisk affære, i motsetning til hva man skal tro ut fra alle disse pussige mytene som har oppstått om Hypatia i nyere tid.

Da runder jeg av debatten der, uansett hva du måtte mene om hvem som skulle ha noen ytterligere bevisbyrde;-)

Når bøker brenner

Så er artikkelen om Biblioteket i Aleksandria publisert av de som ikke var ansvarlige for at det brant.

Mytisk modernitet

I serien gode slakter er turen denne gangen kommet til Baeristas ... gjennomgang av Stephen Greenblatts The Swerve: How the World Became Modern  fra 2011.

What is this “swerve” all about and how did it make the world modern? As it turns out, one of the big problems with this book is that the second part of this question is never sufficiently addressed. At its core, The Swerve tells the story of the Renaissance humanist Poggio Bracciolini (1380-1459), who, in 1417 visited the libraries of several Southern German monasteries on a hunt for “lost” texts from classical antiquity. One of the manuscripts he happened upon during this book-hunt contained Lucretius's [DRN - De Rerum Natura], which was soon re-copied multiple times and caused a sensation among the reading public of the Italian Renaissance. Greenblatt makes no bones about the fact that he himself regards the Epicurean philosophy of radical materialism combined with unapologetic hedonism that is encoded in DNR [sic] as the best thing since sliced bread and one of the defining sources of our modern way of thinking. 

Nå kan man si mye om hvordan og hvorfor moderniteten vokste fram, for ikke å si renessansen - siden nå den engelske utgaven har den noe mer ydmyke, men mindre presise tittelen The Swerve: How the Renaissance Began - men Greenblatts bok gir altså ikke svaret på noen av delene.

While the assertion that the re-discovery of Epicureanism is at the sole root of modern science and philosophy is certainly dubious, it at least makes some chronological sense. By contrast, to declare DNR the source of Renaissance humanism puts the cart entirely before the horse. The very fact that Poggio Bracciolini discovered DNR on a book tour through Germany, undertaken to satisfy the ever-growing desire of Italian courts and scholars for ancient texts, should alert us to the fact that Poggio and his discovery were products of the Renaissance and not its cause.

Ved siden av et varmt forsvar for verdien av å se verden som en verditom maskin, får vi altså et oppgulp av alle mytene om middelalderens mørke, at Bruno ble brent for sin naturvitenskap, at kirken ødela antikkens lærdom og ikke minst biblioteket i Aleksandria, for ikke å si myrdet Hypatia i sin kamp mot kvinner og kunnskap.

Dermed må Greenblatt både underslå kildene vi har til dette og til det faktum at naturfilosofien forsatte i Aleksandria i århundrene etter Hypatia. Og at denne type greske tekster ble tatt vare på av en middelalder som ikke akkurat avviste antikkens kunnskap og så langt økonomi og ytre forhold tillot gjennomgikk en serie renessanser, for ikke å si startet Renessansen, før Bracciolini fant DRN i et ... kloster.

For å nevne noe.

Man kunne altså vente at The Swerve ikke bare ble assosiert med kultarkeologen i Da Vinci-koden og Hellig Blod, Hellig Gral, men fikk såpass mange kritikere til å si fra at den kunne være til skrekk og advarsel for andre som vil skrive om modernitetens fremvekst.

I stedet fikk den altså Pulitzer-prisen.

Overtroiske impulser

Bjørn Vassnes ikke bare argumenterer for at overtro er naturlig, han demonstrerer det stadig også, senest i en artikkel skrevet for Marg i 2010.

Overtro er utbredt, faktisk helt normalt, også blant mennesker som vil benekte at de er overtroiske. Det finnes antakelig ingen som ikke flere ganger per dag gir etter for overtroiske impulser på en eller annen måte.

I følge Vassnes skyldes vår hang til overtro at vi har utviklet en evne til å se mønstre, ansikter og slanger i buskene, slik at vi har større anledning til å overleve. Det er verre å se en slange for lite enn en for mye. 

Dermed gir det oss klare evolusjonære fordeler om vi har evnen til å trekke raske slutninger på lite datagrunnlag. Og selv om han ikke applauderer overtro, argumenterer Vassnes godt for at hvis vi mangler denne evnen, kan det føre til noe som er vel så ille.

En slik «undertro» (undertegnedes begrep) kan være like lite hensiktsmessig som overtro. Vi kan overse viktige ting: ikke bare rovdyr i skogen, men også for eks systematiske feil ved et fly eller en medisinsk behandling.

Og det kan slå andre veien. Det er ikke bare bra å se mønstre ved høylys dag.

Vi kan bli for flinke til å se mønstre. Vi kan se syner, eller danne oss urealistiske forestillinger. Mange typiske overtro-fenomener skyldes dette. Mange spøkelser, vardøger og engler kan nok tilskrives at hjernen, med litt for mye dopamin, har overfortolket noen gardiner som blafret, eller lyder som vinden laget.

Vi kan også bli fristet til å overfortolke tilfeldige sammentreff, og lage mønstre ut fra disse. Her kommer det også inn at hjernen vår har en tendens til å huske det som passer inn i mønstre, og glemme alt det som ikke passer inn.

Dermed er det ikke enkelt å bli skeptiker.

Å bli realist, skeptiker, er noe som krever både tid og hardt arbeid. Det er mange medfødte forestillinger og tenkemåter som må overvinnes.

Muligens er dette årsaken til at Vassnes selv demonstrerer ulike varianter av overtro.

Nå er det liten tvil om at Vassnes og jeg tilhører noe ulike filosofiske posisjoner og sikkert kan diskutere disposisjoner og detaljer noen måneder. Nettopp derfor er det hyggelig, men uventet at han ser ut til å hevde at vi har fri vilje.

Som mennesker er vi nemlig utstyrt med en evne som mange andre dyr ikke har: Evnen til å tenke oss om, til å overprøve våre første innskytelser og instinkter. Vi har fått en slags valgfrihet, som rett nok ikke er absolutt, som er begrenset, men som likevel gir oss visse handlingsvalg.

Når applausen fra Dekodet etterhvert stilner kan vi jo spørre om hvordan noe i nærheten av "valgfrihet" kan forekomme hvis vi utelukkende er biologi/kjemi/fysikk slik at vi påvirkes og (kan man tolke det til uten overdreven mønstergjenkjenning av Vassnes' vurderinger) egentlig ikke kommer unna at vi styres av stoffer, instinkter, biokjemi og psykologiske mekanismer som kognitiv dissonans.

Uten noen form for "immateriell virkelighet" (enten denne kun er våre tanker eller noe mer i retning av tradisjonelle oppfatninger av sjel) er alt vi gjør og tenker forårsaket av noe underliggende (f.eks. en  biokjemi), noe som gjør ordet valgfrihet meningsløst.

Tror man likevel på valgfrihet som mer enn en floskel er det uklart hvorfor man ikke klarer å se at oppfatninger av en immateriell virkelighet i det hele tatt "kunne hatt noen nytte".

Men dette kan vi altså diskutere lenge. Det er tvilsomt om vi kan komme til noen særlig enighet på dette feltet.

Muligens i motsetning til andre deler av Vassnes' mønstergjenkjennende overtro der han ikke i det hele tatt forholder seg til kilder eller empiri.

En ting er å se mønstre i skygger og skyer, noe annet er å skape dem selv i sanden.

For Vassnes synes å tilhøre flertallet av populærvitenskapelige skribenter som følger den store fortellingen om den innbitte krigen mellom kirken og vitenskapen - og ikke minste den tilhørende Mørke Middelalder.

En fortelling som i stor grad er skapt av ideologiske behov på 17- og 1800-tallet. Toneangivende tenkere fra Gibbon til Dickson White innbilte seg et mønster og fortolket historien i lys av dette. Men siden man slet med å finne særlig mange data som støttet det angivelige mønsteret, måtte man dels konstruere episoder og dels overtolke anekdoter.

At Vassnes her følger sin egen overtro fremfor vitenskapshistorikere fremgår dermed med all uønsket tydelighet av følgende par avsnitt.

Fra og med Aristoteles fikk vi også forsøk på en empirisk vitenskap.

Så, etter en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der, begynte vitenskapsmenn og filosofer i Europa å forstå verden uten hjelp av religionen, og i stedet ved hjelp av metodisk skepsis og empiri.Vi fikk det vi kaller «opplysningstiden», som i noen hundre år har klart å få en stor del av menneskeheten til å tenke relativt selvstendig, og til å forholde seg til testbare fakta, ikke hva en eller annen guru måtte si.

Siden denne artikkelen er basert på "Marg (3-4, 2010) delvis basert på foredraget jeg holdt på Skepsis-konferansen i Oslo (30/10-10)" bør det nok nevnes at jeg gikk opp til Vassnes og gjorde ham oppmerksom på den lettere utilgivelige Aleksandria-bommerten (som altså stammer fra Gibbon og ikke gjenfinnes i kilder) umiddelbart etter foredraget.

Uten at han virket særlig interessert. Noe som fremgår med all uønsket tydelighet av artikkelen i Marg.

Resultatet er at han dermed understreker at nye ateister ikke er alene om å mangle allmenkunnskap og intelellektuell motstandskraft mot modernitetens ikoner.

Det er forfallet i allmenkunnskapen, og i den allmenne evnen til kritisk tenkning som har gjort at tendensene vi har til overtro har fått mer spillerom i dag. Vi har ikke den intellektuelle motstandskraften som skal til. Vi skjønner ikke – fordi vi ikke lærer det på skolen, og heller ikke i media – hva som er kunnskap og hva som bare er rykter og synsing. Vi lærer ikke å bruke empiri, vi lærer ikke å forstå statistikk, vi lærer ikke å forstå hvordan menneskehjernen jobber, og hvilke kognitive feller vi lett faller i.

Den kognitive fellen som Vassnes har falt i er rett og slett at  klassisk kristen tro har bekjempet vitenskap og kunnskap i over tusen år. Han har forlest seg på Freeman og projiserer uheldige tendenser hos dagens kreasjonister over på senantikken og middelalderen.

Noe som vi avgjort bør bekjempe.

Nettopp fordi overtroen ligger så lett for oss, er det viktig å bekjempe den. Den fungerte på et slags vis tidligere, da vi ikke hadde muligheter for å skaffe oss bedre kunnskap. Da måtte vi stole på våre instinkter, og høre på autoritetene. Men vi har også fått en fornuft, en evne til å tenke litt lenger, til å overprøve de første innskytelsene, og til å lære av erfaringer. Med framveksten av den empiriske vitenskapen fikk vi også mulighet til å lære av andres erfaringer og andres fornuft.

Hvorvidt Vassnes klarer å tenke litt lenger og overprøve sine første innskytelser om vitenskapshistorien er selvsagt uklart. Til det har han nok i overkant sterke fiendebilder, forestillinger og tenkemåter som må overvinnes.

Men siden vi ikke lever i et ufritt univers og har valgfrihet, er det jo avgjort mulig. Særlig om han lærer noe av andres erfaringer og fornuft - og gjør noen forsøk på lese seg opp på kilder.

Det kan da alltids hjelpe om man ikke lar seg styre av populærvitenskap, kjemiske stoffer eller kognitive feller.

Debatt på Document

Nå kan jeg vel love at det ikke skal bli en vane å lenke til Document.no fremover, men siden man nylig har berørt temaer som engasjerer oss her på berget bloggen, lenkes det i hvert fall i dag.

Nærmere bestemt til Hans Rustads anmeldelse av Trond Svandals bok Hellige krigere. Johannitterne på Værne kloster.

Som i god Document.no-tradisjon har medført en del ... debatt.

Og når en av kommentarene hevder at en kristen mobb tilskyndet av patriarken Theofilos ødela biblioteket i Aleksandria, er det ingen grunn til å spikre puter i taket før jeg tilstår å ha stukket hånden inn.

Sensasjon: Man blir sint av å tro på mytene

Jeg har lenge undret meg over hvorfor en såpass oppegående fyr som forfatteren Philip Pullman har så mange horn i siden til kristen tro, enten han skriver romaner om Gud eller uttaler seg om Narnia.

Når det i år viser det seg at han rett og slett har falt for mytene om kirkens innbitte kamp mot antikkens lærdom, eksemplifisert ved det aldri hvilende temaet ødeleggelsen av Biblioteket i Aleksandria (unnskyld reprisen og tværingen på dette), er nok undringen noen tødler mindre.

The government, in the Dickensian person of Mr Eric Pickles, has cut the money it gives to local government, and passed on the responsibility for making the savings to local authorities. Some of them have responded enthusiastically, some less so; some have decided to protect their library service, others have hacked into theirs like the fanatical Bishop Theophilus in the year 391 laying waste to the Library of Alexandria and its hundreds of thousands of books of learning and scholarship.

Med en inngrodd tro på dette er det ikke rart om man ønsker å bekjempe bakmennene.

Når serien om Lyra og Det gylne kompass er blitt som den er blitt, kan vi altså takke Edward Gibbon og andre av opplysningstiden mytemakere.

Og godtroenheten hos deres disipler.

Sensasjon: Noen tar filmen Agora som historie

Det kan også tilstås at det foregår en aldri så liten utveksling om filmen Agoras fremstilling av Hypatia og ødeleggelsen av Biblioteket i Aleksandria, for ikke å si krigen mellom tro og vitenskap, på filmguiden CINERAMA.

Vi kan jo håpe at det fører noen vei.

Når tampen brenner

Det er ikke alltid like enkelt å drive kildekritikk, særlig ikke når man vet hvordan det egentlig var.

Vi aner dette bak røyken også om vi som Björn Albinson skulle være interessert i brannhistorie.

Det hele starter med den rette skepsis og nøkternhet.

En av forntidens mest kända bränder drabbade biblioteket i Alexandria. Enligt många källor blev det helt förstört år 48 f Kr. Källforskning har visat att det inte var så allvarligt men ändå lever minnet kvar av branden som en stor katastrof.

Mangt er rett akkurat her, og også i de neste avsnittene - selv om han nok baserer seg for mye på én kilde og overdriver dimensjonene på biblioteket (i praksis tvilsomt om det kan ha rommet mer enn 50 - 100 000 ruller).

Men så kommer den klassiske fellen, ikke minst for hobbyforskere som ikke selv leser originalkilder. Artikkelforfatteren er kledelig kritisk til historien han fokuserer på, men sitter fast i mytemyra når han skal oppsummere.

Boksamlingen i Serpion skall ha förstörts 390 e Kr. När de nya religionerna infördes skedde detta ofta med våld. Normalt ingick att man brände äldre skrifter och Alexandrias bibliotek förstördes slutligen på detta sätt omkring 646 e Kr när Islams lära kom till landet. Bokrullarna användes då som bränsle i stadens många badanläggningar. Ett fåtal rullar räddades av folk som vågade livet ty att inneha sådana skrifter var belagt med dödsstraff.

Det er vel ikke lenger noen grunn til å bli forundret over denne historiefremstillingen. At kristne i antikken normalt ødela alle bøker og drepte de som forsøkte å beskytte dem, er så kulturelt selvfølgelig at det ikke hjelper om noen oppdaterer Wikipedia, blir intervjuet på forskning.no eller gir ut bøker på Luther forlag.

La oss dermed hjelpe Björn Albinson. Slutten burde vært som begynnelsen.

En av forntidens mest kända boksamlingar var biblioteket i Alexandria. Enligt en modern myt blev det helt förstört år 390 e.Kr. Källforskning har visat att det inte var tilfellet men ändå lever minnet kvar av dette som en stor katastrof.

Bibliotekaren svarer

Vi kommer vel aldri til å slutte å skrive om Biblioteket i Aleksandria, ikke minst fordi andre ikke slutter å skrive om det.

Nå er riktig nok dette en litt gammel sak, men både spørsmål og svar synliggjør det moderne bakteppet i disse Agora-tider, selv om myten om at kristne skal ha brent biblioteket ikke nevnes.

For hva er vel mer naturlig enn følgende spørsmål på Bibliotekenes svartjeneste?

Vi vet at biblioteket i Alexandria brant ned (var det i romertiden?) men ble absolutt alle papyrusrullene (?) ødelagt eller ble noen reddet? I så fall, hvor ble det av dem? Spørsmål stilles av oppvakt gutt på (minst) 12 år.

Svaret er greit og rundt, men røper nok at dette ikke tilhører moderne bibliotekarers primærkompetanse.
Først gjengis den leksikale vinklingen, som viser at leksikon heller ikke skrives av spesialister.

Biblioteket i Alexandria har brunne fleire gongar. Det bestod av to bygningar, eit stort bibliotek i det kongelege slott i bydelen Brucheion, og eit mindre ved heilagdommen Serapeion i bydelen Rhakotis. Den først gongen det brann var under romertida då Cæsar beleira byen i år 47 f.Kr. Samlingane (ca 700 000 bokrullar) blei delvis øydelagde. Biblioteket vart også øydelagt ved seinare krigar, 272 og 390 e.Kr.

Kjelde: Store norske leksikon

Så kommer alle mulige forbehold, antagelig siden vi har å gjøre med en oppgående bibliotekar som vet at man ikke alltid bør ta leksika eller historikere som har skrevet dem på ordet. Dermed henvises til ... wikipedia.

Når det gjeld historie er det alltid historikarar som er ueinige. Sjølv om dette ikkje er det du spør om, legg eg ved to lenker viss du vil lese litt meir:

http://no.wikipedia.org/wiki/Biblioteket_i_Alexandria
http://da.wikipedia.org/wiki/Biblioteket_i_Alexandria

Nå er heldigvis den norske artikkelen grundig oppdatert de seneste ukene (og den danske er heller ikke halvgærn, selv om den ligger noen doriske søyler bak). Men ingen av dem hadde verken i 2005 eller nå noe direkte svar på 12-åringens spørsmål.

Bibliotekaren er dermed forbilledlig ærlig.

Eg finn dessverre ingen informasjon om bokrullane, og kva som eventuelt skjedde med dei som ikkje forsvann i brannane (viss det var bokrullar att etter den siste brannen, dette står det heller ingenting om i kjelder eg har tilgjenge til). Dessverre klarar eg ikkje å svare på spørsmålet ditt.

Hva kan vi så si? Ble noen ruller reddet fra bibliotekets undergang?

Skal vi svare på dette, bør vi begynne med at spørsmålet synes å bygge på forutsetninger som det sjelden stilles spørsmål ved.

Vi nevner fem på rappen:

1. Det fantes bare ett Bibliotek i den antikke verden
2. Det fantes ingen kopier av skriftene andre steder
3. Skriftene i Biblioteket ble borte med Biblioteket (altså at ingen ble overført til andre samlinger)
4. Det som ble borte av skrifter skjedde ikke også i Biblioteket selv f.eks. ved at man ikke hadde budsjetter til å kopiere titusener av skrøpelige ruller videre i århundre etter århundre)
5. Biblioteket hadde kun viktige skrifter (slik at det spiller en rolle om noen ble borte)

Sagt på en annen måte er spørsmålet ikke bare feil stilt - det er også umulig å svare på.

Vi vil nok aldri få vite hvilke skrifter som ble borte med de mange ødeleggelsene i Aleksandria - og som ikke fantes i ett av de mange bibliotekene i andre byer. 

Det er hevet over tvil at atskillige oldtidsverker er blitt borte, men ikke nødvendigvis fordi samlinger i Aleksandria ble borte. Vi har f.eks. bevart lister over atskillige bøker som eksisterte i Konstantinopel så sent som på 900-tallet, men som senere er gått tapt.

Det er til og med slik at mye til og med kan ha blitt stjålet. Bøker var rett og slett såpass verdifulle at det var i overkant fristende å stikke dem under kappen når anledningen bød seg, enten man kalte seg kristen eller ei.

Det overrasker dermed ikke at historikeren og teologen Paulus Orosius (ca. 385-420) i Historiae adversum Paganos (Historien mot hedningene) nevner at "Vi har selv sett at det finnes bokskap i templene og man forteller at da disse templene nylig ble plyndret, ble de tømt av våre egne folk."

Hvor det ble av skriftene i Aleksandria?

Du finner mange av dem på ditt lokale bibliotek. Det er bare å spørre bibliotekaren.

Mer agorafobi

Siden vi tidligere har vært innom filmen Agora om den gresk-egyptiske naturfilosofen Hypatias liv (350?-415), kan vi varsle om at den er kommet på kino i USA og England.

Og det viser seg at den ikke er direkte... bedre enn først rapportert.

De som måtte være interessert kan lese en gjennomgang av en av de få som er mer kritiske til slik enn meg.

Og det er same ol' story.

Kristendommen er fiende av kunnskap og kvinner. Svartmuskete kristne fanatikere brant bevisst bokrullene i Det Store Biblioteket i Aleksandria i år 391, i beste Taliban-stil. Dette var den antikke kulturens undergang og starten på den  mørke middelalder. Hadde ikke kristne knekket all denne kunnskapen, ville naturvitenskapen ha blomstret. Den unge, vakre Hypatia var like ved å oppdage det heliosentriske verdensbildet og til og med at planetene gikk i ellipsebaner om solen. I stedet for opplysning, forskning og det liberale samfunn, fikk vi overtro og sharia. Uten kirken hadde vi vært på Mars for lengst.

Vi snakker med andre ord om opptil flere kapitler i Da jorden ble flat.



Hint til de som har gitt opp svartmuskete fanatikere som meg: Historikeren bak gjennomgangen er ikke akkurat kristen.

Noe på radio

Vi minner om at neste del av serien basert på utvalgte deler av Da jorden ble flat, denne gang om selveste biblioteket i Aleksandria, dukker opp på Verdibørsen på en P2-kanal nær deg, lørdag morgen 08:05, med reprise søndag kveld 17:03.

Muligens mot slutten av programmet.

10 minutter, uten farver eller fotnoter. Be afraid, very afraid.

Biblioteket i Aleksandria ødelagt også i 365?

Biblioteket i Aleksandria er kanskje det største og ihvertfall mest sagnomsuste symbolet på antikkens lærdom. Opplysningstidens og modernitetens menn tvilte heller ikke på at det også symboliserte hvordan denne fryktelige kristendommen knuste antikkens arv da det ble ødelagt av kristne i år 391.

Det tok ikke lang tid før det hele ble en av modernitetens ikoner.

Dagbladet kunne dermed ikke overraskende røpe på midtsidene 7. november 1997 at

«Biblioteket ble først delvis ødelagt under Cæsars angrep på byen. Men det var en kristen mobb under ledelse av patriarken Teofilius som i år 391 e. Kr. utførte dette kanskje største ødeleggelsesverk i den menneskelige sivilisasjons historie. Ikke en stein var tilbake, ikke et manuskript ble spart. Ille er det også at de kristne la skylda for vandalismen på araberne».

Denne type historieforståelse er imidlertid ikke lenger lett å finne blant dagens historikere, og var det heller ikke i 1997.

I realiteten hadde det store biblioteket sin blomstringstid i århundrene før Kristus, før det begynte å forfalle. I århundrene etter mistet det sin priviligerte posisjon og støtte og ble dels økonomisk utarmet og dels (eller helt) rasert flere ganger.

I Da kvinnen fikk sjel - og andre historier, kunne jeg dermed peke på følgende ganger som biblioteket ble (eller kan ha blitt) ødelagt:

1: Under Julius Cæsar i år 47 f. Kr., selv om dette sannsynligvis var bøker i et havnelager, klar for eksport.

2: Under det jødiske opprør i år 116. Dette endte i bitter geriljakrig som det skulle ta over ti år å stanse. Da keiser Hadrian besøkte byen i 130, lot han de raserte deler gjenoppbygge og grunnla et nytt bibliotek, i Caesareum.

3: Tidlig på 200-tallet ble byen angrepet og plyndret av keiser Caracalla som hevn for pøbelens hån. Han stanset keiserlige bidrag til Museet, og forviste alle utledninger fra læresetet.

4: Under opptøyer i 265, behørig slått ned av romerne, men ikke før store deler av byen var rammet av beleiringen, sannsynligvis også boksamlingene.

5: Da keiser Aurelian på 270-tallet knuste et opprør ledet av dronning Zenobia, ble biblioteket dramatisk redusert eller ødelagt

6: Under keiser Diokletians plyndringer på slutten av 200-tallet (Marcellinus skrev på 300-tallet at byen “nå mistet det området som het Bruchion som så lenge hadde vært bostedet for byens fremste”. Noen få år senere skriver Epifanus at i det samme området der biblioteket hadde vært, “er det nå en ørken”.)

7: Under ledelse av patriarken Theofilus ødela man Serapistemplet i år 391. Dette lå på en høyde og hadde på mange måter fungert som en festning i lokale stridigheter. Målet var både å fjerne dets strategiske og symbolske betydning. Uheldigvis var det også knyttet til et nabobygg som tidligere hadde lagret en rekke bøker og ruller i et datterbibliotek, noe som har fått enkelte til å slutte at disse gikk med da man rev templet (selv om ingen kilder om 391 omtaler ødelagte skrifter - i strid med hva Dagbladet henviste til og som er blitt modernitetens kanskje helt store ikon).

8: En antagelig anekdotisk fortelling om khalifen Omar som etter å ha erobret byen fra bysantinerne i 640 skal ha sagt at hvis bøkene i biblioteket er i overenstemmelse med Allahs bok kan vi greie oss uten, og er de ikke i overenstemmelse er det ingen grunn til å ta vare på dem.

Nå kan Stephen C. Carlson imidlertid fortelle om enda en kandidat på det ofte nyttige nettstedet Hypotyposeis.

A recent news story, however, suggests another possible culprit: Tsunami that devastated the ancient world could return (AFP; Richard Ingham; Mar. 9, 2008):

PARIS (AFP) - “The sea was driven back, and its waters flowed away to such an extent that the deep sea bed was laid bare and many kinds of sea creatures could be seen,” wrote Roman historian Ammianus Marcellus, awed at a tsunami that struck the then-thriving port of Alexandria in 365 AD.

“Huge masses of water flowed back when least expected, and now overwhelmed and killed many thousands of people... Some great ships were hurled by the fury of the waves onto the rooftops, and others were thrown up to two miles (three kilometres) from the shore.”

Ancient documents show the great waves of July 21, 365 AD claimed lives from Greece, Sicily and Alexandria in Egypt to modern-day Dubrovnik in the Adriatic.

This devastating event occurred some 25 years before Theophilus instigated the destruction of the Serapeum, a building associated with the Library. How many of the Library’s precious books, however, had actually survived the tsunami for Theophilus destroy them?

Eller alle de andre tidligere ødeleggelsene?

Så er det bare å vente på den første amerikanske predikanten som hevder at dette var Guds straff for at de kristne ennå ikke hadde rukket å ødelegge den ugudelige lærdommen i biblioteket.

Oppdatering 23.06.2011: Listen er utvidet ytterligere med et enda tidligere tidspunkt i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville død. Dette handler om Ptolemaios VIII som etter en borgerkrig på 140-tallet f.Kr. utropte seg til farao og utviste alle greske intellektuelle fra Alexandria, slik at biblioteket ble liggende brakk i mange år - i tillegg til at man kan anta flere tok med seg skriftruller ut av byen. Hva som var igjen i Alexandria århundret etter sier kildene ikke noe om, men tilstanden kan ikke ha blitt bedre av alle rullene som brant under Cæsar.

Oppdatering 31.10.2012: Siden det er vanskelig å finne kilder til at Serapis-tempelet ble brent i 391, er teksten endret i samsvar med Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.