Sensasjon: Man blir sint av å tro på mytene

Jeg har lenge undret meg over hvorfor en såpass oppegående fyr som forfatteren Philip Pullman har så mange horn i siden til kristen tro, enten han skriver romaner om Gud eller uttaler seg om Narnia.

Når det i år viser det seg at han rett og slett har falt for mytene om kirkens innbitte kamp mot antikkens lærdom, eksemplifisert ved det aldri hvilende temaet ødeleggelsen av Biblioteket i Aleksandria (unnskyld reprisen og tværingen på dette), er nok undringen noen tødler mindre.

The government, in the Dickensian person of Mr Eric Pickles, has cut the money it gives to local government, and passed on the responsibility for making the savings to local authorities. Some of them have responded enthusiastically, some less so; some have decided to protect their library service, others have hacked into theirs like the fanatical Bishop Theophilus in the year 391 laying waste to the Library of Alexandria and its hundreds of thousands of books of learning and scholarship.

Med en inngrodd tro på dette er det ikke rart om man ønsker å bekjempe bakmennene.

Når serien om Lyra og Det gylne kompass er blitt som den er blitt, kan vi altså takke Edward Gibbon og andre av opplysningstiden mytemakere.

Og godtroenheten hos deres disipler.

Skifter kompasskurs?

Det er flere enn Dawkins som ser ut til å justere kursen.

Jeg har nok likevel litt blandete følelser når Philip Pullman trekker tilbake sine uttalelser om at han er i krig med Gud.

On the Today show on Friday, Pullman denied to Al Roker that his books are anti-religious. "As for the atheism," he adds, "it doesn’t matter to me whether people believe in God or not, so I’m not promoting anything of that sort," he wrote in response to a question from "Kim, Friday Harbor, Wash."

Vi snakker altså om samme mann som for ikke mange årene siden sa rett ut at han forsøkte å underminere grunnlaget for kristen tro. For ikke å si fokusere på å ta livet av Gud, som han fortalte Sydney Morning Herald i 2003:

"I'm a great fan of J.K. Rowling, but the people - mainly from America's Bible Belt - who complain that Harry Potter promotes Satanism or witchcraft obviously haven't got enough in their lives. Meanwhile, I've been flying under the radar, saying things that are far more subversive than anything poor old Harry has said. My books are about killing God."

Dessverre har jeg en klar mistanke om at dette er et kommersielt grep. Det er tvilsomt om Pullman - for ikke å si Dawkins - nærmer seg Antony Flew med det første.

Sørgelig nok har Pullman og hans amerikanske forleggere begynt å forstå at en aggressiv ateisme ikke er det beste salgstricks i USA. At Dawkins og Harris lenge lå høyt på New York Times bestselgerlister er lite representativt for det brede amerikanske publikum.

Som så ofte må idealismen vike når Mammon mumler og børsene bommer.

Kompass og klarsyn

I sitt sivile liv hender det at Dekodet er redaktør av det lokale menighetsbladet på Langhus. Dermed må det av og til finnes på ett og annet å behandle i lederen. Siden det er jul var ikke valget vanskelig. Juleprekener høres på mange måter julen til.

I stedet for mer pinlige unnskyldninger, lar vi det rett og slett stå til:

Det er ikke enkelt å få julestemning uten snø. Dermed må forsiden av Møteplassen denne gangen nøye seg med et motiv som minner mest om september. Vi ser noe av det samme på filmfronten. Mens vi tidligere har kunnet glede oss over juletemaer i Narnia, for ikke å si i Betlehem, handler det i år om Lyra og Det gylne kompass.

For å si det mildt, var nok ikke juleevangeliet mest i fokus hos Philip Pullman da han skrev bokserien dette bygger på. Han er ateist og legger heller ikke skjul på at han misliker både Narnia og kirken. Det gjør likevel ikke at jeg får mindre lyst til å se filmen.

Jeg leste bøkene da de kom for noen år siden. Pullmann skriver godt og fengslende. Hans landskaper og personer er til tider storslagne, for ikke å si skremmende. Som seg hør og bør i fantasy. Idéen om at vår personlighet, eller “sjel” har sitt eget liv, er spenstig. Og siden slutten av første bok foregår i en vinterverden mot nord, er det mulig å få en slags julestemning, selv uten juleevangeliet eller julenissen.

Men samtidig vekker filmen dessverre negative reaksjoner. Pullmans fantasyverden styres av en maktglad religiøs organisasjon som tvinger på andre sine oppfatninger. Enkelte kristne grupper føler seg provosert av at noen skal snike på oss et karikert bilde av kirken. Og opptrer dermed nesten som karikaturen.

Nå lages det nok oftere filmer med et negativt syn på kirken, enn et positivt. Jeg er ikke alene om å ha vokst opp med bøker og TV-serier om forstokkede prester og hyklerske kristne. Hadde jeg ikke kjent så mange av motsatt sort, ville jeg trodd at dette var regelen. Det har også ført til at jeg har brukt tid på å se etter hva kirken faktisk har gjort i historien. Uten å skjønnmale for mye, er det mulig å si at realitetene nok er litt andre enn hos Dan Brown.

Lyras gylne kompass er en magisk veiviser til sannheten. Dette er et tema som det sikkert vil gjøres mye ut av i årets juleprekener.

Men like viktig som å ha et kompass er å vite hvilken misvisning det har. Heldigvis er Pullman ærlig nok til å innrømme at han ikke er nøytral i synet på kirken, i likhet med denne lederartikkelen. Om ikke annet bør vi ha klarsyn nok til å like også filmer som avviser juleevangeliet. Og til å ane misvisningen.