Lama og annet hårete

Som lovet under omtalen av Skorpionen, er neste dyr tema lama.

Dette er altså en del av serien om dem som forteller den egentlige historien om Jesus. Altså de som må lage seg sine egne kilder og/eller tolke eksisterende på ecstacy for å få historien til å gå opp.

Og vi snakker ikke bare om Jesus som lama, men som superlama.

Det er den italienske filosofen Carlo A. Martigli som står bak boken som så langt ikke finnes på norsk, men på dansk som Kætteren. Handlingen er lagt til Firenze som slike bøker for tiden må innom, i en slags fortsettelse av Den sidste vogter om renessansefilosofen Giovanni Picco della Mirandola (1463-1494).

Mens vi i forrige bok møtte Mediciene, er det nå borget for Borgiaene.

Når boken kun er en slags fortsettelse, er det fordi Mirandola altså er død. Men det hindrer ikke Martigli fra å piske en rekke døde hester, slik Helle Hellmann beskrev i Politiken i fjor.

I 'Kætteren' fortsætter han efter dennes død, stadig i Firenze i 1497, hvor præsten Girolamo Sovonarola har indført et asketisk diktatur. Medicierne er fordrevet. Men de pønser på comeback. Imens drager en munk fra Tibet mod Italien med sin kvindelige protege, der er det levende vidnesbyrd om ... ja, heri ligger just historiens nøgle.

Man ser ikke forgæves efter tempelridderne, de dukker op på side 81. Således holder Martigli sig inden for den form, der karakteriserer denne type 'historisk' religionsspænding: frelserhåb, magtbegær, tempelriddere, hemmeligheder, flugt hid og did og mange personer, der ikke er meget andet end papfigurer, og som hældes på med en skovl.

Det hele handler om å forene jødedom, kristendom og islam, en kamp som får støtte fra en litt uventet retning som man ikke skulle tro stod for noen av delene.

Selv om det altså er slik i dag som på Chestertons tid, at alle religioner egentlig er like, særlig buddhismen.

Dermed kan munken Ada Ta som tidligere hadde sendt den gode Mirandola en hemmelig dagbok fra årene Jesus var i Tibet, ta veien mot Firenze. Siden dette er en roman reiser han ikke alene, men sammen med hans mer enn lettere billedskjønne adoptivdatter.

Siden vi altså har tilgang på dagboken, kan vi vite mangt som har gått historikere hus forbi.

Kernen i bogen er Jesu 'tabte år', fra han er 12 år, til han dukker op som menneskefiskeren. Han bortføres efter uddrivelsen af kræmmerne i templet til slaveri, men klarer sig gennem trængslerne og bliver i fjerne egne en ophøjet sjæl, der overkommer sin skæbne på måder, man ikke just genkender fra kristendommen. 

Dette er guttebok for esoterikere. Dette er Fantomet som New Age. Selv om budskapet minner om mange kanaliseringer, kaller man heldigvis en roman for en roman.

Budskabet er, at alle religioner er én, godt krydret med sørøvere, besøg hos sultanen i Istanbul og diverse vissevasse. Der er vist salg i denne type bøger ligesom i myterne, den formidler.

For mig er det hverken spændende eller spirituelt; jeg ville til hver en tid hellere læse en historisk roman af f.eks. Hillary Mantel, men sådan er vi jo så forskellige.

Så kan man sikkert diskutere hvor spennende eller spirituell boken er. Mye vil nok avhenge av ståsted og alder.

Og enda mer av hva man kan om ståsteder og tidsaldere.

Myter og meninger og slik

Selv om det kun er to uker til Eksisterer Gud? eksisterer, er en annen eksistens mer eksistensiell i sommer.

Fjorårets Svar på tiltale om nye ateisters omgang med argumenter generelt, enten vi snakker om Guds eksistens, bruken av naturvitenskap, historie, naturvitenskap, retorikk og revolverspørsmål som om Hitler var kristen, varslet også en bok om Jesus.

Grunnen var at 

Flere nye ateister og mange i alternativbevegelsen ikke bare tviler på at han var i nærheten av hva vi ser i Det nye testamentet, men på at han i det hele tatt har eksistert.

Den varslede boken vil forsøksvis ta opp alle merksnurrige argumenter og påstander om en oppdiktet Jesus som man kan støte på fra noenlunde skriveføre på nettet, youtube, bøker, avisinnlegg, lunsjbord og familieselskaper.

Selv om det allerede ligger atskillige titalls eksempler i hoven, er det sikkert varianter som ikke er fanget. Dermed flott om nettopp du kan bidra med tips om argumenter og påstander der ute i selveste virkeligheten, enten om Jesus som en solmyte, astrologisk konstruksjon, Kong Arthur,  Cæsar, romersk konspirasjon, Jesus i India, Zeitgeist, og resten av feltet eller annet med mere.

Det jeg trenger er representative sitater eller påstander, gjerne med en lenke. Hva sies for tiden? Hvor og av sånn ca. hvem?

Det trenger ikke å være langt eller lærd. Det spiller ingen rolle om jeg har hørt det før eller om det er like tullete som på bildet under.

Legg det bare inn i kommentarfeltet her eller på facebook.

Mette-Marit i Kashmir - et korrespondentkurs

Siden vårt forrige korrespondentkurs tydeligvis ikke er blitt tatt, kreves nok litt ekstraundervisning.

Denne gangen handler det altså ikke bare om en korrespondent som får lyst til å si noe om ... Jesus i jula, men om en kronprinsesse som reiser til India.

Vi gir igjen ordet til NRK's Joar Hoel Larsen:

De er hvite, vestlige og velstående. De er på leting etter meningen med livet, og vil «finne seg sjæl». Modne kvinner midt i livet søker av den grunn til India, der yogaguruer med varierende motiver står til tjeneste.

Nå er jo dette en legal og for noen sikkert en lidenskapelig - for ikke å si desperat - leting etter dette berømte "seg sjæl". De fleste av oss skulle ønske mer harmoni og balanse i livet, mer mening, trygghet og betydning. Og enten vi nå lever i en postmoderne tid eller ei, har Østen lokket mange i generasjoner, helt tilbake til teosofiens glansdager på 1800-tallet.

Segsjælismen har i det hele tatt lange tradisjoner.

Det er kort sagt ikke noe nytt at kvinner tiltrekkes av dette, enten de heter Madame Blavatsky eller Mette-Marit. Så er det et helt annet spørsmål om Østen virkelig er en nødutgang (selv følger vi Os Guinness' skilting i klassikeren The East - no Exit).

NRKs korrespondent klarer heldigvis å vise noen doser skepsis til enkelte av disse åndelige veilederne.

Noen har bare svar og løsninger, andre har kontonummer og air-condition i tillegg.

Det finnes åndelige veiledere i India som kjenner sin markedsverdi og vet å utnytte den.

Ikke alle er sjarlataner, men for mang en vestlig kvinne har veien til nirvana vært brolagt med fakturaer og overføringer, inkassokrav og konkurser.

Kort sagt: Muligheten til å bli lurt er så avgjort til stede!

Det er helt klart greit å unngå selvutnevnte guruer som primært er ute etter pengene dine. I det hele tatt er det interessant med hinduistisk orienterte veiledere som er fanget og farget  av mammon og materialisme. Ikke minst når det de skal lære deg er å bli kjent med ditt angivelig innerste vesen som altså egentlig er ett med altet.

Fordi verden egentlig er "åndelig" og ikke materiell, må vi lære å frigjøre oss fra det materielle, for ikke å si vår egen individualitet og personlighet.

Man blir vel ikke mer overbevist av denne type åndelighet når guruen i forbifarten tømmer kontoen din.

Men selv Hoel Larsen fint klarer å være skeptisk når veilederne har kontonummer, klarer han det ikke like fint når det kommer til en av hans egne kjepphester, altså om Jesus i India. At det er en mulighet for at han selv er blitt lurt, synes ikke å falle ham inn.

Og de som kritiserer kronprinsessen for å lefle med andre religioner enn kristendommen bør skaffe seg bøkene om Jesu liv i Kashmir.

Perioden blir kalt «de tapte år». Fra han som 12-åring besøker Jerusalem til han 18 år senere på ny dukker opp i Bibelen - uten forklaringer på hva han har bedrevet i mellomtiden.

Enkelte Jesus-forskere mener å kunne påvise at mannen fra Nazareth ikke bare oppholdt seg i Kashmir og ble påvirket av buddhismen i unge år, men at såvel han - som hans mor - er gravlagt i regionen. En by er oppkalt etter Maria, og Jesu grav er en kjent turistattraksjon i Kashmir. 

Mette-Marit befinner seg altså - i henhold til denne religiøse fortolkningen - på trygg kristen grunn.

Siden Hoel Larsen ikke befinner seg på noen
form for trygg grunn, kan vi jo kort klargjøre for hvorfor.

For det første er det som vi var inne på i forrige korrespondentkurs altså ingen - null og nada - Jesus-forsker (og vi mener da enkelt og greit historikere og nytestamentlige forskere som publiserer fagfellevurdert stoff) som støtter påstandene om at Jesus havnet i Kashmir.

At Hoel Larsen ikke oppgir noen slike er dermed ikke underlig (Holger Kersten er ikke en slik og grundig tilbakevist).

For det andre er det altså ikke slik at bare det å nevne navnet Jesus plasserer noen på "trygg kristen grunn". Det er mange som har tatt Jesus til inntekt for seg selv, fra muslimer og buddister til ufo-kulter og New Age, for ikke å si Breivik og Hitler.

Påstandene om Jesus i Kashmir tilhører ingen grener av noen former for kristen tro, men er i stor grad knyttet til den mer eller mindre muslimske Ahmadiyya-bevegelsen.

Påstander om Jesus som egentlig muslim/buddhist/hinduist/østlig guru/utenomjordisk/mayaindianer/Atlantisbeboer/Kong Arthur/egyptisk farao (stryk det som ikke passer) er påstander om en Jesus som ikke samtidig er kristen.

Skal man på en eller annen måte oppfattes som kristen er det kort sagt greit å sjekke om man i det hele tatt kan gå med på noe som helst i tradisjonelle kristne trosbekjennelser som den nikenske eller apostoliske.

På samme måte som det er greit å sjekke om man kan gå med på hva historikere sier om Jesus i Kashmir, hvis man vil bli oppfattet som en seriøs korrespondent i området.

Jesus i Kashmir - et korrespondentkurs

Det er godt å se at NRK har forstått at vi lever i en tid der det er mulig å ha store oppslag om Jesus på julaften.

Da er på den annen side kanskje ikke fullt så flott at den tiden vi lever i til tider synes i overkant postmoderne. Noe som oversatt til norsk betyr at alle kilder og tradisjoner er like gode, særlig hvis de sjelden kommer til orde.

Og kan skape gode overskrifter.

Dermed trenger journalister ikke ta seg bryet med å jobbe spesielt mye med stoffet, google hvem som fremmer eller argumenterer mot det - eller drive noe som kan ligne på kildekritikk.

Heller ikke i Norges største radiokanal.

Vi observerer altså det ikke helt uventede fenomen at når NRK først har et stort oppslag om Jesus i jula baserer man det ikke på kilder som er nær i tid og sted, fra første århundre eller noe slik gammeldags.

Nei, i nøytralitetens og den gode vinklingens ånd bygger man stoffet på påstander fra 18- og 1900-tallet.

Joar Hoel Larsen starter korrespondentbrevet med å understreke sin egen uvitenhet.

Siden jeg ikke visste det, så er jeg frimodig nok til å tro at mange av NRKs lyttere og lesere heller ikke er klar over følgende: Jesus Kristus bodde i India i nærmere 50 år.

At få av de nevnte var klar over dette stemmer nok, selv om vi her snakker om en bestselger i Norge allerede på 1980-tallet, Jesus døde i Kashmir av Andreas Faber-Kaiser (Lanser forlag, 1980) og at dette stadig relanseres som en ... radikal sensasjon, som i Ny Tid i 2006.

Noe som jevnlig har fått en og annen historiker lettere hoderystende på banen, som Oskar Skarsaunes artikkel Døde ikke Jesus på korset? Vi har allerede tatt temaet opp her på bloggen for noen år siden og jeg skrev da også om saken i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier i 1998.

Larsen er imidlertid helt ukjent med at saken er grundig imøtegått både her og der andre steder mellom himmel og jord. Når han kommer med sitt scoop er korrespondenten til gjengjeld litt bekymret for at det kan vekke oppstyr som .. blasfemi. For det er det jo ikke ment som.

Og la meg allerede nå presisere: Dette er ikke ment som et populær-blasfemisk innslag på en, for så mange, viktig religiøs høytidsdag.

Slett ikke, det hele er nøytral folkeopplysning overhodet ikke ment til å få noen til å sette pinnekjøttet på tvers i halsen. For  når man skriver om Jesus på julaften er det det samme hva man skriver, bare intensjonen er god.

Dette er jo til og med noe som "mange" tror og mener. Og da kan jo det være like sant som andre historier om Jesus.

Hvis noen er i tvil er altså utgangspunktet for Larsen den russiske eventyreren Notovitch, altså same procedure som alltid.

For det er mange i India, og andre steder, som både tror og mener dette, og da vi besøkte det buddhistiske Hemis-klosteret i det østlige Kashmir tidligere i år, fikk vi høre historien.

Hemis-klosteret var nemlig ett av stedene Jesus bodde mens han var i India og studerte buddhisme, altså i årene mellom tempeldiskusjonene og dåpen.

Og det var i Hemis-klosteret at en fjern kollega, den russiske reisende, eventyrer og korrespondent Nicolas Notovitch, for drøyt 120 år siden fikk se kopier av de hellige skriftene om Issas liv.

Men siden dette var i strid med kirkens lære, var det ikke underlig om Notovitch ble motarbeidet av forvirrede kristne og ikke minst (her er det bare som så ofte å holde seg fast) av ... ledende geistlige.

Boken «Jesus Kristus' ukjente liv» kom på fransk i 1894 og ble en sensasjon.

Den ble oversatt til flere språk, men historien møtte også motstand, ikke minst fra forvirrede kristne som fikk tvilen i sitt hjerte.

Med frykt for de klerikale konsekvenser, ble Notovitch motarbeidet av ledende geistlige blant annet Paven i Vatikanet.

Teorien om at Jesus hadde vokst opp i India var vanskelig nok å svelge, men at han overlevde korsfestelsen og vendte tilbake til India der han døde i en alder av 80 år – det ble for drøyt.

Og når Jesus klarte å overleve, var det selvsagt takket være sin inngående kjennskap til yoga og andre kroppskontrollteknikker.

I steden for å være død skal han "bare ha vært bevisstløs, hvilket for en legmann kan forklare oppstandelsen" - uten at Larsen forklarer for en legmann hvordan hjerner kan klare seg uten oksygen i timen eller to som Jesus hang som død på korset (som altså gir kvelningsdød når man ikke lenger orker å heise seg opp - ikke ville man og ikke rakk man å ta ned korsfestede straks de så livsløse ut) eller hvordan erfarne romerske soldater kunne blande bevisstløshet med død.

For ikke å si hvordan en person som ikke bare har vært naglet tvers i gjennom hender og føtter, men er pisket med all uønsket romersk grundighet og muligens har blitt stukket i med et spyd, kan fremstå som "oppstanden" for sine etterfølgere.

Fremfor altså ikke bare hardt såret og i sterk behov for pleie. For ikke å si penicillin og blodoverføring.

Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne å svare på noe som så mange har svart så mye på gjennom noen tiår.

Men la oss starte med det Larsen selv nevner av innvendinger - og de svarene han gir på dem. Allerede her ser vi at Larsen er på villspor.

Mange historikere og teologer har brukt både tid og krefter på å bevise eller motbevise teoriene. Motstanderne har sådd tvil om Nicolas Notovitchs eksistens, og om han virkelig har levd, hvorvidt han i det hele tatt har besøkt Hemis-klosteret, og stiller spørsmålet: Hvorfor har ingen andre sett og eller hørt om disse tekstene?

Det kan jo forklare mye at Larsen kjenner så lite til innvendingene at han trekker fram at noen skal hevde at Notovitch ikke har eksistert. Vi forstår også mye av måten han omtaler det viktigere faktum for forskere at ingen i dag kan vise fram tekstene.

Tilhengerne av læren om at Jesus levde i India har få problemer med å svare på dét spørsmålet: Det ble så mye oppstyr etter at Notovitch publiserte sin bok at lamaene og munkene ble forstyrret i sin bønn og sin kontemplasjon. De ikke orket ganske enkelt mer oppmerksomhet rundt dette, for dem, historiske faktum.

Dessuten: De navngir flere som faktisk har vært i Hemis-klosteret og sett de sensasjonelle dokumentene.

Uten at Larsen navngir noen.

Og videre: Enkelte oppfølgere som ville granske Notovitch'es påstander, de opplevde at lokalbefolkningen, som naturligvis aldri hadde lest den russiske eventyrerens bok, de kunne bekrefte historien om Issa slik den var blitt fortalt og formidlet gjennom hundrevis av år.

Uten at Larsen navngir noen. Eller oppgir kilder til hvor han har dette fra.

La oss derfor hjelpe ham litt.

For poenget er ikke hvorvidt noen blir forvirret eller føler seg truet. I stedet er påstandene så spekulative og så for langt på siden av fagmiljøene at det er vanskelig å formulere innvendinger uten å høres litt irritert eller oppgitt ut. Men det er altså ikke vanskelig å se at påstandene ikke holder vann.

Og at de er knyttet til nyere religiøse bevegelser som kjemper for legitimitet og oppmerksomhet.

Blant de som har skrevet godt om saken kan nevnes Oskar Skarsaunes Den Ukjente Jesus (Luther forlag 2005), Aril Romarheim i Kristus i vannmannens tegn, (Credo Forlag, 1988), samt Fynd och fusk i bibelns värld - En bok om vår tids Jesus-apokryfer av Per Beskow (Proprius, Stockholm 1979).

Vi kan også legge i posen samme forfatters Jesus i Kashmir. Historien om en legend (Proprius, Stockholm 1981).

En mye omtalt grav i Kashmir

Og så har jeg altså selv skrevet om det i kapitlet ”I Jesus fotspor til Kashmir – og Frankrike” i Da kvinnen fikk sjel – og andre historier, samt i andreutgaven av Da Vinci dekodet, Lunde 2006.

Men Larsen har nok verken lest eller hørt om noen av disse bøkene, siden han ikke nevner noen vesentlige innvendinger fra dem.

Dermed kan det kanskje være greit å hjelpe ham med å sitere litt bare fra mine egne skriverier. Vi kan jo starte med stoffet fra 1998 (side 31).

Hovedkilden synes å være den russiske korrespondenten Nicholas Notovitch. Han reiste rundt i India og hevdet i “The Unknown Life of Christ” (1894) at han hadde funnet og oversatt tibetanske manuskripter om Jesu reiser i India og Ladakh, og at disse nå befant seg i Lama-klosteret i Hemis.

En noe senere kilde er Levi’s “The Aquarian Gospel of Jesus the Christ” (1908). Og vi har den muslimsk-orienterte Ammadhiyya-bevegelsens grunnlegger, Ahmad (d. 1908), som også hevdet at Jesus var i Kashmir.

Notovitch avsløres på en rekke fundamentale feil. F.eks. er ikke “buddhismen” i hans “kilder” buddhisme. Vi møter blant annet en sjalu Skapergud som straffer og tilgir synder. Ettersom buddhismen ikke har noe gudsbegrep er nok dette mer hentet fra gammeltestamentlig domsforkynnelse. Det er derfor underlig at ikke flere som er seriøst opptatte av religiøse spørsmål ser at dette i praksis blir “en hån mot og en fornekting av buddhisme”.

Men i stedet for å se at den Jesus som Notovitch skildrer altså er en moralprofet som ikke kjenner til buddhismen han skal ha lært om i sine år i India fra han var 12 til 30, bruker Larsen nettopp fraværet av buddhisme som argument.

Jesus skal for eksempel ha sett seg kraftig lei på det indiske kastesystemet som eksisterte allerede den gang, og han skal ha protestert mot det brahminske presteskapets behandling av de kasteløse.

Hans temperament og hans rettferdighetssans, ikke minst den nestekjærligheten som Issa skal ha vist de svake og utstøtte, skal ha ført til konfrontasjoner med brahminene, noe som skal være nedtegnet i de omtalte skriftene.

Og akkurat denne grunnholdningen hva respekt for andre mennesker angår, fra løsaktige kvinner til røveren på korset, fra Sakeus til Peter, dét er noe vi forbinder med mannen fra Nasaret.

Siden Notovitch godt over 1800 år etter Jesus beskriver ham med en vestlig orientert etikk på en tid der vestlige misjonærer og makthavere kjempet mot kastevesenet, styrker det altså ifølge Larsen at Jesus må ha vært i India.

Så vender Larsen tradisjonen tro kursen mot Kashmir.

Det mest overraskende er nok allikevel at Jesus ikke døde på korset.

Han var rundt 33 år gammel da han unnslapp og skal ha vært nærmere 50 da han kom til Kashmir for annen gang.

Han og hans følge skal ha brukt 16 år på turen fra Jerusalem, en strekning på drøyt 4000 kilometer i luftlinje, omtrent som fra Jerusalem til Oslo. Ifølge sagn og legender, samtidige tekster og referanser skal det finnes en rekke spor etter Den hellige entouragen langs reiseruten.

Stedsnavn og fortellinger om Yuz Asaf, hvilket betyr Josefsen, altså sønnen til Josef, med andre ord Jesus fra Nasareth.

Når det ikke er mulig å finne noe av kildematerialet som Notovitch henviser til, burde saken vært lagt død. Men når det er et såpass sterkt ønske i mange kretser om å få støtte fra Jesus, uavhengig av historiske kilder, tar man det ikke så nøye med noe så gammeldags som kilder.

Dermed la jeg vekt på i Da kvinnen fikk sjel at

Det interessante er at teorien i dag nesten har almen tilslutning innen hinduistisk inspirert nyreligiøsitet. Det er tydelig et sterkt ønske i enkelte kretser om å få støtte fra Jesus, uavhengig av historiske kilder. Tidligere i vårt århundre var påstanden om Jesus som essener (og dermed uten behov for østen-reise for å få en mystisk lære) mest vanlig, blant annet hos teosofene. I dag kan man til og med møte tibetanere i Himis som har hørt om Notovotich’ manuskript. Dog uten å ha sett det.

Tilliten til stoffet og de som sprer det, styrkes ikke av at dette så ofte presenteres i sammenheng med påstander som at mayaene koloniserte India og Egypt eller at profeten Esekiel reiste til Kashmir i romskip.

“Jesus døde i Kashmir” trekker inn de merkeligste påstander, kilder og vitnesbyrd som på en eller annen måte kan støtte teorien eller angripe kristendommen. Samtidig som det ikke er nevnt alternative forklaringer til “Jesu grav” i Kashmir - for eksempel senere muslimske legender.

For det vi snakker om her handler på mange måter om språkhistorie. Skarsaune har noen siders gjennomgangi Den ukjente Jesus, oppsummert superkort i Da Vinci dekodet (side 112):

Forestillingen om at Jesus døde i Kashmir, stammer fra Hazrat Mirza Ghulam Ahmad (1835-1908), grunnleggeren av ahmadiyya-retningen. Han lanserte rundt år 1900 en ny lære i muslimsk sammenheng der han bl.a. påstod at Jesus hadde overlevd korsfestelsen og døde mett av dage i Kashmir. Vi finner ingen eldre kilder som knytter Jesus til dette området. Mens Jesus la grunnlaget for en verdensreligion på sine tre års virke i Midt-Østen, kan hans eventuelle opphold i Kashmir ikke ha gjort særlig inntrykk.

Bakgrunnen for det hele er igjen myter. Dette synes å henge sammen med en navneforveksling knyttet til en buddhistisk og senere arabisk og kristen middelalderlegende kjent som "Historien om Barlaam og Josafat". Underveis ble navnet Buddha, også kalt "boddhisattva", endret til først Bodisaf, og gjennom flere nye steg etter hvert til Yuzasaf og Josafat . I et dokument fra 1770-tallet fortelles at Yuzasaf sin grav fortsatt finnes i Srinagar i Kashmir. Ahmad lander på at dette egentlig er Jesus, også inspirert av et angivelige funn av et evangelieskrift i Tibet på slutten av 1800-tallet, men som ingen andre har sett .

Når man skal gå gjennom motforestillingene er det som nevnt dessverre ikke bare vanskelig å vite hvor man skal begynne.

Det er enda vanskeligere å vite hvor man skal slutte.

Men siden fjærpennen er tom for blekk, avslutter vi korrespondentkurset her. Vi får heller svare på elevspørsmålene etterhvert som de kommer.

Jesus i India - igjen

Påstanden dukker opp igjen med jevne mellomrom - og nå blir den altså film. Vi sakser utrolig nok fra Vårt Land.

Filmen, som på engelsk får navnet Aquarian Gospel, skal skildre Jesu liv fra han var 13 til han var 30 år. Den viser Jesus som en lærer og hellig mann på en dannelsesreise i India. Navnet er tatt fra en hundre år gammel bok om kristendommens østlige røtter.

Filmens navn sier nok det meste. Og vi forstår regisøren. Det er selvsagt en eventyrlig historie, som sikkert kan vekke en viss interesse. Særlig hvis man klarer å se bort fra den lille detaljen at det ikke finnes en eneste kilde som støtter engang noe i nærheten av denne teorien.

Teorien om at læren til Jesus var inspirert av indiske tradisjoner, er over hundre år gammel. Den russiske doktoren Nicholas Notovitch ga i 1894 ut en bok der han hevder å ha bevis for at Jesus besøkte India. Siden har flere grepet tak i denne ideen, og det har vært hevdet at overgangen fra «øye for øye» ideologien i Det gamle testamentet til nestekjærlighetsprinsippet i Det nye testamentet var et resultat av Jesu møte med buddhismen.

I en av de samme bøkene som har hevdet dette, har det også vært hevdet at Jesus talte Mayaspråket på korset.

Fida Hassnain, tidligere direktør for arkitektur ved universitetet i Srinagar i India, sier at det på Jesu tid var stor trafikk mellom Middelhavet og India. Han hevder å ha sett bokruller der buddhistiske munker forteller om besøket til Jesus.

Da savner vi bare den lille detaljen å få se disse rullene.

Men selvsagt er den forutinntatte kirken ikke helt fornøyd med disse påstandene.

Den katolske kirken i India mener at disse historiene ikke har rot i virkeligheten. John Dayal, president i den All India Catholic Union, sier at han selv har undersøkt mange av mytene, og funnet ut at det hele er fiksjon.
– Jeg er sikker på at filmen vil tjene penger, men jeg tviler på at den kan erstatte tusenvis av år med bibelstudier, sier han.

Han sa sikkert noe om historiske kilder også, men for media handler slik fort kun om "tro" mot "tro" - altså om "Bibelstudier" mot hva som helst annet som "hevdes".

Det er ellers interessant for enkelte å registrere at Vårt Lands redaksjon ikke deler ut eksemplarer av Da kvinnen fikk sjel - og andre historier til alle nye journalister. I såfall ville man risikert å se at historien ble avslørt der for snart ti år siden. Og det var selv da ikke akkurat et nybrottsarbeid.

Men det er en smule betryggende for journalistfaget at Vårt Land ikke er en apologetisk partiavis.