Fortrengte faner

Da tar vi en pause fra forhistorien siden dagen i dag handler om historien.

Og siden du er på Dekodet er det altså de historiske mytene det løftes noen faner i mot. Eller mer presist er det historikeren Nils Ivar Agøy som løfter med den glemte historien om 1. mai og kirken.

Dette er forøvrig basert på en bok vi tidligere har anbefalt på det varmeste.

Nils Ivar vifter mytene midt i mot når han skriver at

1. mai ble etablert som en demonstrasjonsdag for den internasjonale arbeiderbevegelsen i 1889, og den ble feiret i Norge allerede året etter. I dag er det ikke helt uvanlig med 1. mai-gudstjenester, men slik har det ikke alltid vært. Faktisk ble det hevdet for ikke så lenge siden, fra ganske kompetent arbeiderhistoriehold, at gudstjenester var “et fremmedelement i 1. mai-tradisjonen”, og at religiøse innslag i 1. mai-programmene først var kommet etter andre verdenskrig. Og dette er utvilsomt en utbredt forestilling. Den passer godt inn i et underlig inngrodd bilde av kirken - og gjerne en konservativ eller reaksjonær kirke - som en slags permanent motpol for arbeiderbevegelsen og dens krav om sosial rettferdighet helt fram til den sosialdemokratiske velferdsstatens tid.

At noe passer godt inn i en vanlig forestilling pleier imidlertid å være det sikreste tegnet på at det er galt. Så også her.

Problemet med dette bildet, er at det er falskt. Kristendom i arbeiderbevegelsen, sosialister i kirken og gudstjenester på 1. mai var på ingen måte noe som dukket opp etter krigen. Kristensosialisme har lange og stolte tradisjoner her i landet, fra sytti år før bølgen av frigjøringsteologi og politisk radikale teologistudenter i 1960-årene. Selveste Lars Oftedal, den pietistiske stavangerredaktøren og lekmannslederen, oppfordret alt i 1894 til 1.mai-demonstrasjon og kamp for åttetimersdagen.

For oss som vokste opp i kjølvannet av antikirkelige debatter på 60- og 70-tallet, for ikke å si bastante bøker som Oppgjør med kirken (som jeg tok et oppgjør med i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier) er det lett å kjenne seg igjen i Nils Ivars erfaringer.

 

Da jeg for noen år tilbake startet på prosjektet som har munnet ut i boka Kirken og arbeiderbevegelsen: Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940, var jeg temmelig sikker på at kirkens merittliste var nokså mørk. Jeg trodde at prestene på slutten av 1800-tallet for det aller meste hadde vært støttespillere for en urettferdig, kapitalistisk samfunnsordning; reaksjonære og kanskje griske “sort kjoler” på parti med en overklasse som ville holde arbeiderklassen nede, som hadde forkynt for småfolk at de ville få himmelsk salighet i bytte med ydmyk nøysomhet på jord. For det hadde jeg lært. Men så viste det seg at kildene fortalte en helt annen historie.

Som ofte viste det seg at kritikere av kirken bygget på egen tro, i strid med kilder.

Noe av diskusjonen som ofte ble misforstått, og enda oftere forvrengt, handlet om forholdet mellom barmhjertighet og rettferdighet. Skulle kirken og kristne legge vekt på det første - altså å hjelpe mennesker i nød - eller på det andre - altså å rette opp urettferdige strukturer og lover?

Selv om noen foretrakk det første er det ikke merkelig at mange sa ja takk til begge deler siden kristen tro handler om både lov og evangelium.

Den store, men nå nesten glemte, sosialreformatoren og presten Eugène Hanssen avviste blankt at man skulle måtte velge mellom rettferdighet og barmhjertighet. Rettferdighet var Guds kjærlighet uttrykt gjennom samfunnsmessige ordninger, sa han; barmhjertigheten var den samme kjærligheten rettet mot enkeltmennesker. Man trengte begge, men barmhjertigheten alene ville ikke være nok til å få gode forhold. 

Nå skulle ikke denne kristne kampholdningen vare, selv på venstresiden. At religion og kirken per definisjon eksisterte for å forsvare maktens priviliger og bekjempet arbeiderklassen er et uvanlig tydelig tilfelle av selvoppfyllende profeti.

Denne formen for kristensosialisme ble for lang tid skjøvet til side fra 1918, da antireligiøsitet fikk prege arbeiderbevegelsen og kirkefolket ikke helt uten grunn fryktet avkristning. Men den kom tilbake, ikke minst fordi mange kristne har sett sosialismen som en eksponent for kristendommens idealer om kjærlighet og rettferdighet, og ikke så få sosialister har funnet sosialismens mål og verdier uttrykt i kristen dommen. Arbeiderklassens solidaritet er intet annet enn kristendommens nestekjærlighet i sosial form, sa Hertzberg. Derfor tåler det å gjentas at når det gjelder kampen for rettferdighet, for at Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen, har kirken en forhistorie som vi kan være mer stolte av enn mange tror og vi ofte får høre. 

For ordens skyld kan nevnes at mye av det samme også er synlig på den katolske siden på samme tid.

Noe vi sikkert kommer tlibake til og ikke bør overraske, siden også katolikker er kristne.

Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?

Vi fortsetter serien om kristne kan tro på evolusjon etter gårsdagens spørsmål om evolusjonen gjør oss til dyr.

En annen påstand man av og til hører før ørene faller av, er at

Evolusjon kan ikke kombineres med en udødelig sjel

I såfall er evolusjon nesten som kristen tro.

I motsetning til hva vi ofte hører stammer ikke tanken om en udødelig sjel fra Paulus, men fra Platon. Det som bekjennes i noen millioner menigheter verden over er ikke troen på "sjelens udødelighet", men legemets oppstandelse.

Uansett om vi nå likevel skulle mene at vi har en sjel eller ei, lar den seg vanskelig måle og veie. I hjerneforskningen er dermed sjelen ikke hva det forskes mest på, eller kan forskes mest på. Samtidig som det finnes mer enn klønete argumenter for det som på fint kalles substansdualisme (at det mentale ("sjelen") og materielle ("hjernen") er to ulike ting).

Uansett er det bibelske fokuset på at vi er en enhet av legeme, ånd og sjel og mange kristne klarer å kombinere dette med evolusjon.

Følgelig er det ikke bare uten kilder, men en absurd påstand at kirkemøtet i Nikea eller andre steder skal ha diskutert om kvinnen hadde sjel. I Bibelen handlet begrepet opprinnelig ikke om en separat del av oss, men betydde ikke annet enn ”livsånde” (nephesh på hebraisk).

Selv kirkefedre kan nok ha mistenkt at kvinner var i live før år 325.

Inspirert av Platon og Aristoteles fikk begrepet sjel imidlertid andre betydninger senere i kirkehistorien. For noen ble det til en udødelig sjel, for andre et resultat av hjernens struktur eller altså form (dermed er sjelen vår tankes formale årsak hos Thomas Aquinas), for noen både og.

Spørsmålet om evolusjon og sjel er dermed sterkt knyttet til hva vi tenker at sjelen faktisk er.

Skal vi vurdere dette i en biologisk eller evolusjonær sammenheng er det ikke noe i veien for at Gud på et tidspunkt i historien bokstavelig talt - altså som primærårsak slik vi var inne på i går - ”blåste sin livspust” inn i eksisterende person eller gruppe mennesker, slik at de fikk eller ble levende sjeler.

Eller vi kan lese det mer billedlig, som et resultat av sekundærårsaker over lang tid - altså at alle med menneskets form har eller er levende menneskesjeler.

Spørsmålet om evolusjon og sjel handler dermed ikke om evolusjon, men om sjel. Men uansett om vi ser sjelen som en egen substans eller som et resultat av hjernens struktur, kan vi kombinere den med evolusjon - på litt ulike måter.

Så kan vi sikkert diskutere hva det er som gjør et menneske til et menneske, altså hva som skiller mennesket fra andre arter i evolusjonshistorien og i naturen nå.

Skal vi tro middelalderens tenkere som Thomas Aquinas, handler det i hvert fall ikke om vi har sjel eller ei, siden også dyr har dette (Summa Del 1, Spørsmål 75, Artikkel 1).

To seek the nature of the soul, we must premise that the soul is defined as the first principle of life of those things which live: for we call living things "animate," [i.e. having a soul], and those things which have no life, "inanimate." 

Vi skal imidlertid ikke legge sjelen vår i å stjele tid til å jobbe med det spørsmålet på en fridag.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?

Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).

Dagen derpå

Som Morgenbladet understreket i går (takk for tips, Atle!) trekkes fortsatt enkelte faktoider fram, og ikke bare ved festlige anledninger.

Denne gang er det altså Maria Berg Reinertsen som innleder et dobbeltsidig oppslag om stemmerett og arbeidstid med  å si at

På slutten av 1800-tallet hadde kirken innrømmet kvinnen sjel. Måtte hun også bli økonomisk selvstendig for å få stemmerett?

Nå kunne vi gjort oss morsomme på Morgenbladets bekostning (og det er sendt inn et kort leserinnlegg), men saken viser dessverre hvor vanskelig det er å unngå antikirkelig krydder når man serverer noe om fortiden.

Hagia Sofia-kirken i Nikea var stedet der kvinnen ikke fikk sjel.

Og det er ikke bare en tendens, det synes nesten som et påbud, enten man har det fra lektorutdannelsen eller lunsjpraten.

Historiske spenningsromaner må involvere kirkelige konspirasjoner og renkespill. For Kirkens historie, må vite, handler egentlig ikke om annet enn et ubendig maktbegjær, kunnskapsfobi og kvinnehat.

Lærebøker i historie må ha med Den store konflikten mellom Kirken og Vitenskapen, med Galilei som skoleeksempel på modige menn i kampen mot Kirkens uvett, nærmere bestemt dogmet om at jorden var flat.

Artikler om kvinnesak må ha med Den store stygge ulven, altså Kirken, enten tregheten i å gi kvinnen sjel er et kroneksempel eller bare krydder.

Dermed kunne Rød Ungdom på sine gamle nettsider slå hardt til i hartkorn med at

På kirkemøtet i Nikea i år 325 ble det for eksempel vedtatt at ”Kvinner har sjel”. For 100 år siden hadde ikke kvinner i Norge stemmerett.

Der er til og med blitt del av noe ikke ringere enn Feminismens Alfabet.

N Nikea. Åstedet er kirkemøtet i Nikea i det herrens år 325. Det blir vedtatt at kvinner har en sjel. Kvinner var ikke fullkomne mennesker på samme måten som mannen, og ble først og fremst sett på som en beholder og foredler av mannens sæd. Var mannens sæd sterk ble barnet en gutt, var mannes sæd svak og lot seg påvirke av den kroppen den ble foredlet i, ble det en jente. Men vi fikk i alle fall en sjel.

Så kan man si mye om middelalderen og Thomas Aquinas' kvinnesyn, men det som blir sagt her stemmer altså dårlig.

Vi kjenner igjen retorikken også i de mer New Age-orienterte delene av landskapet, som i Drømmerens blogg.

Kvinner har ingen sjel ble konstater og godtatt på det store kirkemøtet i Nikea på sommeren år 325, evangelier og skrifter fikk dommen som uakseptable og dermed blitt intetgjort men noen skrifter ble reddet av den uortodokse presten Rimenes og fraktet til et kloster utenfor Vatikanet.

Til hvilket det beste svaret nok er vel, vel.

Kvinnebloggen Maddam er ikke mye snauere.

En av de store feministiske seirene var kirkemøtet i Nikea i år 325 hvor den spirende kristendommen vedtok at kvinner hadde sjel.

Bloggeren Gry Helen mener tydeligvis at akkurat det kan diskuteres.

Men påska blir flyttet rundt på. Vi kan visst skylde på kirkefedrene i Nikea i år 325 for dette. Det ble bestemt så mye på det kirkemøtet der, de tok for eksempel fra oss kvinner sjelen vår på det møtet.

Mens en deltaker på debattfora som islam.no i det minste er mer presis med mytefremstillingen.

Forsamlingen i Nikea kom til konsensussen om at kvinner hadde en sjel... men én stemmes overvekt. Kritikkverdig?

Og slik går no dagan.

Hvis vi ikke har nevnt det før kan det gjentas at enten vi leser Morgenbladet eller muslimske debattanter, feminister eller folk flest, New Age eller nye ateister, farger fortsatt 1800-tallets antikirkelige myter manges holdninger.

Enten det er kvinnedag eller dagen derpå.

På starten av 2000-tallet hadde det ikke skadet den offentlige samtalen å innrømme det.

Hvorfor faller skeptikere så lett for myter?

Da er flere fanebærere blitt hyllet på Kjetil Hopes blogg etter at han ba flere komme med innspill til gode kandidater.

Denne gang er det altså ikke Kjetil som har skrevet, men andre ildsjeler. Nettopp derfor kan noen ganger iver og kjepphester ta noen smuler overhånd.

Igjen trekkes det fram mange riktig gode skeptikere (i betydningen personer som er opptatt av fornuftsbasert etterprøving av påstander), samtidig som det muligens synes som om enkelte har gjort dette til noe i retning av en livssynsmarkering.

For balansens skyld kan det være greit å nevne at det også er med en muslim (Wasim) og en kristen (Rolf) på listen.

Og når Haftor Viestad og boken Oppgjør med kirken hylles, minner det meg om det gamle spørsmålet om hvorfor skeptikere faller så lett for myter - og ikke ser det (eller vil vedgå det), uansett hvor mange tiår som går.

Noe av grunnen er nok rett og slett at de fleste av oss ser verden gjennom disse berømte brillene som er i overkant farget av egen psykologi, personlige opplevelser, politisk ståsted og livssyn. I Det Gode Prosjekts navn tar man hardt i mot alle ideologiske og politiske fiender, spesielt mot den verste av dem alle, Kirken og Troen som er roten til alt ondt i historien (det kan i hvert fall noen ganger høres sånn ut).

Firer man en tomme har man tapt.

Dermed kunne Viestads på ramme alvor befeste myter i det offentlige rom om at de kristne brant biblioteket i Aleksandria og henrettet "den siste nyplatonske filosof, Hypatia", og at middelalderen er et "særdeles ømtåelig tema for kirken" ("tomrom", "bokbål"...) og så videre.

Mens Kristian Horn (stifteren av Human-Etisk Forbund) i samme bok synliggjør noe av bakteppet for hans livssynsmessige prosjekt når han bl.a. skriver om "kirkens terror" mot naturvitenskapsmenn "helt opp til 15-16-hundretallet" og tar med Kopernikus og Kepler blant dem som ble ... terrorisert.

Kanskje ikke helt uventet skrev enkelte for femten år siden en kildebasert motbok til mytespredningen, selv om den i motsetning til Viestads bok ikke ble omtalt i noen større media - eller fikk noen av bidragsyterne til å trekke tilbake en eneste påstand.

Rart med slik.

Da kvinnen fikk sjel ble likevel såpass mottatt at den er utsolgt, men finnes altså i en sterkt bearbeidet og utvidet form i Da jorden ble flat.

For ordens skyld kan nevnes at oppgjøret med Oppgjør med kirken er nedtonet i og med at boken tilhører 70-tallets stormfulle debatter og er like utsolgt som Da kvinnen fikk sjel.

Selv om den altså fortsatt hylles for sin ... skepsis.

Dunder og brak

En dag i en fjern fortid hadde jeg to forelesninger på Mediehøgskolen Gimlekollen; den ene om tegneserier og den andre om telekommunikasjon. Når de ikke fulgte opp med et eget foredrag også om teologi, er muligens grunnen at man oppfattet at det kunne være et underpunkt i begge, eller eventuelt at begge var et underpunkt av teologi.

Spoler vi så fram til årets pinsetur til København, ser vi i hvert fall en tydelig kobling mellom teologi og tegneserier.

Dette handler ikke bare om Frank Millers noe ... overivrige oppgjør med islamisme i Holy Terror, eller om Hermanns noe overivrige oppgjør med middelalderen i serien Tårnene i Maury-skogen, men om to andre serier som også lurer inn mer enn hint og antydninger i og mellom rutene.

Den ene er Frank Madsens fornøyelige serie i Tintin-sjangeren, om oppdageren Kurt Dunder som vikles inn i det ene eventyret mer dramatisk og eksotisk enn det andre, enten vi snakker om Afrika (mørkeste), Grønland (kaldeste) eller Tyrol (særeste).

På sistnevnte sted som for anledningen ikke påviser direkte mangler av esoteriske nerder kommer han da også på sporet av det som yrer bak hver busk og bilde, altså tapte skrifter som røper den egentlige historien om Jesus.

Og der er det selvsagt slik at det er mysteriereligionene, Dionysios og Mithra og resten av feltet som er roten til det onde, godt hjulpet av en konspirasjon i kulissene for å beskytte verden mot avsløringene.

Nå gjør Madsen dette med humor og diskresjon, og det til og før både Dan Brown (uten snev av historisk gangsyn) og Tom Egeland (med noen snev av historisk gangsyn), samt en rekke andre kastet seg over feltet (mens andre igjen var tidligere ute).

Dermed sitter man bare og koser seg med stoffet som herved anbefales, mens vi venter på fjerde bind med den forlokkende (eller avskrekkende, alt etter som) tittelen, Det 5. evangelium.

Selv om den er noen knepp mer rå og realistisk gjelder det samme for Cothias og Juillards 1600-tallsserie om Ariane, en slags fortsettelse av den fortryllende - eller i hvert fall besettende - serien som på dansk heter Spurvehøgen.

Ved siden av de obligatoriske dosene med prakttegninger av byer og bygg, får vi ikke helt like praktfulle tegninger av biskoper og baroner. Serien kjennetegnes av en like imponerende evne til å sette seg inn i arkitektur, klær og nord-amerikanske indianere, som til å bomme på katolsk teologi.

Dermed gjentas i flere av albumene at kvinner etter katolsk tro ikke har sjel.

Nå kan man sikkert blåse seg veldig opp over dette, men det holder vel etter hvert å nevne at dette (ved siden av alt annet man kunne/burde/skulle/har sagt) understreker hvor inngrodd slike forestillinger er blitt.

De er forlatt av historikere for generasjoner siden, men sitter fortsatt i den populærkulturelle ryggmargen.

Selv om ingen lærebøker med respekt for seg selv vil hevde at Jesus er diktet opp i lys av mysteriereligioner eller at Kirken har hevdet at kvinnen ikke har sjel, er det knapt noen manusforfatter med respekt for seg selv (og egen inntekt) som vil unnlate å nevne dette eller noe tilsvarende, om det skulle falle naturlig for handlingen.

I den grad man i det hele tatt trenger noe påskudd.

Resultatet er dessverre ikke bare morsomme og interessante tegneseriealbum, men ikke fullt så morsomme samtaler, debattinnlegg og bloggkommentarer.

For ikke å si ... interessante holdninger til katolikker og andre kristne.

Jesus i Kashmir - et korrespondentkurs

Det er godt å se at NRK har forstått at vi lever i en tid der det er mulig å ha store oppslag om Jesus på julaften.

Da er på den annen side kanskje ikke fullt så flott at den tiden vi lever i til tider synes i overkant postmoderne. Noe som oversatt til norsk betyr at alle kilder og tradisjoner er like gode, særlig hvis de sjelden kommer til orde.

Og kan skape gode overskrifter.

Dermed trenger journalister ikke ta seg bryet med å jobbe spesielt mye med stoffet, google hvem som fremmer eller argumenterer mot det - eller drive noe som kan ligne på kildekritikk.

Heller ikke i Norges største radiokanal.

Vi observerer altså det ikke helt uventede fenomen at når NRK først har et stort oppslag om Jesus i jula baserer man det ikke på kilder som er nær i tid og sted, fra første århundre eller noe slik gammeldags.

Nei, i nøytralitetens og den gode vinklingens ånd bygger man stoffet på påstander fra 18- og 1900-tallet.

Joar Hoel Larsen starter korrespondentbrevet med å understreke sin egen uvitenhet.

Siden jeg ikke visste det, så er jeg frimodig nok til å tro at mange av NRKs lyttere og lesere heller ikke er klar over følgende: Jesus Kristus bodde i India i nærmere 50 år.

At få av de nevnte var klar over dette stemmer nok, selv om vi her snakker om en bestselger i Norge allerede på 1980-tallet, Jesus døde i Kashmir av Andreas Faber-Kaiser (Lanser forlag, 1980) og at dette stadig relanseres som en ... radikal sensasjon, som i Ny Tid i 2006.

Noe som jevnlig har fått en og annen historiker lettere hoderystende på banen, som Oskar Skarsaunes artikkel Døde ikke Jesus på korset? Vi har allerede tatt temaet opp her på bloggen for noen år siden og jeg skrev da også om saken i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier i 1998.

Larsen er imidlertid helt ukjent med at saken er grundig imøtegått både her og der andre steder mellom himmel og jord. Når han kommer med sitt scoop er korrespondenten til gjengjeld litt bekymret for at det kan vekke oppstyr som .. blasfemi. For det er det jo ikke ment som.

Og la meg allerede nå presisere: Dette er ikke ment som et populær-blasfemisk innslag på en, for så mange, viktig religiøs høytidsdag.

Slett ikke, det hele er nøytral folkeopplysning overhodet ikke ment til å få noen til å sette pinnekjøttet på tvers i halsen. For  når man skriver om Jesus på julaften er det det samme hva man skriver, bare intensjonen er god.

Dette er jo til og med noe som "mange" tror og mener. Og da kan jo det være like sant som andre historier om Jesus.

Hvis noen er i tvil er altså utgangspunktet for Larsen den russiske eventyreren Notovitch, altså same procedure som alltid.

For det er mange i India, og andre steder, som både tror og mener dette, og da vi besøkte det buddhistiske Hemis-klosteret i det østlige Kashmir tidligere i år, fikk vi høre historien.

Hemis-klosteret var nemlig ett av stedene Jesus bodde mens han var i India og studerte buddhisme, altså i årene mellom tempeldiskusjonene og dåpen.

Og det var i Hemis-klosteret at en fjern kollega, den russiske reisende, eventyrer og korrespondent Nicolas Notovitch, for drøyt 120 år siden fikk se kopier av de hellige skriftene om Issas liv.

Men siden dette var i strid med kirkens lære, var det ikke underlig om Notovitch ble motarbeidet av forvirrede kristne og ikke minst (her er det bare som så ofte å holde seg fast) av ... ledende geistlige.

Boken «Jesus Kristus' ukjente liv» kom på fransk i 1894 og ble en sensasjon.

Den ble oversatt til flere språk, men historien møtte også motstand, ikke minst fra forvirrede kristne som fikk tvilen i sitt hjerte.

Med frykt for de klerikale konsekvenser, ble Notovitch motarbeidet av ledende geistlige blant annet Paven i Vatikanet.

Teorien om at Jesus hadde vokst opp i India var vanskelig nok å svelge, men at han overlevde korsfestelsen og vendte tilbake til India der han døde i en alder av 80 år – det ble for drøyt.

Og når Jesus klarte å overleve, var det selvsagt takket være sin inngående kjennskap til yoga og andre kroppskontrollteknikker.

I steden for å være død skal han "bare ha vært bevisstløs, hvilket for en legmann kan forklare oppstandelsen" - uten at Larsen forklarer for en legmann hvordan hjerner kan klare seg uten oksygen i timen eller to som Jesus hang som død på korset (som altså gir kvelningsdød når man ikke lenger orker å heise seg opp - ikke ville man og ikke rakk man å ta ned korsfestede straks de så livsløse ut) eller hvordan erfarne romerske soldater kunne blande bevisstløshet med død.

For ikke å si hvordan en person som ikke bare har vært naglet tvers i gjennom hender og føtter, men er pisket med all uønsket romersk grundighet og muligens har blitt stukket i med et spyd, kan fremstå som "oppstanden" for sine etterfølgere.

Fremfor altså ikke bare hardt såret og i sterk behov for pleie. For ikke å si penicillin og blodoverføring.

Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne å svare på noe som så mange har svart så mye på gjennom noen tiår.

Men la oss starte med det Larsen selv nevner av innvendinger - og de svarene han gir på dem. Allerede her ser vi at Larsen er på villspor.

Mange historikere og teologer har brukt både tid og krefter på å bevise eller motbevise teoriene. Motstanderne har sådd tvil om Nicolas Notovitchs eksistens, og om han virkelig har levd, hvorvidt han i det hele tatt har besøkt Hemis-klosteret, og stiller spørsmålet: Hvorfor har ingen andre sett og eller hørt om disse tekstene?

Det kan jo forklare mye at Larsen kjenner så lite til innvendingene at han trekker fram at noen skal hevde at Notovitch ikke har eksistert. Vi forstår også mye av måten han omtaler det viktigere faktum for forskere at ingen i dag kan vise fram tekstene.

Tilhengerne av læren om at Jesus levde i India har få problemer med å svare på dét spørsmålet: Det ble så mye oppstyr etter at Notovitch publiserte sin bok at lamaene og munkene ble forstyrret i sin bønn og sin kontemplasjon. De ikke orket ganske enkelt mer oppmerksomhet rundt dette, for dem, historiske faktum.

Dessuten: De navngir flere som faktisk har vært i Hemis-klosteret og sett de sensasjonelle dokumentene.

Uten at Larsen navngir noen.

Og videre: Enkelte oppfølgere som ville granske Notovitch'es påstander, de opplevde at lokalbefolkningen, som naturligvis aldri hadde lest den russiske eventyrerens bok, de kunne bekrefte historien om Issa slik den var blitt fortalt og formidlet gjennom hundrevis av år.

Uten at Larsen navngir noen. Eller oppgir kilder til hvor han har dette fra.

La oss derfor hjelpe ham litt.

For poenget er ikke hvorvidt noen blir forvirret eller føler seg truet. I stedet er påstandene så spekulative og så for langt på siden av fagmiljøene at det er vanskelig å formulere innvendinger uten å høres litt irritert eller oppgitt ut. Men det er altså ikke vanskelig å se at påstandene ikke holder vann.

Og at de er knyttet til nyere religiøse bevegelser som kjemper for legitimitet og oppmerksomhet.

Blant de som har skrevet godt om saken kan nevnes Oskar Skarsaunes Den Ukjente Jesus (Luther forlag 2005), Aril Romarheim i Kristus i vannmannens tegn, (Credo Forlag, 1988), samt Fynd och fusk i bibelns värld - En bok om vår tids Jesus-apokryfer av Per Beskow (Proprius, Stockholm 1979).

Vi kan også legge i posen samme forfatters Jesus i Kashmir. Historien om en legend (Proprius, Stockholm 1981).

En mye omtalt grav i Kashmir

Og så har jeg altså selv skrevet om det i kapitlet ”I Jesus fotspor til Kashmir – og Frankrike” i Da kvinnen fikk sjel – og andre historier, samt i andreutgaven av Da Vinci dekodet, Lunde 2006.

Men Larsen har nok verken lest eller hørt om noen av disse bøkene, siden han ikke nevner noen vesentlige innvendinger fra dem.

Dermed kan det kanskje være greit å hjelpe ham med å sitere litt bare fra mine egne skriverier. Vi kan jo starte med stoffet fra 1998 (side 31).

Hovedkilden synes å være den russiske korrespondenten Nicholas Notovitch. Han reiste rundt i India og hevdet i “The Unknown Life of Christ” (1894) at han hadde funnet og oversatt tibetanske manuskripter om Jesu reiser i India og Ladakh, og at disse nå befant seg i Lama-klosteret i Hemis.

En noe senere kilde er Levi’s “The Aquarian Gospel of Jesus the Christ” (1908). Og vi har den muslimsk-orienterte Ammadhiyya-bevegelsens grunnlegger, Ahmad (d. 1908), som også hevdet at Jesus var i Kashmir.

Notovitch avsløres på en rekke fundamentale feil. F.eks. er ikke “buddhismen” i hans “kilder” buddhisme. Vi møter blant annet en sjalu Skapergud som straffer og tilgir synder. Ettersom buddhismen ikke har noe gudsbegrep er nok dette mer hentet fra gammeltestamentlig domsforkynnelse. Det er derfor underlig at ikke flere som er seriøst opptatte av religiøse spørsmål ser at dette i praksis blir “en hån mot og en fornekting av buddhisme”.

Men i stedet for å se at den Jesus som Notovitch skildrer altså er en moralprofet som ikke kjenner til buddhismen han skal ha lært om i sine år i India fra han var 12 til 30, bruker Larsen nettopp fraværet av buddhisme som argument.

Jesus skal for eksempel ha sett seg kraftig lei på det indiske kastesystemet som eksisterte allerede den gang, og han skal ha protestert mot det brahminske presteskapets behandling av de kasteløse.

Hans temperament og hans rettferdighetssans, ikke minst den nestekjærligheten som Issa skal ha vist de svake og utstøtte, skal ha ført til konfrontasjoner med brahminene, noe som skal være nedtegnet i de omtalte skriftene.

Og akkurat denne grunnholdningen hva respekt for andre mennesker angår, fra løsaktige kvinner til røveren på korset, fra Sakeus til Peter, dét er noe vi forbinder med mannen fra Nasaret.

Siden Notovitch godt over 1800 år etter Jesus beskriver ham med en vestlig orientert etikk på en tid der vestlige misjonærer og makthavere kjempet mot kastevesenet, styrker det altså ifølge Larsen at Jesus må ha vært i India.

Så vender Larsen tradisjonen tro kursen mot Kashmir.

Det mest overraskende er nok allikevel at Jesus ikke døde på korset.

Han var rundt 33 år gammel da han unnslapp og skal ha vært nærmere 50 da han kom til Kashmir for annen gang.

Han og hans følge skal ha brukt 16 år på turen fra Jerusalem, en strekning på drøyt 4000 kilometer i luftlinje, omtrent som fra Jerusalem til Oslo. Ifølge sagn og legender, samtidige tekster og referanser skal det finnes en rekke spor etter Den hellige entouragen langs reiseruten.

Stedsnavn og fortellinger om Yuz Asaf, hvilket betyr Josefsen, altså sønnen til Josef, med andre ord Jesus fra Nasareth.

Når det ikke er mulig å finne noe av kildematerialet som Notovitch henviser til, burde saken vært lagt død. Men når det er et såpass sterkt ønske i mange kretser om å få støtte fra Jesus, uavhengig av historiske kilder, tar man det ikke så nøye med noe så gammeldags som kilder.

Dermed la jeg vekt på i Da kvinnen fikk sjel at

Det interessante er at teorien i dag nesten har almen tilslutning innen hinduistisk inspirert nyreligiøsitet. Det er tydelig et sterkt ønske i enkelte kretser om å få støtte fra Jesus, uavhengig av historiske kilder. Tidligere i vårt århundre var påstanden om Jesus som essener (og dermed uten behov for østen-reise for å få en mystisk lære) mest vanlig, blant annet hos teosofene. I dag kan man til og med møte tibetanere i Himis som har hørt om Notovotich’ manuskript. Dog uten å ha sett det.

Tilliten til stoffet og de som sprer det, styrkes ikke av at dette så ofte presenteres i sammenheng med påstander som at mayaene koloniserte India og Egypt eller at profeten Esekiel reiste til Kashmir i romskip.

“Jesus døde i Kashmir” trekker inn de merkeligste påstander, kilder og vitnesbyrd som på en eller annen måte kan støtte teorien eller angripe kristendommen. Samtidig som det ikke er nevnt alternative forklaringer til “Jesu grav” i Kashmir - for eksempel senere muslimske legender.

For det vi snakker om her handler på mange måter om språkhistorie. Skarsaune har noen siders gjennomgangi Den ukjente Jesus, oppsummert superkort i Da Vinci dekodet (side 112):

Forestillingen om at Jesus døde i Kashmir, stammer fra Hazrat Mirza Ghulam Ahmad (1835-1908), grunnleggeren av ahmadiyya-retningen. Han lanserte rundt år 1900 en ny lære i muslimsk sammenheng der han bl.a. påstod at Jesus hadde overlevd korsfestelsen og døde mett av dage i Kashmir. Vi finner ingen eldre kilder som knytter Jesus til dette området. Mens Jesus la grunnlaget for en verdensreligion på sine tre års virke i Midt-Østen, kan hans eventuelle opphold i Kashmir ikke ha gjort særlig inntrykk.

Bakgrunnen for det hele er igjen myter. Dette synes å henge sammen med en navneforveksling knyttet til en buddhistisk og senere arabisk og kristen middelalderlegende kjent som "Historien om Barlaam og Josafat". Underveis ble navnet Buddha, også kalt "boddhisattva", endret til først Bodisaf, og gjennom flere nye steg etter hvert til Yuzasaf og Josafat . I et dokument fra 1770-tallet fortelles at Yuzasaf sin grav fortsatt finnes i Srinagar i Kashmir. Ahmad lander på at dette egentlig er Jesus, også inspirert av et angivelige funn av et evangelieskrift i Tibet på slutten av 1800-tallet, men som ingen andre har sett .

Når man skal gå gjennom motforestillingene er det som nevnt dessverre ikke bare vanskelig å vite hvor man skal begynne.

Det er enda vanskeligere å vite hvor man skal slutte.

Men siden fjærpennen er tom for blekk, avslutter vi korrespondentkurset her. Vi får heller svare på elevspørsmålene etterhvert som de kommer.

Sjelelige mangler i Islamic Cultural Centre

Ikke nok med at Imamfaglig komité i Islamsk Råd skyter seg enda mer i foten enn Bekkemellem, Islamic Cultural Centre presterer også å vise hvor ivrig man er etter å sparke til andre generelt - og kirken spesielt - i sitt forsøk på forsvar.

Og det på grunnlag av vandrehistorier som er om mulig enda mer tilslørende enn hijab.

Dermed siterer man uforbeholdent fra "Introduksjon til islam" av Dr. Hammudah Abdulati.

Det er ikke Islams tone å stemple kvinnen som djevelens frembringelse eller det ondes avkom. Heller ikke gir Koranen mannen plassen som kvinnens dominerende herre som ikke gir henne annet valg enn å underkaste seg hans overherredømme. Heller ikke var det Islam som brakte inn spørsmålet om kvinnen hadde sjel eller ikke. Ikke noen gang i Islams historie har en muslim vært i tvil om kvinnens menneskelige stilling eller hennes besittelse av sjel og andre fine åndelige egenskaper. Ulikt andre populære trosretninger gir ikke Islam Eva skylden alene for arvesynden.

Denne type fargede fremstillinger er ikke spesielt nye. Polemiske behov, fraskrivelse av deler av egne holdninger og historie, samt skjevlesninger av Paulus, må vi regne med. Man trenger heller ikke lete lenge etter kirkefedre som lot seg styre mer av greske filosofer enn av Det nye testamentet. Eller tradisjonsstyrte teologer i nyere tid.

På den annen side skal det heller ikke mye til å finne muslimer som i middelalderen skrev forskrekket hjem om den respekt og frie stilling som kvinnen hadde i vesten, sammenlignet med sine egne land. Eller andre ting å hoppe i stolen over hvis man leser Abdulatis tekst.

Det er uansett avslørende og fordummende at man fortsatt henger fast i myten om at kirken noen gang har diskutert hvorvidt kvinnen har sjel.

Når er ikke Islamic Cultural Centre alene om å avsløre manglende kunnskap og la seg villig forføre av mytefabrikken. Dermed vil det dessverre kunne ta tid før media generelt avslører tullet, selv om vi som ofte håper at i det minste Vårt Land tar ansvar.

Selve vandrehistorien om “kvinnens sjel” (se ellers min artikkel her) stammer nok tildels fra Gregor av Tours’ (539-594) “Frankernes historie”. Han forteller om noen biskoper som diskuterer betydningen av ordet ‘homo’ i den latinske oversettelsen av Bibelen (Vulgata). Imidlertid blir det uten videre slått fast at ordet brukes om både kvinner og menn. Dermed er det ingenting mer å hente fra Gregor.

Men tusen år senere klarte en tysker å skape støy om saken. For å sitere meg selv:

Mer direkte handler dette om en tysk student. Valentius Acidalius ville tjene penger på å vise at homo betyr ”voksen mann”, og at i Bibelen er det bare menn som har sjel. Han laget dermed en liten pamflett i 1595 for å bevise saken, antagelig også ment som en slags parodi på den type teologi som kun gikk god for det som var direkte nevnt i Bibelen. Dette ble imidlertid straks massivt imøtegått av den lutherske teologen Simon Geddicus med motskriftet ”Til forsvar for det kvinnelige kjønn”. Valentius fikk slag av den skarpe kritikken, men pamfletten overlevde, ofte i samme bind som Geddicus sin klare avvisning.

Hvor misforstått det er å anklage kirken for å ha diskutert om kvinnen har sjel, understrekes av at Valentius sin bok havnet på pavens liste over forbudte bøker i 1651. Man ønsket rett å slett å markere tydelig at det var heretisk å hevde at kvinnen ikke hadde sjel. Men boka levde videre i andre land, og ble etter hvert en del av mytologien rundt kirkemøtet i Nikea, og brukt i ulike typer politiske oppgjør med den katolske kirken, både i Frankrike og England.

I realiteten så kirken så alvorlig på påstander om at kvinnen ikke har sjel, at de som hevdet dette ikke bare umiddelbart fikk tykke og slående motskrifter, men havnet på index.

Det er dessverre liten grunn til å tro at Islamic Cultural Centre umiddelbart vil trykke noe motskrift på sine nettsider.

Biblioteket i Aleksandria ødelagt også i 365?

Biblioteket i Aleksandria er kanskje det største og ihvertfall mest sagnomsuste symbolet på antikkens lærdom. Opplysningstidens og modernitetens menn tvilte heller ikke på at det også symboliserte hvordan denne fryktelige kristendommen knuste antikkens arv da det ble ødelagt av kristne i år 391.

Det tok ikke lang tid før det hele ble en av modernitetens ikoner.

Dagbladet kunne dermed ikke overraskende røpe på midtsidene 7. november 1997 at

«Biblioteket ble først delvis ødelagt under Cæsars angrep på byen. Men det var en kristen mobb under ledelse av patriarken Teofilius som i år 391 e. Kr. utførte dette kanskje største ødeleggelsesverk i den menneskelige sivilisasjons historie. Ikke en stein var tilbake, ikke et manuskript ble spart. Ille er det også at de kristne la skylda for vandalismen på araberne».

Denne type historieforståelse er imidlertid ikke lenger lett å finne blant dagens historikere, og var det heller ikke i 1997.

I realiteten hadde det store biblioteket sin blomstringstid i århundrene før Kristus, før det begynte å forfalle. I århundrene etter mistet det sin priviligerte posisjon og støtte og ble dels økonomisk utarmet og dels (eller helt) rasert flere ganger.

I Da kvinnen fikk sjel - og andre historier, kunne jeg dermed peke på følgende ganger som biblioteket ble (eller kan ha blitt) ødelagt:

1: Under Julius Cæsar i år 47 f. Kr., selv om dette sannsynligvis var bøker i et havnelager, klar for eksport.

2: Under det jødiske opprør i år 116. Dette endte i bitter geriljakrig som det skulle ta over ti år å stanse. Da keiser Hadrian besøkte byen i 130, lot han de raserte deler gjenoppbygge og grunnla et nytt bibliotek, i Caesareum.

3: Tidlig på 200-tallet ble byen angrepet og plyndret av keiser Caracalla som hevn for pøbelens hån. Han stanset keiserlige bidrag til Museet, og forviste alle utledninger fra læresetet.

4: Under opptøyer i 265, behørig slått ned av romerne, men ikke før store deler av byen var rammet av beleiringen, sannsynligvis også boksamlingene.

5: Da keiser Aurelian på 270-tallet knuste et opprør ledet av dronning Zenobia, ble biblioteket dramatisk redusert eller ødelagt

6: Under keiser Diokletians plyndringer på slutten av 200-tallet (Marcellinus skrev på 300-tallet at byen “nå mistet det området som het Bruchion som så lenge hadde vært bostedet for byens fremste”. Noen få år senere skriver Epifanus at i det samme området der biblioteket hadde vært, “er det nå en ørken”.)

7: Under ledelse av patriarken Theofilus ødela man Serapistemplet i år 391. Dette lå på en høyde og hadde på mange måter fungert som en festning i lokale stridigheter. Målet var både å fjerne dets strategiske og symbolske betydning. Uheldigvis var det også knyttet til et nabobygg som tidligere hadde lagret en rekke bøker og ruller i et datterbibliotek, noe som har fått enkelte til å slutte at disse gikk med da man rev templet (selv om ingen kilder om 391 omtaler ødelagte skrifter - i strid med hva Dagbladet henviste til og som er blitt modernitetens kanskje helt store ikon).

8: En antagelig anekdotisk fortelling om khalifen Omar som etter å ha erobret byen fra bysantinerne i 640 skal ha sagt at hvis bøkene i biblioteket er i overenstemmelse med Allahs bok kan vi greie oss uten, og er de ikke i overenstemmelse er det ingen grunn til å ta vare på dem.

Nå kan Stephen C. Carlson imidlertid fortelle om enda en kandidat på det ofte nyttige nettstedet Hypotyposeis.

A recent news story, however, suggests another possible culprit: Tsunami that devastated the ancient world could return (AFP; Richard Ingham; Mar. 9, 2008):

PARIS (AFP) - “The sea was driven back, and its waters flowed away to such an extent that the deep sea bed was laid bare and many kinds of sea creatures could be seen,” wrote Roman historian Ammianus Marcellus, awed at a tsunami that struck the then-thriving port of Alexandria in 365 AD.

“Huge masses of water flowed back when least expected, and now overwhelmed and killed many thousands of people... Some great ships were hurled by the fury of the waves onto the rooftops, and others were thrown up to two miles (three kilometres) from the shore.”

Ancient documents show the great waves of July 21, 365 AD claimed lives from Greece, Sicily and Alexandria in Egypt to modern-day Dubrovnik in the Adriatic.

This devastating event occurred some 25 years before Theophilus instigated the destruction of the Serapeum, a building associated with the Library. How many of the Library’s precious books, however, had actually survived the tsunami for Theophilus destroy them?

Eller alle de andre tidligere ødeleggelsene?

Så er det bare å vente på den første amerikanske predikanten som hevder at dette var Guds straff for at de kristne ennå ikke hadde rukket å ødelegge den ugudelige lærdommen i biblioteket.

Oppdatering 23.06.2011: Listen er utvidet ytterligere med et enda tidligere tidspunkt i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville død. Dette handler om Ptolemaios VIII som etter en borgerkrig på 140-tallet f.Kr. utropte seg til farao og utviste alle greske intellektuelle fra Alexandria, slik at biblioteket ble liggende brakk i mange år - i tillegg til at man kan anta flere tok med seg skriftruller ut av byen. Hva som var igjen i Alexandria århundret etter sier kildene ikke noe om, men tilstanden kan ikke ha blitt bedre av alle rullene som brant under Cæsar.

Oppdatering 31.10.2012: Siden det er vanskelig å finne kilder til at Serapis-tempelet ble brent i 391, er teksten endret i samsvar med Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Jesus i India - igjen

Påstanden dukker opp igjen med jevne mellomrom - og nå blir den altså film. Vi sakser utrolig nok fra Vårt Land.

Filmen, som på engelsk får navnet Aquarian Gospel, skal skildre Jesu liv fra han var 13 til han var 30 år. Den viser Jesus som en lærer og hellig mann på en dannelsesreise i India. Navnet er tatt fra en hundre år gammel bok om kristendommens østlige røtter.

Filmens navn sier nok det meste. Og vi forstår regisøren. Det er selvsagt en eventyrlig historie, som sikkert kan vekke en viss interesse. Særlig hvis man klarer å se bort fra den lille detaljen at det ikke finnes en eneste kilde som støtter engang noe i nærheten av denne teorien.

Teorien om at læren til Jesus var inspirert av indiske tradisjoner, er over hundre år gammel. Den russiske doktoren Nicholas Notovitch ga i 1894 ut en bok der han hevder å ha bevis for at Jesus besøkte India. Siden har flere grepet tak i denne ideen, og det har vært hevdet at overgangen fra «øye for øye» ideologien i Det gamle testamentet til nestekjærlighetsprinsippet i Det nye testamentet var et resultat av Jesu møte med buddhismen.

I en av de samme bøkene som har hevdet dette, har det også vært hevdet at Jesus talte Mayaspråket på korset.

Fida Hassnain, tidligere direktør for arkitektur ved universitetet i Srinagar i India, sier at det på Jesu tid var stor trafikk mellom Middelhavet og India. Han hevder å ha sett bokruller der buddhistiske munker forteller om besøket til Jesus.

Da savner vi bare den lille detaljen å få se disse rullene.

Men selvsagt er den forutinntatte kirken ikke helt fornøyd med disse påstandene.

Den katolske kirken i India mener at disse historiene ikke har rot i virkeligheten. John Dayal, president i den All India Catholic Union, sier at han selv har undersøkt mange av mytene, og funnet ut at det hele er fiksjon.
– Jeg er sikker på at filmen vil tjene penger, men jeg tviler på at den kan erstatte tusenvis av år med bibelstudier, sier han.

Han sa sikkert noe om historiske kilder også, men for media handler slik fort kun om "tro" mot "tro" - altså om "Bibelstudier" mot hva som helst annet som "hevdes".

Det er ellers interessant for enkelte å registrere at Vårt Lands redaksjon ikke deler ut eksemplarer av Da kvinnen fikk sjel - og andre historier til alle nye journalister. I såfall ville man risikert å se at historien ble avslørt der for snart ti år siden. Og det var selv da ikke akkurat et nybrottsarbeid.

Men det er en smule betryggende for journalistfaget at Vårt Land ikke er en apologetisk partiavis.