fredag 28. mars 2008

Biblioteket i Aleksandria ødelagt også i 365?

Biblioteket i Aleksandria er kanskje det største og ihvertfall mest sagnomsuste symbolet på antikkens lærdom. Opplysningstidens og modernitetens menn tvilte heller ikke på at det også symboliserte hvordan denne fryktelige kristendommen knuste antikkens arv da det ble ødelagt av kristne i år 391.

Det tok ikke lang tid før det hele ble en av modernitetens ikoner.

Dagbladet kunne dermed ikke overraskende røpe på midtsidene 7. november 1997 at
«Biblioteket ble først delvis ødelagt under Cæsars angrep på byen. Men det var en kristen mobb under ledelse av patriarken Teofilius som i år 391 e. Kr. utførte dette kanskje største ødeleggelsesverk i den menneskelige sivilisasjons historie. Ikke en stein var tilbake, ikke et manuskript ble spart. Ille er det også at de kristne la skylda for vandalismen på araberne».
Denne type historieforståelse er imidlertid ikke lenger lett å finne blant dagens historikere, og var det heller ikke i 1997.

I realiteten hadde det store biblioteket sin blomstringstid i århundrene før Kristus, før det begynte å forfalle. I århundrene etter mistet det sin priviligerte posisjon og støtte og ble dels økonomisk utarmet og dels (eller helt) rasert flere ganger.

I Da kvinnen fikk sjel - og andre historier, kunne jeg dermed peke på følgende ganger som biblioteket ble (eller kan ha blitt) ødelagt:

1: Under Julius Cæsar i år 47 f. Kr., selv om dette sannsynligvis var bøker i et havnelager, klar for eksport.

2: Under det jødiske opprør i år 116. Dette endte i bitter geriljakrig som det skulle ta over ti år å stanse. Da keiser Hadrian besøkte byen i 130, lot han de raserte deler gjenoppbygge og grunnla et nytt bibliotek, i Caesareum.

3: Tidlig på 200-tallet ble byen angrepet og plyndret av keiser Caracalla som hevn for pøbelens hån. Han stanset keiserlige bidrag til Museet, og forviste alle utledninger fra læresetet.

4: Under opptøyer i 265, behørig slått ned av romerne, men ikke før store deler av byen var rammet av beleiringen, sannsynligvis også boksamlingene.

5: Da keiser Aurelian på 270-tallet knuste et opprør ledet av dronning Zenobia, ble biblioteket dramatisk redusert eller ødelagt

6: Under keiser Diokletians plyndringer på slutten av 200-tallet (Marcellinus skrev på 300-tallet at byen “nå mistet det området som het Bruchion som så lenge hadde vært bostedet for byens fremste”. Noen få år senere skriver Epifanus at i det samme området der biblioteket hadde vært, “er det nå en ørken”.)

7: Under ledelse av patriarken Theofilus ødela man Serapistemplet i år 391. Dette lå på en høyde og hadde på mange måter fungert som en festning i lokale stridigheter. Målet var både å fjerne dets strategiske og symbolske betydning. Uheldigvis var det også knyttet til et datterbiliotek og hadde antagelig muligens lagret en rekke bøker og ruller i et nabobygg som gikk med da man satte fyr på rev ned templet (selv om ingen kilder faktisk omtaler dette som altså er hva Dagbladet henviste til og som er blitt modernitetens kanskje helt store ikon).

8: En antagelig anekdotisk fortelling om khalifen Omar som etter å ha erobret byen fra bysantinerne i 640 skal ha sagt at hvis bøkene i biblioteket er i overenstemmelse med Allahs bok kan vi greie oss uten, og er de ikke i overenstemmelse er det ingen grunn til å ta vare på dem.

Nå kan Stephen C. Carlson imidlertid fortelle om enda en kandidat på det ofte nyttige nettstedet Hypotyposeis.
A recent news story, however, suggests another possible culprit: Tsunami that devastated the ancient world could return (AFP; Richard Ingham; Mar. 9, 2008):

PARIS (AFP) - “The sea was driven back, and its waters flowed away to such an extent that the deep sea bed was laid bare and many kinds of sea creatures could be seen,” wrote Roman historian Ammianus Marcellus, awed at a tsunami that struck the then-thriving port of Alexandria in 365 AD.

“Huge masses of water flowed back when least expected, and now overwhelmed and killed many thousands of people... Some great ships were hurled by the fury of the waves onto the rooftops, and others were thrown up to two miles (three kilometres) from the shore.”

Ancient documents show the great waves of July 21, 365 AD claimed lives from Greece, Sicily and Alexandria in Egypt to modern-day Dubrovnik in the Adriatic.

This devastating event occurred some 25 years before Theophilus instigated the destruction of the Serapeum, a building associated with the Library. How many of the Library’s precious books, however, had actually survived the tsunami for Theophilus destroy them?
Eller alle de andre tidligere ødeleggelsene?

Så er det bare å vente på den første amerikanske predikanten som hevder at dette var Guds straff for at de kristne ennå ikke hadde rukket å ødelegge den ugudelige lærdommen i biblioteket.

Oppdatering 23.06.2011: Listen er utvidet ytterligere med et enda tidligere tidspunkt i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville død. Dette handler om Ptolemaios VIII som etter en borgerkrig på 140-tallet f.Kr. utropte seg til farao og utviste alle greske intellektuelle fra Alexandria, slik at biblioteket ble liggende brakk i mange år - i tillegg til at man kan anta flere tok med seg skriftruller ut av byen. Hva som var igjen i Alexandria århundret etter sier kildene ikke noe om, men tilstanden kan ikke ha blitt bedre av alle rullene som brant under Cæsar.

Oppdatering 31.10.2012: Siden det er vanskelig å finne kilder til at Serapis-tempelet ble brent i 391, er teksten endret i samsvar med Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

4 kommentarer :

Hans Egil sa...

Veldig bra!

Bjørn Are sa...

Mange takk!

Noen spesielle opplevelser rundt dette spørsmålet, siden du kommenterer så hyggelig?

Snirkelsnorkel sa...

Når det er sagt har jeg alltid sett det som sympatisk at både kristne og muslimer har gjort krav på "æren" for ødeleggelsene, i stedet for å skylde på hverandre.

Bjørn Are sa...

Nettopp, selv om det vel strengt tatt bare er muslimene som har tatt "æren"? Eller tenker du på noen kristne som har skrevet noe etter senantikken/middelalderen?