Sensasjon: Paven tror at universet er skapt

Vil du teste kunnskapen om tro og vitenskap er det bare å spørre sidemannen om paven støtter at vi er blitt til ved Big Bang og evolusjon. Så langt er det ikke utviklet en bedre lakmustest.

Eller du kan lese oppslag i media, som hos ABC-Nyheter på tirsdag.

Den katolske kirke har lenge hatt rykte på seg for å være i mot vitenskap. Fysikeren Galileo Galilei ble blant annet i 1634 tvunget av den katolske kirke til å fornekte teorien om at Solen er midtpunkt i solsystemet.

Men under en tale ved det pavelige vitenskapsakademiet uttalte pave Frans at teorier om evolusjon og Big Bang er reelle.

Kort sagt kommer "Pave Frans med oppsiktsvekkende uttalelser" når han hevder at "Gud er ingen magiker med en tryllestav".

Nå er Frans med rette blitt populær i media. I stedet for en kortvarig overgangsfigur, er han blitt en foregangsfigur - ikke minst for en mer balansert forståelse av katolsk tro, tenkning og praksis.

Men mangelen på kunnskap om teologi og historie betyr også at mange oppfatter ham som mer radikal og nyskapende enn han er. For det er ikke spesielt nytt når

Den katolske kirkens overhode mener Gud skapte mennesket og lot de utvikle seg i henhold til interne lover som han ga til hver enkelt.

Likevel kan en professor og leder for Italias nasjonale institutt for astrofysikk Giovanni Bignami stå frem med "at pavens uttalelser er oppsiktsvekkende".

Mens jeg står frem med at det i realiteten er professorens uttalelser som er det.
For dette er klassisk teologi. Den dukker ikke opp som en feig reaksjon på Darwin eller CERN.  Det er tvert i mot vanskelig å finne en  annen i kirkehistorien, så langt tilbake vi ser, og det hos helt sentrale aktører.

Siden paver ofte er blant disse, bør det ikke overraske at en pave støtter etablert vitenskap.

På samme måte som det ikke bør overraske at mindre skolerte - katolikker og andre - kan la være å gjøre det.

Dermed trenger vi ikke klype oss i armen når Augustin i hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok 1,21 (Genesis Literarum, Bok V, Kapittel 4:11) rundt år 400 slutter fra verset om at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" til at 

Derfor har Skriften fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

At det finnes lover i naturen er helt naturlig, hvis det finnes en lovgiver bak naturen. Kausale krefter i naturen er hva vi kan vente med en kausal kraft bak naturen.

Dess mer som oppdages av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis.

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke sine skapninger til å utføre mirakler og demonstrere sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig.

Nicolas Oresme, en av de ledende naturfilosofer ved universitetet i Paris på 1300-tallet, følger kort sagt i kjempers fotspor når han skriver i De causa mirabilium at

Jeg foreslår her… å vise årsaken til noen hendelser som synes mirakuløse og å vise at hendelsene skjer naturlig… Det er ingen grunn til å søke tilflukt til himlene [astrologi], slyngelens siste tilfluktsted, eller til vår herlige Gud, som om han skulle produsere disse effektene direkte.  

I stedet for å ha motarbeidet naturvitenskapen er Den katolske kirken den institusjonen som i størst grad over lengst tid har støttet vitenskapen, og ikke bare gjennom middelalderens universiteter.

Som jeg har vært inne på mange ganger var rettsaken mot Galilei ikke noe uttrykk for en kamp mot vitenskapen. I stedet skyldtes den et godt stykke på vei at Kirken holdt seg for mye til vitenskapen.

Ja, det var en strid mellom Kirken og Galilei, men den handlet dels om personlige spenninger (Galilei var et i overkant arrogant geni, og delte arrogansen med enkelte i Kirkens ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før og under 30-årskrigen.

Spørsmålet var ikke hvem som hadde rett til å tolke vitenskap, men hvem som hadde rett til å tolke Bibelen.

Og Kirken prøvde hele veien å forholde seg seriøst til samtidens matematikere og naturfilosofer, etter en svært lang tradisjon, som nevnt minst tilbake til Augustin på 400-tallet.

I første halvdel av 1600-tallet var det ikke enkelt å finne noen som støttet Galilei. Noe som ikke var underlig, når hans teori både var feil og falsifisert.

Jorden beveget seg definitivt ikke i en sirkelbane om sola (der hadde Kepler en mye bedre modell med ellipsebaner) og dermed stemte ikke Galileis teori bedre med observasjonene enn den etablerte modellen. I tillegg var det for mange en avgjørende innvending at fiksstjernene så like ut året rundt, noe de ikke ville gjort om jorden gikk i en så stor bane som Galilei hevdet. Modellen ble ikke mer troverdig når Galilei argumenterte med at tidevannet viste at jorden beveget seg.

Mens paven mente det nok heller skyldtes månen.

Det skulle dermed ta et par generasjoner etter Galilei før naturfilosofene ble overbevist om Keplers modell, med god støtte av bedre teleskoper og Newtons bevegelseslove på slutten av 1600-tallet.

Evnen og viljen til å lytte til vitenskap førte også som berørt i denne bloggposten til at pave Pius VII rundt år 1800 aksepterte en gammel jord, siden geologer og andre hadde begynt å argumentere godt for dette. Diskusjonen evolusjonslæren skapte på katolsk side, handlet mindre om artenes opprinnelse enn om sjelen også var evolvert.

Tanken om at paven kommer med noe nytt når han støtter Big Bang og evolusjon, bryter også med andre enkle observasjoner, slik Vårt Land nevner etter en bedre researchjobb enn andre media.

 I 1950 uttalte pave Pius XII at det ikke var noen motsetning mellom disse to måtene å forklare verdens opprinnelse på. Pave Johannes Paul II bekreftet dette i 1996.

Selv om de burde justert setningen rettt før sitatet over fra "Det har vært lite spenning mellom katolsk lære og vitenskapelig evolusjonslære de siste tiårene" til "i noe tiår".

Flere bør nok ta et hint om hvor lite spenning det har vært av at forskeren som først lanserte Big Bang-teorien var den katolske presten LeMaître. Han så ikke bare ingen motsetning, han advarte mot for fort å ta denne modellen til inntekt for en skapelse.

Da har det nok vært lettere å se spenninger mellom tro og vitenskap blant ateister i møte med Big Bang-modellen. For noen smakte den for mye av kristen skapertro. At universet skulle ha en begynnelse kullkastet den tradisjonelle naturfilosofiens tanke om et evig univers.

Dermed ga Fred Hoyle modellen det litt nedlatende navnet Big Bang og la mye innsats i alternativer, som hans steady state-modell.

At den ble forkastet betyr nok likevel ikke at media med det første vil forkaste steady state-modellen om Kirkens kamp mot vitenskapen.

Oss blodtrykkpasienter i mellom

Siden TV-serien Gud og vitskapen fortsetter på NRK2 i kveld, skal vi se på noen reaksjoner.

Vi snakker altså om en serie som på ganske kort plass tar opp store spørsmål knyttet til kosmologi, evolusjon (i kveld) og hjerneforskning.

Ikke uventet mener Fri Tanke at dette var For kjapt og lettvint om Gud og universet.

Øystein Elgarøy er kritisk til tv-serien «Gud og vitskapen», som han blant annet synes gir en misvisende fremstilling av Big Bang-modellen. Programmet ville blitt bedre av flere filosofer, mener astrofysikeren.

Nå er det god grunn til å være enig med Elgarøy i akkurat dette. Programmet hadde avgjort tjent på å holde folk som Hitchens og Dawkins unna, siden de ikke har noe å bidra med i slike spørsmål.

Jeg kan også være enig i at William Lane Craig slapp for lite til (med forbehold om det er det som er ment) og at andre filosofer var en mangelvare.

Men så er det ikke sikkert at det er like stor grunn til å være enig i at

Det syntes å bli tatt for gitt at dersom universet har en skaper, så er denne skaperen identisk med den Gud som jøder, kristne og muslimer tilber. Denne forbindelsen er langt i fra opplagt. Fysikeren Paul Davies, som i programmet sier at han mener det må stå en intelligens bak universet, er etter hva jeg vet ikke religiøs i en slik tradisjonell forstand. Jeg lurer på hvor bekvem han føler seg med at denne distinksjonen ikke kom fram. 

I seriøse debatter om dette (som de flere av de involverte i programmet har deltatt mye i) tas dette aldri for gitt. Dette handler om kosmologiske argumenter og designargumenter, og man kan aldri komme lenger med disse enn at universet må være betinget/forklart/grunngitt av en bevissthet utenfor tid og rom.

Hvorvidt dette er "den Gud som jøder, kristne og muslimer tilber" er dermed ikke gitt av dette, noe som bør være en selvfølge for Paul Davies og andre erfarne deltakere i samtalen siden dette er en filosofisk debatt og altså ikke forkynnelse. Men på den annen side taler en eventuelt slik bevissthet, ikke i mot tanken om Gud.

Det er en spennende og viktig diskusjon hvordan vi kan og bør tolke virkeligheten ut fra forhold som Big Bang, fininnstilling og eksistensen av noe vi kaller naturlover. Dermed er det flott at forskere som Elgarøy passer på at vi ikke gjør vitenskapelige bommerter, og at han ønsker at flere filosofer får komme til ordet enn det som skjedde i programmet.

Siden jeg har skrevet og kommentert mye om dette en stund (som i Eksisterer Gud?), skal jeg akkurat nå likevel la den delen av debatten ligge. I stedet er det interessant å se hvordan en oppegående og nøye ateist reagerer.

Vil programmet inspirere til refleksjon? Kanskje, men i meg vekket det mest irritasjon. Jeg kan ikke forstå hvordan produsentene ikke har klart å gi en mer korrekt beskrivelse av Big Bang-modellen, gitt at de har hatt tilgang til kapasiteter som Paul Davies og Steven Weinberg. Av hensyn til blodtrykket vurderer jeg å droppe de neste episodene i denne serien.

Dette er selvsagt forståelig. Vi har alle områder hvor vi sukker og (la oss legge til) stønner mer enn lettere over skjevvinklinger og bommerter. Noen kan ha fått med seg at enkelte av oss har gjort det i ganske mange år, i bøker og blogger, blader og foredrag, tide og utide.

Det mangler ikke akkurat anledninger til å øke pulsen mens man ikke alltid like vellykket forsøker å dempe utestemmen.

Skulle jeg tatt hensyn til blodtrykket ville jeg altså ikke våget å se NRK-viste serier som Civilisation (Kenneth Clark, 1969), The Ascent of Man (Jacob Bronowski (1973) eller Kosmos (Carl Sagan, 1980).

For å nevne noen klassikere der man kan ha "en viss formening om hvilket svar" de ønsker på spørsmål som Guds eksistens.

Jeg ville avgjort også holdt meg unna  Root of Evil? (Richard Dawkins, 2007) og God and the Scientists (Colin Blakemore, 2011).

Ihvertfall burde nok fastlegen min advart meg mot dem.

Men så vidt meg bekjent har ingen reagert på noen av disse i Fri Tanke, tross en rekke opplagte skjevheter, feil og fordommer om historien, tenkere, vitenskapelige og filosofiske synspunkter.

Det har vært lite klager å se på blodtrykk, blåmerker fra haker som treffer brystet eller kramper i øyenbryn. Til tross for påstander som at kirken bekjempet vitenskapen, at man i middelalderen mente jorden var flat, at de kristne ødela antikkens store bibliotek i Alexandria, at evolusjon gjør gudstro overflødig og så videre og så videre.

Så kommer altså et par-tre programmer som et stykke på vei er en reaksjon på nettopp slike skjevfremstillinger. Man forsøker å slippe til flere sider og fremstiller saken mer åpent, selv om man heller ikke her klarer å være helt presis eller balansert.

Nå er det selvsagt en litt fjollete metadebatt å se på hvem som har reagert mest på hva og hvorfor gjennom årtiene. At det dukker opp slike sukk i Fri Tanke bør ikke overraske noen. At Dekodet er ... balansert i motsatt retning bør nok heller ikke være et sjokk.

Om ikke annet bekrefter det hvor vanskelig det er å lage programmer som kan gjøre alle til lags, ikke minst fagfolk.

Særlig når de irriterende nok er på under ti timer.

Basun for Bassi og Benedikt

Av mange grunner er det ikke enkelt å finne kvinner i vitenskapshistorien, noe som skyldes mer enn at mange er dårlige til å lete.

Noen finner man likevel, selv om det på 1970- og 80-tallet var vanlig å avvise det som umulig etter Hypatia. I middelalderen har vi en rekke kvinnelige medisinere, spesielt ved universitetet i Bologna.

Det er nok å nevne navn som Trotula di Ruggiero (f. 1090), 1300-talls-medisinerne Abella, Rebecca de Guarna og Mercuriade, for ikke å glemme Dorotea Bucca (1360–1436) og Constanza Calenda (1400-tallet).

I kjølvannet av Svartedauden og den gryende renessansen ble mulighetene imidlertid dårligere og det skulle ta tid før kvinner igjen fikk innflytelse.

Når det så i større grad begynte å bli mulig igjen, spesielt på 1700-tallet, var grunnen den motsatte av hva det er blitt vanlig å tenke. Kvinnelige pionerer innenfor vitenskapen seilte ikke fram i kjølvannet av opplysningstiden tross kirkelig motvind.

Det skjedde tvert i mot godt hjulpet av pavelig medvind.

Nå betyr ikke det at Den katolske kirken plutselig byttet hest og diskret glemte tradisjonelle tanker om kvinners rolle. Man favoriserte ikke kvinner i offentlige stillinger.  Men man gjorde det mulig for dyktige kvinner å få roller, selv om menn fortsatt var i klart flertall.

Kanskje den viktigste av disse var Laura Maria Caterina Bassi (1711-1778). Hun lærte seg latin og fransk av sin fetter som var prest. Hun forbløffet alle hun møtte med sin kunnskap og intelligens. Medisinprofessoren Tacconi ved universitetet i Bologna var så imponert at han underviste henne på fritiden.

Hun utmerket seg tidlig  på områder som biologi, naturhistorie og medisin. Hennes evner vekket den sterkt vitenskapinteresserte kardinalen Prospero Lambertinis (1675-1758) oppmerksomhet og han oppmuntret henne til å arbeide videre med naturfilosofi.

Resultatet var at hun ble professor i anatomi i 1731 ved universitetet i Bologna, bare 21 år gammel. Hun ble medlem av det italienske vitenskapsinsitituttet året etter og året etter det igjen leder av det.

At dette var en dame utenom det vanlige antydes nok også av at hun fikk 12 barn (eller 8, kildene sier forskjellig), uten at hun lot noe slik hindre hennes karriere. Det kan også ha hulpet at bare 5 av barna overlevde fødselen.

Dette satte nok likevel en og annet brems på hennes forelesningsvirksomhet ved universitetet. Der var det  forøvrig også formelle begrensinger for at kvinner kunne undervise, men de ble etterhvert overprøvd, mye takket være begeistrede studenter.

Bassi fortsatte likevel å undervise i sitt eget hjem, sammen med ektemannen Giuseppe Veratti som også var fysiker. Det skadet ikke at de hadde etablert et eget forskningslaboratorium i huset.

Etterhvert dreide interessen hennes seg over til newtonsk fysikk som hun var toneangivende i å få innført ved italienske universiteter.

Men så var det altså paven. Omtalte kardinal Prospero Lambertini var blitt pave i 1740 under navnet Benedikt XIV. Han opprettet i 1745 en gruppe eliteforskere kalt Benedettini som skulle bestå av 25 medlemmer.

Ikke uventet ønsket Laura å bli med i gruppen, men møtte sterk motstand fra flere av forskerne. Redningen ble hennes gamle støtte Lambertini som utnevnte henne som eneste kvinnelige medlem.

Det  bør ikke overraske noen at hun tredve år senere, i 1776, ble den første kvinnelige professor i fysikk i Europa.

Ektemannen? Han ble hennes assistent. 

Da Laura Bassi døde i  1778, hadde hun et rykte og en posisjon som gjorde det langt lettere for kvinner å bli fysikere. Dessverre havnet hun likevel i glemmeboken, antagelig godt støttet av at myten om Den katolske kirken som vitenskapens verste fiende vokste så sterkt i løpet av 1800-tallet. 

Dermed er i stedet en heller antikatolsk fysiker som Marie Curie (1867-1934) blitt stående som den store kvinnelige fysikkpioneren. Ikke minst fordi hun var den første som fikk to nobelpriser, i fysikk (1903) og kjemi (1911).

Hadde Alfred Nobel levd på 1700-tallet, ville vi nok heller husket Bassi for nobelpriser i biologi, medisin og fysikk. Når det ikke skjedde får vi nøye oss med å takke henne for at så mange kvinner er blitt fysikere, selv uten å kjenne paven.

Flere Stenger ut

Skal du tjene gode penger er det bare å skrive bøker om religion og krig og fred og sånn, særlig hvis du er mot.

En av dem som har funnet sin nisje er fysikkprofessor emeritus Victor Stenger. Han har i en årrekke skrevet bøker der han avviser kollegaers konklusjoner om at universet er fininnstilt.

Mens deler av hans argumentasjon får ganske så konkret på pukkelen av andre fysikere (noe som kan være blant grunnene til behovet for stadig nye bøker), er andre deler ganske så åpne for mer prinsipiell kritikk som folk flest kan forstå.

Som vi skriver i Eksisterer Gud argumenterer Victor Stenger for at

en allmektig skaper like gjerne kunne gjort at liv eksisterte i et univers uten fininnstilling, slik at hvis vi finner en fininnstilling, er det et argument mot Gud. Stenger synes dermed å gjøre seg immun mot kritikk uansett hvor langt han måtte lykkes med å tilbakevise en fininnstilling. Dette kan også slå tilbake på ham selv siden det er slik enhver ugyldighet av fininnstilling, ut fra samme logikk vil vise at hvis universet likevel ikke er fininnstilt for liv, er det mer – ikke mindre – sannsynlig at det har en guddommelig opprinnelse. For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at forfatterne av denne boken ikke deler Stengers syn og argumentasjon her. Hovedgrunnen er at han lager en falsk motsetning hvis han avviser at Gud skaper liv ved nettopp å skape et univers som er livsvennlig. («So if the universe is, in fact, fine-tuned to support life, it is more – not less – likely to have had a natural origin» The Fallacy of Fine-Tuning, side 115).

Årets bok har ikke mindre fininnstilt kritikk av Gudstro, Kirken og historiske temaer opptil flere  nanometer på utsiden av fysikkpensum.

Boken heter God and the atom. Det overrasker mindre at den handler om Gud og atomer, enn at den bygger på den angivelige logikken at det er en motsetning mellom å tro på atomer og Gud.

Som i hans tidligere bøker insisterer han på at det ikke finnes noen "empiriske fakta" eller "teoretiske argumenter" for Guds eksistens.

In "God and the Atom", Stenger makes the case that the total absence of empirical facts and theoretical arguments to support the existence of any component to reality other than atoms and the void can be taken as proof beyond a reasonable doubt that such a component is nowhere to be found.

Boken er en underlig blanding av vitenskap, ufordøyd filosofi og merkelige historiske påstander. Resultatet er tildels motsatt av hva Stenger tror han formidler.

Vi gir mikrofonen til vitenskapsfilosofen  M. Anthony Mills som har skrevet om det han kaller Victor Stenger's Atomic Muddle.

God is dead," wrote Friedrich Nietzsche in a widely misunderstood epitaph. In the next (rarely quoted) passage Nietzsche continues: "And we killed him -- you and I."

If Victor Stenger's new book God and the Atom is right, it was not "you and I," but atomism that drove the last nail into the divine coffin. In fact, the hammering allegedly began long ago with the ancient Greek atomists. Contemporary physics just finished the job.

Atomism is the theory that the world is composed of microscopic particles. Long before electrons, photons, and quarks came onto the scene, the ancient Greeks postulated that invisible atoms bounced around an infinite void. Stenger argues that, since its inception, atomism and atheism have gone hand in hand. To accept atomism, ancient or modern, is to accept atheism.

Spillet er enkelt. Her er det enten eller. Tror jeg på atomer, kan jeg ikke tro på Gud.

Og det er ikke bare innfallsvinkelen, filosofien og vitenskapssynet som er tvilsom. For å vise at ekte gudstroende ikke spiser seipanetter kan tro på atomet, må han omskrive historien.

But God and the Atom fails to deliver on its promise. Instead, it exemplifies some careless historical scholarship and a philosophical confusion that plagues new atheism generally. Is science a purely empirical discipline? In that case it would be ill equipped to answer non-empirical (for example, theological) questions. Or is science itself somehow metaphysical, providing definitive answers to age-old questions?

Stenger, like all new atheists, wants it both ways: atomism is a good theory because it is purely empirical; but it nevertheless licenses sweeping non-empirical judgments: atoms and void are all that exist.

 Argumentasjonen spaltes også opp av ... kreativ omgang med fakta.

To make his case, Stenger relies on creative license to accommodate historical facts that contradict his central thesis.

For example, the fact that Greek atomists' believed in gods is dismissed by Stenger, without historical evidence, as stemming from fear of persecution. By contrast, the atomism of ancient India is not "comparable to that of the Greeks" because it coexisted with religious beliefs. Nevertheless, we are later given a long list of modern scientists -- Galileo, Newton, Gassendi, even Einstein -- who are also both atomists and theists. No explanation is given for how so many brilliant men could make this ostensible anti-scientific blunder.

Then the dark clouds of monotheism descend and atoms go subterranean until the Scientific Revolution. Except, of course, for the writings of St. Ambrose, St. Jerome, and the early medieval Jewish philosophers documented by Saadia and Maimonides, and the atomistic renaissance in fourteenth century Christendom.

Nå sliter ikke Stenger bare med fakta. Argumentasjonen ødelegges også av hans oppfatning av fysikk som noe instrumentelt og modellavhengig, slik vi også finner hos Hawking.

Dermed kan han ikke si at atomer eller partikler og slik faktisk eksisterer objektivt, kun at de passer godt inn i hans egen modell.

Stenger is explicit: "Note I am not saying that the 'true' objective reality is particles. I have already emphasized that we have no way of knowing what that true reality is." And: "all we know about is what we observe with our senses and instruments...we haven't the faintest idea what is 'really' out there."

This is a coherent view, one that philosophers of science call instrumentalism: science doesn't tell us what's true or real, it only provides precise ways to make predictions. But it presents two problems for Stenger.

The first is that his book purports to tell us what's "really" out there, "that atoms and the void indeed are all there is." Except, of course, if instrumentalism is true, science can't tell us all there is.

Men det blir verre. Vet han ikke om atomer faktisk finnes, kan han ikke bruke atomer til å si noe om Gud.

The second problem is more severe. Instrumentalism doesn't rule out that philosophy, art, religion, feeling, or whatever could tell us what's "really" out there. We are only told that science doesn't tell us. It remains possible that science and metaphysics are distinct but compatible ways of knowing the world.

So long as metaphysics (including theology) is not shown to be somehow impermissible, science and theology might simply be non-overlapping magisteria, to quote the great biologist and writer Stephen Jay Gould.

This is not, of course, what Stenger wants. Science and theology are supposed to be incompatible.

I stedet for å vise at han ikke vet om Gud eksisterer, viser Stenger at han ikke vet om atomer eksisterer. I stedet for å vise at metafysikk er et feilspor, viser han at metafysikk er nødvendig.

Skal vi si noe om atomer eller om Gud må vi si noe om hva det betyr at noe eksisterer. Vi må se på  hvordan vi kan vite at en argumentasjon er god, hva "data" er, hva "fakta" er, hva "modeller" er og så videre. Vi må vurdere hvilke hypoteser av hvilken art vi mener kan testes på hvilke måter, hvordan matematikk fungerer, hva som er sammenhengen mellom matematikk og virkelighet, noe som er en stor utfordring spesielt i moderne partikkelfysikk, strengeteori og lignende.

Og Stenger må forklare dette på rent sekulære premisser, hvis han ønsker å godtgjøre at det ikke finnes snev av "empiriske fakta" eller "teoretiske argumenter" for Guds eksistens eller at atomtro trumfer Gudstro.

Men som så ofte i slike bøker aner man at dette ikke primært handler om logikk eller vitenskap. I stedet forstår vi at prosjektet er mer personlig.  Søkelys og spretterter er rettet mot Den katolske kirken som han oppfatter som nærmest ensidig destruktiv og despotisk.

Siden dette bare må være sant, er det ikke så nøye å sjekke om eksemplene stemmer.

To illustrate the intellectual despotism of the Catholic Church, Stenger makes some very puzzling claims.

In the preface, he writes: "no fact about the world has ever been discovered by pure thought alone" (p. 12). This may be a sound principle. But he asserts that "religious elements" denied it; that's why they rejected atomism. Unfortunately for Stenger, this was also a slogan of Catholic medieval philosophers: Nihil est in intellectu quod non antea fuerit in sensu. "Nothing is in the intellect that was not already in sensation."

Bizarrely, Stenger places Ptolemy, creator of the geocentric model of the solar system defended by the church and overthrown by Copernicus, on a list of Greek and Roman scientists who "are not recognized as well as they should be because the Church suppressed their writings due to their real or implied atheism."

Og det blir ikke færre innslag av det bisarre.

Stenger makes the sweeping claim that in the "thousand-year period from 500 to 1500, when the Roman Catholic Church dominated...science not only failed to advance but was also set back." But he quickly undermines it by listing crucial scientific advances made by French and English Catholic philosophers during this very time period.

For the record, the so-called "Dark Ages" also saw the founding of Europe's first universities, enormous advances in logic, the humanist renaissance of the twelfth century, and the invention of modern poetic forms -- to say nothing of the gothic architecture of the high middle ages. (And that's ignoring the myriad contributions of the Arab world).

Som så ofte hentes Galileo inn på hvit hest for å beseire dragen.

Stenger's account of the Scientific Revolution is also confused. Galileo allegedly puts science on empirical footing, even inventing the idea of verification by observation. "Here was perhaps Galileo's greatest contribution to the scientific revolution," he writes.

To support this idea, Stenger cites the historian Alexandre Koyré, who is in fact remembered for arguing just the opposite: that Galileo was more motivated by a Platonic belief in the mathematical character of reality than by his experiments (many of which he never carried out).

The myth of a purely empirical science in fact originates not with Galileo, but with Francis Bacon, who was more of a philosopher than a scientist. Similarly, Newton would later claim to "feign no hypotheses" -- whether or not he did, in fact, feign such.

 Det er ihvertfall vanskelig å komme utenom at Stenger favoriserer opptil flere hypoteser.

Krøll og krangel

Siden jeg nå lovet å komme tilbake til debattsamtalen mellom William Lane Craig (i det ene hjørnet) og Lawrence Krauss (i alle hjørner i og utenfor ringen), kommer jeg tilbake til debattsamtalen.

Som dessverre synes å ha gått som fryktet.

Stemmer rapportene (må tilstod jeg ikke tok turen til Australia) holdt Craig seg som så ofte til temaet og forsøkte å svare strukturert og reflektert, mens Krauss hoppet hit og dit og ikke syntes som han skjønte rasjonelle innvendinger og filosofiske poenger.

Kanskje var han egentlig heller ikke interessert i dem utover å gjøre en god figur, som om dette var en politisk debatt, noe mange sikkert mente det var.

Dette er egentlig svært skuffende, siden jeg nå har lest Krauss lenger enn Craig og har likt fyren siden hans første bok om fysikk og Star Trek for mange år siden.

Men det er dessverre ikke slik at kompetanse på fysikk innebærer at man er god i eller forstår seriøs filosofi. Det kan tvert i mot noen ganger synes som et hinder.

Faren er at man ikke tar filosofi på alvor fordi man kjenner feltet for dårlig eller fordi det ikke er naturvitenskap (uten å tenke over at naturvitenskap historisk er et underbruk av naturfilosofien) eller ikke empirisk belagt (men det er det jo, skal man forsvare premisser).

I stedet tror man all filosofi er påfunn (og leser man postmoderne filosofer kan man jo være tilbøyelig til å støtte den troen) og kan altså ikke forestille seg at det finnes felt som analytisk filosofi med rasjonelle og strukterte argumenter og analyser av argumenter, blant annet informert av moderne fysikk.

I følge ihvertfall enkelte av dem som var til stede ble det ikke bedre av at Krauss fikk ganske så reflekterte spørsmål knyttet til fysikk og begreper (som hans pussige definisjon av noe (som et kvantefelt) som ingenting) som han etter det jeg kan forstå stort sett unnvek eller misforstod, mens Craig i stor grad fikk tullespørsmål om spagettimonstere og annet oppkok, og møtte høylydt misnøye fra flere i salen når han skulle svare.

En av tilskuerne følte seg da også såpass snytt at han har sendt et heller skarpt brev til arrangørene.

I believe you owe us our money back. Last night we were promised a debate between two of the finest minds from theism and atheism. We were promised that a dialogue would take place that would be respectful. We were told that the debate would be about the topic, “Why is there something rather than nothing?” None of these things happened in any meaningful or substantive way.

Det hjalp ikke at moderatoren var for snill og velmenende og altså ikke skar gjennom når Kraus var uhøflig, på viddene eller i kvantefeltet eller hvor han nå var.

I was left with an incredible distaste in my mind leaving Town Hall last night. This is because there was no clear and strict moderation which led to almost constant heckling either from Krauss or the audience whenever Craig spoke. Krauss was allowed to speak over Craig whenever he tried to say something. Krauss was asked meaningful and deep questions while Craig was asked questions about Elmo. In the words of another attendee to the event, “That debate was two against one,” the moderator and Krauss against Craig.

I det minste viste det hvordan man skulle komme godt ut av en debatt med Craig.

I stretch the limits of the term “debate” to describe what happened last night. It was a set up. Although, there was one thing I learnt from it that was worthwhile. This is that it appears that the only way to come across as beating William Lane Craig in a debate is to resort to constant heckling, not letting Craig get a word in or finish a sentence, not talking about the topic of the night but continually straw manning, using bullying style tactics like calling Craig gay and bringing a buzzer (not at this event, but at the previous one) and pressing it every time Craig says something you don’t agree with.

Så overlater jeg vurderingen av kjeklingen på jalla-arenaer som youtube mellom Krauss og Craig og deres tilhengere om feil og mangler og misforståelser og foredreielser og fortielser på andre felter enn vitenskap og filosofi til folk som har mer tid til ad hominem enn meg.

Oppdatering 18.08.: Oppsummering av "den skuffende debatten" fra en som forstår filosofien og støtter Craigs argumentasjon.

Krøll med Krauss og Craig

Det er ikke bare på Verdidebatt spørsmålet om Guds eksistens diskuteres i forbindelse med lansering av en bok om omtalte tema, det skjer også på motsatt side av kloden.

Nærmere bestemt handler dette om de to brave krigere Krauss (ateist og kosmolog i det ene hjørnet) og Craig (teist og analytisk filosof i det andre), med tre debatter i Australia.

Siden kveldens debatt er om hvordan det kan ha seg at det finnes noe som helst (eller altså Why is there something rather than nothing?) har kosmologen Luke Barnes skrevet en fabelaktig forhåndspresentasjon for den australske ABC News, inkludert noen ønsker om debatten.

Tittelen er A universe from nothing? What you should know before you hear the Krauss-Craig debate som ikke bare gir en ypperlig introduksjon, men også samsvarer så sterkt med Eksisterer Gud? som ble lansert i går, at man skulle tro han hadde lest den.

Mens man kanskje skulle tro at en kosmolog ville forsvare en annen kosmolog, er det motsatte tilfellet her. Barnes legger lite i mellom når han viser hvor mye Krauss har misforstått av argumenter, begreper og hvilke fagfelt dette handler om (slik jeg har tatt opp på dekodet tidligere, som her og her).

Hva er det så Barnes sier?

For det første at vitenskapen ikke har gitt Gud sparken.

There is a temptation among the opponents of God to defend the following argument: "Science, science, science, science, science, science. Therefore the universe is all there is." The assumption is that science will automatically push God out of reality.

I stedet er det slik at

Science can fit neatly into a theistic worldview. This is exactly the worldview in which science was born, exactly the beliefs of the makers of the scientific revolution.

For det andre sier Barnes at skal Krauss argumentere for et ateistisk ståsted, holder det ikke bare å si naturvitenskap som om det skulle være en trylleformel. 

It follows that Krauss must do more than praise science. His atheism is built on philosophical naturalism, the claim that the ultimate laws of nature are the ultimate axioms of reality, that the ultimate stuff of physics is the only stuff. While its simplicity commends it, this philosophy does not win by default. In particular, it does leave a few questions unanswered.

For det tredje er det praktisk og prinsipielt umulig for naturvitenskapen å svare på hvordan noe kan komme fra ikke-noe.

Fundamental physics is, always has been and - unless it undergoes a major identity crisis - always will be about what the basic stuff of the universe is and how it interacts and rearranges. There is nothing deeper. Thus, there can be no answer within science as to where that stuff came from, why it is that type of stuff, why it obeys laws, why those laws, or why there is anything at all. All scientific explanations stop at the basic stuff.

This is why Krauss's argument fails. Particles can appear from no-particles, not from nothing. The underlying field is always there. A state with zero energy is not nothing. There must first be a thing before we can measure its energy, even if the number we get is zero.

For det fjerde er det et filosofisk spørsmål hvordan noe kan komme fra ikke-noe, ikke et naturvitenskapelig. Krauss må på den filosofiske banen, skal han ha noe å bidra med.

There must always be questions that science leaves unanswered. Naturalism posits that there is nothing but the stuff of science. Here, then, is the challenge for naturalism. To believe naturalism, one must believe that these questions are unanswerable. Not just unanswered, not just awaiting a breakthrough, not just an open research question. They must be non-questions, meaningless strings of words, nonsense cleverly disguised as the oldest and deepest questions mankind has asked about reality. Unfortunately for Krauss, to have any hope of doing that he's going to need to put on his philosopher's hat.

For det femte kan altså teisme ha noe å bidra med når det gjelder argumentasjon og forklaringsmulighet, men da må begreper og argumenter selvsagt defineres og forsvares rasjonelt. 

Sure, an atheist might say, there are some questions that science can't answer. But why think that religion will do any better? Why not simply say with Wittgenstein, "Whereof one cannot speak, one must be silent." For the theist, the question "why is there something rather than nothing?" motivates an argument for the existence of God that goes back at least to Plato and Aristotle, known as the cosmological argument.

For det sjette blir man oppfattet i et lite flatterende lys om man deltar i en slik debatt uten tilstrekkelig kjennskap til begreper og argumenter. Selv om det hjelper om tilhørerne ikke selv er inne i debatten.

One thing is certain: this is philosophy. Nothing in methods and findings of science will help in the slightest. Krauss will need that philosophy hat, again. When Krauss first debated Craig in 2011, it was rather obvious that he hadn't done his philosophy homework. When Craig presented the argument from contingency, Krauss didn't know what "contingency" meant in this context (no, it's not just a property of snowflakes and earthquakes).

For det syvende må man holde seg til saken - og fremstå saklig. Krauss viste dessverre i den første av tre debatter med Craig i Australia (kveldens er den andre) liten interesse for å debattere temaet rasjonelt. I stedet valgte han på ulike måter å vise sin forakt for gudstroende og så tvil om Craigs moral og dømmekraft. Når han ikke forstyrret Craigs innlegg med en alarmlyd (buzzer).

Det er nesten så man lurer på hans moral og dømmekraft.

The only people who win or lose debates like this are the audience. They will win if the debate is civil, focused and thoughtful. If this debate inspires a chat between friends in a pub about the universe and the meaning of life, then it has done its job. On the other hand, everyone loses if either side is rude, condescending, resorts to personal attacks, wanders off on their favourite irrelevant rant, or fails to interact with what the other side has actually said. The audience may conclude that this topic causes more heat than light.

For interesserte har Barnes lagt ut fotnotene som ikke kom med i avisartikkelen.

Skulle du ikke være i Australia i kveld (altså ca. nå) kommer det nok et referat eller tre i løpet av uka.

Muligens bare av Krauss, avhengig av voluminnstillingen på alarmen.

Verken sprøyt eller spurv

Dessverre kan vi ikke skylde på en konspirasjon når som omtalt i går heller ikke det andre forsøket på 15 minutters berømmelse i Klassekampen kom inn.

I stedet skyldes det hele at debattredaktøren slapp til Johan E. Moan, fysikkprofessoren som startet årets debatt.
(Les videre her)

Refleksjoner i Refleks

Skulle du ikke være ingeniør, kan det formidles noen byte om at jeg er intervjuet i Refleks, medlemsmagasinet til NITO (Norges ingeniør og teknologorganisasjon), fra side 34 i #2/2013.

Det gjør godt også for en sivilingeniør å bli invitert til å si noen ord om temaet tro og vitenskap, samt det ikke mindre viktige temaet ingeniører og etikk.
(Les videre her)

Noe som helst

Siden vi har vært ufine nok til å kritisere ikke ubetydelige fysikere som Stephen Hawking, Lawrence Krauss og andre for bristende logikk og kunnskap ved opp til flere anledninger, har det ikke manglet på syrlige kommentarer fra mer eller mindre nye ateister om at de pussig nok heller hører på stjernefysikere enn sivilingeniører.

Derfor kan det være greit å nevne sånn litt diskret i forbifarten at de to ærede herrer nevnt over ikke direkte heies fram av en av de mer oppegående og minst dogmatiske ateistfysikerne jeg er kjent med, Luke Barnes.

Mens altså Hawking og Kraus hevder at fysikken kan forklare hvorfor noe kan komme fra ikke noe (etter mitt skjønn ved heller kreative omdefineringer av ikke uvesentlige ord som noe og ikke) forklarer Barnes hvorfor vitenskapen ikke kan forklare hvordan det kan ha seg at noe som helst eksisterer.

Argumentet er som følger (han forsvarer selvsagt hvert av premissene mer inngående):

Here is my argument.

A: The state of physics at any time can be (roughly) summarised by three things.

1. A statement about what the fundamental constituents of physical reality are and what their properties are.

2. A set of mathematical equations describing how these entities change, move, interact and rearrange.

3. A compilation of experimental and observational data.

In short, the stuff, the laws and the data.

B: None of these, and no combination of these, can answer the question “why does anything at all exist?”.

C: Thus physics cannot answer the question “why does anything at all exist?”.

Kort sagt er det slik at siden fysikk handler om empirisk baserte lover og data om det som er fysisk, kan ikke fysikken uttale seg om det som ikke er fysikk - grunnen/forklaringen/betingelsen bak at noe fysisk i det hele tatt finnes.

Men hva kan så denne grunnen være? Mener man likevel at alt som finnes er fysikk, kan man ikke finne svaret. Man er da låst til en type svar som ikke er i stand til å besvare hvorfor det finnes noe som helst.

If you are a philosophical materialist – if you believe that everything that exists is ultimately the stuff of physics – then this question is unanswerable. Not just unanswered – I have no problem with questions that science cannot currently answer. It’s because of such questions that I have a job. But materialism simply doesn’t have the resources to answer that question. To be a materialist, one must convince oneself that the question is somehow meaningless, that it is nonsense masquerading as one of the deepest and oldest philosophical questions mankind has ever asked.

Har så Barnes noe sans for et teistisk svar - eller et ikke-fysisk svar?

Ja, siden det eneste mulige svaret er noe som ikke er kontingent, altså noe som har det som på filosofisk kalles nødvendig eksistens -  ikke fordi det må eksistere, men fordi det ikke selv krever en forklaring eller betingelse eller grunn.

Is theism’s answer any better? The attempt is as follows: if everything that exists does so contingently, that is, if it is possible that it could not exist, then the question of why anything at all exists is unanswerable. Given anything that exists, we would still be left with the question as to why it exists. To answer this question, we must postulate the existence of a necessary being, that is, one who can’t fail to exist, the reason for whom’s existence is found within itself, rather than externally. This is not creating an arbitrary exception for God. It is asking what kind of thing must exist in order to explain the existence of contingent things. It is the search for a sufficient explanation for existence that leads us to a metaphysically necessary being.

Mulig Barnes uttrykker seg litt klønete når han sier at vi må postulere et nødvendig vesen, siden han i setningene med rette understreker at det er en konklusjon på en argumentasjon.

Så er han selvsagt klar over at dette igjen fører til nye spørsmål. Men, og det er det viktige her, disse handler ikke om fysikk.

A plague of questions spring to mind. Does that even make sense? What kind of thing is a metaphysically necessary being? Why think that the necessary being is a person? Why couldn’t it be the universe? We get rather quickly into deep philosophical waters here. But that is my point. Physics simply cannot inform these questions, one way or the other. It cannot speak to ultimate existence, it cannot observe or model necessity. If the necessary being turns out to be the universe (a view that almost no modern philosophers defend), then this will not be a scientific conclusion – no observation could establish that fact.

Så har vi jo alltids spørsmålet hvorfor Barnes er ateist når han tenker så klart.

Med Einstein som gud

Siden mange tenker at et såpass skarpt hode som Einstein har bedre grunnlag for å si noe om Gud enn andre, kan vi kommentere gårsdagens oppslag i Nettavisen som viser at han mener Gud er et produkt av menneskelig svakhet.

Dette hele handler om et brev Einstein skrev året før han døde og oppsummerer nok godt hva han mente om saken.

Dette brevet er etter min mening historisk og kulturelt enestående fordi dette er personlige og private tanker til sannsynligvis det smarteste mennesket i det 20. århundret, sier Gazin til Reuters.

Verdien av brevet aner vi når vi ser at "Den kjente ateisten Richard Dawkins skal ha lagt inn bud på brevet ved forrige auksjon i 2008, men klarte ikke å nå opp til toppen."  Men denne verdien handler nok mindre om argumenter enn om affeksjon og den type bevissthetsendring Dawkins ønsker seg i følge The God Delusion.

Så er spørsmålet om "det smarteste mennesket i det 20. århundret" hadde noe smart å si også om Gud.

Hva er det Einstein mener? Hvilke smarte perspektiver bringer han til torgs? Hvilket fysisk falkeblikk er det han vurderer han ut fra?

Hvilke religionsfilosofiske verker har han lest? Hvordan avviser han hvilke gudsargumenter?

Leser vi brevet og hans øvrige verker, ser vi at det er fint lite.

Brevet viser tydelig hva han mener, men det er like tydelig at det ikke bidrar med et eneste argument, hverken fysisk eller filosofisk.

«Ordet Gud er for meg intet mer enn et uttrykk og produkt av menneskelig svakhet, Bibelen er en samling av ærverdige, men fortsatt bare primitive eventyr som ikke desto mindre er ganske barnslige. Ingen tolkning (for min del) vil forandre på dette,» lyder brevet.

Einstein viser altså ingen kjennskap til hva Gud er eller må være, om Gud finnes (se f.eks. her eller her eller her) og forholder seg dermed heller ikke til argumenter for dette eller for om Gud finnes. Han høres mer ut som Freud enn som fysiker eller filosof.

Noen vil nok tenke at han her ikke fremstår mer smart enn om han skulle ha uttalt seg om fotball eller jazz.

Likevel er vi i den situasjonen at Nettavisen og mange av dem som kommenterer oppfatter Einstein som en stor autoritet på feltet selv om han ikke sier mer enn hva man kan forvente av nærmeste ungdomsskoleelev.

Han leverer ingen argumenter eller analyser. Han uttaler seg fra et personlig perspektiv uten å referere til ulike måter tekster har vært brukt gjennom historien i jødiske eller kristne sammenhenger.

Det hele har form av påstander og biografiske opplysninger. Han fremstår muligens med brodd mot bokstavtro lesninger, men ikke mot så mange andre retninger.

Hvis Bibelen er eneste argument for Guds eksistens og da kun hvis den tolkes bokstavelig, vil nok mange ha vansker med å tro på Gud. Men hvem argumenterer på denne måten, utover enkelte foreldre eller folkelige retninger?

Brevet er forøvrig verken ukjent eller oppsiktsvekkende. Einstein avviste allerede i ungdommen eksistensen av en personlig Gud fordi han oppfattet Bibelen som en samling eventyr. Samtidig holdt han i følge Isaacsons store biografi fast på Spinozas perspektiv og at universet viste ”harmonien og skjønnheten i det han kalte for Guds sinn, slik det kom til uttrykk i skapelsens lover”.

Men naturlovene er altså, for å understreke det med all tydelighet, ikke Gud (de er ikke selvforklarende eller har nødvendig eksistens, ikke bevisste, ikke Rettferdige, Kjærlige eller Gode) - de er i høyden én gud.

Så får vi håpe at ingen oppfatter Einstein som det.

Gud må eksistere selv om det fysiske er evig

Vi har nå vist at det må eksistere noe som er evig og argumentert for at dette evige ikke kan være noe fysisk.

Skulle vi likevel ta feil i det sistnevnte, betyr imidlertid ikke det at gudsargumenter er avslørt som tynne.Det er rett og slett slik at vi da er tilbake til normaltilstanden, altså til de klassiske gudsargumentene.

Og vi tenker da ikke på dette nymotens designargumentet som for alvor kom på slutten av 1700-tallet, der Paley og andre mente at naturens kompleksistet måtte forklares med Gud (en tenkning som vi forøvrig ikke finner hos Aquinas eller tilsvarende og som ble problematisert av oppegående teologer før Darwin).

I stedet skal vi ta veien til de kosmologiske argumentene. Bortsett fra en periode i middelalderen der enkelte diskuterte Philoponus' argument for at universet ikke kunne være evig og at dette kunne brukes i favør av Guds eksistens (senere kalt for Kalam-argumentet), forholdt alle kosmologiske gudsargumenter før Big Bang-modellen seg til en naturfilosofi som oppfattet universet som uendelig i tid.

En av mange misforståelser om Thomas Aquinas er at hans gudsargumenter snakker om en første årsak i betydningen en første årsak i tid. Det er ikke bare feil, det er en meningsløs påstand siden han i sine argumenter la til grunn at universet var evig. Noe som er evig kan ikke ha en start i tid.

Hva var så poenget i stedet?

Det er for det første ikke slik at Gud må eksistere siden alt har en årsak. Tvert i mot må Gud eksistere fordi alt ikke kan ha en årsak.

Videre er det slik at selv om ikke universet trenger en første årsak bakover i tid, trenger det en dypeste årsak til at det (eller noe som helst fysisk) i det hele tatt eksisterer - altså en ytterste, mest grunnleggende forklaring.

For det er slik at alt vi ser av det fysiske er i endring. Hvis hver eneste endring krever en forklaring eller en grunn for at endringen skjer som den skjer og ikke på andre måter (dette trenger ikke å være en deterministisk årsak), betyr det at hver endring eller eksistenstilstand krever en betingelse bak seg - også i nåtiden.

Men slik kan det jo ikke fortsette i det uendelige, siden det da alltid vil være noe som mangler betingelsen for at det er i den tilstanden det er i. Den logiske konklusjonen er at det må finnes noe som ikke trenger en betingelse, altså er det som Aquinas kaller for en "ubevegelig beveger" og med det mener en som kan endre noe, uten selv å endres i all evighet.

Vi trenger ikke tenke at denne betingelsen startet det fysiske (hvis det er evig, har det ingen start), kun at den opprettholder det, altså er betingelsen for eksistensen av kvanter og naturlover både akkurat nå og til alle tider i en eventuell evig fysisk virkelighet.

Og da kan vi ikke snakke om noe som selv er fysisk fordi dette altså da selv vil være i endring (enten vi tenker på kvantenivået eller i form av tilgjengelig energi eller for å si det mer folkelig og observerbart for det blotte øyet råtner eller ruster osv.) - og kreve en forklaring.

Dette viser at det er et rasjonelt behov for en ytterste forklaring og da en som ikke konkurrerer med fysikken der det er noenlunde sikkert at det vil bli gjort overraskende oppdagelser i generasjoner fremover. For Gud er ingen fysisk forklaring, men noe som forklarer eksistensen av det fysiske.

Dette er en logisk konklusjon og ikke noe man vilkårlig trekker opp av nærmeste flosshatt. Det er ikke noe vi kan "tenke oss" sånn litt løst, men noe som må gjelde logisk, hvis denne type argumenter er riktige (det finnes mange varianter og de er selvsagt blitt problematisert på ulike måter).

Skal vi snakke mindre folkelig er vi altså kommet til en ubetinget betinger, en form for eksistens som ikke selv krever noen betingelse, grunn eller forklaring på sin eksistens (altså ikke er kontingent, men har det som ofte kalles nødvendig eksistens, og en forklaring på sin eksistens i seg selv).

Det er ikke mange andre kandidater til noe slik enn en evig, uskapt, ikke-fysisk størrelse som altså ikke er kontingent og minner stadig mer om hva vi legger i begrepet Gud.

Selv om vi altså, om vi skal være nøye på det, ikke er helt i mål ennå.

Men kan det ikke i stedet bare være et rent faktum at den fysiske totaliteten finnes som den gjør, uten noen grunn eller forklaring slik kommunister og Bertrand Russell mente på 1900-tallet?

Kan ikke et eventuelt evig, eksisterende kvantefelt ha en eller annen form for nødvendig eksistens? Eller i det minste være en grei nok ytterste virkelighet, ikke minst siden vi da slipper å gå utover den fysikken vi kjenner?

Aquinas tenkte sikkert lurt, men han tok da av gode grunner aldri eksamen i kvantefysikk?

Såpass gode spørsmål at vi skal se på dem i morgen. Men de betinger at det fysiske er i stand til å være evig, noe vi problematiserte i går.

Første Mosebok bevist

I det minst første vers. Eller deler av det.

I hvert fall om vi skal basere oss på en artikkel om lederen i seneste New Scientist (med tittelen The Genesis Problem, krever abonnement for å lese) som oppsummerer en konferanse holdt i anledning Stephen Hawkings 70-årsdag.

Med overskriften Why physicists can't avoid a creation event.

Og det var vel ikke den beste bursdagsgaven han kunne få. For i motsetning til hva Hawking og en del andre fysikere har antatt var konklusjonen at det fysiske universet ikke er evig, men har en begynnelse.

Som vi har vært innom en gang eller syv tidligere skapte Hawking

headlines about a year ago when he claimed that the fundamental forces of the universe (like gravity) were eternal and were sufficient to explain the sudden emergence of all matter and energy spontaneously in the Big Bang. Hawkings has admitted he wants the universe to be eternal, in order to avoid having to acknowledge the existence of a creator.

Hvilke hovedmodeller er det så vi snakker om? Kort sagt, enkelt og tabloid oppsummert, de følgende. 

1. Eternal inflation: Built on Alan Guth’s 1981 inflation proposal, this model imagines bubble universes forming and inflating spontaneously forever. Vilenkin and Guth had debunked this idea as recently as 2003. The equations still require a boundary in the past.
2. Eternal cycles: A universe that bounces endlessly from expansion to contraction has a certain appeal to some, but it won’t work either. “Disorder increases with time,” Grossman explained. “So following each cycle, the universe must get more and more disordered.” Logically, then, if there had already been an infinite number of cycles, the universe would already been in a state of maximum disorder, even if the universe gets bigger with each bounce. Scratch that model.
3. Eternal egg: One last holdout was the “cosmic egg” model that has the universe hatching out of some eternally-existing static state. “Late last year Vilenkin and graduate student Audrey Mithani showed that the egg could not have existed forever after all, as quantum instabilities would force it to collapse after a finite amount of time (arxiv.org/abs/1110.4096).” No way could the egg be eternal.

Med andre ord er det ikke funnet noen modell som åpner for at et evig univers fungerer fysisk. Dermed er Vilenkins konklusjon at “All the evidence we have says that the universe had a beginning”, med hvilket han også mener multiverset.

Cosmologists thought they had a workaround. Over the years, they have tried on several different models of the universe that dodge the need for a beginning while still requiring a big bang. But recent research has shot them full of holes (see "Why physicists can't avoid a creation event"). It now seems certain that the universe did have a beginning.

Without an escape clause, physicists and philosophers must finally answer a problem that has been nagging at them for the best part of 50 years: how do you get a universe, complete with the laws of physics, out of nothing (see "Trying to make the cosmos out of nothing")?

Noe som altså ikke er enkelt selv om Lawrence Krauss slik New Scientists anmeldelse lenket til i forrige setning prøver desperat. Det hører med å nevne at Dawkins ikke overraskende ikke akkurat ... imponerer i etterordet.

The same can't be said about the Dawkins afterword, which is both superfluous and silly. A Universe From Nothing is a great book: readable, informative and topical. Inexplicably, though, Dawkins compares it to On the Origin of Species, and suggests it might be cosmology's "deadliest blow to supernaturalism". That leaves the reader with the entirely wrong sense of having just ingested a polemic, rather than an excellent guide to the cutting edge of physics. Krauss doesn't need Dawkins; a writer this good can speak for himself.

La nå det være som det vil, lederartikkelen konstaterer i hvert fall tørt at "If there was a start to the universe, that means we have to explain how something just appeared from nothing".

Da mangler bare den lille detaljen å vise resten av Første Mosebok 1,1. Selv om det ligger noen Planck-lengder unna New Scientists ansvarsområde.