Ateisme er en feilslutning basert på det vi kan vite noe om

Jeg har stor respekt for Erik Tunstad når han uttaler seg om det han har greie på, enten det handler om evolusjon eller forskningsjuks.

Men når det kommer til religion (hva nå det er), baserer Tunstad seg dessverre alt for ofte på generaliseringer og stråmenn. Det overrasker uansett ikke hva en ateist svarer på spørsmålet «Fører kritisk tenkning til ateisme?».

Mens et mer naturlig spørsmål er "Fører ateisme til at man tar for lett på hva som er kritisk tenkning?"

Selv om Tunstads foredrag sikkert fungerer godt som forkynnelse for koret - eller altså Ateistene (fka Hedningesamfunnet) - er det ikke like sikkert at det tåler et møte med kritisk tenkning.

– Vi kan selvsagt ikke vite hva som er i den andre enden av universet eller utenfor, eller om det finnes andre universer. Men det betyr ikke at vi har grunnlag for å konkludere med noe som helst, spesielt ikke å slutte fra det at vi ikke vet, til at det finnes en gud. Det er det samme som å slutte fra er til bør, sa Tunstad som la til at mye av tenkningen gjennom historien har bygget på en feilslutning på akkurat dette området.

En som virkelig driver med kritisk tenkning vil fort innse at det finnes bedre argumenter enn at siden det er umulig å slutte fra er til bør, er det umulig å konkludere fra noe som er til noe annet som er. 

Men for Erik Tunstad synes det altså fullt mulig å slutte fra noe som ikke finnes til noe som er. Sagt på en annen måte er det ikke lett å finne kilder til at religion har fungert som vitenskap. I beste fall er det en tolkning at religion (hva nå det er) kan oppfattes som den første vitenskapen (hva nå det er).

Tunstad mente religion på mange måter kan betraktes som den første vitenskapen. Religion har vært en måte å forsøke å forstå og dermed ta kontroll over omgivelsene, men at religionen i våre dager mer og mer har blitt trengt tilbake til de feltene vi foreløpig ikke kan forstå.

Er kildene Dawkins og andre nye ateister, eller religionsvitere, altså noen som faktisk har forsket på dette? Er forsøk på å påvirke omgivelsene med sjamanistisk magi, hulemalerier, ritualer og bønn ... vitenskap? Og kan man virkelig snakke om "religion" som bare én ting?   

Uansett er konklusjonen klar:

– Vi begynner å forstå mye av den delen av verden der vi faktisk befinner oss. Uansett hvor mye vi skreller vekk finner vi ingen ting som tyder på at Gud eksisterer, slo Tunstad fast.

Ja, om ikke annet ser troen ut til å være sterk her. Det er altså overhodet ingenting som tyder på at Gud eksisterer. 

Ikke snev av noe som helst, ikke det minste lille som på noen som helst måte - selv ikke i teorien - kan peke en nanograd i retning av Guds eksistens. Null, nada, nothing.

De som leter etter livssynsmessig tunnelsyn, kan finne dårligere studieobjekter enn Tunstad.

Men ser man bort fra at noe som helst eksisterer (hvordan kan det ha seg?), at det som eksisterer endrer seg (hvordan kan det ha seg?), at det finnes noe vi kaller naturlover (hvordan kan det ha seg?) at universet hadde en begynnelse (hvordan kan det ha seg?), at det er fininnstilt (hvordan kan det ha seg?), at liv oppstod (hvordan kan det ha seg?), at bevissthet finnes i et fysisk univers (hvordan kan det ha seg?), at vi har høye etiske aspirasjoner og mange mener forhold som rasisme faktisk er galt (hvordan kan det ha seg?) og så videre, er det selvsagt ingenting der. 

Gå bare videre, fortsett den veien, ikke noe å se her.

Fjerner vi alt, kan selvsagt ikke noe tyde på noe.

Dermed sitter vi igjen med en «gud i hullene», det vil si en gud som er begrenset til å forklare «hullene» i det naturvitenskapen kan fortelle oss om verden, sa Tunstad som langt på vei så ut til å mene at det var kontraproduktivt å bruke for mye tid på å spekulere i det vi uansett ikke kan si noe sikkert om.

Altså ateist på autopilot i flysimulator, løsrevet fra kart og terreng.

Så har Tunstad tydeligvis hørt et populærforedrag av den kristne matematikeren John Lennox. Da er faren for misvisning minst like stor som når noen hører et populærforedrag av den ikke helt kristne biologen Erik Tunstad.

Tunstad var ikke imponert over Lennox, og innrømmet til og med at han etter foredraget hadde lurt på om Lennox bevisst forsøkte å lure folk eller forsøkte å finne ut hvor mye dumt det var mulig å få dem til å tro på. Lennox beviste først og fremst at han ikke forstår evolusjon, mente Tunstad og slo fast at det tvert imot er slik at evolusjonen har gjort livet i stand til å tilpasse seg vilkårene og naturlovene som nå engang finnes i universet.

Mens Lennox må nøye seg med å "mene", har Tunstad myndighet til å slå fast.

Kan den myndigheten gis også andre, er det vanskelig ikke å slå fast at Tunstad ikke vet hva fininnstilling handler om, hvis han da ikke prøver å lure oss. For spørsmålet er ikke om evolusjonen har gjort "livet i stand til å tilpasse seg", men hvordan det kan ha seg at det finnes et univers der både liv og evolusjon i det hele tatt er mulig, for ikke å si materie. 

Når kun ørsmå endringer i vilkår og naturlover ville gjort alle former for liv umulig, er det altså mer enn lettere skivebom å trekke frem evolusjon som løsningen.

Tunstad mente også at det er mindre overraskende at dette universet virket fininnstilt til å frembringe liv dersom det ikke er det eneste universet som eksisterer. Her trakk han frem multiversmodellen, det vil si teorien om at vi lever i ett av mange milliarder parallelle universer. I et slikt multivers er det ikke rart at ett av dem vil ha det som skal til for å frembringe oss, mente Tunstad.

Det interessante er at biologen Tunstad tydelig uttaler seg uten å ane at "multiversmodellen" ikke bare er én, men mange (ulike domener i en felles sammenheng eller helt løsrevne universer, like eller ulike lover og konstanter?), og at ingen av de kjente variantene løser problemet med hvordan det kan ha seg at vårt univers er fininnstilt. 

For dette med fininnstilte univers krever en universgenerator som tillater at det innenfor et multivers vil være noen universer som er fininnstilte slik at alle ikke er like lite egnet for materie og liv.

Kort sagt er det å peke på "multiversmodellen" bare å skyve problemet ett steg bakover. Det løser det ikke. 

Det er heller ikke gitt at "uendelig" mange universer er en bedre løsning enn én Gud. Enten vi tenker estetikk eller vitenskap, Occams baberkniv og alt det der.  

Tunstad åpnet for at mange av oss født med et behov for å tro. 

– Det kan ha gitt oss evolusjonære fordeler for eksempel ved å gjøre det lettere å bygge fellesskap med andre, spekulerte han, men slo samtidig fast at religion aldri har kommet med noen konkrete løsninger på et praktisk problem.

Selvsagt i klar motsetning til ateisme som klart og konkret har løst praktiske problemer i massevis.

Mye tyder på at Tunstad her rir sin gamle kjepphest der han oppfatter naturvitenskap nærmest som et livssyn - og det i rake motsetning til "religion" (hva nå det er). For at vitenskap kan løse praktiske problemer, er like lite et argument mot religion som at snekkere kan løse praktiske problemer med husbygging.

Men det kunne vært et bedre argument mot religion hvis bagateller som nestekjærlighet, tilgivelse, veldedighet, hospitaler og så videre og så videre aldri hadde løst noen som helst konkrete, praktiske problemer.

Synd og sånn

Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene. 

Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.  

Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.

Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda.  Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.

Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.

– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg. 

– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!

Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.

I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.

Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.

– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt? 

– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.

Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.

Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.

Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen. 

Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.

Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde  jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham. 

Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".

At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".

Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".

Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.

– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?

– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv. 

– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.

Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.

Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus. 

For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt.  Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna. 

Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.

Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte. 

Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy, 

If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin. 

Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".

Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.

Krøll i Kosmos

Det overrasker ikke at den nye versjon av den klassiske TV-serien Kosmos fra 1980-tallet er en fabelaktig presentasjon av vårt spennende og storslagne univers.

Selv om Neil deGrasse ikke har like mange stjerner i blikket som Carl Sagan i den opprinnelige serien, viser første episode at serien er verdt å følge fra premieren førstkommende søndag klokken 22 på National Geographic Channel.

Men når det er Sagan som er forelegget, er det også grunn til bekymring. Jeg hadde sans for den opprinnelige serien, men den gikk dessverre i krøll på to områder.

For det første var den ingen nøytral formidling av naturvitenskapelige oppdagelser. Sagan slo fra første stund fast at alt som eksisterte var materie.

Han brukte ikke serien til å argumentere, han brukte den som prekestol.

Sagan bedrev ren forkynnelse av et gjennomgående materialistisk livssyn. Støttet av en sjelden visuell skjønnhet - og uvanlig overbevist predikant. Det er ikke underlig at serien for mange ble en vei inn i et ateistisk perspektiv.

For det andre brakte Sagan en typisk og tendensiøs fortelling om forholdet mellom tro og vitenskap i historien. Få har spredt myter mer effektivt og med mindre evidens enn Sagan. Ingen har delt oppbyggelige ateistiske historier for en større målgruppe.

Fri Tanke ber humanister benke seg foran TV søndag kveld.

Det er verdt å merke seg at det faglige innholdet i den opprinnelige Cosmos-serien var så solid at den trengte få faglige revisjoner etter mer enn 30 år med astrofysisk forskning. 

Nei, det faglige innholdet var så dårlig at det var avvist lenge før serien var laget.

Da snakker vi selvsagt ikke om kosmologien, men om historiefremstillingen. Blant det Carl Sagan presterte i serien var som jeg viser med kilder i denne boken å spre myter som at den kvinnelige naturfilosofen Hypatia ble foraktet av kristne fordi hun var "et symbol på lærdom og hedenskap". Noe som i følge Sagen de første kristne stilte "i klasse med hedendom", og at hun ble drept som følge av dette.

Mens hun altså i realiteten nøt stor anerkjennelse blant sine mange kristne elever og ble offer for en maktkamp som handlet om politikk, ikke livssyn.

Videre hevder Sagan med patos og fortsatt uten henvisning til en eneste kilde at det sagnomsuste biblioteket i Alexandria ble ødelagt av kristne og det med forsett.

Han beskriver det som en av de største katastrofene i historien siden resultatet i følge Sagans manglende research var vi mistet det aller meste av antikkens lærdom.

I stedet for å oppsøke et moderne bibliotek og lære bedre illlustrerer Sagan dette med en tidslinje over filosofer og vitenskapsmenn. Mellom år 415 og 1493 er linjen tom. Kirken satte menneskeheten tusen år tilbake. 

Uten kirken hadde vi nok kolonisert galaksen for lengst.

Dermed er det ikke til å unngå at Sagan også faller for myten om at Giordano Bruno var en martyr for naturvitenskapen. For å komme i mål med dette må han fremstille Bruno som om han skulle være forsker og naturviter.

Sagan presterer til og med å hevde at Bruno etter "alt å dømme" var "det første menneske som klart uttrykte forestillingen om et stort - faktisk uendelig - antall verdener" (side 145). 

Mens altså realiteten er at senere kardinal Nicholas Cusa (1401-1464) hevdet det samme over hundre år tidligere. 

His cosmological speculations, therefore, did not merely anticipate the Copernican revolution; they went far beyond it. The universe of Cusa was not a heliocentric cosmos with finite size, but a centerless cosmos whose size is infinite. 

Bruno er kort sagt ikke etter "alt å dømme" den første, han er det beviselig ikke.

Og siden Cusa ble kardinal, er det ingen grunn til å tenke at Bruno ble henrettet for feil astronomi.

I realiteten var Bruno ingen naturvitenskapsmann. Han avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. I god esoterisk ånd var Bruno mer opptatt av indre syner av et uendelig antall besjelede solsystemer, enn av å observere solsystemet.

Han tilhørte Alternativmessen, ikke Astronomiforeningen. En serie som skal fremme vitenskap fremmer i stedet en altier.

Det var ikke bare fordi Bruno i beste Bente Müller-stil mislikte matematikk at han hadde lite til overs for "matematikere" som samtidens astronomer. Han hadde i det hele tatt lett for å få uvenner, overalt hvor han reiste. Han la seg ut med fyrster og folk. Han ble kastet ut fra land eller land.

Kanskje kan han best beskrives som en kontrær, en kranglefant med et overutviklet selvbilde.

Det betyr ikke at det er noen grunn til å forsvare at Bruno ble dømt. Men skal man drive eller formidle vitenskap, får man også her holde seg til evidens. Bruno ble anklaget for alt fra heresi (panteisme, ikke astronomi) til politiske konspirasjoner og spionasje. Mye tyder på at han kan ha vært agent i London på 1580-tallet for dronningens etterretningsjef Francis Walsingham. Siden de han spionerte på var katolikker, er det ikke underlig om det kom i betraktning under rettsaken.

Sagan er i det hele tatt så gjennomgående uten innsikt i naturvitenskapens historie (og dermed hvordan vitenskapelige fremskritt generelt skjer) at han likestiller heldig gjetting med empiriske oppdagelser. Dermed kan Sagan skrive om Aristarkos (310-230 f.Kr) som påstod at jorden bare er én planet blant flere som går i bane om solen og at stjernene var uendelig langt borte. 

Disse konklusjonene var helt korrekte, men vi måtte vente i nærmere to tusen år før disse sannhetene ble oppdaget igjen.

Mens ekte naturvitenskap altså ikke handler om påstander er korrekte, men om det er evidens for dem når de blir fremsatt. Jeg driver ikke forskning om jeg skulle komme til å hevde noe som først viser seg å være testbart og korrekt om to tusen år. I stedet handler det altså om hvor godt hypoteser og modeller står seg mot empiriske data og fysiske lover. Det var ikke mulig å gjøre dette med Aristarkos før på 1600-tallet og det er uansett ikke korrekt at stjernene er uendelig langt borte.

Det er talende for Sagans evne eller vilje til å sjekke en viss type påstander at han i boken Comets til og med spredte myten om at paven bannlyste Halleys komet i 1456.

Noe av det Sagan er mest kjent for er hans bullshit detector (eller tøvdetektor på norsk), en liste over gode regler som kan brukes til å skille mellom vås og viten. Dessverre brukte han den ikke selv på områder som støttet hans negative bilde av forholdet mellom kristen tro og vitenskap.

Skulle noen fortjene å miste troverdighet for å spre tøv og tro, stiller Sagan selv ikke helt bakerst i køen.

Og nå står den nye serien i fare for å stille seg på samme plass.

Denne gangen er det astrofysiker og vitenskapsformidler Neil deGrasse Tyson som er programleder. Grunnideen og mye av manuset bak den orginale serien er beholdt, men serien er oppdatert til dagens standard når det gjelder animasjoner og presentasjonsteknikk.

Og hva brukes så disse animasjonene til? Jo, bl.a. til nettopp å illustrere fordummende forestillinger som at Bruno skulle han relevans for astronomi og vitenskap.

Dermed gjør myten Tyson så punch drunk at han til tross for å si at Bruno ikke var naturviter, gir ham så stor plass at det er vanskelig å unngå inntrykket av en martyr for vitenskapen. Mens han altså var en martyr for antivitenskap.

For akkurat den type holdning og misbruk av vitenskap som så forbilledlig angripes i aksjonen Ingen liker å bli lurt.

Nå befinner vi oss heldigvis i en annen tid enn da den opprinnelige serien gikk. Mens Sagan kun møtte hjertesukk i bortgjemte bøker, har mange allerede avdekket Tysons fordreielser av historien, inkludert Slate og vitenskapsmagasiner som Discover.

Så kan vi jo selvsagt sukke over den ikke uvanlige og høyst velmente kommentaren i Fri Tankes oppslag om at

– Det beste med serien er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Når jeg leser slikt, blir jeg alltid sittende å klø meg i hodet. Det er som å si at det beste med en serie om norske fjell er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Eller altså at en gnistrende flott naturserie er et argument for at alt kun er natur. Og at naturen er gnistrende flott.

Hva i all verden det faktum at kosmos er mystisk og storslått har å gjøre med et materialistisk verdensbilde er det altså ingen som helt logikk i. Ikke bare fordi det store problem i bevissthetsfilosofi er hvordan en rent materiell hjerne kan handle om forhold som qualia, altså skjønnhet og kvaliteter og i det hele tatt tanker om noe som helst.

For hvordan kan rent materie, stoffer og partikler som altså beskrives ved posisjon, hastighet, spinn osv. handle om noe som helst? Hvordan kan organiske molekyler få frem at noe er vakkert eller mystisk?

Viktigere enn det i denne sammenhengen er at ingen livssyn har monopol på universet. Kosmos er fritt for alle. Det er like storslagent enten man stemmer Høyre eller Arbeiderpartiet, er nonne eller naturalist.

Om ikke annet understreker kommentaren hvor viktig stemninger og opplevelser er for et verdensbilde. På samme måte som man kan oppleve Guds storhet på fjellet, kan man oppleve naturens storhet. Uten at noen av delene er et logisk argument for at Gud finnes eller ei.

For det er enda en myte at et verdensbilde bare kan slås fast, slik Sagan gjorde da han startet sin praktfulle preken, eller TV-serien Kosmos som den kalles.

Freud og Lewis i kveld

Det overrasker ikke at teaterstykket Freuds siste møte får gode anmeldelser, enten vi snakker om Dagsavisen, Dagbladet, Vårt Land eller nettsteder som Kulturspeilet.

Stykket spilles på Amfiscenen på Nationaltheatret og er skrevet av Mark St. Germain. Kjetil Bang-Hansen er regissør og Kim Haugen og Lasse Lindtner har de to hovedrollene.

Dermed er det bare å bestille billetter (visstnok flere igjen også i dag) og bli med på forhåndsseminar 17:00 på Litteraturhuset der som tidligere omtalt Bang-Hansen og en viss Davidsen introduserer stykket.

Det hele handler altså om livets større spørsmål gjennom en dels lavmælt og dels intens samtale mellom psykoanalytikeren Sigmund Freud og forfatteren C. S. Lewis.

Førstnevnte hadde gått fra å være kristen til ateist, sistnevnte fra ateist til kristen.

Handlingen blir ikke mindre eksistensiell av at dette skjer i 1939, samme dag som britene erklærer krig mot Tyskland. De to som samtaler er like vare for flyalarmer som for hvor gassmaskene er plassert.

Ketil Moe skriver på Kulturspeilet at

Vi likte denne forestillingen. Det blir ordentlig teater når alvorlige ting i tilværelsen blir satt under debatt som her. Forestillingen sklir ikke ut i fråtsing i kjente personers tankeverden understreket av flyalarmer og hallomannen i BBC's dramatiske meldinger denne dagen. Det er slik vi liker teater, at det tar publikum på alvor og at vi konfronteres med problemstillinger i oss.

Forestillingen er krydret med tørrvittig humor som sammen med spillet skaper levende og god kontakt med salen.

 Dagavisens Mode Steinkjer er ikke snauere i sin omtale av Mestermøtet på Amfi.

For skuespillerne Haugen og Lindtner er «Freuds siste møte» en gavepakke, en stramt regissert duell med intellektuell tyngde og mange fasetter å spille på, særlig for Lindtner som ikke bare skal agere en 83-åring, dels bitter, fullt og helt arrogant og ikke så lite menneskelig under et kontant ytre. Han er også syk, døende og søkende etter svar på de vanskeligste av alle spørsmål. Haugens C.S. Lewis har den skarpe britiske humoren og den uredde holdningen som gjør møtet til noe mer enn en samtale. Det blir en psykoanalytisk konsultasjon der psykiateren selv blir gjenstand for en samtalepartners granskning, det blir en debatt om påvirkningen fra Lewis nære venn J.R.R. Tolkien og om eventyr som etter Freuds oppfatning ikke har tyngde av betydning.

Så er det også noen mindre positive.
I Oslopuls kaller Therese Bjørneboe det et langtekkelig konversasjonsstykke, en Idékamp uten nerve.

Til tross for at Mark St. Germains stykke kan kalles en velkonstruert teaterlek, som omgås referansene finurlig, er det sjangermessig sprikende. Dialogen er banal, selv om den er referansetung.

For noen av oss høres nettopp det forlokkende ut, men det kan være en utfordring å få med seg dette når man som Bjørnebo ikke er kjenner Lewis.

Mye av det som gjelder C.S. Lewis (Kim Haugen) går meg hus forbi, før jeg leser meg opp i ettertid. I fremstillingen av Freud, vil de fleste henge med.

Heller ikke alle øvrige anmeldere er like bevandret i C.S. Lewis og dels omtaler ham som en gigant på grunn av ... Narnia-bøkene (og altså ikke på grunn av noe annet), som professor ved Oxford (det ble han aldri) eller som professor ved Cambridge (det ble han, men det har ikke noe med dette stykket å gjøre og Tolkien var aldri der).

Dermed kan vi støtte Steinkjer i at

Det er svært tvilsomt at psykoanalytikeren Freud og litteraturprofessoren og forfatteren C.S. Lewis noensinne møttes i virkeligheten, men noen uker før Freud døde i sitt eksil i England, fikk han angivelig besøk av en professor fra Oxford.

Dessverre et klart bevis på at det ikke var Lewis som kom på besøk.

Oppdatert med flere anmeldelser 26.09.2013:

• Finnes det en Gud? - Ida Lou Larsen i Klassekampen ("morsomt, utfordrende og aktuelt", "dramatisk ... ganske svakt"). 
• Flue på veggen! - Daniel Sandvik i National blogg ("sann fryd å være tilskuer til et slikt fantastisk teater").

Da hedningene møtte den kristne

Så er Bjørn Stærk ute med enda en av sine opplysende artikler i Aftenposten, denne gang om Da de kristne møtte hedningene.
(Les resten her)

Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?

Vi fortsetter serien vi begynte om evolusjon her med å se på en annen innvending som av og til dukker opp.

Den er nærmere bestemt påstanden om at

Livet er meningsløst hvis vi er blitt til ved evolusjon og tilfeldigheter.

Nå kan dette besvares på flere måter, avhengig av hvem som svarer. For en ateist kan det være et reelt problem siden en tilværelse uten Gud som gir det en høyere mening, gjør livet kort og formålsløst.

I hvert fall om man skal se objektivt på saken. Mer subjektivt og personlig er det dermed viktig for en person uten tro på en høyere mening å forsøke selv å skape mening. Det er ikke alltid lett, og mang en ateist kan til tider være misunnelig på alle som ser en mening med livet som mer enn noe man finner på.

Men det betyr ikke i seg selv at den vitenskapelige argumentasjonen for evolusjon dermed er feil. At en sannhet kan være vanskelig å like, gjør den ikke usann.

Hva så med kristne? Må livet være tilfeldig og kan ikke Gud eksistere om det har skjedd en evolusjon?  For er det ikke slik at hvis vi skulle spille evolusjonshistorien om igjen, ville det ikke blitt noe som lignet på mennesker?

At det med andre ord er rent tilfeldig at vi finnes, slik at Gud ikke kan ha skapt oss og alt dermed er uten høyere mening.

Nei, det er ikke slik.

For det første kan Gud slik vi har vært inne på i denne serien skape gjennom naturprosesser, altså sekundære årsaker.

For det andre er det nok "tilfeldig" at vi er blitt akkurat som vi er blitt (antall hender og fingre, typisk høyde og mengde hår osv.), men ikke at det finnes intelligente og empatiske dyr med en gudstro.

Dette har å gjøre med at evolusjon skjer i nisjer og basert på muligheter i naturen slik at noen typer resultater kan være ganske uunngåelige, gitt tilstrekkelig tid.

Hvis Gud har skapt naturen og lovene, har Gud også skapt resultatet av disse. Og han vet mer enn noenlunde hvordan de virker og hva de kan føre til, inkludert liv og høyere bevissthet.

Samtidig er det mulig å argumentere for at Gud har skapt en indeterminert verden, som til tross for at det finnes naturlover ikke er hundre prosent forutbestemt. Dette inkluderer at jeg har en fri vilje, selv om jeg ofte lar meg styre av andre ting.

Og alt dette åpner for "tilfeldigheter" som en del av Guds plan.

Dermed vil en kristen evolusjonist ikke tenke at livet og verden er meningsløst. Det er tvert i mot mulig å se på evolusjon som en biologisk beskrivelse av Guds måte å skape oss på, på samme måte som Big Bang kan være Guds måte å skape universet på (og muligens andre før det).

Det er fullt mulig å være både mine foreldres barn og Guds barn. Hverken evolusjonsteorien eller foreldreteorien motbeviser at jeg er skapt av Gud.

For noen kan det likevel virke underlig at Gud skulle skape oss gjennom en så langvarig prosess. Betyr ikke det at Gud er lat eller dum eller noe verre?

Ikke nødvendigvis, eller kanskje tvert i mot. En mor som bruker ni måneder på å bære fram et barn er mindre lat enn en som bruker ni dager.

Hvis Gud står bak naturlovene, har Gud gjort dette siden tidenes morgen. En Gud som skapte på seks dager kan i såfall synes mer "lat" enn en Gud som skaper over milliarder av år. Og det skal langt mer intelligens til å lage en natur med de egenskaper og lover som kreves for å frembringe liv og bevissthet,  intelligens og empati.

Det er uansett ikke lett å argumentere for at vi kan bedømme hva som er lurt eller langvarig i en prosess som er styrt av en Gud som forholder seg helt annerledes enn oss til tid og rom

Og med en høyere mening.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?

Åpen for Gud og vitenskapen

Mens to kristne professorerer i h.h.v. fysikk og medisin hevder at vitenskapen åpner for Gud, hevder en ateistisk medisiner og to psykologer at vitenskapen ikke åpner for Gud.

Mens vi snakker om overraskelser viser det seg at Petter Northug ikke er fan av Molde fotballklubb.

Siden vi allerede har ytret kritiske kommentarer til professorene i første link over (og til en annen kritikk av dem), er det greit å fokusere på de tre ateistene.

Hvilke argumenter bygger de på? Bringer de noe nytt inn i debatten?

Til det siste kan vi definitivt si nei, uten at det er noe motargument. Skal vi komme med noen slike må vi rett og slett se på hva de faktisk sier.

Og det er ganske mye. Dermed kan det bli flere innlegg framover, men vi starter med et som er mer enn langt nok, samtidig som det på de fleste punkter er alt for kort.

Generelt sett handler artikkelen fra Henrik Sahlin Pettersen, Tommy Mangerud og Jan-Ole Hesselberg  om argumenter knyttet til (A) hva naturvitenskap kan si noe om og (B) påstander om at gudstro bygger på en serie håpløse argumener. Videre hevdes (C) at siden det er umulig å skille guder fra hverandre, kan vi ikke si noe meningsfullt eller presist om dem og kan like gjerne la være og at (D) det er bedre grunnlag for etikk i en ateistisk virkelighet enn i en teistisk.

Siden jeg har blogget mye om dette mange ganger (som i rekken av innlegg med kommentarer til feilslutninger i en anmeldelse av Svar på tiltale), blir det som nevnt bare noen korte kommentarer i denne omgang.

Dessverre viser disse innleggene fra kristne og ateistiske akademikere at de dels snakker forbi hverandre, dels med rette peker på andres dårlige argumenter, dels har dårlige argumenter selv og dels ikke er kjent med gode argumenter.

Noe handler om at man snakker om litt forskjellige forhold. Når Moan/Saugstad (MS) mener at vitenskapen åpner for Gud synes det de har i bakhodet å være at vitenskapen ikke motbeviser Guds eksistens, viser at vi lever i et univers som er konsistent med tanken om at Gud finnes (bl.a. siden det er fininnstilt) og at det skjer såpass mange uventede naturvitenskapelige oppdagelser at det er greit med litt magemål for hva vi kan si sikkert ut fra vitenskap.

Mens ultrakortversjonen av Pettersen/Mangerud/Hesselberg (PMH) synes å være slik at siden vitenskapen ikke kan bevise Guds eksistens mer enn de kan en tekanne i en borgjemt bane om Mars, åpner den heller ikke for noe slik.

Hva er det så PMH sier, mer konkret?

1: Siden Gud ikke kan testes empirisk, hører Gud ikke hjemme i naturvitenskapen

Problemene melder seg når religionen hevder å kunne si noe om hva universet består av og hvordan det virker. Det finnes ikke noen empirisk testbare bevis for Gud. Teorier det er umulig å motbevise hører ikke hjemme i naturvitenskapen, mente filosofen Karl Popper. Det burde også gjelde for Gud.

Siden dette slår inn åpne dører både her på bloggen og (vil jeg tro og håpe) hos MS, er det ingen uenighet her.

Man - og dette er viktig - det betyr ikke at det er umulig å argumentere for eller mot hypoteser om Guds eksistens ut fra bredere vurderinger enn naturvitenskap, slik vi har vært inne på noen ganger i forbindelse med det som kalles for koherensargumentasjon.

Inkludert at det finnes noe vi kan kalle naturlover og at naturvitenskap i det hele tatt er mulig.

2: Det er en feilslutning å argumentere for Guds eksistens ut fra ting vi ikke forstår i naturen

PMH sier at

Når en forsøker å innarbeide religion i vitenskapen ender en derfor ofte opp med logisk bristende argumentasjon. Dette så vi for eksempel i den ferske kronikken «Vitenskapen åpner for Gud» av professorene Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad: «Det er tankevekkende å betrakte hvor fantastisk finjustert og fullt av detaljer universet er. Kan dette ha oppstått av seg selv?» Lignende argumentasjon om at universet må ha hatt en «igangsetter» presenteres også.

Dette er et eksempel på noe som ofte kalles «argument fra mistro». Enkelt forklart er argumentet slik: «Jeg kan ikke forestille meg det, altså kan det ikke være slik. Jeg kan forestille meg en enkel forklaring der Gud står bak, altså er det sannsynligvis slik.»

Igjen er det ikke vanskelig å støtte det generelle poenget. Ja, at noe ikke kan forklares naturvitenskapelig i dag er ikke i seg selv et argument for Guds eksistens. Men det betyr ikke at enkelte slike forhold ikke kan eller bør trekkes inn når man vurderer Guds eksistens.

Spørsmålet om fininnstilling (et begrep laget av fysikere og ikke av teologer eller noe sånn) handler ikke bare om at vi ikke forstår hvordan noe slik kan "ha oppstått av seg selv" (noe det skal godt gjøres å argumentere for at noe som helst kan), men om hva slags virkelighet eller dypere grunn som passer best med at vi lever i et fininnstilt univers.

Når er det en lang og stor debatt vi ikke skal ta her. Men den kan altså ikke avfeies slik PMH gjør når de videre skriver at

I beste fall er det en feilslutning, og i verste fall en undervurdering av lesernes forestillingsevne. Selv om en ikke greier å forestille seg universet uten en Gud, impliserer dette hverken eksistensen av Gud, Allah, Odin eller Zevs. Fysikeren Stephen Hawking beskriver i sin bok The Grand Design hvordan dagens fysikk-teoretikere vitterlig kan forestille seg et univers som oppstår fra ingenting og at vårt univers med sine finjusterte naturlover kan være et tilfeldig eksempel blant mange universer. 

For det første er det ikke slik at det er enkelt å argumentere for at noe som helst kan oppstå av noe som ikke i det hele tatt finnes. Som tatt opp her og i flere omtaler av The Grand Design imponerer Hawking langt mindre som analytisk filosof enn som fysiker.

For det andre er det slik at selv om det skulle finnes svært mange univers (multivers eller flere domener), er det ikke gitt at dette svarer på spørsmålet.Som jeg argumenterer for i Svar på tiltale er det (bl.a.) slik at

Skal vi vurdere dette må vi både se på sannsynligheten for at multivers er mulig, for at multivers er testbart (eventuelt en sannsynlig følge av dataene), for at naturkonstantene i multivers ikke samler seg i klynger som ikke er livsvennlige, for at det er mange nok univers til at livsvennlige kan oppstå og for at mekanismen som skapte multiverset ikke selv er fininnstilt.

Vi fortsetter med det tredje poenget i artikkelen på NRK Ytring.

3: Det er en feilslutning å argumentere ut fra huller i vår kunnskap.

Ja, det som ofte kalles for God of the Gaps er et dårlig argument for Guds eksistens. Det er da også derfor det ikke er et vanlig brukt argument, og i tillegg er ganske nytt i historien.

4: Det er ingen forskjell på å forklare noe med Gud eller med guder

PMH argumenterer med at slik manglende kunnskap som omtalt i forrige punkt

utløser ikke en rett til å finne på en hvilken som helst forklaring som passer deg og ditt livssyn best, som ved å hevde at den luthersk protestantiske Gud står bak. Logisk blir det like gyldig og troverdig å hevde at Odin, spøkelser, eller andre mytiske vesen styrer naturlovene.

Ja, i én forstand er dette riktig. Hvis argumentene som brukes utelukkende er i stand til (muligens) å peke på at det finnes en eller annen designer bak naturlovene, kan vi ikke ut fra det argumentet utelukke noen av kandidatene nevnt over.

Nå er det greit å nevne at MS ikke hevder noe om "den luthersk protestantiske Gud" (hva nå det er), de snakker kun om Gud. Og da er vi ved et viktig poeng i slike debatter, rett og slett at det er avgjørende forskjell på Gud og guder.

Så avgjørende at dette punkt 4 er helt feil. Snakker vi først om Gud er det som kandidat til en ytterste forklaring på eksistensen. En eventuell Gud er ikke resultat av noe annet (er ikke-kontingent) og har nødvendig eksistens, maksimal makt, kunnskap og godhet og kunne ikke vært større eller annerledes.

Mens guder (i likhet med spagettimonstere og tekanner) selv krever en forklaring og kunne vært annerledes. De er kontingente og kunne hatt flere øyne, hammere, kjøttboller, annen bane osv..

Videre er det slik at vi ikke snakker om Gud som en fysisk forklaring, eller som konkurrent til en fysisk forklaring. Skal vi først snakke om Gud er det som forklaring på eksistensen av noe fysisk i det hele tatt.

5: Fremlegger man ikke naturvitenskapelige bevis, kan man ikke hevde at Gud finnes

Dette berører punkt 1 over, men sier noe sterkere. Det er ikke bare slik at Gud ikke hører hjemme i naturvitenskapen. Man kan ikke kan si noe som helst om Gud uten naturvitenskapelige bevis.

Det er heller ikke slik at det er naturvitenskapens oppgave å motbevise Guds eksistens. Den som kommer med en påstand, står også ansvarlig for å fremlegge bevis. Det demonstrerte den britiske filosofen Bertrand Russell med sin analogi om «den kosmiske tekanne»:

Dersom en påstår at en usynlig tekanne kretser usett rundt solen, vil det være meningsløst å kreve at andre skal tro ham kun fordi motstanderen ikke kan motbevise hans påstand. Som anti-teisten Christopher Hitchens sa det: Det som kan hevdes uten bevis, kan forkastes uten bevis.

Enten dette nå skal oppfattes som en variant av scientisme (altså litt løst sagt posisjonen at naturvitenskapelig metode er den beste eller eneste vei til kunnskap) eller ikke, er det tydelig at PMH ikke ser for seg at det kan være mulig å argumentere for Guds eksistens på andre måter.

Noe som altså enten er en feilslutning, eller tilhører en bestemt filosofi som det ikke er mulig å argumentere naturvitenskapelig for og som vi - om vi skal ta PMH på ordet - dermed kan forkaste uten bevis.

6: Det blir bedre samfunn når vi ikke bygger moral på religion

PMH hevder videre at det kristne menneskesynet ikke er en bedre løsning enn sekulære alternativer.

Moan og Saugstad fremfører i sin kronikk et gjenkjennelig argument om at sekulariseringen av samfunnet i moderne tid har medført «inhumanisme», «materialisme» og «nytelsessyke» og foreslår gjeninnføring av «det kristne menneskesyn» som løsning.

Ikke bare er dette en naiv og spekulativ overforenkling av samfunnet, men antakelig også feil. Den amerikanske evolusjonspsykologen Steven Pinker viser i sin bok The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined hvordan dagens sekulariserte samfunn er betydelig mindre inhumant og brutalt enn i tidligere samfunn der religion og overtro var moralske premissleverandører.

Men dette er altså ikke noe argument mot et kristent menneskesyn. Nå kan man si mye om Pinker (som her), men selv om han nok har rett i at det relativt sett, ut fra befolkningsstørrelser, er mindre vold "per person" i dag enn i tidligere tider, betyr ikke det at det en nødvendig kausal sammenheng mellom sekularisme og fredelige samfunn.

Det er en klassisk feilslutning å tro at samvariasjon og korrelasjon betyr en årsakssammenheng.

Kanskje vi like gjerne kunne hevdet at kausaliteten går fra fredelige samfunn til sekularisme? Eller fra augustinsk tenkning eller luthersk toregimentslære?

I en lengre argumentasjon i Svar på Tiltale trekker jeg bl.a. fram at skal vi si noe om årsaksfaktorer

trenger vi å se på større historiske og økonomiske linjer. Hvilke verdier og visjoner som var med på å bygge samfunn i fortiden kan være andre enn de som flertallet står for i dag. Det er mulig å se Skandinavia på 1800-tallet som en boblende gryte av avholdsgrupper, vekkelsesretninger, målrørsler og arbeiderlag – mye med en sterk, kristen begrunnelse, blant annet i kjølvannet av Hans Nilsen Hauge. 

At mange i dag har forlatt dette er noe annet enn å si at det ikke har hatt historisk betydning eller ikke fortsatt er en del av vår psykologiske og kulturelle ballast. Sosiologen Max Weber hevdet at nettopp den protestantiske arbeidsetikken var viktig for utviklingen av vestens velstand. Andre har trukket linjene tilbake til middelalderen som var perioden som nettopp brøt med antikkens negative syn på arbeid og skapte en langt mer innovativ kultur. En studie i fra Universitetet i København antyder at samfunn med en kultur for flid og nøysomhet var mer vellykkede økonomisk allerede før den industrielle revolusjonen. 

7: En vitenskapsbasert moral er bedre enn en kristen

Artikkelen til PMH fortsetter med å argumentere for at kristen moral er dårligere enn det de ser som alternativet.

Begrepene «det kristne menneskesyn» og «Jesus som forbilde» er diffuse og refererer til et slags generelt menneskesyn fra Bibelen. Det opplagt problematiske med Bibelen som moralsk rettesnor er at det også innebærer å betrakte homofili som avskyelig, mens kvinneundertrykking, voldtekt og barnemishandling må tolereres.

Dessverre fungerer ikke linkene de oppgir her, men dette er altså dels en forståelig og dels en svært pussig argumentasjon, eller egentlig for det meste ingen.

For det første argumenterer PMH ikke for at det kan finnes objektive etiske verdier eller normer som vi kan vurdere noen som helst handling ut fra.

For det andre nevnes ikke at "det kristne menneskesynet" hos MS er basert på at vi er "skapt i Guds bilde" og altså, i motsetning til hva PMH formodentlig står for, ikke en tilfeldig, biologisk art uten grunnleggende verdi i seg selv, eller som enkeltmennesker, og uansett uten høyere egentlig verdi enn noen andre dyrearter.

Dermed kan det rett og slett være slik at det er dette "diffuse" menneskesynet som har påvirket PMHs konklusjoner om at vi har høy verdi, noe jeg altså tror og håper de står for.

For det tredje føres ingen argumentasjon ut fra hvordan kristne i alminnelighet eller MS i særdeleshet bruker eller bør bruke Bibelen (der altså Det nye testamentet er avgjørende for kristne), samvittigheten, naturretten eller andre etiske kilder.

For det fjerde hevdes uten argumentasjon at en bibelorientert kristen etikk er slik at kristne må tolerere voldtekt, kvinneundertrykking, barnemishandling osv.

Mot dette settes altså en "vitenskapsbasert moral", som hos Sam Harris.

Som filosofen Daniel Dennett har påpekt, er det vanskelig å hevde at religion skal være opphav til menneskers moral når vi i sekulariserte samfunn evner å se mange av Bibelens påstander som utdaterte og amoralske. Nevrobiologen Sam Harris tar i boken The Moral Landscape til orde for at en tilpasningsdyktig vitenskapsbasert moral, som kan utvikle seg med samfunnet forøvrig, bør være vel så godt rustet til å gi mennesker bedre liv som rigide, ofte foreldede, religiøse skrifter.

Nå har vi løst berørt Harris' argumentasjon tidligere, men det er altså tankevekkende at norske akademikere kan mene det er mulig å bygge etikk på vitenskap, uten å referere til arbeid med etiske grunnlagsmodeller ved sine egne eller andre norske høyskoler og universiteteter.

8: Gudstro fremmer ikke undring og ødelegger for vitenskapen

PMH hevder videre at "Påstanden om at vitenskap er firkantet og fratar mennesker «naturlig undring» er også utbredt".

Mens hva MS snakker om ikke er vitenskapen, men "materialister og ateister". At denne type kortslutning (som PMH begår når de setter likhetstegn mellom disse forholdene) er vanlig blant mange, særlig nye ateister, gjør den ikke bedre.

Ellers er vi enige i at det er tullete å spørre om materialister og ateister savner undring.

Like tullete som å hevde at det å være åpen for Gud som en forklaring i vid forstand på universets (eller mer presis alt det fysiskes) opphav ikke kan være sammenfallende med undring eller fremme forskning på uløste vitenskapelige gåter.

Det gir uansett stor undring når noen uten argumentasjon hevder at tilværelsens opphav er en vitenskapelig gåte, hvis man med det mener at den per definisjon krever en fysisk forklaring.

Feminist-Tarzan

Selv om det er 8. mars handler ikke overskriften om en spesielt ivrig feminist. Og selv om det er Dekodet du leser, handler den heller ikke om at paven er blitt feminist.

I stedet er temaet Tarzan, nærmere bestemt Jane.

For en av de større begivenhetene ved hundreårsjubileet i fjor, var at det for første gang ble skrevet en Tarzan-bok av en kvinnelig forfatter. 

Det dreier seg rett og slett om Robin Maxwell som har spesialisert seg på den heller ambisiøse og enda mer modige sporten å lage moderne vrier på klassikere som Romeo og Julie, skrive Anne Boleyns hemmelige dagbok og biografien til moren til Leonardo da Vinci.

Når hun har en såpass tydelig tendens til å fortelle i lys av kvinneskikkelsene at det skjer hver gang, overrasker det ikke at hennes fortelling om Tarzan handler om Jane.

Og når Maxwell selv er en mer enn lettere feministfarget ateist, overrasker det nok heller ikke at bøkene har en og annen tendens i begge retninger.

Eller at hun mer enn gjerne følger i Edgar Rice Burroughs lianespor med stadige biologiske og evolusjonsmessige elementer i Jane: The Woman Who Loved Tarzan, selv om Maxwell ikke er like hyper som ham i evolujonsgaloppen.

På den annen side er hun atskillig mer frittalende.

Dette er ikke bare tydelig når temaet er politikk (datidens kjønnsrollemønster, klasseskiller eller belgiere i Afrika fremstilles ikke som de største forbilder) eller kvinners posisjon (Jane er eneste kvinnellige legestudent ved Cambridge og trives bedre med disseksjoner i labfrakk enn diskusjoner i aftenkjole), men også når vi kommer til en av de mer sentrale delene av biologien.

Mens sex er omtrent fraværende i de gode gamle Tarzan-bøker, gjør Maxwell sitt ytterste for å skape balanse i regnskapet.

Men før vi kommer så langt er det altså evolusjon Jane er besatt av, nærmere bestemt jakten på The Missing Link som man var så opptatt av på denne tiden.

Etter troverdige rykter om funn legger hun sammen med sin far hun ut på en ekspedisjon til Vest-Afrika.

De møter et kontinent som er enda mer eksotisk enn hun trodde - og enda farligere, ikke minst takket være det verste av alt, den hvite mann.

Maxwell klarer på en stort sett troverdig måte å skildre en mer enn rimelig frigjort kvinne i 1905. Hun tar oss med til sivilisasjonens ikke helt flatterende utposter og innover i dampende jungler med reisefeller som verken er mors eller nasjonens beste barn.

Boken starter med en foreslesning Jane holder i Chicago om et angivelig funn av et mellomledd i menneskets evolusjon og der hun ender med å fortelle historien om sine opplevelser til en pengelens forfatter i oppstartfasen. 

Dermed tar det ikke tar lang tid før den mannlige hovedpersonen dukker opp når Jane nøster opp trådene fra kadavrene i Cambrigde til langt flere kadavre i Afrika, i  kryssilden mellom gull og gærninger.

På veien får vi Tarzans historie som et godt stykke på vei er den samme som hos Burroughs, men med ... interessante vrier som vi kan forstå at Chicago-forfatteren ikke synes egner seg for datidens publikum.

Men her får vi altså hele historien, rå og romantisk, brutal og besettende, utilslørt og lidenskapelig.

Så kan man reagere på at Jane og faren er såpass fremmelige ateister at de mobber misjonærer og at det politiske spiller blir noe søkt.

Men det er vanskelig å være negativ når det er laget en Tarzan-bok som kan leses av flere arter enn gutter.

Biskopens uutholdelige letthet

Når biskop Atle Sommerfeldt skriver på Verdidebatt om noe han kaller for Ateismens letthet, går han dessverre i så mange grøfter at det ikke er enkelt å telle.

Saken blir ikke bedre av at et innlegg som burde vært tiet i hjel, blir redaksjonens lesetips.

I stedet for solid og åpen argumentasjon, der man ryddig viser hvor og hvorfor andres tenkning blir for lett, havner han i noe som vanskelig kan forstås (selv om det garantert ikke er ment slik) som annet enn en nedlatende letthet.

Dermed er det kommet sterke reaksjoner, som Kjetil Hopes forståelige blogginnlegg, der han sier mye jeg er enig i, selv om jeg nok ville valgt noen smuler ... andre toner og metaforer.

På samme måte burde Sommerfeldt valgt en annen tone, hvis ønsket var å få sympati eller å nå fram.

Dessverre er det ikke enkelt å holde seg i skinnet når han åpner med at

Bjørn Stærks fortelling viser hvor forbausende lett veien fra Gudstro til ateisme kan være og at en også som voksen synes å mene at tro på Den Treenige Gud i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap.

Ja, det er selvsagt mulig at det er slik, for noen eller kanskje for ganske mange. Slik jeg er inne på i flere bøker og artikler mangler det ikke eksempler som gjør det fristende å tenke i den retning, og da spesielt om det som ofte kalles nye ateister.

Men det er altså ikke seriøst å konkludere med det på generell basis.

På samme måte som det er useriøst av Richard Dawkins, Sam Harris, P. Z. Myers og andre antiteister å hevde at veien til kristen tro er forbausende lett og i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap. Selv om det ikke er vanskelig å tenke at det muligens er slik, for noen eller kanskje for ganske mange.

Biskopen har i hvert fall forbausende lett vei til konklusjoner.

Rimehaug skriver: «For hans (Stærks) egen del førte kravet om å ta Bibelen på alvor til at han forkastet troen. Han fikk ikke det som sto der til henge intellektuelt sammen. Nå definerer pastorsønnen seg som ateist.» Denne erkjennelsen kom Stærk frem til som 16-åring etter en diskusjon og etterfølgende refleksjon. Den korte veien fra bastant Gudstro til ateisme som Stærk beskriver, er i seg selv en interessant observasjon. Fra mitt perspektiv er det enda mer interessant å registrere den letthet som Stærk og andre ateister, som f.eks. Fragell og Gule, fortsetter å resonnere om religiøs tro generelt og kristen tro spesielt. Det kan faktisk virke som de fortsatt lever i 16-åringens vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.

Nå er det nok flere av oss som kan reagere på Gule eller Fragell, men skal man bli tatt noenlunde seriøst, må man igjen være konkret. Man må ta debatten. Man må ha belegg. Man må kunne vise til tall hvis man skulle hevde at ateister oftere enn kristne velger livssyn ut fra mangel på kunnskap.

Man må ikke uten eksempler eller argumentasjon bare si at det synes som noen, til og med en navngitt person, lever på 16-årsstadiet. Eller hadde en "bastant gudstro" når han vel ikke har sagt at han hadde det.

Det burde være unødvendig å oppgi noen grunner til dette, men jeg skal likevel gjøre det.

For det første gjør det seg dårlig å låse noen inne i negative båser, enten det er som ekstremister (slik Gule sier om alle gudstroende) eller som 16-åringer, selv om jeg nok ville foretrukket det siste.

For det andre blir ikke saken bedre når en som representerer Den norske kirke bruker noe som vanskelig kan oppfattes som annet enn hersketeknikk. Skal Kirken nå ut til noen, kreves andre holdninger.

En representant for en lenge priviligert majoritetskirke vil allerede før han åpner munnen oppfattes som arrogant og nedlatende. Dette gjelder selv om man ikke er biskop eller over femti.

Skal man motvirke dette bør man lene seg langt i motsatt retning - særlig om man har noe viktig på hjertet.

Inntrykket vil dessverre forsterkes om man synes å stemple andre, ikke svarer ordentlig for seg, slår fast uten argumentasjon, sier man selv er veldig reflektert eller at andre ikke er det, eller bare liker å tenke at svært mange egentlig støtter en.

Ingen av delene motiverer til å ta på alvor andres tvil og spørsmål, innvendinger og antipatier.

For det tredje spiller det ingen rolle. Selv 16-åringer kan ha rett. Spørsmål om "religiøs tro og livstolkning" (hva nå dette er) kan ikke avgjøres ut fra når man landet på hvilke konklusjoner. Det er ikke noe motargument i seg selv å peke på alder eller nivå.

Det hender da også at de som valgte et livssyn som 16-åring både før og etter kan ha lest seg opp og reflektert godt, enten de er biskoper eller bloggere. Selv om de ikke forteller om det.

Det er mange av oss som kan gjenkjenne 16-åringens spørsmål knyttet til intellektuell redelighet og kristen tro. Da jeg vokste opp i Asker på 1960-tallet, var vi en liten minoritet som tilhørte Skolelaget og som levde i disse diskusjonene i ulike varianter gjennom hele skoletiden. Noen av oss holdt fast ved troen, noen forlot den og andre beholdt tilknytningen til kirken uten å ha en høy aktivitet.

Ja, og derfor må vi gi mer enn biografisk informasjon. Den holder ikke overfor Bjørn Stærk som altså selv ikke sa så mye om sine tanker, utover korte stikkord i en lang artikkel om hvorfor man kan og bør ha respekt for folk man er uenige med - selv om de skulle være konservative kristne.

Eller, kan vi jo legge til, selv om de skulle være ateister og til og med ble det som 16-åringer.

For noen av oss som beholdt troen, ble det avgjørende at vi møtte teologer og kirkelig praksis som var åpen for tidens debatt og vitenskapelige innsikter, hadde høyt intellektuelt nivå og formulerte kristendommen og troens kjerne. Noen viktige personer for meg ble generalsekretærene Leif Michelsen og Einar Solli i lagsbevegelsen med den sterke forkynnelsen av lov og evangelium, daværende hjelpeprest i Asker, Sigurd Osberg, som tok seg tid til bibelgruppe om moderne teologi med oss, samfunnsbevisste kristne som Otto Hauglin og Nils Johan Lavik og intellektuelle kapasiteter som Per Lønning og Hallvard Rieber-Mohn.

Skal jeg gå inn i en diskusjon, må jeg gjøre mer enn å markere revir eller henvise til autoriteter, eller opptre som om jeg ... skryter av egen refleksjon. I den offentlige samtalen holder det ikke å nevne navn (det kan mange gjøre, uansett livssyn) eller bare fortelle at man selv har funnet gode intellektuelle svar.

Skal man gjøre det som Sommerfeldt kaller "å frigjøre ikke minst unge mennesker fra falske anstøt for troen" må man gjøre mer enn å slå fast og drive psykologisering av andre. Her som ellers må man lytte aktivt, lære og søke å svare mest mulig konkret, direkte og ærlig på ærlige spørsmål.

Og selv 16-åringer er forskjellige. Hva, konkret, er det akkurat Per eller akkurat Lise reagerer på?

At kristen tro førte til "middelalderens mørke"? At Kirken har vært i en evig strid med vitenskapen? At det er uredelig å være kristen fordi den klassiske bokstavtroen måtte vike for Darwin? At Jesus ikke har eksistert? At det er skrekkelige beretninger i Det gamle testamentet? Nedlatende biskoper?

Og er alt dette falske anstøt? Hvor svikter de? Hva hvis noen av dem er ekte anstøt?

Jeg er enig med biskopen i Borg at det er viktig å ta opp myter om kristen tro, kirkehistorie osv. Det er ikke  tilfeldig at denne bloggen bruker mye plass på det.

Men skal menighetene i Borg (der jeg selv er valgt inn i et menighetsråd) stimuleres til å møte "falske anstøt", hjelper det å vise respekt for at dette kan være vanskelig. Spørsmålet er rett og slett ikke om det kan finnes ateister eller kristne som fortsatt befinner seg på "16-årsstadiet" (det er det sikkert), men hvordan vi kan hjelpe hverandre til nettopp nen voksen vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.

Hva med å be prestene ha dette som tema i prekener noen ganger i året? Hva med å utfordre til temakvelder? Hva med å invitere noen av oss som ble kristne i voksen alder til å dele noen tanker om dette? Hva med systematisk opplæring - og lytterunder?

Hva med å gå stillere i dørene i den offentlige samtalen inntil noe av dette er på plass?

Skyldes ateisme manglende kunnskap?

Selvsagt ikke. Man blir som kjent ateist fordi det ikke er noen gode argumenter for Guds eksistens.

Det er derfor ateister flest blir det etter modne overveielser i voksen alder. De jobber i årevis med å sette seg inn i argumenter for religiøse livssyn, og avviser dem først etter mange, lange og systematiske sammenligninger i store Excelltabeller med plusser og minuser, fotnoter og strukturerte fornuftsargumenter.

Hvem kan vel tvile på at ateisme skyldes rent rasjonelle overveielser?

*Ooops, skru av den innpåslitne ironiknappen*

Når jeg først begynner i disse baner er det fordi jeg i julen og ellers stadig ser de som hevder at gudstro skyldes manglende kunnskap. Hadde man bare kunnet mer om vitenskap, ville man forstå at vi ikke trenger noen hypotese om Gud.

Som beskrevet i Svar på tiltale er logikken enkel. Nyateister som Sam Harris hevder at vitenskapen gir bedre svar enn gudstro: "Religion besvarte en gang mange spørsmål som nå er lagt i vitenskapens hender".

Siden vitenskapen kan forklare hvordan lyn og torden oppstår, trenger vi ikke Tor Gud.

Da er det ikke så nøye om vi ikke har noen endelig vitenskapelig forklaring på hvordan noe fysisk har oppstått, eller liv og bevissthet. Siden vitenskapen har kunnet forklare så mye før, kan den forklare dette også og klarer den mot formodning ikke det, er det ikke noe annet som kan det heller. Det er da bare logisk.

Holdningen er at gudstro rett og slett skyldes God of the gaps - hver gang vi finner en naturlig forklaring på noe, blir Gud mindre. Det eneste gudsargumentet man kommer på som ligger i denne gaten er Paleys analogi om å finne en klokke på stranden.

At dette er et sent ankommet argument som er vanskelig å finne før det 18. århundre og ble kritisert av kristne tenkere før Darwin, er like lite kjent som at det finnes mange andre gode grunner til å samtale rasjonelt om Guds eksistens.

Vi ser dette også hos atskillig mer betydelige tenkere enn Harris, som da fysikeren Peter Higgs (ja, han med bosonet) nylig kritiserte Richard Dawkins for fundamentalistiske tendenser. Higgs har lite til overs for dem som hevder at tro og vitenskap er uforenelige, samtidig som han altså mener at manglende kunnskap er noe av motivasjonen for gudstro.

In the El Mundo interview, Higgs argued that although he was not a believer, he thought science and religion were not incompatible. "The growth of our understanding of the world through science weakens some of the motivation which makes people believers. But that's not the same thing as saying they're incompatible. It's just that I think some of the traditional reasons for belief, going back thousands of years, are rather undermined.

Nå må vi selvsagt skille mellom denne berømte gruppen folk flest og filosofer. Hvordan førstnevnte har tenkt gjennom historien er sikkert så ymse, men det er vanskelig å se at de har argumentert så mye eller så tungt. I stedet finner vi nok bedre forklaringer på gudstro i tradisjoner og kultur, gode følelser og minste motstands vei.

Hva så med filosofer og noenlunde store tenkere?

Verken klassiske eller mer moderne, som Aristoteles, Platon, Aquinas, Leibniz, Chesterton eller Lewis, har spesielt mange argumenter for Guds eksistens ut fra manglende vitenskapelig kunnskap.

 Eller noen i det hele tatt.

De argumenterte ikke ut fra uvær eller naturens kompleksistet. De baserte seg ikke på mangel på forklaringer på livets opprinnelse eller universets begynnelse. De mente til og med at liv kunne oppstå spontant (inntil Pasteur viste noe annet i andre halvdel av 1800-tallet) og kunne ikke argumentere for at universet ikke var evig (bortsett fra slengere som Philoponus, var det først med Big Bang-teorien at noen på ramme alvor mente det var mest rasjonelt å se for seg en begynnelse i tid).

Nei, ateisme skyldes nok ikke manglende kunnskap. Også der snakker vi om mange forhold der ikke alle er like rasjonelle. Men det betyr ikke at det er mulig å se (slik jeg viser i Svar på tiltale for nyateister som Hitchens, Harris og Dawkins) at det akkurat er unntaket at ateister kan fremføre rene faktafeil som argumenter - samtidig som de hevder at andre livssyn skyldes manglende kunnskap.

Eller at naturvitenskap er en konkurrent til gudstro.

Snasent om Snåsamannen

Siden  Espen Søbye har en heller snasen analyse av Snåsamannen i Morgenbladet i dag, kan vi sitere og reflektere litt over den.

Inkludert den merkelige håndteringen hos biskopene.

Nå har Den norske kirken slett ikke distansert seg fra Snåsamannen, snarere tvert imot. Blant annet har Bodø-bispen, Tor Berger Jørgensen, bedt Gjerstad bistå ved gudstjeneste i Bodø kirke, et kapittel i boken er viet denne seansen. Forstemmende, men her kan ikke Joralf Gjerstad lastes. Det var i sin tid ikke vitenskapen, slik mange later til å tro, men protestantismen som tok knekken på mystisismen. Nå har de protestantiske yppersteprestene leflet med alle former for new age-religiøsitet i så lang tid at alle kalvinistiske og lutheranske prinsipper er forlatt.

Paradoksalt nok er det bare protestantiske ateister som reagerer. Jeg har talt og renset min sjel.

Nå er ikke dette akkurat en ny vinkling. Vi har vært innom tilsvarende her på bloggen tidligere, som da vi observerte at humanetikeren var mer kristen enn biskopen, og at det ble bedrevet snåseri i kirken.

Dette har da også en lang tradisjon i deler av Kirken som vi ser i den kjente (men pussig nok ikke lenger for det) biskop Schjelderups lefling med spiritisme på 1930-tallet, muligens som surrogat for apologetikk i en tid som ikke både kunne tro på både Det nye testamentet og den elektriske sporvogn.

Det jeg problematiserer er ikke at Kirken eller andre skal ha gode og lyttende samtaler med folk med et annet syn (tvert i mot), men om hvorfor så mange kristne synes så ukritisk å akseptere den type påstander og religiøse koblinger som vi finner hos Snåsamannen og andre angivelige healere og innbilt synske.

Hvis vi ikke våger oss på kritisk refleksjon er det fritt fram for alskens sympatiske svindlere, enten de er bevisste eller ikke på sine manglende evner. De kan påstå hva det måtte være og all kritikk og forsøk på analytisk tilnærming blir sett på som umoralsk.

Det er en dypt problematisk holdning.

Har vi ikke kriterier for å skille mellom hummer, kanari og chemtrails, ender vi som enkelte prinsesser i et univers uten grenser.

Nå kan man sikkert si mye om grunner til og resultater av den avfortryllingen av naturen som skjedde gjennom 16- og 1700-tallet. Det er uansett vanskelig å komme unnna at ulike typer folketro og magisk tenkning har vært med oss siden Adam hoppet paradis eller at det var mye av dette under renessansen (som i så stor grad var en esoterisk bølge) og romantikken, for ikke å si mellomkrigstiden og New Age-tsunamien i kjølvannet av hippiebevegelsen.

Selv om makthavere og domstoler på tildels fryktelige måter har latt seg forføre, som under hekseprosessene, skyldes kirkens - og Europas - suksess at man over lang nok tid både før og etter klarte å løfte fram troen på at naturen ikke var styrt av guder og magiske krefter etter innfallsmetoden.

I stedet var budskapet dels at Kristus var sterkere og sannere enn åndenes angstfulle verden (handlingen i mange horrorfilmer speiler noe av sistnevnte), og dels at det fantes en Lovgiver utenfor naturen.

Dette medvirket ikke bare til potensialet for mindre livs- og dødsangst (noe som var medvirkende til kristendommens vekst de første århundrer), men også til en dypkulturell forståelse av lover i naturen, for ikke å si for behovet for å etterprøve hva som faktisk foregikk, ved gode eksperimenter.

Når jeg ofte trives sammen med ateister er det fordi de i så stor grad fremstår som kristne.

Fysikere og filosofi

Det er ikke bare oppstyret rundt Stephen Hawkings nyeste bok som synliggjør fenomenet at fysikere kan si nesten hva som helst og det tas som gospel.

Ikke minst ser vi dette i mangelen på motspørsmål når noen hevder å kunne vise av fysikken at kosmologiske argumenter for Guds eksistens ikke bare er feil, men direkte latterlige.

Ett av de seneste eksemplene er Ethan Singer som føyer seg inn i rekken av de som på ramme alvor (det ser i hvert fall slik ut, men parodien kan ligge på et høyere nivå enn hva oss dødlige ikke-fysikere forstår) forklarer nøye hvordan "noe kan komme fra ingenting".

Hans forståelse av debatten antydes når han blant annet gjengir følgende tegning (selvsagt med glimt i øyet, men pussig fri for kritiske kommentarer).

En tegning som i stedet for å understreke fallitten i ett av gudsargumentene, demonstrerer en bemerkelsesverdig vanlig mangel på kunnskap om dem.

Det har aldri vært, og vil aldri komme til å bli, noe seriøst gudsargument som hevder at "alle ting må ha en årsak". Blant annet fordi det ikke er noen årsak til at argumentet skulle eksistere.

Vi finner det selvsagt ikke hos Aristoteles, Augustin, Anselm, Averroes, Aquinas eller resten av A-laget. De eneste som begynner på a som jeg har sett hevde at dette ikke bare er ett argument, men tildels synes å mene det er et hovedargument, er ateister.

Til gjengjeld er det tildels allestedsnærværende i nøkkelverk i ateistisk religionsfilosofi, som når George H. Smith i Atheism - The Case Against God (Prometheus books, 1989) siterer flere filosofiprofessorer som oppfatter argumentet som representativt. F.eks. er det i følge John Hosper slik at dette årsaksargumentet er

”ikke bare ugyldig, men selvmotsigende. Konklusjonen som sier at noe (Gud) ikke har en årsak, motsier premisset som sier at alt har en årsak. Hvis det premisset er sant, kan ikke konklusjonen være sann; og hvis den konklusjonen er sann, kan ikke premisset være det” (side 239).

Nettopp. Her er vi helt enige. Og dermed er det altså ingen teistiske filosofer som noen gang har kunnet drømme om å bruke et slik argument.

På samme måte som de ikke har kunnet drømme om å tenke i retning av Singer.

And, most often when people bring this up to me, it's in an attempt to prove the existence of God -- and the insufficiency of the Big Bang -- by pointing to the Universe.

Well, let's take this question as seriously as our knowledge allows us to. (And by that, I mean physically, rather than philosophically or theologically.) In physics, can you get something for nothing? And if so, what can you and can't you get?

In many ways, yes, you can. In fact, in many ways, getting something when you have nothing is unavoidable! (Although you can't necessarily get anything you want.)

Singer mener med andre ord ikke bare at det er mulig at noe kan komme fra ingenting, men at det er uunngåelig. Og dette er basert på vår kunnskap (altså fysikk, må vite) og ikke bare filosofi eller teologi.

Hvilke empiriske eksempler trekker han så opp av hatten for å underbygge dette?

For example, take a box and empty it, so that all you've got is some totally empty space, like above. An ideal, perfect, empty vacuum. Now, what's in that box?

Did you guess nothing? Well, it turns out that empty space isn't so empty.

Eh, nei? Hvor ble det av ingenting? Som Singer ganske riktig forklarer oss er og inneholder "det tomme rom" noe.

Dermed er det ikke veldig underlig at man - gitt tilstrekkelig tid og energi - kan frembringe noe i og av noe.

One of the consequences of Heisenberg's Uncertainty Principle -- that you can't know a quantum state's energy exactly for a finite duration of time -- means that when you're talking about very short time intervals, there are large uncertainties in the energy of a system. Over short enough timescales, the energies are large enough that particle-antiparticle pairs wink in-and-out of existence all the time!

Det er rett og slett ganske mye man kan få hvis man først starter med noe. Som Singer forbilledlig forteller oss om et kvantefelt hvis du begynner med stor nok energi.

And if you start with enough energy, you can take all of the real matter and antimatter pairs that exist, and create more matter than antimatter, giving us a Universe where we have something, today, rather than nothing. 

Dermed blir vi sittende og gni oss i øynene (det er slutt på tiden der det var særlig lurt eller mulig å rive seg i håret) når Singer friskt kommer til sin konklusjon (mine uthevelser).

Now, that's what we know we can get, even from nothing.

Singer klarer med andre ord både å spre en tradisjonell ateistisk myte om gudsargumenter (jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange jeg har møtt som har brukt dette som et av sine store intellektuelle poenger mot gudstro) og å gjøre tryllekunsten å skape ingenting av noe.

Som dog er enklere enn å skape noe av ingenting.

Singer avslutter med glød og glimt i øyet.

But there are many things we can't do, either practically or theoretically: violate charge or energy conservation, decrease the total entropy of the Universe, or figure out where our initially inflating Universe came from. (Yet!) But we definitely can get something for nothing; quantum field theory not only allows it, it demands it. But it remains to be seen whether we can get everything for nothing. If we ever figure it out, I'll make sure you're among the first to know!

Vi gleder oss.

Og garanterer på vår side at Dekodets lesere vil være blant de første som får vite det hvis en fysiker skulle vise at noe kan komme av (ekte) ingenting.

Ekstraordinære barberkniver

Hvis du først er på konspirasjonskjøret denne uka, kan du gjøre dårligere veivalg enn å svinge innom denne artikkelen med tilhørende debatter på Skepsis.

"Ateisme er humanisme"

I den store striden om hva ateisme sånn lettere egentlig er for noe, ligger som så ofte Den tvilsomme Humanist nærmest sannheten med konklusjonen Ateisme er ... ateisme. Rett og slett.

Den tvilsomme skal også ha berømmelse for å avvise en av Sam Harris sine mange tendensiøse bommerter, at 53 % av amerikanerne er kreasjonister.

På den annen side falt jeg nok ikke like mye for dagens tilsvar i Morgenbladet, til Espen Grønlies artikkel 22. august, Ateisme er nihilisme.

Det er Steingrimur Njálsson, statsviter og saklitterær forfatter, som skriver. Og han har en ganske annerledes og mer konstruktiv holdning enn disse stadig omtalte nyateistene. Det skal han virkelig ha.

Ateismen trenger ikke være aggressiv og arrogant som nyateistenes ateisme. Som ateist erkjenner jeg at jeg er vokst opp i og tilhører en kristen kulturkrets, og godtar det. Som ateist erkjenner jeg det gode i religionen, fordi den gir mange mening, og fordi jeg er enig i noe av dens etiske budskap: En ateisme som forkaster nestekjærligheten hører hjemme på historiens skraphaug. Med en parafrasering av Sartres «eksistensialisme er humanisme» vil jeg si at ateisme er humanisme – i likhet med gode religioner.

Konklusjonen er flott, konstruktiv og egnet til å vekke sympati. Den er av den typen som demper konflikter og bidrar til en bedre verden.

Men den gjør meg likevel ikke mye klokere. For jeg klarer altså ikke å forstå hvordan man kan konkludere med noe som helst - utelukkende basert på en "ateisme" (som i de seneste årene stadig oftere er blitt definert som fravær av gudstro).

I stedet opplever jeg at Njálsson gjør det som på moderne norsk kan kalles for jumping to conclusions:

Ateisme er ikke nihilisme! Noen prinsipper og leveregler er og må være hellige. Menneskelivet er hellig, sier ateisten, og vårt forhold til andre må styres av en humanisme som sier at det er mye vi må tolerere, og det vi ikke tolererer, må vi prøve å forstå. Ateismen er en etisk, heller enn en metafysisk livsanskuelse. Etikken behøver ingen metafysisk grunn. Ateisten mener at menneskets evne til godhet ikke avhenger av andre vesener enn mennesket selv.

Denne type ex catehdra-tale om at menneskelivet er hellig, og at vårt forhold til andre må styres av en humanisme, er glimrende og forbilledlig, men altså ikke det første som springer en i øynene som en rasjonell konklusjon på fravær av gudstro.

Eller, hvis det er en logisk sammenheng her, må det ihvertfall forklares og ikke bare forkynnes.

For en som engang fant ut at han ikke trodde på den tro han var oppdratt i, gir ateismen et meningsfullt syn på livet. For så vidt som ateisme er humanisme, forteller den oss at de største holdepunktene i livet ikke er av tankemessig art, men er mennesker av kjøtt og blod, som står oss nær, som vi stoler på. Som ateist ser jeg dessuten et håp i påstanden om at vi som lever her og nå, er ansvarlige for våre handlinger.

Igjen vidunderlige konklusjoner, selv om de kanskje er noe snevre (han kunne sikkert sagt mer) og synes å nedvurdere verdien av rasjonalitet og tanke (i såfall ligner han på flere av nyateistene).

Men bevares, det er forbilledlig å si at møtet med den andre, møtet med et "du" (får vi anta at han mener) av kjøtt og blod, er de største holdepunktene i livet.

Spørsmålet er igjen bare hvordan. Hva er de rasjonelle stegene fra hans utgangspunkt "ateisme" (hva nå det er) som viser både at dette er en "etisk, heller enn en metafysisk livsanskuelse" og at "vi er ansvarlige for våre handlinger"?

Går han her ut mot Dawkins og andre nyateister som avviser at vi har fri vilje? Siden han ellers tar avstand fra nyateistene, er det mulig at det er det han gjør. Men i såfall hadde det vært greit å nevne det, og ikke bare trekke dette opp omtrent som en kanin av hatten.

For, som Dawkins er klar over, er utfordringen er at hvis alt som skjer følger rene naturprosesser, er ekte frihet vanskelig å forklare (selv om Dennett av og til prøver). Enten legger altså Njálsson noe annet i uttrykket "fri vilje" enn ekte frihet, eller så henter han låneverdier fra andre virkelighetsoppfatninger.

Men det er likevel tegn som tyder på at han ikke egentlig mener at ateisme er kristen tro.