Min tanke er fri

Selv om de fleste norske hjem i mange generasjoner kun hadde Bibel og salmebok i hyllene, har man ikke unnlatt å dyrke også verdslige sanger. Enten vi tenker på drikkeviser eller arbeidersanger, folkeviser eller kvad, stev eller skjemtevers, finnes en rik tradisjon.

Tildels såpass god at mange melodier også er blitt brukt i salmer. 

I mengden av kampsanger og høytidsvers er det likevel noen som skiller seg ut. De løftes frem nærmest som grunntekster i seremonier og sammenhenger som dels erstatter kristne og dels polemiserer mot dem.

En av de mest kjente er Min tanke er fri, en sang som har gitt meg mange frie tanker. Én av dem er det klassiske paradokset som jeg har observert så ofte at det bør inn på pensum i psykologistudiet. 

Man ser lyset, man frigjør seg fra barnetroen. Man har gjennomskuet illusjonene, det tøvete i religionen, ikke minst det man blir pådyttet i kristendomsundervisningen, religionsundervisningen, KRLE, RLE, (K)RLE. 

Tanken er endelig fri! 

For så ikke å bruke mange minuttene på å konkludere med at vi ikke har fri vilje.

En av mange fritenkere som avviser fri vilje.

Mens man fortsetter å nynne på Min tanke er fri.

Nå er det alltid spennende å høre dem som argumenterer for at de kan ha en fri tanke, selv om de ikke har fri vilje. Men spenningen ligger ikke i om de klarer det. 

Den ligger i å se hvor de må jukse for å hoppe fra det ene til det andre. 

Vil man være konsekvent (og det bør man ville), må man enten si at jeg har en fri tanke og dermed må ha en fri vilje, eller så har jeg like lite fri vilje som fri tanke.

For det er vanskelig å komme unna at fri vilje krever at tilværelsen består av mer enn fysikk. 

Selv om vi skulle kunne forklare ekte fri vilje med ekte fysikk, kan det argumenteres for at det må ligge en plan bak den fysiske verden, skal sistnevnte ha egenskaper som gjør noe så underlig som fri vilje mulig. 

Skal jeg tro at min tanke kan være fri, hjelper det altså å være kristen.

I hvert fall om jeg ikke er kalvinist.

Siden det finnes forslag til alternative tekster på kristne julesanger, kan det kanskje være greit å foreslå en ... alternativ tekst på en annen sang.

Min tanke er fri

(Tankefritt etter Alf Cranner)

Min tanke er fri 

Og frihet den finner.

"Men biologi

og fysikk oss binder!"

Nei, ateistvenner,

jeg motsatt bekjenner

:/: For som kristen kan jeg si

Min tanke er fri:/:

Jeg tenker hva jeg vil

Mitt ønske bestemmer.

Mer enn driftenes spill,

og fysikken hemmer.

Min tanke og lengsel

vil bryte hver stengsel.

:/:For som kristen kan jeg si

Min tanke er fri:/:

Og tvinges vi inn

Bak jernslåtte dører.

Da flykter den vind

som tankene fører

Fordi våre tanker

Kan rive ned skranker.

:/:For som kristne kan vi si

Vår tanke er fri:/:

I morgen: The Imagine Delusion.

Liv i media

Med funnet av fem nye "eksoplaneter", altså planeter utenfor vårt solsystem, gikk det som det måtte. Telefonen fra Vårt Land kom mens jeg laget lunsj søndag, noen raske kommentarer senere var mandagens hovedoppslag klart, om at Kristendom og utenomjordisk liv lar seg forene.

Oppdagelsen av nye planeter er «dårlig nytt for Gud», mener tidligere rådgiver for Det hvite hus. – En vanlig misforståelse, mener forfatter Bjørn Are Davidsen.

Det begynner å bli en vane at Vårt Land ringer om dette. Forrige gang var august 2015 og det var også temaet i den første i en nystartet serie faglige artikler i januar 2004, under den dengang usedvanlig vittige overskriften Tro og liv.

Temaet er ellers omtalt her på Dekodet med jevne mellomrom.

• Desember 2011, basert på sedvanlige misforståelser i Dagbladet og Nettavisen
• Juni 2012, basert på et facebook-meme om "religiøs arroganse" 
• Mars 2013, om et innlegg jeg hadde i Dagbladet om saken
• August 2015, om pussige påstander fra nettopp denne tidligere rådgiveren for Det hvite hus 

Og så er det et eget kapittel om liv på andre planeter i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (2010) og et delkapittel i Evolusjon eller kristen tro? (2016), lansert rett før jul.

Så da skulle man kanskje tro at det ikke var nødvendig å nevne det igjen?

Ikke helt.

Siden man leser hverandre og det med noen smuler ulike briller, kommer også andre aviser på banen. I noe så objektivt og treffsikkert som (her er det bare å holde seg fast) ... humorspalter.

Mer presist snakker vi om Klassekampen og deres På teppet i dag. 

Noe som gjør at i det minste bakteppet er klart. 

Dette handler likevel ikke bare om de vanlige fordommer mot kristen teologi og tenkning (som altså ikke er science fiction) der Klassekampen faktisk har skilt seg positivt ut i noen år. I stedet observerer vi stadig en til dels imponerende mangel på innsikt om samtalen i historien om dette. 

For ikke å si hukommelse som en gullfisk.

Humoren blir ikke mindre for en som har vært med på science fiction-kongresser med bl.a. debattpaneler om dette i snart 40 år. Noen også med Klassekampens tidligere science fiction-ekspert Trond Øgrim til stede, før han gikk bort i 2007 og ikke lenger kunne ta replikk på andre journalister. 

Det synes også ukjent for spaltisten at det allerede finnes et utall romaner om Jesus og kristen tro i verdensrommet, for ikke å si på eksoplaneter, enten de handler om middelalderen eller ikke. 

Den svært så reflekterte og kunnskapsrike kristne litteraturhistorikeren C.S. Lewis skrev tre romaner om dette på 1930- og 40-tallet. 

Den mangfoldige Philip José Farmer berørte stadig utenomjordiske og religion i mer eller mindre outrerte fortellinger.

Robert A. Heinlein la lite i mellom når han skildret en heller psykedelisk hippie-Messias fra Mars i Stranger in a strange land.

For å nevne noen.

Om ikke annet bekreftes at temaet går i bane med stadig kortere omløpstid. Noe som flere enn astronomer kan oppleve en og annen pikoparsec pussig. 

Synd og sånn

Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene. 

Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.  

Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.

Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda.  Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.

Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.

– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg. 

– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!

Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.

I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.

Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.

– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt? 

– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.

Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.

Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.

Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen. 

Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.

Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde  jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham. 

Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".

At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".

Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".

Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.

– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?

– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv. 

– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.

Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.

Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus. 

For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt.  Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna. 

Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.

Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte. 

Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy, 

If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin. 

Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".

Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.

Vi burde alle ta del i Kirkens fastetid

Når Aksel Braanen Sterri forkynner at Vi burde alle ta del i ramadan, stiller han seg trygt i Dagbladets tradisjoner. Ikke for den gamle traveren å være mot kirken, men for kvinnelige prester.
I stedet er han mot islam, men for islamsk praksis.

Mens Braanen Sterri tidligere i år hevdet at Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen, er det vanskelig ikke å lese ham nå som at menneskehjernen har godt av religion, bare den er muslimsk.

Da er ramadan, muslimenes årlige fastemåned, i gang igjen. Å holde seg vekke fra både mat og drikke (inkludert kaffe og alkohol!) mellom soloppgang og soldnedgang, og avstå fra både sex og tobakk, i en solfylt juni-måned virker fremmed på de fleste nordmenn. Det er imidlertid mye sekulære eller kristne nordmenn kan lære av denne religiøse høytiden.

Det vi også kan lære, er at Braanen Sterri er ukjent med kristen tro og tradisjon, uten at det er en bombe. Og ikke bare fordi han skjærer all "religion" over én kam til en meningsløs generalisering.

Sagt på en annen måte ville han nølt noen smuler med å si at skribenter er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen.

Men enda mer fordi han som så mange i Dagbladets historie ikke kommer på at det kan finnes gode kristne tradisjoner. Research krever et minimum av kompetanse.

Den som vet det ikke er noe å finne, leter ikke.

Å tro at kristne kan lære faste av muslimer, er som å tro at brasilianere kan lære fotball av nordmenn.

I stedet for å se etter kristne fastetradisjoner, går han over bekken etter vann. Det eksotiske og fremmede frister alle som vil fremstå som åpne og nytenkende. Det velmente oppfattes som det veltenkte.

Samtidig er det ikke en dårlig verdi å glede andre ved å se etter noe de kan lære oss.   

Hele prosessen er ment å frigjøre konsentrasjon til åndelig fordyping og benyttes til å kvitte seg med tanker og disposisjoner som ikke er gode, som grådighet, sjalusi, utålmodighet og manglende selvbeherskelse.

Men så var det dette med research. 

Ramadan handler altså om ikke å spise eller drikke mellom soloppgang og soldnedgang (noe som i seg selv er en utfordring i Norden). Konsekvensen bør være opplagt. Lavt blodsukker hjelper ikke på tålmodighet og selvbeherskelse. Man stiller uopplagt og sliten på jobb.  Man spiser og drikker dess mer etter solnedgang, sukker frister mer enn ellers. 

I stedet for å hjelpe til å leve sunt, skal det mye til ikke å leve usunt. 

Har man diabetes, bør man avstå eller være svært forsiktig. Har man det ikke, kan man få det. Det finnes bedre slankekurer enn ramadan. 

Selv om det hjelper med disiplin, er det ikke tilfeldig at muslimske nettsteder fylles av råd. Braanen Sterri kan også lese seg opp på Dagbladet som av og til har nyttige artikler, som når diabetikere og andre manes til å være svært nøye med dietten i de 30 dagene ramadan varer. 

Det er nok heller ikke av veien at han leser seg opp på lovgivningen i mange musliske land. Ikke alle ser frem til ramadan med like stor begreistring. Hundrevis blir pisket hvert år for å bryte spise- og drikkeforbudet, blant annet i arabiske land og Iran.

Ikke alle opplever dette som åndelig fordypning og frigjøring.

Og så bør han lese seg opp på kristne fastetradisjoner. Både på hva de er, og hva de ikke er.

For det første kommer den kristne fasteetiden i kjølvannet av en tredagers fest, fastelaven og særlig i katolske land karneval, et ord som bygger på det latinske for ”farvel til kjøttet”.

For det andre varer fasten i 40 dager, fra askeonsdag til første påskedag. Siden det er 46 dager, forstår i hvert fall andre enn journalister at det er søndagsfri.

Siden søndag er helligdag, trenger vi ikke å faste den dagen.

For det tredje er kristen faste ikke å avholde seg fra all mat og drikke. Normalt handler den om å sette av tid og rom til å ransake seg selv i bønn og ettertanke, til å be om tilgivelse for ikke å ha levd som man burde overfor seg selv og sin neste. og til å gjøre godt mot andre.

Man kan også bruke anledningen til å ta seg fri fra Facebook eller fjernsyn, fra å blogge eller kjøre bil.

Dermed kan vi lese i Det gamle testamentet om kongen som ble så opprørt at han fastet hele natten. 

Derfor kan profeten Jesaja (58,5-7) understreke at faste ikke er å kle seg i sekk og aske. Den handler ikke om ytre fromhet, men å hjelpe andre, "sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus"

Det er ikke tilfeldig at det var fra denne delen av Jesaja (mer bestemt fra 61,1) Jesus siterte i hans første tale.

Kirkens Nødhjelp og andre kristne organisasjoner har dermed innsamlingsaksjoner hver fastetid. I 2016 samlet 40 000 bøssebærere inn 32 millioner kroner, selv om de muligens ikke ringte på hos Braanen Sterri.

For det fjerde er det slik at selv om faste er å avstå fra kjøtt og egg, kan man spise fisk og frukt, brød og grønnsaker, selv om det oppfordres til å spise mindre mat enn ellers. 

For det femte er fasten frivillig. Det er en selvpålagt disiplin.

For det sjette kan den nettopp derfor også gjøres hver uke. Hver fredag er fastedag i Den katolske kirken. Man avstår fra kjøtt og spiser i stedet fisk.

Braanen Sterri skildrer det godt når han sier at

Av egen erfaring vet jeg at det å faste, eller leve på svært lite, kan være svært frigjørende for tanken hvis du tar deg tid til å reflektere over erfaringene du gjør deg. Det å foreta et såpass radikalt brudd med den måten en lever på hver dag, gjør at en blir klar over hvor mye man tar for gitt. Det kan føre til at du blir mer takknemlig for det du har og for alt som fungerer og gi en forståelse av hvor mange luksusprodukter vi har gjort til naturlige deler av tilværelsen.

Også kristne har noe å lære av sin egen høytid. I likhet med sekulære nordmenn. Selv om Braanen Sterri nok ikke vil skrive at muslimske nordmenn kan lære av denne kristne høytiden.

Eller mane til at vi alle bør ta del i Kirkens fastetid.

---------------
Oppdatert 07062016 klokken 18:30: Da har Aksel Braanen Sterri rettet kommentaren sin og lagt inn notaen under.

MERK: I en tidligere versjon av artikkelen skrev jeg at kristne også kunne lære av muslimene. Kristne har allerede en fasteperiode. Om den er perfekt innredet, skal jeg ikke si for sikkert. Men de har nok mindre å lære enn oss ikke-religiøse. Jeg har derfor endret henvisningen til "sekulære og kristne" til ikke-religiøse.

Monstre og andre myter

Det finnes mer originale tanker enn at kristen tro vant frem ved brutale kristninger og korstog. 

Selv om det er noen knivsodder uklart om man da ser for seg at kristne med våpen i hånd tilkjempet seg makten i Romerriket på 300-tallet, eller om det som skjedde der er et unntak som bekrefter regelen. 

For alle vet at dette først og fremst skjedde på verst tenkelige måter, særlig i Norge på 1000-tallet.

At mye i stedet handlet om handel, misjonærer og slaver så langt tilbake som til 600-tallet, er mindre kjent. 

Dermed fremgår sjelden av norske lærebøker at selv Harald Hårfagre kan ha vært kristen, eller i det minste sterkt sympatisk til kristen tro, når han med åpne øyne lot den kristne engelske kongen Adalstein oppdra hans sønn Håkon.

Skal man først lage en regel, er kanskje den beste at dette både kan være både og - og at det langt på vei er anakronistisk å spørre om kristninger skyldtes enten åndsmakt eller våpenmakt. 

Ja, overganger kan være brå og blodige, særlig i ættesamfunn når høv­ding­ene som et tegn på underordning og lojalitet til kongen må anta hans tro. Men for mange handlet mye rett og slett om lettelse. 

Nyheten kristendommen brakte med seg var ikke frykten for demoner og dødsriket. Det hadde man mer enn nok av fra før. De gode nyhetene var et troverdig håp om å unnslippe.

Noe som fremkommer tydelig i en populærartikkel om de gamle romeres fryktunivers, selv om man ikke trekker linjene til 300-tallet.

I nesten 700 år hadde romerne så å si verdensherredømme. Men tok de skoen på feil fot om morgenen, eller fløy fuglene feil vei, kunne det være ute med dem, fryktet de. I desperasjon brukte imperiets borgere formuer på lykkeamuletter og ofret til gudene i ett sett.

Tilsvarende var det ikke Kirken som som skapte en tro på hekser. Heksetro var normen i Romerriket, som i så mange kulturer før og etter.

Romerne trodde at hekser kom frem om natten for å stjele barna deres, og at døde som ikke fikk en verdig begravelse, ble til onde spøkelser.

Mens de var nøye med å fortelle barna at heksen Lamia spiste de slemme, fryktet romerne enda mer mørket og gjenferdene.

Romerne fryktet også gjenferd med onde hensikter – lemures – som vrimlet frem fra gravene sine i ly av mørket. 

Hvis ikke de avdøde fikk en verdig begravelse med alle nødvendige ritualer, var de ifølge overtroen dømt til å vandre rundt blant de levende­ i minst hundre år.

Det var bare én behandling de romerske parallellene til Folkehelsa kunne foreskrive mot Lamia og lemurer: Store, langvarige og påkostede seremonier.

Romerne var så redde for de rastløse gjenferdene at de hvert år i mai avholdt en ni dager lang festival, Lemuria, som skulle tilfredsstille gjenferdene.

Angsten for ulykker og onde krefter gjorde lykkeamuletter, profesjonelle ritualer, beskyttende klesplagg og tekster med hemmelige besvergelser til en vekstbransje av de sjeldne. 

I tillegg hadde alle hus et alter der man hver morgen ofret til husets skytsguder lares, for å sikre beskyttelse, noe både mafia og fjøsnisser har latt seg inspirere av.

Og dette handlet ikke bare om at folk flest var overtroiske. Det var vel så viktig for senatet, hæren og marinen, enten vi snakker om å spå i innvoller eller slå på måfå opp i hellige bøker. 

Når Bibelen ble en hellig bok i Romerriket fra 300-tallet, var det ikke første gang de hadde en slik.

De såkalte sibyllinske bøker var blant Romas helligste. De inneholdt eldgamle visdomsord som en romersk konge hadde kjøpt av en sibylle – en gresk spåkone – rundt 500 f.Kr.. 

Egne prester konsulterte bøkene når store ulykker inntraff. De slo opp på en tilfeldig side, og uansett hva rådet var på den aktuelle siden, ble det fulgt. 

Det nye var at Bibelen var en bok som måtte tolkes, logisk og i sammenheng. Og ikke inneholdt en eneste magisk besvergelse.

Nå var Romerriket ikke noe unntak i antikken, overtroen var regelen. Dette gjaldt like mye de gamle grekere som de gamle romere.

Når det likevel ofte er vanlig å tro at antikken var en i overkant rasjonell periode, og middelalderen en mørketid, skyldes mye at tekstene som ble best bevart var dem Kirken var interessert i.

Altså de rasjonelle, logiske og naturfilosofiske tekstene. Som var svært viktige i store deler av middelalderen. Noe flere burde ta som et hint, når de skal uttale seg om perioden.

I stedet for å gjøre folk mer overtroiske, bidro Kirken i svært stor grad til å dempe og bremse overtroen.

I stedet for å skape et fryktunivers, forsøkte man å fremme et håpunivers. I stedet for troen på vilkårlige guder og ånder som styrte naturen etter bestikkelser og forgodtbefinnende, fremmet man troen på naturlover.

Og på en god Gud som hadde omsorg for enkeltmennesker.

Det betyr ikke at det var enkelt eller fredelig å motarbeide gamle forestillinger. Eller at prosjektet var like gjennomført eller vellykket hele veien.

Det var fristende å ta godt i med helvetesforkynnelse for å få fyrster og folk flest til å holde budene, avskaffe blodhevn og andre måter å gjenopprette æren.

En ikke utilsiktet bivirkning var nok også å sikre lokale kirker jord og gull.

Uansett har frykten for ånder og hekser vist seg vanskelig å fjerne. Den dukker fortsatt opp, også i kristne kretser som burde visst bedre, enten vi snakker Afrika eller trosbevegelsen.

Likevel treffer Trevor-Roper godt i hans klassiske Om hekser og heksejakt (Cappelens upopulære skrifter, Oslo 1968), når han skal beskrive middelalderen og tidlig kristen tid.

Men stort sett feiet Kirken heksetroen til side som kjerringprat. Den var bare noen skår av det hedenskap som evangeliet hadde fordrevet.

Selv om det er overtro at vi kan fordrive troen på at Kirken tvang overtro på folket.

Såre simplistisk

Skal du få noen til å rekke opp hånden, er det bare å nevne kristne verdier.

Siden jeg tidligere har vært på såpekassen om Kristenarven i NRK, kan det være greit å rykke pekefingeren opp av hylsteret når Hans-Petter Halvorsen som omtalt onsdag skal vise i VG hvor "såre enkelt" det er å gjendrive at våre verdier er kristne.

Hva legger så Halvorsen i dette?

Men altså, til Hareides påstand er at våre verdier og vår moral er «kristne»; nestekjærlighet, tilgivelse, omsorgsfølelse, omtanke for de syke og fattige, alt dette er ifølge Hareide kristne oppfinnelser. En freidig frekkhet; det ville nemlig måtte bety at alt dette – verdier som forøvrig mildt sagt ikke er ensidig tilstede i Kristendommens lange og brutale historie – er genuint og unikt for kulturer der Kristendommeen har vært dominerende og ikke tilstede i samfunn med andre tradisjoner. Hvilket selvsagt er det rene sludder, og noe ikke engang Hareide og Ottosen ville finne på å påstå dersom de på et tidspunkt skulle være så uheldige å bli konfrontert med implikasjonene av sine egne utsagn. Men det blir de jo som sagt aldri.

Noe som bekrefter at Halvorsen tror på mangt uten belegg. Som sagt atskillige ganger.

I stedet for såre enkelt, blir det såre simplistisk.

Dermed kan det være heldig å konfrontere Halvorsen med implikasjonene av hans egne utsagn.

For det første hevdes stadig at det å kalle noen verdier kristne er å monopolisere dem. Bare forestillingen om at kristne ikke lenge er blitt, og stadig blir, konfrontert med dette, er det vanskelig å forstå at noen kan tro. Det krever et absolutt fravær fra norsk livssynsdebatt siden 1970-tallet, eventuelt svært sen påmelding og det i ytterst begrensede fora.

I tillegg til at man ikke har fått med seg at Grunnloven er endret til å understreke at det vi snakker om er "kristne og humanistiske verdier", som del av en felles arv. En diskusjon jeg kan bekrefte at både Hareide og Ottosen både er klar over, og har deltatt i.

For det andre følger ikke påstanden om at man tenker på eksklusive og unike verdier helt direkte av å bruke uttrykket "kristne verdier".

At noen begrunner verdier ut fra deres eget livssyn, betyr ikke automatisk at de avviser at de samme verdiene kan finnes i andre livssyn.

Halvorsens lesning er dessverre igjen tendensiøs og firkantet. Sier jeg at mine verdier er kristne/sosialistiske/humanistiske/buddhistiske, er det ikke opplagt at jeg mener å monopolisere.

Eller at disse verdiene ikke faktisk kan tilhøre også mitt livssyn.

Hvor verdier egentlig kommer fra er et godt spørsmål, som ikke alltid er lett å svare på. Da er det mer opplagt hvem som faktisk står for hvilke verdier.

Halvorsens logikk svikter straks man begynner å anvende den på andre områder. At SV snakker om sosialistiske verdier som solidaritet, betyr ikke at de avviser at andre kan tro på solidaritet.

Det er blant grunnene til at ingen skriver innlegg i VG om hvor såre enkelt det er å tilbakevise Lysbakkens "sosialistiske verdier".

For det tredje går denne linken til "Kristendommens lange og brutale historie" ikke akkurat til et nettsted opprettet eller vedlikeholdt av faghistorikere. Det er sjelden å se noe som viser så liten vilje eller evne til balanserte fremstillinger, for ikke å si normalvitenskap.

Når jeg sier dette, er det ikke fordi jeg tilfeldigvis er uenig eller ikke liker at noen snakker stygt om kirehistorie og dermed er ute etter å baktale nettstedet. Nå kan jeg være uenig med ateister om mye, men jeg håper og tror at de fleste kvier seg noen nanometer for å kalle den katolske kirken et heksebol, hevde at ufoer er kanaliseringer fra en annen dimensjon, eller at romreptilene styrer det meste og har en kløktig plan med å bortføre mennesker fra jorden.

For å nevne noe. Det er svært tydelig at Hans-Petter Halvorsen ikke har drevet snev av research på hva han linker til. Inntrykket blir ikke bedre av at boken man lener seg på for kirkehistorie er kultklassikeren The Dark Side of Christian History.

Linken ikke bare bekrefter og forsterker fordommer vi ikke trenger mer av i dagens verden, den sprer nonsens av verste slag. Dette glir lettere inn hos alle som ikke kjenner stoffet, noe som nok gjelder mange som leser VG.

Mens de som er kjente med stoffet får bekreftet og forsterket sine fordommer mot nye ateister.

Resultatet blir altså like feil enten Halvorsen er blitt overbevist av dette nettstedet om middelalderens og kirkens mørke, eller bare linker ukritisk til det fordi han allerede er overbevist om dette mørket.

Nå betyr ikke det at jeg hevder kirkehistorien har vært gjennomgående lys eller at kristne aldri har gjort nattsvarte ting. Men at Kirken og kristne utvilsomt har begått overgrep, startet korstog, forfulgt andre og så videre, og kristne verdier dermed ikke har vært "ensidig tilstede" i historien, betyr ikke at kristne verdier ikke finnes.

Har du lest så langt i denne posten, kan det altså være at du mistenker det ikke er "såre enkelt" for Halvorsen å få gehør for hans argumentasjon.

Det kan likevel være lærerikt å se hvor mye han misforstår også videre.

Kristne har sitt trosfundament i Bibelen. Den er deres peker mot Gud, og det er her de henter overbevisningen om at Gud er all objektiv morals opphav. Bibelen er følgelig kristnes moralske forankringspunkt. Tror de. Men slik eg det åpenbart ikke - heldigvis – og det er faktisk ganske enkelt å vise at det ikke er Bibelen som gir mennesker som Hareide gode moralske verdier. 

For hvis det var slik de påstår, at Gud er den øverste og eneste mulige eksisterende moralske autoritet, og Bibelen hans formulerte manifest for et moralsk liv, så ville det vel naturlig måtte følge at dette gjelder hele Bibelen og ikke bare deler av den. Slik er det definitivt ikke; de aller fleste kristne – og absolutt alle såkalt moderate kristne – bedriver en utstrakt redigering og så kalt «cherry picking», de plukker ut de gode partiene fra Bibelen og forkaster det regelrett avskyelige som også finnes der, det de derfor heller ikke liker.

Når man leser dette, er det uklart om det er alvorlig ment eller en søknad om ytterligere å forsterke K'en i KRLE. Dette føyer seg dessverre inn i rekken av tegn på at grunnskolen og videregående har spilt fallitt når det kommer til de mest grunnleggende sider ved kristen tro.

Her gjelder det altså at hele Bibelen må være etisk autoritet for kristne. Synes du dette høres logisk ut, bør du lese de neste avsnittene.

Den første grunnen til at dette er feil er at kristne skiller grunnleggende mellom Det gamle og Det nye testamentet. Hadde det ikke vært en slik forskjell, ville kristne vært jøder.

Dette fremkommer direkte av Apostlenes gjerninger som nettopp forteller om diskusjoner i urkirken om man skal følge lover og forskrifter i GT eller ei. Konklusjonen er at det skal man ikke.

Dette støttes av Pauli brev - og kirkens lære gjennom historien.

Har Halvorsen rett, har altså kristne misforstått sin tro fra første stund. Det er selvsagt opp til Halvorsen om han vil kjempe for at et par milliarder kristne skal forstå at de logisk sett bør omfavne lovene i GT, men jeg ville nok frarådet ham det.

Den andre grunnen er at mange av tekstene i GT er narrativer og ikke allmenne normer. Dermed har heller ikke jøder sett grunn til å bruke alt i Loven, Profetene og Skriftene (Tanakh) som direkte etisk grunnlag.

Den tredje grunnen er at Jesus - som altså kristne oppfatter har en viss autoritet - understreker hva som er det viktigste i loven og profetene. Og det er altså å elske Gud og sin neste, ikke å følge forhold som sabbatsforskrifter, renselsesritualer eller å steine utro kvinner grepet i ekteskapsbrudd. Noe som understrekes sterkt i en kjent fortelling i Johannesevangeliet.

Selv om noen tviler på at tekstgrunnlaget er godt nok til å si at denne sikkert stammer fra Jesus, er det sikkert at tidlige kristne oppfattet at en slik fortelling var i samsvar med hva Jesus stod for.

Den fjerde grunnen er at også jødene ser at Tanakh må tolkes og tilpasses intensjoner og situasjoner, slik de da også har gjort de seneste par tusen år. Altså er det ingen i dag, heller ikke jøder, som følger de nasjonale og rituelle lovene i datidens Israel. I stedet kom tidlig en svært omfattende Talmud-tradisjon med tolkninger og tilrettelegginger.

Selv om dette svaret på Halvorsens myter og misforståelser blir mindre omfattende, er det nok greit å tilpasse det situasjonen og vente en dag eller to syv med mer.

Og ikke bare fordi måtehold og tålmodighet er kristne verdier.

Rar religion

Siden jeg ble oppringt av Korsets Seier og spurt om jeg kunne si noe kort om et vendepunkt i livet, var det vanskelig å komme utenom min mer enn lettere kopernikanske vending.

Det ble ikke vanskeligere av at jeg mistenker det er ganske relevant for bladets målgruppe.

Muligens var det fordi mysingen ga såpass mersmak 19.6., at jeg fikk en ny telefon som resulterte i tre sider om kreasjonisme og evolusjon 26.6, altså i nummeret som er ute nå.

Mer om dette evig tilbakevendende temaet i morgen. 

Typisk flaut

Frilansjournalist Ida Marie Haugen Gilberts artikkel på NRK Ytring i dag om Flaut å være kristen
treffer flere spikere på hodet.

For det første fordi hun peker på en utfordring som er blitt mer og mer tydelig, og der nyateister som Dawkins og Harris ikke akkurat  har dempet gemyttene.

For det andre fordi kommentarfeltet viser at det bør være flaut å være nyateist.

Det hele minner om historien jeg hørte fra en Oslo-skole for noen år siden. Et homofilt par var invitert for å dele opplevelser med fordommer og frykt, og møtte støtte og forståelse. Så begikk en av dem ursynden - han nevnte at han var kristen. Stemningen snudde umiddelbart. Grillingen av noe så teit og skadelig varte timen ut.

Haugen Gilbert har opplevd det samme.

Er man religiøs blir man automatisk forklaring skyldig. Er jeg en av de konservative, homofiendtlige fanatikerne? Med lengsler tilbake til 50-tallet, da kvinner var på sin rette plass, og verden fremdeles sto til påske?

Det blir litt som å være muslim på landsbygda. Man blir fort «en av disse Mullah Krekar-ene». Så må man bruke tid og krefter på å brøyte seg gjennom terroristanklager: «Neida, jeg er ikke for hellig krig. Jeg er ikke homofiendtlig eller kvinnefiendtlig». Man må feie bort så mange forbehold at man til slutt har glemt hva man egentlig skulle si.

Hvis man er kristen blir man fort den kristne i debatten, fremfor en likestilt debattant. Selv om man argumenterer på etisk bærekraftige premisser, så blir argumentene ofte anklaget for å ha et religiøst utgangspunkt som ikke passer i en sekulær stat.

Artikkelen er verdt å lese i sin helhet.

Det samme kan nok ikke sies om kommentarfeltet. I stedet for å diskutere hva vi kan gjøre med denne type holdninger som kristne kan møte (eller sagt på en annen måte, ikke kan unngå å møte), demonstrerer man at holdningene er urokkelige og umiddelbare.

Man legger ikke noe i mellom. Kristne skal tas. At noen nå kan oppleve å bli mobbet, er vel fortjent så mye kristne har mobbet andre i historien. Det handler bare om at de har mistet makten, så den må kristne aldri få igjen. Ikke bare er kristen tro komplett irrasjonell, historien viser at det ikke finnes noe verre.

Linjene er klare og mobben monoman.

Kristne har allerede i utgangspunktet diskvalifisert seg fra saklig debatt og har ingen ting å klage på.

Jeg skjønner godt at det må være flaut å være kristen. Religiøse har jo i prinsipp diskvalifisert seg selv fra enhver saklig debatt og annen rasjonell sammenheng. Det er selvsagt helt umulig for rasjonelt tenkende å forholde seg alvorlig til mennesker som snakker med spøkelser, guder, allaer, hellige ånder og andre overnaturlige vesener til daglig, og som på toppen av det hele påstår at de svarer tilbake! Det er slik de troende mister sin troverdighet.

Bibelen er en bok man med rette bør skamme seg over. Ingen bok har skapt mer ulykke og hindret mennesket mer.

Bibelen er en bok man med rette bør skamme seg over å ha respekt for. Jeg kan ikke tenke meg noen bok som har gitt opphav til mer elendighet og ulykke i verden, og som har vært et større hinder for menneskeartens moralske og kunnskapsmessige utvikling. Boken, og religionen den danner grunnlaget for, er ansvarlig for tusener av år med kvinneundertrykkelser, homofobi, heksebrenninger, religiøse kriger, frykt og terror, demonisering av naturlige lyster og naturlig atferd, og utstøtelse og straff for dem som har vært modig nok til å stille seg opp mot disse doktrinene.

KrF og Den norske kirke er ren ondskap.

For meg er kristendommen ren ondskap satt i system, og KrF og Den Norske Kirke er ondskapens redskap!

Kan noen av dere fortelle meg om det finnes noen her i Europa som har forårsaket mer død og tragedier enn de kristne har gjort opp gjennom tidene? (Islam er sikkert like ille på verdensbasis da).

At kristne klager på kritikk, er som om nazister skulle gjort det.

For meg blir det egentlig det samme som hvis en nazist begynner å klage på sitt dårlige omdømme.

Det eneste som hindret kristne herskere i å drepe like mange på like kort tid som Stalin var mangelen på teknologien som det ville krevd.

Dessuten: den eneste grunnen til at kirken selv ikke har greid å drepe så mange mennesker på så kort tid er at de manglet teknologien. Det har aldri manglet på viljen. For eksempel: For 3-4 hundre år siden så var det faktisk en spansk konge som dømte alle innbyggerne i Holland til døden for kjetteri. Denne dommen ble aldri utført pga teknologiske begrensinger.

Nå er det ikke vanskelig å svare på alt dette, det tar bare lang tid. At både kristne og ateister gjør det på NRK Ytring i dag, antyder nok at denne type kommentarer heldigvis oppfattes som mer enn lettere drøye.

Selv har jeg altså gått gjennom ganske mye slikt i en rekke bøker, som denne og denne. Man skal ha fulgt dårlig med på denne bloggen for ikke å ha funnet en og annen kommentar her også.

Men denne spanske kongen har jeg ikke tatt opp, så dette kan jo være en god anledning.

Det kommentaren nevner er altså ikke for 3-400 år siden, men Filip II (1507-1598), han med Den spanske armada i 1588. Han var også avgjørende for alliansen som stanset ottomanernes ekspansjon i Middelhavet gjennom slaget ved Lepanto i 1571.

Uten Filip II kunne kommentarfeltet kort sagt risikert islamsk herredømme over store deler av Europa.

Filip var som vi aner en handlingens mann. Noe som gjorde at han stadig trengte penger. For å slippe å betale alle sine kreditorer slo han da også den spanske staten konkurs i 1557, 1560, 1575 og 1596.

I 1566 kom Filip i klammeri med Spanias sytten nederlandske provinser (som også omfatter dagens Belgia).

Som så ofte handlet det om protester mot høye skatter og manglende selvstyre.

Opprøret mot det katolske Spania samlet seg etterhvert under kalvinistiske faner, selv om flere av lederne forble katolikker. Siden nasjonalismen ikke stod like sterkt som på 18- og 1900-tallet, var det viktig å finne flere faner å samles om. Etter Luther og protestantismens gjennombrudd var  det nærliggende å protestere mot katolske herskere ved å innføre egne kirkesamfunn, noe vi ser både i England og Nederland.

Selv om mange av krigene i perioden kalles for religionskriger, er det mer presist å betrakte dem som selvstendighetskriger. Dermed kunne katolikker og protestanter ved flere anledninger være på samme side.

Høsten 1566 plyndret og brente nederlenderne dusinvis av katolske kirker og klostere. Man ødela statuer og maktsymboler. Man gjorde seg kort sagt umulige. Det hele endte i det som kalles for Åttiårskrigen som ikke ble offisielt avsluttet før i 1648.

Filip markerte alvoret på alle måter han hadde til rådighet. Opprørerne ble erklært for landsforædere og i 1568 for kjettere, noe som dengang ofte gikk ut på det samme og begge deler var hjemlet med dødsstraff.

I Spania hadde etterhvert forekomsten av ulike religiøse grupper mer enn i noe annet land blitt oppfattet som selve arnestedet for opprør og femtekolonialisme. Logikken var klar, først ble jødene og senere muslimene utvist. 

Nerlenderne hadde ikke akkurat vansker med å ane hvor det kunne bære hen når de erklærte seg som annet enn gode katolikker.

Men spanskekongen forstod at det var mer effektivt å sende inn generaler. I 1567 ankom den beryktede hertugen av Alba, Don Fernando Álvarez de Toledo (1507-1582) for å slå ned opprøret med mer enn papirer.

Som muligens samtidens dyktigste general nølte ikke Alba med strategiske tiltak eller å se bort fra noe som kunne minne om menneskelige hensyn. Han arresterte og henrettet over fem tusen (selv skrøt han av at det var 18 000), enten de var katolikker eller protestanter.

Han invaderte og plyndret by etter by, og lot innbyggerne få smake hvordan det var å gjøre opprør mot Herskeren over riket der solen aldri gikk ned.

Han pønsket også ut hvordan han kunne slå enda hardere til.

Løsningen lå i dagen. Ved å åpne dikene kunne han drukne mange som bodde i de laveste områdene, som det ikke var få av i Nederlandene.

Alba hadde altså teknologi til rådighet, enklere og mer effektiv enn Stalin hadde.

Men så var Filip II ikke helt som Stalin eller som i kommentarfelt. Han nektet Alba å åpne slusene. I stedet for å la generalen herje fritt, begrenset Filip ham. Dødsdommen fra 1568 var en politisk markering mot opprørslederne, ikke noe som skulle tas bokstavelig for hele befolkningen.

At dommen aldri ble utført, skyldtes altså ikke teknologiske begrensninger.

Det hører med at Alba til slutt ble kalt hjem, etter at også hans egne tropper hadde vendt seg mot ham (se forøvrig en kort omtale i The Age of Wars of Religion, 1000-1650: An Encyclopedia of Global Warfare and Civilization, Volume 1, side 7).

Og at hollenderne selv åpnet dikene i 1579 og tvang resten av spanjolene ut for en periode.

Så er spørsmålet hvor mange kristne som tvinges vekk fra offentlig debatt av flommen i kommentarfeltet.

Religion mot overtro

Man skal ikke stikke hodet langt inn i vepse kommentarfelt før man får høre at det å være kristen er å være overtroisk.

Skal man bekjempe overtro, må man bekjempe all religion.

Én ting er at selve ordet overtro ikke lenger er vanlig innen religionsvitenskapen der man foretrekker det noe mindre fordømmende begrepet folketro. Noe annet er at denne type polemikk bygger på et skille som er lite fruktbart for å forstå kultur- og idéhistorien.

I stedet for å klargjøre, forvirrer det. Man forholder seg ikke til hvordan begreper har vært brukt, man misbruker dem. I sin overtro på egen virkelighetsforståelse, klarer man ikke å skjelne mellom ulike varianter av andre forståelser.

Siden man ikke ser at noen tankemønstre er mer egnet til å skape en bærekraftig naturvitenskap enn andre, sauser man alle sammen under én og samme merkelapp som overtroiske = uvitenskapelige.

Som så ofte har forholdene vært annerledes i historien. De viktige frontlinjene har ikke gått mellom ateisme og kristen tro, men mellom gudetro og Gudstro, mellom folketro og filosofi.

Lever vi i det som enkelte i overkant romantisk kaller for et fortryllet univers, eller i et som er styrt av faste lover? Et vilkårlig og lunefullt univers eller et lovstyrt og logisk? Holdt oppe av en trofast Gud eller gudenes lekekasse?

Det skaper kort sagt grobunn for ulike typer samfunn å tenke at det gjelder å holde seg inne med naturåndene og det gjelder å finne ut av naturlovene. Det er forskjell på å lete etter bedre magiske besvergelser og bedre teologi og teknologi.

Det er ikke gitt at det mest opplysende er å kalle begge deler for overtro.

I europeisk historie bidro kirkelige aktører til å endre en mentalitet bygget på "årtusen gammel visdom" om fryktelige naturånder. En av mange bøker som belyser utviklingen er The Birth of the West: Rome, Germany, France, and the Creation of Europe in the Tenth Century av Paul Collins.

En historie fra 800-tallet sier mer enn tusen bilder. Generelt sett var det slik at

People were convinced that bad weather and all natural disasters were caused by evil individuals who had magical and supernatural powers, often derived from the devil and his minions.

 Tradisjonelle forestillinger handlet om tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Ordinary people believed that sky sailors came on the clouds from an imaginary land they called Magonia to steal grain and fruit. The popular belief was that sky sailors employed weather-makers and sorcerers to cause thunderstorms so that they could steal the fallen fruit, load it in their sky ships, and sail back across the clouds to Magonia. 

 Så hva gjør de lokale når det dukker opp fremmede etter en skikkelig uværsnatt?

People in one particular village near Lyons were in an especially angry mood after a severe local hailstorm had flattened their crops and left their fruit lying rotting on the ground. Their village now faced starvation, and the villagers were convinced that the hailstorm had not been a mere accident of nature, but rather the work of forces hostile to them. So when four strangers—three men and a woman—traveling along the road from the Mount Cénis Pass to Lyons passed close to the village (we don’t know its name), the locals became convinced that the strangers were lost sky sailors who had fallen from their sky ships or been abandoned by their compatriots.

Løsningen var denne gangen ikke å påkalle Maria og helgener

Most likely the sky sailors were innocent travelers caught in the wrong place at the wrong time. They were heading along a well-used route from Italy across the Alps, the old Roman road from the Mont-Cénis Pass westward along the Arc and Isère River valleys to Chambéry and Lyons. They could have been stoned to death or maimed by the villagers who had seized them if not for the unexpected arrival of Archbishop Agobard. 

 Og Agobard var ingen hvem som helst, til tross for hang ups om jøder. 

Having served as Lyons’s archbishop from 816 to 841, he saw a great deal of this kind of behavior and did not approve. He was impatient with the kind of populist mixture of Christianity, paganism, and superstition that made up the religion of most people, and he was determined to do something about it. His treatise Concerning Hailstorms and Thunder confronted some of these popular beliefs head-on, characterizing them as foolishness, craziness, and stupidity. Agobard focused particularly on weather-makers or storm-makers, people who thought they could manipulate the weather through their incantations and magic.

Poenget var ikke å avvise overnaturlige forklaringer, men at onde mennesker og ånder kunne påvirke været mer enn Gud. I stedet for et fryktens kaosunivers, levde vi i et fantastisk ordnet univers.

He argued that God had set up a well-ordered cosmos and that Christians ought to marvel at this, believing that everything that occurred in nature was the direct result of God’s decisions. All natural causality belonged to God. Unlike most of his clerical contemporaries, Agobard had no patience with popular superstition. While some of his priests might have tried to persuade people not to deal with sorcerers, witches, weather-makers, or those who claimed magical powers, that didn’t mean they doubted that ultimately the natural world was subject to manipulation by saints and devils for good or evil through the interaction of human and spiritual forces.

Dermed krevde han at de stakkars forbipasserende skulle slippes fri.

Nevertheless, much to their astonishment, Agobard ordered the villagers, “made crazy by so much stupidity,” to release the strangers immediately. For the poor travelers caught up in this local hysteria, the archbishop’s intervention must have been a welcome blessing, although they would have probably been as bewildered as the villagers at Agobard’s decision.

Slike episoder gjentok seg mange steder og over lang tid. Også paven måtte gripe inn. I 1080 skrev Gregor VII til kong Harald Hén og angrep det han kalte "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

At Gregor kjempet for å øke kirkens makt hadde ikke bare negative følger.

I de urolige tidene i etter middelalderen, var motstandskraften mindre. Hekseprosessene fra slutten av 1400-tallet til 1600-tallet skyldtes at en forsterket folketro koblet med en hysterisk demonologi og konspirasjonstenkning fikk feste hos noen lærde og på landsbygda.

Mens domstolene før hadde vegret seg for slike saker, åpnet man nå slusene.
Det er likevel ikke tilfeldig at de fleste og største prosessene foregikk langt unna sentrale kirkelige instanser. Ingen ble henrettet for trolldom i Roma. I Norge var det flest saker i Finnmark, i forhold til folketallet. De som stoppet heksejakten i Spania var inkvisisjonen.

Selv om det var ille nok med alle som ble henrettet var det i motsetning til hva myten sier ikke millioner av ofre. Tvert i mot overstiger tallet ikke 40 000, omtrent like mange som er lynsjet som hekser i Afrika de seneste tiårene. Det lave omfanget har i følge Rune Blix Hagen, en norsk ekspert på heksenes historie, til og med fått enkelte historikere til å mene

at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg. En vedvarende skepsis også under den verste fasen kan være en viktig årsak til at omfanget ikke ble større. 

Det hjelper oss ikke til å forstå utviklingslinjene i vestens historie om vi kaller all religiøs tro for overtro. I stedet risikerer vi å viske ut linjene. Vi skyver vekk en virkelighetsforståelse som bidro på avgjørende måter til troen på vitenskapens mulighet og verdi. Noen av oss tenker at den fortsatt kan spille en rolle.

Å tro at vi løser problemet med overtro ved å bekjempe kristen gudstro, er overtro.

Helbredelser som gudsbevis?

Enkelte står høyt på listen når media trenger noen kommentarer om helbredelser og slik.

Dermed stilte en av kristen-Norges festbremser opp i dagens Vårt Land (se en tidligere sak om det samme her) i forbindelse med et firesiders oppslag om en gutt som ble frisk etter forbønn i California-menigheten Bethel Church.

Nå er det liten tvil om hendelsesforløpet, så vidt jeg kan se uten egentlig å ha sett etter, men Vårt Land stiller to spørsmål som er interessante å belyse.

For det første om dette kvalifiserer til den belønningen på 1 million dollar som James Randi Foundation har utlovet for dem som kan påvise noe overnaturlig.

Som lederen for foreningen Skepsis, Jan-Erik Sandberg, sier i et oppslag med den litt pussige tittelen 'Ingen premiehelbredelse', gjør det imidlertid ikke det.

For dette skjedde ikke under tilstrekkelig etterprøvbare omstendigheter med medisinske kontroller før, underveis og etter.

For det andre hva en kristen (og her er det bare som vanlig på denne bloggen å holde seg fast) skeptiker mener om dette. Er dette et gudsbevis?

Svaret er vel kort og godt nei, selv om fortellinger om slike helbredelser kan være sterke og passer godt med at Gud finnes. Det kan styrke troen for dem som personlig opplevde dette, men man kan ikke forvente at andre blir overbevist bare av å høre historien eller møte familien.

– Det finnes tusenvis av påståtte overnaturlige helbredelser. Det kan godt hende at noen av dem er reelle, men det er umulig å dokumentere dem på en slik måte at de vinner alminnelig aksept, sier Bjørn Are Davidsen.

Dette betyr ikke at denne Davidsen avviser mirakler per prinsipp.  

– Jeg tror på Jesu oppstandelse. Dessuten tror jeg mennesker kan oppleve ting i hverdagen som kan være eksempler på at Gud griper inn, sier Davidsen, som har skrevet en rekke bøker og artikler om myter og påstander om kristen tro, både fra kristne og ateister.

Sammen med MF-læreren Atle Ottesen Søvik har han nylig utgitt bok om Guds eksistens, der også overnaturlige hendelser behandles.

Når denne historien vanskelig kan brukes som "gudsbevis" henger det også sammen med at den skjedde i en sammenheng som gjør et poeng av å tolke svært mye overnaturlig, noe som ikke gjør skeptikere mindre skeptiske.

Davidsen mener Bethel-menigheten i Redding, der Adrian skal ha blitt helbredet, bevisst har bygget opp et image som et sted der mirakler skjer.

– De har i hvert fall ikke behov for å være skeptiske til å tolke det som skjer som mirakler. Dermed ringer alarmklokkene hos meg. Hadde helbredelsen skjedd i en norsk statskirkemenighet, ville jeg vært mer interessert i å undersøke saken.

Er det likevel ikke drøyt å tvile på at en så sterk og dramatisk historie ikke er et mirakel?

- Men Adrian skal ha blitt momentant frisk, og legene forstår ikke hva som har skjedd?

– Hvordan vet man at han ble momentant frisk, spør Davidsen. 

– Han kunne spise umiddelbart etterpå, anfallene sluttet og muskelmassen bygde seg opp fortere enn man kunne regne med.

– Hvis det var en spontan helbredelse ville jo muskelmassen kommet på plass og han ville lagt kraftig på seg på noen sekunder. Derfor må vi konkludere med at det ikke skjedde noen spontan helbredelse, og heller ikke skjedd noe som absolutt krever en mirakuløs forklaring. Selv om Gud kan ha grepet inn, er det gode grunner til at James Randy Foundation ikke vil være fornøyd.

Og da er vi ved noe av poenget, slik jeg ser det - teologisk. Poenget mitt er ikke at Gud ikke kan helbrede syke, men at vi verken kan stole på at det vil skje (dermed bør vi ikke slutte å oppsøke leger eller å bruke medisiner) eller kan bygge vår tro på opplevelser av eller forventninger om dette.

 – Hvorfor greier ikke kristne å dokumentere guddommelige helbredelser?

– Gud ønsker ikke å bli endelig bevist nå fordi han ønsker at menneskene skal tro på ham frivillig. Tvang til tro er dårers tale, enten det skjer ved sverd eller fortellinger om rare ting som skjer, selv om mange kan få styrket sin hverdagstro ved det, svarer Bjørn Are Davidsen.

Så kommer en litt brå overgang, men poenget er altså at selv om helbredelser ikke kan dokumenteres som overnaturlige, kan det likevel være Gud som står bak, ved naturlige prosesser som settes i gang akkurat til rett tid.

Han mener det ikke er noen motsetning mellom naturlige forklaringer og teorier om at Gud har grepet inn.

– Hva skjer i Det gamle testamentet når Moses rekker staven ut over Rødehavet, spør han? 

– Havet deler seg? 

– Har du egentlig lest Bibelen? Det står ikke det. Det står at det kommer en sterk østavind som blåser hele natten, og så deler vannet seg etter hvert. I et av de mest spektakulære miraklene i Det gamle testamentet griper altså Gud inn gjennom naturen. Det er kunstig å sette en motsetning mellom naturlige forklaringer og at Gud gjør noe, sier Davidsen. 

Dette betyr ikke at alle mulige mirakler dermed har naturlige forklaringer. Tvert i mot kan en oppstandelse fra de døde på den tredje dag umulig forklares ut fra noen kjent eller tenkt ny naturprosess. 

Hvis den har skjedd, er den nettopp et argument som passer med Guds eksistens, slik Atle Søvik og jeg argumenterer for i Eksisterer Gud?

Dette er imidlertid vanskelig, muligens umulig, å formidle prinsipielle ting om dette uten å forvirre eller dempe familiens glede. Og i en sånn sak, der foreldrene har opplevd at en så syk gutt ble frisk, er det vanskelig for dem som har kjent det på kroppen å tenke annet enn at Gud står bak.

Men utfordringen gjelder oss andre. Vi var der ikke, legene sjekket ikke rett før, under eller rett etter. Noen blir spontant friske uten at det skjer en guddommelig helbredelse, det er alltid mulig å forstå slike hendelser på flere måter.

– Hva vil du som kristen skeptiker si til foreldrene til Adrian?

– At de kan takke Gud for det som skjedde med gutten, men for all del, ikke se på det som noe gudsbevis for alle. Vi lever alle i en fortolket virkelighet. Det gjelder også når vi får erfaringer som vi synes er vanskelige å forklare uten Gud.