Lystmorderen Darwin?

Darwins sentrale rolle i modernitetens mytologi avsløres ikke bare av hva ateister skriver. Den bekreftes minst like sterk og tydelig i artikler skrevet av kreasjonister,  selv om fortegnet er motsatt.

For noen er altså Darwin Sannhetens Store Apostel. Han viste at Gud er overflødig, siden vi har vitenskapelige forklaringer på hva som skjer i naturen. 

For andre er Darwin et bevis på at Løgnens Far er i fri dressur i vitenskapen. Ikke bare er hans lære åpenbart feil, den har ført til helt fryktelige frukter.

Heldigvis er ikke alle like frivillig parodiske som å hevde at Darwins var resultat av incest og evolusjonsteorien basert på hallusinasjoner. Jogeir Lianes fra kreasjonistorganisasjonen Skaper går likevel relativt langt når han skriver om "fruktene av Darwin". For kan vi stole på en sadistisk lystmorder med store mentale problemer?

La oss se på fruktene av Darwin og de filosofier som følger med i kjølvannet av hans tanker og arbeid. Hvordan var Darwin som person? En av hans biografer skriver: Etter eget vitnesbyrd var han en sadist som hadde stor glede i å torturere og drepe dyr. Fra han var 17 år dedikerte han somrene til å drepe dyr. Ikke for kjøttet, men for gleden av å drepe. 

Kilden til påstandene er denne amerikanske artikkelen (og boken til høyre) som om ikke annet viser behovet for å sverte Darwin. Den oppgir ikke alle kilder, men mye er basert på Darwins selvbiografi fra 1876, uten at alt siteres direkte. 

Gjør vi det, ser vi at deler av påstandene er fjær som er evolvert til høns.

Once as a very little boy, whilst at day-school, or before that time, I acted cruelly, for I beat a puppy I believe, simply from enjoying the sense of power; but the beating could not have been severe, for the puppy did not howl, of which I feel sure as the spot was near the house. This act lay heavily on my conscience, as is shown by my remembering the exact spot where the crime was committed. It probably lay all the heavier from my love of dogs being then, and for a long time afterwards, a passion. Dogs seemed to know this, for I was an adept in robbing their love from their masters. 

I stedet for en gjennomført sadist som plaget dyr daglig i ungdommen, er Darwin altså en som angrer på at han én gang, i barnehagealder, følte glede over å slå en valp - noe han siden angret bittert.

I stedet for en som plaget andre med sin sadisme, ser vi en som plaget seg selv med sin samvittighet.

Men hva med at han "dedikerte somrene til å drepe dyr"?

Ja, det stemmer på et vis, siden Darwin elsket å ... jakte. Han skriver igjen i selvbiografien at

In the latter part of my school life I became passionately fond of shooting, and I do not believe that anyone could have shown more zeal for the most holy cause than I did for shooting birds. How well I remember killing my first snipe, and my excitement was so great that I had much difficulty in reloading my gun from the trembling of my hands. This taste long continued and I became a very good shot.

Ja, Darwin jaktet svært ivrig på rapphøner, harer og fasaner. Så ivrig at han til og med førte lister over antallet. Så glad i jakt at han etterhvert ønsket seg en (her er det bare å holde seg fast) dobbeltløpet hagle.

Altså omtrent som titusener av norske jegere. 

I deler av Norge er 30 % av den mannlige befolkningen på jakt, samt selvsagt atskillige kvinner. I 2016/2017 ble det felt over 30 000 elg og nesten 40 000 hjort, 30 000 rådyr, 14 000 harer, 21 000 rødrev - og 182 000 ryper.

For å si det på en annen måte har vi jaktet for mat og fornøyelsens skyld så langt tilbake vi vet. I rapporten tallene over var hentet fra, fremheves da også betydningen av jakt for trivsel og livskvalitet.

Jakt er en viktig kilde til trivsel og livskvalitet for jegere. Selv om jakt er en liten aktivitet i omfang sammenlignet med andre friluftslivsaktiviteter, har aktiviteten likevel betydelig verdi i form av rekreasjon, helsegevinst, gode naturopplevelser og en viktig sosial aktivitet for dem som deltar. 

Jakt skaper økonomiske verdier og er derfor et viktig grunnlag for næringsutvikling og verdiskapning i distriktene.

At ungdom kan bli bitt av basillen er ikke overraskende. At en engelsk gentleman på 1800-tallet i fravær av Netflix og Fortnite drev jakt i overkant ivrig, bør ikke sjokkere, selv om de fleste av oss reagerer på at det også omfattet klassisk revejakt. 

Men Darwin drev da mer enn jakt?

Det blir i hvert fall riktig så dramatisk når vi leser videre at

Når Darwin gjorde seg klar til å reise med skipet Beagle så utstyrte han seg med flere skytevåpen for som han sa, han håpet han kunne få skutt noen kannibaler. Han håpet å få drepe noen mennesker! 

Går vi til kilden, et brev fra 1831, ser vi at Darwin formulerer seg litt annerledes.

It is such capital fun ordering things, to day I ordered a Rifle & 2 pair of pistols; for we shall have plenty of fighting with those d— — Cannibals: It would be something to shoot the King of the Cannibals Islands.—

Dette handler mindre om at han "håpet å få drepe noen mennesker" enn om å beskytte seg mot innfødte som ikke bare drepte, men også spiste mennesker. Og skulle man først ende med å skyte noen, ville det være en bragd å ta selve høvdingen. 

Men samtidig understreker dette at man bør være varsom med å lese gamle tekster for bokstavelig. Bakteppet er sangen King of the Cannibals Islands som var svært populær på 1820-tallet. Muligens kan det altså være et ordspill, omtrent som å si det hadde vært en bragd i en krig med Frankrike å skyte "Napoleon med sin hær".

Likevel er det ingen grunn til - eller mulig - å unnskylde alt han har sagt og skrevet om jakt og krig, raser og menneskeverd, slik jeg selv trakk frem ved Darwin-jubileet i 2009. 

Men det er grunn til å ha atskillig mavemål i hvordan man bruker sitater eller å løfte ham frem som spesielt brutal. 

Darwin var ikke den eneste som jaktet og skjøt på 1800-tallet. Selv om han var motstander av slaveriet, var Darwin like mye et barn av sin tid som kristne slaveeiere. 

Det er uansett en slem feilslutning å avfeie en vitenskapelig teori fordi den som fremmet den ikke var snill. Newtons lover er svært egnede til å beskrive solsystemet, selv om Newton kunne være ganske så vrang og vemmelig. 

Det ville ikke forundre meg om selv kreasjonister kan ha lyst til å fiske og jakte - eller skyte terrorister. 

Men det er altså mer å si om Darwin. I følge Lianes var han ikke bare en brutal sadist som ønsket å drepe mennesker. Han var mentalt invalid. Han var så forstyrret at han ikke fungerte.

Flere bøker er skrevet om Darwins psykologiske problemer. Listen er alt for lang til å liste opp her, men det begynte da han var 16 år og da han var 28 år så var han ute av stand til å fungere pga. mentale forstyrrelser. Michael Ruse konkluderer med at han levde som mentalt invalid de siste 43 årene av sitt liv. 

Ja, Darwin var syk, i perioder veldig syk, slik han trekker frem i et brev til John Chapman i 1865: 

For 25 years extreme spasmodic daily & nightly flatulence: occasional vomiting, on two occasions prolonged during months. Vomiting preceded by shivering, hysterical crying, dying sensations or half-faint. & copious very palid urine. Now vomiting & every paroxys[m] of flatulence preceded by singing of ears, rocking, treading on air & vision. focus & black dots – All fatigues, specially reading, brings on these Head symptoms ?? nervousness when E[mma] leaves me ...".

Men han var ingen invalid, selv om han måtte avstå større middagsselskaper, slik han med relativt fungerende språk skriver 11 år senere i selvbiografien.

Few persons can have lived a more retired life than we have done. Besides short visits to the houses of relations, and occasionally to the seaside or elsewhere, we have gone nowhere. During the first part of our residence we went a little into society, and received a few friends here; but my health almost always suffered from the excitement, violent shivering and vomiting attacks being thus brought on. I have therefore been compelled for many years to give up all dinner-parties; and this has been somewhat of a deprivation to me, as such parties always put me into high spirits. From the same cause I have been able to invite here very few scientific acquaintances. 

My chief enjoyment and sole employment throughout life has been scientific work; and the excitement from such work makes me for the time forget, or drives quite away, my daily discomfort. I have therefore nothing to record during the rest of my life, except the publication of my several books.

I stedet for å være så syk at han "ikke fungerte", gjorde sykdommen det nødvendig for ham å arbeide videre med vitenskapelige funn - for å fungere.

Men så er det slik at Darwin ikke bare handler om Darwin. For selv om det er mulig å så solid tvil om hvor brutal og hvor syk Darwin var - og enda mer om hvilken betydning dette har for om det har skjedd en evolusjon eller ikke - er det da ikke mulig å så tvil om fruktene av selve evolusjonslæren?

Hva er fruktene av de filosofier Darwin støttet seg til og var med å utvikle selv? David Berlinski var innom det tidligere. Vi kan nevne sosialdarwinismen som er en sterk medvirkende årsak til at flere hundre millioner mennesker er drept. Dersom vi tar med andre filosofier som helt og delvis er bygget på Darwins tankegods så kan vi ta med abort og legge til 1 milliard ufødte liv. Hans tanker falt i god jord hos mennesker som avlet frem nazisme og kommunisme. Det er Darwins tanker som ifølge Richard Dawkins gjør det mulig å være «An intellectually fulfilled atheist». 

Darwins tanker er selve grunnlaget for ateismens oppblomstring i moderne tid.

Som vi ser er altså ingen filosofi ansvarlig for flere drap.

Men så er det bare den lille haken at Darwin ikke presenterte noen filosofi. Han kom med en vitenskapelig teori om hvordan arter oppstod og endret seg - og understrekte at det selvsagt var mulig å være gudstroende, selv om man støttet en evolusjon.

Og da er vi ved en kjerne i debatten om Darwin. For mye handler om hvordan andre enn Darwin har laget seg filosofier basert på noe som det ikke kan lages filosofier av.

Det er den gamle visa. Det er ikke slik at hva vi ser i naturen - altså hvordan naturen ER - kan fortelle oss hvordan noe BØR være. At hummere har hierarkier forteller ikke at vi bør ha det, selv om tendensen kan være en dyp struktur i mange biologiske vesner. Den sorte enke sier ikke noe om kvinnelige styrerepresentanter.

At den mest tilpasningsdyktige har større sjanse for å spre sine gener, forteller ikke at de som er best på jobbkarriere bør få harem som frynsegode.

Tvert i mot krever det at vi smugler inn annet tankegods. Snakker vi om at vi bør følge "den sterkestes rett" eller "evolusjonens lover i menneskets historie", at "vi bør fjerne skadelige raser" eller at "kvinner bør ha rett til selvbestemt abort", har vi det ikke fra Darwin, men fra egoisme, kommunisme, nazisme eller feminisme.

Sier man at evolusjonslæren gjør Gud overflødig (som også omtalt i forrige bloggpost), har man det ikke fra Darwin, men fra helt andre, enten de er ateister eller kreasjonister.

Påstanden er uansett like sann som å si at termodynamikkens hovedsetninger gjør Gud overflødig.

Dess mer og sterkere man snakker som om vitenskapelige teorier fjerner Gud, dess flere vil tro det. I stedet for å underminere troen på evolusjon, undermineres troen på Gud.

Er valget evolusjon eller kristen tro, er det ikke vanskelig å velge vitenskapens side.

Saken blir ikke bedre hvis man sprer myter eller langt i overkant drøye påstander om Darwin.

I stedet for å sette opp gode skjold mot "vantroen", stiller man seg lagelig til for hogg.

Man viser uansett ikke at evolusjon er en dårlig teori, ved å vise at Darwin var et dårlig menneske. Ikke alle blir like imponert når noen prøver å vinne fotballkamper ved å ta mannen i stedet for ballen.

Tvert i mot styrkes mistanken om at man ikke er så veldig god i fotball.

Farlige idéer om Darwin

Morten Fastvold har imponert meg lenge. Hans imøtegåelser som ateist av moderne myter (som det negative synet på Kirken og vitenskapen og om sekularisme og moralsk likhet) er forbilledlige, ikke minst fordi de i så stor grad har gitt andre ateister vind i seilene.

Likevel skal det tydeligvis mer til enn Fastvold, for ikke å si mine og andres bøker og bloggposter, for å motvirke troen på disse mytene.

I følge forskningssenteret Pew tror fire av ti i Norge fortsatt at religion må være i strid med vitenskapen - og 69% av de som ikke regner seg som "religiøse".

Har man en naturlig forklaring på noe, er Gud og all religion overflødig.

Dermed var det med stor forventning jeg begynte å lese andre artikkel om humanismens moderne tenkere: Darwins farlige idé.

Her skulle Fastvold få boltre seg med mytene også på dette feltet. Her skulle vanetenkingen utfordres.

Nå skulle Dawkins og andre enøyde få evolvert dybdesyn. 

Det gikk ikke helt slik. Forventningen begynte å briste allerede i den innledende påstanden om at 

de største kiler i det tradisjonelle, kristne verdensbildet har naturforskere stått for – som da Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei erstattet det geosentriske verdensbildet med det heliosentriske.

Ikke bare fordi det mer presist var Kepler (med ellipsene) og Newton (med matematikken) som sørget for gjennombruddet for at solen var i sentrum, og det som ble sklitaklet ikke så mye var "det kristne verdensbildet" som antikkens astronomi. Kilene som underminerte kristen tro ble i stedet slått inn i kjølvannet av 30-årskrigen og politiske revolusjoner i århundrene etter, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland.

Ateismen har tykkere politiske røtter enn astronomiske.

Troen på at "Kopernikus og Galilei" spilte noen avgjørende rolle, er uansett mytedannelse fra 1800-tallet. I likhet med mange fremstillinger av Darwin handler det mer om modernitetens behov for ikoner, enn om historieforskning. Den er nyttigere for lærere som vil krydre skoletimene med minneverdige konflikter, enn for å forstå historie.

Det er likevel mindre sannsynlig at elevene får smaken på astronomi, enn at de får avsmak for religion.

Dessverre sitter den etablerte fortellingen så godt i bakhodet at den kun kan løsnes av mentale jordskjelv i øvre del av Richterskalaen.

Jeg skal dermed ikke kalle denne bloggposten for Fastvolds farlige myter. Ikke fordi de ikke kan
farge livssynssamtaler uheldig og stimulere kreasjonisme, men fordi de ikke er hans.

Fastvold går i noen av de samme grøftene jeg selv nylig gjorde. 

Da Eksisterer Gud? (Cappelen Damm Akademisk, 2015) uttrykte kritikk av designargumentene til William Paley, fikk jeg umiddelbart motbør fra den ansvarlige for undervisningen ved UiO på feltet. Einar Duenger Bøhn kritiserte boken for å avfeie Paley for raskt. Jeg undervurderte hans designargument. Dawkins og Darwin hadde ikke tatt et endelig oppgjør, selv om det hadde skjedd en biologisk evolusjon.

Det var uvant å bli satt på plass av en foreleser på Blindern for ikke å være positiv nok til et gudsargument. Og bare å innrømme at jeg hadde lest mer om enn av Paley - og ikke så godt nok at moderne argumenter knyttet til blant annet universets fininnstilling viste at han fortsatt var relevant. 

Men så viser det seg altså at Fastvold har lest Paley omtrent like dårlig. Og er for lite kjent med middelalderfilosofi, når han skriver at det "klippefaste grunnsynet" på Guds eksistens hadde til grunn

det som kalles gudsbeviset ut fra design. Dette var velkjent i middelalderens teologi, og fikk et oppsving tidlig på attenhundretallet med en populærvitenskapelig bok av teologen William Paley. 

Denne myten er forståelig. Den er en svært vanlig sammenblanding som lever sitt eget liv i populærvitenskapen om evolusjon, langt unna forelesere i middelalderfilosofi.

I realiteten argumenterer hovedstrømmene i "middelalderens teologi" ikke med hva vi kaller design. De snakker i stedet om formål, om teleologi, om at ting i naturen, fra molekyler til månen, "streber mot et mål", slik jeg kommenterer i Evolusjon eller kristen tro?

Dessverre blander mange Paley med Thomas Aquinas. Det klassiske formålsargumentet til Thomas (den femte veien) handler ikke om at biologien er så hensiktsmessig satt sammen at den må være designet. Argumentet er ikke at kjemien eller biologien har en hensikt. Det endres ikke selv om det eneste som eksisterer er elektroner som kretser om en kjerne.

Ifølge Thomas ville finale årsaker (og naturlovene) slutte å eksistere om Gud skulle slutte å styre ting mot mål. Alt ville bare være kaos, også mekanismer som mutasjoner og naturlig utvalg.

Det var selvsagt ikke til hinder for at Paleys argumenter gikk godt hjem i første halvdel av 1800-tallet (selv om han møtte kritikk fra katolske tenkere som Newman lenge før Darwin). Men i geologien stod kristne på flere sider enn den ene Fastvold synes å legge opp til.

Ved å granske bergarter og landskap ble geologer stadig mer overbevist om at jordkloden er langt eldre enn de seks tusen årene som teologene på grunnlag av Bibelen hevdet at den var. Fossilfunn av sjødyr i fjell som lå langt over havoverflaten vitnet klart om det, siden det må ha tatt millioner av år for en leirholdig havbunn å forsteine til fjell, og i tillegg heve seg langt over havnivået. 

Kristne geologer forklarte slike funn med gudeskapte naturkatastrofer, slik som syndfloden som omtales i Bibelen. Da kan store endringer skje brått. Men de fleste geologer, anført av Charles Lyell, kom til at landskaper i all hovedsak er blitt formet av vær og vind og erosjon – av kontinuerlige prosesser som gir ørsmå, gradvise endringer, og derfor trenger svært lang tid.

Ja, og blant "de fleste geologer" var det også en rekke kristne. Faget ble ikke til ved en stor og brå endring med Lyell på 1830-tallet. Det kan spores tilbake til Steno og Hooke på 1600-tallet, og også før dette så flere etter andre forklaringer på fossildannelse enn syndfloden. Buffon argumenterte på 1700-tallet så godt for en gammel jord at mange teologer lot seg overbevise.

I lys av dette kunne også paven Pius VII rundt 1800 støtte at skapelsesdagene i Bibelen var av ubestemmelig lengde, i likhet med hva Augustin og Thomas Aquinas hadde gjort også før det fantes empiri.

Den tenkeren som mer enn noen gjorde at kristne aksepterte en gammel jord, var Thomas Chalmers, kjemiker, matematiker og prest, senere biskop i den skotske frikirken. Hans foredrag trakk fulle hus og ble bestselgerbøker om tro og naturvitenskap, med støtte til alt fra moderne geologi til liv på andre planeter.

Allerede i 1804 foreslo Chalmers et skille mellom Første Mosebok 1,1 og 1,2, med et stort gap der det hadde gått svært lang tid mellom «i begynnelsen» og at «jorden var øde og tom». Gjennomslaget for gapteorien kom da han i 1814 trakk den frem i en rosende anmeldelse av den lutherske professoren Georges Cuviers geologistudier. Konklusjonen var at fossiler, bergarter og sedimentære lag var formet dels ved lange prosesser og dels ved katastrofer over mange millioner år, mens mennesket var skapt på kort tid for noen tusen år siden.

Sammen med tanken om at skapelsesdagene egentlig var lange tidsperioder, blant annet ut fra forståelsen av at for en tidløs Gud «er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (2 Pet 3, 8), var gapteorien en vanlig måte kristne forente Bibelen og naturvitenskapen på 1800-tallet.

Cuviers teorier var såpass lite kontroversielle at Biskop George Gleig i 1817 kunne skrive i innledningen til en utgave av Stackhouses bibelhistorie at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».

Når det likevel ble en debatt, spesielt på grasrota i England, var mye av grunnen at noen utgaver av King James-bibelen var blitt oppført med årstall. Kanskje derfor var det nødvendig for nettopp William Paley å understreke at oppdagelser som stred med vanlige bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre.

I stedet for å lese Bibelen med klokke og kalender, måtte den leses med klokskap. Gjorde vi det, ville vi oppdage at poenget ikke var hvor mange dager Gud brukte på skapelsen, men at Gud var skaper.

Men selv om man ikke diskuterte så mye jordens alder, stemmer det at det ble en strid da Lyell i 1830 utga Principles of geology og hevdet at jorden var dannet gradvis av uniforme krefter over lang tid. Mot dette stod de som argumenterte for at den var formet av en serie katastrofer og syndfloden den siste.  Selv om mange av datidens naturvitere var teologer som støttet dette, handlet det ikke om noen kamp mellom kirken og vitenskapen.

Det var ikke teologi mot geologi. Det man hadde av funn på 1830-tallet gjorde flere konklusjoner mulige. I dag er da også katastrofetenkningen tilbake, ikke minst etter spor av store meteorittnedslag som har påvirket evolusjonen tildels dramatisk.

Lyell innførte i større grad nødvendige forskningsprinsipper, enn nødvendige konklusjoner. Kjenner vi kreftene som endrer verden i dag, kan vi gjøre antagelser om endringstakten i fortiden. 

Heldigvis treffer Fastvold også blink.

Men Darwin hadde ingen sterk gudstro, og han fant det merkelig at Gud for eksempel hadde skapt tusenvis av billearter. Han reagerte også på naturens grusomhet. Kunne en god gud ha skapt snylteveps som legger sine egg i larver, som så blir spist levende av avkommet som klekkes ut? Eller kattens lek med musa, der katten er helt ufølsom for musas skrekk og smerte? 

Ja, Darwins gudstro ble nok aller mest utfordret av det man litt enkelt kan kalle for Det ondes problem. Både i selve naturhistorien og i hans nærmeste familie, som da hans eldste datter Annie døde 10 år gammel i 1851. Dette var mer enn en akademisk diskusjon om snylteveps. Det dreide seg om noe helt personlig, om det som sto hans hjerte nærmest.

Men så viser Fastvold - dessverre ufrivillig - hvor fast mytene sitter.

Charles Darwins evolusjonsteori motsier gudsbeviset ut fra design ved å godtgjøre at ingen arter er blitt skapt av noen, men har utviklet seg fra andre livsformer, helt fra klodens første, encellede organismer. Dermed gjøres Gud overflødig, siden en slik utenomjordisk faktor ikke trengs for å forklare livets utvikling. Fra å ha vært et av teologenes sterkeste kort ble gudsbeviset ut fra design brått til noe heller tvilsomt.

Forestillingen om at naturlige forklaringer gjør Gud overflødig er som nevnt over sterk, nesten urokkelig. Men i realiteten bygger den altså på en myte. Det er ikke slik at man før Darwin brukte Gud som forklaring på naturfenomener. Tvert i mot ble det første store steget mot moderne vitenskap tatt da antikkens greske filosofer tenkte seg vekk fra troen på flere guder i naturen, til én Gud bak naturen. I stedet for å forklare noe i naturen med gudenes innfall, forklarte man alt med Guds lover.

Dette ble forsterket av kristne, jødiske og (i en periode) muslimske naturfilosofer. Når Augustin Genesis Literarum rundt år 400 skriver om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, forklarer han at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" betyr at Skriften har

fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

Finnes en lovgiver bak naturen, er det naturlig at det finnes lover i naturen. Logikken er dermed enkel: Dess mer man finner av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis. 

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre [etter mirakler]. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig.

Når mange tenker annerledes om dette i dag, er ikke grunnen at Darwin viste noe annet. Dette handler om filosofi, ikke om fysikk eller biologi. Det som har endret seg er først og fremst måten vi tenker på.

Det var mindre forskerne som skapte nye holdninger, enn forfatterne. Det var ikke Mendel, men Marx, Huxley og Spencer som skapte troen på at evolusjon erstatter Gud. Det var ikke biologien, men Brandes og Bjørnson som drev gjennom "det moderne gjennombrudd" i Norden.

Det var heller ikke slik at alle toneangivende kristne tenkere før 1859 tolket vitenskapen i lys av Bibelen. I stedet så de det som riktig og naturlig å tolke Bibelen i lys av vitenskapen.

Men hva så med at evolusjonen mangler mål og hensikt? Gjorde ikke det med nødvendighet gudstro umulig?

Det er dette filosofen Daniel C. Dennett og andre har kalt «Darwins farlige idé». Som også innebærer at evolusjonen ikke har noe forutbestemt mål eller hensikt, som å frembringe mennesket. Livets utvikling har langt på vei vært et tilfeldighetenes spill der det meste kunne ha gått annerledes. Skulle evolusjonen ha startet på nytt, er det svært usannsynlig at vi mennesker – eller noen av de andre artene vi kjenner til – hadde oppstått enda en gang.

Evolusjonsteorien fratar derved mennesket den særstilling som Gud ifølge Bibelen har gitt oss. Vi er ikke hevet over dyrene, men er en dyreart i nær slekt med apene, og i fjernere slekt med andre dyr og alt annet levende. Dette var en ny og revolusjonerende innsikt, som attpåtil var så godt underbygd empirisk at den ikke kunne avfeies som virkelighetsfjernt tankespinn.

Også dette er en myte. Hvis det var noe man trodde på 1800-tallet (og mange svært mye lenger), så var det at evolusjonen hadde en klar retning, fra enkel til kompleks, fra bakterier til briter, fra amøber til ariere.

Evolusjonen bekreftet ikke at alt var tilfeldig, den støttet at alt hadde et høyere mål. Kanskje stod ikke mennesket i en særstilling, men spesielle raser gjorde det.

Nå kan man selvsagt avvise i dag at dette er hva evolusjonslæren faktisk sier. Men tanken om dette med ren tilfeldighet og manglende særstilling er også smuglet inn i faget utenfra. Den stammer mindre fra naturvitenskapens konklusjoner, enn fra premisser når vi tolker den.

For evolusjon handler altså om både tilfeldighet og nødvendighet. Ja, det som skjer i naturen (mutasjoner, gendrift osv.) kan være tilfeldig eller ikke-determinert, men lovene i naturen, inkludert naturlig utvalg, gjør at resultatet kan forstås og et stykke på vei forutsies.

Mens Stephen Jay Gould mener at evolusjonen ville vært helt annerledes om vi hadde startet forfra, argumenterer en forsker som Simon Conway Morris for konvergerende evolusjon, altså at man tross ulike forutsetninger til ulike tider på ulike steder, vil eller kan ende med ganske tilsvarende resultat.

Siden bedre syn gir fordel, har øyet utviklet seg flere ganger og i flere varianter. Siden intelligens gir fordel, vil stadig mer intelligente dyr utvikle seg.

Dette betyr ikke at konvergerende evolusjon er bevist, men det er heller ikke den motsatte tanken. Også den handler om perspektiver og premisser, ikke om noe som er godt underbygd empirisk. Noe annet er virkelighetsfjernt tankespinn, for å holde meg til terminologien over.

Den nest siste myten er likevel kanskje den mest kjente. Selv om Fastvold vet at "kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap", er den altså så sterk at selv ikke han stusser over fremstillingene i bøkene som er oppgitt i artikkelen.

Ikke desto mindre motsatte kirkens menn seg Darwins farlige idé med nebb og klør. Darwin, som ikke var særlig debattglad, og dessuten var blitt sykelig og aldrende, overlot til sin kollega Thomas Huxley å forsvare sin teori mot kirkens angrep. Huxley slo kraftfullt tilbake ved å fremstille kirken som en vitenskapens fiende. Noe som må sies å være en sannhet med modifikasjoner, siden kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap. Men Darwins farlige idé hadde fått kirkens menn til å glemme dette, slik at de nå rakket ned på en av de største og viktigste naturvitenskapelige innsikter noensinne.

Det er verken første eller siste gang jeg kommer til å ha noen hjertesukk om denne myten.  For slik David N. Livingstone viser i Darwin's forgotten defenders fikk i realiteten en lang evolusjonshistorie støtte fra mange teologer, helt fra starten.

De fremste var Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, en fremtredende eksponent for Bibelens ufeilbarlighet og medforfatter av The Fundamentals, bokverket som ga navnet til fundamentalistene.

Dermed er det ikke overraskende at Darwin svarte man kan være "en glødende teist og en evolusjonist" og nevnte nettopp Asa Gray som eksempel da John Fordyce spurte ham om dette.

De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn, ofte ikke-kristne som Louz Agazzis, og da på vitenskapelig grunnlag.

Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Selv om det også var kritiske teologer, gikk innvendingene mindre mot de biologiske sidene enn de etiske tolkningene. De handlet mer om effekten på menneskeverd og moral, enn om arv og naturlig utvalg var en tilstrekkelig forklaring.

Skal man først snakke om "Darwins farlige idé", bør man i det minste nevne hvilke forestillinger den bidro til å skape, og ikke bare innenfor frenologisk klassifisering av kortskaller, langskaller og så videre. Rasistiske holdninger fikk biologisk alibi, uten at det alle steder førte til Holocaust.

Darwins idé ga troen på den overlegne rase atskillig farlig vind i seilene.

Mye av inntrykket av en massiv og iherdig kamp fra Kirkens side, skyldes kreasjonismen.  Men den fikk altså ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925, han med "apeprosessen") og William Bell Riley (1861-1947).

Kreajonismen fikk først vind i seilene med The Genesis Flood, Henry M. Morris og John C. Whitcomb på 1960-tallet.

Dermed er det forståelig og ganske typisk for mytesjangeren at Fastvold ikke navngir en eneste av "kirkens menn" som motsatte seg Darwin med "nebb og klør" og "rakket ned på" en så stor og viktig naturvitenskapelig innsikt. Det hender noen trekker frem debatten mellom Wilberforce og Huxley, men den klassiske anekdoten om den nedlatende biskopen som ble satt på plass har lite støtte.

Mot alt dette blir det flisespikkeri å nevne at Fastvold også viderefører myten om at Darwin er "gravlagt ved siden av Isaac Newton" i Westminster Abbey, som om de ligger omtrent hånd i hånd i likeverdige kister. Under feltstudier i påsken observerte jeg imidlertid at mens Newton er gravlagt med et flott monument midt i navet, er Darwins grav markert med en plate i gulvet i nordgangen (Northern aisle), to minnesteiner og én grav unna Newton. Selv om de er ganske nær på tegninger, er det litt anstrengt å hevde at de er gravlagt ved siden av hverandre.

Det betyr ikke at jeg skal være så anstrengt som å si at Darwin ikke

som få andre bidro til å svekke den kristne tro og bane vei for et sekulært livssyn.

Forestillingen om at Kirken kun ga seg etter en lang og iherdig kamp, og det høyst motvillig, ligger likevel tydelig til grunn for fortsettelsen av avsnittet.

Men også kirken så seg nødt til å anerkjenne evolusjonsteoriens gyldighet. Den regnes nå som et tilværelsens faktum, og er den kanskje største tankemessige omveltningen vi mennesker har gjennomgått.

Mye tyder på at også fremstillingen av mottagelsen trenger en større tankemessig omveltning.

Liv i media

Med funnet av fem nye "eksoplaneter", altså planeter utenfor vårt solsystem, gikk det som det måtte. Telefonen fra Vårt Land kom mens jeg laget lunsj søndag, noen raske kommentarer senere var mandagens hovedoppslag klart, om at Kristendom og utenomjordisk liv lar seg forene.

Oppdagelsen av nye planeter er «dårlig nytt for Gud», mener tidligere rådgiver for Det hvite hus. – En vanlig misforståelse, mener forfatter Bjørn Are Davidsen.

Det begynner å bli en vane at Vårt Land ringer om dette. Forrige gang var august 2015 og det var også temaet i den første i en nystartet serie faglige artikler i januar 2004, under den dengang usedvanlig vittige overskriften Tro og liv.

Temaet er ellers omtalt her på Dekodet med jevne mellomrom.

• Desember 2011, basert på sedvanlige misforståelser i Dagbladet og Nettavisen
• Juni 2012, basert på et facebook-meme om "religiøs arroganse" 
• Mars 2013, om et innlegg jeg hadde i Dagbladet om saken
• August 2015, om pussige påstander fra nettopp denne tidligere rådgiveren for Det hvite hus 

Og så er det et eget kapittel om liv på andre planeter i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (2010) og et delkapittel i Evolusjon eller kristen tro? (2016), lansert rett før jul.

Så da skulle man kanskje tro at det ikke var nødvendig å nevne det igjen?

Ikke helt.

Siden man leser hverandre og det med noen smuler ulike briller, kommer også andre aviser på banen. I noe så objektivt og treffsikkert som (her er det bare å holde seg fast) ... humorspalter.

Mer presist snakker vi om Klassekampen og deres På teppet i dag. 

Noe som gjør at i det minste bakteppet er klart. 

Dette handler likevel ikke bare om de vanlige fordommer mot kristen teologi og tenkning (som altså ikke er science fiction) der Klassekampen faktisk har skilt seg positivt ut i noen år. I stedet observerer vi stadig en til dels imponerende mangel på innsikt om samtalen i historien om dette. 

For ikke å si hukommelse som en gullfisk.

Humoren blir ikke mindre for en som har vært med på science fiction-kongresser med bl.a. debattpaneler om dette i snart 40 år. Noen også med Klassekampens tidligere science fiction-ekspert Trond Øgrim til stede, før han gikk bort i 2007 og ikke lenger kunne ta replikk på andre journalister. 

Det synes også ukjent for spaltisten at det allerede finnes et utall romaner om Jesus og kristen tro i verdensrommet, for ikke å si på eksoplaneter, enten de handler om middelalderen eller ikke. 

Den svært så reflekterte og kunnskapsrike kristne litteraturhistorikeren C.S. Lewis skrev tre romaner om dette på 1930- og 40-tallet. 

Den mangfoldige Philip José Farmer berørte stadig utenomjordiske og religion i mer eller mindre outrerte fortellinger.

Robert A. Heinlein la lite i mellom når han skildret en heller psykedelisk hippie-Messias fra Mars i Stranger in a strange land.

For å nevne noen.

Om ikke annet bekreftes at temaet går i bane med stadig kortere omløpstid. Noe som flere enn astronomer kan oppleve en og annen pikoparsec pussig. 

Naturvitenskap er metodologisk teisme

Da fortsetter serien med svar fra et Intelligent Design-perspektiv på innvendinger til Evolusjon eller kristen tro? Denne gang er turen kommet til gjennomgangen av kapittel 1.

Går alt noenlunde etter planen, vil det komme én post per uke om de mer detaljorienterte neste kapitlene, men det er mindre sikkert om det blir like mye kommentarer til alle svar på postene. 

Dermed er håpet at ikke alle lesere av bloggen følger regelen om at siste taler alltid har rett.

Det er også håp om forståelse for at ettersom dette p.g.a. andre prioriteringer skrives raskt i tilfeldige ledige øyeblikk, kan tonen og tempoet til tider virke mer andpustent enn det er ment.

Da starter jeg igjen med å sitere fra Asbjørn Lunds innlegg og kommenterer fortløpende.

Utsagn i boka: "Når så mange naturvitere er ateister, er det fordi de har besvart gåtene man før løste med Gud."
Kommentar: Ja, det er flere en man liker å tenke på som vurderer slik. En grunn kan sikkert være at når fysikkens foregangsmenn, tar steget over i filosofiens verden, så går det ofte galt: Se mer om f.eks. Stephen Hawking.

Siden dette kan se noe løsrevet ut, nevnes at sitatet er fra en kritikk av en tankefelle hos både kristne og ateister. Som vi skriver er det slik at selv om Bibelen, kirkefedre og teologer gjennom historien har vært enige om at Gud kan handle ved naturprosesser, 

er det vanlig å høre at mens vi før forklarte ting i naturen med Gud, ser vi nå etter naturlige forklaringer. Vitenskap har erobret områdene religion tidligere eide. Gud er blitt unødvendig, og altså en man ikke lenger trenger å tro på. Når så mange naturvitere er ateister, er det fordi de har besvart gåtene man før løste med Gud. 

I kristne sammenhenger kan noen også tenke motsatt. Siden vi har begynt å se etter naturlover, og ikke Guds finger, er vitenskapen ateistisk" (side 17).

Tankefellen jeg sikter til er at gudstro angivelig er blitt et umulig prosjekt fordi man i stedet for å forklare ting i naturen med en personlig Gud, begynte å forklare med upersonlige lover. 

Mens realiteten er motsatt. 

Gjennombruddet for noe man kan kalle naturvitenskap kom da greske filosofer ikke lenger så for seg en mengde guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter naturlover. 

Vitenskapen vokste ikke frem fordi naturprosesser var en bedre forklaring enn Gud. Tvert i mot begrunnet nettopp troen på Gud hvordan og hvorfor vitenskapen kunne forklare så mye med lover. 

Slik jeg skriver i boken er dette en vanlig tanke hos dagens vitenskapshistorikere uansett livssyn. Vi finner dermed dette selv hos innbitte antiteister som Richard Carrier, som skriver i The Christian Delusion at

"Most intellectual polytheists believed in a Creator who had intelligently ordered the cosmos, that this order could be discovered by the human mind, and that such discovery honored God. Scientists like Galen and Ptolemy were thus motivated to pursue scientific inquiry by their religious piety..." (side 407)).

Dermed er poenget at vi ikke bør tenke at naturvitenskap - som prosjekt - er "ateistisk" eller en konkurrent til kristen tro. Tvert i mot er naturvitenskap tett knyttet til teistiske premisser. 

I den forstand bekrefter alle vitenskapelige funn Guds eksistens. Noe som dessverre nok likevel ikke kommer inn i norske lærebøker i biologi med det første.

Uansett er det viktig å ha dette i bakhodet når vi ser på neste del av innvendingene. De handler om det vi sier om “metodologisk naturalisme», altså et krav om «kun å godta rent vitenskapelige forklaringer og ikke trekke Gud eller ånder inn i laboratoriet? Og fører ikke dette i praksis til en filosofisk naturalisme, altså at det eneste som finnes er naturprosesser, og dermed ikke Gud?» (side 18).

Til dette har Asbjørn mye å si, men første del kan kokes ned til at ikke alt har en vitenskapelig forklaring, noe har kun en vitenskapelig beskrivelse. Presiseringen har vår fulle støtte, men er ikke relevant for poenget at selv om naturvitenskapen som navnet sier handler om finne naturlige forklaringer/beskrivelser, er ikke det noe argument for at det eneste som eksisterer dermed er natur. 

Det ville vært samme logikk som å si at siden decibelmålere er så enormt gode til å måle lyd, kan det ikke finnes lys.

 
Neste innvending er at dette ikke gjelder for 

«historiske vitenskaper» som altså ikke forklarer med naturlover, men postulerer «fortidige begivenheter for å forklare andre fortidige begivenheter, i tillegg til nåværende synlig bevis. Historiske vitenskaper forklarer hovedsakelig ved hjelp av referanse til begivenheter, ikke lover.

Ja, det stemmer, men betyr nok ikke at det dermed er så lett å bruke dette som argument for at disse begivenhetene ikke kan ha vært naturlige. 

Dette er forøvrig noe av samme innfallsvinkel som Atles og min i bøker som Svar på tiltale, Eksisterer Gud? og Gud - mer enn feelgood? om det vi kaller forklaring i utvidet forstand. Der vi altså er åpne for også andre typer forklaringer enn naturlige, enten vi snakker om universets fininnstilling eller Jesu oppstandelse. Vi argumenterer til og med for at begge deler passer best med en virkelighet der Gud eksisterer.  

Asbjørn mener dermed at metodologisk naturalisme støtter ateisme. 

På spørsmålet om ikke dette i praksis fører til en filosofisk naturalisme, så vil jeg hevde at det i det minste er med å underbygge den. Filosofiske naturalister påstår nettopp at de grunner sitt syn på naturvitenskap. For de som klarer gjennomskue dette (Scientisme: her), er det ikke noe problem. Men at unge som kommer uten særlig skolering i trosforsvar, så kan det virke som en formidabel hindring -å våge å konfrontere 'vitenskapen'.

Det som er et viktig poeng her, er å forstå at dette ikke handler om å sette seg opp mot vitenskapen, men om å forstå premissene for vitenskapen og hva som ligger bak forestillingen om naturlover. 

Vi er dermed vel så berettigede til å snakke om at naturvitenskapen følger metodologisk teisme. 

Men så lenge nesten alle (fra ateister til ID-tilhengere) snakker som om naturlige forklaringer er en konkurrent til Gudstro, er dette vanskelig å bli kvitt, ja.

Så sier Asbjørn at 

Når Augustin trekkes inn som sannhetsbevis for at ikke 'naturvitenskap konkurrerer med gudstro', så er det prematurt å senere benytte det i forhold til evolusjonsteori, som dukket opp nesten 1450 år senere (som vitenskapelig teori). Vi skjønner at siktet er bredere her i starten, men tviler på det vitenskapelige i utsagnet hans om at 'Gud hadde gitt naturen kausal kraft til "å bære fram alle slags levende skapninger" (1.Mos1v24). For det første innebærer tilføyelsen 'kausal kraft' en tolkning, meningen kan ha vært langt mindre omfattende. Jord, vann og sollys er nødvendige, men ikke tilstrekkelige faktorer for at et plante-frø skal vokse. Men selve livet må være der fra starten av, det er ennå ikke oppdaget lover som kan overføre uorganisk til organisk materie.

Hvor langt Augustin ville gått i forhold til evolusjonslæren er selvsagt ikke godt å si, men det gjør ikke poenget i hans utsagn mindre tydelig eller prinsipielt, altså at (som også Asbjørn siterer), «naturen er hva Gud gjør». 

Dermed kan det ikke være noe i veien for at en allmektig Gud er i stand til å skape liv gjennom naturprosesser over tid (ved fysikkens fininnstilling over milliarder av år og senere ved kjemiske prosesser). Poenget i denne delen av boken er imidlertid kun å vise at en skapelse av liv eller bevissthet eller annet ved naturprosesser ikke er i logisk motsetning til at det er Gud som står bak. 

Hva som faktisk er mulig å gjøre «naturlig» er et annet spørsmål.

Så sier Asbjørn en del om hva som hans ID-kilder mener er mulig og ikke naturlig, men siden det er prinsipiell tenkning som er i fokus i første kapittel, tar jeg heller det opp i forbindelse med et senere kapittel.

Asbjørns avsluttende poeng er knyttet til følgende

Påstand i boka: "Man trengte ikke bevise Gud ut fra hva vi -foreløpig eller muligens aldri vil kunne forklare i naturen."
Kommentar: Nei, den gang trengte ikke folk så mange tilskyndelser for å tro på Gud, de aller fleste gjorde det allerede. Men situasjonen er helt annerledes, når flere sier de ikke tror på ham enn de som sier de gjør det. 

Ja, og nettopp derfor er det så viktig å forklare at normalvitenskapelige premisser (enten man mener det er mest rett å kalle det for «metodologisk naturalisme» eller metodologisk teisme») ikke er et argument i mot Gudstro, men for. 

Videre er det viktig å vise at vi ikke trenger dagens kunnskapshuller for å argumentere for gudstro. Selv om det er fristende er det en risikosport, siden selv «garanterte» hull kan fylles (noe det finnes gode eksempler på) og mange ateister vil oppfatte at dette støtter deres tro på at kristne må lage seg sin egen vitenskap for å komme i mål som kristne. 

Asbjørns konklusjon overrasker ikke.

At Design-argumentet er forlatt i mye av kristen tradisjon, synes å være en ulykke. Det kan ikke bøte på det, selv om "kristen tro var avgjørende for fremveksten av av vår kulturs tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet." Eller at "selve den vitenskapelige metode: "bekrefter Guds eksistens." Slike ting er det dessverre få som ser, og i utgangspunktet må man være teist for å erkjenne det. Men om naturens design er det treffende sagt: 'En kan nesten bli religiøs av å se sånt.' (utsagn av pensjonert allmenspesialist i medisin G. Woie, Lillesand.)

Det er flott at Asbjørn her som på en del andre punkter støtter våre poenger. Samtidig er det viktig å ha i bakhodet at design-argumenter ikke har en lang historie blant teistiske tenkere, men stammer fra 1700-tallet. Vi finner dem dermed verken hos Aristoteles eller Thomas Aquinas. I stedet for å være blant de klassiske argumentene, kom de sent på banen og i stor grad ble diskredittert i løpet av under hundre år, selv om deres fremste forsvarer, William Paley, slik vi sier i boken argumenterer bedre enn det er vanlig å tro.

Men da om HELE naturen, om «fabrikken», ikke om enkeltarter. Dette har da også fått en stor renessanse knyttet til det fysikerne kaller for fininnstilling og er blitt et svært så levende argument, som debatteres verden over med stor seriøsitet, blant fysikere og filosofer.

Så er spørsmålet i forbindelse med evolusjon om det samme gjelder de biologiske designargumentene som kom frem igjen i kjølvannet av kreasjonismen på 1960-tallet og fremveksten av ID på 1980-tallet. 

Det er disse vi har kritisert i boken og skal se mer på i senere poster.

Ja takk, debatt!

I Evolusjon eller kristen tro? Ja takk, begge deler! lovet Atle Ottesen Søvik og jeg (noen vil si i vårt overmot) å kommentere større innvendinger og legge det ut på denne bloggen.

Siden det etterhvert er kommet mer informert stoff enn underlige bommerter i Vårt Land, skal vi bruke noe plass på tilsvarene fra Asbjørn Lund, en tilhenger av intelligent design (ID).

I første omgang med fokus på hans innledning. 

Siden Asbjørn antagelig vil komme minst like fortløpende med svar på våre kommentarer, skal vi forsøke å gjøre dette så kort som mulig, slik at vi kan ha en viss mulighet til å følge opp over noen runder. 

Selv om tiden nok ikke rekker til å svare på alt som måtte dukke opp, bør det være tilstrekkelige til å vise at seriøs forskning langt fra er så ute på jordet som ID-tilhengere hevder. 

I slike utvekslinger er det uansett greit å vurdere hva som er kjernen i uenigheten. Vi tror på den ene siden at Asbjørn ikke er så veldig langt unna oss fordi han godtar at Gud har lagt ned mye selvstendighet i skapelsen og latt den utfolde seg over lang tid. 

Dermed er vi enige i at Gud grep inn da universet ble skapt, ved Jesu oppstandelse og i andre mirakler. 

Men på den andre tiden tror Asbjørn at Gud har grepet inn oftere enn vi tror, spesielt der han mener evolusjonsteorien ikke har alle svar. Han mener dermed at Gud er beste svar på mye vi i dag ikke kan forklare ved evolusjon. Mens vi har som tommelfingerregel at vi bør se etter naturlige forklaringer og at evolusjon kan gi stadig bedre svar også på det som nå synes vanskelig (eller "umulig") å forklare. 

Asbjørn synes gudstro blir mest troverdig om Gud fyller hullene i det vi ikke kan forklare naturlig i dag, fordi Gud ellers får så lite plass. For vår del synes vi gudstro blir mindre troverdig med Gud i disse hullene på grunn av 1) de mange tilfeldige trekk vi ser (som at det bare fantes bakterier i 3 milliarder år og at mesteparten av alt liv er blitt utryddet flere ganger) og 2) at hvis Gud først har grepet inn ofte, burde han gjort det mye mer.

Etter vårt skjønn er dette synet et mer robust forsvar av gudstro, og rammes ikke av fallgruber knyttet til «god of the gaps». I stedet for å se etter Gud i «hullene» finner vi ham i helheten. I stedet for å se spor av skapelsen i ytterst komplekse detaljer, ser vi dem overalt, også i det enkleste. 

Skal vi nå frem med argumenter for gudstro, er det greit ikke å kreve doktorgrad i biologi.

Vi prøver altså å vise at gudstro er mer troverdig om Gud designet universet så bra i utgangspunktet at det selv kunne frembringe liv, uten at Gud etterpå trengte å gjøre mirakler i genene. Mener man først at Gud stadig har grepet inn på detaljnivå i genene, er det som nevnt vanskelige å forstå hvorfor han ikke griper inn langt oftere, enten det er for å hindre kreft eller tsunamier.

Hva er så mer konkret de første innvendingene Asbjørn løfter frem?

Evolusjonsteorien, med makroevolusjon og felles avstamning er ikke tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert, når en går det nærmere inn på påstandene. Les mer f.eks. her.

Linkene er dels til boken Icons of Evolution av Jonathan Wells og dels The Evolution Revolution av Lee Spetner. Dette er imidlertid ikke forskere med bred støtte, men tilhører en marginal posisjon som ikke alltid er enkel å løsrive fra deres religiøse perspektiver (Wells er aktiv i Den forente familie og skeptisk til at HIV forårsaker Aids). 

Det hører med at de har vært grundig imøtegått i mange år (som f.eks. her om Wells og som f.eks. her om Spetner), selv om det selvsagt som med alt slik finnes tilsvar på tilsvarene i atskillige runder. Det er kort sagt å gå i overkant høyt ut fra hoppkanten å bruke svært omstridt litteratur som belegg for at evolusjonsteorien, altså den rådende modellen for alt fra biologi til geologi ved universiteter verden over,  ikke er "tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert".

Siden Asbjørn ikke gjør annet enn å lenke til sine referater av disse to, nøyer vi oss akkurat nå med å lenke til noe av kritikken av dem, om alt fra utdatert forskning til selektiv sitering. 

Asbjørn skriver videre at 

Det dukker av og til opp påstander om at en godt kan forene evolusjonsteori med tro på Gud. Imidlertid får dette konsekvenser, enten for hva slags 'evolusjonsteori' det menes, eller hva slags 'gud' en ender opp med.

Ja, og derfor er det greit å diskutere hvilke konsekvenser vi snakker om.

Påstand 1: "der trenger ikke være konflikt, ettersom mange med god innsikt i både teologi og vitenskap klarer å leve i begge verdener."

Dette er et tulleargument og finnes derfor ikke i vår bok.

Et slikt syn utgjør ikke forskjellen som mange tillegger det: En har valget mellom ett av to: A) Enten å forsikre at Gud aktivt styrer evolusjonære prosesser ved, f.eks. å lede tilsynelatende tilfeldige mutasjoner mot spesifikke biologiske endestasjoner. I følge dette synet har Gud aktivt skapt nye organismer ved å styre mutasjonsmessige endringer til å produsere nye livsformer. Dette synet motsier tradisjonell (vitenskapelig) ortodoks neo-darwinisme, som ser den evolusjonære prosessen som en fullstendig formålsløs ikke-styrt mekanisme

Eller B) Se den evolusjonære prosessen, inkludert både opphavet og den påfølgende evolusjon av livet, som en ren ikke-styrt prosess. Da ser en Guds rolle som mye mer passiv. En ser en Gud som bare bærer eller holder oppe naturlovene, som i sin tur lar livet oppstå og utvikle som resultat av ellers ikke-styrte mekanismer, som mutasjoner og naturlig seleksjon. Dette synet synes å motsi ortodokse religiøse syn på livets skapelse, ved å nekte at Gud spilte noen aktiv rolle i skapelsen, eller endog at Han visste hva de evolusjonære prosessene til sist ville produsere.

Merk at det Atle og jeg gjør ikke er å avvise at Gud kan ha styrt prosessen eller grepet inn ved noen anledninger. Miraklenes Gud, himmelens og jordens skaper, som reiste Jesus opp fra de døde kan sannelig det. 

Det vi sier er i stedet at «Mirakler er mulige, men liten grunn til å forvente at Gud har gjort noe direkte i naturhistorien, i motsetning til i verdenshistorien, som med Jesu oppstandelse» (side 49). 

En Gud som har fininnstilt fysikken for liv, bør være i stand til også å fininnstille kjemien for liv. 

Slik vi skriver i boken er det svært underlig om Gud først tar seg bryet med å lage en fysikk som først naturlig bruker mange milliarder år på å frembringe byggeklossene for liv (som karbon) rent naturlig, men der Gud så - plutselig - når det kommer til livet på jorden må gripe inn og dytte detaljene i prosessen fremover ved ulike typer design med noen millioner års mellomrom og der de aller fleste arter uansett dør ut. 

Da er det langt mer logisk å tenke at Gud skapte både fysikken og kjemien på en gang, mennesker og dyr, for noen tusen år siden, slik kreasjonistene mener. Selv om dette bryter med radioaktive dateringsmetoder og det meste av rimelighet når vi ser på geologi og fossilfunn.

Enten Asbjørn på noen områder lener seg i retning av kreasjonister eller ikke, er han nok enig med oss i at Gud også førte en aktiv rolle i skapelsens "indirekte" prosesser, minimum ved hele tiden å være til stede og opprettholde naturlovene han har skapt. Dermed får naturen utfolde seg etter Guds plan som er å skape intelligent liv som i størst mulig grad kan utvikle seg som selvstendige personer. 

Noe vi sier svært mye om i boken.

Noen ønsker samtidig å fremme BÅDE neo-darwinisme med materialistiske scenarier om livets opprinnelse OG samtidig ortodoks jødisk eller kristen teologi om skapelsen. Men de møter den logiske vansken det er å forklare hvordan Gud kan 'styre ikke-styrte prosesser'. Typisk vil de som forsøker å forlike sin teologiske lojalitet med neo-darwinisme, referere til hvordan Gud kan bruke evolusjonære prosesser til å skape, uten å spesifisere hvorvidt den evolusjonære prosessen Gud bruker, refererer til fullstendig ikke-styrte darwinistiske prosesser eller noe annet. Generelt så mangler forsøk på å forene standard biologisk evolusjosteori og ortodoks jøde eller kristendom enten logisk sammenheng eller spesifisitet. Mer om dette her.

Siden vi er svært spesifikke på hva vi gjør, rammer ikke denne kritikken. 

Selvsagt kan Gud styre "ikke-styrte prosesser" hvis nettopp det at de ikke er "styrte" (i detalj) er en del av hans plan. Det er vanskelig å komme unna at Gud er svært så styrende hvis han holder oppe faste naturlover enten vi snakker fysikk eller kjemi, etablerer initialbetingelser og naturkonstanter, og iverksetter prosesser som naturlig utvalg. 

Det er ikke gitt at en som bygger bilfabrikken er mindre styrende enn den som bygger bilene.

Leser man ikke Første Mosebok bokstavelig (og vi kan ikke se at tilhengere av ID gjør det heller), kan vi uansett ikke holde oss til en skapelse der dyr og mennesker skapes direkte på hver sine dager. 

Dermed vil alle som forlater skapelse på 6 dager legge opp til at Gud på en eller flere måter unngår å styre alt direkte og i stedet bruker ulike former for "ikke-styrte prosesser". Det vi snakker om er dermed ikke fraværet av slike prosesser totalt sett, men omfanget av dem.   

Påstand 2: "En nøkkel til å kunne leve med begge forklaringene, er å forstå at det ikke går an for vitenskapen å si seg fornøyd med forklaringen at «dette var et Guds under».

Siden heller ikke denne påstanden finnes i boken vår, rammer Asbjørn heller ikke her.

For det første verken trenger eller kan vitenskapen forholde seg til Gud direkte.

Tiltredes.

Det er bare ut fra virkninger i naturen (Rom.1v19-20), at vitenskapen kan si noe om hva disse skyldes.

Ja, med forbehold.

Det er en logisk grunn til at vi kan henføre til en intelligent årsak fra visse trekk i den fysiske verden. Grunnen til det, er at intelligens er den eneste kjente årsak til lignende trekk i vår samtid. Akkurat hvordan mekanismen som overfører design til materie virker, vet vi ikke når det gjelder mennesker. Og når det gjelder den hyper-intelligens som påvirket materiale, slik at levende systemer ble formet, vil det kanskje være et gap for alltid. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke kan gjenkjenne tegn på aktiviteten til denne bevisstheten i levende materie. Å utelukke en slik mulighet, før den i det hele vurderes, vil føre til begrensninger både med hensyn til forskningsspørsmål og å se muligheter.

Dette er noe uklart formulert, men tanken er nok analogien at noen trekk i naturen kan gjenkjennes som frembrakt av intelligens, på samme måte som vi kan gjenkjenne det som signaler fra intelligenser i verdensrommet når inneholdet er mer enn tilfeldig, naturlig frembrakt informasjon.

En analogi som forøvrig handler om kommunikasjonsteori, ikke biologi.

Siden vi argumenterer for at noen typer effekter eller tilstander i naturen peker mot en svært så intelligent skaper (ref. universets fininnstilling), er vi ikke helt uenige i dette. Det vi derimot er uenige i er hvorvidt eksemplene ID-tilhengere legger frem er gode nok eller om det kan tenkes naturlige forklaringer.

Som eks. på hvor vitenskap er satt tilbake som følge av evolusjonsteorien med sine forutsetninger, kan nevnes f.eks. 'junk-DNA'. Om intelligente aktører i denne verden vet vi f.eks. at de har forsynt/kan planlegge, noe som gjør dem i stand til å nå funksjonelle mål. De kan utvikle nye systemer fra scratch, uten å behøve lite på tilfeldige, trinnvis økende, prøve-og-feile systemer.

Det er en svært drøy påstand at vitenskapen er satt tilbake av evolusjonsteorien. Den korte artikkelen det lenkes til er ikke i nærheten av å belegge noe sånn, uansett hvor feil biologer kan ha tatt om omfanget av overflødige gener i DNA og hvor direkte disse gjenspeiler vår evolusjonære forhistorie. 

Når denne type påstander likevel kan bli til sannhet blant ID-tilhengere, er kanskje grunnen et behov for å fremme egen posisjon ved å vise uheldige effekter av andres. Men selv om det hender at deler av vitenskapelige modeller er feil og kan bremse forskningen fordi man tror man har en løsning og slutter å se etter alternativer, betyr ikke det at hele modellen må være feil. 

Det er i tillegg slik at hvis man i stedet tror at noe er direkte resultat av en intelligent designer, ville man vanskelig sett behovet for å forske videre på det. Skal vi først snakke om teorier med forutsetninger som kan sette vitenskapen tilbake, er det altså flere kandidater.

For i ID er svaret gitt, designeren gjorde det, selv om vi slik Asbjørn sier ikke kan svare på hvordan:

Det kan skape problemer når en for tiden ikke kan svare på alle spørsmål f.eks. om hvordan en intelligent årsak kan generere den informasjonen, eller arrangere materie for å forme celler eller dyr.

Ja, forlater man den materielle årsaksverdenen i favør av den mentale, innebærer det med nødvendighet gap i den naturlige årsakskjeden. Ikke bare fordi det er helt legitimt ikke å vite akkurat hvordan slike "mentale" årsaker kan gi "materielle" effekter, men fordi vi da hevder at dette faktisk er gap i våre materielle forklaringer og med nødvendighet legger opp til at må fylles av designeren. 

Klassiker

Dermed er vi over på god of the gaps (mer om det i en senere bloggpost, selv om Asbjørn mener det er feil å snakke om ID på denne måten).

Intelligent Design (ID) introduserer en alternativ årsaks-forklaring, som involverer en mental i stedet for en materialistisk årsak. Ut fra alt vi vet av erfaring om årsaker til informasjon, så er materialistiske forklaringer mindre effektive. Likevel kan det være vanskelig å vite hvordan en intelligent årsak handlet lang tid tilbake. Vi kan bare si at den intelligente årsak i arbeid, er ansvarlig for informasjonen i DNA og levende celler. Det er er mye mer lukket og lite i samsvar med å finne de beste forklaringer, om en I UTGANGSPUNKTET begrenser seg til bare naturlige, ikke-styrte årsaker. Les mer om dette her.

Ja, satser vi på ID som forklaring, får vi selvsagt en «åpen modell». Men selv om Atle og jeg slik vi skriver i boken selvsagt ikke avviser at Gud kan ha grepet inn i naturhistorien (tror man på Gud, kan man ikke låse seg til noen lukket modell), er det altså en stor fare for at forskningen stopper om vi lukker oss inne med at han gjorde det akkurat på det og det punktet. 

Er det mentale årsaker som står bak, kan vi ikke finne ut av dem, uansett hvor mye vi forsker på det materielle. Dette innbærer svekket motivasjon til å forske videre på dette, av to grunner. 

For det første fordi vi mener det ikke er prinsipielt mulig å finne en materiell eller empirisk etterprøvbar årsaksforklaring når den er mental. 

For det andre fordi vi kan være bekymret for likevel å snuble over materielle/kjemiske/biologiske årsaksforklaringer. Noe som reduserer behovet for mentale forklaringer, fjerner forklaringsgap og i god-of-the-gaps-tradisjon gjør Gud både mindre og vanskeligere å tro på.

ID er i den forstand ikke en vitenskapelig og apologetisk vinner, men en festbrems. 

Imøtegåelse i Vårt Land

Flott å se at Vårt Land valgte å presentere min korte imøtegåelse Bokanmelder bommer, over en helside i går.

Dessverre forsvant samtidig sitattegn fra et avsnitt i boken som umisforståelig viser at forfatterne ikke avviser mirakler. Dermed en fare for at teksten kan leses som noe jeg skriver for anledningen, så det er greit å oppgi riktig sitatmarkering i det følgende:

"Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig". Det mener vi som kristne at han ellers "kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse, noe vi argumenterer for i boken Gud mer enn Feelgood?" (side 113).

Det er med andre ord ikke slik at vi er så lite opptatt av Jesu oppstandelse slik avsnittet høres ut uten sitatmarkering. Da kan etterlatt inntrykk bli at vi bare argumenterer for den i forbifarten på én side i Gud mer enn Feelgood? 

Mens vi der gjør det rimelig utførlig fra side 73 til 108. I følge enkel hoderegning altså på over 35 sider. 

Noen vil nok mistenke at vi ikke hadde gjort det om vi avviste mirakler.

Oppdatert 06.12.2016: Da er teksten på Verdidebatt rettet med riktig plassering av sitattegn.

Oppdatert 12.12.2016: Da er det etter lang tids henstilling lagt inn link i anmeldelsen til min imøtegåelse.

Et forsvar for en bok

Dermed er bloggen sånn noenlunde i gang igjen med det ordinære programmet og vi starter med noen poster om anmeldelsene av Kristen tro eller evolusjon? Ja takk, begge deler!

For nye lesere kan kort nevnes at boken er skrevet for å vurdere om både evolusjon og kristen tro kan være sanne, eller om man må velge én av delene, slik f.eks. kreasjonister og ateister gjør, hver på sin måte. Vi mener å kunne argumentere for at evolusjon er den beste forklaringen og at dette ikke gjør det umulig å være kristen.

Ikke uventet fordeler anmeldelsene seg over hele skalaen. Noen klart positive (som en kort omtale i Vårt Lands litteraturmagasin for noen uker siden), andre positive, men med noen forbehold (som i Dagen på lørdag), andre sterkt kritiske (ikke uventet som fra tilhengere av intelligent design).

Det er sjelden vanskelig å ane hvor en anmeldelse bærer hen. Mye fremgår av tonen og overskriften, og hva man velger å omtale fra starten. Holder man seg til en av retningene vi kritiserer, er det ikke enkelt å omfavne boken. Lener anmelderen seg mot teologiske tradisjoner som er mer begeistret for kristen mystikk enn logisk tenkning om Gud, er det vanskelig å vente skamros av forsøk på å vurdere tro i lys av vitenskap og rasjonelle argumenter.

Dermed var det ingen stor overraskelse å lese Eirik Steenhoffs Et forsvar for en rasjonalistisk religion i Vårt Land i går.

Du vet du kunne ligget bedre an når en anmelder gjør det strategiske grepet å åpne med kritikk av bokens tittel og det som «bare marginalt bedre» enn for forfatternes forrige bok.  Du mistenker det ikke er godviljen som gjør at anmelderen prioriterer å avslutte med at han håper forfatterne ikke selv står bak omslagets omtale av dem som «drevne myteknusere».

Selv om det stemmer at vi ikke står bak formuleringen, kan nok lesere av denne bloggen tilgi forlagssjefen en slik begrepsbruk om minst én av forfatterne. Andre får også bedømme i hvilken grad "denne høyst selvbevisste myteknusingen" i "særlig dens første del" "tidvis gjør boken så slitsom å lese", slik anmelderen konkluderer.

Forventningene stiger ikke når det fortelles at boken har "en sterk slagside" mot kreasjonisme og intelligent design og at disse retningene "er kritiske til en del aspekter ved evolusjonsteorien" (sic). Eller når Steenhoff synes vi bruker "overraskende mye plass" på kreasjonismen når (som vi sier) under en promille av relevante fagfolk støtter denne.

Anmelderen taler altså tydelig sant når han indirekte vedgår at han ikke er like godt kjent med alle temaer, posisjoner og detaljer i debatten for og i mot evolusjon, altså noe av det helt sentrale i boken.

Problemer jeg ikke ante at fantes, drøftes i fullt alvor. Det føles som å tre inn i et fremmed rom, og så står det noen der og roper, ut i løse luften. 

Noe som er en nyttig biografisk opplysning om deler av bakteppet for anmeldelsen, selv om den akkurat her er relativt positiv, med forbeholdet anmelderen tar om egen kompetanse.

Når de behandler vitenskapen bak evolusjonsetorien, er forfatterne grundige og strengt faktabaserte - så langt jeg kan bedømme.

Han er ikke like forbeholden i det påfølgende utfallet mot at vi ikke er like gode på alle områder.

Jeg skulle ønske de var like grundige når det det gjaldt den historiske gjennomgangen av hvordan kristne teologer har forstått skapelsesberetningen gjennom historien.

Siden boken verken har eller lover en slik gjennomgang, er det en (for å si det slik) interessant kritikk.

I stedet har vi gitt noen ytterst korte glimt av hvordan forholdet mellom tro, vitenskap og naturlige forklaringer har vært oppfattet hos toneangivende tenkere som Augustin og Thomas Aquinas.

Skulle vi gått gjennom dette like grundig som feks. Stanley L. Jaki (for å nevne en grundig katolsk fysiker og filosof av det konservative slaget), ville boken blitt mange ganger så lang.

For ikke å si en helt annen bok.

Når vi snakker om hvor (lite) "bokstavelig" Augustin leste teksten, henger det forøvrig sammen med hva mange legger i begrepet i dag. Dermed er det ikke gitt at vi er på helt forskjellige planeter når Steenhoff understreker at Augustins bokstavelige lesning "ikke må misforstås med moderne fundamentalisme".

Nei, nettopp, og det er i stor grad den moderne varianten vi har i bakhodet, som en følge av bokens "slagside" mot kreasjonismen.

Muligens har Steenhoff selv noen slagsider når han bastant hevder at den bokstavelige tolkningen av Bibelen var viktigere før reformasjonen enn etter. Hvis han på ramme alvor mener at literalistiske tolkninger noenlunde tilsvarende senere protestantisk tradisjon (som i kreasjonismen) var mer fremtredende før reformasjonen, høres det ut som revisjonisme som ikke vil akseptere beskyldninger om at katolikker ikke tok Bibelen på alvor før Trent.

Antagelig leser jeg ham feil her, eller han formulerer seg unødig upresist (noe noen og enhver kan gjøre i blant), så la det ligge.

I den grad vi har skjev- eller feilfremstilt noe av Augustin (og det er vi åpne for, som nevnt i en post for en måned siden), spiller det liten rolle for argumentasjonen i boken. Både evolusjonsteorien og kristen tro kan likevel henge svært godt på greip.

Kommentaren fra Steenhoff om den historiske delen av boken blir ikke mer treffende av at han ikke omtaler (heller ikke kritisk) det vi har brukt mest plass på. Mer presist er det hvordan et utvalg kristne tenkere i middelalderen og mer moderne tid har forholdt seg til alt fra naturlover til fossiler og geologisk datering.

Saken er selvsagt ikke å gi en fyllestgjørende presentasjon, men å løfte frem stemmer og perspektiver mange i dag er dårlig kjent med.

Hvis noe av dette likevel omtales (det er ikke helt klart akkurat hva han har i tankene her), er det kun med at

Forfatternes revisjonisme truer etter mitt skjønn med å underdrive motstanden mot Darwin. Beretningen er altfor harmoniserende. Biskop Wilberforces polemikk mot Darwins teori allerede i 1860, ett år etter at Artenes opprinnelse utkom, er ikke nevnt med et ord.

Her er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. At Steenhoff trekker frem dette eksempelet, bekrefter nettopp behovet for "myteknusing", selv om han skulle oppfatte den som slitsom.

Siden biskopens usignerte anmeldelse i The Quarterly Review av Artenes opprinnelse var vitenskapelig orientert og ikke spesielt polemisk (eller teologisk), er det vanskelig ikke å konkludere med at det er debatten mellom ham og Darwins bulldog Thomas Huxley som er i tankene.

Men at denne debatten skal ha vært stormfull, viktig eller uttrykk for en klar front mellom teologer og naturvitenskapsmenn er en myte (nummer 44) som «knuses» i Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø (og i en rekke andre av mine bøker de seneste ti årene, så vi lot den ligge denne gang).

Det stemmer heller ikke at Wilberforce skal ha spurt sarkastisk om Huxley "foretrakk å stamme fra apene på sin bestefars side eller på sin bestemors?». Eller at denne skal ha sagt at ”Gud har gitt ham i mine hender!”, reist seg og gjort biskopen til latter med å svare at 

Stod valget mellom å ha en stakkars ape til bestefar og en person med rike evner og innflytelse som bruker dette til å latterliggjøre meningsmotstandere i en seriøs vitenskapelig diskusjon, ville jeg nok uten å nøle ha foretrukket apen.

Hvorpå teologen angivelig gikk skamfull hjem i visshet om at teologien var kommet til kort i kampen mot biologene, at Darwin hadde vunnet over Moses. 

Denne gjengivelsen av replikkvekslingen og stemningen er fra tretti år etter begivenheten og stemmer dårlig med samtidige brev og referater. Utsagnet om å stamme fra apene på sin bestefars side (bestemor var ikke nevnt) kom opprinnelig fra Huxley selv. Og selv om det stemmer at det forekom retoriske innslag og Huxley sa at han foretrakk apen fremfor en som brukte sine rike evner til å latterliggjøre sine motstandere, var utvekslingen vitenskapelig orientert - uten tilløp til slagsmål mellom tilhengere og motstandere av Darwin, eller mellom teologer og biologer.

Og ikke bare fordi den gode biskopen også var ornitolog.

Ved siden av å antyde hvor mye ekstra plass omtalen av myten hadde krevd i boken, gjenspeiler dette i stedet nettopp vårt poeng om at det ikke var store sjokk eller opprivende debatt de første årene etter 1859, slik også den britiske historikeren vi henviser til i boken forteller. Mye av det vi i dag tenker om de første årene etter Artenes opprinnelse er farget av en senere debatt og tidsånd, inkludert ønsket om å fremstille teologer som dogmestyrte, kranglevorne og obskurantister. 

Vi ser dette ikke minst i Andrew Dickson Whites bok fra 1896, A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom. Til tross for at den lenge har vært diskreditert, farger boken dessverre fortsatt populærvitenskapens (og dermed folk flests) syn på forholdet mellom tro og vitenskap i historien. 

Steenhoffs hovedanliggende synes uansett å være at Davidsen/Søviks innfallsvinkel er «rasjonalistisk» og dermed  

veksler mellom å sette alle krefter inn på å forsvare kristendom ut fra ny forskning, og å avvise noen etter mitt skjønn sentrale kristne poenger. Som mirakler eller visjoner. Når Peter og Johannes får se Moses og Elia, tror ikke forfatterne det betyr at de "faktisk var til stede". Men det vet jo verken Davidsen eller Søvik - de var jo ikke til stede, de heller.

Dette er underlig logikk. Selv om Steenhoff ikke skulle være kjent med at vi i tidligere bøker har argumentert grundig for det største mirakelet av dem alle, Jesu oppstandelse (som nevnt i boken), er det uvant kost at noen hevder at vi avviser visjoner med det belegget at vi tror på en visjon.

Sitatet er forøvrig ikke knyttet til noe vi sier direkte om mirakler, men til et svar på spørsmålet om de døde kan se oss nå. Der tenker vi at det ikke er nødvendig å tolke Moses og Elias' møte med Jesu disipler som at de som døde likevel rent faktisk var der, kroppslig. 

Noe som altså har betydning for vårt syn på de døde, ikke på mirakler. 

Noe av anmelderens reaksjoner på boken kan nok også henge sammen med det han nevner om «apofatisk teologi», altså en tradisjon der poenget er at man ikke kan beskrive hva Gud er, kun hva Gud ikke er. Det finnes utvilsomt en del å være kritisk til om man foretrekker denne eller enda mer kristenmystiske vinkler. Ikke minst når vi forsøker å relatere Gud til skaperverket på ulike måter, inkludert hjerneforskning i diskusjonen om hva sjel er for noe, og hvordan Gud kan være både én og treenig. 

Men en slik kritikk sier mindre om boken, enn om anmelderens preferanser. Den sier nok også noe om hvor godt han har lest boken der vi altså på side 49 beskriver vårt ståsted (teistisk evolusjon) med at 

Mirakler er mulige, men liten grunn til å forvente at Gud har gjort noe direkte i naturhistorien, i motsetning til i verdenshistorien, som ved Jesu oppstandelse.

Anmelderens preferanser er ikke mindre tydelige når vi nærmer oss konklusjonen.

Dette handler ikke om et valg mellom fundamentalisme og fornuft, men om å anerkjenne at det finnes en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. Det krever åpenhet og tillit - og ydmykhet til å innse at ens egens fortolkningshorisont er ytterst feilbarlig. Det er et vel så godt vitenskapelig som teologisk prinsipp. Når Davidsen og Søvik klubber ned kreasjonister og mirakler med fornuften som våpen, er det ikke mye ydmykhet å spore, hverken teologisk eller epistemologisk.

Siden vi ikke klubber ned mirakler eller visjoner, er det muligens flere som kan slite med fortolkningshorisont og epistemologisk ydmykhet. 

Det er uansett uklart hvor opplagt det er at vi sliter (eller "klubber ned") når vi sier (side 113) at 

Forfatterne av denne boken mener at evolusjonslæren er den beste forklaringen vi har, men heller ikke vi er i stand til å kikke Gud i kortene. Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig, slik vi som kristne ellers mener han kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse slik vi argumenterer for i boken Gud – mer enn Feelgood?.

Eller som når vi skriver (side 120) at

Vi skal nå se mer inngående på Bibelen og kristen tro, evangelium, synd og frelse i lys av evolusjonslæren. Det betyr ikke at vi tror vi har levert en fasit der vi får alt til å gå opp, rasjonelt og greit. Verden er ikke slik, enten vi tenker vitenskap eller kristen tro. Vi har likevel erfart det som både spennende og utviklende å ta denne type spørsmål på alvor. Kanskje kan noe også være til hjelp for dem som opplever at det er ett eller flere punkter her som gjør at de ikke får til kristen tro.

Det er i tillegg noe uklart hvor ydmyk og lite debattglad Steenhoff vil være i møte med kalvinister, islamister eller andre antikatolikker som måtte hevde at de bygger på tanker fra en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet. 

Eller overfor forfattere han på noen områder tydelig feilleser.