Fyrstelig kviss

Med denne er fredagsquizzene ajour, slik at jeg ikke trenger å tilbakedatere med mer enn noen få dager. Det hjelper litt at den måtte flyttes til lørdag, siden mangt kom i skyggen av dette seminaret.

Denne gangen ble det som ventet behov for atskillige sitater for å komme frem til et verk, en tid og (her er det bare å holde seg fast) - en forfatter.

Når ca. er dette skrevet? Hva er anledningen? Hvem kan ha skrevet det?

Første sitat:

Statsoverskuddet økes best ved å fjerne overflødige utgiftsposter, kutte unødvendige stillinger, unngå krig og utenlandsreiser (som minner mye om kriger), kontrollere grådige offentlig ansatte og være mer opptatt av å styre landet rettferdig enn av å utvide territoriet.

Siden forslagene strakk seg fra Machiavelli til Per Borten, Adolf Hitler til Anders Lange, noen foreslo også premachiavelliske forfattere, var det bare å komme med et nytt sitat.

Tre ting vil ha størst effekt: å studere geografi, studere historie og hyppig besøke byer og distrikter. La ham være særlig nøye med å bli kjent med plasseringen av distrikter og byer, deres historie, natur, institusjoner, tradisjoner, bragder og rettigheter.

Nei, dette er ikke fra Frankrike eller fra Norge, og denne gangen slett ikke fra 1200-tallet.

Altså bare å slå til med et tredje sitat.

Ønsker du å konkurrere med andre fyrster må du ikke tenke at du viser din overlegenhet ved å berøve dem landområder eller beseire deres tropper, men bare ved å ha vært mindre korrupt enn dem, mindre grådig, mindre arrogant, mindre irritabel og mindre impulsiv.

Og, nei, det er verken Sun Tsu eller Marcus Aurelius.

Dermed et fjerde sitat, fra rett etter det andre (om å studere geografi og historie og slik):

Det stemmer at tyrannen også studerer disse tingene svært nøye, men fyrsten skiller seg ut ved motivet fremfor handlingen. En lege undersøker kroppens funksjoner for å være bedre i stand til å hjelpe, en giftblander studerer dem også, men for å bli enda sikrere på å drepe.

Siden det ikke var fra Fredrik den Stores Antimachiavelli, krevdes et femte sitat

Mange revolusjoner skyldes for høy skatt. Følgelig må den gode fyrste være nøye med å opprøre folkets følelser så lite som mulig med skatter

Da noen foreslo Luther, var det greit å fortelle at dette var fra 1516, i en bestemt anledning og ta et sjette sitat.

Enkelte av fyrstenes menn har kun til hensikt å presse så mye som mulig ut av befolkningen med den ene unnskyldningen etter den andre i troen på at de handler i fyrstenes interesse, som om disse skulle være folkets fiender.

Og et syvende som forteller at den gode fyrsten må være full av

visdom, rettferdighet, moderasjon, forutseenhet og streben etter alles velferd.

Siden noen foreslo paven, antagelig fordi det var jeg som spurte, måtte det avkreftes. 

I stedet snakker vi om en av de virkelig kjente personene i første halvdel av 1500-tallet. Som ikke var Thomas More, selv om Utopia kom samme år.

Anledningen er rett og slett at Karl I (senere keiser Karl V som kalte Luther inn til et visst møte) blir innsatt som regent i Spania.

Det åttende sitatet er  altså stilet til en nyinnsatt fyrste i Europa og i håp om at denne vil styres av fornuften.

Vårt fremste mål må være å undervise fyrsten i ferdighetene som er relevante for å styre landet klokt i fredstid, fordi han ved dette må gjøre sitt ytterste for at krig ikke blir nødvendig

Og svaret er Erasmus fra Rotterdam, kanskje den aller mest kjente renessansehumanisten. Altså ingen sekulærhumanist, men en klassisk skolert kristen tenker i beste middelaldertradisjon.

Selv om han i dårlig renessansetradisjon var lite opptatt av naturfilosofi.

Verket er En kristen fyrstes utdannelse, skrevet etter Machiavellis Fyrsten, men publisert noen år tidligere.

Det hører med at den ikke alltid like gode Fyrsten Karl nok ikke var mest kjent for å støtte fredelige aktiviteter, verken i Europa eller Amerika. 

Lærde råd til regenter minnet den gang som nå mest om å skvette vann på gåsa.

Siste sitat er likevel for å utdanne gjes lesere uansett livssyn.

Sørg nøye for at skjevheter i rikdom ikke blir for store. Jeg vil ikke at noen skal bli fratvunget hva de eier, men det bør lages et system som forhindrer at de manges rikdom kommer kun et fåtall til gode.

Trasig humanisme

Siden Dan Brown har bidratt til å popularisere transhumanisme, kan det være greit med noen trassige tanker om den mer trasige siden av honnørordet humanisme.

Eller mer presist om den romantiske lengselen etter å skape oss om til noe som er bedre.

Og bedre høres jo ut som bra, ikke sant? 

Bortsett fra det aldri så lille forbeholdet at vi ikke vet helt hva det å være bedre betyr eller hva det krever at vi gjør mer eller mindre av eller hvordan vi skal komme dit eller hvordan vi kan vite om vi er kommet dit.

Noe som er på linje med å ønske å bli mer ijkri, siden det er en bedre bokstavrekkefølge enn kriji. Eller yiutyhumanisme, siden det avgjort er bedre enn uiytyhumanisme.

Synes du likevel transhumanismen er en god idé, kan denne lille Poe-pastisjen om da Chesterton fant Overmennesket, være opplysende.

En liten smakebit kan sikkert smake.

I reached the door towards the twilight, and it was natural that I should fancifully see something dark and monstrous in the dim bulk of that house which contained the creature who was more marvellous than the children of men. 

When I entered the house I was received with exquisite courtesy by Lady Hypatia and her husband; but I found much greater difficulty in actually seeing the Superman, who is now about fifteen years old, and is kept by himself in a quiet room. 

Even my conversation with the father and mother did not quite clear up the character of this mysterious being. 

Lady Hypatia, who has a pale and poignant face, and is clad in those impalpable and pathetic greys and greens with which she has brightened so many homes in Hoxton, did not appear to talk of her offspring with any of the vulgar vanity of an ordinary human mother. 

I took a bold step and asked if the Superman was nice looking. 

"He creates his own standard, you see," she replied, with a slight sigh. "Upon that plane he is more than Apollo. Seen from our lower plane, of course--" And she sighed again.
I had a horrible impulse, and said suddenly, "Has he got any hair?"
There was a long and painful silence, and then Dr. Hagg said smoothly: "Everything upon that plane is different; what he has got is not... well, not, of course, what we call hair... but--" 

"Don't you think," said his wife, very softly, "don't you think that really, for the sake of argument, when talking to the mere public, one might call it hair?" 

"Perhaps you are right," said the doctor after a few moments' reflection. "In connexion with hair like that one must speak in parables." 

"Well, what on earth is it," I asked in some irritation, "if it isn't hair? Is it feathers?" 

"Not feathers, as we understand feathers," answered Hagg in an awful voice.

Nå betyr ikke det at jeg har noe i mot et samfunn uten tårer eller død. Tvert i mot tror jeg et slik vil komme. Vi kan også bedre forholdene på jorden atskillige hakk, enten vi snakker medisin eller moral.

Men det betyr ikke at løsningen er noe såpass overmenneskelig som en evig, sekulær himmel. Selv om det kunne blitt en flott horrorfilm.

Som aldri tok slutt.

Du er egentlig ateist

Enkelte lærere og politikeres kamp mot de skjeve testene i PISA kan forlede utrente øyne til å tro at tester er noe herk.

Mens det altså ikke virker helt slik når Facebook flest vil finne ut hvem man er i Game of Thrones.

Noen av testene gir seg til og med ut for å være seriøse. De har i hvert fall en agenda. En av disse er BHA - The British Humanist Assosication (altså britenes utgave av Human-Etisk Forbund) - som spør hvor mye livssynshumanist du er.

Og siden sekulærhumanister er vitenskapelige folk, opptatt av saklighet og etterprøving, er det bare å forvente at de har nøye vurdert hva ulike livssyn mener slik at de kan skille klinten livssynshumanisme fra hveten teisme.

For det hadde tatt seg ut å stille spørsmål som mange kunne svart det samme på.

Det er derfor Høyre når de tester hvor mye Høyre-velger du er ikke spør "Støtter du miljøvern?", "Er du for pensjon?" og "Bør det være fengselsstraff for innbrudd?".

Eller hevder at om du svarer ja på disse, er du Høyre-velger.

Så useriøse er selvsagt ikke de britiske livssynshumanistene i BHA?

Vel, dessverre.

Enten det skyldes iver eller inkompetanse, har de falt for fristelsen til å la eget livssyn fremstå romslig og rasjonelt, livsbejaende og fremsynt, mens andre livssyn ikke tenker selv, men bare følger Boken og Autoritetene (TM) blindt, og ser alt kun i et rent "religiøst" perspektiv.

Skylappene er godt festet allerede i første spørsmål.

 

Man kunne altså tenke seg noen teblader mer klargjørende påstander. Det hadde også duftet godt med fære enn tre klare alternativer for livssynshumanister. Det er ikke like morsomt å kaste terninger som gir seksere uansett. 

Eller å dytte alle "religiøse" inn i alternativ tre.

Selv kan jeg altså svare ja på alle unntatt nihilistalternativet. I likhet med ikke få muslimer, jøder og andre gudstroende, både i og utenfor de britiske øyer.

Tenker livssynshumanistene i BHA at gudstroende ikke ser mening i opplevelser eller følelser eller evner eller hobbier eller interesser eller oppgaver eller mennesker i den verden de tenker Gud har skapt, har man lest for mye Russell og Dawkins - og det med hånden for det ene øye.

Det lyser ikke mer vett og vidsyn av andre spørsmål.

 

Her tenker man noen tekopper opplagt at påstand nummer to treffer målgruppen - og altså er et alternativ til de andre. Mens den i realiteten handler om en helt annen sak.

Som altså ikke er hva universet ER, eller hvordan det BLE TIL, men hvordan man best kan UTFORSKE DET.

Sagt på en annen måte er det historieløst og høl i hue å legge opp til en motsetning mellom å tenke at universet er skapt og at den beste måten å finne ut av naturen er naturvitenskap.

Det er som å si at siden huset er tegnet av en arkitekt, kan jeg ikke måle veggene med tommestokk eller bruke metalldetektor for å finne myntene jeg mistet.

For å servere det med teskjeer, kan gudstroende svare ja på alle påstandene, avhengig av dagsformen.

Nå skulle man kanskje tro at verre brygg enn dette, kan det ikke bli. Men man skal aldri undervurdere hvor mye tunnelsyn kan stimulere til. 

Her blandes altså hummer og kanari så det er vanskelig å se om man tenker te eller kaffe.
Man forveksler skjønnhetsopplevelse med perfeksjon. Man setter hvordan vi bør leve (miljøvern og fremtidige generasjoner) opp mot hvordan noe er blitt til (design) og hvordan jeg føler det akkurat nå.

Selv kan jeg uten videre svare ja på 1 og 3, selv om 1 kommer best ut her. Alternativ 2 tester ikke annet enn fordommer hos dem som har laget spørsmålsalternativene for BHA.

Å gjette resultatet av testen, var lettere enn å lete med dårlige briller etter en tekanne i bane om Mars.

I morgen på Dekodet finner du testen som viser at du egentlig er kristen.

Sensasjon: Naturvitenskap er ikke humanisme

Hvordan vi vet hva som er sant, er alltid et godt spørsmål.

Enkelt sagt handler dette innen matematikken om logisk konsistens, innenfor fag som fysikk om å finne falsifserbare hypoteser som kan testes mot evidens, innenfor historien om å vurdere hva som er den beste forklaringen på ulike typer kilder og historisk materiale.

På noen områder er det ikke er så enkelt, enten vi snakker om politikk, lover eller livssyn, rett og slett fordi vi mangler eller er uenige om hvilke metoder som er egnet. Selv om noen av oss mener at i store spørsmål som hva slags virkelighet vi lever i, handler det om å vurdere hvilken logisk konsistent helhetsforklaring som skaper best sammenheng i flest data.

Men det gjelder altså ikke britiske humanister. For dem handler all sannhet om naturvitenskap, i hvertfall når de skal formidle budskap på to minutter. 

Som så ofte spør jeg meg hvorfor så mange humanister generelt sett oppfatter at deres livssyn følger av naturvitenskapen. Altså ikke bare er informert av den, men rett og slett er en konskevens av naturvitenskap i praksis.

Dermed kan tenkes større sjokk enn at dette er sentralt i en kampanje i regi av British Humanist Association (BHA), frontet av ikke ukjente Stephen Fry som mange oppfatter som mer enn normalt troverdig og verdt å lytte til.



Videoen viser altså at skal man finne ut av hva som finnes, må man bruke naturvitenskap.
Eller, som den avslutter med "Science, there's no better method".

Og det er jo i og for seg greit, hvis det man er opptatt av er naturfenomener, altså hva naturvitenskapen handler om. Men så kommer den tydelige meldingen at "That's humanism!".

Med hvilket man nok ikke mener en viss type universitetsfag eller kristenhumanisme.

Nå er det mulig at man ikke tenker så direkte livssyn. Vi kan sikkert lage en hypotese om at dette bare er et slagord for alt som lages av BHA, som en signatur på hvem som har sponset videoen.

Men det står altså ikke noe forbehold om slik. Og det er del av en kampanje som skal fremme sekulærhumanisme.

Normale seere vil kort sagt tenke at det videoen sier, er at naturvitenskap er humanisme.

Altså på linje med si at skal man finne ut hvor mye en sekk poteter veier, må man bruke en vekt. Og så slenge på at "That's humanism!".

Som mer eller mindre underforstått må bety at andre livssyn er skarpe motstandere av vekter.

Men la oss nå ta disse britene på ordet. La oss videre anta at de har et ønske om å fremme det som er sant. Og skal de finne ut av det, er det altså naturvitenskapen som gjelder, i følge videoen.

For livssyn handler jo om hva man holder for sant og rett. Jeg kjenner ikke mange som vil stå for livssyn de selv mener er usanne. 

Når vi så ser at britiske humanister fremmer visjoner og verdier som naturvitenskapen verken støtter, eller er i stand til å støtte, er det ikke vanskelig å se at organisasjonen står for påstander valgt i tro.

Altså noe som vi ikke kan vite at er sant, siden det ikke følger av naturvitenskap.

Hva er så dette?

I følge hjemmesiden handler dette for det første om menneskerettighetene. Som altså ikke på noen måte kan begrunnes med naturvitenskap. Det er altså umulig å vite om disse rettighetene er sanne eller rette eller gode, om naturvitenskap er eneste vei til sannhet.

Tvert i mot, hvis alt som eksisterer utelukkende er partikler i bevegelse, kan vi vite at de ikke er rette eller gode. Finnes ikke noe som rent faktisk - uavhengig av hva mennesker måte mene til ulike tider - er rett eller galt, kan vi ikke gjøre særunntak for menneskerettgihetene.

Eller bedrive special pleading som det heter på enkelte språk.

Vi ser det samme når man vektlegger naturvitenskapelig metode. For hvis det er én ting som er sant om naturvitenskapen, er det at metoden ikke kan begrunnes naturvitenskapelig. Den er i stedet en forutsetning for naturvitenskap. Den kan velges av mange og gode grunner, men altså ikke ut fra en sirkelargumentasjon.

Heller ikke det BHA kaller for "humanist values", "reason, empathy, and a concern for human beings and other sentient animals", lar seg begrunne av naturvitenskap.

På samme måte som det som ofte erklæres å ligge i bunnen av en denne typer verdier og etikk, vår evne til "decisions", til å gjøre autonome valg som altså er en forutsetning for moralsk ansvar.

Mener man å ha en naturvitenskapelig begrunnelse for at valg og autonomi er mulig i en verden der verken biologien, kjemien eller fysikken synes spesielt autonome, er den imidlertid vanskelig å finne på hjemmesiden.

I likhet med noe som helst annet av naturvitenskap som støtter det som gjøre humanisme til humanisme.

Skal du kun holde deg til naturvitenskapelige sannheter, er det altså ingen grunn til å holde deg til humanismen.

Krøll i Kosmos

Det overrasker ikke at den nye versjon av den klassiske TV-serien Kosmos fra 1980-tallet er en fabelaktig presentasjon av vårt spennende og storslagne univers.

Selv om Neil deGrasse ikke har like mange stjerner i blikket som Carl Sagan i den opprinnelige serien, viser første episode at serien er verdt å følge fra premieren førstkommende søndag klokken 22 på National Geographic Channel.

Men når det er Sagan som er forelegget, er det også grunn til bekymring. Jeg hadde sans for den opprinnelige serien, men den gikk dessverre i krøll på to områder.

For det første var den ingen nøytral formidling av naturvitenskapelige oppdagelser. Sagan slo fra første stund fast at alt som eksisterte var materie.

Han brukte ikke serien til å argumentere, han brukte den som prekestol.

Sagan bedrev ren forkynnelse av et gjennomgående materialistisk livssyn. Støttet av en sjelden visuell skjønnhet - og uvanlig overbevist predikant. Det er ikke underlig at serien for mange ble en vei inn i et ateistisk perspektiv.

For det andre brakte Sagan en typisk og tendensiøs fortelling om forholdet mellom tro og vitenskap i historien. Få har spredt myter mer effektivt og med mindre evidens enn Sagan. Ingen har delt oppbyggelige ateistiske historier for en større målgruppe.

Fri Tanke ber humanister benke seg foran TV søndag kveld.

Det er verdt å merke seg at det faglige innholdet i den opprinnelige Cosmos-serien var så solid at den trengte få faglige revisjoner etter mer enn 30 år med astrofysisk forskning. 

Nei, det faglige innholdet var så dårlig at det var avvist lenge før serien var laget.

Da snakker vi selvsagt ikke om kosmologien, men om historiefremstillingen. Blant det Carl Sagan presterte i serien var som jeg viser med kilder i denne boken å spre myter som at den kvinnelige naturfilosofen Hypatia ble foraktet av kristne fordi hun var "et symbol på lærdom og hedenskap". Noe som i følge Sagen de første kristne stilte "i klasse med hedendom", og at hun ble drept som følge av dette.

Mens hun altså i realiteten nøt stor anerkjennelse blant sine mange kristne elever og ble offer for en maktkamp som handlet om politikk, ikke livssyn.

Videre hevder Sagan med patos og fortsatt uten henvisning til en eneste kilde at det sagnomsuste biblioteket i Alexandria ble ødelagt av kristne og det med forsett.

Han beskriver det som en av de største katastrofene i historien siden resultatet i følge Sagans manglende research var vi mistet det aller meste av antikkens lærdom.

I stedet for å oppsøke et moderne bibliotek og lære bedre illlustrerer Sagan dette med en tidslinje over filosofer og vitenskapsmenn. Mellom år 415 og 1493 er linjen tom. Kirken satte menneskeheten tusen år tilbake. 

Uten kirken hadde vi nok kolonisert galaksen for lengst.

Dermed er det ikke til å unngå at Sagan også faller for myten om at Giordano Bruno var en martyr for naturvitenskapen. For å komme i mål med dette må han fremstille Bruno som om han skulle være forsker og naturviter.

Sagan presterer til og med å hevde at Bruno etter "alt å dømme" var "det første menneske som klart uttrykte forestillingen om et stort - faktisk uendelig - antall verdener" (side 145). 

Mens altså realiteten er at senere kardinal Nicholas Cusa (1401-1464) hevdet det samme over hundre år tidligere. 

His cosmological speculations, therefore, did not merely anticipate the Copernican revolution; they went far beyond it. The universe of Cusa was not a heliocentric cosmos with finite size, but a centerless cosmos whose size is infinite. 

Bruno er kort sagt ikke etter "alt å dømme" den første, han er det beviselig ikke.

Og siden Cusa ble kardinal, er det ingen grunn til å tenke at Bruno ble henrettet for feil astronomi.

I realiteten var Bruno ingen naturvitenskapsmann. Han avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. I god esoterisk ånd var Bruno mer opptatt av indre syner av et uendelig antall besjelede solsystemer, enn av å observere solsystemet.

Han tilhørte Alternativmessen, ikke Astronomiforeningen. En serie som skal fremme vitenskap fremmer i stedet en altier.

Det var ikke bare fordi Bruno i beste Bente Müller-stil mislikte matematikk at han hadde lite til overs for "matematikere" som samtidens astronomer. Han hadde i det hele tatt lett for å få uvenner, overalt hvor han reiste. Han la seg ut med fyrster og folk. Han ble kastet ut fra land eller land.

Kanskje kan han best beskrives som en kontrær, en kranglefant med et overutviklet selvbilde.

Det betyr ikke at det er noen grunn til å forsvare at Bruno ble dømt. Men skal man drive eller formidle vitenskap, får man også her holde seg til evidens. Bruno ble anklaget for alt fra heresi (panteisme, ikke astronomi) til politiske konspirasjoner og spionasje. Mye tyder på at han kan ha vært agent i London på 1580-tallet for dronningens etterretningsjef Francis Walsingham. Siden de han spionerte på var katolikker, er det ikke underlig om det kom i betraktning under rettsaken.

Sagan er i det hele tatt så gjennomgående uten innsikt i naturvitenskapens historie (og dermed hvordan vitenskapelige fremskritt generelt skjer) at han likestiller heldig gjetting med empiriske oppdagelser. Dermed kan Sagan skrive om Aristarkos (310-230 f.Kr) som påstod at jorden bare er én planet blant flere som går i bane om solen og at stjernene var uendelig langt borte. 

Disse konklusjonene var helt korrekte, men vi måtte vente i nærmere to tusen år før disse sannhetene ble oppdaget igjen.

Mens ekte naturvitenskap altså ikke handler om påstander er korrekte, men om det er evidens for dem når de blir fremsatt. Jeg driver ikke forskning om jeg skulle komme til å hevde noe som først viser seg å være testbart og korrekt om to tusen år. I stedet handler det altså om hvor godt hypoteser og modeller står seg mot empiriske data og fysiske lover. Det var ikke mulig å gjøre dette med Aristarkos før på 1600-tallet og det er uansett ikke korrekt at stjernene er uendelig langt borte.

Det er talende for Sagans evne eller vilje til å sjekke en viss type påstander at han i boken Comets til og med spredte myten om at paven bannlyste Halleys komet i 1456.

Noe av det Sagan er mest kjent for er hans bullshit detector (eller tøvdetektor på norsk), en liste over gode regler som kan brukes til å skille mellom vås og viten. Dessverre brukte han den ikke selv på områder som støttet hans negative bilde av forholdet mellom kristen tro og vitenskap.

Skulle noen fortjene å miste troverdighet for å spre tøv og tro, stiller Sagan selv ikke helt bakerst i køen.

Og nå står den nye serien i fare for å stille seg på samme plass.

Denne gangen er det astrofysiker og vitenskapsformidler Neil deGrasse Tyson som er programleder. Grunnideen og mye av manuset bak den orginale serien er beholdt, men serien er oppdatert til dagens standard når det gjelder animasjoner og presentasjonsteknikk.

Og hva brukes så disse animasjonene til? Jo, bl.a. til nettopp å illustrere fordummende forestillinger som at Bruno skulle han relevans for astronomi og vitenskap.

Dermed gjør myten Tyson så punch drunk at han til tross for å si at Bruno ikke var naturviter, gir ham så stor plass at det er vanskelig å unngå inntrykket av en martyr for vitenskapen. Mens han altså var en martyr for antivitenskap.

For akkurat den type holdning og misbruk av vitenskap som så forbilledlig angripes i aksjonen Ingen liker å bli lurt.

Nå befinner vi oss heldigvis i en annen tid enn da den opprinnelige serien gikk. Mens Sagan kun møtte hjertesukk i bortgjemte bøker, har mange allerede avdekket Tysons fordreielser av historien, inkludert Slate og vitenskapsmagasiner som Discover.

Så kan vi jo selvsagt sukke over den ikke uvanlige og høyst velmente kommentaren i Fri Tankes oppslag om at

– Det beste med serien er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Når jeg leser slikt, blir jeg alltid sittende å klø meg i hodet. Det er som å si at det beste med en serie om norske fjell er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Eller altså at en gnistrende flott naturserie er et argument for at alt kun er natur. Og at naturen er gnistrende flott.

Hva i all verden det faktum at kosmos er mystisk og storslått har å gjøre med et materialistisk verdensbilde er det altså ingen som helt logikk i. Ikke bare fordi det store problem i bevissthetsfilosofi er hvordan en rent materiell hjerne kan handle om forhold som qualia, altså skjønnhet og kvaliteter og i det hele tatt tanker om noe som helst.

For hvordan kan rent materie, stoffer og partikler som altså beskrives ved posisjon, hastighet, spinn osv. handle om noe som helst? Hvordan kan organiske molekyler få frem at noe er vakkert eller mystisk?

Viktigere enn det i denne sammenhengen er at ingen livssyn har monopol på universet. Kosmos er fritt for alle. Det er like storslagent enten man stemmer Høyre eller Arbeiderpartiet, er nonne eller naturalist.

Om ikke annet understreker kommentaren hvor viktig stemninger og opplevelser er for et verdensbilde. På samme måte som man kan oppleve Guds storhet på fjellet, kan man oppleve naturens storhet. Uten at noen av delene er et logisk argument for at Gud finnes eller ei.

For det er enda en myte at et verdensbilde bare kan slås fast, slik Sagan gjorde da han startet sin praktfulle preken, eller TV-serien Kosmos som den kalles.

Skepsis om skeptikerne

Noe av det som leses med mest interesse er tidsskrifter, ikke minst fordi man på kort plass kan få oppsummert spennende stoff.

Blant bladene som abonneres på er Human-Etisk Forbunds Humanist, Norges beste og mest lettleste tidsskrift om temaer som ekstremisme og skepsis, humanisme og historie, alternativbevegelsen og nyateisme, til tider kjemisk fritt for fordommer og faktoider om religion.

Innholdet i seneste nummer er såpass spennende at du ikke har annet valg enn å gå til nærmeste Narvesen og finne det i hyllene. Er det ikke der, kan du fortsette til nest nærmeste.

Grunnen til at det er spennende er både viljen til å se skepsisbevegelsen litt utenfra og å dele erfaringer fra den norske grenen av dette. Og så er det for enkelte av oss interessant å se hvordan spørsmålet om "religiøse" (hva nå det er) kan være skeptikere har vært diskutert de seneste årene, og da ikke minst kristne  eksemplarer av arten, eller angivelige eksemplarer.

Hvis du lurer på om en fyr som Bjørn Are Davidsen er falsk eller ekte skeptiker, blir du kanskje klokere av å lese Audhild Skoglunds rapport fra skeptikerforumet.

Mens du nok ikke blir like klok av (eller på) artikkelen om bibearkeologi og Den historiske Jesus.

Da kan det være godt å roe seg ned med artikkelen der Dawkins og nyateister får noen pass påskrevet av Kjetil Hope.

Gule som ekstremist

Det er et tegn i tiden, og ikke bare fordi vi feirer den kjære kristne høytiden advent, at Natt&Dag har et temanummer om Gud.

Mye tyder altså på Gud er litt sånn som internett, kommet for å bli.

I likhet med dem som ikke holder seg til noen gudstro.

En av de som blir intervjuet er Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund og nå postdoktor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og aktuell med boken Ekstremismens kjennetegn.

En hyggelig og oppegående kar som ikke er redd for å si fra om ekstremisme og dårlige debatter. Men som man, når man ser litt etter, kan ane har noen blindfelter. Uten at han akkurat er alene om det.

For Gule er dette tydelig når han snakker om gudstro og ekstremisme

Når blir troen ekstrem?

– Enhver tro som legger til grunn forhold ved virkeligheten som ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer, er ekstrem. Så hvis du tror at det finnes en gud, stemmer ikke det med virkeligheten slik vitenskapen avdekker den, og det er ekstremt.

Nå er det nok mulig å forstå hva Gule mener, men når han snakker i såpass store bokstaver ender han med å erklære oss alle som ekstremister. Siden vi altså alle tror på ting som ikke stemmer overens med, eller en gang kan la seg begrunne ut fra, vitenskap.

Som den filosofiske posisjonen at vitenskapen er den beste eller eneste vei til kunnskap, også når det gjelder tilværelsen som helhet - som i spørsmålet om det finnes noe mer enn natur.

Altså noe som minner om posisjonen scientisme.

Selv om Gule bruker ordet ekstremisme på flere måter, gir et slik ord aldri positive assosisjoner. Og det gjelder altså alle som tror.

Enhver troende er altså en ekstremist?

– Ja, da er du en deskriptiv ekstremist. Når du tror på en gud. Det betyr ikke at du er en moralsk eller normativ ekstremist, men hvis du tror på noe som ikke kan bekreftes på rasjonelt vis, så har du en oppfatning som strider mot våre beste kunnskaper, og det er en ekstrem oppfatning.

Det blir ikke mindre ... ekstremt når han i neste steg selv fremmer noe som «ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer», altså menneskets verdighet:

Dersom man ikke tror på at mennesket har iboende

verdighet og at denne verdigheten gjelder for alle, er det også en form for ekstremisme?

– Ja, det er normativ ekstremisme og den logiske konsekvensen av det er at man går og henger seg. Velbekomme. Man må kunne forvente at folk er villige til å ta konsekvensene av det de preker. Meningsfull samtale handler om at man har tillitt til at folk faktisk mener det de sier, i den forstand at de er villige å gjøre noe for å bevise at det er riktig. Det finnes ikke gode grunner til å nekte andre en verdighet og de grunnleggende rettigheter man selv gjør krav på. Dermed blir det selvmotsigende å avvise andres menneskeverd. Ellers har man ikke menneskeverd selv – og kan gå å henge seg.

Spørsmålet gikk altså på om man ikke tror på at mennesket har iboende verdighet. I de tilfellene er det plutselig mangelen på tro som gjør noen til ekstremister - selv om de da kalles normative og ikke deskriptive ekstremister.

Hvordan Gule vil argumentere for at vi har en iboende verdighet, og ikke kun mer pragmatisk eller juridisk er blitt gitt noe i den retning som samfunnsmedlemmer e.l., er i det hele tatt et interessant spørsmål.

Vi ser uansett at Gule argumenterer ut fra en ikke vitenskapsbegrunnet tro (eller ikke rasjonelt bekreftet tro), på forpliktelser og logikk, der han altså synes å tro at vi er forpliktet til ikke å opptre selvmotsigende.

Logikken blir ikke bedre av at han ikke begrunner at det er selvmotsigende å hevde at en selv har høyere verdighet enn andre. Hvis det ikke finnes noen reelt sett iboende verdighet, kan det jo brukes mange pragmatiske og relative begrunnelser (som rikere familie, bedre allianser, flere våpen, mer gunstige gener for artens overlevelse osv.).

Noe som er grunnen til at jeg gjerne ser at vi alle blir så ekstreme at vi tror vi er forpliktet til å oppføre oss som om vi har en iboende verdighet.

Kort sagt lever som om det finnes en Gud.

Debatt-samtale om Ateisme og Gudstro i 2012

Diskusjoner er alltid interessante, ikke minst når temaene er store.

De seneste ukene har jeg hatt fornøyelsen av å være med på et opplegg i regi av Ny Generasjon, senest på Høgskolen i Østfold. Dette handler nærmere bestemt om en debattsamtale mellom en kristen (i det høyre hjørnet) og en ateist (i det venstre), enda nærmere bestemt mellom undertegnede ("kristen forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro og vitenskap") og Even Gran ("journalist i Fritanke.no, Human-Etisk Forbunds nettavis for livssyn og livssynspolitikk").

Opplegget er enkelt:

De skal først debattere tre spørsmål:

1. Kan du begrunne ditt livsanskuelse rasjonelt?

2. Hva er de etiske konsekvensene av et ateistisk og kristent livssyn?

3. Hva er meninga med livet?

Etter en pause vil det så være spørsmålsrunde hvor det vil være åpent for spørsmål fra salen.

På fem minutter per punkt.

Selv om opplegget er enkelt er det altså ingen enkel oppgave å presentere dette innenfor rammen. Vi får sikkert vist betydningen av å snakke noenlunde rolig om viktige spørsmål og forhåpentligvis stimulert til noen nyttige samtaler mellom tilhørerne etterpå.

Og med det er nok mye av hensikten oppnådd.

Samtidig er det vanskelig å unngå  at det også skaper et skjevt inntrykk. I stedet for å begrunne rasjonelt blir det mer å bedyre at man kan begrunne rasjonelt. I stedet for å vise bredden av argumenter og erfaringer, blir det mer å påstå at det finnes noen og turnere mer eller mindre finurlige spørsmål.

Nå er jo det i og for seg greit nok for anledningen, og utfallet eller inntrykket har sikkert variert fra sted til sted - både med paneldeltakernes og tilhørernes dagsform. Jeg stiller gjerne opp igjen, om det skulle være interesse.

Men siden det også har foregått andre ting i vår, kan det være nyttig å sammenligne. Noe av av dette var et helgeseminar for IMI-kirken i april, med tre dobbelttimer om litt ulike temaer innenfor feltet Tro og Tanke. Noe annet var syv dobbelttimer om det som på fint kalles apologetikk, ved Høgskolen i Staffeldtsgate.

Selv om det heller ikke ved disse anledningene har vært mulig å ta opp spesielt mye spesielt grundig, har det vært ... noe mer armslag for rasjonelle begrunnelser, argumenter, eksempler og fordypning enn på fem minutter.

Nå betyr ikke dette at man trenger høgskoleutdanning for å være kristen eller gudstroende. Men i et flerkulturelt samfunn med noen århundrers livssynsdebatt på baken, er det behov for pusterom der man tar seg tid til å se på debatten, på meninger og (dessverre ofte) myter om hverandre.

Og, selvsagt, på om det finnes noen gode argumenter.

Min erfaring er at mye av grunnen til at kristne kan komme dårlig ut i livssynssamtaler - og enda mer i offentlig debatt - er både at man ikke har jobbet mye med - eller i det hele tatt er kjent med - argumenter, og at mange vi møter fremstår som mer reflekterte, eller i hvert fall bruker mer av de rette ordene.

Hvis det er en selvfølgelig sannhet at kristne frykter kunnskap og har dårlige argumenter, skal det godt kjøres å få noen til å gidde å lytte. Et bilde i hodet sier mer enn tusen ord. Dessverre bekrefter vi oppfatningene i mange nettdebatter, for ikke å si rundt denne verdens lunsjbord.

Finnes det så noe botemiddel?

Ja, utvilsomt. Selv om det altså ikke følger med garanti for at det nytter, i hvert fall ikke hver gang. Men skal man stå til eksamen kan man enten stole på sin iboende genialtet, eller (her er det bare å holde seg fast) sette seg inn i pensum. Empirien er så langt i favør av sistnevnte.

Vi skal dermed bruke mer enn fem minutter på noe pensumstoff de nærmeste dagene.

Postene som er lagt ut om dette så langt er

- Noe må være evig (16.5.)
- Noe fysisk kan ikke være evig (17.5.)
- Gud må eksistere selv om det fysiske er evig (18.5.)
- Gud? Hva i all verden? (22.5.)

Den sekulærhumanistiske fristelse?

Noen fristelser er såpass sterke at det forbauser at ikke flere faller for dem. Vi tenker ikke da kun på dette internettet og dets irrganger, men på ønsket om å skape en bedre menneskehet.

Er man opptatt av fremtid og fremskritt er nettopp rasehygiene et prinsipielt tankegods som synes å friste enkelte som liker å fremstå som spesielt rasjonelle og vitenskapsvennlige.

Nå har man heldigvis ganske så gode forklaringer på hvorfor dette ikke akkurat har vært direkte høyt på den politiske dagsorden de seneste 60 år.

Likevel er det nok ikke helt tilfeldig at en evolusjonsbiolog og nyateist som Richard Dawkins har leflet med tanken, eller at den i dag kommer til uttrykk på kronikkplass i Aftenposten under den ganske gode overskriften "En sædcelle er ingen far".

Det er filosofen Einar Øverenget ved Humanistisk Akademi som skriver.

"Så hvorfor skulle mennesker ønske å bli foreldre til et barn de ikke er biologisk opphav til? En grunn er selvsagt at de selv ikke er i stand til å få barn. Men kan vi også kunne akseptere andre grunner for en slik måte å få barn på? Hva med en mann eller en kvinne eller et par som ønsker seg barn – og som er i stand til det – men som ønsker å utstyre sine barn med et mer robust genetisk materiale enn det de selv er i besittelse av."

Selvsagt skynder man seg med å finne gode og aktverdige grunner til noe slik. En grunn er er intet ringere enn å unngå sykdom.

Hva om de er genetisk disponert for forskjellige sykdommer de ikke ønsker at deres barn skal arve?

Men så begynner kattene å sprelle i sekken. For hva med utseende? Skal man ikke også kunne ønske seg barn som er penere enn foreldrene?

Hva om de ønsker at deres barn skal se bedre ut enn de selv gjør, slik at de vil stå sterkere sosialt?

Ja, hva om? For barn av stygge foreldre stiller med et handicap fra starten. Stygge foreldre får kort sagt handicappede barn.

Samtidig gjelder det å anlegge en kledelig kritisk holdning. Man må vurdere både for og til og med i mot. Ellers kunne noen komme til å beskylde en for å se ensidig på dette. Eller ikke forstå hva folk flest føler.

Sant nok, jeg synes det virker fremmedartet at mennesker som ønsker seg barn kan henvende seg til en donorsentral for egg og sæd og deretter eventuelt henvende seg til en surrogatmor om de av forskjellige grunner – biologiske eller andre – ikke kan bære frem barnet selv. Men hva gjør det om jeg reagerer på det; det er i ferd med å bli en realitet. Et politisk flertall har tatt de første skrittene. Det utfordrer tradisjoner, men gjør det noe? Et sted inn i fremtiden er det kanskje slik barn primært blir unnfanget. De vil sikkert se på det som et fremskritt.

Kanskje vil de smile litt av den måten barn unnfanges på i dag – sånn helt uten kontroll.

Inntil da er det ihvertfall ikke det å smile som oppleves som den mest nærliggende gesten fra enkelte av oss. Og det skyldes ikke kun at vi er sånn helt uten kontroll.

Eller opplever dette som en heller grell argumentasjon muligens ukontrollert unnfanget i iveren etter å vise hvor tilstivnede og akterutseilte disse fordomsfulle motstanderne av den nye ekteskapsloven er.

En debatt om rasehygiene, familiestrukturer og biologisk opphav kan og bør føres med rasjonelle argumenter. Gjør man ikke det, blir det rett og slett ingen debatt, kun krangel.

Utfordringen er imidlertid at med de rette premissene kan nesten hva som helst bli rasjonelt.

Gitt et syn på mennesket og menneskeheten som noe vi kan forbedre, som har karaktertrekk - som egoisme - som vi bør dempe/fjerne, og det er mennesket alene som bestemmer alle verdier (og disse endrer seg jo så likevel med århundrene), uten å skjelne til noe annet enn en "konsekvensetikk", er det muligens ikke noe rasjonelt galt (et ord som uansett ikke uttrykker noe grunnleggende om virkeligheten, det handler kun om valg og vanetenkning) med rasehygiene.

Tanken oppleves i hvertfall tydeligvis som besnærende for en og annen. Og det dempes nok ikke av det begynner å bli noen generasjoner siden forrige runde med velmenende filosofer og helsepolitikere som slo frempå om dette.

Men det vi noen ganger synes å glemme er at dette ikke bare handler om en rasjonell debatt. Det handler om å ta til vettet.