tirsdag 22. desember 2015

Human-etiske myter

Selv om det er kort til jul, handler mytene denne gang ikke om høytiden, men om dette med tro og vitenskap, Kirken og middelalderen og alt det der.

Når dette likevel ikke er det vanlige oppgjøret, eller Dekodet på autopilot som det kalles blant hipstere på Hokksund, er det fordi kilden er en smule eller to annerledes.

Vi snakker rett og slett om seneste nummer av Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist, som ligger på et nett nær deg.

En av artiklene heter altså Humanistiske myter - Kunsten å sjekke en god historie.
Humanister liker å tro at de er rasjonelle og vitenskapelige, men i sin forståelse av renessansen og kirkehistorien har de svelget noen moderne myter. I dette foredraget fra Human-Etisk Forbunds landsmøte 2015 tar filosof Morten Fastvold et oppgjør med disse mytene.
Og Fastvold har sjekket mange gode historier, med henvisning til bl.a. James Hannams God's Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science. For enkelte av oss blir det ikke mye dårligere av at han også viser til en viss Bjørn Are Davidsen og Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Og som tittelen sier, handler dette om hvor lett det er å falle for gode historier. Det blir ikke mindre lett når de støtter eget livssyn, eller for noen til og med er grunnen til at de valgte livssynet de har.
Den gode historien kan være så forførende at vi vegrer oss for å undersøke den kritisk. Dette er høyst menneskelig, og er nok genetisk programmert – trolig fordi en følelse av mening, orden og sammenheng er viktig for vår overlevelse. Vi er simpelthen tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse. 
Dette har heller ikke livssynshumanismen unngått, hvor rasjonell den enn hevder seg å være. For i likhet med alskens religiøse livssyn rommer også livssynshumanismen noen seiglivede myter. Disse handler særlig om forholdet mellom kristen tro og rasjonell tenkning, og er noe livssynshumanismen fikk i vuggegave midt på attenhundretallet. Av den grunn har de i spesielt stor grad preget livssynshumanismens oppfatning av verden og historiens gang.
Dermed bidrar det til humøret før julen ringes inn å se at dette ble presentert for en målgruppe som i følge andres myter har mer enn lettere døve ører for denne type avsløringer og fort flekker med tennene. Noe som ikke er underlig, siden disse mytene på mange måter er ateisters skapelsesberetning.

Det krever altså ikke rent lite mot å avlive dem. På den annen side er det god empiri for at våger man seg inn i løvens hule, hjelper det å være løve.
Siste halvdel av attenhundretallet var en ideenes brytningstid, der evolusjonsteorien skapte ytterligere uorden. Og det var på denne tiden, da polemikken mellom tilhengere av evolusjonsteorien og kirken var på sitt kraftigste, at de første forsøk på å formulere en sekulær humanisme fant sted. Da ble det nærliggende for kirkens motstandere å anta at presteskapet, og kristendommen i det store og hele, er imot vitenskap og rasjonell tenkning.
Hvis du lurer på om du bør lese Fastvolds gjennomgang, fjerner de neste to sitatene all tvil.
Noe som vil forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning opp igjennom tidene, er at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet. 
Dette skapte en større og bredre forståelse for at det var
bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover. 
Disse teologene ville ha bifalt dagens skeptikere som avviser eksistensen av overnaturlige fenomener og magi, med den begrunnelse at dette ville bryte med naturlovene. Å appellere til evige og uforanderlige naturlover er ikke noe grunnleggende sekulært, slik vi i dag gjerne tror, men en intellektuell arv fra høymiddelalderen.
En god historie som du allerede kan ha slumpet til å høre om på denne bloggen.

torsdag 17. desember 2015

Da Disney var Discovery - Fremtidshåp og middelalderhorror

Som jeg nevnte på Facebook i går er Disney mer enn lettere genial, unntatt når temaet er middelalderen.

Dette skyldes ikke romantiske prinsesser og slott i kvasimiddelalderske fantasilandskap, men en serie svært populære populariseringer av romfart, fra den gang Disney var en blanding av Discovery channel og Carl Sagans Kosmos.

Bare med langt flere seere og større påvirkning.

Mer presist snakker vi om året 1955. For å markedsføre og finansiere fornøyelsesparken Disneyland som åpnet denne sommeren, utnyttet Walt Disney sitt eget TV-show (kløktig nok også kalt Disneyland) så godt det lot seg gjøre - og enda noen hakk.

Og når Disney satset, snakker vi ikke glade amatører som gjør ting på sparket med marginalt budsjett.

I stedet strømmet det ut en rekke innslag og TV-serier basert på temaene i parken, fra Ville Vesten (Frontierland) og eventyr (Fantasyland), til fremtidslandet Tomorrowland. Med gode skuespillere og svært profesjonelle produksjoner, både med animasjoner som man var vant til hos Disney og levende film som han var begynt å satse på, fra Davy Crockett til Mikke Mus, sistnevnte forøvrig langt mer sentral i det nye barneprogrammet Mickey Mouse Club.

Blant det mest imponerende er Tomorrowland-episodene basert på amerikansk rakettforskning, selv om alle eksperter man snakker med ... pussig nok  har tysk aksent.

Ett av programmene handler om måneferden (Man and the Moon), der svært mye av hva man så for seg i 1955 (med Werner von Braun i en sentral rolle), ble gjennomført tiåret etter, bortsett fra detaljer som romstasjonen, atommotorer og romfergen.

Men så var det altså dette med middelalderen.

Når Carl Sagan Walt Disney skal fremstille historien om vårt forhold til månen, i sagn, vitenskap og fortellinger, fra grekerne via Galilei til det tyvende århundre, bruker han 14 sekunder på middelalderen, fra 5:40 til 5:54 i videoen under.



Det er vanskelig å finne bedre eksempler på hvordan naturvitere og populærkulturen oppfattet middelalderen på 1950-tallet - og i dag.

Hvis man da ikke leter hos ... Disney.

Allerede i neste program i serien, denne gang om ferder videre ut i rommet, til Mars og lenger, forsterker fremstillingen. Middelalderen var ikke bare uvitende og taus, den var demonisk horror.

Mars and Beyond gir oss enda mer animasjoner og animert tale om evolusjon, Galileo, Kepler, planeter og romforskning - samt altså middelalderen på 11 sekunder, fra 5:35-5:46.



En bonus er at det ikke etterlates tvil om hvor mye man trodde på og skrev om liv på andre planeter, enten vi snakker antikken, 1600-tallet eller 1800-tallet. Tanken var kort sagt ingen trussel mot kirken eller kristen tro.

Selv om man også her holder middelalderen utenfor det gode selskap.

onsdag 16. desember 2015

Bøkene du ikke ante eksisterte

Siden alle vet at opplysningstiden førte oss ut av den mørke middelalderen og ga oss moderne vitenskap og verdier, kan det være greit med en liten oversikt over bøker verken du, Dagbladet eller Dagsrevyen skulle tro at nokon kunne eksisterer.

I hvert fall hvis det Mer Enn Lettere Store Narrativet (TM) innledet med over stemmer.

En bok som heller ikke er så kjent for styremedlemmene i Sosialistisk Ungdom, er Created Equal: How the Bible Broke with Ancient Political Thought av Joshua A. Berman, Oxford University Press 2008.

Boken argumenterer for at Det gamle testamentet allerede fra mosebøkene er den tidligste beskrivelsen vi har av et samfunn med noe i nærheten av likeverd og egalitære idealer. 

Det betyr ikke noe drømmesamfunn, men på mange områder en annerledeskultur i forhold til omgivelsene.

Skulle du undre deg (eller kanskje ikke basert på bilder og bygninger av og for denne verdens faraoer), er kontrasten mer enn marginal i spekteret fra Egypt til Mesopotamia - enten vi snakker teologi eller politikk, økonomi eller hvem som var helter og skurker i fortellingene man delte.

En bok som trekkes lite frem av Fremskrittspartiets Ungdom, er Inventing the Individual: The Origins Of Western Liberalism av Larry Siedentop, Penguin UK, 2015.

Siedentop som ellers er kjent for Democracy in Europe, sporer troen på individets høye verdi og kimen til et liberalt samfunn tilbake til de første århundrene etter Kristus der en moralsk revolusjon rotfestet troen på likeverd, frihet og enkeltmenneskets ressurser. Slike tanker utfordret og erstattet over tid stammen, klanen og familien som samfunnsnav, i rettstenkning som i politikk.

Det var verken renessansetenkere eller opplysningsfilosofer som sto i spissen for utviklingen, men middelalderens jurister, teologer og filosofer fra 1000- til 1300-tallet. 

En tilsvarende utvikling - eller en gang grunnlaget for en tilsvarende -  er dessverre ikke enkel å få øye på så mange andre steder. Kulturer utvikler seg på mange måter og av mange grunner, men siden demokrati og liberale verdier tar tid og krever røtter og ressurser å skape og bevare, er det ikke gitt at verken individuelle rettigheter, demokrati eller andre liberale verdier får fotfeste og brohoder de nærmeste titalls generasjonene. 

Eller vil fortsette å eksistere de neste århundrene i land som har dette sånn noenlunde i dag. 

Det hender heller ikke ofte at Humanistisk Ungdom løfter frem til inspirasjon og opplysning The Middle Ages av Johannes Fried,  Belknap Press, 2015.

Boken starter på 500-tallet med Boethius som knytter den klassiske antikken til senantikken og skildrer hvordan en europeisk fornuftskultur vokste frem gjennom middelalderen.  

Fried viser hvor mye moderniteten og opplysningstiden kan skylde denne perioden i troen på rasjonalitet, empirisme, vitenskap, borgerskap og frihet. Man manglet ikke lærdom, og var ikke ukjent med verken demokrati eller sekularisering, selv om man ikke akkurat var i mål. 

I stedet for å anerkjenne dette, svartemalte mange opplysningstenkere perioden. Dels på grunn av uvitenhet, dels fordi senere utviklingstrekk som hekseprosesser og angivelig opplyste enevelder med tilhørende kirkelige støttespillere ble assosisert med middelalderen, dels av ønske om å fravriste datidens autoriteter makt, spesielt i Frankrike og Tyskland. 

Så er spørsmålet om disse  bøkene er nok til å fravriste dagens autoriteter modellmakt eller om man vil fortsette å holde fast på sine narrativer om den mørke middelalder og opplyste opplysningstid, med tilhørende helter og skurker. 

Du trenger nok dessverre ikke å ringe en venn.

tirsdag 8. desember 2015

Når mytene blir mange

Det er samme visa hvert år.

Når nettene blir lange og advent setter inn, så blogger mange myter til leserflokken sin.

Muligens er grunnen en tro på at dette må til for at alle sammen skal få feire jul igjen, og altså ikke bare disse snevre kristne som tror på myter som at det er noe spesielt kristent ved julen.

Det er altså ingen grunn til å bli overrasket eller oppbrakt over Slik kuppet kristne julen. Bloggposten fra Inga Dalsegg føyer seg inn i en lang rekke av svært så velmente, men akk så misvisende fremstillinger.

Siden det er blitt tradisjon å omtale slike på bloggen du leser nå, som i Same procedure as last year, skal vi sette melodien også denne adventstiden.

Målet er ikke å ta julegleden fra noen, men et håp om å vise at vi alle kan feire jul uten å anklage noen for å ha kuppet den.

Så får jeg håpe at det ikke oppleves av for mange som å trampe i klaveret.

Hva er så de viktigste fellene man ikke passer seg for denne gangen heller?

Tullet setter inn allerede i første setning.
Jula er kanskje den viktigste årsfesten i verden, og den har alltid vært noe mer enn en religiøs høytid. 
Hvis man med verden mener den kristne verden, er nok det riktig. Men dette er altså ikke tilfelle i den muslimske verden med rundt 1.5 milliarder mennesker, den hinduistiske, den buddhistiske eller jødiske, for ikke å si i et land som Kina med en ikke helt ubetydelig befolkning der nyttår er den viktigste feiringen.

At "jula" alltid har vært noe "mer" enn en religiøs høytid er heller ikke tilfelle. Det er først i nyere tid den for et mindretall er blitt noe annet enn en religiøs høytid, enten vi nå ønsker å trekke linjer tilbake til antikken, norrøn tid, middelalderen eller senere.

Noe som bekreftes av hva bloggen sier til leserflokken sin om alle disse gamle religiøse festtradisjonene som dagens julefeiring har tatt opp i seg. Det eneste mer enn som trekkes frem er "solide doser kommersialisme". Men at noen har skodd seg på å selge mat og annet til julefeiringen, betyr ikke at høytiden ikke har vært gjennomgripende religiøs.

Det er til og med noe religiøst over trangen til å sverte tak og vegger med at julen er noe annet enn kristen.
Siden jula opprinnelig er en hedensk høytid og både tidspunktet, lysfesten, mattradisjonene, gaveutvekslingen, juleøl, nisser og juletre-tradisjoner ikke har mye med kristendommen eller Jesus å gjøre, er det egentlig ingen som har mer grunn til å feire den enn vi som betegner oss selv som humanister, ateister eller hedninger.
Ikke nok med den, den kristne julefeiringen er noe som er forsøkt tvunget på folk flest, men man har heldigvis ikke lykkes.
I engelsktalende land kalles jula for Kristusmesse, "Christmas", men noe tilsvarende ble aldri innført i Norge. Ikke på mangel av kristne forsøk og tvang, men avvist av folk flest, slik vi også har maktet å beholde de opprinnelige ukenavnene.
Som andre som hevder dette, nøyer man seg med å feie golvet med noen saftige påstander før man danser videre som en vind. Siden dette bare må være sant, trenger man ikke sope borti krokene på bloggen sin etter kilder til utallige kristne forsøk på å tvinge andre navn på høytiden og ukedagene.

Til gjengjeld mangler ikke de sedvanlige forsøk og tvang på å innføre angivelige hedenske høytider som det opprinnelige. Men det som trekkes frem er altså ikke noe historikerne kjenner til, men en oppdiktet støvel uten tå, eller Mithras fødselsdag som den kalles. 

Men dagen er altså ikke 25. desember uansett hvor pent man pynter mytologien med spindelvev og småspiker og sånn, og så putter en flaskekork i hempa på’n.
Hinduistisk tradisjon har markert 25. desember som solguden Mithras festdag siden år 1300 før Kristus. Så derfra har vi selve tidspunktet - det daværende solvervstidspunktet - som senere kalenderreformer har flyttet et par dager på etterskudd av astronomisk solverv.
Selv om mange har dannet ring om forestillingen om en gammel Mithras-feiring 25. desember, er den ikke hentet fra hinduismen (siden Mitra ikke har noe å gjøre med Mithra), men fra moderne mytologi som søker alternativer til kristen tro og tradisjon.


I realiteten synes det som om hovedfestperioden for Mithra var så langt unna jul som mulig, altså midtsommer.

Det blir ikke bedre i de neste versene det nynnes på.
Solvervsfesten var en av de aller største folkelige høytidene, og det var vel derfor naturlig at Kristus Messe ble lagt til denne tiden? 
Ikke alle de mektige var enige i det, så det ble en stor debatt om hvilken dag man skulle velge som Jesus fødselsdag. Det tok dem tre hundre år å bestemme seg, og den dagen man valgte hadde selvsagt ingen ting med når Jesus virkelig var født. 25. desember var fra før av gresk solfestival, og en dag der man opp igjennom tidene hadde æret slike guddommer som Attis, Osiris, Baal og Mithra.
Det er ikke ofte en blogger har tettere med feil. Solvervsfesten var ikke av de største folkelige høytidene. Den var opprinnelig ikke en del av romernes (ikke grekernes) Saturnalia, men ble innført på 200-tallet. Til stor folkelig protest

Når kirken valgte 25. desember var det ikke etter en lang debatt, men basert på tradisjoner for at Jesus var unnfanget og henrettet på samme dato - 25. mars. Dermed var det bare å regne 9 måneder frem.  

Det er heller ingen debatt om at Attis, Osiris og Baal like lite som Mithra ble feiret 25. desember, selv om det er en utbredt myte mange tror blindt på. Mener man at Jesus egentlig ikke hører hjemme i jula, er det ikke noe godt argument å trekke frem en rekke andre som heller ikke gjør det.

Den neste biten som stilles opp på skrå, er at kristne tok over midtvintersblotet.
Den kristne julefeiringen overtok midvintersblotets rolle, men mange av de gamle juleskikkene holdes fortsatt i hevd. Julen har vært feiret som en lysfest i årtusener. I før-kristen tid feiret man solgudens gjenfødelse etter vintersolverv.
Som vist med en rekke kilder, er også dette en moderne myte, med forbehold om hva som ligger i "rolle". Ja, det var fortsatt en stor fest på vinteren, men datoen og innholdet var annerledes, selv om mye av festmaten naturlig nok var den samme.

Det var ikke slik at kristne la feiringen i Norge til tidspunktet for juleblotet. Man flyttet juleblotet fra midten av januar til 25. desember på grunn av Kristmessen.

I stedet for å feire vintersolverv eller solgudens gjenfødelse i Norge, hadde man altså en fest flere uker senere for fruktbarhet.

Den neste poteten som det gynges på, er den voldsomme motsetningen mellom Kirken og folk flest.
Da kristendommen bredte seg over Europa tørnet den kraftig sammen med gammel skikk og religion. En ting var å få lederne i et folk med på å skifte religion, når religion hovedsakelig var et middel til makt. En helt annen ting var det å omvende folket. La oss huske at prestene og munkene ikke formidlet noen "kristen lære" i forståelig form til folk. Gudstjenestene og bønnene ble ramset fram på latin, og man så ikke akkurat blidt på dem som våget seg frampå med spørsmål, for å si det mildt.
Folket forble derfor i stor grad hedensk.
Det er kort sagt ingen mangel på vers i sangen.

Nøster vi opp og lukter i stedet på drops som kilder og arkeologi, oppdager vi at kristen tro i realiteten ble innført over lang tid (med begynnelse mange århundrer før Olav den hellige). Det som tørnet sammen på 1000-tallet var i større grad ulike regenter enn ulike religioner.

Spørsmålet var mindre om Norge skulle bli kristent, enn om vi skulle ha danske eller norske konger.

Så kan man si mye om Kirke og makt, men det er ikke slik at religion var noe som måtte tvinges på folk, enten man snakker om norrøn eller katolsk tro.

Selv om mange har trallet en stund om at prestene i middelalderen bare ramset frem gudstjenester og bønner på latin, er også dette en myte. I stedet forkynte de på gammelnorsk som man den gang ikke trengte gå på skole for å forstå.

Det ble også lagt stor vekt på forklarende illustrasjoner, arkitektur og statuer i rikt dekorerte kirker.

Og på spørsmål.

Hele middelelalderens universitetstradisjon, enten vi snakker Thomas Aquinas eller andre, var basert på å stille spørsmål og svare på dem. Når folk flest stilte ærlige spørsmål, fikk de ærlige svar, bygget på logikk og kunnskap. At man særlig fra 1200-tallet i liten grad tolererte politiske eller religiøse opposisjonsgrupper, skyldtes ikke at disse stilte spørsmål, men at de forkynte andre svar.

Mye av sentralmaktens reaksjoner handlet om frykt for borgerkrig og bondeopprør. Alternativ teologi var ofte mer et symptom på enn en årsak til konflikt.

Bloggen fortsetter å hoppe og danse rundt mytene uten å stille spørsmål. I stedet tralles nærmest i søvne på de sedvanlige påstandene  om Jesus.
Og han var faktisk lett gjenkjennelig som den tradisjonelle gudinnesønnen og som gjenoppsto. Greit nok. Denne beretningen var så klassisk og så sentral i et utall religioner at det nesten er tragikomisk i dag å høre hvor enestående de kristne tror at denne religiøse påstanden er?
Det som er tragikomisk er at en som skriver om dette, ikke er bedre informert om hva forskere faktisk sier. Vi snakker da ikke om kristne som prøver å dekke over opplagte fakta, men kristenkritiske som Bart Ehrman som understreker at
det er tvilsomt hvorvidt det var noen egentlig døende og gjenoppstående guder i den hedenske verden, og selv om det skulle være noen, at disse var noe i nærheten av en Jesus som dør og gjenoppstår.
På mange måter er bloggen om at de kristne skal kuppet julen, et skoleeksempel på hvordan moderne myter har kuppet manges tanker om julen. 

Og dette fortsetter i hopsa-takt.
Senere ble det opprør og motstand pga bruken av juletre. Dette var så hedensk at det må ha vrengt seg i magen på gamle kirkepatriarker. Juletreet var nemlig opprinnelig hellige trær (pinje og furu) som var viet til Den Store Mor, Gudinnen, erkefienden.
Nei, dette har ingen ting å gjøre med Gudinnen. Denne "erkefienden" er dels en moderne konstruksjon, spesielt kjent fra New Age og Wicca-bevegelsen, uten lange historiske linjer - og dels har den ingen ting med juletreet å gjøre. 

Juletreet var i stedet en protestantisk protest på katolske julekrybbetradisjoner og spredte seg fra Tyskland på 15-1600-tallet. De som innførte dette i Norge var føst og fremst prester og andre embetsmenn i løpet av 1800-tallet. 

Da er det bare å avrunde siden ikke bare bestemor gjesper.
Etter hvert godtok kirken alt. Presanger, julelys, juletre, misteltein, kristtorn, julesanger (men nå i form av salmer).
Men det er altså uklart hvorfor vi skal godta forestillingen om en bred kirkelig motstand mot dette.

En kristen tradisjon for julegaver er inspirert av Sankt Nikolas (det viktigste forelegget for julenissen) som levde på 300-tallet, julesanger (som noe annet enn salmer) kan spores tilbake til middelalderen, Kristorn peker på tornekransen Jesus hadde på korset - og så videre. 

Det er kanskje bare én ting vi kan være helt enige om. 

Julen er en tid full av mystikk og overtro.

mandag 7. desember 2015

Mot normalt

Det mangler ikke oppslag i media om en såkalt "sosial test" der den hollandske YouTube-kanalen
Dit Is Normaal kamuflerte en Bibel som Koranen og leste opp noen heller friske vers.

Dagbladet er av de norske avisene som nevner dette.
- Vi lagde videoen for å teste folks syn på enkelte religioner, sier Spoor til Dagbladet.
Gutta bak kanalen Dis Is Normaal plukket ut en rekke vers fra Bibelen som står i sterk kontrast til vestlige normer og verdier, og lot folk på gata i Nederland tro at det var fra islams hellige skrift, Koranen. 
«Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem!» (3 Mosebok 20:13) 
- Jeg skjønner ikke at noen kan tro på dette, sier en av intervjuobjektene når de hører verset.
Ikke overraskende fremstilles "testen" som et oppgjør med fordommer mot islam. Den viser at mange tror at slike vers bare finnes i Koranen og at islam følgelig bygger på en spesielt voldelig bok.

Når det avsløres at Bibelen er minst like ille, trenger vi å ta et oppgjør med våre egne fordommer og bakgrunn.


Men testen viser også flere fordommer som muligens er vel så typiske og kan være enda vanskeligere å vende.

Vi aner mer enn en undertone av at kristne tradisjonelt forholder seg til Bibelen slik muslimer tradisjonelt forholder seg til Koranen. Mens nettopp forskjellene er vesentlige for å forstå hovedstrømmer i kristen og muslimsk tro.

Det handler om mer enn fotnoter om man oppfatter Bibelen som skrevet av mennesker i tiden (og dermed må forstås bl.a. ut fra når den er skrevet) og Koranen som evig og skapt i himmelen, hevet over tid og sted.

Skal man sammenligne Bibelen og Koranen, er det altså feil og fordummende kun å se på tekstene.

Den tydeligste fordommen er likevel at disse bibelversene handler om kristen tro.

Vi ser det på You Tube-kanalen hos Dis Is Normaal selv (som også er ansvarlig for grammatikken).
The Islam has been under huge scrutiny lately and is often criticised for being an aggressive religion... but what about Christianity?
Dagbladet er ikke snauere.
I kjølvannet av terroraksjonen i Paris forrige måned pekte enkelte på vers fra Koranen som de mente rettferdiggjorde vold. 
Med det i tankene bestemte Alexander Spoor og Sacha Harland fra Holland i Nederland seg for å utføre et sosialt eksperiment, for å sjekke om folk dømte islam uten å være kritiske til sin egen kristelige tro.
Huffington Post er enda tydeligere.
A revealing social experiment in Holland has judged people's responses to Christian Bible passages when they're presented as being part of the Quran. 
In an effort to highlight the extent to which we generalise our perceptions of Islam whilst being ignorant to the extremities of Christianity, the duo behind viral Youtube channel Dit Is Normaal hid Old Testament passages in a book labelled "Holy Quran".
Dette gjentas to ganger til i en artikkel på færre enn ti avsnitt.
Upon being told that the phrases came from the Christian Bible and not the Holy Quran, those taking part in the informal experiment reacted with surprise. 
"It's all just prejudice really, I always try not to be prejudiced myself but apparently I already am," one man said. 
While one woman reflected: "Of course I’ve heard Bible stories when I was young and I went to a Christian school, but I really had no idea this was in there."
Nei, og det er kanskje ikke så rart siden disse versene dels ikke handler om kristen tro og dels ikke er relevante for dagens debatt.

Tre av de fire versene som trekkes frem er tvert i mot fra det som kristne kaller for Det gamle testamentet, og jødene for Tanáhk.

Siden hovedstrømmen av kristne kirkesamfunn verken følger de rituelle, religiøse eller politiske lovene for den gammeltestamentlige staten Israel, er disse versene altså uten relevans.

At mange siden oldkirken i stor grad også har lest slagscenene i Det gamle testamentet som allegorier og det har vært drevet bibelkritikk i århundrer, betyr at det er noen generasjoner siden det var særlig mange dører å slå inn.

Kristne er verken forpliktet på disse versene, eller leser dem spesielt bokstavelig.

Det er også et par tusen år siden jøder fulgte Tanáhk. Det ligger atskillig titusener Talmud-tolkninger mellom den førantikke staten Israel og dagens jøder.

Hva så med det ene av de tre versene som faktisk er fra Det nye testamentet, om at kvinner skal underordne seg og ikke kan være lærere?

Man kan si mye om slike vers, men de er verken spesielt bloddrypende eller former vesten i dag. Vi trenger ikke å ta et oppgjør med dem i 2015 for å skape moderne samfunn, verken i Norge eller Nederland. 

Og de har heller ikke vært til hinder for en gjennomgripende forståelse av at kvinner og menn er prinsipielt likeverdige, siden vi overfor Gud verken er "kvinne eller mann, jøde eller greker" (Paulus brev til Galaterne 3,28). 

Noe som er blant grunnene til at forholdet mellom kvinner og menn i vesten har vært kjennetegnet av andre ting enn harem og burka, steining og enkebrenning.

Dermed kan man spørre hva denne testen faktisk viser.

At Koranen ikke er så farlig som Tanáhk og at det dermed ikke er grunn til å ta et oppgjør med koranvers som løftes frem av islamister?

At jøder er livsfarlige og/eller idioter som vi bør passe oss skikkelige for?

At all religion er farlig?

At folk flest er dumme/uvitende?

Alt sammen på én gang?

I hvert fall er det hevet over tvil at media lar seg dra etter nesen, når man lukter kristenmanns blod.

Det er helt normalt.

fredag 4. desember 2015

Ingen fremmedfrykt

Blant grunnene til at jeg ikke oppdaterer bloggen hver halvtime, er at jeg de seneste årene er endt opp med stadig flere noenlunde faste spalter på de ymseste steder, fra Sankt Olav til Vårt Land.

Og en av disse er altså Dagen som i november førte til denne debatten om tro og vitenskap. Gårsdagens kulturnotat handlet igjen rett og slett om kultur, denne gangen de meget berømte andre kulturene.

Ingen fremmedfrykt

Det er ikke uvanlig å høre at rasismen har endret ansikt. Heldigvis er det ikke mange i Norge som omtaler folk med en annen farge eller rase negativt, eller støtter lover som diskriminerer på bakgrunn av dette. Til gjengjeld snakker stadig flere ned andre kulturer, religioner og verdier.

«De er mindreverdige, de passer ikke her, de ødelegger.» For noen er dette blitt en avledningsmanøver for en underliggende rasisme. For andre er det en anledning til å kamuflere fremmedfrykt.
Samtidig er det viktig å si tydelig hva et oppgjør med dette ikke betyr. Det er ikke et krav om å være kulturrelativistiske. Det innebærer ikke at alle kulturer er like egnet til å skape gode samfunn. Det betyr ikke at alle som kritiserer andre kulturer eller religioner egentlig er rasister.
For det er ganske opplagt at ikke alle kulturer eller verdier er like bra. Å advare mot å stemple innvandrere eller flyktninger fordi de har en annen kultur, er ikke et krav om å rose ekstremistkulturer.
Fortsettelsen kan du lese her.

Hvis du er interessert i en spaltist med en forbløffende evne til å si litt for mange ting på én gang.

onsdag 2. desember 2015

Kom Jesus med sverd eller fred?

Det er ikke uvanlig å høre at kristne er hyklere som later som om Det nye testamentet er fredeligere enn Koranen. Dermed siterer flere enn Steven Pinker fra Matteus 10,34-39 der det sies mer enn lettere friskt at
Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.
Jeg er kommet for å sette skille:
Sønn står mot far,
datter mot mor,
svigerdatter mot svigermor,
og en manns husfolk er hans fiender.
Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.
For dette kan da selv ikke de mest veltalende kristne snakke seg bort fra?

Fred og familieverdier er ikke det mest iøyefallende her. Står det svart på hvitt at Jesus er kommet med sverd - og ikke for å lage fred - holder det ikke å si at det står noe annet andre steder.

I såfall er Jesus en sjelden splittet person, noe som bare er enda farligere.

Den beste måten å nærme seg dette på, er ikke ved å hoppe over eller omtolke disse versene. Løsningen er i stedet å lese mer av den talen i Matteus 10 der de forekommer.

For hvordan noe skal forstås, kan ikke løsrives fra sammenhengen. Det ville være som å tolke en film der noen brutalt dytter en gammel dame flere meter - uten å få med seg den ikke helt ubetydelige detaljen at det var for at hun ikke skulle bli truffet av toget.

Leser vi tidligere i Matteus 10, altså fra samme tale, ser vi at dette ikke handler om at kristne skal ut og lage krig. I stedet hander det om å fortelle at kristne vil bli forfulgt for sin tro.

Når Jesus sier han "bringer sverd", kan det forstås på minst to måter. Det kan bety at det er en oppfordring til hans etterfølgere om å bruke sverd på andre. Eller et realistisk varsel om at andre kommer til å bruke sverd mot hans etterfølgere.

Leser vi teksten, forstår vi at ordet "sverd" dels er en metafor for "forargelse/skille", og dels er en bokstavelig beskrivelse av hva hans etterfølgere vil oppleve av fysisk motstand. Enten dette måtte være fra datidens romere eller fra deres egen familie fordi man setter etterfølgelse av Jesus høyere enn familien.

Altså litt som for apostasi i for store deler av islam.

Er dette bare noe jeg finner på? Det beste svaret er å sitere fra Matteus 10,17-22.
Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.
Men er ikke dette bare en av mange mulige tolkninger, og ganske så akademisk bortforklarende? Kristne er vel ikke enige om dette? Og hvordan i all verden kan noen forsvare å bruke en bok som tolkes så forskjellig, i hytt og bokstavelig talt pine?

Hvorfor avkreve total lydighet overfor noen som helst religionsstifter, inkludert Jesus?

Vel, dette handler ikke om "total lydighet" (hva nå det er), men om et poeng som bør være ganske opplagt fra teksten. Det er enkelt sagt at man ikke skal fornekte troen på Jesus (eller på noe annet man holder for sant og godt), bare fordi man da risikerer at familien støter en bort. Det handler om ikke å si nei til nytt liv, i frykt for at å miste sitt gamle.

Det er ikke lett å finne kristne eller tekstforskere som mener noe annet.

For dette handler ikke om å lese akademisk, men rett og slett om å lese. Versene fra 35-39 er en spissformulert oppsummering av talen.

Teksten er ikke en advarsel om hvor ille det kan gå deg om noen du kjenner blir kristen. Den forteller hvor ille det kan gå deg om du følger Jesus.

I datiden kunne det være en skandale å bli kristen. For mange innebar det et brudd med familien, for noen dødsstraff eller de alvorlige, men mildere ustøtelsesformene som frafallende fra enkelte sekter fortsatt kan oppleve.

De som velger å forbli muslimer eller i sekten man er oppvokst i eller i mafiaen på grunn av familien eller kollegaer, "elsker" altså disse høyere enn Jesus og refses for det. Det er å fornekte Jesus.

Enten man nå mener Jesus er verdt å følge eller ikke, er dette altså overførbart. 

Få ateister hadde latt være å refse noen som vegret seg for å bryte med sin religiøse familie. Få naturvitere hadde holdt seg stille om noen nektet å forlate sin kreasjonistiske omgangskrets. Ingen arbeiderpartipolitiker hadde refset noen for å bryte med nærmeste  nazimiljø.

På samme måte som jeg kan blåse meg opp over de som ikke rusler vekk fra miljøene som tolker disse versene til at Jesus oppfordrer til krig.