Grenseløst ukritisk fra Adler-Olsen

Den Grensesløse avslører Jussi Adler-Olsens begrensninger.

Idéen om en «Avdeling Q» i det danske kriminalpolitiet for å håndtere "foreldede saker av særlig alvorlig karakter" er fortsatt like god. Det er også tankevekkende å bli minnet om endringen i tidsbildet og selvfølgeligheter når vi følger jakten etter spor av en gjerningsmann på Bornholm i 1997.

Altså før mobiler og SMS ble allemannseie.

Riktignok var markedet i stor vekst, men danske øyer dominerte ikke budsjettene. For Nokia og Ericsson handlet konkurransen om hvem som kunne lage den minste og kuleste mobilen, ikke om noe så forstyrrende og fordyrende som å legge inn kameraer.

Men så er dessverre ikke sidehandlingene like fascinerende.

Man skal være stor fan av Carl og Q for ikke å oppleve familiefeider som avsporinger. Det blir masete med grenseløse gjentagelser av assistenten Assads misforståelser av danske uttrykk. Det blir noe uforløst over stadige hentydninger til hans mystiske fortid.

Mye minner til tider mest om en transportetappe. I stedet for å rendyrke en selvstendig historie bygges opp til avsløringer i senere bind.

Det hjelper ikke leseren at også bakgrunnsfortellingen er foreldet og fra YouTube, altså ikke et nettsted av særlig alvorlige karakter.

Man setter fort fingeravtrykk på pannen når en av skandinavias fremste krimforfattere velger et motiv  som et stykke på vei følger Dan Brown-løypa (spikersuppe på sprøyt og spekulasjoner) og fremstiller ... arkeastronomi (29 treff på google) og konspirasjonsvåset i Zeitgeist som sannhet, for ikke å si nærmest spydspissen av forskning.

Eller som rett og slett velkjent stoff som er for ... omfattende og avansert for det teologiske studiet.
Men koblingen mellom astronomi og alskens guder og helter som skal være født 25. desember, ha 12 disipler og så videre blir altså ikke mer riktig enten vi snakker om Mithras eller Horus, slik jeg tar opp i denne skepsisartikkelen om Zeitgeist.

Kort sagt på tide å opprette en avdeling C for Clueless.

Det hadde ikke vært helt uten interesse å etterforske motiver og midler bak at forfattere stadig benytter anledningen til å forsterke myter uten å gi en eneste liten motforestiling.

Motivet blir ikke mindre underlig når dette ikke akkurat driver plottet fremover, men er et sidespor knyttet til tanker i en nyreligiøs gruppe. Der det ikke hadde spilt noen rolle for handlingen om de heller hadde drevet med blot, yoga, mindfullness, nærkamp, miljøarbeid eller kristen retreat.

Selv om de generelt fremstilles som heller pussige, blir deler av tankegodset altså løftet frem som betydningsfullt av den ærverdige akademiker Johannes Tausen, teologiprofessor emeritus.

Og som noe å slå i bordet med under konfirmasjonsforberedelsene.

For meg førte det til sterkt behov for å slå boken i veggen, men om Adler-Olsen ville ha satt pris på det, er en annen sak.

Krim i Kroatia

Hva skal så leses i ferien?

For det første krim.

Siden Kindle ikke er tillatt ved letting og landing er valget enkelt når Hans Olav Lahlums nyeste ble lansert mandag.
(Les videre her)

Tilbake til åstedet

Som lovet lovet i går kommer svaret på hvorfor Sverre Holms og min kommentar til Nygårdshaugs kronikk om Gud og vitenskapen ikke ble tatt inn.

Grunnen var ikke verre enn at den brave nonne og kjernefysiker Katarina Pajchel fikk en vennlig replikk på trykk i stedet.

Nå var dette ikke uventet i overkant vagt for en antiteist som ikke gir seg før kvalitative eksistenser som Gud er beskrivet med nitid, kvantitativ presisjon.

Dermed var Nygårdshaugs svar 20.6. som forventet

Det virker ganske umulig å få et fornuftig, logisk, empirisk, eller i det minste et undrende svar på overtroens – religionenes – holdbarhet i spørsmålet om en skapende og allmektig entitet – benevnt som Gud – når det gjelder universet.

Uten at han verken her eller ellers viser noen snev av interesse for eller kunnskap om litteratur som gjør nettopp dette. Nygårdshaug har ikke lest Collins, Craig, Feser, Ganssle, Lennox, Plantinga, Puntel, Reitan, Stenmark, Swinburne, Taliaferro eller mange andre som har skrevet om dette.

Nå ville han sikkert hatt noen innvendinger, men uenighet om svar er mer seriøst enn påstander om fravær.

Selv om det er hyggelig at Nygårdshaug forstår at Pajchel er hyggelig og velment, virker det nok ikke helt velment - hvis det da ikke handler om kompetanse - at han svarer på hennes metaforer som om det skulle være ... metafysikk. 

Dominikaner-søsteren og fysikeren Katarina Pajchel gjør heller ikke det i sitt tilsvar til min kronikk om universet og overtroen, og selv om forsøket er hyggelig og velment, er det dessverre båret oppe av metafysiske utsagn som det er umulig å gripe fatt i.

Hun skriver: «At en tekst leses på mange nivåer burde ikke være en fremmed tanke for en forfatter.» Selvfølgelig. Men visse tekster krever faktisk en helt klar og entydig fortolkningsmulighet, eksempelvis når en lege skriver i pasientjournalen: «Røntgenbildene av fru X viser en tumor på lungen.» Om en skokk legestudenter begynner å diskutere forskjellige tolkningsmuligheter av dette utsagnet, kan det gå riktig ille for fru X. Overskriften på Pajchels tilsvar til meg lyder slik: «Gud trives med seriøs forsking.» Dette utsagnet, derimot, rommer en rekke tolkningsmuligheter av ren metafysisk karakter: Hva menes med begrepet «Gud»? Sitter det en gud og følger med på forskning? Hvordan vet vi at han «trives» med denne sysselen? Og hvordan defineres «seriøs forskning»? Om jeg derimot velger å tolke dette entydig, slik legens setning i pasientjournalen skal, vil jeg måtte hevde at Katarina Pajchel tror at det finnes en Gud der ute et sted som sitter og humrer og koser seg over all den seriøse forskningen som utøves på en av hans milliarder av dommedagsdømte kloder i universet. Vel-vel.

Vel-vel er vel også et nærliggende svar på Nygårdshaugs utlegning.

At han ikke forstår, eller ikke vil forstå at Pajchels poeng er at naturvitenskap er bra og at verken kristne eller Gud trenger å være bekymret for at seriøs vitenskap (som altså er noe annet enn Nygårdshaugs metafysiske tolkninger av populærvitenskap) er i strid med gudstro er ikke egnet til å få kaffekoppen til å skvulpe.

Men det rykker noe mer i en finger eller to når han i beste harselerende stil kortslutter dette til at hun tenker antropomorfisk om Gud, altså tillegger Gud menneskelige egenskaper som om han skulle være en krimforfatter.

Så fortsatter han bevisst eller ubevisst å misforstå henne. 

Utsagn av typen, «Gud er per definisjon den ytterste virkelighet, selve opphavet til all væren» blir komplett umulig å forholde seg til i en forståelse av det universet vitenskapen viser oss uten å måtte sluke en gedigen metafysisk kamel. Hvilket dagens forskere innen astrofysikk og kosmologi slett ikke gjør, hvilket var utgangspunktet for min kronikk, som altså skulle vise at påstanden om at nyere vitenskap åpner for Gud er det stikk motsatte av det som er tilfelle. Jeg skulle gjerne ha møtt den vitenskapsmann eller -kvinne som kunne gitt meg eksempler på hvor Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen. Og, kjære Pajchel, for ordens skyld: Jeg påstår ikke, som du skriver «at naturvitenskapen lukker for og motbeviser Gud» like lite som den lukker seg for forestillingen om eksistensen av hulder, engler, alver og troll, eller for at det muligens kan finnes en vellagret camembert i Jupiters kjerne. Det er bare så hinsides all sannsynlighet!

Uten å nevne hva som er galt med metafysikk, hvorfor dette er en kamel eller hvorfor det er å svelge slike om man skulle konkludere med Gud som den ytterste forklaringen på universet (eller altså eksistensen av alt fysisk).

Tilsvaret løftes ikke av Nygårdshaugs tydelig mangler kjennskap til det klassiske poenget at enten finnes det en forklaring på det fysiske, og da finnes Gud, eller så finnes ikke Gud og dermed ingen forklaring på det fysiske som dermed er et rent faktum (brute fact), som jeg har kommentert f.eks. her.

Det blir heller ikke mer elevert av at han plutselig gjør dette til et spørsmål om hvor "Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen". Som om det er hva Pajchell eller de professorene som startet denne debatten snakker om.

Og deretter oppfatter spørsmålet om en ikke-kontingent størrelse som Gud på linje med spørsmålet 
om eksistensen av kontingente størrelser. Han trekker ingen logiske slutninger av spor som at det finnes Gudsargumenter, men ikke gudeargumenter, alveargumenter eller religioner basert på troen på ost i Jupiters indre.

Han imponerer ikke mer som detektiv i Mysteriet om universets eksistens når han ikke viser mer kjennskap til seriøse gudsargumenter enn i hans første innlegg.

Dermed var det bare å sende inn en ny kortere og mindre kreativ kommentar fra det retoriske radarparet Davidsen og Holm.

Jeg tar sjansen på å gjengi det, selv om mye er likt det som ble lagt ut her i går.
 

Kriminell karikatur 

Gert Nygårdshaugs svar på Katarina Pajchels innvendinger mot hans kronikk om «Universet og overtroen», viser dessverre flere misforståelser av diskusjonen om Gud og vitenskapen.

Utgangspunktet for diskusjonen er en kronikk i Aftenposten 27. mars der professorene Johan E. Moan (fysikk) og Ola Didrik Saugstad (medisin) hevdet at naturvitenskapen ikke motbeviser, men «åpner for» Gud. Spesielt nevner de to viktige poenger:

Det ene er altså at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange overraskende funn at det er grunn til å være ydmyk både om hva den kan uttale seg om og om hva den faktisk vet.

Dermed er det dårlig lesning av Pajchel og professorene når Nygårdshaug sier retorisk at «Jeg skulle gjerne ha møtt den vitenskapsmann eller -kvinne som kunne gitt meg eksempler på hvor Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen».

Nei, det er ingen seriøse personer som hevder noe slik. At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning. Empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen kan ikke gi oss direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at forskere ikke trekker Gud inn i ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at ingen seriøse forskere kan tro på Gud, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser verdien i å finne ut av skaperverket. For ganske mange i historien har dette handlet om å "tenke Guds tanker etter ham".

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje er det faktisk slik at ulike typer naturvitenskapelige konklusjoner (som Big Bang og det fysikere kaller fininnstilling) «åpner for» troen på en Gud som har skapt tid og rom. Mange vil nok også tenke at det taler mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan man selvsagt diskutere hvor gode argumenter dette er, men det holder ikke å svare de som «hevder at nyere vitenskap åpner for Gud» med at dette er «det stikk motsatte av det som er tilfelle» slik Nygårdshaug nærmest dogmatisk gjør.

Nå tar Nygårdshaug verken den eller andre diskusjonen av relevans for spørsmålet. I stedet har han kommet med personlige betraktninger om historiske årsakforløp, religioners opphav og det ondes problem, og at tanken om en Gud ender i en uendelig rekke av guder. Men dette handler ikke bare om noe annet enn naturvitenskap, han misforstår kjente religionsfilosofiske poenger.

Det er rett og slett ikke slik at teistiske tenkere snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe særlig om gudsargumenter.

Så kom heller ikke dette inn fordi debattredaktøren valgte å trykke et "kortere innlegg".

Ikke fall bakover i forundring om Dekodet skulle slumpe til å kommentere det om et par dager.

Refuserte refleksjoner

Nå er det muligens et par leilendinger i Vestre Slidre som ikke hadde ventet eller sett frem til at det var Klassekampen som var åstedet for agurktidens debatter om Gud og vitenskapen.

Mens andre av oss kanskje ikke var aldeles sjokkerte over at ikke alle slapp til med motinnlegg og replikker.

Dette handler om det vi omtalte her som kriminell kronikk og som førte til følgende tilsvar fra den gode professor Sverre Holm og undertegnede, og som altså ikke ble trykket:

Kriminell karikatur

Det er uvanlig å se innlegg som er mindre egnet til seriøse svar enn Gert Nygårdshaugs kronikk om «Universet og overtroen». Men siden temaet tro og vitenskap er viktigere enn å karikere synspunkter uten referanser, skal vi gi gjøre noen forsøk.

Nygårdshaugs vage utgangspunkt ("den har den siste tiden blitt hevdet i en del aviser og tidsskrifter") er mer konkret diskusjonen etter en kronikk i Aftenposten 27. mars. Der hevdet professorene Johan E. Moan (fysikk) og Ola Didrik Saugstad (medisin) at naturvitenskapen ikke motbeviser, men «åpner for» Gud som det het i overskriften.

Siden disse ikke er tilfeldig forbipasserende TV-predikanter, tilhører det kategorien kuriøst når Nygårdshaug bl.a. skriver at påstandene

«må betraktes som ren ønsketenkning, samtidig som de er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som virkelig foregår i den vitenskapen som eksempelvis beskjeftiger seg med kosmologi, astrofysikk og ikke minst: Betingelsene for fremvekst av liv under ulike forhold».

Det hele er et klassisk tilfelle av stråmannsargumentasjon, eller rettere sagt noen klønete skurker en krimforfatter kan avsløre har gått vill på veien til biblioteket. Nå betyr ikke dette at det er umulig å kritisere kronikken som startet diskusjonen. Den var dessverre noen steder uheldig formulert og ikke tydelig nok på hva den ikke sa.

Det er likevel godt gjort å lese den som om seriøse professorer hevder at vitenskapen eller f.eks. eksistensen av mørk materie beviser Guds eksistens. Bruker man lupen vil man i stedet se at de forsøkte å målbære to viktige poenger for samtalen om tro og vitenskap:

Det ene er altså at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er ganske trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen. Det bør likevel påpekes siden man stadig hører det motsatte.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange overraskende funn at det er grunn til å være noenlunde ydmyk ikke bare overfor hva den kan uttale seg om, men overfor hva den faktisk vet.

At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning.

For empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen kan ikke gi oss direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at forskere ikke trekker Gud inn i ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at ingen seriøse forskere kan tro på Gud, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser verdien i å finne ut av skaperverket. For ganske mange i historien har dette handlet om å "tenke Guds tanker etter ham".

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje er det ikke bare slik at ulike typer naturvitenskapelige konklusjoner (som Big Bang og det fysikere kaller fininnstilling) åpner for troen på en Gud som har skapt tid og rom. Mange vil nok tenke at det taler mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan det også diskuteres hvor avgjørende det hadde vært om tanken om en skapende Gud bak det hele hadde vært fraværende hos alle seriøse naturvitenskapelige forskere. For hvorfor har naturvitere nødvendigvis mer innsikt i religionsfilosofiske diskusjoner om Guds eksistens enn statsvitere? Eller tannleger?

Nå tar Nygårdshaug verken den eller andre diskusjoner av relevans for spørsmålet. I stedet kommer han med personlige betraktninger om historiske årsakforløp, religioners opphav og det ondes problem, og hevder at tanken om en Gud ender i en uendelig rekke av guder. Men dette handler ikke bare om noe annet enn naturvitenskap, han misforstår kjente religionsfilosofiske poenger.

Det er rett og slett ikke slik at teistiske tenkere snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe særlig om gudsargumenter.

For noen som stadig anbefaler Nygårdshaugs sprudlende krimbøker er det trist å se en kronikk såpass blottet for fakta og kunnskap om diskusjonen om tro og vitenskap.

I morgen kommer vi tilbake til hvorfor det ikke ble trykket, og et innlegg til som heller ikke ble trykket og hvorfor det ikke skjedde og i det hele tatt. 

Ikke rart jeg har gjemt meg bort i helgen på spillkongressen Arcon 29 for å selge denne boken.

Kriminell kronikk

For en som stadig anbefaler Gert Nygårdshaugs sprudlende krimbøker er det alltid like beklemmende å møte hans ... sprudlende innspill om kristen gudstro.

Som i denne ukens Klassekampen.

Dermed er ikke hans avvisning av at vitenskapen om universet "åpner for Gudstro" den store sensasjonen.

Påstandene må betraktes som ren ønsketenkning, samtidig som de er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som virkelig foregår i den vitenskapen som eksempelvis beskjeftiger seg med kosmologi, astrofysikk og ikke minst: Betingelsene for fremvekst av liv under ulike forhold.

Det er heller ingen stor sensasjon at det kan komme noen lengre refleksjoner om dette her på bruket.

Hvilke fakta og hva slags kunnskap er det så Nygårdshaug bruker til å belegge dette?

Når det er viktig å bringe dette på det rene, er det fordi det Nygårdshaug i møtegår som er "blitt hevdet i en del aviser og tidsskrifter" ikke er tilfeldig forbipasserende TV-evangelister.

Som jeg skriver om her er det professorer i henholdsvis medisin og fysikk.

At Nygårdshaug ikke nevner dette tilhører kategorien interessant.

At han heller ikke tar noen hint fra dette til at de muligens (rent teoretisk selvsagt) ikke er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som foregår i vitenskapen, tilhører kategorien kuriøst.

At han i tillegg ikke vurderer om han kan ha misforstått professorene eller at dette rett og slett kan handle om å snakke forbi hverandre, tilhører kategorien bind for øynene.

På mange måter synes det hele som et klassisk tilfelle av stråmannsargumentasjon. Som forfatter har Nygårdshaug små problemer med å skape seg noen skurker han kan plaffe ned, eller rettere sagt klovner han kan kaste bløtkake på.

Og han nøyer seg ikke med noe så enkelt som å skrive andres replikker. I stedet satser han på den kjente litterære formen halvkvedete viser og underforståtte selvfølgeligheter.

Han utformer ikke argumentasjoner med tydelige premisser og logiske konklusjoner.

Han argumenterer ikke på linjene, han argumenterer mellom. 

Nå betyr som nevnt i linken over (og det er mer her) ikke dette at jeg er veldig imponert over kronikken som startet denne diskusjonen i vår. Den var dessverre noen steder uheldig formulert og ikke tydelig nok på hva den ikke sa.

Det er likevel godt gjort av Nygårdshaug å lese den som om de to professorer hevder at vitenskapen eller f.eks. eksistensen av mørk materie beviser Guds eksistens. Hadde han valgt riktige briller ville han i stedet sett at de forsøkte å målbære to viktige poenger for samtalen om tro og vitenskap:

Det ene er at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er ganske trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen. Det bør likevel påpekes siden man stadig hører det motsatte.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange nye og overraskende funn at det er grunn til å være noenlunde ydmyk ikke bare overfor hva den kan uttale seg om, men overfor hva den faktisk vet. Skråsikre uttalelser på vitenskapens vegne har hatt en tendens til å slå tilbake, enten man heter Einstein eller Hoyle.

Nygårdshaug bommer dermed ikke bare på hva professorene kan og sier, han treffer heller ikke målskiven når det gjelder hva en diskusjon om Guds eksistens og naturvitenskapen innebærer.

At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning.

For det er og blir slik at empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen ikke gir oss spesielt mye direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at de ikke trekker Gud inn i deres ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at tanken om Gud er fraværende når alle seriøse forskere forlater laboratoriet, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser avgjørende verdier i å finne ut av Guds skaperverk. Som ganske mange har sagt gjennom historien handler dette om å "tenke Guds tanker etter ham". 

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje ikke bare åpner ulike typer naturvitenskapelige vurderinger (som Big Bang og fininnstilling) for troen på en Gud som har skapt tid og rom. For mange seriøse forskere (for å bruke Nygårdshaugs formulering)  taler det mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan vi diskutere dette mer konkret og grundig (Hva er den faktiske argumentasjonen? Er den god?), noe vi sikkert får rik anledning til å komme tilbake til i forbindelse med en viss bok i høst.

Så er det en helt annen diskusjon hvor interessant det hadde vært selv om ingen seriøse forskere hadde sett det som mulig eller sannsynlig at Gud finnes. For hvorfor har naturvitere nødvendigvis mer innsikt i en religionsfilosofisk diskusjon om Guds eksistens enn de som jobber med statsvitenskap? Eller tannleger?

Men Nygårdshaug tar verken den eller andre diskusjonen av relevans for spørsmålet.

Når han heller ikke viser evne eller vilje til å forstå dem han hevder er "fullstendig blottet for fakta og kunnskap", er det ikke underlig at hans kronikk fremstår som skyggeboksing.

Klassekampen burde kort sagt trykket noen som var noen smuler mindre blottet for fakta og kunnskap om diskusjonen om tro og vitenskap.

Hvordan kan jeg så si dette? Blir jeg ikke bare like påståelig, men med motsatt fortegn?

Nei, for dette handler dels om redelighet og dels om fag som vitenskapfilosofi og vitenskapshistorie.

Sagt på en annen måte har man meldt seg ut av debatten om man ikke forteller konkret hvem man diskuterer med, eller engang siterer noen. Ellers blir debatten mest med seg selv, som i denne aktuelle kommentaren under.



Det er ikke vanskelig å finne eksempler.

Når Nygårdshaug trekker fram at Higgs-bosonet er "feilaktig blitt kalt 'Gudspartikkelen'", er det ikke lett å se at han debatterer med andre enn seg selv. Av en eller annen grunn syns han faktisk å tro at denne litt ironiske betegnelsen er blitt oppfattet som et argument for Guds eksistens.

Det er ikke akkurat vanlig å høre noen påstå at funn av Gudspartikkelen er et funn av Gud. Tvert i mot har enkelte brukt det som et argument mot Gud, ut fra den interessante logikk at den fyller noen hull i vår kunnskap og følgelig etterlater mindre plass til Gud.

Mens dette nok i stedet antyder at ateisme kan skyldes hull i vår kunnskap.

Så trekker Nygårdshaug fram det enkle poenget at det finnes mange solsystemer og planeter i universet slik at det ikke er underlig at liv kan ha oppstått på en av dem.

Uten å oppgi noen tall for sannsynlighet eller kommentere at selv Richard Dawkins ser i retning av multiverset og et ufattelig stort antall univers for å få mange nok planeter til at regnestykket går opp.

Eller at man inntil andre halvdel av 1800-tallet trodde liv kunne oppstå av seg selv. Likevel ble få ateister av å se på gjødselshauger. 

Videre ser Nygårdshaug universet som et "ufattelig brutalt" bl.a. fordi det kan komme gammaglimt som kan utslette kloder, eller katastrofale klimaendringer og kometer. Og uansett vil alt liv dø ut når betingelsene for det er borte om noen milliarder år.

Dermed må en eventuell skaper av et slikt univers være "en særdeles ondskapsfull despot".

At dette er en teologisk og ikke en naturvitenskapelig argumentasjon, tar ikke Nygårdshaug så nøye. Skulle noen være interessert i temaer som Gud og gammaglimt (hvorfor snakker så mange ateister om det for tiden?) er det atskillig å lese her.

Blant mye Nygårdshaug ikke finner for godt å nevne er at universets undergang nettopp er en sentral del av kristen tro. Nettopp fordi som Paulus sier det nåværende univers er underlagt forgjengelighet (eller termodynamikk som det heter på fint), har kristne fra første stund tenkt at Gud kommer til å skape en ny himmel og jord. 

Man kunne nok også tenke seg noen smuler mer presisjon når Nygårdshaug snakker om "kreasjonister" som han kaller dem som tror at Gud skapte universet for "13,2 milliarder år siden" (hvorfor han ikke holder seg til kosmologenes 13,7 milliarder forteller han ikke).

Som han altså setter i samme bås som dem som tror jorden er skapt for 6 000 år siden.

Presisjonen imponerer heller ikke når han skriver som om kristne, jøder eller muslimer plasserer Gud "der ute i kosmos".

At han ikke er klar over at hvis Gud finnes, er det et vesen bak tid og rom (og altså ikke en "entitet" i den fysiske verden), synliggjør kompetanseutfordringen som nok ligger til grunn for mye av kronikken.

Skyggeboksingen blir ikke mindre påtagelig når Nygårdshaug himler med øynene over at noen kan få seg til å tro at det gir mening med en Gud som "i ren skadefryd" (javel?) har "antent lunten" til Big Bang og dermed (og her er det bare å spikre puter i taket) et "selvutslettende univers".

Mens det nok er mulig å himle atskillig mer over denne type fremstillinger.

Og ikke bare fordi han mener kristne ser på Gud som skaper via Big Bang på linje med "Magica von Trylls foff-bomber" (med hvem han nok mener Magica fra Tryll).

Men Nygårdshaug har mer på lager. Bare det å tro at det finnes en Gud viser jo at det blir et

regressus ad infinitum, en evig tibaketrekning der det er en Gud bakenfor en Gud, bakenfor enda en Gud, og så videre og som i alle evighet slenger ut foff-bomber for å skape Big Bang-er. det blir omtrent som å finne det aller innerste speilet i en speilrekke der to speil stilles mot hverandre, hvilket de fleste av oss anser som en noe problematisk beskjeftigelse.

Dette er jo som så ofte med Nygårdshaug morsomt formulert, men det er ingen foffbombe at dette blir mer røyk enn ild.

Han klarer heller ikke å ødelegge noen teistisk tiøring av at dette er et klassisk gudsargument.

Siden det ikke er mulig med en ekte realisert uendelig rekke (regressus ad infinitum) av årsaker/betingelser/grunner/forklaringer, må det eksistere noe som ikke trenger en årsak/betingelse/grunn/forklaring, men altså er første årsak/ubetinget/sin egen grunn/selvforklarende.

Dette er egenskaper vi forbinder med Gud og ikke med noe fysisk. Selv om dette ene argumentet aldri har vært ment til å lande på alle Guds egenskaper, går det ikke akkurat i favør av ateisme.

Det er rett og slett ikke slik at kristne snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe om gudsargumenter.

Men så handler ikke dette om argumenter for Nygårdshaug.

De synes som vikarierende motiver for et prosjekt. Han behandler ikke spørsmålet om Guds eksistens som et tema der vi kan ha ulike oppfatninger informert av rasjonalitet og vitenskap og føre meningsfulle samtaler.  Dette er en krig mellom de modne og modige som har gjennomskuet overtroen og de som henger fast i barnesykdommer som Gudstro.

Nygårdshaug er ikke interessert i en rolig og reflektert samtale. Han er en far som tordner mot sine barn. Han kaster verbale foffbomber mot de som forskanser seg i teistiske pengebinger.

Om vi kvitter oss med den barnesykdommen vi kaller overtro - den være seg kristen, islamsk eller jødisk - og som har vært skyld i tragiske stridigheter, blodsutgytelse og et utall meningsløse kriger opp gjennom århundrene, om vi kommer oss ut av bleiestadiet og blir kvitt den religiøse ballasten som har sitt opphav i redsel for døden og det ukjente, så blir vi kanskje i stand til å fostre en klode der vi uten frykt kan fryde oss over et skaperverk som har skapt seg selv og som brutalt vil ødelegge seg selv en gang.
Takket være fysiske lover vi ennå ikke kjenner, men som vi ateister - stadig like nysgjerrige og optimistiske - med stor munterhet og fullstendig fri for fordommer leter etter!

Nei, det hadde tatt seg ut om noen skulle beskylde Nygårdshaug for fordommer.

Fader Brown og Mysteriekammeret

Da er det bare å finne fram fjernkontrollen og stille inn varsler, opptak og/eller kanalen på NRK1 lørdag 20:45 - og de neste ni lørdagene etter.
(Les videre her)

Nazikrim

Bak denne tabloide overskriften lurer et dårlig skjult forsøk på å markedsføre Philip Kerrs etterhvert lange serie om Bertie Günther, hardkokt detektiv i Berlin og stadig større omegn på 1930-tallet og utover.

Og stadig like antinazi, selv om han hyres inn av partitoppene for å løse forbrytelser alle steder fra Unter den Linden via Praha til Katyn.

Nå har vi vært inne på serien noen ganger tidligere, men siden jeg befinner meg i omtalte by denne uka, er det ikke helt off topic å tipse om et intervju med forfatteren.

Med andre ord strengst verboten å gjøre annet enn å legge fra deg sneipen og whiskyglasset noen minutter for å lese om Philip Kerrs Berlin.

Guttebok for voksne

Siden det nærmer seg påske, har vi både tid, motiv og anledning til å ta opp igjen krimsporet.

Og hva kan være bedre enn en fortelling som hyller gamle guder med religiøs iver og okkuperer leseren til siste side?

Vi snakker med andre ord om Bernt Roughtvedts seneste roman, Tårn, altså skrevet av en historiker som ikke er ukjent med mennesker og miljøer under annen verdenskrig.
(Trykk her for å lese videre)

Antiharry

Er du ute etter en annerledes krim finnes verre forbrytelser enn å investere i Asle Skredderbergets debutroman Metallmyk fra 2010.

Når boken skiller seg noen kaffelatter ut fra mye annen norsk krim, er det ikke bare fordi den legger mer vekt på Excell enn på seriemordere. Grunnen er også at hovedpersonen er sydd etter andre lester enn Harry Hole og resten av alliterasjonsfeltet av forsofne forbryterfangere.

Milo Cavalli er som navnet antyder for det første ikke rotnorsk; hans avdøde mor var italiensk, faren norsk. Han forstår forskjellen på Saint-Émilion og Saint-Julien, Cadillac og Bergerac - og bruker ikke Dressmannbukser eller snus.

Det skyldes ikke bare den italienske bakgrunnen, men at han ikke akkurat går på sosialtrygd. Med en årsinntekt på et tosifret millionbeløp og en ubestemmelig høy formue, er det mer enn moralsk ryggrad som gjør at han ikke så lett faller for bestikkelsesforsøk.

Også Milos fortid som aksjemegler har gitt ham en verdifull portefølje når han skal etterforske økonomisk kriminalitet.

Etter et brutalt drap på en megler innen corporate finance blir Milo hentet inn fra Økokrim for å bistå politiet i etterforskningen. Handlingen skifter mellom Norge og Italia, forhør og flukt, balkanske voldsmenn, kyniske økonomer og opprivende regneark.

Boken skiller seg ikke mindre ut av at Milo er sånn noenlunde god katolikk og handlingen et stykke på vei drives fremover av skriftemålene. Selv om han foretrekker en mystisk tilnærming til troen, og altså holder seg unna intellektuelle katolikker på Majorstuen, gir dette en kjærkommen avveksling fra andre krimhelters fyllekuler og angstanfall.

På den annen side er  ikke avstanden like stor når det gjelder forbruket av damer, noe som fremgår både av skriftemål og handling. Men så opplever nok fortsatt forfattere og forlag at krimsalget hjelpes noen snev mer av forståelige sexakter enn uforståelige excellark.

Skulle du ikke være skremt nok allerede av det moralske nivået, kan vi legge til at den også inneholder facebookmeldinger og epost, sistnevnte på italiensk. Samt opptil flere Iphoner.

Metallmyk er kort sagt en krim som har oppdaget at vi lever i det tjueførste århundret, og ikke bare når det kommer til religion og regneark.

Smalere bokanmeldelse

Det er ikke til å komme fra at det blir noe mindre blogging de nærmeste dagene siden hendene stort sett vil være opptatt av bæreposer og bestikk under en lengre helgetur for å inspisere juletreet på Trafalgar Square.

Blant det som vil bli lest er seneste bok i serien om Bernie Günther, den tyske politimannen og privatdetektiven (og en del annet), før, under og etter tusenårs tolvårsriket, mer hardkokt og med kvikkere replikker enn selv læremestre som Raymond Chandler.

Bernie har i løpet av så langt åtte bøker beveget seg ganske viden omkring, stort sett som dyd av nødvendighet, siden det å være presset tilbake i politikorpset og etterhvert inn i SS av en viss Heydrich, ikke er enkelt å leve med, verken personlig eller rettslig.

At han har en sterk tendens til å støte på noen av de mer ... interessante figurer (Göring, Himmler, Mielke, Peron...) i omløp, gjør pussig nok ikke bøkene mindre troverdige.

Politisjef med tydelig lederstil.

Noe henger nok også sammen med at det ikke er enkelt å tenke seg mer dramatiske intriger, i hvert fall så lenge vi snakker jordisk krim.

Oppmerksomheten er uansett ikke rettet mot hvor troverdige alle disse møtene er, siden leseren har mer enn nok med å veksle i tide mellom grøss og glis. Når man da ikke griper seg i å sjekke google maps etter gater og steder i Berlin og etterhvert et noe mer globalt omland.

Det er i det hele tatt ikke få barer, hoteller, politistasjoner, fengsler og fangeleire som er blitt identifisert og lagt i arkivet.

Aldri godt å vite når man får bruk for kunnskapen.

Dampende drap

Den andre boken som til tider har vært løftet ganske nær øynene i det seneste er både mer moderne og eldre enn Max Mausers mellomkrigstid. For selv om begge bøker i stor grad bæres av stemninger, har Mark Hodder på en helt annen måte lagt vekten på teknologi og tankespinn.

I stedet for en isolert herregård som damper av tåke befinner vi oss i The Strange Affair of Spring Heeled Jack midt i en storby som også damper av maskiner.

Nå har det ikke helt unngått min oppmerksomhet at det ble skrevet science fiction på 1800-tallet, men det er ikke til å komme forbi at sjangeren vi snakker om her definitivt langt nyere.

Eller kanskje vi heller bør si sjangerene.

For her møter sydende steampunk rendyrket rasehygiene - eller eugenikk som det heter på fint. Mord og monstre blandes med magi og maktkamp, politisk som vitenskapelig.

Moralske sannheter avgikk ved døden for få år siden. Nå gjelder den sterkestes rett. Til nød noen smuler Karma. Eller karma.

Vi befinner oss kort sagt i en noe alternativ variant av Det britiske imperiets glansdager på 1860-tallet.

Og det er ikke bare selve den politiske historien som er annerledes. Takket være genmodifisering har vi fått fugler som kan fremsi innleste meldinger, mens raske hunder formidler skriftelige beskjeder.

Selv om dette sparer mye manuelt arbeid har det også bieffekter. Det er dessverre ikke til å unngå at fuglene avslutter alle meldinger med heller saftig banning. Og hundene spiser som hester.

I tillegg foregår det merkelige ting.

Uten å røpe for mye av en stadig mer vanvittig intrige kan vi uten hjelp av fugler fortelle at en av hovedpersonene er oppdageren Richard Burton (også kjent fra Farmers til tider fantastiske Riverworld-serie), mens en annen er dikteren Swinburne.

Vi løfter underveis som seg hør naturligvis også på hatten for Darwin, Doré, Nightingale, Galton, Brunel og resten av feltet.


En moderne - eller gammelmodig - fortelling. Alt ettersom.

Sammen jakter de to heltene på hvem eller hva i all verden denne Spring Heeled Jack er som synes å stå bak en serie bokstavelig talt bestialske mord i London - og på løsningen av det store mysteriet:

Hvem er ansvarlig for drapet på dronning Viktoria i 1840?

Og på et enda større og mer grunnleggende mysterium. Kan det finnes en annen historie om Storbritannia?

Det er sjelden jeg har lest noe som lykkes bedre i å få en så dampende alternativhistorie til å danne en så troverdig bakgrunn for makaber krim med atskillige doser meta og tongue in cheek.

Men så er det ikke akkurat mange slike bøker.

Vi kan derfor glede med at dette er første bind i en serie på så langt tre. Det er bare å sette seg godt til rette i dampmaskinen når den brave Burton og sveisne Swinburne legger ut på oppdagelsesreise.

Et hestehode foran

Romjul og tid for bok.

Kriminalgåter smaker godt til annen nøtteknekking. Siden enkelte av oss har den uvanen å styre noen buer unna bestselgerlistene (bøkene der får vi nå alltid med oss det meste om) skal vi i dag og i morgen trekke fram to bøker som ikke alle har hørt om.

Men som har vekket eller vil vekke engasjement.

Den første er skrevet av en av våre beste krimforfattere, selveste Max Mauser. Muligens den norske krimforfatteren som har fått aller mest omtale og oppmerksomhet gjennom tidene, i innland og utland.

Dessverre ikke for sin krim.

For bak det opplagte pseudonymet skjuler seg altså Jonas Lie, politiminister i blant annet Quslings andre regjering. Han ble ikke mindre beryktet av ansvaret for Politiets særdomstol som stadfestet dødsdommene mot nordmenn - eller av tiden som frontkjemper og offiser i Waffen SS.

I mellomkrigstiden drev han imidlertid på med andre ting. Om det skyldes arv (bl.a. som sønnesønn av en annen Jonas Lie) eller miljø (Nils Kjær var gift med morens søster) skal være usagt, men hans kriminalromaner er av de beste vi har sett her til lands. Det samme gjelder også hans senere reiseskildringer og krigskorrepondanse.

Selv om de fleste nok vil sette mest pris på fiksjonsbøkene.

Og da ikke minst Natten til Fandens geburtsdag som er utgitt på nytt i år, men altså opprinnelig er skrevet i 1934. Boken blir ikke dårligere av et nyskrevet etterord av Nils Nordberg.

En ikke helt lystig atmosfære hviler over herregården Bjørneby - regn, tåke, mørke, sjalusi, hat og frykt. Det går uavvendelig mot en katastrofe knyttet til et gammelt sagn.

Tre varsler skal etterhvert peke mot at gårdeieren, den ikke akkurat ... sympatiske major Winterfeldt, skal bli tatt av dage.

Det første fremgår av omslaget, et hestehode er spiddet på en stake og vendt mot gården. Med andre ord intet mindre enn en nidstang, kjent fra norrøn tid.

Og varslene peker mot natten til Fandens geburtsdag, 11. desember. Nå er ikke uttrykket Lies eget, men kommer av at 11. juni og 11. desember var termindager for banklån i kongeriket Danmark-Norge.

Vi aner mer enn en undertone av norrøne stemninger. Hovedpersonene trekkes inn i et mytisk spill uhyggelig skildret med tilsynelatende uvesentlige detaljer av jeg-personens nedtegnelser, etterhvert i form av en dagbok.

Likevel er det når alt kommer til alt på mange måter skjebnen som er hovedpersonen.

Muligens er det nettopp også en skjebnetro som skulle bli Jonas Lies egen bane. Hvordan en oppegående og ikke tydelig rasistisk forfatter kunne velge nazistenes side kan med mye annet også henge sammen med hva han etter hvert oppfattet som å se og følge sin egen skjebne.

En skjebne han forøvrig tok i sine egne hender 11. mai 1945.

På dagen én måned før Fandens geburtsdag.

Whitechapel

For å bevise vitenskapelig at Dekodet ikke kun er for de nylig omtalte fysikk- eller filosofibuffer, kan anbefales en TV-serie som ikke er helt halvgæern for historiebuffer.

Denne gangen trekker vi fram av ermet den britiske serien Whitechapel, som det så langt er laget to sesonger av. At hver av disse er på kun tre episoder antyder at serien er rimelig overkommelig for de fleste.

Siden det allerede tidlig i første episode kommer fram at sesongen handler om en moderne variant av Jack The Ripper, våger vi oss på å sitere fra blurbet.

The streets of London's East End are awash with blood. A murderer stalks the night, picking off vulnerable women and leaving them brutally butchered. But this is not the 19th Century and this is not Jack the Ripper - this is a copycat killer and once again the police remain clueless...

Enten man er kjent eller ei med Ripperologien eller har tatt en av disse guidete Ripper-turene som London myldrer av, er dette en serie som (unnskyld uttrykket) fengsler og - enda viktigere - sjarmerer. Det åpner for en og annen gjenkjennelse av opptil flere jobbsituasjoner når en ung japp (eller hva det heter for tiden) av en politidetektiv headhuntes til å lede noen heller durkdrevne etterforskere.

For fast-tracked, media savvy DI Chandler it's his first big murder case; for front-line, hard-bitten DS Miles, he's now saddled with a boss who would rather talk about "Emotional Intelligence" than gut feeling. Neither of them have a clue, until renowned "Ripperologist" Edward Buchan draws their attention to the similarities between the Jack the Ripper killings in 1888 and the modern-day murder. The race is on to succeed where police officers failed over 100 years before - to catch the copycat killer before he strikes again.

Siden serien egner seg spesielt godt på kalde og stormfulle kvelder, anbefales den nå.

Maigret i Matrix

Ny krimanbefaling, siden påsken er kommet et umiskjennelig stormskritt nærmere.

Denne gangen trekker vi Alastair Reynolds ut av hyperspace, og ikke bare fordi han var æresgjest på Norcon 2011 for en drøy uke siden. Grunnen er rett og slett at vi har å gjøre med en mer enn lettere hardkokt teknogal  SF-forfatter av romoperaer  som har begått en mer enn lettere hardkokt klassisk krim.

Og da kan det nesten ikke bli mer klassisk enn å legge handlingen til en mer enn lettere noir Paris på 1950-tallet.

Uten at han egentlig forlater SF-sjangeren. Hverken mer eller mindre lettere.

I Century Rain forener Reynolds det beste av flere verdener. Jordnære skildringer av Paris veksler med alternativhistorie og horror i en kledelig skjult teknothriller på vei mot apokalypsen.

En dame med litt underlige vaner faller ned fra en balkong i en leiegård i Paris. En jazzmusiker og detektiv tar oppdraget når politiet henlegger saken. Parallelt - eller rettere sagt noen hundre år inn i fremtiden - forsøker en arkeologisk ekspedisjon  å hente ut rester fra et Paris som er ødelagt av en katastrofe som la jorden øde.

Mens detektiven finner stadig flere tegn på at fallet ikke var en ulykke, tyder ting fra fremtidshistorien på at ting ikke er helt som de virker.

Kort sagt et ytterst lesverdig møte med Maigret i Matrix.  Uten at hovedpersoner eller lesere gis anledning til å rømme inn i noen drøm.

Boken er så langt et engangstilfelle i Reynolds produksjon som ellers har en tendens til å falle mer enn lettere hodestups inn i technobabbel og galaktiske scenarier.

Vi får kort sagt håpe at Reynolds vender tilbake til åstedet snarest.

Berlin Noir-tur i påsken

Siden aviser, kiosker og bokhandeler for tiden ikke mangler bevis for at påsken er blitt den store krimhøytiden, melder vi oss på med noen anbefalinger som hver på sin måte er noe ... annerledes.

I dag kan vi trekke fram Philip Kerrs eminente serie i beste Raymond Chandler-stil om den tyske privatdetektiven Bernie Günther som manøvrerer seg mer eller mindre behendig - i hver fall med snakketøyet - i Berlin og andre tyske byer fra 1930-tallet og utover.

Vi befinner oss med andre ord i et miljø der det ikke er vanskelig å veksle mellom det groteske og det grøssende, men Kerr fortjener ros for også å mestre det kostelige og kyniske, samt den ikke helt store og solide tyske

 tradisjonen understatement.

Det byr i det hele tatt på anledninger til mangt når Göring i en av bøkene tilkaller Günther og fremstår med en nærmest groupie-fascinasjon for privatdetektiver.

Kerr får vist atskillig mer av mennesker og miljøer før, under og rett etter krigen enn mang en historiebok. Nettopp kontrasten mellom tilsynelatende triviell krim og det historiske dramaet (Kerr lykkes stort sett med å lure større historiske personligheter inn i handlingen uten at påtageligheten tar overhånd) gjør at bøkene kan mane til noen grader ettertanke i påsken.

Uten at det er grunn til å late som om dette er forkledde andakter.

Kerr skrev de tre første bøkene i serien for noen år siden (disse er gått inn i krimhistorien som Berlin Noir) før han tok seg en kriminell lang pause med andre heldigvis stort sett lesverdige bøker.

Men nå er Günther tilbake i fire bind til. Og neste kommer til høsten.

Matematisk anlagte aner dermed at det så langt er syv bøker i serien - March Violets, The Pale Criminal, A German Requiem, The One For The Other, A Quiet Flame, If The Dead Rise Not og for noen uker siden Field Grey.

Med andre ord bare å løsne sikringen på lommeboken.

Steampunk i storbyen

For de som måtte ha interesse av steampunkens edle kunst, kan anbefales dårligere verk enn den lettere geniale  engelske tegneren (med flere banebrytende verker) Bryan Talbots foreløpig to bind i serien Grandville - som ikke akkurat er Wind in the Willows.

Selv om de begge tilhører den ærefulle engelske grevlingsjangeren, er nok Talbot en ... smule mer noir.

Rammefortellingen er enkel. Napolen gikk seirende ut av striden for 200 år siden, noe som førte til at England ble en fransk provins.

Dette har, for å si det kort, ikke gått helt upåaktet hen for engelsk politikk, kultur - og selvtillit.

Muligens er også dette grunnen til en teknologisk utvikling der vi ser mer damp enn data.

At hovedpersonene er dyr (mennesker brukes til nød som tjenere) gjør fortellingen både mer morsom og makaber. Det gjør et visst inntrykk når en figur som ligner relativt umiskjennelig på Onkel Skrue er et anonymt offer i en massakre i andre bind.

Også andre figurer gjenkjennes i bakgrunnen her og der, i Talbots litt postmoderne (unnskyld uttrykket) lek med referanser.

I denne settingen er det duket for internasjonal kriminalitet av en noe annen kaliber enn i Sherlock Holmes. Store deler av handlingen foregår i Grandville og i et franskdominert Europa snakker vi da ikke om London.

I grunnen bare å sette på dampkjelen, finne fram te og lorgnett og nippe seg gjennom bindene.

Drømmen om den perfekte bok

Noen ganger treffer man Boken Som Synes Skrevet Akkurat For Meg.

Dette er En Slik Gang.

Skal vi være mer presise og pågående, kan vi til og med røpe forfatter og tittel.

Karen vi har i tankene heter Raymond Benson og boken lyder navnet  Dark Side of the Morgue.

Raymond Benson er av de mer flittige spenningsforfattere med relativt stor spredning i titler og temaer.

Det antyder muligens for noen ett og annet om hans kaliber at han tidligere har hatt æren av å skrive et par tre ikke helt halvgærne James Bond-bøker.

Romanen vi besynger i denne satsen er nummer to hans nye krimserie knyttet til musikkbransjen.

Når detektiven er hardt rammet av navnet Spike Berenger er det dobbelt grunn til action i retning Amazon eller andre.

Tredje grunn er at mens den forrige - A Hard Day's Death - tok opp en narkotisert, nykristen og tidligere storstjernes død (nei, han hengte seg pussig nok likevel ikke selv, eller...?) i en... normal rockesetting, er vi denne gangen kommet til (fanfare - trommesolo - gong) progscenen.

Dermed er det ikke uventet å se jingler til Benson fra både den ene

“A frantic dash through the world of rock and roll. Thrills a-plenty and backstage passes to the magical mystery musical twilight zone.”
- Ian Anderson

og den andre.

“Spike Berenger is so real that I even tried looking him up in my address book in order to give him a call! Best rock read you will ever find!”
- Rick Wakeman

 Siden Benson også har skrevet en guide til Jethro Tull er han altså kompetent på mer enn cliffhangere.

Behørige familietrær følger selvsagt med på kjøpet.

Krimbøkene du aldri har hørt om - 4

Analyser, litterære oppgjør og parodier på krim er ikke noe spesielt nytt. Det var det heller ikke for snart hundre år siden, da E.C. Bentley skrev en de helt store, ukjente klassikerne. Selv om den faktisk er oversatt til norsk ganske nylig, ligger den sjelden ytterst på tungen når noen kommer inn på krim.

Vi snakker selvsagt om Trent's Last Case (Trents siste sak) fra 1913, en glitrende kommentar til en selvgod sjanger i en selvgod tid.

Den ofte kalles for den første moderne kriminalboken. Men det kan også argumenteres fornuftig for at den er en av de store fortellingene som foregriper postmodernismens oppgjør med de store fortellingene og fornuften.

Historien er forøvrig den første med den optimistiske detektiven Trent. Vi forstår etterhvert godt hvorfor det blir hans siste sak. Og hvorfor Bentley senere var en naturlig etterfølger til Chesterton som formann i den legendariske britiske foreneingen The Detection Club.

Edmund Clerihew Bentley er kanskje mer kjent som skaperen av diktsjangeren Clerihew. I prinsippet kan dette ligne på limerick, men hovedvekten er absurde koblinger til kjente personer. Og det er et poeng at rimene kan halte helt eller halvveis.

Hva dette handler om fremgår av eksemplene under

Edmund Clerihew Bently
Created Philip Trent. He
Also defined the norm
For his eponymous poetic form.

Edgar Allan Poe
Was passionately fond of roe.
He always liked to chew some,
While writing anything gruesome.

Labor Leader Jimmy Hoffa
Apparently refused an unrefuseable offer
It is widely feared
That he just

Oversatt til norske forhold burde noen minst ha laget de følgende:

Jens Stoltenberg
er ingen dverg
Står likevel på arbeidervegelsens skuldre
Før han tar til å buldre.

Kjell Magne Bondevik
er seg selv lik
Foretrekker å skape fred
selv om han taper cred.

Anne Holt
har forvoldt
atskillige drap
men det er mest ap.

Bentley er med andre ord skyldig i mye.

Selv om Trent's Last Case er filmatisert flere ganger, til og med med Orson Welles i en av rollene, har den altså beveget seg farlig nær glemmeboken. Vi tror vel ikke at det hjelper imponerende stort å nevne den i en perifer blog på et perifert språk i et perifert land.

Men bidrar det til noen leseopplevelser, er det kanskje verdt noen minutters blogging.

Krimbøkene du aldri har hørt om - 3

Siden det nærmer seg tiden for julebord, et fenomen kjent ikke minst for sine omfattende litterære debatter, kommer igjen en anbefaling av krimbøker du er garantert ingen andre på festen har lest.

Denne gangen snakker vi rett og slett om Murder in the Mummy's Tomb, i den kanskje ikke helt kjente G. K. Chesterton Mystery Series. Boken er skrevet av Kel Richards, kjent for en rekke krim-pastisjer.

Og, ja, hvis du er i tvil - også dette er en pastisje. Ikke så mye på Chestertons egne krimfortellinger, som John Dickson Carr. Og med opptil flere in-jokes for de innvidde.

Det hele foregår i året 1919. Den kjente arkeologen professor Henry Fell (he he), står i ferd med å åpne en forseglet egyptisk grav. Til leiren ankommer så Gilbert og Frances Chesterton, akkurat i tide til å bli involvert i et (hvordan kunne du gjette det?) lukket rom-mysterium som tilsynelatende kun kan forklares på overnaturlig vis.

Som god katolikk er imidlertid Chesterton ikke overtroisk. Han bruker sine ikke helt små grå i klassisk detektivstil for å løse gåten og hindre flere mord. Det hører nok med at erfarne krimlesere tar løsningen minst like fort som Gilbert, men atmosfæren og dialogene kompenserer langt på vei for de som kan knepene fra lesning av Carr og Chesterton.

Selv om mye av det som legges i munnen på den røslige krimhelten er hentet fra hans egne verker, virker dialogene ikke så verst plausible. Så har da Chesterton også en ganske muntlig stil i mange av sine bøker, han skrev stort sett som han snakket.

Richards skal uansett ha ros for grunnidéen, en morsom vri på Dickson Carr-tradisjonen. Denne gang med å ta steget helt ut og kalle detektiven med sitt rette navn og ikke Gideon Fell.

Murder in the Mummy's Tomb (2002) står oppført som nummer 2 i serien, men jeg har en slem mistanke om at det er den samme som Death in Egypt (1996), som på enkelte nettsider kalles #1. De er utgitt på to forskjellige forlag og det finnes pussig nok kun resymé av plottet i førstnevnte.

Stoler du på utenlandske krimforlag, er det imidlertid bare å kjøpe begge.

Krimbøkene du aldri har hørt om - 2

- Syllogismer og storheter

Siden det nærmer seg høstferie og dermed mer nærkontakt med bøker enn blogger (det bidrar også i noen grad at familien i år skal til et fjellsted uten nettforbindelse), enda et tips om krimbøker du kan imponere med i selskapslivet.

Vi er med Aristotle Detective tilbake i det gamle Aten rundt år 330 før Kristus - midt under Aleksander den stores, og enda mer Aristoteles, sin storhetstid. Hovedpersonen er den atskillig yngre og mer emosjonelt ivrige Stephanos, som stadig vikles inn i mord, mysterier og mere til.

Som tidligere student av den store filosofen, er Stephanos ikke dummere enn å involvere større hjerner ved behov. Og i en sydende storby der de færreste er stoikere, er det ingen direkte mangel på slike behov.

Margaret Moody er professor i litteratur med atskillige doser selvironi og stor hjerne for humor, for ikke å si mysterier. Da første bok i serien kom ut i 1978, var denne type historisk krim en relativt ny sjanger. Det fantes ikke stort andre enn den aldri hvilende Dickson Carrs (1906-1977) utgivelser og Robert Van Gulik (1910-1967) sine bøker om Dommer Dee, begge det man uten å overdrive kan kalle forrige generasjons forfattere.

Med Doodys serie om Aristoteles fikk vi en detektiv som var om mulig enda mer minne-verdig enn Carrs og Van Guliks. Det skal godt gjøres å finne en skarpere etterforsker, selv om han av ulike årsaker hverken benytter seg av forstørrelsesglass eller finger-avtrykk, for ikke å si fiolin.

En klassisk replikk fra første bok kommer når Aristoteles bemerker om mordet at "hvis ikke Philemon gjorde det, var det noen av kategorien ikke-Philemon".

Hvilken kategori som passer? Det finner du ut ved å lese boka.