Kunnskapselskende kunnskapshatere?

Ingen grunn til å beholde hatten på hodet når seneste nummer av Levende Historie har flere ganske så gode populærartikler om kristningen av Norgen.

Først ute er Synnøve Veinan Helleruds Håkons kamp der hun viser hvilke dilemmaer Håkon den Gode opplevde som kristen konge på 900-tallet i møte med sterke lokale høvdinger som holdt fast på fedrenes tro.

Mens senere kronikører  misbilliget at Håkon valgte politiske kompromisser som å delta i hedenske blot fremfor martyrdøden, ser Hellerud dette som et klokt valg.

Ved å gi etter for trønderne kan kong Håkon ikke bare ha reddet sitt eget skinn, men også på sikt bidratt til å fremme kristningen av landet. Det gir nemlig ikke mening å si at Håkon sviktet kristendommen til fordel for kongemakten, for kristendom og komgemakt var to sider av samme sak. For Håkon var kristningen av landet en uløselig del av et større prosjekt: å bygge opp et sterkt, organisert, kristen kongeriket, kort sagt å bringe Norge inn i framtida.

Hva slags fremtid snakker vi om?

Mye handler om oppveksten i Engand hos kong Adalstein (895-939). Håkon var sendt dit av sin far Harald Hårfagre, som ikke kan ha vært helt fremmed fra tanken om kristne konger - selv om kanskje tanken om politiske allianse nok sto sterkere.

Adalstein var ikke bare en dyktig kriger, strateg og alliansebygger. Som god kristen konge var han opptatt av kunnskap.

Adalstein hadde også flere utenlandske fystesønner til oppfostring ved hoffet sitt, som var kjent som et senter for lærdom. 

Møtet med England må ha gjort sterkt inntrykk.

Håkons opphold i England må ha vært som en tidsreise. Han kom fra den hedenske vikingtiden til den kristne middelalderen. Hårfagres Norge var et knippe høvdingdømmer samlet under én mann, et land uten byer, kirker og bøker og uten noen felles institusjoner. Kong Adalsteins England var noe helt annet.

Her møtte Håkon blomstrende handel, en utviklet kirkeorganisasjon, et velorganisert forsvar og skrevne lover. Han møtte også en konge som kunne omgi seg med mer pomp og prakt enn Hårfagre kunne drømme om, og et hoff som dyrket boklig lærdom.

Selv om det skulle et par hundre år før Norge var i nærheten av dette, ga oppholdet

Adalstein gir bok til Sankt Cuthbert

på en måte Håkon en mulighet til å se inn i framtida. Det vil si, han så et samfunn han gjerne ville gjenskape i Norge.

Nå klarte ikke Håkon dette, men hans tanker og lover påvirket landet i århundrer. Og han var mer avgjørende for kristningen enn det har vært vanlig å tenke.

Håkons kristningsverk her ofte blitt undervurdert, og i stedet har Olav Tryggvason og ikke minst Olav Haraldsson - "den hellige" - fått æren for å kristne landet. De for hardhendt fram og brukte tvang, og det kunne de gjøre fordi store deler av landet nå var kristent allerede. Da gikk det an å bruke makt overfor de siste, standhaftige hedningene. 

Nå kan man jo si mye om Olavene, men det er uansett flott at dette i stor grad følges opp i andre artikler, ikke minst frilansjounalisten Nina Krafts Myter for fall.

Åpningen slår an en tone Dekodet kan leve med.

Kristendommen ble innført ved slaget på Stiklestad i 1030. Kvitekrist seiret med sverd i hånd. Troen på Odin, Tor, Frøya og de andre gudene var allerede døende, og folk var rede for noe nytt. Og hedenskapen ble raskt utryddet i Norge.

Lærte du dette på skolen? Da er det på tide med en revisjon. For dette er enten feil, svært ufullstendig eller tvilsomt, mener moderne historikere og religionshistorikere.

Dette er lærerikt og forbilledlig stoff som viser hvor lett og hvor lenge myter kan feste seg.

Så er det ikke samme grunn til å ta av seg hatten når vi på en noe mindre ønskelig måte ser hvor vanskelig mytene er å bli kvitt eller hvor fort forhold kan misforstås. Dette handler mer bestemt om en spalte på side 33 der det refereres til en kommentar fra historikeren Gro Steinsland om at det var lite religionsblanding.

At Odin hengte seg i treet Yggdrasil for å få lære seg skrivekunsten, kan etter hennes mening ikke sammenlignes med da Adam og Eva spiste av Kunnskapens tre. I den gamle religionen var kunnskap utelukkende positivt, i en nye introduserte den arvesynden.

Talende nok kommer ingen oppfølgingsspørsmål om hvordan det likevel kan ha seg at det var det kristne England (altså ikke det hedenske Norge) som ikke bare var "kjent som et senter for lærdom", men som dyrket "boklig lærdom".

Til det sitter nok forestillingen om at kristne mislikte kunnskap for fast.

Noe som altså ga opphav til myter som at kristne ødela biblioteket i Aleksandria, Kirken forfulgte naturvitenskapsmenn gjennom historien og så videre.

I beste fall blir leserne stående igjen med det interessante inntrykket av kristne som kunnskapselskende kunnskapshatere.

Så kan vi sikkert diskutere andre sider ved sideoppslaget som hvor riktig det er at "kvinner fikk en svakere posisjon i samfunnet etter kristningen" fordi man ikke lenger hadde gudinner, "var blitt så sexfiendtlige" og så på kvinner som "'urene' under menstuasjon og etter barsel".

Det finnes alternative faglige syn eller nyanser på dette (se f.eks. her og her og her), men det er en annen diskusjon.

Der det som ellers er greit å like kunnskap.

Anglofile amerikanere

Det gode gamle fenomenet at amerikanere elsker engelskmenn er de seneste generasjoner ikke bare blitt synlig i TV-serier, men også i kristne miljøer.

Dermed har vi det interessante og oppløftende fenomen at det ikke lenger er en helbredelses- og herlighetsforkynnelse - eller for den slags skyld mer eller mindre überskeptisk og/eller jødefobisk tysk tradisjon fra før 1940 - som påvirker paradigmene, men en mer elegant og engasjerende britisk tradisjon, fra C.S. Lewis til N.T. Wright.

First Things kommenterer utviklingen og linker til en lengre artikkel nederst.

Worthen notes that, in addition to the late John Stott, evangelicals seem to naturally gravitate toward theologians from British Isles. Though these persons of interest are genuinely important thinkers, and more than worthy as apologists, philosophers, and fiction writers, there does seem to be a certain additional mystique attached to their nationality:

American evangelicals' fondness Stott is part of a larger pattern, a special affection for Christian gurus of British extraction. Droves of American evangelicals stock their shelves with books by British Christian scholars such as N.T. Wright, a professor of New Testament and the former bishop of Durham, and J.I. Packer, a British-born theologian at Regent College in Vancouver. Despite ancient hostility toward Roman Catholicism, American evangelicals lionize the British Catholic writer G.K. Chesterton and raise their children on Catholic J.R.R. Tolkien's Lord of the Rings trilogy.

Hva er så bakgrunnen? Skyldes det at amerikanerne føler seg intellektuelt mindreverdige? At Oxbridge klinger mer overbevisende enn Oklahoma? At pipe og tweed er bedre enn pie og jeans?

I suspect a more likely explanation for why American Evangelicals love the Brits is related to the reason we love the Jews: We believe that we share with these groups a historical and theological imagination.

Den lengre artikkelen som omtales finnes her.

Dampende drap

Den andre boken som til tider har vært løftet ganske nær øynene i det seneste er både mer moderne og eldre enn Max Mausers mellomkrigstid. For selv om begge bøker i stor grad bæres av stemninger, har Mark Hodder på en helt annen måte lagt vekten på teknologi og tankespinn.

I stedet for en isolert herregård som damper av tåke befinner vi oss i The Strange Affair of Spring Heeled Jack midt i en storby som også damper av maskiner.

Nå har det ikke helt unngått min oppmerksomhet at det ble skrevet science fiction på 1800-tallet, men det er ikke til å komme forbi at sjangeren vi snakker om her definitivt langt nyere.

Eller kanskje vi heller bør si sjangerene.

For her møter sydende steampunk rendyrket rasehygiene - eller eugenikk som det heter på fint. Mord og monstre blandes med magi og maktkamp, politisk som vitenskapelig.

Moralske sannheter avgikk ved døden for få år siden. Nå gjelder den sterkestes rett. Til nød noen smuler Karma. Eller karma.

Vi befinner oss kort sagt i en noe alternativ variant av Det britiske imperiets glansdager på 1860-tallet.

Og det er ikke bare selve den politiske historien som er annerledes. Takket være genmodifisering har vi fått fugler som kan fremsi innleste meldinger, mens raske hunder formidler skriftelige beskjeder.

Selv om dette sparer mye manuelt arbeid har det også bieffekter. Det er dessverre ikke til å unngå at fuglene avslutter alle meldinger med heller saftig banning. Og hundene spiser som hester.

I tillegg foregår det merkelige ting.

Uten å røpe for mye av en stadig mer vanvittig intrige kan vi uten hjelp av fugler fortelle at en av hovedpersonene er oppdageren Richard Burton (også kjent fra Farmers til tider fantastiske Riverworld-serie), mens en annen er dikteren Swinburne.

Vi løfter underveis som seg hør naturligvis også på hatten for Darwin, Doré, Nightingale, Galton, Brunel og resten av feltet.


En moderne - eller gammelmodig - fortelling. Alt ettersom.

Sammen jakter de to heltene på hvem eller hva i all verden denne Spring Heeled Jack er som synes å stå bak en serie bokstavelig talt bestialske mord i London - og på løsningen av det store mysteriet:

Hvem er ansvarlig for drapet på dronning Viktoria i 1840?

Og på et enda større og mer grunnleggende mysterium. Kan det finnes en annen historie om Storbritannia?

Det er sjelden jeg har lest noe som lykkes bedre i å få en så dampende alternativhistorie til å danne en så troverdig bakgrunn for makaber krim med atskillige doser meta og tongue in cheek.

Men så er det ikke akkurat mange slike bøker.

Vi kan derfor glede med at dette er første bind i en serie på så langt tre. Det er bare å sette seg godt til rette i dampmaskinen når den brave Burton og sveisne Swinburne legger ut på oppdagelsesreise.

Skjer'a? Sharia og andre skjær i sjøen

Enda et samfunnseksperiment dras nå i gang i England.

Vi er flere som gnir oss i øynene. Og holder dem vidåpne.