Så setter vi igjen over til Tour de Culture.
Ved siden av innslagene i feltet opp motinnleggsbakken av
velment virrvar er det ikke til å unngå at det også dukker opp slagkraftige team av
akademisk tunnelsyn.
Mens det første laget ikke har spesielt god oversikt over fakta eller fornuftig lesning av andre (eller av seg selv for den slags skyld), har det andre en egen evne til ikke å se skogen for bare trær når man ikke er opptatt med å skyve deler av fakta til side i den gode saks navn.
Mistanken er sterk om at i det minste deler av denne gode saken handler om ikke å forære det man oppfatter som eurosentriske sjåvinister eller bent fram kristne propagandister engang lillefingeren.
Følgebiler med nyateistiske horn i sidespeilet og vognhjulene til alt som lukter av kristenmannsblod, har utvilsomt i stedet lyst til å vise helt andre fingre.
En av de mer innsiktsfull på det akademiske laget (og med lite nyateistiske trekk) finner vi på Plinius-bloggen i oppslaget
Europeisk høysang .
Men ved siden av å peke på opplagte svakheter, for ikke å si brister hos Hansen (som at korstogene skulle ha stanset noen islamisering av Europa), viser dessverre også en ellers oppegående Tord Høivik (førsteamanuensis i bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo) både egne blindfelt og en lesemåte som mer forsterker enn svekker Hansens poenger.
Det hele blir et lærerikt eksempel på hvordan man kan utnytte manglende fotnoter og plass i en opprinnelig bevisst
fokusert artikkel til nærmest et karakterdrap av forfatteren.
Det er kort sagt ikke vanskelig å fremstille hvem som helst som lettere undermåls ved å måle en kronikk i Aftenposten som om den skulle være en doktorgradsavhandling. Saumfarer man setninger med leksikon i hånden, er det sjelden vanskelig å finne noen som ikke kunne, eller burde, vært tre ganger lenger.
Denne type lesning blir imidlertid langt mer sjenerende enn generøs. En slik pedantisk polemikk er ingen god reklame for biblioteksfaget, som når Hansen korrigeres som i det følgende:
Jeg møter ledere fra Norden som ikke vet at vårt alfabet er latinsk, men at vårt tallsystem er arabisk.
Jeg ville nok heller sagt at de tre viktige alfabetene i Europa – det latinske, det greske og det kyrilliske – har en felles fønikisk – altså semittisk bakgrunn.
Eller som her:
Jeg møter høyt utdannede skandinaver, politiske ledere, som ikke vet at de ortodokse kirker ikke er katolske.
De ortodokse kirkesamfunnene (“Øst-kirken”) regner selvsagt seg selv som den rette katolske kirke. Det er Pavekirken som har brutt med tradisjonen ved å opphøye seg selv til kirkens sentrum.
Ja, det er en klar 6'er.
Men det blir likevel helt feil, hvis man da ikke foretrekker å lese Hansen som en viss fyr leser en viss boksamling.
For vi vet godt hva Hansen
mener, om han ikke alltid sier det like bokstavelig eller leksikalt. Å late som noe annet er å kokettere for galleriet.
Men, siden det er kulturdebatt, får vi si det rett ut. For galleriet.
"Katolsk" er altså kortform for "Pavekirken" og/eller "Vatikanet", også hos høyt utdannede skandinaver og politiske ledere. Å opptre som om Hansen ikke vet dette, og at han ikke skriver sånn ca. for folk flest, er et dårlig tegn på leseevne - eller vilje.
Men det blir verre.
Jeg møter ledere som ikke vet at Kristus var jøde, og at Luther var katolikk. Jeg møter dem her i Roma hvor de følgelig ikke forstår noe særlig av alt det fantastiske de ser. De vet ikke at de er i den byen, midt i den romerske verden, hvor den jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen.
Den romerske eliten anerkjente og bygget på den greske kulturen, men så generelt ned på gresk politikk. Det klassiske Athen var en borgerlig republikk med relativt små klasseforskjeller. Det romerske keiserriket (og den sene republikken) var et elitistisk klassesamfunn med enorme forskjeller mellom rik og fattig.
Skal vi først kjøre leksikonleken, bør det nok nevnes at bystaten Athen var et klassisk slavesamfunn. Og at det i tillegg var mer enn relativt små forskjeller mellom filosofer, politikere, kjøpmenn, offiserer og soldater. Selv om det nok ikke er til å komme fra at det var enda større forskjeller i det enorme romerske riket.
Det gir nok heller ingen 6'er i historie å hevde at
Å framheve Roma som smeltedigel blir også skjevt. Nytestamentet ble skrevet på gresk – ikke på latin. Det tette samspillet melllom jødisk, kristen og gresk kultur fram til år 400 foregikk hovedsaklig i den tett befolkede, gresk-talende delen av Romerriket – med Alexandria, Antiokia og senere Konstantinopel som hovedpoler. Det romerske senatet fortsatte å kjempe for sin gamle religion etter at kristendommen ble statsreligion (380).
For det første snakker Hansen om "den romerske verden" som altså omfattet mer enn byen Roma, selv om han gjør et litt skjevt pedagogisk grep ved å fokusere på midtpunktet.
For det andre begrenser ikke Hansen perioden til "fram til år 400".
For det tredje kommer vi ikke forbi at mye også skjedde i byen Roma - til tross for at den ikke for alvor begynte å gjenvinne sin politiske eller kulturelle betydning før fra 1000-tallet. Vi kan - ikke minst på grunn av bredden og mangfoldet i denne - vanskelig se bort fra arven etter en Justin Martyr (103-165), Tertullian (160-220), Konstantin (272-337), Boethius (ca. 480 - 525) og Cassiodorus (ca. 485 - 585).
At senatet fortsatte å kjempe for sin gamle religion, er ikke helt det samme som å si at Roma ikke var noen smeltedigel. Det bidrar vel heller muligens til å understreke Hansens poeng.
Så begynner noen katter å komme ut av sekken.
Det er dette fenomenet som gjennom 2000 år har formet det vi kaller Europa eller den vestlige kulturkrets.
Skal man vite hva Europa er og bør være, må man vite dette.
Skal man vite hva Aftenposten er og bør være, må man lese morgenutgaven
Enten den gode Plinius her viser at han ikke forstår, eller ikke har sans for, Hansens anliggende, blir det like ille. Men siden det er vanskelig å tro at han ikke skjønner at Hansens poeng er at at Europa er en kultur der den "jødisk-kristne impuls fra Jerusalem smeltet sammen med den politisk-akademiske arv fra Athen", er det mer nærliggende å tenke at han ikke er enig i denne beskrivelsen, eller ikke liker den.
Eller kanskje rett ut sagt mener at Europa ikke har noen essens, noen kulturell kjerne, eller ikke i betydelig grad har tatt opp i seg og videreutviklet viktige verdier.
For slik han skriver her er det umulig å lese Plinius på andre måter enn at Europa er og bør være kun det som til enhver tid menes eller skjer i Europa. En mer tilbakelent akademisk holdning skal kort sagt godt gjøres. Europeiske ideer (som frihet, likhet og brorskap for å holde oss til noen av Hansens poenger) skal kun oppfattes
deskriptivt, ikke normativt.
Dessuten er de (som vi skal ta opp over helgen) ikke bare europeiske.
Det krever ingen spesielt lite generøs lesning av Plinius å oppsummere med at det ikke finnes noen europeiske verdier å ta vare på eller videreutvikle.
I tillegg til at kristne tanker har hatt liten, eller i beste fall aksidensiell, effekt på disse verdiene.
Selv om de altså muligens mangler. Mer om dette i neste bolk av dekulturbatten.
