TV-serien som ikke kommer

Når det er i overkant mye vann mellom postene her, er grunnen heller at jeg skriver mer enn mindre, det skjer bare litt andre steder.

Jeg kommer dermed til å være mer nøye med å legge ut linker til dette, og noen ganger hele artiklene, spesielt hvis de er i sammenhenger det ikke er lett å få tak i.

Her kommer seneste artikkel for Dagen. Den observante leser vil ane at målgruppen mer enn noen tødler styrende for tema og vinkel.


TV-serien som ikke kommer

Se for deg helten i den nye krimserien på TV. Varm og veltalende. Imøtekommende og informert, nysgjerrig og ydmyk. Fascinert av alt en etterforsker kan lære av historiefaget om metoder og kildekritikk. En utpreget logiker, godt kjent med seneste teknologi og naturvitenskap. TV-seerne forstår altså straks at dette må være en kristen.

Eller kanskje ikke.

Hvis det er noe som kjennetegner filmer og TV-serier, er det ikke sympatiske og oppegående kristne - om de i det hele tatt er til stede. Og møter vi først noen, er det som oftest skrudde sektmedlemmer, overgripere, svindlere og dobbeltmoralister, eller prester på grensen til å miste troen. For ikke å si ektefellen og barna.

Man skal til fortiden som i Turn om spioner under den amerikanske uavhengighetskrigen eller til landsens britiske prester som Father Brown for å finne noenlunde sympatiske kristne. Og selv da fremstilles de ofte som unntak. Når det ikke viser seg til sist at de likevel var skurken.

Selvsagt er ikke dette noe enestående. Også før #Metoo har det vært lite tradisjon for å fremstille maktmennesker som hel ved – eller rose bestemte politiske partier.

Krimserier som ikke avslører maktmisbruk blir fort drept. Ingen etterforskere kommer til å rose Listhaug for å redusere kriminalitet. Urbane helter stemmer ikke Senterpartiet.

Det arbeides ikke med en TV-serie der helten er en ivrig forsvarer av Arbeiderpartiet, EU eller Terje Tvedts kritikk av det humanitær-politiske kompleks.

Likevel skiller kristne seg ut. Dels ved ikke å være til stede i serier og dels ved å gjøre et uvanlig dårlig eller latterlig inntrykk om man først slipper til. Det hører ikke naturlig hjemme for noen sympatisk person å lese Bibelen eller gå på kristne møter. Bibelgrupper er mindre vanlige i TV-serier enn undervannsorientering.

Snakker noen om Kirken eller kristne i historien, er det utenkelig at dette er positivt. Det sier mye når åpningssetningen på Arne Dahls Utmarker, av én anmelder kalt «den beste krimromanen noensinne», beskriver himmelen som «regnmørk på den litt middelalderske måten».

Nå finnes heldigvis enkelte andre tendenser. Atle Skredderbergets bøker om mangemillionær og motekjenner Milo Cavalli er bevisst sydd etter motsatt lest av Harry Hole.

Vi møter ingen alkoholisert ateist, men en kultivert katolikk med solid økonomiutdannelse og god nærkampteknikk. Skal dette bli en TV-serie er det nok uansett nødvendig å fremheve hans kvinnelige erobringer i beste James Bond-stil - og tone ned besøkene i skriftestolen.

For her råder klisjeene, på så mange måter. Flere enn Dan Brown har langt i overkant fantasifulle fordommer om historien, om kirken og konservative kristne.

Til gjengjeld har det nærmest gått sport i å fortelle hvor mye Europa og vitenskapen har å takke middelalderens muslimer for, fra debattprogrammer til serier som Mammon.

Mens det utdeles rødt kort om noen skulle begynne å snakke varmt om inspirasjonen fra Augustin, Philoponus, Thomas Aquinas, Buridan, Luther, Chesterton, C.S. Lewis eller andre kjente og ukjente kristne tenkere.

Nå kan dette lett oppfattes som enda en sur kristen som føler seg forsmådd. Det er ikke vanskelig å rette pekefingre mot kringskastingssjefer som tror at det å ta livssynsstoff og kristne på alvor er å ha nok radioandakter og TV-gudstjenester, og i blant slippe noen kristne røster til i Ekko og Verdibørsen.

Jeg tror likevel det er langt større grunn til å peke mot våre egne miljøer. Inntrykket av kristne er ikke uten sammenheng med hva vi velger å legge vekt på. Ja, det er ikke mine gjerninger eller skarpe tanker som gjør at jeg får kalle meg Guds barn.

Vi trenger sannelig å snakke om levd liv fremfor skrivebordsteorier, være åpne om svakheter, tvil og tilkortkommenhet. Samtidig er det behov for mange slags forbilder, enten vi snakker om menighetsliv eller yrkesliv, tro eller tanke, diakoni eller naboskap.

Når noen forbilder mangler, blir helheten skjev - og fordommene flere. Selv om det finnes fremragende kristne fagpersoner som kobler tro og tanke, fra filosofer til fysikere, er det dessverre ikke normen å løfte disse frem i forsamlinger.

Etter 40 år som kristen har jeg erfart at det går lenge mellom taler som roser logikk og kunnskap, for ikke å si oppfordrer til å lese filosofi eller naturvitenskap.

Eller til å skrive manus til TV-serier.

Er det så mulig å fremstå med troverdighet med et litt … annerledes bilde av kristne? Jeg mistenker at det ikke holder at en som meg sender inn et TV-manus, selv om det er fristende når man ser hva som ellers serveres. Ingen produksjonsselskaper ville våget å røre det med ildtang.

En skikkelig oppegående kristen krimhelt, belest og skarpsindig, raus og røff, med selvinnsikt og selvironi, ville blitt oppfattet som særere enn den særeste science fiction.

Altså vanskelig å tro før man får se det. Vi trenger kort sagt en etterforsker som kan samle bevis.

Si fra om du finner en.

Mammon og munnhell

Det begynner heldigvis å bli noen år siden manus og skuespillerkunst i norske TV-serier var like forutsigbare som nyttårsforsetter.

Med ett unntak: Når man av en eller annen årsak kommer inn på middelalderen.

Altså et forutsigbart tema på Dekodet.

Denne gangen handler det om sesong 2 av den ikke bare guddommelige NRK-serien Mammon. Etter 20 minutter i første episode skal en engasjert statsminister overbevise ungdom om at høykompetente innvandrere bør få høykompetente jobber.

Han trekker frem Miriam Ibn Rushd som tross mange års studium må jobbe som kokk, antagelig fordi det er noe galt med fargesynet i enkelte kretser og siden navnet er så unorsk.

Men det har altså en ganske så ærerik fortid.

Det tilhørte den muslimske filosofen Abu al-Walid Muhammed Ibn Ahmad Ibn Rushd. Han var en viktig forutsetning for en liten periode på to hundre år kalt renessansen. Han brakte kunnskap om Aristoteles og Platon tilbake til et Europa... Han var en lyskaster inn i middelalderens mørke og viste veien inn i framtida. Det er det kunnskap gjør: lyser opp og viser veien inn i framtida. 

Kortere og fyndigere kan man knapt formidle hovedmyten, eller altså skapelsesberetningen som ligger bak så mye av vår moderne selvforståelse.

Kirken skapte et mørkt Europa, men takket være islam kom vi ut av dette. Det er ikke uventet å møte dem som tolker dette til at gode mennesker bør forkaste kristen tro og ikke snakke stygt om muslimer.

I Mammon fremstilles dette av en statsminister som står foran en skjerm med budskapet Kunnskap er den nye oljen. Punsjlinjen er at "Vi må leve av kunnskap etter at oljen tar slutt".

Noe som vi kan få øvd oss godt på med dagens oljepriser.

Men skal vi leve av kunnskap bør vi også øve oss på ikke å spre tøv eller tendensiøse fremstillinger.

Det er mange grunner til ikke å snakke stygt om alle muslimer, men denne type sort-hvitt-tenkning er ikke blant dem. Selv om korte og fyndige taler til ungdom ikke er forelesninger i filosofihistorie, er det ikke gitt at vi får mer kunnskap av klisjeer og feil.

Er statsministere og manusforfattere opptatt av å kaste lys, bør de klare å få på plass en alternativ tale med en litt annen historie om navnet Ibn Rushd.

Det tilhørte den muslimske filosofen Ibn Rushd. Han var en sterk kritiker av muslimske filosofer som avviste Aristoteles og Platon, men fikk lite gjennomslag i sin egen kultur. Til gjengjeld tok kristne tenkere i mot mer rasjonalitet og opplysning med takknemlighet. Gresk filosofi hadde hele veien vært av de store lysene, men ofte gjennom ufullstendige oversettelser. Ikke minst ved hans mange kommentarverk ble Ibn Rushd et viktig bidrag til at Aristoteles ble en ledestjerne i Europa på 11- og 1200-tallet.

(Applaus, avsikring av våpen, over til garasje, hvining i bildekk, løping, tilbake til talen) 

Selv om renessansen formørket middelalderen og opplysningstiden skapte nye myter om fortiden, forstår forskere i dag hvor lysende og viktig middelalderen var for utviklingen. Uten den hadde ikke Europa kunne være et forbilde for vitenskap og verdier, velstand og vekst, og et område der så mange i dag ønsker å bosette seg. Det er det kunnskap gjør: lyser opp og viser veien inn i framtida. 

Selv om det kan kreve at man i mindre grad lar seg lede av Mammon og munnhell.

Da Disney var Discovery - Fremtidshåp og middelalderhorror

Som jeg nevnte på Facebook i går er Disney mer enn lettere genial, unntatt når temaet er middelalderen.

Dette skyldes ikke romantiske prinsesser og slott i kvasimiddelalderske fantasilandskap, men en serie svært populære populariseringer av romfart, fra den gang Disney var en blanding av Discovery channel og Carl Sagans Kosmos.

Bare med langt flere seere og større påvirkning.

Mer presist snakker vi om året 1955. For å markedsføre og finansiere fornøyelsesparken Disneyland som åpnet denne sommeren, utnyttet Walt Disney sitt eget TV-show (kløktig nok også kalt Disneyland) så godt det lot seg gjøre - og enda noen hakk.

Og når Disney satset, snakker vi ikke glade amatører som gjør ting på sparket med marginalt budsjett.

I stedet strømmet det ut en rekke innslag og TV-serier basert på temaene i parken, fra Ville Vesten (Frontierland) og eventyr (Fantasyland), til fremtidslandet Tomorrowland. Med gode skuespillere og svært profesjonelle produksjoner, både med animasjoner som man var vant til hos Disney og levende film som han var begynt å satse på, fra Davy Crockett til Mikke Mus, sistnevnte forøvrig langt mer sentral i det nye barneprogrammet Mickey Mouse Club.

Blant det mest imponerende er Tomorrowland-episodene basert på amerikansk rakettforskning, selv om alle eksperter man snakker med ... pussig nok  har tysk aksent.

Ett av programmene handler om måneferden (Man and the Moon), der svært mye av hva man så for seg i 1955 (med Werner von Braun i en sentral rolle), ble gjennomført tiåret etter, bortsett fra detaljer som romstasjonen, atommotorer og romfergen.

Men så var det altså dette med middelalderen.

Når Carl Sagan Walt Disney skal fremstille historien om vårt forhold til månen, i sagn, vitenskap og fortellinger, fra grekerne via Galilei til det tyvende århundre, bruker han 14 sekunder på middelalderen, fra 5:40 til 5:54 i videoen under.



Det er vanskelig å finne bedre eksempler på hvordan naturvitere og populærkulturen oppfattet middelalderen på 1950-tallet - og i dag.

Hvis man da ikke leter hos ... Disney.

Allerede i neste program i serien, denne gang om ferder videre ut i rommet, til Mars og lenger, forsterker fremstillingen. Middelalderen var ikke bare uvitende og taus, den var demonisk horror.

Mars and Beyond gir oss enda mer animasjoner og animert tale om evolusjon, Galileo, Kepler, planeter og romforskning - samt altså middelalderen på 11 sekunder, fra 5:35-5:46.



En bonus er at det ikke etterlates tvil om hvor mye man trodde på og skrev om liv på andre planeter, enten vi snakker antikken, 1600-tallet eller 1800-tallet. Tanken var kort sagt ingen trussel mot kirken eller kristen tro.

Selv om man også her holder middelalderen utenfor det gode selskap.

TV Norge fra konseptene

Høsten 2014 skal TVNorge sende en serie de omtaler som Pinseeksperimentet. Seks frivillige har meldt seg inn i Filadeflifakirken i Oslo uten at de først tror. Det er med en rådgiver fra Human-Etisk Forbund tvers over gaten for å hjelpe på veien, om de skulle møte problemer.

I en uttalelse forteller programsjefen at

Erfaringen fra Danmark er at alle faller fra, men dette er helt seriøst og uten problemer. Det viser bare at vi tar tro på alvor. Rådgiveren fra HEF har fått tillatelse fra generalsekretæren som sier at dette gjør han på sin fritid, så det er helt greit.

Deltakerne er nøye vurdert, analysert og valgt av et fagpanel bestående av en misjonær, to psykologer og en pastor.

TV Norge kan også fortelle at til våren kommer Flyeksperimentet der seks frivillige har fått flysertifikat uten opplæring.

Det er med en rådgiver fra Norsk pilotforening som hjelper til om de ikke klarer å lette eller lande de første gangene. Dessuten har de jo autopilot, om de finner knappen.

Erfaringen fra Danmark er at alle omkommer, men dette er helt seriøst og uten problemer. Det viser bare at vi tar flygning på alvor. Piloteksperten har fått tillatelse fra sitt forbund som sier at dette gjør han på fritiden, så det er helt greit.

Deltakerne er nøye vurdert, analysert og valgt av et fagpanel bestående av en flyvertinne, to psykologer og en begravelsesagent.

Uvitenhet og andre virus

Jeg hadde i det lengste håpet at Neil deGrasse Tyson i det gjenskapte Kosmos ikke hadde tatt med seg samtlige av Sagans trosbaserte brudd med normalvitenskapen.

Men så er virkeligheten ikke alltid som man tror og håper, slik det er evidens for i dagens oppslag i Nettavisen om at Hadde det ikke vært for religion ville vitenskapen vært 1000 år mer utviklet.

Dette sies ikke bare én gang, i forbifarten. Det er et sentralt poeng som vi kan lese seks ganger, i tillegg til både i overskrift og ingress.

-Uten religion, hadde vi vært 1000 år mer utviklet, sier astrofysiker Neil deGrasse Tyson og lener seg tilbake i stolen i en suite på Soho Hotel i London.

Uten tvil?

-1000 år, ja. Eller, jeg kan garantere 500 år, men jeg tar nok ikke feil dersom jeg sier 1000 år, legger han til og smiler bredt.

Mens andre av oss nok ikke drar like mye på smilebåndet når en som setter sin ære i å være vitenskapelig, bryter så totalt med normalvitenskapen på feltet. Dermed er det altså ingen grunn til å vente at han oppgir en eneste av dagens forskere som støtter ham, noe han da heller ikke gjør.

Resultatet er at ingen lar seg forvirre av at Brooke, Grant, Hannam, Lindberg, Numbers, Russell og andre spesialister på vitenskapshistorie konkluderer tildels motsatt. Religion har ikke satt vitenskapen tilbake, tvert i mot har vitenskapen mye å takke noen former for religion for, frem til moderne tid.

Inkludert Kirken i middelalderen.

Når deGrasse Tyson heller ikke oppgir en eneste kilde, slipper han også jobben med å omtolke dem. På samme måte som han da ikke kan kurere egen eller andres uvitenhet på feltet.

Nå har jeg tatt opp dette så ofte at det nesten nærmer seg det parodiske. Skulle du ikke ha fått det med deg (undrenes tid er muligens ikke forbi) kan du klikke i retning her om Vassnes på villspor eller om den håpløst historieløse Per-Willy Amundsen eller til selveste her fra en norsk historiker.

Selv om deGrasse Tyson i første program er nøye med å nevne at Bruno ikke var en naturviter (noe som gjør det dess mer merkelig at han er med i programmet), er utfordringen at han altså ikke legger skjul på at han støtter Sagans påstand om at middelalderen satte vitenskapen tusen år tilbake.  

Dermed klinger det mer enn lettere rungende hult når han selv eller andre forsøker å si at det er feil at den nye Kosmos-serien kritiseres for å ha tatt med Bruno, siden den sier at han ikke var naturviter. Men hvorfor i all verden en altier som ikke drev vitenskap er med i en slik serie, er vanskelig å forstå.

Ønsker man ærlig og oppriktig å unngå å etterlate standardinntrykket av Bruno-saken, er det ikke noe sjakktrekk å gi den en sentral posisjon i en serie om vitenskap. Skal man fremstå vitenskapelig bør man enten droppe den eller formidle klart og tydelig hvor mye han som mystiker var på jordet i metodikk og matematikk.

Nå er jeg vel etterhvert blitt klar over at noen ganske automatisk avviser konklusjoner på denne bloggen. Kanskje vil noen likevel kunne ta et hint av at ateistiske vitenskapshistorikere er like oppgitte, som Tony Christies hjertesukk over det talende forsøket på skadebegrensning fra seriens tekstforfatter Steven Soters.

Det vil uansett ikke være tusen års tomrom før jeg kommer tilbake til Kosmos.

Krøll i Kosmos

Det overrasker ikke at den nye versjon av den klassiske TV-serien Kosmos fra 1980-tallet er en fabelaktig presentasjon av vårt spennende og storslagne univers.

Selv om Neil deGrasse ikke har like mange stjerner i blikket som Carl Sagan i den opprinnelige serien, viser første episode at serien er verdt å følge fra premieren førstkommende søndag klokken 22 på National Geographic Channel.

Men når det er Sagan som er forelegget, er det også grunn til bekymring. Jeg hadde sans for den opprinnelige serien, men den gikk dessverre i krøll på to områder.

For det første var den ingen nøytral formidling av naturvitenskapelige oppdagelser. Sagan slo fra første stund fast at alt som eksisterte var materie.

Han brukte ikke serien til å argumentere, han brukte den som prekestol.

Sagan bedrev ren forkynnelse av et gjennomgående materialistisk livssyn. Støttet av en sjelden visuell skjønnhet - og uvanlig overbevist predikant. Det er ikke underlig at serien for mange ble en vei inn i et ateistisk perspektiv.

For det andre brakte Sagan en typisk og tendensiøs fortelling om forholdet mellom tro og vitenskap i historien. Få har spredt myter mer effektivt og med mindre evidens enn Sagan. Ingen har delt oppbyggelige ateistiske historier for en større målgruppe.

Fri Tanke ber humanister benke seg foran TV søndag kveld.

Det er verdt å merke seg at det faglige innholdet i den opprinnelige Cosmos-serien var så solid at den trengte få faglige revisjoner etter mer enn 30 år med astrofysisk forskning. 

Nei, det faglige innholdet var så dårlig at det var avvist lenge før serien var laget.

Da snakker vi selvsagt ikke om kosmologien, men om historiefremstillingen. Blant det Carl Sagan presterte i serien var som jeg viser med kilder i denne boken å spre myter som at den kvinnelige naturfilosofen Hypatia ble foraktet av kristne fordi hun var "et symbol på lærdom og hedenskap". Noe som i følge Sagen de første kristne stilte "i klasse med hedendom", og at hun ble drept som følge av dette.

Mens hun altså i realiteten nøt stor anerkjennelse blant sine mange kristne elever og ble offer for en maktkamp som handlet om politikk, ikke livssyn.

Videre hevder Sagan med patos og fortsatt uten henvisning til en eneste kilde at det sagnomsuste biblioteket i Alexandria ble ødelagt av kristne og det med forsett.

Han beskriver det som en av de største katastrofene i historien siden resultatet i følge Sagans manglende research var vi mistet det aller meste av antikkens lærdom.

I stedet for å oppsøke et moderne bibliotek og lære bedre illlustrerer Sagan dette med en tidslinje over filosofer og vitenskapsmenn. Mellom år 415 og 1493 er linjen tom. Kirken satte menneskeheten tusen år tilbake. 

Uten kirken hadde vi nok kolonisert galaksen for lengst.

Dermed er det ikke til å unngå at Sagan også faller for myten om at Giordano Bruno var en martyr for naturvitenskapen. For å komme i mål med dette må han fremstille Bruno som om han skulle være forsker og naturviter.

Sagan presterer til og med å hevde at Bruno etter "alt å dømme" var "det første menneske som klart uttrykte forestillingen om et stort - faktisk uendelig - antall verdener" (side 145). 

Mens altså realiteten er at senere kardinal Nicholas Cusa (1401-1464) hevdet det samme over hundre år tidligere. 

His cosmological speculations, therefore, did not merely anticipate the Copernican revolution; they went far beyond it. The universe of Cusa was not a heliocentric cosmos with finite size, but a centerless cosmos whose size is infinite. 

Bruno er kort sagt ikke etter "alt å dømme" den første, han er det beviselig ikke.

Og siden Cusa ble kardinal, er det ingen grunn til å tenke at Bruno ble henrettet for feil astronomi.

I realiteten var Bruno ingen naturvitenskapsmann. Han avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. I god esoterisk ånd var Bruno mer opptatt av indre syner av et uendelig antall besjelede solsystemer, enn av å observere solsystemet.

Han tilhørte Alternativmessen, ikke Astronomiforeningen. En serie som skal fremme vitenskap fremmer i stedet en altier.

Det var ikke bare fordi Bruno i beste Bente Müller-stil mislikte matematikk at han hadde lite til overs for "matematikere" som samtidens astronomer. Han hadde i det hele tatt lett for å få uvenner, overalt hvor han reiste. Han la seg ut med fyrster og folk. Han ble kastet ut fra land eller land.

Kanskje kan han best beskrives som en kontrær, en kranglefant med et overutviklet selvbilde.

Det betyr ikke at det er noen grunn til å forsvare at Bruno ble dømt. Men skal man drive eller formidle vitenskap, får man også her holde seg til evidens. Bruno ble anklaget for alt fra heresi (panteisme, ikke astronomi) til politiske konspirasjoner og spionasje. Mye tyder på at han kan ha vært agent i London på 1580-tallet for dronningens etterretningsjef Francis Walsingham. Siden de han spionerte på var katolikker, er det ikke underlig om det kom i betraktning under rettsaken.

Sagan er i det hele tatt så gjennomgående uten innsikt i naturvitenskapens historie (og dermed hvordan vitenskapelige fremskritt generelt skjer) at han likestiller heldig gjetting med empiriske oppdagelser. Dermed kan Sagan skrive om Aristarkos (310-230 f.Kr) som påstod at jorden bare er én planet blant flere som går i bane om solen og at stjernene var uendelig langt borte. 

Disse konklusjonene var helt korrekte, men vi måtte vente i nærmere to tusen år før disse sannhetene ble oppdaget igjen.

Mens ekte naturvitenskap altså ikke handler om påstander er korrekte, men om det er evidens for dem når de blir fremsatt. Jeg driver ikke forskning om jeg skulle komme til å hevde noe som først viser seg å være testbart og korrekt om to tusen år. I stedet handler det altså om hvor godt hypoteser og modeller står seg mot empiriske data og fysiske lover. Det var ikke mulig å gjøre dette med Aristarkos før på 1600-tallet og det er uansett ikke korrekt at stjernene er uendelig langt borte.

Det er talende for Sagans evne eller vilje til å sjekke en viss type påstander at han i boken Comets til og med spredte myten om at paven bannlyste Halleys komet i 1456.

Noe av det Sagan er mest kjent for er hans bullshit detector (eller tøvdetektor på norsk), en liste over gode regler som kan brukes til å skille mellom vås og viten. Dessverre brukte han den ikke selv på områder som støttet hans negative bilde av forholdet mellom kristen tro og vitenskap.

Skulle noen fortjene å miste troverdighet for å spre tøv og tro, stiller Sagan selv ikke helt bakerst i køen.

Og nå står den nye serien i fare for å stille seg på samme plass.

Denne gangen er det astrofysiker og vitenskapsformidler Neil deGrasse Tyson som er programleder. Grunnideen og mye av manuset bak den orginale serien er beholdt, men serien er oppdatert til dagens standard når det gjelder animasjoner og presentasjonsteknikk.

Og hva brukes så disse animasjonene til? Jo, bl.a. til nettopp å illustrere fordummende forestillinger som at Bruno skulle han relevans for astronomi og vitenskap.

Dermed gjør myten Tyson så punch drunk at han til tross for å si at Bruno ikke var naturviter, gir ham så stor plass at det er vanskelig å unngå inntrykket av en martyr for vitenskapen. Mens han altså var en martyr for antivitenskap.

For akkurat den type holdning og misbruk av vitenskap som så forbilledlig angripes i aksjonen Ingen liker å bli lurt.

Nå befinner vi oss heldigvis i en annen tid enn da den opprinnelige serien gikk. Mens Sagan kun møtte hjertesukk i bortgjemte bøker, har mange allerede avdekket Tysons fordreielser av historien, inkludert Slate og vitenskapsmagasiner som Discover.

Så kan vi jo selvsagt sukke over den ikke uvanlige og høyst velmente kommentaren i Fri Tankes oppslag om at

– Det beste med serien er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Når jeg leser slikt, blir jeg alltid sittende å klø meg i hodet. Det er som å si at det beste med en serie om norske fjell er at den får fram at et materialistisk verdensbilde ikke er stusselig og kjedelig, men vakkert, mystisk og storslått.

Eller altså at en gnistrende flott naturserie er et argument for at alt kun er natur. Og at naturen er gnistrende flott.

Hva i all verden det faktum at kosmos er mystisk og storslått har å gjøre med et materialistisk verdensbilde er det altså ingen som helt logikk i. Ikke bare fordi det store problem i bevissthetsfilosofi er hvordan en rent materiell hjerne kan handle om forhold som qualia, altså skjønnhet og kvaliteter og i det hele tatt tanker om noe som helst.

For hvordan kan rent materie, stoffer og partikler som altså beskrives ved posisjon, hastighet, spinn osv. handle om noe som helst? Hvordan kan organiske molekyler få frem at noe er vakkert eller mystisk?

Viktigere enn det i denne sammenhengen er at ingen livssyn har monopol på universet. Kosmos er fritt for alle. Det er like storslagent enten man stemmer Høyre eller Arbeiderpartiet, er nonne eller naturalist.

Om ikke annet understreker kommentaren hvor viktig stemninger og opplevelser er for et verdensbilde. På samme måte som man kan oppleve Guds storhet på fjellet, kan man oppleve naturens storhet. Uten at noen av delene er et logisk argument for at Gud finnes eller ei.

For det er enda en myte at et verdensbilde bare kan slås fast, slik Sagan gjorde da han startet sin praktfulle preken, eller TV-serien Kosmos som den kalles.

Arketypisk

Bibelen er ikke bare øverst på bestselgerlistene, den når også høyt på besøkslistene.

Dette bør ikke overraske for en bok som er så betydelig i kulturhistorien. På samme måte som det ikke bør overraske at man ikke tar det så nøye om stoffet er positivt eller negativt.

Så er det dessverre også blitt slik at man heller ikke blir overrasket over hvor lite skeptiske man kan være i møte med påstander som at Noas ark er funnet - eller til overstadige vinklinger når noen har noe å selge.

Som når NRK skal presentere enda en nyhet om Noas ark:

Få historier fra Det gamle testamente har vel fascinert barn som historien om Noa i første Mosebok.

Noa, mannen som ble bedt av Gud om å bygge en ark, en båt for å ta med seg familien sin og to av alle dyr før syndfloden skulle rive med seg alt levende – Bibelen forteller at arken var 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy. (En norsk alen er 62,75 cm)

Og slik har historien vært, til nå.

Til tross for at dette til og med er uthevet av NRK selv, har historien altså ikke vært slik til nå. Og det handler ikke bare om at samme saken er presentert i Guardian i 2010 (og på nytt nå). Siden 1800-tallet er det funnet en rekke tekster om "syndfloden" (et uttrykk hentet fra det tyske Sündflut, opprinnelig Sintflut som betyr en veldig flom) fra ulike mesopotamske kilder som er langt eldre enn bibelmanuskriptene vi har.

Blant mye felles er å beskrive arken på andre måter enn Første Mosebok. Dette har vært så opplagt at det har vært brukt til å sannsynliggjøre at Bibelens fortelling i motsetning til disse andre er nærmere en historisk kjerne, siden den fremstiller en båtform som synes sjødyktig.

I Gilgamesh-eposet (først funnet i 1853) er arken like høy som lang som bred, en kube, eller altså terningform. Mens den som er beskrevet i Bibelen kan minne om en båt.

Dermed kan kreasjonistiske steder som Answers in Genesis skrive at

The dimensions of the Ark are convincing for two reasons: the proportions are like that of a modern cargo ship, and it is about as large as a wooden ship can be built. The cubit gives us a good indication of size. With the cubit’s measurement, we know that the Ark must have been at least 450 feet (137 m) long, 75 feet (23 m) wide, and 45 feet (14 m) high. In the Western world, wooden sailing ships never got much longer than about 330 feet (100 m), yet the ancient Greeks built vessels at least this size 2,000 years earlier. China built huge wooden ships in the 1400s that may have been as large as the Ark. The biblical Ark is one of the largest wooden ships of all time—a mid-sized cargo ship by today’s standards.

Det hadde kort sagt vært ... spennende med en debatt mellom de som hevder dette og de innen sjangeren ancient astronauts som så tidlig som i 1990 hevdet at heller ikke Noas ark var særlig sjødyktig og i stedet går inn for at den hadde sirkelform (eller saucer shape, selvsagt).

Noe som nå altså minner om oppdagelsen av forskeren NRK refererer til.

På British Museum i London står en mann med langt hvitt hår, og lang hvitt skjegg. Han minner mest om en slags krysning av professor Humlesnurr i fortellingene om Harry Potter og julenissen.

Han heter Irving Finkel, og er ekspert i arkeologi og assyriologi, som er læren om fortidens Assyria og Babylonia.

I hånden har han en bitte liten leirtavle, ikke større enn en vanlig mobiltelefon. Tavlen er 3700 år gammel, har 60 tekstlinjer på hver side – og gir helt ny innsikt i historien om Noa og arken.

– Den store overraskelsen, da var det som om hjertet mitt stoppet, var oppdagelsen av at det skulle bli en rund båt, forteller doktor Finkel til NRK.no

Ja, den gir vel omtrent like mye innsikt i historien som fortellingene om en terningformet ark.

Nå er Finkel likevel skeptisk til historien om arken, noe NRK vet å sette utropstegn ved.

Den detaljerte beskrivelsen av hvordan den runde arken skulle bygges presser selvsagt frem et sentral spørsmål – ble den bygget, ble instruksjonene fulgt?

– Nei, svarer doktor Irving Finkel kontant, jeg er 107 prosent (!) sikker på at den aldri ble bygget.

– Selv om tavlen er en svært nøyaktig mal, mener jeg den tilhørte en historieforteller. En som kom på kveldene og fortalte et nytt kapittel i en lengre historie om verden som skulle oversvømmes.

Nå kan man si mye om den logikken (og om mulige ekte oversvømmelser som kan ligge bak), men for Finkel er tavlen uansett ikke mer enn et manus brukt for å støtte en god fortelling.

Han kaller historien en myte på linje med sjøuhyret i Loch Ness, en historie som vil bli fortalt om og om igjen, uavhengig om det blir funnet beviser for historien eller ikke.

Uansett har den gitt en av de mest kjente bibelhistoriene et nytt lag, og en ny visualisering.

Hvorfor noen skulle bruke en rund båt til å visualisere en fortelling om en avlang båt, er ikke helt klart. Hvis det da ikke tilhører en historieforteller som kommer på kveldene med et nytt kapittel i en lengre historie om å få publikum.

Funnene til doktor Finkel har også gjort at filmselskap har produsert en dokumentar om arken. Filmen har premiere senere i år på britiske Channel 4, men skal distribueres til mange land, deriblant Norge.

At den kommer i bokform i morgen er heller ingen overraskelse som får hjerte til å stoppe.

Kulturarven som ble borte?

Rett før jul kom nyheten om at NRKs arkiver skal digitaliseres.

Nå er det ikke akkurat første gang det snakkes om dette. Budsjettmidler har vært bevilget i opptil flere regjeringsperioder (som omtalt her i 2001 og her i 2004 og her i 2006 og her i 2008).

En del programmer har da også vært ute i noen år på NRK Gull (eller P1+ som det heter på nyfint).

Men siden det fortsatt gjenstår mye, er listen vedlagt i linken over interessant. Med noen tusen programmer å ta av, er det ikke mulig å liste alt som finnes. Samtidig er det slik at NRK og de fleste andre TV-kanaler har slettet mange av sine 60- og 70-tallsproduksjoner for å gjenbruke videobånd og spare lagerplass.

Det mest kjente tilfellet internasjonalt er BBC-serien Docor Who, selv om mye tyder på at man nylig gjorde et stort funn i mer eller mindre bortgjemte lagre i utlandet, særlig Afrika. Dermed kunne man i oktober slippe på iTunes og DVD 9 episoder av de rundt 100 som mangler. Det ryktes at BBC vil annonsere et "hakeslippende lass" til ved en passende anledning, som i påsken, men det får være en hemmelighet mellom oss.

Imidletid hadde NRK pussig nok ikke tilsvarende avsetning av klassiske programmer utenlands. Det er lite trolig at noe finnes på bortglemte lagere. Kanutten ble ingen slager i Kenya. Falkeklubben gikk dårlig på Fiji-øyene. Serien om trollet Storfot ble ikke vist sør for Lindesnes.

Nå er det kjent at en del er borte og ikke bare fordi vi så ofte får akkurat de samme reprisene av 60-tallsprogrammer. For den ikoniske serien Kanutten (1963-68) med Alf Prøysen og Anne Cath Vestly heter det tørt på Wikipedia at "De tidligste episodene er dessverre slettet" - uten at det er nevnt hvilke som er bevart.

Det samme gjelder Erik Byes Vi går om bord som lenge var en fast tradisjon i jula, først på radio, siden på TV.

Men hvor mye av dette finnes bevart? Hva kan vi vente når digitaliseringen er ferdig?

Hva med innspillinger med ulike band fra 60-tallet? Det er kjent at The Nice var i NRK dagen etter konserten på Club 7 (på Kongen) i 1969, men opptaket har vel aldri vært vist.

Hva med Bing og Bringsværds programserie Fantastiske reiser? Med et skummelt innslag på slutten av Dagsrevyen 17. oktober 1970 om en UFO som hadde landet i Slottsparken, skremte første program skremte en halv generasjon inn i fantasy og science fiction og den andre halvparten vekk.

Siden Jon Bing døde i dag er det kanskje på tide å legge ut deres tidligste dramatiseringer av fabelprosa, som om ustillingsdukkene som ble levende etter stengetid.

Når det gjelder miniserier som Den røde pimpernell (1968) er de vist i reprise så sent som i 1987, så det er håp om at noen er tatt vare på. Da er det med uklart med Den sorte tulipan (1964) som kun har vært vist reprise i 1970, mens det lovende nok er nyere datoer for Greven av Monte Cristo (1965, reprise 1986) og Lille Lord Fauntleroy (1966, reprise 1978).

Og så har vi en rekke sportssendinger, fra langrenn til landskamper i fotball, cupfinaler og skøytemesterskap med Knut Bjørnsen og Per Jorsett.

Det hadde vært morsomt å se mer av Norge-Skottland i 1963 enn målene. Kuppern, Maier, Fornæss, Grønvold og de fire S-er fortjener mer enn de vanlige minuttglimtene på autopilot i mimresendinger.

Nå er det sikkert ikke en festlig oppgave for NRK å fortelle hva som mangler. Det kan godt være man har lyst til å bruke tid på annet enn å identifisere hull i arkivene og dele dem med all verden.

Men ikke bare fordi det ikke er en hemmelighet at enkelte av oss har bidratt økonomisk til institusjonen noen tiår, er det altså noen smuler nysgjerrighet etter hva som vil bli digitalisert de nærmeste årene.

Og etter hva som ikke kan, selv om man ville.

Foredragsholder og ekspert

Da var programmet klart for morgendagens fantastiske hemmelige festival der jeg som kjent skulle snakke om det berømte temaet ett eller annet. Nå er dette blitt presisert til å handle om noe.

Og da er det endelig noe jeg har brukt mye studietimer på, TV-serier.

Det er blitt laget mange sjangerrelevante TV-serier de siste årene. Science fiction, fantasy, serier som kanskje ikke direkte er det men i hvert fall inneholder mange allusjoner til sjangeren, og serier som definitivt ikke er innenfor sjangerens grenser men som omhandler ting mange fans erfaringsmessig er interessert i. Hva ville Johannes H. Berg ha likt? Bjørn Are Davidsen tar sats og peker i en bestemt retning. Hvis du vil vite hvilken, kan du komme på Fantastisk lørdag 21/9 kl 16.10. 

Nå har det jo kommet en og annet TV-serie siden 2004, så hvilke/hvilken jeg skal fokusere på vil ingen få vite før i morgen og siden du ikke kommer, får du aldri vite det.

Men det kan godt være en eller annen av dem som er under. Eller kunne vært på de blanke feltene.

Spenning og spenst

Da snur vi kompasset mot annen historisk dokumentasjon, nærmere bestemt i retning tråden vi nylig begynte om Kløkt og cliffhangere, eller tegneserier som det kalles.

Hvis det forsatt er tvil om hva som er best av tegne- og TV-serier, kan vi spe på med flere eksempler enn Johnny Hazard. For selv om dette er en tettpakket actionserie som stiller TV-serier fra 40- og 50-tallet i skyggen (dog må vedgås at Gunsmoke og Peter Gunn til tider nesten kan yppe seg litt), finnes langt bedre avisstriper.

Vi skal etterhvert skotte mot andre, men i dag er tiden kommet til å løfte frem Russ Manning (1929-1981).

Nå har vel ikke Tarzan-seriene (som er noen meter bedre enn bøkene og altså stort sett noen kilometer bedre enn filmene og TV-seriene) akkurat manglet gode tegnere og manusforfattere, men det er og blir noe eget med Manning.

Få tegnere har klart å skape mer eventyrlige settinger, fantasieggende fortellinger eller dynamiske  handlinger, enten vi snakker om Brødrene av spydet (som også gis ut i praktutgaver i disse dager), Robotkjemperen Magnus (som ble gitt ut for noen år siden, dessverre ikke i trykkekvaliteten Sci-fi-serien fortjener), eller de få månedene han fikk med å tegne Star Wars før han døde så alt for tidlig.

Siden hans serier ikke kan avfeies med et par pennestrøk og flere altså er i ferd med å komme i noen kilo praktfulle utgaver, kan vi gi noen eksempler på dramaturgien.

Denne gang handler det om naturkreftene, neste gang skal vi kjempe mot noe som er enda farligere,  politiske krefter.

Etter noen nervepirrende øyeblikk blant Atlantis etterkommer i den bortgjemte ruinbyen Opar, har Tarzan og Jane kastet seg ut i en elv for å slippe unna den ikke helt milde mannlige delen av byen og deres ikke helt joviale jaktgorillaer.

Men så var det dette med asken og ilden, noe avisstriper trives med i omgangen med daglige cliffhangere på vei mot den store hver lørdag.

 

Nei, det kan ikke bli mer dramatisk, bare mer dynamisk.

 

Og så var det lørdagen:

 

Noen lesere klarte nok likevel å puste ved tanken på at søndagen var tiden for Mannings helside i farger, med en annen fortsettelsesserie om Tarzan.

Selv om også den også sluttet med en cliffhanger - som det tok en uke å lø

Kløkt og cliffhangere.

Så var det tilbake til det mer ordinære programmet og det store spørsmålet i vår tid:

Hva er best av TV-serier og tegneserier?

Svaret er sjokkerende nok at det kommer an på, og da ikke bare på trente øyne. Noe henger sammen med disse lavmælte premissene som stadig lurer seg inn bak slike spørsmål.

For hva mener vi med "tegneserier" og "TV-serier"?

Er Asterix bedre enn Allo, Allo!?  Er Pondus bedre enn Friends? Er Kollektivet bedre enn Star Trek?

Og mener vi nå eller på det mindre kjente tidspunktet da?

Hva vi svarer, henger også sammen med preferanser. Liker jeg filosofiske vitseserier, er det ikke sikkert jeg liker såpeoperaer som til tider er noe mindre filosofiske. De som vekkes av Sandman  sovner av Karl og Co.

Og så har dette endret seg over tid. 

Slik jeg ser det, er tegneserier i dag på sitt beste fullt på høyde med TV-serier på sitt beste. Men det skyldes ikke at tegneserier er blitt bedre.

Det skyldes først og fremst at TV-serier er blitt det.

I denne første runden av den episke kampen Tegneserier mot TV-serier skal vi vise hvorfor, noe som verken er vanskelig eller tar lang tid.

Før 1980 var tegneserier (på sitt beste) langt bedre enn TV-serier (selv på sitt beste, med noen  få unntak) på ikke helt perifere områder som realisme, tempo, spesialeffekter og personskildringer.

Tegneserier var stort sett også bedre enn film og ble da også fulgt av flere.

Det skulle ta lang tid før TV-serier nærmet seg den type action, satire, troverdige personer og mangetydighet som vi ser i Terry and the Pirates, Rip Kirby eller Russ Mannings Tarzan.

Den dag i dag skal det godt gjøres å finne TV-serier som er mer handlingsmettede enn Johnny Hazard.

Evnen til å underholde i mer enn lettere dybde på seks sekunder med fire bilder som i Knøttene har ingen TV-serie kommet i nærheten av. 

Så kunne vi snakke lenge om Carl Barks. Og han langt fra var alene om gjøre tegneserier til kunst.

En av sjangerne som ledet an fra 1930-tallet og i tiårene fremover var spenningsserier i aviser. Dette var ikke seriehefter for 12-åringer, men fortellinger for voksne.

Skulle man få lesere, måtte man fange oppmerksomheten på 3-4 ruter. Stort sett var løsningen spenstige intriger i eksotisk miljø med heroiske helter og skurkaktige skurker, for ikke å si ytterst kvinnelige kvinner. Og så måtte man hver dag ha minimum en liten cliffhanger og hver lørdag en stor, for å holde leserne på pinebenken til mandag.

Siden bilder ofte sier mer enn 954 ord, skal vi vise to striper fra serien om piloten Johnny Hazard som for tiden utgis i samlebind. Vi starter med fredag 13. november 1946.

Den på flere måter pågående journalist Brandy er ute etter å fotografere den brutale og utilregnelige lederen for en terroristbande. Ingen sivile får komme i nærheten av området. Brandy klarer likevel å lokke Johnny til å fly henne bak fiendens linjer.

Handlingen utspiller seg over tre ruter fortalt så tett at de kan leses i sanntid:

Cliffhangeren er som et piskeslag. Brandy nøyer seg ikke med noe så tamt som å henge etter fingrene fra en klippe, hun er i fritt fall.

Man aner hvorfor tegneserier var viktige for avissalget.

I neste dags avis (hvem kjøpte ikke den?) løses forrige cliffhanger, men en større skapes:

Den gode journalist nøyer seg ikke med bilder. Brandy er på vei til å møte opprørslederen ansikt til ansikt. Alene, uten andre våpen enn kamera og kløkt, penn og sjarm.

Leserne måtte vente til mandagen for å se den videre utvikling. Vi kan røpe at dette ikke er den eneste cliffhangeren de neste dagene, ukene og årene.

Følger du med kan det være vi kommer tilbake med flere cliffha

Den hippe middelalderen

Du skjønner selvsagt at du er kommet til Dekodet når du ser overskriften på innlegget.

Men der tar du altså grundig feil (selv om det i og for seg er rett). For dette er hentet fra ingen ringere enn NRK og Arne Hjeltnes med doktorgrad i koseprogrammer, denne gang om norsk arkeologi.
(Les videre her)

Grunnleggende italiensk

Det er sikkert noen som vil oppfatte Borgia-familien som et høyepunkt i historien, men etter det jeg har latt meg fortelle er de i klart mindretall.

På samme måte er det vel er et mindretall som oppfatter TV-serien The Borgias som et høydepunkt. Selv om den til tider er spennende, mer enn passe grotesk og stort sett hele veien estetisk vellaget.

Dermed er det nok ikke mange som blir med i noen protestaksjon når Comoyo melder at serien avsluttes etter tredje sesong.

Det er ingen tvil om at Borgia-familien for mange er blitt selve symbolet på renessansens politiske dyr, en mafiafamilie som ikke nølte med ... tilbud og giftebegre for å nå sine mål.

Machiavelli kan nok ha vært noe inspirert når han skrev Fyrsten for Mediciene noe senere, men det manglet altså ikke forelegg i den mørkeste renessansen. Uten at alle var helt som Ferdinand 1 av Napoli, en hersker som hadde blitt sensurert ut av Game of Thrones.

At opptil flere Borgiaer endte som kardinaler som den ikke helt uanselige Cesare Borgia (1475-1507) og paver som hans far Alexander VI (1431-1503), har ikke redusert interessen.

Selv om en del av historiene om familien nok ikke har grunnlag i troverdige kilder, er de desto bedre grunnlag for en TV-serie.

Og for friske og vidtrekkende uttalelser slik vi linket til over.

Opprinnelig var det planlagt fire sesonger av serien, som følger en paranoid, men skruppelløs familiefar (spilt av Jeremy Irons) som gjør alt for å beholde makten i den lille ringen av italienskættede katolikker han kontrollerer.

Mens Borgia-familien altså er spansk.

Noe som det gjøres opp til flere nummer av i serien. Ikke minst misliker lokale italienske kardinaler tanken på å overlate styret til utlendinger.

Muligens også fordi Alexander VI tok vel i mot jødene som ble kastet ut av Spania i 1492 og fra Portugal og Provence noen år senere.

Uansett skaper altså serien assosiasjoner, særlig om man har kjepphester.

Italia-kjenner, forfatter og journalist Simen Ekern, som de siste årene har skrevet bøker om både Silvio Berlusconi og Roma, har tidligere uttalt til oss at det er noe grunnleggende italiensk over «The Borgias».

Så er spørsmålet hva som slår dårligst an i Italia og i Spania. At en gjennomkorrupt giftblandende familie blir oppfattet som grunnleggende italiensk - eller at en spansk blir det.

Men kanskje handler dette verken om italiere eller spaniere. For vi snakker tross alt om noe som kan få blodet til å fryse til is i årene på noen og enhver, paver.

Denne grådigheten, hvordan Vatikanet holder ting skjult, forbindelsene til underverdenen, dette er ting som man hele tiden hører om også i dagens Italia. I serien omtales Borgias-familien som «the original crime family», og de siste årenes skandaler i Vatikanet og rundt Berlusconi viser vel ganske tydelig at Borgias-familien har mer enn gode arvtakere, sa Ekern.

Og siden man stadig hører om dette i Italia, må det jo være sant og essensielt. At de tre seneste pavene har vært fra Polen, Tyskland og Argentina er detaljer.

Er man først blitt pave blir man grunnleggende italiensk, eller mafia som det kalles.

Demonisk Da Vinci

Skal man finne denne berømte tidsånden som så mange snakker om, men så få ser at de puster i, er det verre steder å gå enn standup og TV-serier.

Og da er det vanskelig å komme unna Da Vincis Demoner.

Som altså er en historisk fantasyserie om Leonardo Da Vinci som egenhendig fører verden ut av Middelalderens Mørke (TM) og inn i Den Lyse Fremtiden (TM kvadrert), der vitenskapen beseirer religion og paven må gi tapt for anatomiske tegninger, flyvemaskiner og dykkerdrakter.
(Les videre her)

Fader Brown og Mysteriekammeret

Da er det bare å finne fram fjernkontrollen og stille inn varsler, opptak og/eller kanalen på NRK1 lørdag 20:45 - og de neste ni lørdagene etter.
(Les videre her)

Game of Keys

In the Game of Keys you either win or die.

Whitechapel

For å bevise vitenskapelig at Dekodet ikke kun er for de nylig omtalte fysikk- eller filosofibuffer, kan anbefales en TV-serie som ikke er helt halvgæern for historiebuffer.

Denne gangen trekker vi fram av ermet den britiske serien Whitechapel, som det så langt er laget to sesonger av. At hver av disse er på kun tre episoder antyder at serien er rimelig overkommelig for de fleste.

Siden det allerede tidlig i første episode kommer fram at sesongen handler om en moderne variant av Jack The Ripper, våger vi oss på å sitere fra blurbet.

The streets of London's East End are awash with blood. A murderer stalks the night, picking off vulnerable women and leaving them brutally butchered. But this is not the 19th Century and this is not Jack the Ripper - this is a copycat killer and once again the police remain clueless...

Enten man er kjent eller ei med Ripperologien eller har tatt en av disse guidete Ripper-turene som London myldrer av, er dette en serie som (unnskyld uttrykket) fengsler og - enda viktigere - sjarmerer. Det åpner for en og annen gjenkjennelse av opptil flere jobbsituasjoner når en ung japp (eller hva det heter for tiden) av en politidetektiv headhuntes til å lede noen heller durkdrevne etterforskere.

For fast-tracked, media savvy DI Chandler it's his first big murder case; for front-line, hard-bitten DS Miles, he's now saddled with a boss who would rather talk about "Emotional Intelligence" than gut feeling. Neither of them have a clue, until renowned "Ripperologist" Edward Buchan draws their attention to the similarities between the Jack the Ripper killings in 1888 and the modern-day murder. The race is on to succeed where police officers failed over 100 years before - to catch the copycat killer before he strikes again.

Siden serien egner seg spesielt godt på kalde og stormfulle kvelder, anbefales den nå.

Game of Series

Mens vi fortsatt teller ned til den ahem ... HBO-vennlige TV-serien Game of Thrones som knaser i gang på Canal + på onsdag, er en ny sesong av Doctor Who i gang over den nordlige dammen.

Og så er vi lovet nye sesonger (deler av noe av dette er allerede spilt inn) av både Being Human, True Blood, Sherlock, Primeval og resten av feltet.

Samt en og annen annen.

Med andre ord ingen grunn til å gå ut de nærmeste årene.

Doctor Who med verdensrekord - igjen

Vi sakser fra Gallifrey newsbase.

Doctor Who has been awarded its second Guinness World Record, for Most successful sci-fi series. The award is based upon the show's perfomance in ratings, DVD and book sales, and downloading popularity.

Garantert også fordi den er nevnt så ofte på Dekodet.

Verdens beste TV-serie

Og så var vi fremme ved førsteplassen.

Husk at vi her snakker om den rene objektivitet, om en ufeilbarlig jury som kun bruker de seneste vitenskapelige og verdimessige vurderinger. Kort sagt en kosmisk målestokk uten det minste rom for tvil, tvesyn eller toleranse for avvikende oppfatninger.

Altså omtrent som norske kulturministre.

TV-serier er i det hele tatt ikke noe i nærheten av spørsmål som hvilke fotballag man heier på. Det er i stedet som musikk og litteratur noe som er hevet over bosted og inntekt. På samme måte som Gentle Giant er verdens beste band (selv om The Beatles og ELP yter sterk konkurranse), er det ikke vanskelig å avgjøre hvilken serie som troner øverst .

Det er kort sagt ingen tvil om at verdens beste TV-serie heter Buffy - The Vampire Slayer.

Dermed er vi altså i den pussige og pinlige situasjon for Dekodet at de tre som ligger øverst er laget av ateister, eller i det minste regisører som ikke direkte trår ned dørstokken i det som måtte dukke opp i øyekroken av kirker.

Nå kan jo dette foranlede en rekke tanker og blogginnlegg (be very afraid), men akkurat her nøyer vi oss med å si at TV-mediet er såpass ungt og krever noe mer finansiering og seertall enn hva som ble Dante, Bach, Händel, Dostojevski eller Undset til del.

Ihvertfall før fyrster og Nobelpriser trådde inn på banen.

Samtidig som allergien mot traktater - med unntak for samtidens kjepphester - kanskje er sterkere i TV-mediet enn noe annet. Man skal være uvanlig talentfull, for ikke å si taktfull, for å slippe gjennom med en TV-serie som kan mistenkes for å lukte kristenmanns blod.

Hvor var vi? Jo. Buffy.

Enten det nå er basert på en dyp livsvisjon, eller primært er blikk og humør, spiller til gjengjeld Joss Whedon på det som man i mangel av bedre ord må kalle det postmoderne. Som i Gene Roddenberrys Star Trek og Davies Doctor Who har det overnaturlige og det mytiske en direkte og naturlig plass.

Selv om regisørene antagelig ikke har så mye rom for dette på privaten, nøler de ikke med å fylle sine serier med ganske så gudelignende vesner. Og fornuftig nok hentet mer fra mytologiens verden, enn fra noe som kan minne om teologenes og filosofenes Gud.

Uansett er det vanskelig å se noen tydelig sammenheng mellom kunst og livssyn hos enda en av mine yndlingsateister.

Men som de andre liker Whedon å leke. Buffy er en oppvisning i å koble temaer og erte med konvensjoner og forventninger. Den er kanskje TV-serien som overrasker mest med spenning, plott og innfall. Overraskelsene står til tider i kø.

Samtidig som kontrasten mellom overflate og substans kan være like vanskelig å få øye på ved korte glimt av serien som enkelte miljøer opplever Harry Potter.

I stedet for å se spillet bak, fester man seg ved staffasjen. Dermed har vi det fenomenet at en av TV-seriene med mest dybder og dissonanser kan avfeies som overfladisk og pubertil.

Sett utenfra har vi å gjøre med en ungdomsserie som gikk over ikke uvanlige, men alt for korte 7 år, fra 1997-2003, og som medførte én spin off-serie.

Samt indirekte et par andre som dessverre og atskillige snev katastrofalt nok gikk inn etter kun én sesong. En av disse får da også litt fortjent omtale, lenger ned.

Men før det, noen spaltemetre omtale av Buffy.

Som altså ikke er hvilken som helst serie.

For det første er den noe så uvanlig som laget for ungdom i alle aldre, for alle som husker hvordan det er å vokse opp og lengte etter å bli og utrette noe - midt i denne verdens skolers rutiner og realisme, usikkerhet, fobier, sjenanse, hormonharmonier (eller vel så ofte disharmonier), drømmer, dramaer - og mareritt.

For ikke å si humor, harselas og heroisme.

For det andre er Buffy et oppgjør med konvensjoner. Det handler om mer enn at det bryter en og annen klisjé at helten som knekker monstrene er en ung og blond tenåringsjente. Eller at hun spilles av den lettere fortryllende Sarah Michelle Gellar.

Som altså viser seg å være denne generasjonens utvalgte vampyrjeger, med det tunge kall og de riktige evnene til å beseire menneskets urgamle fiende - og andre som drister seg til det samme i den søvnige lille byen Sunnydale, en smule uheldig plassert rett over det såkalte Helvetesgapet der ikke direkte alle gode ting kommer fra.

Alle 7 sesongene gir oss rikelig med tankevekkere om vennskap og myter, livsglede og livsforakt, engelskmenn kontra amerikanere, vampyrer og varulver, foreldre og barn, lærere og elever, militære og sivile, gudinner og hekser, skolemassakrer, krig, kjønnsroller, relativisme, emosjoner og politikk, for ikke å si hvem som passer best til rollen som James Bond. Og atskillige grøss.

Og så er det ikke til å komme fra at vi får den gode og varme hjerte- og hjernefølelsen når serien treffer akkurat de strengene man (= Dekodet) faller for i fantasy og science fiction, for ikke å si litteratur og film.

Buffy har kort sagt alt, på linje med Gudfaren. Selv om vi til tider savner de helt store metafysiske dybdene hos dem begge. Det er kort sagt tross alt et stykke igjen til en Tolkien eller Dostojevski.

Men ikke når det gjelder persongalleriet. Joss Whedon vet å populere sine serier med så brede og vanvittig sammensatte roller som mulig - og umulig.

Vi havner dermed fort utenfor grensene for all rimelighet og tradisjon på TV. Hvilke andre amerikanske ungdomsserier har en eldre, distingvert engelsk gentleman som helt og tildels forbilde? Eller en varulv?

Eller en alternativ heltinne som er like veldreiet og vel så god til å utslette vampyrer som Buffy? Selv om hun ikke er blond.

Hva med en ond gudinne i disse Dan Brown-tider? Kanskje et barn som den ondes utvalgte? Sjokolade som gjør voksne til ahem... teenagere? En norrøn hevndemon som forsøker å bli god? Mr. Hyde? Rystende sjokk og ekte sorg? Parodier på skoleball? Leiemordkonkurranse mellom demoner, storviltjegere og tyske agenter? Hansker med eget liv? Tidssløyfer?

Eller en alternativverden uten Buffy?

Som altså saved the world - a lot.

Whedon er til og med så nytenkende at han i en av sine serier lar en rimelig ortodoks prest være et forbilde.

I Buffy er det demed ikke annet å vente enn at vi møter også vampyrer som blir helter. Og skolens ufordragelige diva blir heltinne i den stort sett imponerende vellykkede spin off-serien Angel (spesielt hvis man er litt overbærende med sesong 4).

De gode blir noen ganger onde, og de onde noen ganger gode, alt etter som - og hver til sin tid og serie.

Når Buffy havner øverst på listen er det ikke til å komme fra at Whedons hånd også hviler også tungt over andre serier av det helt uvanlige slaget.

Best av disse er så langt serien om det noe uvanlige og - la oss si det slik - lettere rustikke romskipet Firefly.

Som - selv om den måtte gå inn etter kun én sesong (mange ser fortsatt etter en kjøl å hale ansvarlige i TV-selskapet over) - også avstedkom den til tider geniale og uvanlig actionfylte filmen (til å være så bra) Serenity.

Med kyniske og idealistiske røvere, frastøtende aliens, merkelige passasjerer og - som nevnt - til og med en prest som helt.

Likevel er det ikke til å komme fra at det er Buffy som er Whedons hovedverk - og altså øverst på listen over verdens beste TV-serier.

Dermed har du ikke noe valg hvis du skal se på en serie de nærmeste ukene. Skaff deg - selv om du kan bli nødt til å gå til det helt ekstreme steg i våre dager å kjøpe dem - sesong 1 og 2 (henholdsvis 12 og 22 episoder).

Hvis du etter dette ikke vil se flere episoder, er du laget av stein. Og da trenger du annen hjelp enn Joss og jeg kan gi.