Løven, biskopen og munnvasken

Det sier ett og annet (for ikke å nevne tredje) om C.S. Lewis at det i hver år kommer ut omtrent like mange bøker om ham som han rakk å skrive mens han levde.

Og grunnen er ikke at han skrev få bøker.  Skulle du forresten være på jakt etter noe nytt å lese av ham, kan fjorårets norske spesialutgave av flere korte og klare skriverier anbefales noen grader glødende.

Siden 2013 ikke er noe unntak, blir det en liten runde med Lewis de neste ukene

Vi starter med den enkleste og korteste av årets utgivelser og det av en man normalt ikke forbinder med de to adjektivene.

Mer presist den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams.

R.J. Moeller skriver i en omtale på Acculturated at

Rowan Williams’s newly released The Lion’s World: A Journey into the Heart of Narnia is a relatively brief, thoroughly insightful study of C. S. Lewis’s epic seven-part work of fiction that, among other things, reinforces the subtle genius of the late, great Cambridge Don.

I stedet for en lang analyse får vi en poengtert oversikt.

This book is no exhaustive, in-depth treatment of Lewis’s expansive career; rather, a highlighting and quick excavation of what exactly has made the Chronicles of Narnia such an enduring, endearing collection of spirituality-infused fantasy tales. The explanations offered up by Williams may not be the ones that devoted Lewis fans necessarily want to hear, and they may not be the ones that Lewis skeptics have ever considered. 

Men de kan likevel være akkurat den munnvasken noen trengte.

The key insight Williams offers in his analysis of the worldview of Narnia and Lewis’s tactics in telling such compelling stories is found in a phrase that Lewis apparently used himself to describe certain books one encounters in the course of his/her life: “mouthwash for the imagination.”

Det er ikke vanskelig å være enig med Moeller i at det ligger mye på lur i bakhodet hos de fleste av oss, når vi diskuterer havet, døden og kjærligheten og sånn.

Eller middelalderen og kirken, naturvitenskap og gudstro.

Whether religious or not, we’re all walking around in an invisible cloud of presuppositions about faith in general and Christianity in particular.

Mye sitter også i mellomgulvet.

Partial understanding, hearsay, hurt feelings, bruised egos, bad experiences, and mankind’s default position of pride make it difficult to have real, meaningful discussions about something–faith in a Higher Power–that billions of humans consider to be the most important thing about their lives. This isn’t solely the fault of “haters” (i.e., militant atheists) or secular professors at your local university. People of faith regularly do a rotten job of articulating what it is that means so much to them, and why it might matter to the broader culture they find themselves in.

Dermed er det ikke bare en forfriskende munnvask å lese Lewis, og i det minste noen av bøkene om ham. Det er en motgift mot klisjeer og klønete formuleringer, sløve tanker og svak fantasi. Uten at man dermed trenger å være enig med alt Lewis sier eller synes han tenker eller dikter like godt på alle punkter.

Mer munnvask om en uke eller to.

Harrytur igjen

Her er forøvrig det uforskammede leserbrevet til Aftenprofetenposten 2. desember 2001, som nevnt i Potterpurriet om "Harry Potter som Jesus".

Merk den kledelige og korrekte antikommersialistiske holdningen i siste avsnitt; man var da ikke småbarnsfar for ingenting.

Ja til Harry Potter!

Karine Maniscalco (KM) undrer seg over at ingen har motforestillinger til Harry Potter. Da er det nok mer underlig at hun både har klart å overse den årelange debatten om bøkene, og ikke har forstått den ene hun har lest.

Man kan spørre om KM's evne til å forstå moral når hun hevder at grensen mellom "rett og galt, godt og ondt, viskes ut". Bøkene understreker tvert i mot avgjørende forskjeller. Det er ikke tillatt med "alle midler". Som i Bibelen og gode spionromaner handler det om å se under overflaten og forstå de virkelige spørsmålene. Det finnes dypere verdier enn reglementet ved Galtvort. Det er utrolig hvis KM mener at blind etterfølgelse av et reglement er viktigere enn kampen mot det onde.

I første bok ser vi at det onde kan beseires ved en kjærlighet som gir sitt liv for andre. Det er sjelden å finne så dype verdier i moderne fortellinger.

Det er ingen tvil om at spiritisme skildres som ondskap. Alle som driver med dette tar skade, på kropp og sjel. "Spiritismen" som KM synes å se at Harry driver med i bok to, er vel at han snakker med dette sutrende spøkelset. Å sammenligne dette med åndemaning er avslørende for evnen til å ta poenger. Med samme målestokk blir Dickens "En julefortelling" en studie i okkultisme, ikke oppgjør med ukjærlighet og gjerrighet. Potterbøkene viser nettopp hvor grusomt det onde er. Og det er bra å se for barn som er opptatt av trolldom, selv om man kan diskutere hvilke aldre de senere bøker er egnet for.

KM klarer dessverre ikke å skille mellom staffasje og indre verdier. Det Harry læres opp i er parodier på klisjeer om sopelimer, tryllestaver, magiske dyr og besvergelser. Dette handler om myter og eventyr, ikke om "svarteboka". Ser vi bak kulissene, finner vi stor vekt på å velge det gode, enten det gjelder vennskap, forfengelighet eller rasisme. Ved siden av Narnia-serien er dette kanskje de bøkene som egner seg best til å vise barn avgjørende verdier og kriterier for rett og galt.

Mon tro hva KM vil finne i "Snehvit", "Askepott", og "Gutten som Kappåt med Trollet"? Her møter vi også både hekser og troll, men samtidig er det ingen tvil om at det onde ikke fremstilles positivt. Og den gode fe i Askepott er symbol på det gode, ikke markedsføring av noe ondt.

Det som imidlertid kan bekymre ved Harry Potter, er rett og slett alt kjøpepresset. Mens Rowling leverer et kvalitetsprodukt, er det vanskelig å si det samme om butikkenes hekseklær og kortspill etc. Skulle jeg skrevet noe negativt om Potter, måtte det være om den massive kommersialiseringen som river ned det bøkene bygger opp.

Et leserbrev som altså ble kommentert på Debattsentralen samme dag med bl.a. at

I et desperat forsøk på å forsvare "Harry Potter"-bøkene mot treffende kritikk fremsatt av Karine Maniscalco den 25.11 i Aftenposten, forsøker en viss Bjørn Are Davidsen, Ski, den 2.12 på alle mulige måter å stemple mennesker som ikke liker "Harry Potter" som dumme - måten han omtaler Maniscalco grenser til å være injurierende. Istedenfor å argumentere på en skikkelig måte påstår han dessuten frekt og freidig at Maniscalco ikke har forstått hva boken dreier seg, og at hun ikke klarer å skille mellom staffasje og indre verdier. Han hevder at trolldomsklisjéene boken i det vesentligste er bygget opp av bare er parodier. Men jeg spør meg: Er de virkelig det? Hva om de er ment dødsens alvorlig?

Et stempel som det bare var å ta dødsens alvorlig på alle mulig måter.

Ikke omtalt i VG

Så er dagen opprunnet for årets Narnia-anmeldelser. Og det er ikke småtteri som journalistene kan avsløre om Reisen til det ytterste hav som kommer på kino 1. Juledag.

I VG fremgår til og med at C.S. Lewis er ... kristen.

Bak det hele hviler C.S Lewis henspeiling til kristendommen. Den mektige løven Aslans opptreden på slutten levner liten tvil om referansen til Kristus.

Og hva handler så det om å være kristen? Jo om fristelser og synd.

Barnas dramatiske reise fra øy til øy med prins Caspian og hans mannskap på jakt etter de syv sverd som igjen skal redde Narnia, er en ferd full av fristelser. Flere av dem henspiller på syndige og onde egenskaper omtalt i Bibelen og andre religiøse skrifter.

Tydeligvis blir dette for sterkt til å bli omtalt i VG. Det overlates dermed til leserne å forestille seg hvilke ufattelige "syndige og onde egenskaper" som er omtalt i noe såpass skummelt som Bibelen og andre (hold dere fast) religiøse skrifter.

Muligens er det Necronomicon journalisten har i tankene. Eller ... Koranen?
Heldigvis avslutter anmeldelsen på en måte som gir håp om at filmen kan inneholde mer enn denne traurige, tabubelakte troen på onde egenskaper hvis navn ikke kan nevnes.

Men imellom suges du med i denne fantasiens virvelvind, og kjenner den lille sårheten i bakgrunnen, barnets ønske om å bli sett, stikket av sjalusi mot en som alltid er penere eller flinkere enn deg - og ikke minst, motets kraft.

Det gir jo nesten litt lyst til å se filmen. Hvis motet tillater.

Tredje Narnia-film!

Enten det nå er Obama eller Snåsamannen som står bak, er det godt å se at det begynner å ligge til rette for at Voyage of The Dawn Treader likevel blir filmet.

Enkelte av oss fikk nok noen sterke anfall av bekymring da Disney-konsernet trakk seg ut av prosjektet før jul, men nå synes de lurere revene i Fox å sikre en bedre utgang.

Kanskje betyr det også at man vil skjelne mindre til cash enn kreativitet, i motsetning til hva som dessverre til tider var tilfellet med Prins Caspian.

Det gir ihvertfall håp å se hvilken retning lyskasterne til Fox peker.

Planet Narnia

Det er snart jul, en høytid som sammen med påsken etter tradisjonen er sesong for Tolkien og Lewis. I fravær av en ny Narnia-film, må vi nøye oss med en aldri så liten nyhet.

Det har tatt over 50 år, men nå er det altså klarlagt hva som var det egentlige målet som C.S. Lewis hadde med å skrive om Narnia. Og hva annet kunne det være for en som var opptatt av middelalder og science fiction?

Jo, å fokusere på planeter.

Det er Norman Stone som kan fortelle dette i et oppslag om en dokumentarfilm som vil bli vist på BBC i påsken. Det hele er basert på Michael Wards utmerkede Planet Narnia: The seven heavens in the imagination of C. S. Lewis. Det var

Lewis's scholarship that led him to the idea. He was fascinated with the medieval view of the heavens, which he saw as "tingling with anthropomorphic life, dancing, ceremonial, a festival not a machine".

Planetene vi snakker om er for det første Jupiter.

The Lion, the Witch and the Wardrobe is written to embody the qualities associated with Jupiter – the "king of the seven heavens" who was connected to the passing of winter and the coming of summer, claimed Ward.

Og så følger planetene på rekke og rad.

Prince Caspian, he claimed, is the Mars story – Mars is the god of war, and the novel is the story of the civil war to drive out the usurping King Miraz. Mars is also the god of woods and forests, he added, "hence the continual use of tree imagery throughout the story and the appearance of "silvans" at the final battle, who never appear in any other Chronicle". Reepicheep, meanwhile, is a "martial" mouse, and Miraz frets over his "martial policy".

The Voyage of the Dawn Treader is linked to Sol, or the sun, he said: Aslan is seen flying in a sunbeam, the sun's rising place, "the very eastern end of the world", is the ship's destination, and magical water turns things to gold, the solar metal.

The Silver Chair is linked to Luna, the moon, the planet closest to Earth, according to pre-Copernican astronomers. The Horse and his Boy embodies the qualities of Mercury, Venus is linked to The Magician's Nephew, and Saturn, "the worst planet, the one whose influence could most easily go bad", to The Last Battle.

Som mange ivrige teorier høres denne rimelig tilforlatelig ut. Selvsagt med behørige forbehold om at selv om det er mulig i dag å tenke på den måten, er det ikke dermed sagt at Lewis tenkte slik.

Men så kommer en heller pussig konklusjon.

Stone said the discovery would make the author part of today's debates over religion. "This is a piece of Lewis which has remained untouched for 60 years – it blows the dust off, brings him into the light of day with Dawkins and the neo-atheists Pullman and Hitchens," he said. "It's fresh Lewis, as if he was standing up in the debating chair saying 'this is my worldview'. Lewis's stance was incredibly different to that pushed by [today's] bleak populist view."

Nå er det ikke noe direkte nytt at Lewis og Tolkien også appellerer til vår fantasi. At dette på mange områder fungerer langt bedre og dypere enn nyateistene, er heller ingen bombe. Men at akkurat konjunksjonen mellom romaner og planeter skulle gjøre Lewis aktuell i konkurransen med HDHD-feltet, minner litt vel mye om markedsføring.

På den annen side er det kanskje i det ikke alltid like edle spill å få oppmerksomhet, at den største likheten ligger.

Planet Narnia står uansett på ønskelisten.

Mer om denne Hollywood-filmen

Det er bare å berømme Dagsavisen for 4 siders flott oppslag om Narnia og Prins Caspian i dag. Rikt illustrert og kjemisk fritt for spoilere (nåja, de fleste har vel allerede lest boka, så det er ikke så farlig).

Dette er ikke lagt ut på nettet, så her er det bare å løpe og kjøpe.

Om ikke annet så for å støtte alle gode krefter som skal frelse folk.

"Slik skal Hollywood-filmen frelse folk"

En av de mer tvilsomme C.S. Lewis-fans, Arnfinn Pettersen, linker til en artikkel om et TV2-oppslag om den nye Narnia-filmen på lørdag.

Arnfinn kunne nok vært mer fornøyd med skriveriene.

Der fremstår jeg som omlag den surmagede kritikeren de hadde castet meg som. Hvilket er greit nok. Jeg sa alt dette. Jeg sa en hel del annet også, men det er nå sånn verden er.

Det er i det hele tatt interessant å se hvordan oppslaget følger sin egen lille dreiebok med stereotypier av filmen, ateister og kristne, for ikke så si av hvilke stavemåter som er mest naturlige for de som leser TV2-nyhetene.

Det sier antagelig også noe at jeg etter å ha lest artikkelen ennå ikke har fått innfridd forventningene om å få vite noe lettere substansielt basert på overskriften "Slik skal Hollywood-filmen frelse folk". Men det er kanskje blitt slik (og har vel vært en ganske god stund) at det ikke er så farlig om teksten ikke egentlig støtter helt opp under overskriften.

Det som tydeligvis er tendensiøst, fanatisk og (verst av alt) frelsende er altså at

a) "filmen brukes i kristne kretser som en del av religionsundervisningen"

- Du verden! Skal kristne få vite noe om kristen tro nå også?! Hva mer trenger vi å vite om den grupperingen når vi får høre at de rett og slett bedriver undervisning!

b) "Filmselskapet <...> samarbeider nemlig tett med amerikanske religiøse ledere, for at de skal snakke med sine menigheter om filmenes kristne budskap"

- Du store alpakka!

c) ""Narnia”-filmene, bygger på forfatteren C.S. Lewis’ bøker ved samme navn. Her spiller barn hovedrollen i en verden hvor dyr kan snakke, og hvor ondskap blir bekjempet av det gode. Dette er et budskap som amerikanske kirkeledere setter stor pris på."

- Hva blir det neste?! Det går da ikke an at kirkeledere kan mene det er bedre å være god og snill enn slem og vill? Hvor samfunnsundergravende budskap er det egentlig lov å formidle på film?

d) "En annen god grunn til å gå og se denne filmen, er for å fortelle Hollywood at vi vil støtte filmer som har kristelige verdier og som er godt for våre familier. Jeg vil fortelle dere at den nye filmen ”Prins Caspian” vil bli en av de beste filmene, og folk vil gå og se den. Og vil må bruke denne gylne muligheten til å fortelle dem om Gud og Jesus Kristus, forteller pastor Rijfkogel i en av instruksjonsvideoene som spres over internett".

- Rystende! Bare navnet på pastoren avslører jo hvilken side han står på i kampen mellom det gode og det onde.

Den eneste som siteres på noe som direkte kan berøre overskriften, er denne dyslektiske folkoristen som altså får fram (ved til og med å sitere Lewis rimelig riktig) at

"Lewis mente dette var en måte å snike kristendommen inn i barna på. Frodi dagens barn kunne så lite om kristendom, så kunne man skrive denne typen bøker og få kristendommen inn bakveien."

Hvilket TV2 utlegger til noe forkastelig. I det hele tatt, at noen vil bruke en bok eller film til å formidle noe man tror på, bare må være forkastelig.

Nei, her som ellers gjelder det å følge den tradisjonen for stram nøytralitetspolitikk som filmer og forfattere alltid har hatt.

Det neste blir vel at nyhetskanaler forsøker å snike inn holdninger og synspunkter på folk. Fordi dagens seere kan så lite om kristendom, så kunne jo noen begynt å skrive artikler som motarbeidet kristendommen bakveien.

Når fortiden blir moderne

Siden Prince Caspian overfaller kinoer verden over 16. mai, er det ikke til å komme fra at filmen vil få noe medieoppmerksomhet.

Selv om dette uansett vil bli farget av hype (eller hat - Narnia er blitt litt slik, har det vist seg de seneste årene), kan det være nyttig å vise det beste intervjuet så langt med regissøren med det mistenkelig narnianske navnet Andrew Adamson, her.

Ikke minst er det interessant å høre hvordan han - dog ganske pietetsfullt - har modernisert deler av fortellingene, og hvorfor. Ikke minst Løven, heksa og klesskapet.

Narnia devotees are going to nitpick your every single decision. Would you say that Doug Gresham is the biggest nitpicker of all?

He is a nitpicker, but it's very rare that we have bumped heads on anything because we both have the desire to be true to the books. But there were times in the first film we did come to blows (laughing)—no, come to conflict, I should say—with things like Susan [Pevensie, one of the children in the books]. This was where C. S. Lewis had a feeling about women's role in the world that differed a lot from mine—particularly with Susan getting to use her bow.

You're talking about the part in Lion/Witch where Father Christmas tells Susan and Lucy they are not to use their weapons in battle, but only in great need?

Yeah. I always thought it was such a negative message to send to young girls and women to say, "Here's a bow and arrow. But I really should have given you a butter knife and a plate, because all you do is get to make sandwiches." To me, it's like why is he giving her a bow and arrow and then saying you have to rely on your brothers to defend you? This is where Doug and I got into it a little bit. I said maybe that was C. S. Lewis's point of view at the time, but times have changed and it's certainly not my view at this time. I've got two young daughters, and I don't want that message to go to my daughters.

But Andrew, you didn't try to contemporize other parts of the movie. You kept the setting in World War II, with London being bombed at the beginning. So why did you feel like you had to contemporize this part of the story?

Well, I think Lewis's view of women changed when he met Joy—Doug's mother. I think he sort of cast women down in the earlier books, but when you look at The Horse and His Boy, it has a strong female character. Doug's mother was a strong woman. Doug said, "I don't really know if that's true. I'm trying to remember if he wrote The Horse and His Boy after he met my mother." I went, "Doug, the book is dedicated to you."

Based on that argument, you reached the agreement that Susan would indeed be in battles?

Yes, we did. And Doug accepted. Well, I don't know whether he just relinquished or accepted. But she's in battle in both of them, and she really does well with this one.

Enkelte av oss med tilsvarende antall døtre av Eva i huset, føler nok en viss sympati med denne sønnen av Adam (selv om vi ikke synes Lewis hadde så svake kvinneskikkelser som det kan høres ut her).

Og en viss bekymring for guttene som kommer for nær buen.