mandag 27. juni 2011

Harry Potter som Jesus

Det er gledelig å se at Aftenposten har fått med seg at Harry Potter-fortellingen et godt stykke på vei er et kristent verk, selv om de er lovlig sent på banen.

Vi ser her det kjente fenomenet velmenende journalist som har lest en bok, her Jesus Potter Harry Christ av Derek Murphy, uten å kjenne debatten.

Saken blir knapt bedre når Murphy ser myter og sammenhenger i en nær New Age-opplevelse.

Dermed er veien åpen for en frisk omvendelseshistorie. Denne gangen om alle disse tydeligvis mer enn lettere clueless konservative kristne som ikke så tegningen før aller siste bok i serien.

Et utsagn som selvsagt på spørsmål kun vil omfatte de som faktisk ikke så noe før da, og der enkelte vel ennå er i denial.

Og heller ikke ser at også Jesus egentlig bare er en myte.
HVEM HAR JORDISK MOR og overjordisk far? Hvem elsker sin neste og snur det andre kinnet til? Hvem utfører mirakler, kjemper mot det onde og ofrer seg for menneskeheten? Går ærefullt og uten motstand til sin død? Står opp fra de døde? Svaret er Harry Potter, selvsagt. Ja, og Jesus, da.
Bortsett fra den ørlille detaljen at Harry ikke har overjordisk far eller snur det andre kinnet til så ofte at det gjør noe, er dette helt riktig.
Da de første bøkene om Harry Potter havnet i butikkhyllene, møtte de massiv motstand fra konservative kristne miljøer, ifølge forfatteren Derek Murphy i boken Jesus Potter Harry Christ. Gjennomgangsmelodien var at barnebøkene var ment å lede ubesudlede barnesinn inn i fristelse ved å eksponere dem for trolldom og heksekunst i stedet for god, gammeldags kristendom, og dermed ganske sikkert sende dem lukt til helvete.
Observasjonen er ikke helt feil.

I starten møtte bøkene motstand fra noen konservative kristne miljøer, en motstand som i en periode på starten av 2000-tallet ble gjenspeilet hos enkelte i avisene Dagen og Norge IDAG (se også mitt svar) og predikanter som Jan Hanvold, for ikke å si i debattfora som i oppgjøret med denne uforskammede Davidsen i Aftenposten.

Men det tok ikke lang tid før dette møtte motild, og det fra flere enn vanlige mistenkte i Vårt Land allerede i 2001 (dessverre ikke tilgjengelig på nettet, men i det minste er familiebildet til venstre, inkludert den noe Potter-skeptiske katten Tintin,  rappet fra førstesideoppslaget).

Dette ble fulgt opp også av mer enn lettere konservativ kristne som Lars Toralf Storstrand, som i 2005 sa klart fra i Norge IDAG om Hanvolds tøv.

Selv har jeg etterhvert fått holde opptil flere foredrag om temaet, bl.a. ved en forestilling i 2005 i Sandefjord kirke.

Daværende sjefsredaktør Odd Sverre Hove i Dagen oppfordret da også 16.11.05 til å se den nye Potter-filmen, "i Jesu navn".

Kjetil Kringlebotten viser i blogginnlegget "Harry Potter — kristen?" at mye av motstanden tidlig var borte, noe som blant annet skyldtes at man begynte å lese bøkene. Han siterer blant annet fra et Vårt Land-intervju med Hove, fredag 18.11.05
Da Harry Potter erobret verden, var Dagen-redaktør Odd Sverre Hove skeptisk. Han trodde bøkene frontet nok en New Age-bølge. Fire kapitler ut i første bok var han fortryllet. (…)– Enkelte kristne miljøer mener at historiene om Harry Potter formidler vranglære og gudsbespottelse. Hva sier du til dem?

– Protesten deres kan jeg forstå, rent psykologisk. Da bøkene slo igjennom, var jeg sjøl der. Tenkte: Æsj, bare en ny New Age-bølge! Fire kapitler ut i første bok hadde jeg skiftet mening, bekjenner Odd Sverre Hove.

– Hva fikk deg til å endre syn på saken?

– Jeg innså at forfatteren JK Rowling ikke flørtet med okkulte fenomener. Snarere var det snakk om elegant bruk av litterære virkemidler for å skape en spennende fortelling om store etiske spørsmål, sier redaktøren.

– Min første reaksjon var forhastet og grunnlagt på fordommer. Ett av de store temaene i denne romanserien er nettopp å nedkjempe fordommer, legger han til.
Nå skal det vedgås at Hoves støtte ikke bare ble ... godt mottatt (hans svar er her), men den viser at Harry Potter-bøkene lenge har vært rimelig stuerene også i mange konservative kretser.

Dermed stemmer det nok ikke helt at det først var i siste boken i serien at Rowling ble akseptert.
Men så, med den siste boken i serien, eller filmen, om du vil, den som utgjør selve klimakset i Harry Potter-tilbedelsen, skjedde det noe forbløffende.
Rowlings hadde holdt hele verden for narr. Så fort den siste boken var ferdig, avslørte hun at hun hele tiden hadde latt seg inspirere av Bibelens karakterer og dramaturgi.
Eller at Jesus like gjerne kan være oppdiktet siden dette baserer seg på (det magiske ordet) "tro".
Man kan selvsagt pirke borti at bibelhistorien baserer seg på å tro, ikke å vite, og at historien om Jesus kan være helt eller delvis oppdiktet med utgangspunkt i myter og symboler fra førkristen tid. Stemmer det, betyr det at begge de to helteskikkelsene er konstruert med utgangspunkt i en litterær arketyp, hvilket igjen betyr at vi like gjerne kan kalle Jesus en Harry Potter-figur som omvendt. De har samme dramaturgiske funksjon i hver sin historie.
Et stykke på vei riktig, men det betyr ikke at begge må være oppdiktet eller at det ikke skal mer til enn litt pirking for å vise at Jesus kun er en litterær arketyp basert på førkristne symboler.

I stedet er det nok større grunn til å pirke borti myten om at Jesus er oppdiktet med utgangspunkt i førkristne fortellinger og symboler.

Uansett blir neste setning noe overraskende.
Murphy påpeker at kristendommen i forbløffende grad handler om å bevise at Jesus har levd i virkeligheten.
Det er uklart hva Murphy egentlig mener er så forbløffende.

En religion som mener seg å handle om virkeligheten? Eller at kristne angivelig bruker så mye energi på dette?

Som om kirkehistorien eller verdens menigheter viser noen som anstrenger seg natt og dag i generasjon etter generasjon for å vise at opphavsmannen faktisk har ... levd?

Men med dette utgangspunktet er konklusjonen rarest klar. Det er ikke så farlig om man bruker Jesus eller Harry, tvert i mot kan det være bedre å fokusere på sistnevnte.
Alle vet at Harry Potter er oppdiktet, men med sin magiske gjennomslagskraft ser det ut til at han, i alle fall i vår del av verden, er minst like godt egnet til å videreføre de grunnleggende, kristne verdiene som statskirken er.
Selv de av oss som har forsvart Harry med nebb og negler det seneste tiåret må riste litt oppgitt på kappen i møte med den slags overtro.

Boken er ellers oppsummert i en ikke akkurat kritisk videoblurb.

9 kommentarer :

Sprettstein sa...

Som konservativ kristen, og fascinert lesar av Harry Potter, er eg også forundra over mange av Murphy sine påstandar. Særleg tek påstanden om at Harry Potter er ein meir eigna vidareformidlar av kristne verdiar enn Jesus den store premien. Sant nok tek forfattaren i bruk symbol og strukturar frå Bibelen (slik også Lewis gjorde med Narnia-bøkene, Tolkien med Ringenes herre-bøkene og mange andre forfattarar som har lest Bibelen og henta inspirasjon)
Likevel er det vel tvilsomt at Harry Potter kan ta Jesu plass.

Walt Disney skapte Donald Duck, og han er ein kjent og kjær figur. Likevel er det udiskutabelt at Walt Disney har levd, noko Donald Duck aldri kjem til å gjere. Same kor mange menneskelege trekk han har, kjem han aldri til å bli eit verkeleg menneske.

Jesus er ein levande person. Harry Potter kjem aldri til å bli noko anna enn ein litterær figur i ei bok eller ein film.

Men viss ein ser vekk frå slike merkelege analyser, er det i alle fall eit faktum (dog subjektivt) at Harry Potter-bøkene er spennande litteratur og eit godt eksempel på god bibelsk symbolbruk!

Hans sa...

Hurra for mange linker! Nå har jeg lesestoff for resten av ferien (evt resten av dagen eller no)!

Bjørn Are sa...

Godt å høre - så da kan det være jeg roer ned skrivingen litt de nærmeste dagene;-)

Mulig jeg legger ut noen bokanmeldelser, dog, eller (be very afraid) lar meg oppildne av noe musikk, tegneserier eller populærvitenskap.

Geir sa...

At noen kunne unngå å se at Rowling fortalte et kristent budskap fra begynnelsern av, forundrer meg. At de kunne unngå å se at dette ble sterkere for hver bok, forundrer meg enda mer. Men det som forundrer meg mest, er at når kristne fordømmer Harry Potter-bøkene, da kommer det grunner til fordømmelsen som får meg til å forstå at det å erklære seg som en kristen og gjerne aktiv sådan, ikke uten videre kvalifiserer til at man også er rasjonell. De argumenter jeg har sett brukt av kristne mot Harry Potter er ikke i første rekke at man driver med magi, eller lefler med onde makter, men at Harry a) lyver, b) ikke følger ordre på skolen, c) ikke oppfører seg pent mot sine slektninger som han bor hos, d) finner på ting hver eneste fonuftig unge burde finne på, som f. eks. å prøve å finne ut av skurkestreker i nabolaget, gå ned i spennende huler for å finne ut hvor de går, besøke litt sære enslige voksne som ikke har det rent i huset, og denslags.

Kort sagt, slike kristne - og dem er det mange av i USA - angriper Harry Potter fordi han gjør det som han mener er moralsk riktig, at han dermed tar avgjørelser som går på tvers av de åpenbart maktsyke og egoistiske voksne som er rundt ham.

Harry Potter-bøkene fylte savnet etter guttebøkene, som ble utryddet i beste sosialistiske ånd på 70-tallet. Vi som vokste opp før det, fikk lese om at Guttene Klarer Brasene, Vi Ordner Opp, og den slags. Med Harry Potter fikk en ny generasjon barn - eller kanskje flere, tilbake denne opplevelsen.

Harry Potter-bøkene kan godt sies å være dårlig skrevet, en svak litterær opplevelse, men det er nok som å anklage Beatles for ikke å være Bach.

Det finnes dem som er så forblindet av sin rett-tenkende tro at de ikke skjønner at når Harrys onkel og tante og fetter opplever noe ubehagelig, så har vi rett til å le lenge og hjertelig. Og blant dem er det mange selverklærte dypt kristne. Stakkars dem.

Bjørn Are sa...

Ja, svært forunderlig, Geir.

Det slo meg som så opplagt da jeg leste første Potter-bok en eller annen gang i forrige årtusen at jeg tror det vanskelig kan skyldes annet enn briller.

Det interessante her er jo ikke at folk flest ikke ser det (de er litt (men bare litt) unnskyldt siden de ikke vet hva kristen tro handler om), men at såpass mange kristne ikke gjør det.

Jeg tror mye henger sammen med at man i en del kretser oppfatter kristen tro som oppdragelse i å bli snill og samvittighetsfull og høre på de voksne.

Dermed må barnebøker gjennomgående ha dette som ideal. Ellers er det et klart bevis på at det ikke er kristent og er det ikke kristent, ødelegger det ungdommen.

Geir sa...

Jeg husker fra da jeg leste meg gjennom barnebiblioteket at det var visse typer bøker jeg etterhvert unngikk, nemlig de som var skrevet med et bevisst kristent budskap. Det var alltid voksne med i slike bøker og de hadde noe kunstig over seg, som gjorde at jeg, 6-7-8 år gammel, mislikte dem for deres åpenbare preking og derfor også kunstighet. Flemmingbøkene, f. eks., leste jeg flere ganger, men jeg sluttet aldri å undre meg over episodene hvor Flemming måtte inn på kontoret til far og snakke alvorlig. Jeg ble rett og slett brydd av disse episodene/bøkene, fordi de var så ekstremt livløse og pekefingrete. Og det var noe fundamentalt galt med hele måten de voksnes overvåking og autoritet skulle være med.

Bjørn Are sa...

Uff ja, slikt som Belloc parodierte.

Jeg tror en god del motstand mot kristen tro skyldes denne instrumentelle sammenblandingen med oppdragelse, noe som fort endte med en tilsvarende sammenblanding mellom kristen tro og det livsfjerne, kunstige og kjedelige.

Anonym sa...

J.K Rowling (som faktisk har skrevet Harry Potter-bøkene, for de som ikke har fått det med seg) har sagt at bøkene ikke IKKE er skrevet i et kristent lys, og at Harry Potter IKKE kan sammenlignes med Jesus, og heller ikke fantasiverdenen Potter lever i. (I motsetning til Narnia bøkene, skrevet av C.S Levis som ifølge den kristne forfatteren sterkt bygger på kristne verdier og symbolikk.) Hvorfor gidder folk da å diskutere dette. Har det noe med kristendom å gjøre ville vel forfatteren fortelle det når han/hun direkte får dette spørsmålet?! Alt i her i verden trenger vel ikke inneholde kristne symboler? Jeg mener det at man prøver å finne kristne meninger/tegn/symbol i alt undergraver den faktiske teksten kristendommen tar utgangspunkt i! nemlig BIBELEN!

Bjørn Are sa...

Jeg vil tenke tvert i mot at det er en hyllest til Bibelen at så mange fortelinger er bygget opp med mye av samme sterke symbolikk, der "evangeliet" er løsningen, at noen gir sitt liv for andre.

Når det gjelder Rowling oppgir du ikke noen kilde eller noe konkret sitat, så jeg vet ikke hva du sikter til eller om det stemmer.

Det jeg har sett tyder imidlertid klart på det motsatte. På spørsmål fra en kanadisk journalist om saken mens hun holdt på å skrive bøkene fortalte hun at hun ikke ville snakke for mye om sitt kristne livssyn. Grunnen var at intelligente lesere da vil kunne gjette for godt hvordan de senere bøkene i serien vil gå.

"Harry, of course, is able to battle supernatural evil with supernatural forces of his own, and Rowling is quite clear that she doesn't personally believe in that kind of magic -- ''not at all.'' Is she a Christian?

''Yes, I am,'' she says. ''Which seems to offend the religious right far worse than if I said I thought there was no God. Every time I've been asked if I believe in God, I've said yes, because I do, but no one ever really has gone any more deeply into it than that, and I have to say that does suit me, because if I talk too freely about that I think the intelligent reader, whether 10 or 60, will be able to guess what's coming in the books.''"
(http://www.accio-quote.org/articles/2000/1000-vancouversun-wyman.htm)

Så kan man sikkert diskutere hvor sterk og klar kristen hun egentlig er, men at hun minimum er svært fascinert av Jesus og bruker elementer og underliggende strukturer fra kristen tro er veldig tydelig.