Bevis på bærtur

Selv om gudsbevis sjelden kan oppfattes som bevis på Guds eksistens, beviser de ofte andre oppfatninger.

Dermed er det bare å tape fast hake og øyenbryn straks man aner trusselen om å høre ett.

Og grunnen er ikke at gudsbevisene er dårlige.

Noe av dette er mindre overraskende enn annet. At nye ateister synes kronisk ute av stand til yte dem rettferdighet, eller i og for seg kjenner til noen, skal vi nok klare å leve med.

Om ikke annet gir det god anledning til blogginnlegg og koleriske konstruktive kommentarer.

Noe helt annet er at ikke leksika og lærebøker gjengir dem rett.

Det kan rett og slett synes som om vi noen generasjoner er blitt presentert argumenter som ikke bare er upresise, men som til dels er motsatte av realiteten. 

Nå tar ikke dette lang tid å oppdage hvis man tar seg bryet med å lese kildene, enten vi tenker klassikere som Thomas Aquinas (og mer utfyllende fremstillinger som hos en Don Scotus), tidlige moderne tenkere som Leibniz eller dagens generasjon teistiske filosofer.

Nå betyr ikke det at gudsbevis (eller gudsargumenter som vel er et bedre uttrykk) blir sanne av å formuleres riktig. Men det er nok lettere å vise at de er usanne hvis man fremstiller dem feil.

Ett av mange eksempler er Store Norske Leksikon, som vi har vært borte i før. For ordens skyld bør vi vel legge til at dette ikke er noe forsøk på en vendetta mot ett bestemt verk, eller skyldes ønsker om å være gretten og grinete.

Det handler i stedet om å vise at selv seriøse og etterettelige verk kan ha klare blindfelter.

Om ikke annet bør det være enda en tankevekker (som om vi trengte flere) å se hvor fast mytene sitter på områder som har å gjøre med teistisk tro og tanke, enten vi snakker vitenskapshistorie eller filosofi.

Hva er det så vi maser om denne gangen?

Vi snakker i hvert fall ikke om en konspirasjon eller kampanje. Når leksika og lærebøker gjengir gudsbevis feil handler det ikke om vrangvilje. Årsaken er nok heller en fremstillingstradisjon som har vært i omløp noen generasjoner, og der man heller leser hverandre enn kildene.

Dermed ser vi at gudsbevisene enten fremstilles på måter som lett kan misforstås (og muligens noen ganger er misforstått i utgangspunktet), eller på måter som er feil, eller på måter med alvorlige mangler.

Og noen ganger ganske så løsrevet fra sammenhengen.

I filosofien er det ulike oppfatninger om hva ordet Gud står for når man forsøker å erkjenne Gud, ikke ved åpenbaring, men ved spekulativ eller intuitiv innsikt.

Mens det man altså normalt snakker om når temaet er gudsbevis altså ikke er spekulasjoner eller innsikt, men argumenter. Hva - om noe - kan man si om Gud ut fra fornuften?

2) I teismen er Gud et personlig vesen som står over og utenfor verden og naturen som skaper og opprettholder. Representanter for dette syn er bl.a. Descartes og William James.

Kanskje man også burde antydet noe om at dette er det klassiske kristne synet, slik vi finner det hos alle fra Paulus til Plantinga? Altså flertallssynet i vår kulturelle tradisjon fra de seneste par tusen år.

3) Deismen, som er en variant av 2), antar en personlig Gud som er verdens skaper, men som etter skapelsen ikke griper inn i dens styrelse. Representanter for dette syn er bl.a. Shaftesbury, Rousseau og Voltaire.

Mens de to siste navnene er rimelig kjente - og entydige - hadde det nok vært noe mer opplysende å ha sagt kort hvem denne Shaftesbury var, særlig siden det er opptil flere eksemplarer av arten. Litt enkelt uttrykt er det en smule forskjell på den deistiske tredje jarlen (1671-1713) og den teistiske syvende (1801-1885), selv om begge het Anthony Ashley-Cooper.

Når vi så kommer til argumentene aner vi altså at artikkelen må være dels forkortet fra en lengre utledning og dels forutsetter atskillig av leseren når det kommer til navn og begreper.

Tre typer av argumenter har vært særlig meget brukt:

1) Det såkalte kosmologiske bevis, som slutter fra verden slik den er til en første årsak eller skaper, og som forutsetter at rekken av årsaker ikke kan fortsette bakover i det uendelige. Representant: Thomas Aquinas.

Mens denne type argumenter (som pussig nok ikke er oppgitt i en eneste variant) ikke forutsetter dette, men i realiteten er argumenter for hvorfor slike rekker ikke kan fortsette i det uendelige.

2) Det såkalte teleologiske bevis, som slutter fra en formålstjenlig og hensiktsmessig ordnet verden til eksistensen av et høyeste ordnende vesen som har gitt verden mål og hensikt og innført orden og lovmessighet. Representant: Thomas Aquinas.

Som altså ikke finnes i denne form noe sted hos Thomas. Dette er rett og slett en sammenblanding av Payles designargument fra starten av 1800-tallet med et teleologisk argument som ville fungert akkurat like godt om det ikke hadde eksistert noen biologi.

I stedet handler Aquinas’ femte vei om at naturen synes slik at selv ”ting uten intelligens, som gjenstander i naturen, søker et mål, noe som vi ser av at de alltid, eller nesten alltid, opptrer på samme måte, for å nå det beste resultatet”. 

Dermed styrkes argumentet av evolusjon.

Poenget er ikke at biologien er så ufattelig innfløkt eller henger så lurt sammen at den må være designet.  Selv om ikke fosser, fjell og fjorder har en hensikt, skyldes selv ”tilfeldige” produkter av erosjon, jordskorpefoldinger eller gravitasjon bakenforliggende forhold som er målrettede i den forstand at de følger faste regler eller mål.

Dette gjelder også for mekanismene som forårsaker evolusjon.

Skulle Gud slutte å styre ting mot mål, ville i følge Aquinas finale årsaker (og dermed naturlovene) slutte å eksistere. Siden evolusjonen følger naturlovene underbygger den Aquinas’ femte vei.

3) Det såkalte ontologiske bevis (Anselm av Canterbury, Descartes): vår forestilling om Gud er forestillingen om et fullkomment vesen; hvis Gud manglet eksistens, var han ikke fullkommen; altså eksisterer Gud.

Siden denne versjonen av argumentet ble ganske effektivt skutt ned av Kant (i kortversjon fordi eksistens ikke er et predikat, altså sant om noe, hvis dette noe ikke eksisterer), bør nok et leksikon ta med en nyere versjon der det som inngår i argumentet ikke er "eksistens", men "nødvendig eksistens" (altså noe som ikke kan unnlate å eksistere).

Hvis det høyeste vesen vi kan tenke oss har nødvendig eksistens, er det rasjonelt å tenke (men ikke bevist) at Gud eksisterer - i følge f.eks. Plantingas versjon.

Ingen av disse argumenter kan kalles beviser i streng forstand, og de har ofte vært kritisert både fra filosofisk og teologisk hold. Kant forkastet alle tre, men mente at selv om slike bevis er umulige, er det en moralsk nødvendighet å postulere Guds eksistens.

Det er riktig, men her hadde det nok ikke skadet å sagt at argumentene også ofte har vært forsvart fra filosofisk og teologisk hold. Siden det begynner å bli noen år siden Kant var siste ordet om så mye, ville man nok stått seg bedre på å nevne noe om diskusjonen rundt gudsargumenter fra de seneste par generasjoner.

Og om hvordan Kant (eller andres) moralske argumenter for Guds eksistens lyder.

I stedet lærer vi at dette er en gammel debatt som er over og at man er litt enkel om man skulle tro at slike argumenter har noe for seg.

Hvilket de selvsagt ikke har i versjonene som nevnes.

Men vi må nok vente til neste papirutgave av Encyclopedia Britannica eller Store Norske for artikkelen om hvorfor dette ikke gjør dagens lesere mer mistenksomme til fremstillingene.