Einsteins univers

Kanskje på tide med noen aldri så lange bokanmeldelser?

Som denne fra Vårt Land i februar 2010, smakfullt bloggifisert og lettere utvidet.

Sekulær helgenbiografi

Walter Isaacsons Einstein – Hans liv og univers er en sekulær helgenbiografi, men ingen hagiografi. Selv om det er en risikosport å skrive om en vitenskapelig superstjerne og et humanistisk ikon, passerer forfatteren lista med glans. Vi får et sjeldent møte med mennesket Einstein, i all sin genialitet, med alle sine nykker og lidenskaper.

Like sta som Galileo, like ydmyk som Kopernikus, like sær og kreativ som Newton.

At boken ikke er skrevet for den jevne Se og Hør-leser, forhindrer ikke at den er lettlest og engasjerende. Vi følger stort sett Einstein kronologisk, fra barndommen i Tyskland, via flukten fra Hitler til hans tid i USA. Dette gjør oss både kjent med familie, venner og kollegaer, og gir et tematisk overblikk over en som hadde det med å utvikle seg i steg.

Her snakker vi om stoff som berører hele den moderne naturvitenskapens historie, fra det uendelig lille til det uendelig store, fra kvantefysikk til utvidelsen av kosmos.

Og om en person som takket være sin evne til kreative tankeksperimenter, som hvordan det er å reise i følge med en lysstråle, nådde lenger enn mange som nøyer seg med fysiske forsøk.

Einstein er blitt et symbol på bruddet med den klassiske fysikken, med vedtatte sannheter og moralske absolutter. Det er dermed flott at Isaacson understreker at han ikke var noen ekte relativist.

Under alle teoriene hans, inklusive relativitetsteorien, lå det en søken etter invarianter, sannheter og absolutter. Einstein følte at det lå en harmonisk virkelighet til grunn for universets lover, og at vitenskapens mål var å oppdage den (side 23).

 Skulle noen tvile på Einstein posisjon, er det bare å se på kampen om hvem som har han på sin side. Nyateisten Richard Dawkins legger ikke noe i mellom når kristne tar Einstein til inntekt for gudstro. Uten å nevne at han ble sint når noen tok ham til inntekt for ateisme.

Det betyr ikke at Einstein var i nærheten av en kristen eller jødisk tro. Han avviste en personlig Gud som kunne gripe inn i våre liv, men bygget likevel på den

dype følelsesmessige overbevisning om eksistensen av et høyere fornuftsvesen som åpenbarer seg i det ufattelige univers (side 408).

Hvordan en stor ånd som ”manifesterer seg i universets lover” både kan være et fornuftsvesen og upersonlig, ga han imidlertid aldri noe svar på.

At Einsteins Gud handler mer om følelser enn om fornuft, kan henge sammen med barndommen. Som 12-åring brøt han med en sterk og personlig religiøsitet ved å lese populærvitenskap som viste at

”mange av fortellingene i Bibelen ikke kunne være sanne. Konsekvensen var en totalt fanatisk orgie av fritenkning kombinert med et inntrykk av at ungdommen bevisst blir ført bak lyset av staten med løgner; det var en knusende opplevelse” (side 41).

Men Einstein ble aldri helt kvitt ærefrykten for ”harmonien og skjønnheten i det han kalte for Guds sinn, slik det kom til uttrykk i skapelsens lover”.

Han tok siden skarp avstand fra ateistisk arroganse. Einstein skrev i et brev at ”Det er folk som sier at det ikke finnes noen Gud. Men det som gjør meg virkelig sint, er at de siterer meg til støtte for slike oppfatninger” (side 410).

Han er ikke mer nådig i et annet brev:

De fanatiske ateistene er… skapninger som – i sin forakt for tradisjonell religion som ’opium for menneskene’ – ikke kan høre sfærenes musikk.

Einstein trodde på ”en moral og en politikk bygd på respekt for frie tanker, frie ånder og frie mennesker” (side 27). Han så individualitet og toleranse som en nødvendig forutsetning for et kreativt samfunn.

Når Einstein aviste visse tolkninger av kvantemekanikken med at Gud ikke spiller terning med kosmos, var det ut fra en sterk tro på at naturen var konsekvent og forståelig. Men det fikk også uttrykk i at han like mye avviste alt snakk om fri vilje.

Einstein erkjenner at dette er en utfordring. Han kan ikke leve som han lærer. ”Jeg er nødt til å opptre som om fri vilje eksisterte” (side 413). Når Isaacson sier at Einsteins filosofi løste saken ved å ”betrakte fri vilje som noe som var nyttig, ja nødvendig, for et sivilisert samfunn”, sier han samtidig at den ikke løste denne saken.

For hvordan kan det eksistere "frie tanker, frie ånder og frie mennesker" i et ufritt univers?

Og dette handler ikke bare om etikken. Einsteins determinisme står ikke bare i fare for å frata oss ansvaret for våre ord og gjerninger, den står enda mer i fare for å frata oss ansvaret for våre tanker.

Tenker jeg kun det jeg må, ”like årsaksbundet som stjernene i deres bevegelser” (side 412), vil jeg aldri kunne vite om det jeg tenker er sant.

Selv om Isaacson har hatt tilgang til alle arkivene etter Einstein, har han dessverre ikke funnet at han gjorde noen tankeeksperimenter også her.