Einsteins Gud

Gårsdagens filosofiske smuler av kritikk av Nettavisens misbruk av Einstein, og mine hjertesukk om hans manglende fysiske og filosofiske argumentasjon på feltet, bør nok balanseres med flere sitater av hva Einstein hadde å si om Gud og gudstro.

Det betyr ikke at min konklusjon er annerledes, men at Einsteins blir tydeligere.

For han synes rett og slett å befinne seg i den ikke alltid ubekvemme posisjonen på den ene siden å avvise det han oppfattet som det klassiske bildet av en personlig, teistisk Gud (som altså ikke er en kappekledd mann på en hvit sky), mens han på den andre holdt fast på en slags upersonlig, deistisk skaper av naturlovene.

Einstein selv uttrykte dette med at han ikke kunne tro på en personlig Gud som styrte våre liv eller ville dømme sin egen skapelse.

I believe in Spinoza's God, who reveals himself in the lawful harmony of all that exists, but not in a God who concerns himself with the fate and the doings of mankind. (Telegram til Herbert S. Goldstein, 25. april 1929).

I den grad Einstein hadde et konsistent og endelig standpunkt var han med andre ord verken troende jøde, kristen eller ateist.

Da Einstein fylte 50 fikk han spørsmål om han trodde på Gud.

“I am not an atheist,” he began. “The problem involved is too vast for our limited minds. We are in the position of a little child entering a huge library filled with books in many languages. The child knows someone must have written those books. It does not know how. It does not understand the languages in which they are written. The child dimly suspects a mysterious order in the arrangement of the books but doesn’t know what it is. That, it seems to me, is the attitude of even the most intelligent human being toward God. We see the universe marvelously arranged and obeying certain laws but only dimly understand these laws.” (Intervjuet av George Sylvester Viereck, 26. oktober 1929)

Selv med sin jødiske bakgrunn uttrykte Einstein ved samme anledning at

I am enthralled by the luminous figure of the Nazarene. I accept the historical Jesus. No one can read the Gospels without feeling the actual presence of Jesus. His personality pulsates in every word. No myth is filled with such life.

Året etter understreket han at han avviste troen på en personlig Gud.

It seems to me that the idea of a personal God is an anthropological concept which I cannot take seriously. I also cannot imagine some will or goal outside the human sphere...  (Religion and science, New York Times Magazine, 9. november 1930 (side 1-4).  

Samtidig oppfattet han den religiøse følelsen eller opplevelsen som det sentrale, fri fra dogmer og spesifikke religioner, i tråd med tidens eksistensialistiske filosofer.

The religious geniuses of all ages have been distinguished by this kind of religious feeling, which knows no dogma and no God conceived in man’s image; so that there can be no church whose central teachings are based on it. Hence it is precisely among the heretics of every age that we find men who were filled with this highest kind of religious feeling and were in many cases regarded by their contemporaries as atheists, sometimes also as saints. Looked at in this light, men like Democritus, Francis of Assisi, and Spinoza are closely akin to one another.

How can cosmic religious feeling be communicated from one person to another, if it can give rise to no definite notion of a God and no theology? In my view, it is the most important function of art and science to awaken this feeling and keep it alive in those who are receptive to it.

For Einstein handlet spørsmålet om Gud og religion ikke om mer eller mindre avanserte argumenter,  men om ærefrykt for tilværelsens storslagne sammenhenger. Det var nettopp hans tro på at noe eller noen hadde ordnet det fysiske systematisk og lovmessig (altså den type tro som deismen lånte av teismen, uten dekning i egen bank) som var bakgrunnen for det kjente sitatet om Gud og terninger fra et brev i 1926 til en annen fysiker, Max Born:

Kvantemekanikken trenger seg sannelig på, men en indre stemme sier meg at den ikke er den endelige sannheten. Teorien er omfattende, men den bringer oss ikke nærmere den gamle teoriens mysterier. Under alle omstendigheter er jeg overbevist om at han [Gud] ikke kaster terninger.

Einsteins tro på at vi var styrt av deterministiske naturlover gjorde at han naturlig nok ikke bare avviste et kvantefysisk indeterminert univers, men også all tro på at vi kan ha noen former for fri vilje.

Kilden til dagens konflikter mellom religionens og vitenskapens sfærer ligger hovedsaklig i dette begrepet om en personlig Gud... Vitenskapsmenn sikter mot å avdekke de uforanderlige lovene som behersker virkeligheten, og i og med det må de avvise forestillingen om at den guddommelige vilje, eller for den slags skyld den menneskelige vilje, spiller en rolle som ville krenke denne kosmiske kausaliteten. (Fra en tale på Symposiom on Science, Philosophy and Religion, 10. september 1940, som gjengitt i Walter Isaacsons Einstein - hans liv og univers, Cappelen Damm 2010, side 411).

Skal vi si noe om Einstein og Gud er det kort sagt viktig å forstå sammenhengen, ordbruken og motivasjonen. Når han avviser en personlig Gud som i brevet vi siterte fra i går, er ikke det samme som at han ikke tror på noen form for "Gud" eller mener vi bør fjerne oss fra religiøse opplevelser.

Einstein var en dypt tenkende person, men lot seg på noen områder styre mer av følelser enn fornuft. Og da kunne vi selvsagt hatt en billig avslutning om at det er i likhet med Nettavisen og atskillige som kommenterer der, men la oss heller være så ærlige å si at det gjelder oss alle.

Noe som gjør det dess viktigere å være bevisste hva som påvirker våre oppfatninger.

Med Einstein som gud

Siden mange tenker at et såpass skarpt hode som Einstein har bedre grunnlag for å si noe om Gud enn andre, kan vi kommentere gårsdagens oppslag i Nettavisen som viser at han mener Gud er et produkt av menneskelig svakhet.

Dette hele handler om et brev Einstein skrev året før han døde og oppsummerer nok godt hva han mente om saken.

Dette brevet er etter min mening historisk og kulturelt enestående fordi dette er personlige og private tanker til sannsynligvis det smarteste mennesket i det 20. århundret, sier Gazin til Reuters.

Verdien av brevet aner vi når vi ser at "Den kjente ateisten Richard Dawkins skal ha lagt inn bud på brevet ved forrige auksjon i 2008, men klarte ikke å nå opp til toppen."  Men denne verdien handler nok mindre om argumenter enn om affeksjon og den type bevissthetsendring Dawkins ønsker seg i følge The God Delusion.

Så er spørsmålet om "det smarteste mennesket i det 20. århundret" hadde noe smart å si også om Gud.

Hva er det Einstein mener? Hvilke smarte perspektiver bringer han til torgs? Hvilket fysisk falkeblikk er det han vurderer han ut fra?

Hvilke religionsfilosofiske verker har han lest? Hvordan avviser han hvilke gudsargumenter?

Leser vi brevet og hans øvrige verker, ser vi at det er fint lite.

Brevet viser tydelig hva han mener, men det er like tydelig at det ikke bidrar med et eneste argument, hverken fysisk eller filosofisk.

«Ordet Gud er for meg intet mer enn et uttrykk og produkt av menneskelig svakhet, Bibelen er en samling av ærverdige, men fortsatt bare primitive eventyr som ikke desto mindre er ganske barnslige. Ingen tolkning (for min del) vil forandre på dette,» lyder brevet.

Einstein viser altså ingen kjennskap til hva Gud er eller må være, om Gud finnes (se f.eks. her eller her eller her) og forholder seg dermed heller ikke til argumenter for dette eller for om Gud finnes. Han høres mer ut som Freud enn som fysiker eller filosof.

Noen vil nok tenke at han her ikke fremstår mer smart enn om han skulle ha uttalt seg om fotball eller jazz.

Likevel er vi i den situasjonen at Nettavisen og mange av dem som kommenterer oppfatter Einstein som en stor autoritet på feltet selv om han ikke sier mer enn hva man kan forvente av nærmeste ungdomsskoleelev.

Han leverer ingen argumenter eller analyser. Han uttaler seg fra et personlig perspektiv uten å referere til ulike måter tekster har vært brukt gjennom historien i jødiske eller kristne sammenhenger.

Det hele har form av påstander og biografiske opplysninger. Han fremstår muligens med brodd mot bokstavtro lesninger, men ikke mot så mange andre retninger.

Hvis Bibelen er eneste argument for Guds eksistens og da kun hvis den tolkes bokstavelig, vil nok mange ha vansker med å tro på Gud. Men hvem argumenterer på denne måten, utover enkelte foreldre eller folkelige retninger?

Brevet er forøvrig verken ukjent eller oppsiktsvekkende. Einstein avviste allerede i ungdommen eksistensen av en personlig Gud fordi han oppfattet Bibelen som en samling eventyr. Samtidig holdt han i følge Isaacsons store biografi fast på Spinozas perspektiv og at universet viste ”harmonien og skjønnheten i det han kalte for Guds sinn, slik det kom til uttrykk i skapelsens lover”.

Men naturlovene er altså, for å understreke det med all tydelighet, ikke Gud (de er ikke selvforklarende eller har nødvendig eksistens, ikke bevisste, ikke Rettferdige, Kjærlige eller Gode) - de er i høyden én gud.

Så får vi håpe at ingen oppfatter Einstein som det.

Einsteins univers

Kanskje på tide med noen aldri så lange bokanmeldelser?

Som denne fra Vårt Land i februar 2010, smakfullt bloggifisert og lettere utvidet.

Sekulær helgenbiografi

Walter Isaacsons Einstein – Hans liv og univers er en sekulær helgenbiografi, men ingen hagiografi. Selv om det er en risikosport å skrive om en vitenskapelig superstjerne og et humanistisk ikon, passerer forfatteren lista med glans. Vi får et sjeldent møte med mennesket Einstein, i all sin genialitet, med alle sine nykker og lidenskaper.

Like sta som Galileo, like ydmyk som Kopernikus, like sær og kreativ som Newton.

At boken ikke er skrevet for den jevne Se og Hør-leser, forhindrer ikke at den er lettlest og engasjerende. Vi følger stort sett Einstein kronologisk, fra barndommen i Tyskland, via flukten fra Hitler til hans tid i USA. Dette gjør oss både kjent med familie, venner og kollegaer, og gir et tematisk overblikk over en som hadde det med å utvikle seg i steg.

Her snakker vi om stoff som berører hele den moderne naturvitenskapens historie, fra det uendelig lille til det uendelig store, fra kvantefysikk til utvidelsen av kosmos.

Og om en person som takket være sin evne til kreative tankeksperimenter, som hvordan det er å reise i følge med en lysstråle, nådde lenger enn mange som nøyer seg med fysiske forsøk.

Einstein er blitt et symbol på bruddet med den klassiske fysikken, med vedtatte sannheter og moralske absolutter. Det er dermed flott at Isaacson understreker at han ikke var noen ekte relativist.

Under alle teoriene hans, inklusive relativitetsteorien, lå det en søken etter invarianter, sannheter og absolutter. Einstein følte at det lå en harmonisk virkelighet til grunn for universets lover, og at vitenskapens mål var å oppdage den (side 23).

 Skulle noen tvile på Einstein posisjon, er det bare å se på kampen om hvem som har han på sin side. Nyateisten Richard Dawkins legger ikke noe i mellom når kristne tar Einstein til inntekt for gudstro. Uten å nevne at han ble sint når noen tok ham til inntekt for ateisme.

Det betyr ikke at Einstein var i nærheten av en kristen eller jødisk tro. Han avviste en personlig Gud som kunne gripe inn i våre liv, men bygget likevel på den

dype følelsesmessige overbevisning om eksistensen av et høyere fornuftsvesen som åpenbarer seg i det ufattelige univers (side 408).

Hvordan en stor ånd som ”manifesterer seg i universets lover” både kan være et fornuftsvesen og upersonlig, ga han imidlertid aldri noe svar på.

At Einsteins Gud handler mer om følelser enn om fornuft, kan henge sammen med barndommen. Som 12-åring brøt han med en sterk og personlig religiøsitet ved å lese populærvitenskap som viste at

”mange av fortellingene i Bibelen ikke kunne være sanne. Konsekvensen var en totalt fanatisk orgie av fritenkning kombinert med et inntrykk av at ungdommen bevisst blir ført bak lyset av staten med løgner; det var en knusende opplevelse” (side 41).

Men Einstein ble aldri helt kvitt ærefrykten for ”harmonien og skjønnheten i det han kalte for Guds sinn, slik det kom til uttrykk i skapelsens lover”.

Han tok siden skarp avstand fra ateistisk arroganse. Einstein skrev i et brev at ”Det er folk som sier at det ikke finnes noen Gud. Men det som gjør meg virkelig sint, er at de siterer meg til støtte for slike oppfatninger” (side 410).

Han er ikke mer nådig i et annet brev:

De fanatiske ateistene er… skapninger som – i sin forakt for tradisjonell religion som ’opium for menneskene’ – ikke kan høre sfærenes musikk.

Einstein trodde på ”en moral og en politikk bygd på respekt for frie tanker, frie ånder og frie mennesker” (side 27). Han så individualitet og toleranse som en nødvendig forutsetning for et kreativt samfunn.

Når Einstein aviste visse tolkninger av kvantemekanikken med at Gud ikke spiller terning med kosmos, var det ut fra en sterk tro på at naturen var konsekvent og forståelig. Men det fikk også uttrykk i at han like mye avviste alt snakk om fri vilje.

Einstein erkjenner at dette er en utfordring. Han kan ikke leve som han lærer. ”Jeg er nødt til å opptre som om fri vilje eksisterte” (side 413). Når Isaacson sier at Einsteins filosofi løste saken ved å ”betrakte fri vilje som noe som var nyttig, ja nødvendig, for et sivilisert samfunn”, sier han samtidig at den ikke løste denne saken.

For hvordan kan det eksistere "frie tanker, frie ånder og frie mennesker" i et ufritt univers?

Og dette handler ikke bare om etikken. Einsteins determinisme står ikke bare i fare for å frata oss ansvaret for våre ord og gjerninger, den står enda mer i fare for å frata oss ansvaret for våre tanker.

Tenker jeg kun det jeg må, ”like årsaksbundet som stjernene i deres bevegelser” (side 412), vil jeg aldri kunne vite om det jeg tenker er sant.

Selv om Isaacson har hatt tilgang til alle arkivene etter Einstein, har han dessverre ikke funnet at han gjorde noen tankeeksperimenter også her.