Forunderlighetens tid er ikke forbi

Neste bokanmeldelse ut er også fra Vårt Land, nærmere bestemt fra september 2009.

Skulle noen være i tvil markerer anførselstegnene sitater. De gjør det forøvrig også om noen ikke er i tvil.

Forunderlig prosjekt

Livet – og andre forunderlige ting er et forunderlig prosjekt. Sivilingeniør Rolf Erik Solheim leter etter Gud ved å se nærmere på hva han kaller for Livet og på verkene til Garborg, Tolstoy, Schweitzer og Wergeland, men finner bare det beste i seg selv.

Boka knytter seg opp til miljøer som ser gnostiske skrifter som bedre enn ”kirkens dogmer”. En slik ledende ordbruk er en viktig del av prosjektet. Selv står man for fornuft, liv og utvikling, mens kirken står for en fornuftsfiendtlig, stiv og undertrykkende lære.

Dermed forkynnes at det ikke er ”synden”, men ”uvitenheten” som ”holder mennesket fast i villfarelsens grep” (s. 19).

Garborg og likesinnedes oppgjør med sin tids teologi står sentralt. ”Frelse” og ”tilgivelse” settes i motsetning til å søke kunnskap og politisk handling. Gnostikernes vekt på gnosis (den mystiske innsikt som skal til for å unnslippe dette livet) synes for Solheim det samme som å kjempe for rasjonalitet og vitenskap.

Og siden kirken var motstander av gnosis, må den ha vært motstander av filosofi og forskning.

Det er vanskelig å forstå hvordan gnostiske holdninger kan fremme global politisk bevissthet. Men som så mange er Solheim for nærsynt til å se det irrasjonelle og livsfiendtlige i tekstene han siterer, eller hvor mye kirken har inspirert til rasjonalitet og rettferdighetslengsel.

Dermed forundrer det ikke at han svelger boka Jesusmysteriene, som ikke er religionshistorisk forskning, men nyreligiøs propaganda. Den bygger på forlatte teorier, feilsitater, fargede oversettelser og våset om

slående paralleller mellom Kirkens Jesus-historie og fortellinger om Osiris og Dionysis-mytene og med andre skikkelser fra antikkens mysterietradisjoner.

Tilliten til Solheims dømmekraft øker ikke av konklusjonen

Jesusmysteriene er kanskje den fyldigste demonstrasjonen av hvordan kirken med eller uten baktanke har fjernet Jesus fra historieskrivningen (s. 28).

Tilsvarende gjengir Solheim uten forbehold Garborgs ord om ”den teologiske forfalskning som har foregått i århundrer siden kirkemøtet i Nikea” og utfall som at mens ”Jesus har lært oss hvordan vi skal leve”, har ”prestene lært oss hvordan vi skal dø” (side 65).

Det overrasker heller ikke med noe så enøyd som at ”Den katolske kirke ventet helt til 1917 før den stemplet slaveriet som upassende og barbarisk” (side 107). Eller at Solheim aksepterer Det esseiske fredsevangelium fra 1920-tallet, mens han retter pekefingeren mot Vatikanet som merkelig nok er ”fullstendig taust om disse skriftene som nå venter på å bli sammenstilt med Dødehavsrullene” (s. 36).

Uten å kjenne til at heller ikke jødiske, protestantiske og ateistiske forskere føler behov for å blande moderne falsknerier med antikke skrifter.

Noe av det som slår leseren, er hvor strenge krav forfatterens helter setter til medmennesker og moral. Støttet av henvisning til noe så mangetydig som Livet – med stor L. Garborg og de andre idealistene ender med moralske imperativer fra bl.a. Bergprekenen. Uten mye vekt på nåde, tilgivelse eller trøst. I stedet for en personlig Gud som løfter oss opp i sin favn, må vi feste vår lit til det upersonlige Altet.

Solheims brev til paven er forhåpentligvis ment humoristisk med en så underlig blanding av pretensiøse fraser, praktisk politikk og personlige kjepphester. For å realisere Guds rike på jorden, redde kloden fra ødeleggelse og skape bærekraftig utvikling, må paven ”sjokkere” med å kreve bl.a. at Verdensbanken legges inn under FN.

Verdens statsledere må få beskjed om å ”begynne med å skattelegge de ekstremt rike samt bruken av naturressurser”. Målet ”er en ny global økonomi, der økonomi og økologi bygges sammen i en felles modell med felles kontosystem”. Vi må ”få bukt med de ulmende konfliktene som fører til vold og krig”, inkludert å se at håndvåpen tar livet av flest.

Etter å ha ordnet opp i det jordiske, kommer vi til det himmelske. Som en lett innledning må treenigheten justeres slik at vi ”innfører Sjelspersonligheten som mellomledd mellom Altet som du kaller Gud, og det fysiske menneske”.

Dermed vil ikke teologen og presten være så viktige lenger. Rett og slett fordi mennesket nå selv blir ”ansvarlig for sin frelse”. Og dette oppnås gjennom noe så solid og entydig som ”evolusjon i det indre og i det ytre mennesket”.

Når så mye av ordbruken minner om forestillinger paven vokste opp med i Tyskland på 1930-40-tallet, øker ikke sannsynligheten for at han vil reagere positivt. Solheim aner heller ikke hvordan han oppfattes når paven får høre at ”dette kan virke innfløkt i forhold til din teologi”.

For så å røpe at Gudsriket ”befinner seg inni oss”, noe som kan erkjennes uten teologi.

Det er vanskelig ikke å gni seg i øynene eller himle med dem. Solheims tankegods er nok dessverre representativt for holistiske eller nyåndelige retninger. Utfordringen er ikke at boka strider med ”kirkens dogmer”, men savnet av gangsyn og tvisyn.

Appell til ”Livet” og fysisk/åndelig ”evolusjon” er kort sagt et forunderlig ankerfeste.