Sensasjon: Paven tror at universet er skapt

Vil du teste kunnskapen om tro og vitenskap er det bare å spørre sidemannen om paven støtter at vi er blitt til ved Big Bang og evolusjon. Så langt er det ikke utviklet en bedre lakmustest.

Eller du kan lese oppslag i media, som hos ABC-Nyheter på tirsdag.

Den katolske kirke har lenge hatt rykte på seg for å være i mot vitenskap. Fysikeren Galileo Galilei ble blant annet i 1634 tvunget av den katolske kirke til å fornekte teorien om at Solen er midtpunkt i solsystemet.

Men under en tale ved det pavelige vitenskapsakademiet uttalte pave Frans at teorier om evolusjon og Big Bang er reelle.

Kort sagt kommer "Pave Frans med oppsiktsvekkende uttalelser" når han hevder at "Gud er ingen magiker med en tryllestav".

Nå er Frans med rette blitt populær i media. I stedet for en kortvarig overgangsfigur, er han blitt en foregangsfigur - ikke minst for en mer balansert forståelse av katolsk tro, tenkning og praksis.

Men mangelen på kunnskap om teologi og historie betyr også at mange oppfatter ham som mer radikal og nyskapende enn han er. For det er ikke spesielt nytt når

Den katolske kirkens overhode mener Gud skapte mennesket og lot de utvikle seg i henhold til interne lover som han ga til hver enkelt.

Likevel kan en professor og leder for Italias nasjonale institutt for astrofysikk Giovanni Bignami stå frem med "at pavens uttalelser er oppsiktsvekkende".

Mens jeg står frem med at det i realiteten er professorens uttalelser som er det.
For dette er klassisk teologi. Den dukker ikke opp som en feig reaksjon på Darwin eller CERN.  Det er tvert i mot vanskelig å finne en  annen i kirkehistorien, så langt tilbake vi ser, og det hos helt sentrale aktører.

Siden paver ofte er blant disse, bør det ikke overraske at en pave støtter etablert vitenskap.

På samme måte som det ikke bør overraske at mindre skolerte - katolikker og andre - kan la være å gjøre det.

Dermed trenger vi ikke klype oss i armen når Augustin i hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok 1,21 (Genesis Literarum, Bok V, Kapittel 4:11) rundt år 400 slutter fra verset om at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" til at 

Derfor har Skriften fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

At det finnes lover i naturen er helt naturlig, hvis det finnes en lovgiver bak naturen. Kausale krefter i naturen er hva vi kan vente med en kausal kraft bak naturen.

Dess mer som oppdages av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis.

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke sine skapninger til å utføre mirakler og demonstrere sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig.

Nicolas Oresme, en av de ledende naturfilosofer ved universitetet i Paris på 1300-tallet, følger kort sagt i kjempers fotspor når han skriver i De causa mirabilium at

Jeg foreslår her… å vise årsaken til noen hendelser som synes mirakuløse og å vise at hendelsene skjer naturlig… Det er ingen grunn til å søke tilflukt til himlene [astrologi], slyngelens siste tilfluktsted, eller til vår herlige Gud, som om han skulle produsere disse effektene direkte.  

I stedet for å ha motarbeidet naturvitenskapen er Den katolske kirken den institusjonen som i størst grad over lengst tid har støttet vitenskapen, og ikke bare gjennom middelalderens universiteter.

Som jeg har vært inne på mange ganger var rettsaken mot Galilei ikke noe uttrykk for en kamp mot vitenskapen. I stedet skyldtes den et godt stykke på vei at Kirken holdt seg for mye til vitenskapen.

Ja, det var en strid mellom Kirken og Galilei, men den handlet dels om personlige spenninger (Galilei var et i overkant arrogant geni, og delte arrogansen med enkelte i Kirkens ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før og under 30-årskrigen.

Spørsmålet var ikke hvem som hadde rett til å tolke vitenskap, men hvem som hadde rett til å tolke Bibelen.

Og Kirken prøvde hele veien å forholde seg seriøst til samtidens matematikere og naturfilosofer, etter en svært lang tradisjon, som nevnt minst tilbake til Augustin på 400-tallet.

I første halvdel av 1600-tallet var det ikke enkelt å finne noen som støttet Galilei. Noe som ikke var underlig, når hans teori både var feil og falsifisert.

Jorden beveget seg definitivt ikke i en sirkelbane om sola (der hadde Kepler en mye bedre modell med ellipsebaner) og dermed stemte ikke Galileis teori bedre med observasjonene enn den etablerte modellen. I tillegg var det for mange en avgjørende innvending at fiksstjernene så like ut året rundt, noe de ikke ville gjort om jorden gikk i en så stor bane som Galilei hevdet. Modellen ble ikke mer troverdig når Galilei argumenterte med at tidevannet viste at jorden beveget seg.

Mens paven mente det nok heller skyldtes månen.

Det skulle dermed ta et par generasjoner etter Galilei før naturfilosofene ble overbevist om Keplers modell, med god støtte av bedre teleskoper og Newtons bevegelseslove på slutten av 1600-tallet.

Evnen og viljen til å lytte til vitenskap førte også som berørt i denne bloggposten til at pave Pius VII rundt år 1800 aksepterte en gammel jord, siden geologer og andre hadde begynt å argumentere godt for dette. Diskusjonen evolusjonslæren skapte på katolsk side, handlet mindre om artenes opprinnelse enn om sjelen også var evolvert.

Tanken om at paven kommer med noe nytt når han støtter Big Bang og evolusjon, bryter også med andre enkle observasjoner, slik Vårt Land nevner etter en bedre researchjobb enn andre media.

 I 1950 uttalte pave Pius XII at det ikke var noen motsetning mellom disse to måtene å forklare verdens opprinnelse på. Pave Johannes Paul II bekreftet dette i 1996.

Selv om de burde justert setningen rettt før sitatet over fra "Det har vært lite spenning mellom katolsk lære og vitenskapelig evolusjonslære de siste tiårene" til "i noe tiår".

Flere bør nok ta et hint om hvor lite spenning det har vært av at forskeren som først lanserte Big Bang-teorien var den katolske presten LeMaître. Han så ikke bare ingen motsetning, han advarte mot for fort å ta denne modellen til inntekt for en skapelse.

Da har det nok vært lettere å se spenninger mellom tro og vitenskap blant ateister i møte med Big Bang-modellen. For noen smakte den for mye av kristen skapertro. At universet skulle ha en begynnelse kullkastet den tradisjonelle naturfilosofiens tanke om et evig univers.

Dermed ga Fred Hoyle modellen det litt nedlatende navnet Big Bang og la mye innsats i alternativer, som hans steady state-modell.

At den ble forkastet betyr nok likevel ikke at media med det første vil forkaste steady state-modellen om Kirkens kamp mot vitenskapen.

Nektet paven å ta avstand fra nazismen?

Nyeste artikkel i St. Olav Kirkeblad er om Paven og Hitler, eller Kirken mot nazistene.

Det hele innledes med en ikke ukjent vinkling.

Nektet paven å ta avstand fra nazismen?

For et par tiår siden gikk Jens Bjørneboes Bestialitetens historie som en farsott blant samfunnsengasjert ungdom. Få bøker har formet en generasjons holdninger mer.  Få bøker har stilt Kirken i et dårligere lys.

Vi ser det samme i hans forord til Deschners Med Gud og fascistene. Bjørneboe hevder at kirkehistorien i likhet med kolonihistorien er en bevisst forfalskning uten sidestykke. «Sannheten om Kirkens og kolonialismens historie avgir et så forferdelig billede av vår kultur og av den hvite mann, at næsten ingen er istand til å holde det ut». Den kjente antiteisten Richard Dawkins står i samme tradisjon når han hevder at «pave Pius 12. hele tiden nektet å ta avstand fra nazismen – noe som har stilt den moderne kirken i forlegenhet”.

Men her er det ikke godt å vite hvem som stiller seg mest i forlegenhet. For «faktaene» Bjørneboe presenterer er i stor grad forfalskninger - selv om det er uklart om de er uten sidestykke.

Resten finnes her (scroll ned til side 17, eller søk på Davidsen).

Religion mot overtro

Man skal ikke stikke hodet langt inn i vepse kommentarfelt før man får høre at det å være kristen er å være overtroisk.

Skal man bekjempe overtro, må man bekjempe all religion.

Én ting er at selve ordet overtro ikke lenger er vanlig innen religionsvitenskapen der man foretrekker det noe mindre fordømmende begrepet folketro. Noe annet er at denne type polemikk bygger på et skille som er lite fruktbart for å forstå kultur- og idéhistorien.

I stedet for å klargjøre, forvirrer det. Man forholder seg ikke til hvordan begreper har vært brukt, man misbruker dem. I sin overtro på egen virkelighetsforståelse, klarer man ikke å skjelne mellom ulike varianter av andre forståelser.

Siden man ikke ser at noen tankemønstre er mer egnet til å skape en bærekraftig naturvitenskap enn andre, sauser man alle sammen under én og samme merkelapp som overtroiske = uvitenskapelige.

Som så ofte har forholdene vært annerledes i historien. De viktige frontlinjene har ikke gått mellom ateisme og kristen tro, men mellom gudetro og Gudstro, mellom folketro og filosofi.

Lever vi i det som enkelte i overkant romantisk kaller for et fortryllet univers, eller i et som er styrt av faste lover? Et vilkårlig og lunefullt univers eller et lovstyrt og logisk? Holdt oppe av en trofast Gud eller gudenes lekekasse?

Det skaper kort sagt grobunn for ulike typer samfunn å tenke at det gjelder å holde seg inne med naturåndene og det gjelder å finne ut av naturlovene. Det er forskjell på å lete etter bedre magiske besvergelser og bedre teologi og teknologi.

Det er ikke gitt at det mest opplysende er å kalle begge deler for overtro.

I europeisk historie bidro kirkelige aktører til å endre en mentalitet bygget på "årtusen gammel visdom" om fryktelige naturånder. En av mange bøker som belyser utviklingen er The Birth of the West: Rome, Germany, France, and the Creation of Europe in the Tenth Century av Paul Collins.

En historie fra 800-tallet sier mer enn tusen bilder. Generelt sett var det slik at

People were convinced that bad weather and all natural disasters were caused by evil individuals who had magical and supernatural powers, often derived from the devil and his minions.

 Tradisjonelle forestillinger handlet om tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Ordinary people believed that sky sailors came on the clouds from an imaginary land they called Magonia to steal grain and fruit. The popular belief was that sky sailors employed weather-makers and sorcerers to cause thunderstorms so that they could steal the fallen fruit, load it in their sky ships, and sail back across the clouds to Magonia. 

 Så hva gjør de lokale når det dukker opp fremmede etter en skikkelig uværsnatt?

People in one particular village near Lyons were in an especially angry mood after a severe local hailstorm had flattened their crops and left their fruit lying rotting on the ground. Their village now faced starvation, and the villagers were convinced that the hailstorm had not been a mere accident of nature, but rather the work of forces hostile to them. So when four strangers—three men and a woman—traveling along the road from the Mount Cénis Pass to Lyons passed close to the village (we don’t know its name), the locals became convinced that the strangers were lost sky sailors who had fallen from their sky ships or been abandoned by their compatriots.

Løsningen var denne gangen ikke å påkalle Maria og helgener

Most likely the sky sailors were innocent travelers caught in the wrong place at the wrong time. They were heading along a well-used route from Italy across the Alps, the old Roman road from the Mont-Cénis Pass westward along the Arc and Isère River valleys to Chambéry and Lyons. They could have been stoned to death or maimed by the villagers who had seized them if not for the unexpected arrival of Archbishop Agobard. 

 Og Agobard var ingen hvem som helst, til tross for hang ups om jøder. 

Having served as Lyons’s archbishop from 816 to 841, he saw a great deal of this kind of behavior and did not approve. He was impatient with the kind of populist mixture of Christianity, paganism, and superstition that made up the religion of most people, and he was determined to do something about it. His treatise Concerning Hailstorms and Thunder confronted some of these popular beliefs head-on, characterizing them as foolishness, craziness, and stupidity. Agobard focused particularly on weather-makers or storm-makers, people who thought they could manipulate the weather through their incantations and magic.

Poenget var ikke å avvise overnaturlige forklaringer, men at onde mennesker og ånder kunne påvirke været mer enn Gud. I stedet for et fryktens kaosunivers, levde vi i et fantastisk ordnet univers.

He argued that God had set up a well-ordered cosmos and that Christians ought to marvel at this, believing that everything that occurred in nature was the direct result of God’s decisions. All natural causality belonged to God. Unlike most of his clerical contemporaries, Agobard had no patience with popular superstition. While some of his priests might have tried to persuade people not to deal with sorcerers, witches, weather-makers, or those who claimed magical powers, that didn’t mean they doubted that ultimately the natural world was subject to manipulation by saints and devils for good or evil through the interaction of human and spiritual forces.

Dermed krevde han at de stakkars forbipasserende skulle slippes fri.

Nevertheless, much to their astonishment, Agobard ordered the villagers, “made crazy by so much stupidity,” to release the strangers immediately. For the poor travelers caught up in this local hysteria, the archbishop’s intervention must have been a welcome blessing, although they would have probably been as bewildered as the villagers at Agobard’s decision.

Slike episoder gjentok seg mange steder og over lang tid. Også paven måtte gripe inn. I 1080 skrev Gregor VII til kong Harald Hén og angrep det han kalte "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

At Gregor kjempet for å øke kirkens makt hadde ikke bare negative følger.

I de urolige tidene i etter middelalderen, var motstandskraften mindre. Hekseprosessene fra slutten av 1400-tallet til 1600-tallet skyldtes at en forsterket folketro koblet med en hysterisk demonologi og konspirasjonstenkning fikk feste hos noen lærde og på landsbygda.

Mens domstolene før hadde vegret seg for slike saker, åpnet man nå slusene.
Det er likevel ikke tilfeldig at de fleste og største prosessene foregikk langt unna sentrale kirkelige instanser. Ingen ble henrettet for trolldom i Roma. I Norge var det flest saker i Finnmark, i forhold til folketallet. De som stoppet heksejakten i Spania var inkvisisjonen.

Selv om det var ille nok med alle som ble henrettet var det i motsetning til hva myten sier ikke millioner av ofre. Tvert i mot overstiger tallet ikke 40 000, omtrent like mange som er lynsjet som hekser i Afrika de seneste tiårene. Det lave omfanget har i følge Rune Blix Hagen, en norsk ekspert på heksenes historie, til og med fått enkelte historikere til å mene

at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg. En vedvarende skepsis også under den verste fasen kan være en viktig årsak til at omfanget ikke ble større. 

Det hjelper oss ikke til å forstå utviklingslinjene i vestens historie om vi kaller all religiøs tro for overtro. I stedet risikerer vi å viske ut linjene. Vi skyver vekk en virkelighetsforståelse som bidro på avgjørende måter til troen på vitenskapens mulighet og verdi. Noen av oss tenker at den fortsatt kan spille en rolle.

Å tro at vi løser problemet med overtro ved å bekjempe kristen gudstro, er overtro.

Basun for Bassi og Benedikt

Av mange grunner er det ikke enkelt å finne kvinner i vitenskapshistorien, noe som skyldes mer enn at mange er dårlige til å lete.

Noen finner man likevel, selv om det på 1970- og 80-tallet var vanlig å avvise det som umulig etter Hypatia. I middelalderen har vi en rekke kvinnelige medisinere, spesielt ved universitetet i Bologna.

Det er nok å nevne navn som Trotula di Ruggiero (f. 1090), 1300-talls-medisinerne Abella, Rebecca de Guarna og Mercuriade, for ikke å glemme Dorotea Bucca (1360–1436) og Constanza Calenda (1400-tallet).

I kjølvannet av Svartedauden og den gryende renessansen ble mulighetene imidlertid dårligere og det skulle ta tid før kvinner igjen fikk innflytelse.

Når det så i større grad begynte å bli mulig igjen, spesielt på 1700-tallet, var grunnen den motsatte av hva det er blitt vanlig å tenke. Kvinnelige pionerer innenfor vitenskapen seilte ikke fram i kjølvannet av opplysningstiden tross kirkelig motvind.

Det skjedde tvert i mot godt hjulpet av pavelig medvind.

Nå betyr ikke det at Den katolske kirken plutselig byttet hest og diskret glemte tradisjonelle tanker om kvinners rolle. Man favoriserte ikke kvinner i offentlige stillinger.  Men man gjorde det mulig for dyktige kvinner å få roller, selv om menn fortsatt var i klart flertall.

Kanskje den viktigste av disse var Laura Maria Caterina Bassi (1711-1778). Hun lærte seg latin og fransk av sin fetter som var prest. Hun forbløffet alle hun møtte med sin kunnskap og intelligens. Medisinprofessoren Tacconi ved universitetet i Bologna var så imponert at han underviste henne på fritiden.

Hun utmerket seg tidlig  på områder som biologi, naturhistorie og medisin. Hennes evner vekket den sterkt vitenskapinteresserte kardinalen Prospero Lambertinis (1675-1758) oppmerksomhet og han oppmuntret henne til å arbeide videre med naturfilosofi.

Resultatet var at hun ble professor i anatomi i 1731 ved universitetet i Bologna, bare 21 år gammel. Hun ble medlem av det italienske vitenskapsinsitituttet året etter og året etter det igjen leder av det.

At dette var en dame utenom det vanlige antydes nok også av at hun fikk 12 barn (eller 8, kildene sier forskjellig), uten at hun lot noe slik hindre hennes karriere. Det kan også ha hulpet at bare 5 av barna overlevde fødselen.

Dette satte nok likevel en og annet brems på hennes forelesningsvirksomhet ved universitetet. Der var det  forøvrig også formelle begrensinger for at kvinner kunne undervise, men de ble etterhvert overprøvd, mye takket være begeistrede studenter.

Bassi fortsatte likevel å undervise i sitt eget hjem, sammen med ektemannen Giuseppe Veratti som også var fysiker. Det skadet ikke at de hadde etablert et eget forskningslaboratorium i huset.

Etterhvert dreide interessen hennes seg over til newtonsk fysikk som hun var toneangivende i å få innført ved italienske universiteter.

Men så var det altså paven. Omtalte kardinal Prospero Lambertini var blitt pave i 1740 under navnet Benedikt XIV. Han opprettet i 1745 en gruppe eliteforskere kalt Benedettini som skulle bestå av 25 medlemmer.

Ikke uventet ønsket Laura å bli med i gruppen, men møtte sterk motstand fra flere av forskerne. Redningen ble hennes gamle støtte Lambertini som utnevnte henne som eneste kvinnelige medlem.

Det  bør ikke overraske noen at hun tredve år senere, i 1776, ble den første kvinnelige professor i fysikk i Europa.

Ektemannen? Han ble hennes assistent. 

Da Laura Bassi døde i  1778, hadde hun et rykte og en posisjon som gjorde det langt lettere for kvinner å bli fysikere. Dessverre havnet hun likevel i glemmeboken, antagelig godt støttet av at myten om Den katolske kirken som vitenskapens verste fiende vokste så sterkt i løpet av 1800-tallet. 

Dermed er i stedet en heller antikatolsk fysiker som Marie Curie (1867-1934) blitt stående som den store kvinnelige fysikkpioneren. Ikke minst fordi hun var den første som fikk to nobelpriser, i fysikk (1903) og kjemi (1911).

Hadde Alfred Nobel levd på 1700-tallet, ville vi nok heller husket Bassi for nobelpriser i biologi, medisin og fysikk. Når det ikke skjedde får vi nøye oss med å takke henne for at så mange kvinner er blitt fysikere, selv uten å kjenne paven.

Grunnleggende italiensk

Det er sikkert noen som vil oppfatte Borgia-familien som et høyepunkt i historien, men etter det jeg har latt meg fortelle er de i klart mindretall.

På samme måte er det vel er et mindretall som oppfatter TV-serien The Borgias som et høydepunkt. Selv om den til tider er spennende, mer enn passe grotesk og stort sett hele veien estetisk vellaget.

Dermed er det nok ikke mange som blir med i noen protestaksjon når Comoyo melder at serien avsluttes etter tredje sesong.

Det er ingen tvil om at Borgia-familien for mange er blitt selve symbolet på renessansens politiske dyr, en mafiafamilie som ikke nølte med ... tilbud og giftebegre for å nå sine mål.

Machiavelli kan nok ha vært noe inspirert når han skrev Fyrsten for Mediciene noe senere, men det manglet altså ikke forelegg i den mørkeste renessansen. Uten at alle var helt som Ferdinand 1 av Napoli, en hersker som hadde blitt sensurert ut av Game of Thrones.

At opptil flere Borgiaer endte som kardinaler som den ikke helt uanselige Cesare Borgia (1475-1507) og paver som hans far Alexander VI (1431-1503), har ikke redusert interessen.

Selv om en del av historiene om familien nok ikke har grunnlag i troverdige kilder, er de desto bedre grunnlag for en TV-serie.

Og for friske og vidtrekkende uttalelser slik vi linket til over.

Opprinnelig var det planlagt fire sesonger av serien, som følger en paranoid, men skruppelløs familiefar (spilt av Jeremy Irons) som gjør alt for å beholde makten i den lille ringen av italienskættede katolikker han kontrollerer.

Mens Borgia-familien altså er spansk.

Noe som det gjøres opp til flere nummer av i serien. Ikke minst misliker lokale italienske kardinaler tanken på å overlate styret til utlendinger.

Muligens også fordi Alexander VI tok vel i mot jødene som ble kastet ut av Spania i 1492 og fra Portugal og Provence noen år senere.

Uansett skaper altså serien assosiasjoner, særlig om man har kjepphester.

Italia-kjenner, forfatter og journalist Simen Ekern, som de siste årene har skrevet bøker om både Silvio Berlusconi og Roma, har tidligere uttalt til oss at det er noe grunnleggende italiensk over «The Borgias».

Så er spørsmålet hva som slår dårligst an i Italia og i Spania. At en gjennomkorrupt giftblandende familie blir oppfattet som grunnleggende italiensk - eller at en spansk blir det.

Men kanskje handler dette verken om italiere eller spaniere. For vi snakker tross alt om noe som kan få blodet til å fryse til is i årene på noen og enhver, paver.

Denne grådigheten, hvordan Vatikanet holder ting skjult, forbindelsene til underverdenen, dette er ting som man hele tiden hører om også i dagens Italia. I serien omtales Borgias-familien som «the original crime family», og de siste årenes skandaler i Vatikanet og rundt Berlusconi viser vel ganske tydelig at Borgias-familien har mer enn gode arvtakere, sa Ekern.

Og siden man stadig hører om dette i Italia, må det jo være sant og essensielt. At de tre seneste pavene har vært fra Polen, Tyskland og Argentina er detaljer.

Er man først blitt pave blir man grunnleggende italiensk, eller mafia som det kalles.

Demonisk Da Vinci

Skal man finne denne berømte tidsånden som så mange snakker om, men så få ser at de puster i, er det verre steder å gå enn standup og TV-serier.

Og da er det vanskelig å komme unna Da Vincis Demoner.

Som altså er en historisk fantasyserie om Leonardo Da Vinci som egenhendig fører verden ut av Middelalderens Mørke (TM) og inn i Den Lyse Fremtiden (TM kvadrert), der vitenskapen beseirer religion og paven må gi tapt for anatomiske tegninger, flyvemaskiner og dykkerdrakter.
(Les videre her)

Fordommene abdiserer ikke

Nyheten om at Paven har valgt å abdisere har på mange måter blitt en lakmustest på den alltid like interessante kombinasjonen mangel på kunnskap og ingen mangel på fordommer.

Dermed ser vi på den ene siden at Twitter og Face og lunsjsamtaler ikke direkte er fritt fra ... morsomheter om pedofili og pavelig bekledning og den ene etter den andre av ... informerte spørsmål om neste pave vil gå ut mot kondomer, kvinnelige prester og ... pedofili.


Det er i det hele tatt ikke underlig at enkelte blogger får mye prikkbelastning.

Skulle noen ha snev av interesse for noe i retning av faglige analyser av dette, kan anbefales historikeren Philip Jenkins glitrende The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice.

Skulle noen også ha stusset noen smuler på nesen over Ole Torps påstand i gårsdagens Aktuelt på NRK2 om Ratzinger var sent ute med å fordømme Holocaust, kan anbefales dårligere steder enn denne som motvekt.

Kort sagt nektet den unge tyskeren Ratzinger (født 1927) å delta på obligatorisk undervisning all tysk ungdom måtte stille på i Hitler Jugend, han deserterte etter å ha blitt tvangsinnrullert i luftvernskytset.

At han ikke tok tidlig avstand fra Holocaust i likhet med tyskere flest etter krigen er det få om noen som har hevdet.

Forventer nok likevel ikke et dementi i dag, etter de seneste ukers erfaringer med NRK.

I likhet med at det ikke er noen grunn til å forvente at mange vil få med seg at Ratzinger er en av etterkrigstidens største akademiske begavelser og muligens den som mer enn noen har forsøkt å ta et oppgjør med overgripere blant katolske prester.

Evolusjonsquiz - 1

Hvem sa “For meg synes det absurd å tvile på at noen kan være en helhjertet teist og en evolusjonist”?

A) Paven (med tungen i kinnet og kryssede fingre)

B) Biskopen i Oslo (i søkndad om fornyet statsstøtte til Den norske kirke)

C) Charles Darwin (og ikke i delirium på dødsleiet)

Litt for lett selvsagt, men vi kommer tilbake med mer vriene.

Takk til Humphrey i Quodlibeta for idéen.

Matematiker med hatt

Ikke alle institusjoner er slik at en av samtidens største matematikere kan bli leder. Noen av oss kan rynke en og annen nanometer på nesen over at sivilingeniører er underrepresenterte i norske bedrifter, men ser man på bedriftsledere er det ikke bare en mangel på matematikere - det er vanskelig å finne noen i det hele tatt.

Mengden er kort sagt liten, muligens tom.

Vi finner det samme på område eller område. Ingen matematikere har vært amerikansk president, norsk statsminister eller generalsekretær i FN. Ingen matematikere har ledet en mediebedrift eller Nobelkomiteen, i hvert fall ikke i Norge.

Nå kan jo en av årsakene være at matematikere ikke akkurat har ord på seg for å være folkelige og fingernemme. Det er i hvert fall lett å tenke at en som er svært god på abstrakte analyser er tilsvarende dårlig på praktisk politikk. Selv analysebyråer ledes ikke alltid av matematikere.

Likevel er det i hvert fall en institusjon som skiller seg ut. Det er rett og slett mulig å finne en matematiker som ikke bare fikk en lederstilling, men en av de viktigste lederstillingene på kloden. Da snakker vi altså ikke om multinasjonale bedrifter som må sjonglere med store tall eller en livssynsorgansisasjon som Humanetisk forbund som er opptatt av rasjonalitet.

Vi snakker selvsagt om Den katolske kirken.

For realiteten er at for tusen år siden satt en matematiker i pavestolen, slik The Renaissance Matematicus delte i går, på dødsdagen til Gerbert av Aurillac (945-1003).

Historien om Gerbert er interessant, av mange grunner. For det første viser den hvilke muligheter det var for sosial mobilitet i middelalderen. De fleste bønder forble bønder og skomakere ble stort sett ved sin lest, men hadde man de rette talenter var det ikke umulig å bytte spor.

Særlig om man gikk inn i Kirken.

Bondesønnen Gerbert ble raskt skyflet fra kjøkkentjeneste til studiekammeret. Han fikk den høyeste matematiske utdannelsen som var mulig i Europa på den tiden, i Katalonia - den kristne delen av Spania med tilgang til den antikke og arabiske matematikken.

Etter tre års høyere studier der ble han introdusert for paven og sendt til Rheims for å fullføre sin utdannelse.

Gerbert ble etterhvert lærer for den tyskromerske keiseren sønn, den senere Otto III, og for pave Gregor V. Han tiltrådte som erkebiskop i Ravenna og ble pave etter Gregor i 999, under navnet Sylvester II.

Men historien viser ikke bare muligheten for mobilitet og utdannelse. Den understreker den posisjonen og respekten som naturfilosofer - som var hva man kalte vitenskapsmenn dengang - hadde i middelalderen.

For det var ikke slik at Kirken forfulgte eller fryktet vitenskap og kunnskap. Den var tvert i mot og uten sammenligning naturfilosofiens største støttespiller og sponsor, enten vi snakker om universitetene (som altså var opprettet og finansiert i kirkelig regi) eller om stillinger som pavelig astronom.

Takket være kirkelige ledere, munker og klostere, fikk vi overlevert svært mye av den latinske naturfilosofien i Vest-Europa (Bysants tok selvsagt vare på det meste av den greske, og delte den med araberne).

I økonomiske oppgangstider var det kort vei til renessanser. Europa opplevde dermed flere slike før den vi normalt tenker på. Vi snakker da både om den karolinske rundt år 800, den ottonske fra andre halvdel av 900-tallet og den enda mer betydelige med universitetenes fremvekst fra 1100-tallet.

Leser du noe sted at kirken forfulgte vitenskapsmenn i middelalderen vil du fort oppdage at kildene er populærvitenskapelig forkynnelse farget av 1800-tallets myter om middelalderens mørke.

Dessverre bremset Svartedauden prosjektet 150 år. Først på Kopernikus sin tid var det like mange utdannede naturfilosofer i Europa som i 1349.

Hva gjorde så Gerbert? Hadde han egentlig noen betydning? Eller noe kunnskapsnivå å snakke om?

Var ikke middelalderens vitenskap og matematikk så tilbakestående at man like gjerne kunne sagt at han var en av samtidens beste rakettforskere eller racerkjørere?

Nei, selv om kunnskapsnivået var lavere enn i dag, eller hva det skulle bli de nærmeste århundrene, var det altså ikke ubetydelig. Og ikke bare fordi han var av de første som bygget bro mellom arabisk og europeisk naturfilosofi.

Throughout his career at court and in the Church Gerbert was a passionate teacher of the mathematical sciences that he had learnt in his time in Spain. He wrote books on arithmetic, geometry and astronomy and was particularly interested in the astronomical methods of measuring time. He corresponded widely on mathematical topics and avidly collected manuscripts to extend his knowledge. He introduced the armillary sphere from Spain into Northern Europe and almost certainly played a roll in the introduction of the astrolabe. He might also have played a role in introducing the Hindu-Arabic numbers into Northern Europe.

Nå var dette forsatt en svært urolig tid. På mange måter var vi i sluttfasen av de store folkevandringene, vikingene fortsatte sine plyndringstokter (Hastein hadde til og med prøvd å innta Roma drøyt hundre år tidligere). Det skulle fortsatt ta et par generasjoner før Europa kunne komme på offensiven naturfilosofisk, for ikke å si politisk og militært.

Gerbert slet også med uro og opprør i Roma mot den tysk-romerske keiseren, muligens også provosert av hans forsøk på å reformere Kirkens etiske praksis - og måtte i en periode flykte til Ravenna. Kanskje viser det også at realister kan slite med realpolitikk.

Men selv om andre senere fikk armslag til å bidra mer, var ikke Gerberts bidrag uten betydning.

His achievements cannot be compared to some of the twelfth century translators such as Gerard of Cremona or Adelard of Bath but he was almost certainly the leading European scholar of the mathematical sciences outside of Muslim Spain in the tenth century and he and his student did much to make the Islamic knowledge of mathematics and astronomy known to a wider audience.

Hans ry var rett og slett så stort at han fikk ord på seg for å være ikke lite av en trollmann. Det oppstod legender om at han stod i ledtog med djevelen og hadde lært arabisk magi. Noen hevdet at han kunne fly og hadde laget et magisk bronsehode som kunne svare på matematiske spørsmål. Selv i dag sies det at det renner tårer fra graven hans hver gang en pave dør.

Men Kirken lot seg altså ikke affisere av ryktene.

Selv om mange sikkert vil tenke at det skal trolldom til for å få en matematiker til å bli pave.

Tull om tall

Som lesere av denne bloggen kan ha merket seg langt der ute i øyekroken er det med noe blandede følelser jeg følger med på populærvitenskap.

På den ene siden roper jeg og fjellene selv høyt hurra for alt som kan styrke kunnskap og interesse for vitenskap, enten vi snakker arkeologi eller astronomi, historie eller humaniora, matematikk eller medisin.

På den andre siden stusser jeg over hvorfor det på død og liv og harde møkka skal være så viktig å sparke paven eller protestanter anekdotisk på skinnleggen for deres angivelige frykt for vitenskapen.

Spesielt når dette i 97 av 100 tilfeller (bruker her det dekadiske systemet) ikke bare er feil, men lettpåviselige feil.

Og vi snakker ikke unntak, men regelen. Enten det er blader som Illustrert Vitenskap, populære radioprogrammer som Mytekalenderen eller bredt anlagte TV-serier, kommer vi ikke unna at en eller flere myter presenteres som krydder (programmet må jo få fram smilet) eller kritikk (vi kan jo ikke underslå alvoret).

For det mangler ikke akkurat anekdoter om Kirkens innbitte innbilte kamp mot vitenskapen.

Men det er nå en gang slik at anekdotiske bevis ikke kan brukes til annet enn å vise hvilke anekdoter man har hørt. Verdien økes ikke når det viser seg at de er feil.

Dermed var det dessverre som ventet når NRK i en ellers lovende (og ikke minst engasjerende) serie om matematikk, nærmere bestemt andre episode av Siffer, i går kunne fortelle at paven oppfattet titallsystemet som "djevelens verk".
 
Så da er vi tilbake til det gode gamle spørsmålet om hvorfor selv såpass oppegående mennesker som programleder og redaksjon ikke kommer på å etterprøve denne type påstander. Og svaret er vel mer banalt enn banebrytende - man har et slik syn på fortiden, og ikke minst paven, at dette er akkurat som man kan forvente i denne huff av meg så mørke middelalderen.

Nå har jeg i Dekodets gode gamle tradisjon sendt en hyggelig mail til programleder Jo Røislien som kan fortelle at det er andre i redaksjonen som har jobbet med dette, og han skal spørre med dem.

Mens vi venter på at de ansvarlige skal oppgi historiske kilder (og der holder jeg vel ikke akkurat pusten) er det vanskelig å forstå dette som noe annet enn den gamle gode myten om at kirken forbød tallet 0.

En myte som er morsom nok, men har den ørlille haken at den ikke stemmer med kjente kilder.

Som jeg skrev i omtalte mail finnes den forøvrig ukritisk gjengitt i bøker som førsteutgaven av 1491- New Revelations of the Americas Before Columbus av Charles C. Mann, Knopf 2005 (rettet opp i paperbackutgaven), Lost Discoveries av Dick Teresi, The Nothing That Is - A Natural History of Zero av Robert Kaplan, Penguin, 1999, og Charles Seifes Zero: The Biography of a Dangerous Idea, Penguin, 2000.

Altså rimelig seriøse skribenter på rimelig seriøse forlag.

Det som hevdes er noe i retning av at kirken fryktet nihilismen og tomheten tallet null skal ha representert. Konklusjonen forstyrres ikke av at dette er et lite dokumentert perspektiv i samtidige skrifter, eller at det er vanskelig å knytte det til annet enn at Aristoteles mente at naturen avskyr vakuum, altså at et helt tomt rom er umulig i naturen.

Noe som har sånn ca. null å gjøre med sifferet null i et titallsystem.

Myten synes å ha oppstått dels fordi enkelte banklaug innførte stramme regler siden regnskapsførerne brukte kuleramme og at null ikke lot seg representere så lett der (altså profesjonskamp, ikke teologi).

Muligens trekker noen i dag slutninger fra motstand mot å bruke arabisk skrift i vesten – og forlenger dette til et teologisk oppgjør med arabertall. I Firenze ble arabertall forbudt av bankene i 1299, fordi 0 fort kunne forfalskes til 6 eller 9 (vi snakker fjærpenn her).

Av en eller annen grunn nevnes ikke at sifferet null ble brukt uten problemer av pave Sylvester II rundt år 1000 eller at arabertall ble vanlig i Europa allerede på 1300-tallet.

På den annen side kan man møte motsatt effekt. For i noen anekdoter er det rett og slett slik at kirken i Europa la for mye vekt på titallssystemet. Dermed kan man stadig høre om alment oppstyr og tilløp til panikk ved inngangen til år 1000, siden man trodde jorden skulle gå under i et så symbolsk år.

Det vanker premie til en god populærvitenskapelig forklaring på hvorfor noen skulle bry seg om år 1000 i en periode der man ikke bare lot være å bruke titallsystemet, men i følge NRK så det som djevelens verk.

Noe vi får håpe ingen begynner å oppfatte populærvitenskap som.

Edit 26.6.2021: Rettet fra Sylvester I til Sylvester II. Beklager tellefeilen.

Med hjernen i halsen

Etter å ha hatt gleden av å delta på Verdibørsen på NRK P2 med å avlive historiske myter, kan det bli litt nedtur å oppdage at statskanalen har også andre programmer og journalister.

Enten grunnen er at NRK søker seg inn på høstutstillingen med kunstferdige konspirasjonsteorier, eller det bare er agurktid, maler statskanalen igjen på det historiske (etter kanske mer treffende, hysteriske) motivet kirkens kamp mot vitenskapen.

Denne gangen handler ikke kunsten om å tegne hender, men hjerner. Og plasseres hjernen på veggen, er det ikke annet å vente enn at resultatet blir lettere... hjerneløst.

Man trenger ikke legge mange kroppsdeler i bløt for å ane hva som foregår i hodet på journalisten.

Det tikker inn på teleksen en nyhet om at man har funnet noe som noen muligens har holdt skjult for Kirken. Og er det mulig, er det følgelig sannsynlig. For europeisk historie har i så stor grad handlet om Den Store Konflikten mellom Kirken og Vitenskapen, eller i det minste Fremskrittet.

Man starter nyhetskvernen ved å ringe noen eksperter som ikke egentlig har jobbet med denne type stoff. Disse har imidlertid som de flest noe i bakhodet og istemmer med alvorlig mine ett og annet vagt om denne selvsagte konflikten, uten at de egentlig kommer på noen veldig gode eksempler.

Ut av kvernen kommer dermed en dramatisk vri på en egentlig mer pussig enn avslørende forskningsnyhet.

Etter 500 år har forskere oppdaget en menneskehjerne på motivet av Guds hals i det sixtinske kapell. Michelangelo angrep Kirken ved å gjemme forbudte anatomiske skisser i maleriene.

Siden det har tatt 500 år - og vi selv da har måttet ty til forskere med lupe og lorgnett - er dette med andre ord ikke noe som kan ha gitt mening for spesielt mange andre enn maleren.

Men nettopp at det er så vanskelig å oppdage fungerer bekreftende. Hvorfor skulle han ellers skjule det så godt, hvis det ikke var for kirkens vaktsomme og vemmelige blikk?

Forskerne tror dette var et av Michelangelos angrep på Vatikanet. I løpet av hans levetid på 14- og 1500-tallet strammet konflikten mellom vitenskap og religion seg til.

Og hvilke banebrytende oppdagelser var det som måtte holdes unna Kirken? Jo, noe så ukristelig og faretruende som (her er det bare å holde seg fast) menneskets indre organer.

Da han tok fatt på arbeidet med takmaleriene, var Michelangelo allerede en ekspert på menneskets anatomi.

– Man vet at både Michelangelo Buonarotti og Leonardo da Vinci drev med anatomiske eksperimenter som ikke var tillat i Kirken. Ved Santa Maria Hospitalet i Firenze 20 år tidligere studerte de menneskekroppen og dissekerte organer, forteller kunsthistoriker Tommy Sørbø til NRK.no.

Ekspertene som NRK bruker til å portrettere nyheten er helt enige.

Kunsthistorikere har lenge spekulert på hvorfor strukturene i Guds hals er så merkelige, men ingen har kjent igjen konturer av hjernens anatomi, før nå. Kunsthistoriker Mona Pahle Bjerke synes oppdagelsen er interessant.

– Det er ikke usannsynlig at Michelangelo kan ha lagt inn slike koder inn i bildene. Striden mellom vitenskap og religion utspilte seg i bilder og relieffer, på den tiden. Vi finner det også i kirkeutsmykninger allerede fra sen middelalder, sier hun.

Som vanlig uten at noen blir spurt om et eneste eksempel, kilde eller bilde.

Det bare er slik at denne krigen raste, og steg i intensitet til den kulminerte på 15-1600-tallet med slesk kirkekritikk som Michelangelos ugudelige fremstilling av menneskehjernen.

– Michelangelo tilhørte et miljø av malere, forfattere og filosofer som ville forstå de nevrologiske prinsippene bak menneskekroppen og samtidig forsøke å forsone kristendom og det antikke verdensbilde. De opptrådte i en gråsone, på en måte så de Gud i kortene, noe som ikke var populært. Botticelli brente antakeligvis noen av sine egne bilder, for ikke å bli oppdaget, sier Tommy Sørbø.

Går vi til originalnyheten, ser vi at den er noe mer forsiktig. Den nevner ikke en gang noen krig mellom kirken og vitenskapen, kun at Kirken og folk flest hadde et ambivalent synt på disseksjoner.

Når så fotnoten henviser til pave Bonifatius VIII og hans forordning fra 1300 i bullen De Sepulturis, ser vi at dette er basert på en feillesning av pavens ord om at

De som kutter opp de dødes kropper og koker dem på barbarisk vis for at beina skal bli skilt fra kjøttet slik at de kan bli fraktet til hjemlandet for å bli begravet, er bannlyst ved dette.

Som omtalt bl.a. i Da jorden ble flat, er den eneste måten å få dette til å handle om disseksjon, at man er nøye med å lese bare første og siste del av setningen. For ikke å rokke ved Draper og Whites 1800-tallsfresker om konflikten, er det viktig å unngå la seg forvirre av innskutte bisetninger.

Av en eller annen grunn synes kunsthistorikerne ikke kjent med at vi finner offentlige disseksjoner allerede i 1235 i Salerno (som altså ikke ligger spesielt mange hundre mil fra Roma), eller at Mondino av Luzzu både utførte disseksjoner og skrev lærebok om dette rundt 1315.

Som bildet til venstre viser, var altså disseksjoner ikke bare tillatt, vi har flere tegninger av dette fra middelalderen.

Vesalius (se tidligere på Dekodet her og her) sitt store verk om menneskekroppen kom ut uten tegn til pavelig panikk eller bannlysning i 1543 (som bl.a. omtalt av St. Isidors minne her).

Det som var av styr og støy rundt disseksjoner på 1500-tallet handlet ikke om noe kirkelig forbud, men at det ble oppfattet som lite ønskelig av familier av avdøde at noen skar i deres kjæres kropper. Dermed var det ikke lett å få tak i noen på lovlig måte, med unntak av enkelte kriminelle.

I den grad Leonardo, Vesalius og Michelangelo risikerte noe, var det for - den  til dels begrunnede - mistanken om å ha hatt med seg spade og trillebår til kirkegården senkvelds.

Hadde Michelangelo grunn til bekymring, var den rettet mot politiet, ikke paven.

Saken blir ikke mye bedre av at vi også har grunn til å være forsiktige med å trekke for sterke konklusjoner om hva bildene faktisk forestiller.

At the risk of stretching our neuroanatomic interpretation of this fresco too far, we point out that there could be 2 other neuroanatomic structures hidden in God's torso. We recognize, however, that the pictorial evidence in favor of these 2 other structures is not as robust as that associated with the ventral brainstem.

Det viser seg ikke uventet at hele oppslaget er basert på hypoteser og premisser som ikke like lett lar seg forsvare.

For at hypotesen om at Michelangelo skal ha ønsket å tirre kirken ved å male hjerner på veggen skal holde bedre enn akvareller i vestlandsvær, må altså følgende premisser oppfylles

- Forestillingen om en sterk krig mellom tro og vitenskap på 1500-tallet
- Forestillingen om at Michelangelo hadde noe ønske om å gjemme hjerner i sine verker
- Forestillingen om at det faktisk er hjerner - eller deler av hjerner - vi ser

I stedet for å skrive om denne angivelige konflikten, maner tillitsvekkende nok avslutningen på oppslaget i Neurosurgery mer til andakt enn hva NRK har fått for vane.

Being a painter of genius, a master anatomist, and a deeply religious man, Michelangelo cleverly enhanced his depiction of God in the iconographically critical panels on the Sistine Chapel vault with concealed images of the brain and in this way celebrated not only the glory of God, but also that of His most magnificent creation.

NRK-oppslaget minner kort skissert mindre om en kunstner som utforsker rasjonalitet og toleranse, enn om journalister som jakter etter vinkler.

Det er vel heller ikke utenkelig at dette i noen grad handler om forskere som bedriver Rorschach-test. Hva som er forskjellen mellom å se mønstre i skyer og malerier er noe uklart, bortsett fra at sistnevnte holder seg mer i ro.

I motsetning til journalister og forskere med mønstre på hjernen.

Krever paven arrestert

Richard Dawkins og Christopher Hitchens støtter initativet til Geoffrey Robertson and Mark Stephens om å arrestere paven for forbrytelser mot menneskeheten.

Dawkins og Hitchens hevder paven har gjort seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten fordi han angivelig har holdt flere overgrep i Den katolske kirken skjult for omverden.

- Dette er en mann som instinktivt forsøker å skjule en skandale og tie ofrene til stillhet når noen av hans prester blir tatt med buksene nede, sier Dawkins til The Times.

Og selv om slike oppslag som så ofte skyldes et spørsmål fra pressen, denne gang om hva Dawkins syntes om initiativet, har han ikke akkurat motsatt seg det. Eller bidratt til å dempe gemyttene med sine seneste utspill om Ratzinger is the Perfect Pope som ble berørt i kommentarne til et tidligere innlegg på Dekodet.

Mye tyder likevel på at det er duket for et nytt nyateistisk PR-show. Så får vi se om gjengen denne gangen innser at de bygger på feilinformasjon og fordreielser.

Ihvertfall hvis vi snakker om sakene som media har trukket fram, som saken The Times nevner.

The Pope was embroiled in new controversy this weekend over a letter he signed arguing that the “good of the universal church” should be considered against the defrocking of an American priest who committed sex offences against two boys. It was dated 1985, when he was in charge of the Congregation for the Doctrine of the Faith, which deals with sex abuse cases.

Altså kortslutninger, misforståelser og elendig journalistisk håndtverk som det fremgår her (med konkretisering her) basert på en heller nitid gjennomgang her.

I artikkelen trekker også Nettavisen fram det de ser som de virkelige alvorlige sakene knyttett til paven.

Det har den siste tiden blitt rettet en rekke anklager mot paven, der det hevdes at han har trenert avsettelsen av prester som skal ha begått overgrep.

Den mest alvorlige saken er trolig den rung [sic] pastor Lawrence Murphy som var anklaget for å ha forgrepet seg seksuelt på 200 barn da han tjenestegjorde på en katolsk skole for døve i Wisconsin i tidsrommet 1950 til 1974.

I 1996 skal en erkebiskop ha varslet Vatikanet om Murphy og anmodet om at pastoren ble fratatt sitt prestedømme.

Men kardinal Ratzinger skal ha nektet å igangsette en kirkerettslig sak mot presten. Murphy var fortsatt pastor da han døde i 1998.

Hvis dette er den verste saken har paven lite å frykte. Jeg tviler likevel på at Nettavisen tar seg bryet med å lese denne som vi nevnte for noen dager siden.

Eller å dementere at

I 2001 skal Ratzinger ha sendt ut et brev om at enhver som brøt taushetsplikten rundt overgrepssaker risikerte å bli kastet ut av kirken.

Men andre kan tipses om Oddvar Mois gjennomgang av ulike sider ved disse mediemytene på Verdidebatt.

Beklager omfanget av koblingsvirksomhet her, men det hører gjerne med når temaet er sex.

Katolsk liturgi skal bli verdinøytral

Den katolske kirken har møtt mye kritikk i det siste, men viser nå tegn til å forstå hva som må til for å etablere seg som en moderne institusjon.

Det er dermed gledelig å lese følgende på katolsk.no i dag:

I våre dager opplever mange den katolske messen som for verdiladet og ubalansert. "Å være en folkekirke bør bety å legge seg på minste felles multiplum", skal paven ha uttalt til de nordiske biskoper. "Kirken bør ta sitt ansvar i dagens pluralistiske virkelighet og bli markedsledende i verdinøytralitet. Vi har i alt for lang tid vært bakstreverske og ikke tatt inn over oss det moderne menneskes problemer med troen på en objektiv sannhet. Skal vi fremdeles være relevante, må vi endre oss. Som jeg stadig fremhever til mine kardinaler: Ponitius Pilatus' undring, 'Hva er sannhet?' bør også bli vår."

At man dermed blir mer i takt med sentrale røster i Bibelen understreker også en ny katolsk vilje til å ta sistnevnte på alvor. Muligens er man også inspirert av en av våre egne lokale profeter, nærmere bestemt Prøysen, i det symbolet som nå velges for den nye ordning.

Som den apostoliske konstitusjonen tilsier, blir symbolet for året, som inneledes med en pavelig seremoni i Paul VIs hall, et blankt ark - et "tabula rasa". Alle bispekonferanser oppfordres til å fjerne religiøse objekter fra sine bygg dette året og erstatte disse med et blankt ark. "På et blankt ark kan vi alle projisere vår egen sannhet. Som det heter i Skriften: 'Ta ikke veske med på veien.' Det er en oppfordring til å starte med nettopp blanke ark. Tabula rasa-tankegangen vil få mange positive bieffekter, ikke minst i Italia, hvor man ikke lenger får henge krusifikser i klasserommene. Dommen i menneskerettighetsdomstolen gjorde noe med oss - vi forsto at det er på tide at vi endrer våre gamle og nedstøvede symboler. Personlig har jeg store forventninger til det blanke arket", avsluttet paven til Den nordiske bispekonferanses formann, Anders Arborelius, ved hans personlige audiens i Roma den 26. mars.

Mer å lese om dette altså her, inkludert oversikt over Vatikanets forslag til blankt ark.

Undersøkelser av overgrepskandaler

Seksuelle overgrep er selvsagt helt utålelige, uansett hvem som begår dem.

Det gir dermed håp om forbedring å se nulltoleranseholdningen paven og andre har tatt til orde for, selv om det er vanskelig å komme forbi også tendenser til å glatte over eller skjule forholdene, slik Aftenposten er inne på i en relativt balansert artikkel.

Det er også oppløftende å se det klare budskapet hos den norske katolske biskopen Bernt Eidsvig i et brev til de troende i en vanskelig tid for Kirken.

Det er umulig å reagere på dette uten sinne og fortvilelse - først og aller fremst på vegne av ofrene. Dernest føler vi også sinne over det svik som er påført Kirken av et lite mindretall av prester og ordensfolk. Også taushetskulturen som har rådet blant enkelte biskoper er et svik. Falsk lojalitet til Kirken er å beskytte dens navn og rykte på bekostning av ofrene. Sann lojalitet til Kirken er å beskytte de små og svake.

Jeg har forståelse for at folk i dag ser med skepsis på Kirkens ledelse. Nå er det opp til Kirken selv å gjenvinne tilliten. Personlig er jeg glad for pave Benedikt XVIs hyrdebrev til de troende i Irland. Selv om ingen formuleringer, beklagelser eller kompensasjoner kan gjøre godt igjen det som ofrene har tapt og lidt, viser brevet en kirkeleder som ikke bagatelliserer situasjonen, men taler med klarhet om ansvar og bot.

Uten å underminere alvoret i situasjon aner man en tendens til å ta disse overgrepssakene ut av sin sammenheng og fremføre feilaktige anklager, slik den (slett ikke uhildete, men dess mer informerte) katolske presten Oddvar Moi belyser tydelig i En katolsk weblog her og her.

Moi trekker også fram en av mine favoritthistorikere, Philip Jenkins (som i likhet med undertegnede ikke selv er katolikk) ved Penn State University. Han vurderte for noen år siden amerikanske overgrepssaker i en tankevekkende bok og har oppsummert sine konklusjoner i en kort artikkel.

Kort sagt handler dette om at

- Sølibatet er ikke hovedgrunnen - gifte har større tendens til å misbruke barn enn ugifte

- De fleste tilfeller av misbruk av barn finner sted i hjemmet

- Alle religiøse grupper har pedofiliskandaler, og Den katolske kirken befinner seg på nedre del av listen 

- Misbruk av barn har skjedd (og skjer fortsatt) på alle områder av samfunnet, i skoler, ungdomsorganisasjoner, idrettsgrupper etc.

- Av alle yrker er prester statistisk sett de med minst overgrep. Det er statistisk sett flest blant leger, bønder og lærere

- Blant kirkelig ansatte er katolske prester de minst representerte blant overgriperne

Når det likevel kan synes å danne seg et inntrykk av at dette skjer mest - og tildels er vanlig - blant katolske prester, er muligens forklaringen en bevisst eller ubevisst antikatolsk tendens i media.

Slik Jenkins behandler i en annen bok, The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice. 

Dårlig historie

Et annet av bladene som ble plukket opp i går, var Illustrert vitenskaps Historie.

Bladet ser spenstig ut på omslaget med hovedoppslag "Romernes Vietnam" (de tyske skoger, må vite), selv om dette nok hadde slått mer an for førti år siden.

Til gjengjeld tas opp evige temaer som kvinnen (vi kommer tilbake til det oppslaget i morgen), Churchill og langbuen ("middelalderens maskingevær").

Og (be very afraid) Galileo.

Det har egentlig vært overraskende lite omtale i jubileumsåret, men de gangene han dukker opp, er det som forventet. Og Historie vet akkurat hvilke strenger man skal slå an i ingressen.

Da Galileo Galilei vendte kikkerten mot himmelen, ble det begynnelsen på en helt ny æra for vitenskapen. De astronomiske oppdagelsene han gjorde var banebrytende. Han takket hjertelig sin Gud for undrene han fikk lov å observere, men Galileis funn var direkte ugudelige. Ganske snart fikk paven ham kastet i inkvisisjonens fryktede fengsel.

Første faktarute er ikke mye snauere. Vi får vite at det er ikke bare var Luther som hadde begrenset pavens makt.

Samtidig trues kirkens klippefaste dogmer både av den rivende utviklingen innenfor naturvitenskapen og av boktrykkerkunsten, som sprer de nye oppdagelsene til stadig flere mennesker.

Og dette handler ikke bare om en litt ivrig desk som overtolker artikkelen. Selv om artikkelforfatteren vet bedre enn desken og ikke hevder at Galilei havnet i fengsel, mangler han ikke formuleringer som forsterker myten om en historisk krig mellom tro og vitenskap.

Når det (vi overser hoderegningen) hevdes at "100 år tidligere hadde kirken lukket munnen på Kopernikus, som påsto at jorden kretset rundt solen" forstår vi hvordan Dan Brown kan ha kommet på tanken om at kirken drepte Kopernikus.

Fortsettelsen er ikke snauere.

Når det fortelles at så "sent som i år 1600 hadde den italienske tenkeren Giordano Bruno blitt brent levende for å si det samme", forstår vi hva som stod på spill for Galilei. "At Galilei sendte ut følere og diskuterte sine oppdagelser med kirkens menn i Roma, var ikke bare faglig givende. Det kunne også redde livet og karrieren hans".

Uten at det slår journalisten at hvis Galileo var bekymret for livet sitt, ville han nok forsøkt å holde sine oppdagelser mest mulig hemmelig, hadde kirken vært så manisk og morderisk som antydet.

Eller å undersøke nærmere hva som faktisk lå bak Bruno-saken.

I stedet leser vi som sant er at Galileo fikk støtte i brede kretser i kirken. Men klarte selv å provosere fram en konflikt i en svært urolig tid, midt under 30-års krigen. Paven var dermed ikke direkte i godlune da det tilspisset seg i 1632.

Urbans innblanding i krigen hadde kostet Vatikanet dyrt, og flere kardinaler var i opprør overfor det de så som en altfor ettergivende linje overfor de tyske protestantene. Galileis fiender var mer enn villige til å hviske paven foruroligende ting i øret: Boka var en hån og en fornærmelse mot kirken, sa de, og det var noe i de ryktene.

For boka vi snakker om - Dialogen om de to store verdenssystemer - var

utformet som en samtale mellom tre menn. Og i stedet for å fremstille synspunktene likeverdig la Galilei forsvaret for solen som midtpunkt i munnen på to sprenglærde menn, mens kirkens standpunkt om jorden som midtpunkt ble klossete fremført av en mann ved navn Simplicio. Paven ble rasende.

Det vi leser i Historie handler med andre ord ikke om en nervøs vitenskapsmann som trodde kirken når som helst kunne bli kjent med hans farlige oppdagelse og dermed opptrådde så stille og diplomatisk som mulig.

I stedet har vi å gjøre med en ikke lite selvsikker og provoserende aktør som utfordrer på folkespråket italiensk (og altså ikke engang på noe akademisk latin), og midt under en av Europas mørkeste kriger.

Likevel leser vi altså at den italienske inkvisisjonen (som artikkelen tidligere hadde antydet var så livsfarlig for Galileo) under den uunngåelige rettsaken

"forbarmet seg over ham, men saken var ikke slutt med det. Paven hadde stadig siste ordet, og Urban hadde ikke politisk råd til å vise mildhet".

Resultatet var at Galileo ble idømt... husarrest. Hjemme på sitt gods.

Og fikk forske videre.

Mens ingressen og innledningen snakket seg varme om urokkelige dogmer og inkvisisjonens fengsel (som om kirken drev klappjakt på vitenskapsmenn), ender altså artikkelen med fokus på kriger, en provoserende Galileo og en husarrest.

Og at Galilei fikk lov til "å snakke om det solsentrerte universet som en hypotese".

Vi kan legge til at en av grunnene var at han ikke på noen måte hadde bevist sin modell, til tross for Galileis bastante påstander om dette. Et bevart brev fra en av datidens kardinaler understreker at kirken til dels var nøye med å bøye seg for bevis.

Dermed er det dobbelt interessant at artikkelen har et sideoppslag om at "Geniet tok også feil". Her nevnes bl.a. den kjente historien om at han brukte tidevannet som bevis på jordas rotasjon, uten å se dette i sammenheng med rettsaken.

Der et av poengene var at Vatikanets egne astronomer mente tidevannet heller skyldtes månen. Med andre ord imponerte ikke et av hovedbevisene som Galileo anførte for sin teori.

Av en eller annen grunn nevner artikkelen heller ikke at modellen ikke stemte bedre med planetbevegelsene enn den gamle modellen. Grunnen var at Galileo mente planetene måtte bevege seg i sirkler, mens de i realiteten altså fulgte ellipser.

Saken blir ikke direkte bedre når oppslaget avrundes med den friske påstanden at "Paven er stadig uenig".

Dermed er forholdet at selv om Galileo i praksis ble akseptert av kirken allerede på 1600-tallet som den beste arbeidshypotesen, og mer formelt på starten av 1800-tallet, har Vatikanets seneste forsøk på å hedre Galileo, virket mot sin hensikt.

I stedet for å tas som forsøk på en formell unnskyldning for kirkens oppførsel, er det blitt tolket i lys av myten om krigen mellom tro og vitenskap til at kirken ikke på noen måte aksepterte Galileis modell før i 1992.

Og når Benedikt 16 i en tale brukte ordene "fornuftig og rettferdig" om fortidens dom, tas det til inntekt for at han er uenig i det solsentrerte verdensbilde.

Man, unnskyld uttrykket, himler med øynene.

For det han egentlig gjorde som nevnt her var å sitere en evaluering i lys av den tids standard, basert på vitenskapshistorikeren Feyerabend.

Mens han gjorde oppmerksom på at han ikke var enig i denne vurderingen.

Dermed ser vi at Historie ikke nøyer seg med noe så tamt som å dyrke mytene om fortiden. Nei, her gjelder det å ta sats og etablere noen nye. Dermed lærer alle lesere at dagens pave mener at sola går rundt jorda.

Bedre eksempel på illustrert uvitenskap er det nok vanskelig å finne i vårt solsystem.

Men tar man seg ikke bryet med å lese seg mer opp på hva som faktisk foregikk i Galileo-saken på 1600-tallet, kan vi ikke vente at man gidder å gjøre det for utviklingen de seneste årene.

Når man så likevel vet at kirken alltid ligger i strid med vitenskapen.