Flere univers enn bjørnebær?

Vi setter igjen over til Skepsis.

Martin Gardner (1914-2010)

Selv om det ikke var en uventet nyhet om en mann på 95 år, var det like fullt trist å lese Martin Gardner R.I.P. på twitter i dag morges (takk ikke minst til Den tvilsomme). Nyheten er etterhvert dekket i en rekke nettaviser og personlige meldinger.

Sagt litt svulstig utgjorde Gardner en spydspiss i den reflekterte skeptikerbevegelsen i det 20. århundre. Han var renessansemennesket som stilte spørsmål ved alt, inkludert hans egne premisser.

Det er ikke vanskelig å finne personer med skepsis som refleks, ofte knyttet til et ateistisk eller kanskje rettere sagt scientistisk syn og/eller prosjekt. Gardner var av en noe så sjelden forekomst som en... tenker.

Hans mål var å vurdere påstander åpent, systematisk, redelig og rasjonelt - og fra flere sider. Resultatet ble ikke dårligere av uvanlig god innsikt i andres (og hans egen) posisjon og preferanser.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Gardner har vært et forbilde. Sist jeg telte var det over tredve av hans bøker i hyllene, fra samlinger av faste artikler i Scientific American og Skeptical Inquirer, via forord til og annoterte utgaver av Baum, Carrol og Chesterton, til sprudlende sprell innen matematikk og magi.

Gardner var kort sagt like stimulerende enten han skriver om tøv, tall, tenkere eller trylling.

Den første boken jeg leste av Gardner, en gang på slutten av 70-tallet, var hans spenstige Facts and Fallacies in The Name of Science.

Boken kom ut i 1957 som en utvidet oppfølger av pionerboken på feltet, In the Name of Science.  26 kapitler viste hver på sin måte hvor lett det er å la seg rive med av forførende nonsens, så lenge man ikke har skrudd på - eller stilt inn - en noenlunde skeptisk radar.

Og med skeptisk mentes ikke en avvisning av den sansbare virkelighet som reell, eller av vår mulighet til å si noe egentlig om induksjon eller årsak-virkning slik vi kan se hos rimelig konsekvente filosofiske skeptikere som Hume. I stedet var Gardner gjennomsyret av begeistring for utforskningen av hva sansene kan fortelle oss, slik vi finner det hos rasjonelle eksistensfilosofer som Thomas Aquinas, for ikke å si hos Gardners store favoritt G.K. Chesterton.

Gardners morsomme og tankevekkende oppgjør i denne boken med alt fra flatjordstro, kreasjonisme, dianetikk, Steiner, ESP, Velikovsky, ufoer og søkekvister, til angivelige funn av Atlantis og hemmelige budskap i pyramidenes arkitektur, ble noe av en øyeåpner for en som tidlig (jeg var vel ti år)  hadde latt seg forføre av Erich von Dänikens teser og som de seneste månedene hadde funnet bedre argumenter for enn mot kreasjonismen (dette var før internett og gode motbøker - det jeg var kommet over av kritikk av kreasjonismen minnet mest om irrasjonell mobbing og kristenharselas).

Resultat var at min gamle fascinasjon for obskurantistiske temaer fikk en ny vår, med motsatt fortegn og gode lukeredskaper.

Jeg våger ikke tenke på hvor mange bøker Gardner har tvunget meg til å skaffe fra de mest pussige forfattere og forlag. Han har i det hele tatt kostet meg dyrt.

Samtidig er Gardner også kjent for en annen side som muligens ikke blir så mye omtalt i dag. Han var rett og slett såpass filosofisk orientert at han i motsetning til nye ateister kjente og langt på vei forstod gudsargumenter (selv om han mente - nærmest prinsipielt - at de ikke kunne bevise noe) og lente seg klart i retning av gudstro, uten å tilhøre noen organisert retning.

Selv om han knyttet seg til en (vel begrunnet) fideisme er ikke Gardner enkel å sette på formel. Jeg har av og til opplevd dette som en, la oss si det slik, praktisk strategi for å slippe tidkrevende debatter med ateistiske medskeptikere. Det er i hvert fall forståelig om han heller ville konsentrere seg om det han oppfattet som sin primære oppgave.

Hans mest interessante utgivelse her er utvilsomt The Whys of a Philosophical Scrivener (Why I Am Not a Marxist, Anarchist, Atheist...) fra 1983. Gjennom 21 kapitler om alt fra hvorfor han ikke er solipsist, pragmatist, paranormalist, estetisk relativist, etisk relativist, determinist, anarkist, smithianer, marxist, polyteist, panteist eller ateist, klarer Gardner å popularisere mye fundamentalfilosofi.

Selv om det til tider blir (som i det meste han skriver) mer klartenkende kåseri enn argumentasjonsmessig rigid og analytisk prosa.

Det eksisterer utvilsomt faglig sterkere bøker enn Gardners. Men det skal godt gjøres å finne noen som er mer lettleste, festlige og fascinerende. Selv om jeg altid har ønsket at han skulle skrive lenger om hvert tema, har hans evne til å skrive om mange spennende temaer mer enn kompensert for oss som er oppsatt med en noe vel utålmodig entusiasme.

Dermed er det i Gardners ånd at vi ikke skriver lenger i dag.

Fantastisk fiksjon

Bestilt.

Hvis noen var i tvil.

Skulle det være andre GKC-misbrukere i omløp, for ikke å si Gardner-griske, kan nevnes at foreløpig er det enklest å bestille her.