Nimoy for president!

Selv om Obama ser ut til å gjøre det bra for tiden, kan han bare sitte i to perioder.

Vi trenger altså en ny vulkaner som kan ta over. Og siden Nimoy vil være i 80-årene passer det godt siden en vulkaner da er på høyden fysisk og mentalt.

Dermed viktig å gi sin støtte på Facebook allerede nå.

Bak brød og sirkus

Før vi starter en aldri så liten serie av bokanmeldelser denne sommeren (et opplegg som har ligget på lur en stund), kan vi ta en omvei om en aldri så liten TV-serie-omtale.

Etter at The Original Series av Star Trek nå er kommet ut remastret og med nytt ekstramateriale, har en stakkers SF-fan ikke hatt mye valg.

Det har rett og slett vært en tung tid.

De seneste ukene har dermed vært benyttet til å se gjennom første og andre sesong.

Og for noen med store og sterke aversjoner mot den opprinnelige serien (noe som blant annet har ført til at vi ikke engang har sett den, utover første episode The Man Trap som bare forsterket fordommene, som om det var mulig eller nødvendig), har dette vært ikke lite av en øyeåpner.

The Original Series er har en rekke intelligente, spennende, morsomme, grøssende og ikke få tankevekkende episoder. Det har vært direkte ubehagelig å få så mange fordommer fjernet på en gang.

Men når spesialeffektene er blitt modernisert, støv og korn fjernet, lyden tindrende klar, får altså manusene tale rimelig uforstyrret.

Og det hele handler ikke bare om modernistiske verdier i en teknifisert fremtid. Det stilles hele veien spørsmål om moral, mening, verdier og virkelighet.

Selv om serien tydelig og i tråd med 60-tallets religionsforskere legger opp til at samfunnet er blitt gjennomsekularisert og religion uviktig, er det ingen mangel på møter med vesner med ganske så gudelignende evner.

Troen glimrer med sitt fravær, men troens gjenstander består.

I perioder er det også slik at vi lurer på om ryktene om at Gene Rodeneberry var ateist, kan være betydelig overdrevne. Ikke minst når vi kommer til episoden Bread and Circus. Uten å røpe for mye, kan vi nevne at den foregår i et romerrike som har overlevd fram til det 20. århundre.

Slaveriet fortsetter som institusjon og gladiatorkamper er topp TV-underholdning. I farger.

Men det er ikke hele bildet. Bak kulissene foregår en annen kamp, som ikke avsløres før sluttscenen. På en fjerde juli er det imidlertid ganske så self evident at Rodenberry ikke var helt fremmed for virkelighetsforståelsen som ligger til grunn for den amerikanske grunnloven.

Og som alltid, en sterk utveksling mellom Bones og Spock.

Som julenissen en Sankthans

Siden skrytelisten er på plass (i det minste før jeg begynner å ro og slette i erkjennelsen av at dette kan bli litt vel mye opp som en bjørn, og ende med mest tegneserier i heten, kun avbrutt av quizzer på Facebook), er det tid for enda et av disse temaene som så mange lurer på en Sankthans.

Kort sagt, hvem er julenissen?

Spesielt dukker slik opp på disse utallige paneldebattene om tro og vitenskap. Og hver gang virker det som om noen tror dette er både banebrytende og morsomt. Og at det har et viktig polemisk poeng. Mens det altså i virkeligheten synliggjør mangel på forståelse for hva man snakker om.

Colin McGinn dove right in, taking issue with the statement: “Atheism is a position of faith…as is religious belief,” by deploying the analogy that no one would say it’s irrational to deny the existence of Santa Claus.

Nei, men hva i all verden dette har å gjøre med spørsmålet om tro og vitenskap, nevnes ikke. Poenget er med andre ord underforstått, og gir som alltid en god latter.

Likevel er det ikke veldig tillitsvekkende når en filosof bruker denne type analogier. Man undrer seg over evnen eller viljen til å tenke prinsipielt, for ikke å si filosofisk.

Hvis noen oppfatter at grunnlaget for å være ateist er på linje med ikke å tro på julenissen (altså den tradisjonelle juledebatten i atskillige diskusjonsfora), har man på mange måter meldt seg ut av debatten.

Den eneste likhet mellom Gud og julenissen er at ingen av delene lar seg bevise, empirisk - selv om sjansen for dette er langt større med julenissen. Deretter er det slutt. Dess mer man likevel forsøker seg på å konstruere likheter (omtrent som med våre velduftende venner spagettimonsteret og tekannen i bane rundt Mars), dess mindre blir det julenissen - og dess mer Gud.

Det eneste man lykkes med er å vise at julenissen (eller flyvende monstre/tekanner), er fundamentalt forskjellige fra det man ønsket å bruke analogien til å vise.

Tilliten til prinsipiell tenkning blant paneldeltakerne blir dessverre ikke bedre senere i debatten.

Lawrence Krauss (known for his writings on physics, especially via Star Trek) said that he doesn’t label himself an atheist—because like most scientists, he doesn’t think about God enough to even talk about the issue. Krauss never sat very deeply in this chair, as if to remind the audience of his discomfort and frustration over sitting on a panel on science and religion. “I’m frustrated that there’s a panel” on the topic, Krauss said, wringing his hands at the thought that such an event “unduly elevates religion.”

Sier en som altså blankt innrømmer at han ikke har tenkt nok på Gud til engang å uttale seg. For så å uttale seg med pauker og basuner.

Krauss distinguished his lack of interest in religion from the more strident position of Richard Dawkins. The question of whether God exists doesn’t matter, Krauss said—he just wants people to learn science and use it to make the world better.

Selv om jeg leser Krauss med større glede og respekt enn nye ateister (hans bok om fysikken i Star Trek er fin), er det ikke fullt så morsomt når han uttaler seg nesten like kategorisk.

Spørsmålet om det spiller en rolle om Gud finnes, eller om man tror at Gud finnes, er rett og slett for viktig til å avfeies med pragmatisk prat om heller å ville spre vitenskap. Akkurat der har nye ateister et poeng som mer vennlige agnostikere kan overse.

Jeg føler likevel en viss sympati for Krauss fordi han så tydelig ikke var i sitt rette element. Kanskje kunne panelet dermed ha tjent på enkelte innspill fra sidelinjen (for ikke å si ovenfra), som disse spørsmålene fra salen, altså meg.

Hvis spørsmålet om Gud finnes ikke spiller noen rolle, hvordan kan det da ha seg at Star Trek er så full av gudelignende vesner? Antyder ikke det noe om at det faktisk spiller en rolle i den eneste sjangeren som har oppdaget at vi lever i det tredje årtusen, science fiction?

Og enda viktigere: Antyder det ikke noe om betydningen, at såpass mange ser en og annen sammenheng mellom en positiv gudstro i vestens kultur og utviklingen av netopp den vitenskapen som Krauss og så mange andre av oss er så glad i?

Ville det kort sagt i det hele tatt blitt noe Star Trek uten middelalderens teologi og naturfilosofi?

Hellig hilsen

Siden enkelte - blant annet i Bergen - fortsatt synes å tvile på at det er en hellig handling å se Star Trek, er det nødvendig å legge fram bevisene.

Vi tenker da ikke på bilder fra seneste samling av trekkers, men rett og slett på den ikoniske hilsningen som Spock viste i første episode i andre sesong av serien, i september 1967.

En håndbevegelse som Lenoard Nimoy hentet fra sin jødiske bakgrunn.

Leonard Nimoy, who played the Starship Enterprise’s logical half-human, half-Vulcan first officer in the original Star Trek TV series, based the salute on a traditional Jewish gesture in which the hand forms the Hebrew letter ‘Shin’, representing the name Shaddai, or ‘Almighty God’.

He said: ‘I was taken to an Orthodox synagogue by my grandfather when I was about five or six and saw the rabbi doing it. I remember being very impressed.’

Vi snakker om intet mindre enn den aronittiske velsignelse fra 4. Mosebok 6,23-27, som Aron ble bedt av Moses om å fremsi for folket.

"Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Ord som man altså ikke trenger å ha gullklokke i kirkegang for å ha hørt.

Dermed er det ikke underlig at Star Trek-fans hopper litt i kapteinsstolen når de besøker denne synagogen i den tyske byen Essen.

Det er likevel ikke sikkert at det handler om tidsreiser eller tidlige besøk av aliens.

Som vi ser ble denne hilsenen gjort med begge hendene. For de av oss som i likhet med Nimoy knapt klarer det med én, er det full forståelse for at den jødiske prestetjenesten opprinnelig ble gitt til medlemmer av Levi-stammen.

Som man dermed kan mistenke for å ha hatt - eller utviklet - genetiske fortrinn på feltet.

Noe som selvsagt ikke forstyrrer teorien om at Spock og vulkanerne tilhører en av Israels tapte stammer.

Star Trek XI

Så er den da sett. Og hva er svaret?

Yes!

En aldri så liten genistrek. Verdensrommet er herved offisielt åpnet for noen dusin filmer til i serien. Og en liten TV-serie eller to.

Ormhullet er i det hele tatt klippet.

Keep it boldly coming.

Stjerner i øynene

Og så har kritikerne begynt å kommentere Star Trek XI. Og de fleste liker hva de ser. Veldig.

NRK Filmpolitiet - 6 stjerner

Dagbladet: Det blir ikke bedre enn dette - 6 stjerner

VG: Glimrende Star Trek - 5 stjerner

Nettavisen: Stjernebra Star Trek - 5 stjerner

Aftenposten (Oslopuls): Fornyet og sprek Star Trek - 4 stjerner

Hm, blir nesten litt skeptisk av dette.

Verdens beste TV-serier - åttende plass

Vi er nå kommet til en av de virkelig sagnomsuste seriene.

Skal man snakke om verdens beste TV-serier er det rett og slett ingen vei utenom Star Trek, ihvertfall ikke i denne kvadranten av galaksen.

Men da den opprinnelige Star Trek ble lansert 8. september 1966, var det ikke mange som la så mye merke til den. Som andre litt odde 60-talls serier forsvant den ut til venstre, og det etter bare tre sesonger. Riktignok fikk den oppmerksomhet - og nominasjoner til beste dramaserie - men den ble liksom ikke helt tatt på alvor.

Så kom reprisene. Og populariteten. Og nerdene. For ikke å si myten. Og nerdene.
Nevnte vi forresten nerdene?

Etterhvert er Star Trek blitt litt av en familie. Jeg må innrømme at jeg aldri har hatt særlig sans for 60-talls-serien, og nok har atskillig blandede følelser for flere av oppfølgerne.

Selv om jeg ser Next Generation (1987-1994) oftere enn den opprinnelige serien, er det ett eller annet ved det estetiske uttrykket - og da ikke bare uniformene - som avskrekker. Muligens ikke verre enn at spesialeffekter fra 80-tallet fort oppleves som noe litt vel ostede av de av oss som forlanger det umulige av seriebudsjetter.

Voyager (1995 – 2001) klarer jeg å se flere episoder av i slengen (de siste sesongene er i grunnen svært så spennende, med dybde og dimensjoner omtrent som Star Gate og Star Gate Atlantis). Altså både spennende og riktig så storslagent.

Likevel er det i hovedsak to grunner til at Star Trek slår Bab 5 på seriefrontene.

Hemmeligheten heter Enterprise (2001 – 2005), med unntak av aller siste episode. Og Deep Space 9.

Førstnevnte fordi den holder seg til rimelig nymotens fortellerteknikk og estetikk (som Star Gate), sistnevnte fordi den er genial.

Deep Space 9 (1993-1999) er serien som dels er en halvplagiat av Babylon 5 (enkelte er vel fristet til å si helplagiat, selv om de egentlig ikke er veldig like med det lille unntak at de foregår på en romstasjon), dels er en svært så opplagt Star Trek-serie og dels noe ganske så unikt.

Synergien er til å ta og føle på. DS9 er av disse eposene som bare vokser og vokser. De første par sesongene skiller seg tilsynelatende ikke mye ut fra øvrige Star Trek-serier, selv om de stadig oftere finner på nye vrier for å unngå å bruke de tradisjonelle uniformene.

Samtidig gis det stadig hint om at noe større, noe mektigere og mer monumentalt er på gang. Fra sesong 4 er det umulig å stoppe å følge med. Og de siste sesongene må være noe av det mest dynamiske og dramatiske som er laget av noen TV-serie.

Allerede i første episoden introduseres vi for det spirituelle, for ikke å si overnaturlige elementet. Eventuelt det "naturlige" som har transcendert eller steget opp - ascendet på godt sciencefictionisk - til en høyere sfære der tiden ikke er lineær og det meste kan skje. Selv om dette pussig nok er på sikt, i den lineære tid, får man i det minste følelsen av noe som har overskredet grensene vi er kjent med i det materielle univers.

Det antyder nok også at serien hører til unntakene (hvis vi igjen ser bort fra Bab 5) når sjefen på romskipet/romstasjonen i første episode etter noen heller overskridende opplevelser i et ormhull i rommet tillegges en Messias-rolle av innbyggerne på planetene han skal beskytte. Hva dette innebærer er en av mange tråder som utvikles gjennom syv sesonger.

Nå er det vanskelig ikke å oppfatte dette som metaforer, for ikke å si speilbilder av USA og internasjonale spenninger og skikkelser på tiden serien er laget. Og det understreker hvor mye verden hadde forandret seg siden den første Star Trek-serien. Mens sosiologene på 50 og 60-tallet (og dermed SF-forfatterne) så for seg en rent sekulær fremtid, hadde man på 90-tallet forstått av religion var som selveste internettet - kommet for å bli.

Og noe som betydde svært så mye for svært så mange. Omtrent som livssyn generelt.

Selv om filosofi og teologi, for ikke å si konsistens, likevel ikke alltid er like mye til stede selv hos de beste manusforfattere, innebærer DS9 dermed en endring av SF fra fokuset på modige eventyrere i det fysiske univers (og en rekke glimrende moralske dilemmaer), til en serie eventyr som også berører det metafysiske, selv om det oftere minner om buddhisme enn Aquinas.

Uten at man dermed gir slipp på engasjerende etiske konflikter, og med større vekt på også det politiske enn noen annen SF-serie, siden Bab 5.

Det er i det hele tatt få serier som med sterkere virkemidler synliggjør dilemmaene og senvirkningene når nazi-lignende okkupanter overlater en planet til en interplanetarisk styrke med tilhold på romstasjonen Deep Space 9.

Skal du se en rørerende romantisk, rystende realistisk, prinsipiell politisk, modig metafysisk og elevert etisk serie, kommer man ikke utenom DS9. Saken blir ikke dårligere av et persongalleri av de mer skjellsettende, enten vi befinner oss i eller utenfor den biologiske verden.

Det tar i det hele tatt ikke lang tid før de fleste glemmer uniformer og frisyrer. For ikke å si tid og rom.

Datoer

Hva kan vi så vente fremover?

Det avsløres endelig at første episode av fjerde sesongen med Doctor Who åpner på BBC 1 5. april. For de som bor i UK. Altså ikke meg.

For det andre er det nå klart at Gentle Giant-kvelden i Progkjeller er flyttet til onsdag 26. mars.

For det tredje er Keith Emersons neste plate visstnok ferdig mixet. Den skulle ha kommet i mars, men det er vel egentlig tvilsomt. Til gjengjeld blir den garantert sensasjonell. Og oversett.

Ellers er det bare vente på neste episode av Bones (om du bor i USA) 14. april, Prince Caspian (med trailer her) 2. juli, Star Trek 11 en eller annen dato (muligens i 2008) og neste Harry Potter 21. november.

For å nevne noe. Og det bare av TV-serier, musikk og filmer. Vi kommer tilbake med mer, uten her og nå å røpe dato.