Europas mørke i Dag og tid

Det mangler sjelden gode intensjoner i offentlig debatt, enten den handler om Munch eller musikk, fotball eller det flerkulturelle samfunn.

I hvertfall forsøker alle sider å vise at det er dette de styres av. Og dess verre deres standpunkter høres ut, dess mer må de forsvare seg med at de vil oss vel. I motsetning til dem på den andre siden.

Hvis det er noe som kjennetegner ekstremister er det deres ekstreme velmenthet.

En av dem som har jobbet mest med ekstremisme er Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har i mange år engasjert seg mot ulike former for både på høyre- og venstresiden, samt religiøs (og kvasireligiøs) ekstremisme sammen med bl.a. Øystein Sørensen.
(Les videre her)

I humanisters favn

Takket være tilværelsens synkronisitet er det akkurat kommet artikler av undertegnede i to noe ulike publikasjoner.

På den ene siden har vi det ærede bladet Humanist. Seneste nummer handler om ekstremisme med artikler av Lars Gule, John Færseth, Tina Shagufta Kornmo, Audhild Skoglund, Kristian Bjørkelo og Terje Emberland.

Som vanlig fra et av Norges beste tidsskrifter er det langt over snittet tankevekkende stoff om alt fra ekstremisme (Lars), soloterrorister (Audhild) og integrering av muslimer (Tina), via konspirasjonsteorier (John) og hvordan føre gode samtaler på nettet (Kristian), til irrasjonalismens og rasjonalismens farer (Terje).

Og en ikke helt uventet slakt av tankesmien Skaperkrafts artikkelsamling Gud er tilbake.

Siden det er et tolerant blad slipper man også til det Lars Gule kaller for deskriptive ekstremister (men han kan muligens ha kommet på bedre tanker, siden det poenget ikke er nevnt i hans artikkel), altså en viss kristen.

Nærmere bestemt med 10 sider om Jesus i kultarkeologenes hule.

Ikke som et indignert leserbrev i løkkeskrift, men som et rimelig seriøst svar etter oppfordring fra den gode redaktør Didrik Søderlind på den svenske humanisten Staffan Gunnarson artikkel i forrige nummer. Der han altså blant annet hevdet at det var mest rasjonelt å konkludere med at Jesus ikke har eksistert.

Noe som etter mitt skjønn kanskje understreker noe av rasjonalismens farer, eller tunnelsyn som det heter på fagspråket, med fare for byger av nærsynthet.

Den andre artikkelen er i et blad med et noe annet grunnsyn, mer presist favn, utgitt av Kristent Pedagogisk Forbund.

Dette var et temanummer om Det offentlige rom, altså om hvilken plass tros- og livssynsutfoldelse bør ha eller gis på ulike arenaer.

På forespørsel om å argumentere mot endringen av tidsregningen fra før/etter Kristus til før/etter "vår tidsregning", gjorde jeg det etter opptil flere av kunstens regler med artikkelen I en etterkristen tid.

For så å avslutte med at dette ikke er en viktig debatt å ta.

Skal vi formidle at kristen tro ikke er basert på følelser, nostalgi eller privilegier, er det ikke sikkert den beste løsningen er å diskutere tidsregning.

Ikke rart jeg aldri ble involvert i bokprosjektet Gud er tilbake.

Media og harnisk og slik

Selvfølgelig måtte jeg bli lettere modalinfluensisk eller noe slik (har ennå ikke bedt om to uavhengige eksperters diagnose) i en uke med mye mediestyr om Breivik, universitetsforeninger, musikk, tegneserier, historie og annet.

Trøsten får være at det vel ikke er ... helt uvanlig at media skriver om slik og at det ligger litt påbegynt stoff på lageret.

Men vi kan jo begynne med å henvise til Øyvind Strømmens gjennomgang i dag av deler av den litt harniske mediakritikken etter psykiatrirapporten om Breivik.

Ikke minst fordi han til og med har lest rapporten.

Det skader ikke at han også henviser til Dekodet.

Kjettersk kjeller ut av mørket

Men Kjettersk kjeller var ikke død.

Ved en eller (la oss legge til) annen skjebnens tilskyndelse er det slik at enkelte av oss i stedet for å lage blogg og slik forlyster oss noen kvelder og dager fremover med både jobb og om mulig enda mer skumle sysler.

Først ute er altså en frisk og gjenoppstanden Kjettersk kjeller som presenter neste arrangement - mandag 31. oktober (NB! NB! siden det er kjettersk vranglære på websidene deres) - på følgende freidige måte:

Kjettersk Kjeller la for et par år siden ned sin vandringsstav. Våre laurbær var behagelige å hvile på, men vi savnet rampelyset, autografskrivingen, skrikende fans og elvene av dyrt fransk brennevin. Så derfor, kjære venner, kan dere slutte å hulke og tørke tårene: Kjettersk kjeller vender tilbake, mer kjettersk enn noen gang - til og med i en kjeller!

Førstemann ut er, som seg hør og bør, ingen ringere enn selveste Mr Kjetter himself:

Mandag 31. [oktober] 2011 - Didrik Søderlind:

Anti-islamister, esoteriske Hitlerister og nasjonale anarkister: Moderne høyreekstremisme

Homlia-drapet på Benjamin  i 2001 la daværende norske høyreekstreme bevegelser i dvale og fikk oss til å tro at trusselen var borte. Etter 22/7 har vi imidlertid erfart at det kan være viktig å følge med på trender innen dagens høyreekstremisme,

et landskap like kronglete som tittelen på foredraget. Og siden Kjettersk Kjeller er en salong tilegnet det bisarre og obskure, skal han særlig legge vekt på dem som forsøker å bruke forskjellige ungdoms- og subkulturer, som undergrunnsmusikk og nyreligiøse bevegelser, for å frelse sjeler.

Dermed er det bare å stige ned i kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien 13 med 70 kroner parat.

Det hele plinges av med antagelig den tradisjonelle Iron Maiden-fanfaren kl. 19, men Den Gode Cafés kjøkken vil i følge sterke rykter på Kjettersk kjeller websider være åpent fra kl. 17 for dem som trenger noe å styrke seg på før man trenger ned i dypet.

Monsteranmeldelse

For de som ikke har lest, eller ikke ønsker å lese, massemorderens monstermanifest, har Anita Dalton skrevet en analytisk og avslørende anmeldelse.

Og lang. Det kommer til og med flere lange.

Selv om vi nok ser litt ulikt på enkelte ting (slik er det å være to forskjellige personer, for ikke å si ha to forskjellige teologier) er jeg for det aller aller meste veldig enig (pussig nok med unntak av ett og annet om kirkehistorie og slikt), siden jeg også har lest tøvet.

Denne første delen av anmeldelsen fokuserer på Fjordmans konspiratoriske hatskrifter om "Eurabia", denne angivelige muslimske overtagelsen av Europa som (selvsagt) skjer i det skjulte.
Dess mer man leser av Fjordman, dess mer skremt og oppgitt blir man.

Ikke bare over hans giftige krigsmetaforer og absolutterende krisemaksimeringer som dessverre enkelte har tatt på bokstavelig alvor. Men også over alle som før han selv stod fram beskyldte navngitte personer for å være Fjordman, enten i full offentlighet på nettet eller i mer privat lag.

Jeg fryser kort sagt på ryggen ved tanken på de som opplevde dette og lurer på hvordan i all verden noen skulle gått fram for å rette opp sitt rykte hvis ikke Fjordman selv hadde tatt bladet fra munnen.

Denne type sverting (som noen ganger selvsagt er gjort i beste mening, det var da så ... opplagt å tenke sånn) vil få mange til å tenke ingen røyk, ingen ild. Noen ganger kan slik henge ved personer livet ut.

Uansett må vi nok dessverre leve med at det ikke bare er Fjordman som sprer ødeleggende rykter og fiendebilder, enten man nå står fram med det anonymt eller under fullt navn, på nettet eller i privat lag.

Tulleteologi og nasjonalisme

Når jeg ganske så kategorisk avviser at Anders Behring Breivik er kristen i noen meningsfull forstand (mer om det senere i dag), er det ikke fordi jeg fornekter at kristne kan gjøre dumme/dårlige/grusomme ting, dels også motivert av sin tro.

Tvert i mot har jeg et ganske så lite romantisk syn på dette etter å ha lest noen meter historie, slik jeg da også understreket i innledningen til Da kvinnen fikk sjel - og andre historier" (1998) og gjentok i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (2010):

For ordens skyld: La det være sagt direkte og umisforståelig: Troende kristne har vært ansvarlig for misforståelser, feilslutninger og fryktelige ugjerninger - også “i Jesu navn”. Kirken har enten på egen hånd - eller også motivert av verdslige makthavere - gått i bresjen for blodige oppgjør med annerledes troende. Det er ingen grunner til å underslå det, hverken moralske, politiske eller bibelske. På samme måte som vi oppfordres til å leve i lyset og bekjenne våre egne synder, bør vi erkjenne kristnes synder i historien. Lærer vi ikke av andres feil er det lettere å gjøre dem selv.

Dermed er det ingen grunn til å late som om fortidens korsfarere og inkvisitorer, konger og keisere, riddere og røverbaroner, eller dagens kristenfundamentalister eller homohatere i Uganda, nødvendigvis ikke er kristne hvis de begår dumheter, overgrep og grusomheter.

Selv om jeg kan være dypt uenig i mye av deres teologi, for ikke å si politikk, moral og menneskesyn. Og kan argumentere lenge for at det er forskjell på å være kristen og opptre kristent.

Men skal vi lære av feil, hjelper det å se dem. Vi løser ingen problemer med å omdefinere begreper eller kun kalle snille eller kloke personer for kristne (eller motsatt som vi kan ane hos nye ateister, at i den grad kristne er snille eller kloke er det altså ikke fordi de er kristne). Dette er av grunnene til at teologi, refleksjon og syndsbekjennelse/selvkritikk er så viktig - personlig og politisk.

Spørsmålet er mindre om noen er (eller kaller seg) kristne, enn hvilken teologi de har.

Og, kanskje enda viktigere, hvilke fordommer, fiendebilder og/eller konspirasjonsteorier som de knytter seg opp mot.

Nå er det enkelt sagt et ganske stort ... mangfold av personer og grupper vi snakker om, fra noen titalls tullekopper i Westboro Baptist Church til mer betydelige grupperinger som Tea Party-bevegelsen.

Nå er det ikke dermed sagt at alt, eller spesielt mye, av dette er farlig. Det er ikke akkurat tiden for å bygge opp under gamle eller etablere nye fiendebilder. Vi trenger heller ikke male videre om afrikanske konflikter eller den amerikanske høyresiden når så mye av dette allerede har såpass plass i den offentlige samtalen (selv om det sikkert er en konspirasjon at media så villig slår opp Westboro-gjengen).

I stedet skal vi ta en titt på noe mer nasjonale forhold, siden et medlem av Kristent Samlingsparti la ut et ... interessant innlegg på Verdidebatt rett etter 22/7 om at "Guds velsignelse forsvinner".

Poenget er ikke at dette er representativt for spesielt mange eller utgjør noen trussel, men at det synliggjør tendenser til en tenkning som kristne bør gjøre mer med enn å le av, riste på hodet over eller bøye det i skam.

Dette handler heller ikke om hvem som har skrevet saken, men om en type nasjonalistisk og konspiratorisk orientert teologi som er problematisk av flere grunner.

Første avsnitt er det ingen grunn til å gjøre annet enn å si ja og amen til.

Jeg er førstekandidat for Oslo Kristent Samlingsparti. Jeg er som alle andre i dyp sorg over de grusomme terrorhandlingene i Oslo sentrum og på Utøya. Vi tar på det sterkeste avstand fra disse handlingene.

Men så begynner premissene å komme til overflaten.

På den annen side er ikke vi som kjenner Bibelen og står Kristus nært, overrasket. Jeg har lenge advart mot at Guds velsignelse over Norge kan forsvinne og påpekt at Norges terrorberedskap er for dårlig. Senest for få dager siden anbefalte jeg å samarbeide tettere med Israel for å bedre terrorberedskapen. Alt dette er dokumentert på min Facebook-side.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Men det er ikke bare teologien som er tvilsom. Også fiendebildet er problematisk. For når det nevnes at Norge bør samarbeide tettere med (av alle) Israel, er det vanskelig å se annet enn at det fortsatt er muslimske terrorister som lurer i bakhodet.

Hva er det så som gjør at Norge er i ferd med  miste "Guds velsignelse"?

Årsaken til at Guds velsignelse nå er i ferd med å forsvinne, er at Arbeiderpartiet siden 1978, da den antikristne Fosterdrapsloven ble vedtatt, sakte men sikkert har avkristnet Norge. Høy innvandring fra ikkevestlige land, uthuling av familiens autonomi og tilrettelegging for skilsmisser, støtte til islamistiske terrorister, for liten satsning på Forsvar og politi i Norge, innføring av ekteskap for lesbiske og homofile, samt Støres anerkjennelse av en palestinsk-arabisk terrorstat er årsaker til at Herren nå er i ferd med å trekke sin velsignelse over Norge tilbake.

Vi ser igjen et tydelig, skremmende og inngrodd fiendebilde som minner langt på vei om Fjordman og hans følgere. Det er Arbeiderpartiet som er skurken - og det er ikke lite de har på rullebladet.

Men denne type tenkning handler ikke bare om nasjonalisme og sterke politiske fiendebilder. Den bygger også på kvasivitenskap. Har man først begitt seg inn på den sjåvinistiske linjen, skal det lite til å ta den helt ut, selv om det heller ikke her automatisk blir en slippery slope.

Velsignelsen som ble til Abraham og fulgte Efraims stamme (en av Israels 10 tapte stammer), ble overført til Skandinavia ca. 750 f.kr, da Efraims stamme ble bortført av germanere og nordboere og tatt med via russiske elver til særlig Norge og senere Storbritannia, er nå i ferd med å bli trukket tilbake av Herren.

Dette er (uten spesiell respekt å nevne) dessverre ett av mange eksempler på at kultarkeologi rører seg i vel mange grupper for tiden. Man overtolker tynne og tvilsomme kilder etter eget forgodtbefinnende. Man får fikse ideer som man bygger store og selvsikre konstruksjoner på. Man lager historiske supper på spiker.

Det føyer seg naturlig inn at denne type sekteriske og nasjonalistiske innlegg avsluttes med Åpenbaringsboken og en snarlig forestående endetid, for å gi ekstra motivasjon og underbygge at vi bør tro på Bibelen siden den har sett dagens situasjon så ... klart.

Det er kort sagt ikke lett å finne innlegg fra de seneste par ukene som klarere har kombinert smakløshet med sjåvinisme, alt i den gode moral og gudstros navn. Eller som ved sin evne til å lese ting inn i tekster tydeligere viser behovet for teologisk og politisk refleksjon.

Det vil kort sagt ikke bli noe valgskred for KSP i år.

Fristende feillesninger

Etter en uke på Kreta og noen numne dager før avreise må det tilstås at det klør i en og annen finger etter å bruke andre tastatur enn mobilens.

Det blir ikke bedre av at det ikke akkurat mangler temaer å skrive om for tiden.

Heldigvis er det kommet såpass mange vettuge bidrag i kjølvannet av bomben og massakren at det er liten grunn til å gjenta eller konkurrere med så mye av dette. Det beste fra blogger og aviser er da også blitt delt av mange på Facebook og Twitter de seneste par ukene og vil sikkert fortsatt bli det (Oppdatert 20:05 - Et bredt utvalg av dette finner du her).

Men siden den antijihadistiske bloggeren Fjordman, "Breiviks forbilde", har stått fram i dag etter mange rykter og avskyelige outinger (feilaktige selvsagt) om hvem han er, kan vi begynne med noen refleksjoner i den retningen.

Ikke minst siden noe av det han har tatt opp i enkelte av sine skrifter er ting flere enn konspirasjonspushere kan støtte, i hvert fall et stykke på vei. Det setter i det hele tatt litt støkk i noen og enhver når man drar kjensel på egne temaer hos personer knyttet til ekstremistiske meninger.

Og da mener jeg ikke på noen måte likheter i retorikk eller fiendebilde eller politisk ... analyse eller ordvalg om grupperinger eller den heller grandiose konspirasjonen om Eurabia og resten av det islamofobiske tøvet.

Man skal kort sagt mangle atskillig gangsyn og tolkningsevne for å se paralleller. Det kan ikke være veldig vanskelig å se mine ganske så klare og konsise brodder mot alskens konspirasjonsteorier, fiendebilder og fobier, for ikke å si teokratier og totalitære tenkesett. Det blir ikke likere av mangelen på fokus på innvandring eller i det hele tatt omtale av en angivelig stor og overhengende "islamsk fare". 

Samtidig er det ikke til å komme fra at vi er flere med en historieinteresse.  Fjordman og undertegnede har likevel tydeligvis lest svært mye forskjellig stoff (eller mye likt på svært forskjellige måter) og dermed havnet på hver vår side i spørsmålet om Eurabia-våset.

Men når det gjelder seriøs middelalderhistorie er vi nok et stykke på vei enige.

Dermed blir det dess mer beklagelig at noe av dette er blitt del av det syke surret i Anders Behring Breiviks manifestmøl. Ikke fordi det er noe galt med stoffet i og for seg, men siden det i noen øyne følgelig og forståelig får et negativt stempel.

Vi snakker mer presist om kapittel 1.23 i 2083 (side 244-252) der ABB gjengir Fjormans artikkel Western vs. Islamic Science and Religion som bygger på høyst seriøse, alminnelige og anerkjente akademikere som Lindberg, Grant og Huff om forskjeller og likheter mellom naturfilosofiens ("vitenskapens") vekstvilkår i islamske og kristne kulturkretser i ulike perioder.

Og der konklusjonen er at det ikke kun er tilfeldigheter eller bedre våpen som førte til at den vestlige kulturkretsen fikk mer bærekraftig teknologi og naturvitenskap.

Som altså er av de tema jeg stadig har berørt. Med unntak av noen typiske Fjordmaniske spytt og spark (bl.a. i de siste par avsnitt) er ikke dette veldig fjernt fra enkelte av mine bøker eller artikler, intervjuer eller innlegg, enten vi snakker i Aftenposten, forskning.no, Vårt Land eller Humanist.

Seriøs bok om islams positive betydning.



Mens det i motsetning til meg ganske så opplagt brukes, dels underforstått eller mellom linjene, for å vise hvor logisk og legitimt, religiøst og rasjonalistisk rett, det er å ... bekjempe islam, "vitenskapens fiende". 

Dette fører til det viktige spørsmålet om hvordan normal og nøktern forskning kan misoppfattes eller misbrukes av ekstremister for å gi galskap et ferniss av klokskap.

Eller rett og slett bli avfeid fordi forskningen er blitt brukt eller i det minste plassert i monstermanifestet.

Det hele blir muligens ikke bedre for en som nylig var ute med en bok om myter om europeisk historie, når det fremkommer at Fjordman har liggende et manus om det samme - selv om det er tvilsomt om det er stor likhet.

Mye tyder dermed på at det kan bli mer enn noen anelser behov for å være ekstra tydelig når man skriver om islam, europeisk historie og/eller middelalderen fremover, eller tar noen oppgjør med myter om kirken og vitenskapshistorien. 

Ikke minst kan det bli enda mer viktig å påpeke hva man ikke sier.

Det er i overkant slitsomt å ta bokstavelig utsagn som "først når du forteller meg hva du har lest, forstår jeg hva jeg har skrevet". Men det er likevel blitt uønsket tydelig at det noen ganger er klokt å gardere seg mot fristende feillesninger, selv om det er umulig å forutsi eller forstå alle.

Mistrøstig manifest

Mangel på blogging de seneste par ukene skyldes ikke bare sjokket over fredagens rystende massemord, men rett og slett en noe travel sommer inkludert en og annen reise. Dermed har Facebook vært arenaen for bearbeiding, linker og kommentarer.

Men siden telefonen virker og journalister spør, kan lenkes til andre ting som legges ut, som intervjuet i Vårt Land om dette "manifestet" som setter sammen likt og ulikt i en infam analyse, styrt av sterkt høyreekstreme og enda sterkere konspiratoriske fiendebilder.

Ikke minst er det en utfordring at han blander anstendige og avskyelige kilder, noe som avhengig av øynene som ser kan føre til kortslutningen at alt er kun én av delene.

Uansett greit om vi ikke lar oss lure av hans situasjonsoppfatning, selvforståelse og bruk av honnørord.

Fra høyreekstrem til Chesterton

Oss kledelig tilbakelente postmoderne seiler stadig innom det fargerike mangfoldet på denne verdens blogger, der ingen rasjonalitet eller store fortellinger er oss fremmede, for ikke å si priviligerte.

Blant de mest besøksverdige bloggene for tiden er Arnfinn Pettersens, den uten sammenligning mest tvilsomme humanist i Norge. Siden det i en postmoderne tid fort blir mye intertekstualitet, skal vi nøye oss med å gi en takknemlig kommentar til Arnfinns kommentar til en kommentar på min engelske blog.

Dette handler om Joseph Pearce, en forfatter det ser ut til at Den Tvilsomme og jeg har omtrent like mange bøker i hyllene av. Og det interessante fenomen er at karen beveget seg fra National Front, 80-tallets viktigste høyreekstreme britiske organisasjon, til en rimelig oppegående katolsk tro. Ved å lese Chesterton, Lewis og Belloc i fengselet. Dermed forlot han sine høyreekstreme holdninger og gikk fra å være "tulling til samfunnsnyttig menneske", for å si på på pettersensk.

Dette er selvsagt som Arnfinn nevner en både hyggelig og oppbyggelig fortelling. Men den har flere sider ved seg. Nettopp Chesterton (og enda mer Belloc) har blitt beskyldt - tildels med rette (særlig Belloc) - for en og annen reaksjonær holdning (nåja, også Chesterton). Dermed kan assosiasjonene sitte løst i media. Vi møter fort en ordbruk der reaksjonære = høyreekstreme. Det kan nok da gi en og annen kognitiv dissonans å høre at Pearce forlot sin høyreekstreme posisjon fordi han falt for Chesterton.

Nå er det kanskje ikke overraskende at mange født før 1900 oppfattes som mer tradisjonelt enn postmoderne orientert. Verken Chesterton eller Belloc, for ikke å si Ibsen eller Bjørnson, var ildsjeler i kampen for nymotens påfunn som kvinnelig stemmerett (unntatt Bjørnson) eller moderne lyrikk (Chesterton parodier på moderne dikt var forøvrig bedre enn mange moderne).

Men det er altså mer enn en gradsforskjell mellom å være demokratisk innstilt, for ikke å si perspektivrik, stimulerende, vittig og selvironisk, og det å være et sentralt medlem av National Front.

Så spørs det om det hjelper å utvide fengselsbiblioteket i et visst høysikkerhetsfengsel i Trondheimsområdet.