Monsteranmeldelse

For de som ikke har lest, eller ikke ønsker å lese, massemorderens monstermanifest, har Anita Dalton skrevet en analytisk og avslørende anmeldelse.

Og lang. Det kommer til og med flere lange.

Selv om vi nok ser litt ulikt på enkelte ting (slik er det å være to forskjellige personer, for ikke å si ha to forskjellige teologier) er jeg for det aller aller meste veldig enig (pussig nok med unntak av ett og annet om kirkehistorie og slikt), siden jeg også har lest tøvet.

Denne første delen av anmeldelsen fokuserer på Fjordmans konspiratoriske hatskrifter om "Eurabia", denne angivelige muslimske overtagelsen av Europa som (selvsagt) skjer i det skjulte.
Dess mer man leser av Fjordman, dess mer skremt og oppgitt blir man.

Ikke bare over hans giftige krigsmetaforer og absolutterende krisemaksimeringer som dessverre enkelte har tatt på bokstavelig alvor. Men også over alle som før han selv stod fram beskyldte navngitte personer for å være Fjordman, enten i full offentlighet på nettet eller i mer privat lag.

Jeg fryser kort sagt på ryggen ved tanken på de som opplevde dette og lurer på hvordan i all verden noen skulle gått fram for å rette opp sitt rykte hvis ikke Fjordman selv hadde tatt bladet fra munnen.

Denne type sverting (som noen ganger selvsagt er gjort i beste mening, det var da så ... opplagt å tenke sånn) vil få mange til å tenke ingen røyk, ingen ild. Noen ganger kan slik henge ved personer livet ut.

Uansett må vi nok dessverre leve med at det ikke bare er Fjordman som sprer ødeleggende rykter og fiendebilder, enten man nå står fram med det anonymt eller under fullt navn, på nettet eller i privat lag.

Mistrøstig manifest

Mangel på blogging de seneste par ukene skyldes ikke bare sjokket over fredagens rystende massemord, men rett og slett en noe travel sommer inkludert en og annen reise. Dermed har Facebook vært arenaen for bearbeiding, linker og kommentarer.

Men siden telefonen virker og journalister spør, kan lenkes til andre ting som legges ut, som intervjuet i Vårt Land om dette "manifestet" som setter sammen likt og ulikt i en infam analyse, styrt av sterkt høyreekstreme og enda sterkere konspiratoriske fiendebilder.

Ikke minst er det en utfordring at han blander anstendige og avskyelige kilder, noe som avhengig av øynene som ser kan føre til kortslutningen at alt er kun én av delene.

Uansett greit om vi ikke lar oss lure av hans situasjonsoppfatning, selvforståelse og bruk av honnørord.