Bare to tanker i hodet?

Det finnes avgjort dem som blogger mer om seg selv enn det som skjer her på Dekodet, med eller uten bilder, klær og sponsormidler. 

Det er også avgjort dem som skriver atskillig mer om norsk kristenliv. 

Men siden jeg nå hadde et innlegg i Dagen om to av mine yndlingstemaer, er det fristende å dele det, relativt usensurert, fra litesigende overskrift til altsigende punktum,

Båser kan stenge

Ja, det er viktig å ha to tanker i hodet om gangen. I hvert fall om jeg er politiker i møte med opposisjonen og enøyde lobbyister. Skal jeg få drevet noe gjennom, viser samtidig erfaring at det ofte er nødvendig med bare én tanke.

Selv sliter jeg skikkelig med å ha bare to tanker. Det hjelper ikke at jeg kan bli i overkant ivrig.

Ikke overraskende går det som det må. Og da må jeg bruke litt plass på meg selv. 

I selskapslivet og lunsjen er jeg havnet i de fleste tenkelige og utenkelige båser. Historienerd, sportsidiot, tegneserietulling, SciFi-freak, TV-seriesluker, fotogal, fantasybuff, skeptiker, musikkfan, vittigper, idémyldrer, teknologifantast og så videre.

Og siden jeg jobber i en svært så sekulær bransje, hender det kollegaer behørig plasserer meg i det noen ser som den mest enøyde båsen av alle: kristen. 

Mekanismene er de samme også i kristne sammenhenger. 

Står man frem med noe, må det være det eneste man er opptatt av eller kan noe om. Reaksjonen fra organisasjoner og menigheter, media og enkeltpersoner er dermed forutsigbare. 

Det er en ganske interessant opplevelse for en som har en relativt bred bakgrunn. 

Jeg vokste opp i en familie uten interesse for kristen tro. Etter å ha blitt kristen første studieår, ble jeg med i Laget i Trondheim og ledet etter hvert arbeidet med oppfølging av bibelgruppeledere, i Lagets mest karismatiske periode (da Thomas Bjerkholt var studentprest) – og mest undervisende (da Gunnar Elstad tok over). 

Samtidig var jeg medredaktør for et blad om litteratur og livssyn. Vi skrev om C.S. Lewis og Tolkien, om musikk og tegneserier, Chesterton og Martin Luther King, Solsjenitsyn og science fiction.

Det ble atskillige artikler og oppslag i Credo om alt fra miljøvern til okkultisme.

I Oslo var gospelkveldene i regi av Guds Fred et lett valg, i likhet med de første Korsvei-leirene. Jeg sa ikke nei til å involvere meg i arbeid med nyreligiøse og i den tidlige fasen av dialogarbeidet med muslimer. 

Uansett hvor mye av dette som var kjent, stod båsen klar med lås da jeg ga ut en bok om myter om kirkehistorien. Jeg ble invitert til å snakke om det – og bare det.

Båsen ble ikke åpnet mer på gløtt da temaet var Da Vinci-koden. Resultat ble hundre foredrag på to år om det - og bare det. 

Etter skarp og grundig kritikk i en bok om nye ateister kom invitasjonene til å snakke om fordommer og fornuft. Siden det også var et kapittel om Jesus, ble det heldigvis også noen kvelder om mer enn at religion forgifter alt og Kirken hadde ment at jorden var flat. 

Men leverer man argumenter mot nye ateister, er det en annen bås som åpner seg – for så å låses: Siden Davidsen er opptatt av fakta og klar tenkning, har han en teoretisk tro.

Følgelig mangler han sans for mystikken, for bønn, sjelesorg, meditasjon eller hva det måtte være. Da jeg skrev en bok om kristen tro i lys av evolusjonslæren, måtte det selvsagt bety at jeg avviste mirakler. 

Erfaringen er klar: Forteller jeg ikke høyt og tydelig at jeg kjører på mange spor, på kryss og tvers i landskapet, må jeg med nødvendighet kjøre kun på ett - og det et smalsporet på vei mot stupet. 

Når jeg skriver dette, er ikke poenget bare å skrive om meg selv, selv om det har vært en hyggelig avveksling. Det er heller ingen bønn om færre invitasjoner til å snakke om tro og vitenskap, myter, fordommer og argumenter.

I stedet forsøker jeg å peke på hvor lett det er å sette i bås, både i og utenfor våre egne sammenhenger. Ikke bare fordi vi har lett for å stivne i tradisjoner, men fordi – hvis noen fortsatt er i tvil om temaet - det er så vanskelig å ha flere tanker i hodet om gangen. 

Vi skaper kunstige motsetninger. Vi ser svart hvitt. Er Per opptatt av det ene, er han ikke av det andre. Dekker én aktivitet noen behov, finnes ikke flere behov.

Ja, korsang er bra, for alle aldre. Men hva med å lage dugnadsgjeng, male huset og ordne nabolagets sykler, hager og tilkjøringsveier en eller flere dager i året? Organisere nattravner eller en pool av lånebiler – ev. av sjåfører? Flere forsamlinger har prøvd noe av dette, sikkert med blandet erfaring - omtrent som med kor. 

Ja, temakveld om sjelesorg er bra. Men hva med en temakveld om en TV-serie eller ny teknologi?

Som hva Game of Thrones, The Handmaid’s tale eller Westworld egentlig handler om og hva vi kan lære av dette?

Som hva Kunstig Intelligens eller «Internet of Things» vil bety i årene fremover? Hva med å få noen til å fortelle om Snapchat eller annet som er ukjent for mange over 30?

Og hvorfor ikke kombinere sjelesorg med tro og tanke, slik Gunnar Elstad forbilledlig gjorde i så mange år og Tom Arne Møllerbråten viser i Tro under tvil? Eller spiritualitet med gudsargumenter, som så mange av kirkefedrene? 

Eller tradisjonsnærhet med kreativitet og vidd, slik Chesterton var mester i?

Eller fornuft og fantasy, apologetikk og engasjerende Jesusformidling, som C.S. Lewis i og utenfor Narnia-bøkene?

Ja, en kristen forsamling er ikke minst til for de svake og sårbare, utviklingshemmede, ensomme og eldre. Men hva med også i blant å være til for de aller flinkeste? Hva med å invitere de som er best i naturfag på videregående til en kveld eller tre om tro og tanke? Hva med å invitere næringslivsledere til en kveld om inspirerende ledelse?

Ja, det er bra med prekener og temakvelder, kor og diakoni, menighetsblader og weekender. Men hva med å etablere menighetens podcast? Hva med å la kunngjøringene også komme på den måten? 

Hva med en serie intervjuer med noen i menigheten og lokalsamfunnet? Hva med en samtale med lederen av menighetsrådet om aktuelle utfordringer? Mellom soknepresten og imamen? Mellom lederen for KRIK og den lokale fotballklubben? 

Med en som er kjent for å brenne for en sak om en annen sak det vil overraske å høre at hun også brenner for?

For å nevne bare noen av tankene jeg har i hodet. 

Selv om det hjelper på gjennomføringen bare å ha én.

Debuterer på Nationalteathret

Aldri for sent å debutere på Nationaltheatret - eller mer presist underavdelingen Torshovteatret.

Anledningen er at det i forbindelse med forestillingen UFO-bygda foregår en panelsamtale i kveld om det såpass høytflyvende tema som UFO: Fiksjon eller virkelighet.

Jeg kan om ikke annet love kjappe replikker fjernt fra klassisk teaterstil. Det hele skal visstnok også streames og jeg legger nok ut noe mer tekst i morgen om evenementet, inkludert spørsmålene vi fik tilsendt på forhånd.

Gratis adgang, men ikke uendelig med plasser, så du må melde seg på snarest, om ikke før.

Skulle ikke følgende blurb lokke, er du en tekanne.

UFOer finnes! Men finnes utenomjordiske vesener i flygende objekter? Ligner troen på UFOer på religiøs tro? Eller er det er en konspirasjonsteori? 

Noen mener at UFOer har en naturlig og jordisk forklaring mens andre mener at det dreier seg om besøk fra andre planeter. Troen på UFOer har aldri gått av moten, ei heller her i Norge. 

Denne teatersalongen er inspirert av Torshovteatrets forestilling UFO-bygda. Forestillingen tar for seg lysfenomenene som er observert i den sør-trønderske bygda Hessdalen. Forestillingen bygger også på Torshovgruppas UFO-forskning som de har gjort verden over.

I panelet møter du:
Inger Merete Hobbelstad, kulturjournalist og teatersalongens ordstyrer
Øystein Stene, regissør av UFO-bygda
Maria Hammerstrøm, astrofysiker og forfatter
Bjørn Are Davidsen, kristen myteknuser og sci-fi nerd

Teatersalongen er gratis.
Husk å melde deg på for å sikre deg plass!

Når begrepsforvirringen bestemmer

Lurer du på om det er en nødvendig sammenheng mellom høy kompetanse og klar tenkning, er det bare å ta en tur til nærmeste julebord for universitetsansatte, selv om det skulle være tidlig på kvelden.

Resultatet blir ikke bedre av tunnelsyn på eget felt - når man beveger seg utenfor dette.

Det er lett å tenke at det jeg selv kan mest om er det viktigste, har endret historien og må forstås av politikerne, skal samfunnet bli bra.

Nå er dette sikkert like mangfoldig som mye annet, men det er vanskelig å fri seg fra at det er noen tendenser her, i hvert fall som et mer enn lettere anekdotisk inntrykk.

Ikke minst når vi ser dette også hos en som oppegående nok går i fotsporene til C.S. Lewis, ved å koble fagekspertise på renessansen med glitrende science fiction, mer presist forfatteren som er intervjuet her.

Ada Palmer is an assistant professor of history at the University of Chicago, and the author of “Reading Lucretius in the Renaissance,” as well as a science fiction novel, “Too Like the Lightning,” forthcoming from Tor in 2016.

Nå er det lett å overdrive betydningen av Lucretius for overgangen til det moderne og tro at hans verk ble forbudt av en denne (her er det bare å holde seg fast) .... Kirken, som i The Swerve-skandalen.

Mer presist knyttet til en prisbelønt bestselger der Stephen Greenblatt fremstilte den radikale materialismen hos Lucretius - "atomismen", der naturens bestandeler virket sammen etter rene årsaksforklaringer - sammen med en rent hedonistisk etikk, som Guds gave til menneskeheten.

Ikke minst fordi dette gjorde Gud unødvendig.

Palmer er heldigvis langt mer kunnskapsrik. Det var mer prosaiske grunner til at Lucretius ikke var så tilgjengelige - i tillegg til at hans betydning ikke var så direkte eller entydig.

Before 1480, the poem existed in a few dozen hard-to-read manuscript copies riddled with transcription errors, which made its difficult archaic Latin even harder to read, confining its appeal to skilled Latinists, most of whom cared more about antiquity and literature than radical ideas. But over the course of the 1500s the Latin was corrected, the book was printed in easy-to-read text, editors added commentaries, glosses and vocabulary guides, and thirty print editions turned a few dozen copies into tens of thousands of copies.

Palmer legger likevel opp til at Lucretius inspirerte til det som ofte kalles et mekanistisk verdensbilde, der naturen følger lover som kan beskrives og ikke luner fra vilkårlige guder.

Lucretius wasn’t an atheist, but he provided our oldest coherent explanation of how the universe could function without divine intervention to make it go, telling us how tides and clouds and lightning could work on their own without gods like Zeus and Helios to make them work in a hands-on way. 

Alt dette er vel og bra, rett og godt tenkt, samtidig som det viser at denne måte å se verden på altså allerede var et par tusen år gammel.

Men så skjer den kortslutningen som dessverre ikke er uvanlig i dag.

Man blander troen - og betydningen av troen - på guder, med troen på Gud. Man tror alternativet er enten at naturen styres av guder etter innfallsmetoden eller ateisme.

Og at lover enten befales fra oven, eller lages av mennesker.

So, even though Lucretius himself thought that gods existed, his system was the first one where you COULD have atheism, you could have a coherent science, and even a coherent moral philosophy, if you took the gods out of the equation.

Hadde flere renessanseekserter vært like godt kjent med middelalderen som C.S. Lewis, ville det vært vanskeligere å komme unna med dette.

Man er dårlig kjent med middelalderens juridiske tradisjoner, bakgrunnen for rettsstaten og utviklingen av lover. Man ser ikke den rike naturfilosofien basert på et teistisk verdensbilde, der Gud hadde lagt lover inn i naturen, og man dermed måtte forklare det som skjedde der ut fra disse.

Selv om man i den klassiske greske tradisjonen hadde en for lite praktisk forståelse av hvordan dette kunne beskrives for fysikk og bevegelser, måles, veies og regnes på matematisk.

I realiteten handlet dette  ikke om veien vekk fra Gud, men om veien vekk fra Aristoteles. Med Lucretius som en av flere inspirasjoner. Motsetningen var ikke mellom gudstro elelr ateisme, men mellom mer kvalitative og en mer kvantitative beskrivelser.

Der sterkt gudstroende som Kepler og Newton ikke så noen motsetninger mellom lovene de fant og Gud, tvert i mot lot de seg inspirere av sin tro til å forske på naturen.

Og tok sine oppdagelser til inntekt for Guds storhet og godhet.

Når Gud etter hvert forsvant ut, var det mer takket være det sene 1800-tallets adopsjon av moderne myter om vitenskapshistorien, enn greske filosofer som fjernet seg fra mytene om gudene. Ett av mange eksempler på akademisk mytemakeri.

At historien i ettertid i så stor grad er blitt misforstått og tatt til nødvendig inntekt for ateisme, ser vi dermed dessverre altså selv hos professorer.

Even if radicals from the 1400s through the 1700s weren’t actually persuaded that Lucretius’ Epicurean system was true, they could look at it and say, “Hey, look, it’s possible to create a science and an ethics without God involved at all, and if Lucretius can come up with one maybe I can come up with another, better one.” It proved that atheism could be a system, instead of just a single isolated thesis that required the adherent to scrap all other knowledge.

Selv om Palmer at dette handler om flere muligheter enn ateisme, synes hun ikke å forstå at i en naturfilosofisk sammenheng er teisme og deisme ikke veldig forskjellig. Tvert i mot er troen på naturlover tetter knyttet til en aktiv Gud som opprettholder lover i dag, enn en passiv som bare trykket på en knapp i fortiden og så samler inn "sjeler" ved tidens ende.

I also think that Machiavelli was excited by Epicurean science as an alternative to the theologically-based science he was used to, again because it fits well with a closed-lid system. A lot of people suggest that Machiavelli was an atheist because of this, and that is one way to read it, but it isn’t necessarily the case, since a closed lid terrarium ethics is just as compatible with something like Epicureanism, or Deism, where the Clockmaker set up the world and, in many versions, watches it, and even receives souls after death, but doesn’t ever open the lid and intervene in a hands-on miraculous way. There are many kinds of radicalism beyond just atheism that you can look for in these early radicals, and that’s one of the reasons it’s so exciting to see the different ways that different people used Lucretius at different points after the text returned.

Bortsett fra den lille detaljen at teksten verken vendte tilbake eller vendte opp ned på gudstro, er dette helt riktig.

Liv i media

Med funnet av fem nye "eksoplaneter", altså planeter utenfor vårt solsystem, gikk det som det måtte. Telefonen fra Vårt Land kom mens jeg laget lunsj søndag, noen raske kommentarer senere var mandagens hovedoppslag klart, om at Kristendom og utenomjordisk liv lar seg forene.

Oppdagelsen av nye planeter er «dårlig nytt for Gud», mener tidligere rådgiver for Det hvite hus. – En vanlig misforståelse, mener forfatter Bjørn Are Davidsen.

Det begynner å bli en vane at Vårt Land ringer om dette. Forrige gang var august 2015 og det var også temaet i den første i en nystartet serie faglige artikler i januar 2004, under den dengang usedvanlig vittige overskriften Tro og liv.

Temaet er ellers omtalt her på Dekodet med jevne mellomrom.

• Desember 2011, basert på sedvanlige misforståelser i Dagbladet og Nettavisen
• Juni 2012, basert på et facebook-meme om "religiøs arroganse" 
• Mars 2013, om et innlegg jeg hadde i Dagbladet om saken
• August 2015, om pussige påstander fra nettopp denne tidligere rådgiveren for Det hvite hus 

Og så er det et eget kapittel om liv på andre planeter i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (2010) og et delkapittel i Evolusjon eller kristen tro? (2016), lansert rett før jul.

Så da skulle man kanskje tro at det ikke var nødvendig å nevne det igjen?

Ikke helt.

Siden man leser hverandre og det med noen smuler ulike briller, kommer også andre aviser på banen. I noe så objektivt og treffsikkert som (her er det bare å holde seg fast) ... humorspalter.

Mer presist snakker vi om Klassekampen og deres På teppet i dag. 

Noe som gjør at i det minste bakteppet er klart. 

Dette handler likevel ikke bare om de vanlige fordommer mot kristen teologi og tenkning (som altså ikke er science fiction) der Klassekampen faktisk har skilt seg positivt ut i noen år. I stedet observerer vi stadig en til dels imponerende mangel på innsikt om samtalen i historien om dette. 

For ikke å si hukommelse som en gullfisk.

Humoren blir ikke mindre for en som har vært med på science fiction-kongresser med bl.a. debattpaneler om dette i snart 40 år. Noen også med Klassekampens tidligere science fiction-ekspert Trond Øgrim til stede, før han gikk bort i 2007 og ikke lenger kunne ta replikk på andre journalister. 

Det synes også ukjent for spaltisten at det allerede finnes et utall romaner om Jesus og kristen tro i verdensrommet, for ikke å si på eksoplaneter, enten de handler om middelalderen eller ikke. 

Den svært så reflekterte og kunnskapsrike kristne litteraturhistorikeren C.S. Lewis skrev tre romaner om dette på 1930- og 40-tallet. 

Den mangfoldige Philip José Farmer berørte stadig utenomjordiske og religion i mer eller mindre outrerte fortellinger.

Robert A. Heinlein la lite i mellom når han skildret en heller psykedelisk hippie-Messias fra Mars i Stranger in a strange land.

For å nevne noen.

Om ikke annet bekreftes at temaet går i bane med stadig kortere omløpstid. Noe som flere enn astronomer kan oppleve en og annen pikoparsec pussig. 

SF om middelalderen

Da er vi i ferd med å lande på den fjerde og siste kategorien i serien om science fiction og middelalderen, rett og slett science fiction om ... middelalderen.

For ordens skyld nevnes at dette betyr at det ikke er rom for en av de aller beste science fiction-romanene som er skrevet, selv om den er en sterk og klar allegori om middelalderen. Grunnen er ikke verre enn at den ikke foregår i middelalderen, men i en fremtid etter Den Store Katastrofen.

Det betyr ikke at A Canticle for Leibowitz er en bok du kan hoppe over, hvis du ønsker kred som science fiction-leser.

Men det gjør vi altså her.

I stedet våger vi oss inn i fortellingene som mer direkte inngår i temaet. For dette berører science fiction på flere måter. Skriver man bøker som handler sånn noenlunde om den faktiske middelalderen, blir vi et godt stykke på vei kjent med datidens mennesker som de var, tenkte og levde.

Og da risikerer vi virkelig å møte aliens. Noe som sier atskillig også om vår tid.
 
En av de morsommere romanseriene (spesielt de første bøkene) som finner sted i den virkelige middelalderen (før for mye forkludres), er fortellingene om Conrad Stargard. Han er ikke mindre rådsnar enn andre amerikanere som har reist i tiden, og det kommer godt med når han havner i Polen i 1231, få år før mongolene stormer bane.

Noe han heldigvis har fått med seg fra historietimene.

Første bok i serien er

Leo Frankowski: The Cross-Time Engineer

Siden Frankowski fikk tilbakemelding om at utkastet fremmet hans politiske og livssynsmessige ståsted i overkant tydelig, valgte han å la hovedpersonen stå for til dels motsatte verdier.

Dermed møter vi ingen republikaner eller ateist, men den gode kommunist og katolikk Conrad.

Som nok ligger nærmere Frankowski når han ikke helt klarer å holde seg unna pågående jomfruer på 14, noe som på 1200-tallet får det dramatiske resultat at han må gifte seg.

Conrad bruker heldigvis mindre tid på damene enn på teknologi som kan redde Polen fra barbarene. Til en interessant forandring fra plottet i mye annen fantasy og SF som berører middelalderen, har hans teknologiske innovasjoner stort sett full backing fra Kirken.

Altså en mer enn lettere utenomjordisk opplevelse for mange som lever i det tjueførste århundre.

Mens det ikke er noen grunn til å skjule at Frankowski skriver action uten andre pretensjoner enn å gi leserne en god opplevelse, finnes det andre SF-bøker med større pretensjoner.

Den kanskje mest kjente av disse er

Connie Willis: Doomsday Book

Det er ikke uvanlig å tenke at SF er det motsatte av stor litteratur. Ønsker du å beholde det inntrykket, er dette en fortelling du bør holde deg unna.

En forsker på pestsykdommer stiller inn tidsmaskinen på 1320 for å finne ut mer om Svartedauden. Forskningen blir ikke fullt så nøktern og rolig når hun etter hvert oppdager at maskinen ved en feil har ført henne til 1348.

Til gjengjeld blir det mange varme, sterke og rystende møter med mennesker under en av de verste katastrofene i historien. Det er ikke mye science fiction som i større grad motiverer til å jobbe med Det ondes problem.

Overlever du relativt endeløse telefonsamtaler i en parallelhandling i nåtiden, kan du altså lese verre ting enn Doomsday Boook.

Eller sagt p en annen måte er det ikke tilfeldig at boken vant prestisjontunge priser fra  Nebula via Hugo til Locus Award.

Vi avrunder serien med to fortelinger av samme forfatter.

Michael Flynn: Questiones super Caelo et Mundo

Kanskje er Michael Flynn den forfatteren som mer enn noen, uansett sjanger, har forstått midelalderen, enten vi er opptatt av jordbruk, feudalsamfunn, liturgi, teologi, naturfilosofi eller teknologi.

I novellen (som finnes i denne samlingen) stilles spørsmål om mangt i himmelen og jorden. Oxford-filosofen William av Heytesbury besøker den ikke helt ureflekterte Buridan, rektoren ved universitetet i Paris. Det blir ikke mindre interessante når filosofen Oresme og den unge Albert Sakseren melder seg på.

Basert på egne og andres verker kjent i 1348, samt noen smuler tilsynelatende tilfeldigheter, resonnerer de seg ut av den klassiske aristoteliske bevegelseslæren. Følgen er at de kan kvantifisere hastighet og akselerasjon, med forståelse av treghet og masse. Siden briller nylig er oppfunnet, løsner tilfeldigvis noen linser og ved å sette dem sammen på ulik emåter, oppdager de både teleskop og mikroskop.

Noe som kommer godt med når man skal se nærmere på planeter og utforske en pest som plutselig slår til.

Dette fører til at kretsen foregriper den vitenskapelige og teknologiske utvikling med rundt 300 år. Som seg hør og bør forteller etterordet at kaptein Sir Isaac Newton landet romskipet Buridan på månen i 1682.

Fortellingen fikk ikke uventet Sidewise Award i 2007, for beste alternativnovelle det året.

Det er ikke bare fordi novellen på mange måter kan betraktes som en introduksjon til, eller spinn off fra et større verk, at vi nå avrunder serien med

Michael Flynn: Eifelheim

Flynn kan skrive mer enn noveller. Mens novellen over vant en av de mindre kjente prisene, ble Eifelheim nominert til Hugo, den største prisen som gis innen science fiction.

Fortellingen åpner i et år vi begynner å bli kjent med. 1348 er av mange grunner favorittåret for science fiction om middelalderen.

Merkelige lys og lyder leder opp til en brann i en landsby i Schwartzwald. En moderne historiker forsker på bosetninger i Tyskland og stusser over at det mangler en landsby i et område som etter alle solemerker burde ha en. Tilbake i fortiden oppdager landsbypresten Dietrich noen merkelige vesener i skogen.

Takket være sin studietid i Paris med kretsen rundt Buridan klarer han stort sett å holde hodet kaldt i forsøket på å kommunisere og forstå vesener som minner mer om vannkasterne (eller gargouillene) på landsbykirken enn landsbybeboerne.

Det hele mens svartedauden nærmer seg og ikke alle klarer å holde hodet like kaldt.

Dynamikken mellom fortid og nåtid fungerer bedre enn i Doomsday book. Kapitlene som foregår i nåtiden er nesten like viktige for sluttopplevelsen som kapitlene i fortiden. De blir ikke dårligere av også å fungere som pausemusikk mellom kompakte møter med en fortid som på mange måter er annerledes enn vår tid.

Boken følger lenge en tildels langsom fortellerform, men små og store, mer eller mindre latente konflikter i og rundt landsbyen blir stadig tydeligere, ikke minst i hovedpersonenes indre.

Vi blir kjent med mennesker som på godt og vondt tenker, snakker og handler ut fra en virkelighetsforståelse som ikke akurat er typisk for  jorden i det 21. århundre. Og med andre vesner som tenker, snakker og handler ut fra en virkelighetsforståelse som ikke er typisk for  jorden i noe århundre.

Er du er ute etter å bli kjent med aliens, får du dem altså her i dobbelt porsjon.

Middelalderen som SF

Før vi går til den mest interessante kategorien og dermed lengste posten om middelalderen og science fiction, tar vi turen innom fortellingene som bygger på en riktig fremstilling av middelalderens naturfilosofi.

Med andre ord antikkens.

I denne sjangeren er altså jorden rund og stasjonær. Solen går i bane om jorden, og planetene (eller altså "vandrerne" som ordet betyr) beveger seg med krystallsfærene de er festet til i et strengt ordnet hierarki over jorden.

Dette finner vi f.eks. tydelig i middelalderens mest kjente verk, Dantes Den guddommelige komedien, som vist på tegningen til høyre.

At jorden med den største selvfølgelighet er beskrevet som kuleformet hos Dante, Thomas Aquinas, i det norske Kongespeilet og alle andre tekster som uttaler seg om temaet i middelalderen, gjør ikke påstanden om datidens flatjordstro mindre bisarr i media, lærebøker og populærvitenskap.

I dette verdensbildet er det også slik at under månen er all naturlig bevegelse rettlinjet, mens den over månens krets er sirkulær. Mye henger sammen med evnen til å utnytte de fire elementene, ild, luft, jord og vann.

Og i denne sjangeren er altså alt dette sant. Et godt eksempel og ikke bare fordi det muligens er det eneste, er

Richard Garfinkle: Celestial Matters

I denne alternativhistorien ble Det hellenistiske riket aldri erobret av romerne, men dels konsoliderte seg og dels fortsatte å utbre seg, blant annet ved kolonier på et stort kontinent over havet i vest.


Mye skyldes deres teknologiske overlegenhet. Det begeistrer ikke alle andre riker at hovedpersonen er i ferd med å utvikle skip som kan seile på de himmelske oceaner, ved å utnytte både de jordiske fire elementene og himmelsk materie.

Når boken åpner er vi 900 år etter Alexander den store, i en kald krig med utstrakte sabotasjeaksjoner og attentater mot hovedpersonens utviklingsteam.

Det er ikke unaturlig at motstanderen er det overdådige Midtens Rike som baserer sin teknologi på Xi og Den Himmelske Orden og der metall og tre erstatter jord som element.

Mange vil utvilsomt finne både det ptolemaiske og taoistiske teknobabbelet ukjent. At det til tider mer enn lettere bevisst er gjort uklart og den andre parts teknologi stadig forvirrer de involverte rikene, gjør ikke fortellingen mindre til science fiction.

I morgen går ferden til den største og siste kategorien, SF om middelalderen.

"Middelalderen" som SF

Den andre varianten av science fiction som berører middelalderen (den første finner du her) er fortellinger der typiske myter om middelalderens vitenskap er sanne eller utbrodert på måter som høres sanne ut.

Sjangeren kalles i utvalgte kretser også fantasy om fantasier.

Den mest kjente, beste og så langt muligens eneste fortellingen i denne sjangeren (selv om vi i morgen skal se på en ganske nærliggende variant) er novellen skrevet av 

Philip José Farmer: Sail on! Sail On! (og kan leses her).
 

Farmer pløyer atskillige hstoriske furer når han tar oss ombord hos selveste Columbus, godt utrustet med fartøyer og radiotelegrafister som sender meldinger via engler med bestemte vingelengder på ulike kilokjerubfrekvenser.

Det går som det må.

I morgen reiser vi vestover til Middelalderen som SF.

Science fiction om "middelalderen"

Etter fordraget for en drøy uke siden om Middelalderen i science fiction - og motsatt (eller Gothpunk som det kalles på lyseste Langhus), var det noen som ønsket seg en litteraturliste.

Siden det kan være greit med mer enn titler deles listen over fire blogginnlegg, ispedd noen strøbemerkninger.

Første kategori er Science fiction om "middelalderen" hvilket rett ut sagt er fortellinger basert på vanlige forestillinger om middelalderen, altså stort sett feilaktige.

Det betyr ikke at bøkene er dårlige, men at de tross årstall og åsted enten ikke foregår i middelalderen eller i avkroker som ikke er spesielt typiske for annet enn avkroker, enten de er rimelig seriøst ment eller er parodier.

Første tittel er ikke til å unngå.

Mark Twain: A Connecticut Yankee in King Arthur's Court

En amerikaner fra 1800-tallet havner i England på 400-tallet og møter analfabeter med dårlige tenner styrt av en enda verre kirke som hardnakket står fast på at jorden er flat. Hans overlegenhet viser seg ikke minst ved at han spår solformørkelse og bygger ut telefonnett.

Og dermed er heller ikke neste til å komme forbi. 

Don Rosa: The Once and Future Duck

Ender fra 1900-tallet havner i England på 400-tallet og møter krigerske analfabeter  i en puslete landsby, hvorav en går under navnet Arthur.

Endene er ikke veldig overlegne før Petter Smart kan trå til.

Ikke alle vil bli like overrasket over tredje tittel, særlig ikke etter første.

 L. Sprague du Camp: Lest Darkness Falls

En amerikaner fra 1900-tallet havner i Roma på 500-tallet og forstår han må redde innbyggerne (inkludert kristne som føler seg forfulgt fordi folk med annen teologi ikke forfølges) fra den grimme general Belisarius på vei fra keiseren i Konstantinopel.

Hans overlegenhet viser seg ikke minst ved at han bygger ut et telegrafnett.

Siste tittel i denne runden er fra en klassisk forfatter av romopera.

Poul Anderson: High Crusade

Et gedigent romskip lander blant engelske korstogsriddere på 1300-tallet. Tilsynelatende lett match, men elektromagnetiske pulser har ikke påvirket jordens forsvarsevne. Resultatet blir ikke bedre av å undervurdere riddernes logikk og langbuer. Snart er romskipet og piloten krigsbytte og når ridderne oppdager at utenomjordiske ikke er gode katolikker, reiser de ut i rommet på korstog.

Moralen er som i Tarzan-bøkene at engelskmenn ikke er til å spøke med, rådsnare og ressurssterke som de er i alle situasjoner. 

Anderson bommer ikke på så mye og det er lett å tilgi en som kommer fra Billy Grahams hjemland for å tro at de klassiske korstogene også var misjon. Eller for ikke å aspirere til nobelprisen.

I morgen aspireres til temaet "Middelalderen" som SF.

Gothpunk

Da er tiden kommet for Fantastisk lørdag, det årlige minnearrangementet for Johannes H. Berg.

Skulle du være i tvil om hvem vi snakker om, er det altså  hovedmotoren i norsk science fiction og fantasy-miljø frem til hans alt for tidlige bortgang for ti år siden.

Johannes brant sitt lys i mange ender. Han var en ustoppelig foredragsholder og fanzineforfatter, og langt over snittet aktiv som deltaker og ikke minst arrangør av et utall møter og kongresser knyttet til science fiction-foreningen Aniara og rolle- og brettspillforeningen Ares.

Det er ikke tilfeldig at han også var en av grunnleggerne av Norges Tolkienforening og konsulent for tekstingen av Ringenes Herre-filmene på norsk.

Siden han gikk bort har én dag i året vært satt av til arrangement som i stadig større grad er blitt en festival, med fra 40-100 deltakere.

Fra programmet som er lagt ut her, kan nevnes

1430: Det beste av de beste.
Hvilke SF- og fantasybøker fra de siste årene bør du absolutt få med deg, og hvorfor?  Kjartan Lindøe og Anette Lauen Borg i prat med hverandre og publikum.

1600: Middelalderen i science fiction - og motsatt.
Bjørn Are Davidsen om middelalder-SF fra Roger Bacon til Michael Flynn.

Det er til og med laget et kort lite oppslag om sistnevnte foredrag.

Og så er det selvsagt anledning til å kjøpe begge bindene av Minneboken for Johannes.

Som så ofte sier arrangørene det som trengs å sies:

Kom på Samfunnshus Vest lørdag 4. oktober for å treffe hyggelige med-fans og opplev et tettpakket program med science fiction og fantasy. Arrangementet er gratis.

Hvilken doktor?

Siden så mange ungdommer knuffer og knuger for å høre aller seneste nytt om nytt og gammelt om Doctor Who, er det bare finne fram nærmeste tidsmaskin og stille seg i køen til Oslo torsdag 24.10.

Anledningen er ikke noe mindre enn at science fiction-foreningen Aniara har Doctor Who-kveld på Chateau Neuf.

I følge forhåndsomtalen er det slik at

23. november 1963 ble første episode av Doctor Who sendt. Nå, 50 år senere, er serien mer populær enn noen gang.

Hvilken doktor er din favoritt? Er den nye eller den gamle serien best? Det blir innledning av Bjørn Are Davidsen, og deretter snakker vi om alt som kan diskuteres om Doctor Who. Alle fans av Doctor Who og alle andre interesserte er velkomne.

Denne tjuvstarten på 50-årsjubileet skjer i Jan P. Syses sal som du finner ved å ta tidstunnelen gjennom BokCaféen.

Hjortefot i steampunkland

Siden det knapt er måte på hva som befinner seg av bits og (la meg legge til) bytes på en stadig større Kindle, kan det tilstås at et av strandprosjektene muligens kanskje kan være å gå gjennom en av  protosteampunkbøkene på markedet.

Og hvem andre kan ha skrevet en sånn på 1800-tallet enn mannen bak selveste Hjortefot, med andre ord Edward S. Ellis.

Boken har fått den dampende tittelen The Huge Hunter, or The Steam Man of the Prairies.

Ut fra omslaget å dømme kan dette bli både det ene og det andre.

Ikke vet jeg mye om den, den er sikkert en god gammel røverroman for den type ungdom som ikke lenger finnes, men den foregår på prærien, det kan dukke opp indianere og det er steam både her og der.

Svømmer man i penger som meg, har man alltids råd til å svi av 0.00 dollar.

Mer minnerydning

Da var andre bind av Minneboken for Johannes H. Berg levert til trykk.

Første bind kan du lese om her.

Det har vært en gjort en imponerende innsats fra flere, særlig den såkalt ... assisterende redaktørs side for å få dette ferdig i tide til årets Arcon.

Mer formelt er det altså følgende bok vi snakker om: 

Boken med det fengende ISBN-nummeret er en bred presentasjon på drøyt 200 sider av Johannes' betydning for utviklingen av norske rolle- og brettspillmiljøer, oversettelsen av Dungeon & Dragons, rollespill som Terrorist (før og etter 9/11) og Skatten på Krokodilleøya (begge grundig presentert med regler, rollefigurer, kart osv.).

Og så kan vi slenge i kurven stoff om hans Tolkien-oversettelser, artikler om SF i tegneserier, akademiske analyse av det norske flaggets historie og atskillig annet (inkludert mange av minneordene ved hans alt for tidlige bortgang i 2004), slik det fremgår av den noe mer pedagogisk oppsatte innholdsfortegnelsen under (hvis du lurer på hva i all verden illustrasjonen forestiller).
 

Boken vil lanseres og kunne kjøpes, og/eller avhentes av alle som har forhåndsbestilt, på spillkongressen Arcon som åpner på Sogn videregående skole i Oslo førstkommende fredag.

Spillets regler er enkle: Still deg i køen til nærmeste mail- og bankkonto og bruk den styrke og de ferdigheter og ressurser du er oppsatt med til å bestille mens du sikrer at du har 250 statlige og staslige norske kroner i reserve for hvert av bindene du ønsker.

Oppdatert 17.06.: Mer konkret info om bestilling her.

Klart for Clarke

Skulle du trenge en pause på onsdag er det dårligere alternativer enn å stikke innom Det norske studentersamfund førstkommende onsdag 25.04. klokken 18:15 i Lillesalen.

Selv om det ikke helt skal legges skjul på at det er undertegnede som har foredrag.

Og temaet er selvsagt den store, muligens den største, science fiction-forfatteren, Arthur C. Clarke.

Hva ellers?

Vi snakker dermed om hjernen og hjertet bak bøker som En romodyssé 2001 (for ikke å si filmer), Childhood's End og Rendevous med Rama, samt et utall andre romaner, et enda større utall noveller og heller ikke direkte mangel på mer futuristiske visjoner i sakprosa.

Hva handler så dette om? Hvilken betydning har han hatt ? Er noe av Clarke verdt å lese i dag?

Fasiten kommer onsdag.


Sir Arthur C. Clarke comments on extraterrestrials from Hao Li on Vimeo.

Uten kristendom...

Mot populærkulturen kjemper selv Dekodet forgjeves.

Selv om det nok er et kvart snes etter to med lag av ironi her. Slikt forstår jo ikke ungdommen.

SFX-press

Et av bladene som oftest finner veien til min sekk, for ikke å si til kledelige bæreposer merket Narvesen, er det britiske science fiction-magasinet SFX.

Som altså er en rimelig oppegående og mangfoldig publikasjon om nye og gamle klassikere og kalkuner innen TV og film, tegneserier og romaner.

Ikke minst løfter det hverdagen når spaltister ikke akkurat skjuler sin forkjærlighet for G.K. Chesterton, som SF-forfatteren David Langford.

Imidlertid er det én side ved bladet som av og til gir meg litt kognitiv dissonans. Vi snakker da selvsagt om forsiden.

Og det verste er at de kommersielle krekene i redaksjonen avgjort utnytter dette til det fulle. Dette har resultert i noen ... interessante episoder.

En gang stakk jeg innom McDonalds med et blad i hånden for å spise og lese i lettere full fart. Jeg bestilte og la bladet på disken mens jeg betalte og ventet på kaloriene. 

Forsiden så omtrent slik ut.

Eller kanskje mer som til høyre.

Muligens tenkte noen av foreldrene eller femtenåringene bak meg på jobb eller oppussing.

Men de fleste tenkte nok sitt. Et under at ikke noen ringte politiet.

Eller kanskje jeg skal være glad for at etaten hadde andre prioriteringer.

Livat på Venus og Mars

Det begynner å bli noen uker siden Edgar Rice Burroughs (1875-1950) dominerte bestelgerlistene, men hans figurer og fantasiverdener synes aldri å gå helt av moten.

For de som nå gnir seg i hodet kan røpes at vi snakker om skaperen av Tarzan og en rekke andre populærkulturelle ikoner, enten du har hørt om dem eller ei. På veien mot jubileumsbrølet for Tarzan i 2012 skal vi dermed ta noen runder innom noen av landskapene som Burroughs befolket.

Blant de mer eksotiske er skjønne prinsesser og vågale eventyrere (det er sjelden omvendt) på Venus (Amtor på Burroughsk) og Mars (Barsoom).

I det hele tatt går fortellingene om John Carter (som altså er filmaktuell) og Carson Napier den mer kjente Tarzan en heller høy gang, selv om de med sin større fremmedhet ikke er like lette å leve seg inn i eller filmatisere.

Dermed er det en fornøyelse i en tid der Burroughs selv er lite produktiv at en av de mer skriveføre (for ikke å si kjappe) og mangfoldige SF-forfatterne, S.M. Stirling, har tatt over tastaturet, så langt i The Sky People (2006) og In The Courts of The Crimson Kings (2008).

Sovjet og USA har under romkappløpet tidlig på 60-tallet oppdager at Mars og Venus er bebodde. Det gir ikke uventet sterke incentiver til bemannede romferder de neste par tiårene mot 1980-tallet der handlingen utspiller seg.

Avstand og logistikkutfordringer gjør det vanskelig med erobring, i hvert fall på kort sikt. Fokus er i stedet på å etablere gode forbindelser med lokale menneskearter (som pussig nok, og som det gjøres et nummer av i bøkene, synes å være biologisk knyttet opp mot jordens evolusjon), når man ikke sliter med renkespill og rovdyr.

Vi kan likevel ane trekk fra England og Frankrikes kamp om brohoder i Nord-Amerika tidlig på 1700-tallet.

Stirlings mangler som vanlig ikke ressurssterke helter, ramsalte skurker eller beskrivelser av hvordan utnytte og utvikle teknologi i primitive omgivelser med korte tidsfrister og lunter. Ikke minst er det alltid nyttig å lære hvordan dinosaurer kan styres med praktisk plasserte implantater.

Ikke uventet får vi også mer militaristiske vinklinger, eller i det minste knytninger til militæroperasjoner. Heldigvis slipper vi de i overkant sadistiske avsnittene fra flere av skrekkregimene Stirling ellers skildrer med om- og uhyggelighet, som det sørafrikanske dystopiske Draka-dominatet.

I stedet kastes vi inn i fargerike og farefulle ferder med ganske så spenstige personer, og ikke bare takket være lavere tyngdekraft. Stirlings evne til å smi historier ut av ermet og sære premisser er i det hele tatt formidabel.

Begge bøkene er verdt et besøk, men skulle man velge kun den ene, og da ikke i blinde, måtte det være den andre. Som hos Burroughs er det atskillig mer storslagent og romantisk over den døende planeten Mars enn den livskraftige Venus.

Hva nå det forteller oss om livet - eller forfattere.

Enkelte stjerner i sikte og annet

Siden det muligens er enkelte som ikke er fullt så opphengte som enkelte andre i tøv og tant om vitenskap og historie, er det muligens enkelte som setter pris på at vi setter kursen i enkelte andre retninger.

Som mot stjernene.

Vi gleder oss selvsagt til at Ringenes Herre-filmene kommer på Bluray i sommer, og noterer oss med enkelte tilløp til glede at enkelte andre tilbud på samme format dukker opp, som på Star Wars.

Og da er jo det naturlige spørsmålet, skal vi kjøpe dette stykkevis eller helt?

Valget er ikke veldig vanskelig.

Maigret i Matrix

Ny krimanbefaling, siden påsken er kommet et umiskjennelig stormskritt nærmere.

Denne gangen trekker vi Alastair Reynolds ut av hyperspace, og ikke bare fordi han var æresgjest på Norcon 2011 for en drøy uke siden. Grunnen er rett og slett at vi har å gjøre med en mer enn lettere hardkokt teknogal  SF-forfatter av romoperaer  som har begått en mer enn lettere hardkokt klassisk krim.

Og da kan det nesten ikke bli mer klassisk enn å legge handlingen til en mer enn lettere noir Paris på 1950-tallet.

Uten at han egentlig forlater SF-sjangeren. Hverken mer eller mindre lettere.

I Century Rain forener Reynolds det beste av flere verdener. Jordnære skildringer av Paris veksler med alternativhistorie og horror i en kledelig skjult teknothriller på vei mot apokalypsen.

En dame med litt underlige vaner faller ned fra en balkong i en leiegård i Paris. En jazzmusiker og detektiv tar oppdraget når politiet henlegger saken. Parallelt - eller rettere sagt noen hundre år inn i fremtiden - forsøker en arkeologisk ekspedisjon  å hente ut rester fra et Paris som er ødelagt av en katastrofe som la jorden øde.

Mens detektiven finner stadig flere tegn på at fallet ikke var en ulykke, tyder ting fra fremtidshistorien på at ting ikke er helt som de virker.

Kort sagt et ytterst lesverdig møte med Maigret i Matrix.  Uten at hovedpersoner eller lesere gis anledning til å rømme inn i noen drøm.

Boken er så langt et engangstilfelle i Reynolds produksjon som ellers har en tendens til å falle mer enn lettere hodestups inn i technobabbel og galaktiske scenarier.

Vi får kort sagt håpe at Reynolds vender tilbake til åstedet snarest.

Forbuden frukt

I regntiden er det vanskelig å tenne brannfakler, men det forhindrer ikke at enkelte forsøker.

Martin Lagerholm lar seg i hvert fall ikke skremme i Svenska Dagbladet. Han starter med noen anslag av oppgjør med alle som koketterer med å omfavne popkunsten, underforstått på bekostning av Kunst med stor K.

Är det i dessa tider av gränslös fördragsamhet med det skamliga, och i ett kulturklimat som tenderar att omvandla vilket skit som helst till guld, över huvud taget möjligt att ägna sig åt äreräddningar? Går det längre att uppröra sin omgivning med förbjudna läsfrukter och andra ”guilty pleasures”? 

Spørsmålet er rimelig godt stilt, og bidrar til ett og annet stikk i min kunsteriske samvittighet, enten vi snakker om tidbruk eller støtte av talenter. Likevel er det ikke til å komme forbi at jeg har atskillig empiri på at det fortsatt går an å sjokkere med forbudne frukter fra tegneserier, TV-serier og tangenttraktører.

Har vi inte nått den punkt där det snarare är Kallimachos än Kalle Anka, Timon av Athen snarare än Tintin, som är i behov av upprättelse?

Utvilsomt er Donald og etterhvert Tintin, samt andre rimelig selgende serier, blitt såpass mainstream at det ikke akkurat gir kulturell kred å tilkjennegi sin fascinasjon for historiene (eller i hvertfall for de som er laget av noenlunde oppegående tegnere og fortellere).

På den annen siden sitter det nok fortsatt litt inne å vedgå at jeg har tilbrakt deler av ferien med forbudne frukter som Aristoteles og Aquinas. Og aldri har lest en side av Larsson eller Knausgård.

Utmanar man inte offentlighetens tolerans för det avvikande i högre grad genom att stolt tillkännage att man läser Racine på originalspråk än att man ogenerat bejakar konsumtionen av pornografi, hopplöst pretentiös symfonirock från 70-talet, undermåliga amerikanska sitcoms eller hötorgskonst? Laissez faire! Everything goes!

Vel, fortsatt sjokkerer symforocken i enkelte kretser. Noen kaller den til og med håpløs pretensiøs.

Men visst finns det ännu anledning att principfast försvara ett och annat mot spridda angrepp. En inom litteraturvetenskapen och den gängse kritiken länge försmådd genre, science fiction, behöver vid det här laget kanske inte längre äreräddas, men i något högre grad uppmärksammas för sina ofta fantasifulla och hänförande motiv. Ett bra exempel på detta är Doris Lessings ”Canopus i Argo”, en ”social science fiction” i fem delar, och med framsynta titlar som ”Giftermålen mellan zonerna tre, fyra och fem” och ”De känslosamma agenterna i imperiet Volyen”.

Så avgjort. Selv om jeg har opplevd at enkelte SF-fans kan riste på hodet over at jeg leser noe så lowbrow som Peter Hamiltons monstermaster. Eller at litteraturkritikere forelsker seg i Doris Lessing.

Likevel må jeg nok tilstå noen forsøk på å lese omtalte verk. Jeg er av de jevne SF-leserne som ikke akkurat jublet over den første av disse bøkene for vel 30 år siden. For de minner litt vel ofte, stort sett hele veien, mer om parodi enn om SF.

Lessing bruker ikke science fiction, hun misbruker.

Nå betyr ikke det at alt som skrives av SF er stor litteratur. Det er noen lysår mellom gullkornene der som i andre sjangere. Lessings tabbe er imidlertid at hun er mindre interessert i fantastiske fortellinger enn i å formidle - til dels overtydelige - politiske, moralske og religiøse kjepphester.

Bøker blir sjelden bedre av forfattere som ikke behersker sjangeren. Lessing har dessverre ikke forstått at god SF (TM) må være storslagen, gripende, tankesprengende og/eller intenst spennende. Det holder ikke å snakke om planeter og galakser, fremtid og sivilisasjoner. Vi må teleporteres ut av hverdag og vanetenkning.

Men kjenner leserne ikke sjangeren, kan det være noen lar seg bedra til å tro at Lessing løfter SF over i et "ekte" litterært univers. Kanskje er det forklaringen på at Lessing går bedre hjem hos politisk engasjerte litteraturanmeldere, enn hos de som er glad i SF.

Dermed forblir forfattere som Dan Simmons, Ian M. Banks eller Neal Stephenson sjelden mer enn guilty pleasures for noe så skammelig som SF-fans.

Lagerholm skal ha noen rakettrinn med ros for innledningen og innfallsvinkelen. Men valget mellom Doris og Donald er ikke... veldig vanskelig.

Takk til Per Chr. Jorgensen for tips.