fredag 13. august 2010

Forbuden frukt

I regntiden er det vanskelig å tenne brannfakler, men det forhindrer ikke at enkelte forsøker.

Martin Lagerholm lar seg i hvert fall ikke skremme i Svenska Dagbladet. Han starter med noen anslag av oppgjør med alle som koketterer med å omfavne popkunsten, underforstått på bekostning av Kunst med stor K.
Är det i dessa tider av gränslös fördragsamhet med det skamliga, och i ett kulturklimat som tenderar att omvandla vilket skit som helst till guld, över huvud taget möjligt att ägna sig åt äreräddningar? Går det längre att uppröra sin omgivning med förbjudna läsfrukter och andra ”guilty pleasures”? 
Spørsmålet er rimelig godt stilt, og bidrar til ett og annet stikk i min kunsteriske samvittighet, enten vi snakker om tidbruk eller støtte av talenter. Likevel er det ikke til å komme forbi at jeg har atskillig empiri på at det fortsatt går an å sjokkere med forbudne frukter fra tegneserier, TV-serier og tangenttraktører.
Har vi inte nått den punkt där det snarare är Kallimachos än Kalle Anka, Timon av Athen snarare än Tintin, som är i behov av upprättelse?
Utvilsomt er Donald og etterhvert Tintin, samt andre rimelig selgende serier, blitt såpass mainstream at det ikke akkurat gir kulturell kred å tilkjennegi sin fascinasjon for historiene (eller i hvertfall for de som er laget av noenlunde oppegående tegnere og fortellere).

På den annen siden sitter det nok fortsatt litt inne å vedgå at jeg har tilbrakt deler av ferien med forbudne frukter som Aristoteles og Aquinas. Og aldri har lest en side av Larsson eller Knausgård.
Utmanar man inte offentlighetens tolerans för det avvikande i högre grad genom att stolt tillkännage att man läser Racine på originalspråk än att man ogenerat bejakar konsumtionen av pornografi, hopplöst pretentiös symfonirock från 70-talet, undermåliga amerikanska sitcoms eller hötorgskonst? Laissez faire! Everything goes!
Vel, fortsatt sjokkerer symforocken i enkelte kretser. Noen kaller den til og med håpløs pretensiøs.
Men visst finns det ännu anledning att principfast försvara ett och annat mot spridda angrepp. En inom litteraturvetenskapen och den gängse kritiken länge försmådd genre, science fiction, behöver vid det här laget kanske inte längre äreräddas, men i något högre grad uppmärksammas för sina ofta fantasifulla och hänförande motiv. Ett bra exempel på detta är Doris Lessings ”Canopus i Argo”, en ”social science fiction” i fem delar, och med framsynta titlar som ”Giftermålen mellan zonerna tre, fyra och fem” och ”De känslosamma agenterna i imperiet Volyen”.
Så avgjort. Selv om jeg har opplevd at enkelte SF-fans kan riste på hodet over at jeg leser noe så lowbrow som Peter Hamiltons monstermaster. Eller at litteraturkritikere forelsker seg i Doris Lessing.

Likevel må jeg nok tilstå noen forsøk på å lese omtalte verk. Jeg er av de jevne SF-leserne som ikke akkurat jublet over den første av disse bøkene for vel 30 år siden. For de minner litt vel ofte, stort sett hele veien, mer om parodi enn om SF.

Lessing bruker ikke science fiction, hun misbruker.

Nå betyr ikke det at alt som skrives av SF er stor litteratur. Det er noen lysår mellom gullkornene der som i andre sjangere. Lessings tabbe er imidlertid at hun er mindre interessert i fantastiske fortellinger enn i å formidle - til dels overtydelige - politiske, moralske og religiøse kjepphester.

Bøker blir sjelden bedre av forfattere som ikke behersker sjangeren. Lessing har dessverre ikke forstått at god SF (TM) må være storslagen, gripende, tankesprengende og/eller intenst spennende. Det holder ikke å snakke om planeter og galakser, fremtid og sivilisasjoner. Vi må teleporteres ut av hverdag og vanetenkning.

Men kjenner leserne ikke sjangeren, kan det være noen lar seg bedra til å tro at Lessing løfter SF over i et "ekte" litterært univers. Kanskje er det forklaringen på at Lessing går bedre hjem hos politisk engasjerte litteraturanmeldere, enn hos de som er glad i SF.

Dermed forblir forfattere som Dan Simmons, Ian M. Banks eller Neal Stephenson sjelden mer enn guilty pleasures for noe så skammelig som SF-fans.

Lagerholm skal ha noen rakettrinn med ros for innledningen og innfallsvinkelen. Men valget mellom Doris og Donald er ikke... veldig vanskelig.

Takk til Per Chr. Jorgensen for tips.

11 kommentarer :

Øystein sa...

Interessant! Dette er kanskje eit godt høve å stå fram som litteraturvitar med komplett samling norske Don Rosa-historiar (altså tidenes Donald-fortellar) sirlig sortert i boksar (rett nok: side om side ved Ovid, Tykudid og Athanasius)? Og for godt mål er eg i smug hekta på star trek: voyager. I forlengelsen av det: kan du tilrå eit par spennande sf-bøker?

Bjørn Are sa...

Mange takk!

Alle litteraturvitere med komplett Don Rosa-samling har høy kulturell kred i mitt univers.

Og gøy med Voyager. Skal du imidlertid få med deg én ST-serie med høyde og dybde, kommer du ikke utenom Deep Space Nine, en serie som tar seg veldig opp etterhvert, særlig etter andre sesong. De to første er sånn noenlunde på høyde med Voyager.

Så var det disse SF-bøkene.

Hvis det du er ute etter primært er spennende, tror jeg det meste egentlig kan anbefales siden det er hva sjangeren er mest kjent for.

Hvis du derimot vil noe med aspirasjoner (og spenning) anbefales følgende:

Hyperion-serien av Dan Simmons, en av de få SF-forfattere som i Akademiets beste stunder kunne vært nominert til Nobel-prisen.

Snow Crash av Neal Stephenson - forrykende, fascinerende og småfilosofisk.

Hva som helst av Peter Hamilton (en av de den mest storslagne og stortenkte for tiden).

Hvis det mer er klassikere fra seneste femti år du er ute etter, kan anbefales Ringworld av Larry Niven - ganske så tankestrekkende i likhet med resten av Nivens bøker fra 70-tallet.

Ellers har vi jo alltids forfattere som Arthur C. Clarke (Childhood's End holder fortsatt, i likhet med mye annet av hans skriverier fra 50- og 60-tallet).

Men her finnes altså mangt. Det er litt avhengig av hva du egentlig ønsker og/eller trigger på.

Øystein sa...

Takk for mange tips. Eg prøvde å begynna ein gong på Deep Space, men synest nesten han vart litt for "jordnær" i forhold til voyager og tng. Men kanskje eg skulle ha hoppa rett på sesong 3? Når det gjeld kva som spesielt interesserer meg i SF er "androider" eit viktig stikkord. "Bicentennial man" var skjellsettande. Eg tek meg den fridomen å linka til eit blogginnlegg frå eigen blogg der eg sa litt om det temaet: http://hovudsaker.wordpress.com/2007/08/08/om-science-fiction/

Kee sa...

Hvis skjæringspunktet mellom maskin og menneske er interessant må jeg få lov å fremheve Asimovs robot og foundation serier. Klassisk sf, om enn litt gammeldags i formen.

Bjørn Are sa...

Øystein:

DS9 blir etterhvert svært lite jordnær. Vi beveger oss både inn i en helt annen galakse (litt sånn Voyager-smak, der) - DS9 ligger tross alt ved et ormhull - og inn på lettere metafysiske og religiøse plan som ikke er direkte fremtredende i de andre seriene.

Det hører med at vi også får de mest storslagne kampscenene med flest romskip og slik i noen ST-siere. Alt med mye lun humor, varme og løpende intriger og injokes på selve romstasjonen.
Til og med Q dukker opp i en og annen episode.

Så dette med androider (spennende blogg du har, forresten;-). Jeg er enig i at det er et sentralt og interessant tema i SF, men kanskje ikke det mest sentrale eller interessante, selv om smak og behag kan være ulike.

I DS9 er det formskifteren Odo som har "Data-rollen", og han er ikke android i normal betydning av ordet, men har ved sin alien-bakgrunn evnen til å se ting i helt andre perspektiver enn oss.

Og det er nettopp dette med muligheten for perspektivskifter som er noe av det flotte med sjangeren, IMHO.

Skal du lese mer om roboter, androider og slik, anbefales selvsagt Stanislaw Lem og Kyberiaden (The Cyberiad). Og det aller aller meste av Lem forøvrig - en annen SF-forfatter som Akademiet burde ha sett nærmere på.

Bjørn Stærk sa...

Jeg likte Shikasta av Doris Lessing veldig godt, og jeg kommer definitivt fra SF-siden av leserne hennes.

Men du har helt enig i at folk med snevre Litteratur-definisjoner i blant gjør noen merkelige valg når det gjelder hva slags SF som skal slippe inn i varmen.

Samtidig er vel din definisjon av God SF egentlig å redusere det til space opera? Det _må_ ikke være storslagent.

Mine tips: Philip K. Dick skrev mye om androider. Alfred Bester skrev lite men slagkraftig. Må nesten nevne DS9-nemesisen Babylon 5. Og vanvittig mye bra science fiction er skrevet i kortform, så gå på jakt etter noen gamle antologier.

Bjørn Stærk sa...

Btw, her er en anmeldelse av Shikasta jeg skrev en gang: http://max256.bearstrong.net/2008/11/30/and-here-we-all-are-together-here-we-are/

Oddbjørn sa...

Såg nettopp ferdig DS9 (torsdag). Totalt sett synes eg det var veldig bra, men den når likevel ikkje opp på topp på lista mi over SciFi-seriar. Eg likar både Babylon 5 og Battlestar Galactica betre.

Nå har eg ikkje sett så veldig mykje Star Trek elles - Wrath of Khan, eit par Next Generation epsiodar og dei tre første episodane i den originale serien - men eg synes det er litt vel monge temmeleg søkte konsept i enkelte episodar i Star Trek. F.eks. alle dei ulike måtane å gå tilbake i tida på, alternative univers osv. Generelt sett er eg veldig skeptisk til overdreven bruk av tidsreiser og alle dei logiske problema som dette medfører. (Eg kan muligens gjere unntak for Doctor Who ;) )

Har forresten fått første sesong av Enterprise, så eg reknar vel med at skal begynne å sjå den snart. Men først vil eg nok sjå litt Smallville; og eventuelt litt Stargate SG-1.

Bjørn Are sa...

Bjørn:

Det som ble etterlyst var spennende SF, og der ramset jeg opp en del, samtidig som jeg delte noe av hva som gjør SF-sjangeren så bra/genial IMHO.

Det jeg nevnte var forøvrig ikke bare space opera, Snow Crash er avgjort cyberpunk og Simmons er vel egentlig litt av hvert, fra Chaucer til Keats.

Hadde spørsmålet vært f.eks. "litterær SF" burde vært nevnt alt fra Lewis og LeGuin til Delany.

Det finnes i det hele tatt mangt.

B5 skrøt jeg ellers ganske mye av i min gjennomgang av TV-serier i fjor. Men akkurat denne gang oppfattet jeg at Star Trek var temaet;-)

Bjørn Are sa...

Oddbjørn:

Ja, B5 er bedre (ihvert fall sesong 1-4) og BG minst på høyden, selv om den muligens mest vinner på en langt mer oppdatert effektbruk og fortellerteknikk.

Hadde du sett mer Star Trek, ville du ellers oppdaget at DS9 muligens er den beste av ST-seriene også når det gjelder tidsreiser og denslags. Både Voyager og Next Generation har en rekke overcheesy episoder som DS9 holder seg for gode til.

Enterprise vinner ellers (som BG) mye på moderne effekter og fortellingsteknikk, men har langt fra den visjonære/filosofiske/gigantiske vinklingen og tråden som vi møter i DS9. Mange bra episoder, særlig i de to siste sesongene (men du bør helst ikke se aller siste episoden, trust me).

Bjørn Stærk sa...

Jo, og den tredje, mindre kjente, store space opera-serien fra 90-tallet: Anime-serien Legend of the Galactic Heroes. Spesielt anbefalt for de som er lei av søkte konsepter. Finnes ikke tekstet på DVD, så den må Graves Frem, men det er verdt det.