Realitetsforståelser

Nå som tåregassen er drevet bort, er det godt å se at det store fakkeltoget for fred forløp fredelig.

Men ikke overraskende.

Dermed var det med en viss undring å observere Dagsrevyens reporter som i går kveld spurte en av arrangørene av fakkeltoget om man ville klare å unngå bråk.

Spørsmålet vitner vel mest om manglende realitetsforståelse. Hvem skulle reagere aggressivt overfor en demonstrasjon som så tydelig markerte avstand til Israels krigføring? Det er dessverre ikke mye gangsyn igjen hvis noen skulle tro at Med Israel for Fred eller israelsvenner fra bedehus og norske frimenigheter, ville sende fyrverkeri, tomater og egg, for ikke å si rope nazislagord, mot lovlige fakkeltog.

Til gjengjeld er det gledelig, men ikke overraskende, at pøbelstrekene fordømmes så klart, tydelig og umisforståelig, enten vi snakker om Islamsk råd eller Frp.

Selv om de som står bak ikke har for vane å lytte til slik.

Hamas trenger krigen

Det er den palestinske menneskerettsaktivisten Bassem Eid som sier dette i hovedoppslaget på forsiden av dagens papirutgave av Vårt Land.

Dermed er det selvsagt dobbelt dumt av Israel å la seg rive med. Onde sirkler er sjelden gode.

Eid har forøvrig lenge reagert ikke bare på Israels politikk, men generelt på hvor dårlig stilt det er med menneskerettighetene i Midtøsten, ikke minst i Palestina.

Det er i det hele tatt grunn til å arrangere ett og annet fakkeltog for menneskerettigheter for arabere - i arabiske land. Man trenger imidlertid ikke å være utpreget klarsynt for å se at dette sitter langt inne hos de som er mest ivrige på slike tog.

Som så ofte er det dessverre lettere å aksjonere mot Israel enn for mennesker.

Og, nei, jeg ser fortsatt ingen løsning på konflikten.

Skrullinger

Dessverre har Israel stilt seg - og er blitt stilt - i en tap-tap-situasjon der ihvertfall ikke jeg (tross min brede erfaring med internasjonal fredsmegling) ser noen løsning.

Ikke minst når man står overfor en motstander som Hamas og deres beryktede charter fra 1988, med et

paranoid jødehat man ikke har sett hos noe statsbærende parti siden Hitler-Tyskland. Og skylden for andre verdenskrig ligger ikke hos Hitler, men hos jødene: «De stod bak andre verdenskrig, som medførte at de gjorde stor økonomisk gevinst på våpenhandel og som la grunnlag for opprettelsen av staten deres.»

Ifølge Hamas-charteret stod jødene også bak den franske revolusjonen, første verdenskrig, opprettelsen av FN, den kommunistiske revolusjon «og de fleste revolusjoner vi har hørt og hører om».

Jødene har brukt sine penger til å «starte hemmelige forbund, som Frimurerne, Rotary-klubber, Lions og andre i ulike deler av verden med formål å sabotere samfunn og nå sionistiske mål».

«Det pågår ingen krig noe sted uten at det har en finger med i spillet,» heter det videre.

For å «dokumentere» sionistenes onde plan om verdensherredømme, viser Hamas-charteret til «Sions vises protokoller». Dette skriftet ble først publisert i Russland i 1905 og utgir seg for å vise en hemmelig plan om jødiske verdensovertagelse. Det ble raskt klart at dokumentet var falskt, men det ble likevel brukt for å begrunne jødeutryddelser både i Russland og senere i Tyskland og andre land.

Man kan sikkert argumentere for at dette charteret - og hele Hamas - et stykke på vei er et produkt av en idotisk og paranoid politikk fra Israels side, men uansett er det naivt å tenke at Hamas vil si nei til Sharia-lover og en ekstrem islamisme, om Israels skulle avslutte krigføringen på Gaza.

Vi finner også den oppfatningen at Hamas er blitt fredeligere og mer pragmatisk, ikke minst blant fredelige og pragmatisk innstilte, men jeg har nå mine tvil om hvor dypt dette sitter - for å si det mildt.

Uansett står vi igjen med spørsmålet om hvordan i all verden denne konflikten kan løses. En ting er å gi opp hele Israel-prosjektet og heller gi innbyggerne asyl i Norge (en tanke som nok vil avsløre hvor mange som er vennlig innstilte til jødiske grupperinger), noe annet hvis ett av premissene er at det skal være rimelig trygt for Israel som stat de neste par hundre årene.

Bruk ikke mer enn tusen ord.