Trasig humanisme

Siden Dan Brown har bidratt til å popularisere transhumanisme, kan det være greit med noen trassige tanker om den mer trasige siden av honnørordet humanisme.

Eller mer presist om den romantiske lengselen etter å skape oss om til noe som er bedre.

Og bedre høres jo ut som bra, ikke sant? 

Bortsett fra det aldri så lille forbeholdet at vi ikke vet helt hva det å være bedre betyr eller hva det krever at vi gjør mer eller mindre av eller hvordan vi skal komme dit eller hvordan vi kan vite om vi er kommet dit.

Noe som er på linje med å ønske å bli mer ijkri, siden det er en bedre bokstavrekkefølge enn kriji. Eller yiutyhumanisme, siden det avgjort er bedre enn uiytyhumanisme.

Synes du likevel transhumanismen er en god idé, kan denne lille Poe-pastisjen om da Chesterton fant Overmennesket, være opplysende.

En liten smakebit kan sikkert smake.

I reached the door towards the twilight, and it was natural that I should fancifully see something dark and monstrous in the dim bulk of that house which contained the creature who was more marvellous than the children of men. 

When I entered the house I was received with exquisite courtesy by Lady Hypatia and her husband; but I found much greater difficulty in actually seeing the Superman, who is now about fifteen years old, and is kept by himself in a quiet room. 

Even my conversation with the father and mother did not quite clear up the character of this mysterious being. 

Lady Hypatia, who has a pale and poignant face, and is clad in those impalpable and pathetic greys and greens with which she has brightened so many homes in Hoxton, did not appear to talk of her offspring with any of the vulgar vanity of an ordinary human mother. 

I took a bold step and asked if the Superman was nice looking. 

"He creates his own standard, you see," she replied, with a slight sigh. "Upon that plane he is more than Apollo. Seen from our lower plane, of course--" And she sighed again.
I had a horrible impulse, and said suddenly, "Has he got any hair?"
There was a long and painful silence, and then Dr. Hagg said smoothly: "Everything upon that plane is different; what he has got is not... well, not, of course, what we call hair... but--" 

"Don't you think," said his wife, very softly, "don't you think that really, for the sake of argument, when talking to the mere public, one might call it hair?" 

"Perhaps you are right," said the doctor after a few moments' reflection. "In connexion with hair like that one must speak in parables." 

"Well, what on earth is it," I asked in some irritation, "if it isn't hair? Is it feathers?" 

"Not feathers, as we understand feathers," answered Hagg in an awful voice.

Nå betyr ikke det at jeg har noe i mot et samfunn uten tårer eller død. Tvert i mot tror jeg et slik vil komme. Vi kan også bedre forholdene på jorden atskillige hakk, enten vi snakker medisin eller moral.

Men det betyr ikke at løsningen er noe såpass overmenneskelig som en evig, sekulær himmel. Selv om det kunne blitt en flott horrorfilm.

Som aldri tok slutt.

Nordlands apostel

Selv om det er gått ti år siden Da Vinci-koden var spesielt hot (eller et hot som de sier i Sverige), er dette tydeligvis noe som fortsatt engasjerer. Ikke minst når NRK Nordland skal ha et innslag om Kristi Himmelfartsdag.

Og da er det bare å ringe en Ghostbuster skeptiker. Som kontakter en annen skeptiker, altså meg, som nok er noen smuler mindre skeptisk enn andre skeptikere på dette med himmelfart og oppstandelser og sånn.

Men ikke når det kommer til Dan Brown.

Siden jeg fikk tilsendt spørsmålene på forhånd, kladdet jeg ned noen svar jeg nesten brukte i programmet. Realiteten ble selvsagt bedre opptil flere steder, noe du kan høre her.

Eller du kan gå til manusavdelingen for radioteateret Nordlandssendingen.

INN:

I morgen er det Kristi Himmelfartsdag, og ifølge bibelhistoria var det på denne dagen at Jesus Kristus forlot vår jordiske verden og steg opp til himmelen. Etter at han døde på korset, ble han altså tatt ned og lagt i sin grav, før han sto opp fra de døde og for opp til himmelen. Det er slik vi kjenner historien.

- Bjørn Are Davidsen, du er til daglig sivilingeniør i Telenor, men du er også levende opptatt av historia om korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten. Var det egentlig slik det skjedde som vi blir fortalt gjennom Bibelen?

Som med alle historiske tekster, må også disse vurderes kritisk. Det er hva historikere gjør og det som da er spennende, er at de faktisk ikke bare avviser alt i disse fortellingene. Det er bred enighet om at Jesus ble korsfestet og døde siden det hadde vært veldig pinlig å finne på noe sånt for en som skulle være Messias.

En norsk historiker (Per-Bjarne Ravnå) sier til og med at det er det eneste vi kan vite sikkert om Jesus. Det er nok litt overdrevet, siden det er mer vi kan vite ganske så sikkert, men viser at historikere ikke støtter at han overlevde korset.

Så er det selvsagt en annet sak når vi kommer til oppstandelsen og himmelfarten, siden de handler om mirakler som ikke er så lett å få til å passe med en historisk metode på tvers av livssyn. Dermed blir diskusjonen om det også en diskusjon om Guds eksistens osv. Mener man at Gud finnes, er det ikke umulig å argumentere for Jesu oppstandelse. Spennende nok, men ikke noe der det er like stor enighet som at Jesus ble korsfestet og døde.

- Men det er jo flere som stiller seg tvilende til det Bibelen forteller, og det er jo til og med de som mener at Jesus ble tatt ned fra korset og at han overlevde korsfestelsen, at han gifta seg med Maria Magdalena, fikk flere barn med henne og at han flytta til Sør Frankrike med sin familie der han levde "Herrens glade dager" og ble en gammel mann. Hva tenker du om det?

At dette er moderne oppspinn og konspirasjonsteorier som historikere ikke tar alvorlig. Det er basert på legender fra over tusen år etter Jesus og tilpasset enda mer i nyere tid. Man kan lage spennende romaner av sånt, men det er ikke historie.

- Hvordan oppstår slike teorier?

Det kan ligge mange behov bak sånne påstander og de oppstår ofte i alternativmiljøer som opposisjon til etablerte sannheter, gjerne for å markere at man sitter på store hemmeligheter. Mye handler om konspirasjonsteorier om hva myndighetene eller Vatikanet skjuler. Vi finner spor tilbake til 1700-tallet, men tanken om de store kirkelige konspirasjoner oppstod for alvor på 1800-tallet i religiøse miljøer i USA og England, særlig blant teosofer. Senere kom påstander om skjulte evangelier i Tibet osv. Alt dette som Vatikanet skal skjule som har vært en så stor industri siden 1980-tallet.

- Boka "Da Vinci- koden" til forfatteren Dan Brown har vel bidratt noe til disse spekulasjonene. Men Dan Brown bygger jo på det andre har kommet fram til. Ikke minst boka "Jakten på det hellige blod og den hellige gral". Hva tenker du om disse bøkene og det arbeidet som forfatterne her har gjort?

Ren nonsens basert på bløff og svindel og skepsis til Den katolske kirken. Denne personen som de baserer seg på i Hellig Blod Hellig Gral, den såkalte stormesteren av Sionsordenen, har innrømmet at det hele var fabrikkert av han og noen venner. Sionsordenen stammer ikke fra tempelriddere eller middelalderen, men ble stiftet på 1950-tallet for å kjempe mot høye husleiepriser.

- I hvor stor grad kan man feste lit til disse teoriene?

Ingen ting, om man er opptatt av seriøs historie.

- Det høres jo mer sannsynlig ut at han ble tatt ned fra korset og overlevde enn at han døde, sto opp igjen og for opp til himmelen? 

I utgangspunktet er det mest sannsynlig at folk forblir døde, men som nevnt er dette en diskusjon som også henger sammen med livssyn, Guds eksistens osv. Den kan ikke bare avfeies med at noe er mer sannsynlig enn annet, fordi hva man oppfatter som sannsynlig henger sammen med mange ting. En vill påstand kan høres mer sannsynlig ut enn en villere påstand, men beviser ikke at den er riktig. Vi må rett og slett gjøre en kritisk vurdering av kilder og se hvor de peker.

- Men kirka har jo hele tiden avvist disse teoriene. Og det er vel ikke så rart, for dette rokker jo ved mye av grunnlaget for den kristne tro?

Ja, kirken forholder seg lojalt til kildene og dens egen tradisjon. Så kan historikere på tvers av livssyn være kritiske til deler av dette, men det betyr ikke at de støtter Dan Brown.

- Vil vi noen gang få klarhet i hva som egentlig skjedde?

Som med all historie, er det vanskelig å få den hele og fulle sannhet. Det betyr ikke at det er umulig å si noe som helst. Det er derfor det er så viktig ikke å la seg rive med av konspirasjonsteorier, men se seriøst på hva historikere faktisk sier og være ærlig om at slike spørsmål også handler om livssyn.

UT:

- Takk til deg forfatter og sivilingeniør Bjørn Are Davidsen. 

Dermed slutt på radioteateret.

I noe som kalles real life dukket også opp spørsmål om det var lett for en sivilingeniør å tro på oppstandelser og himmelfart. Svaret var noe i retning av at dette ikke er verre enn at siden selv en sivilingeniør forstår at ikke alt handler om naturlover og teknologi, men om det finnes noe mer enn naturlover, kan man ikke felle forhåndsdommer, men må bruke hodet også på dette.

Tom Egelands 13. den 6.

Da skal jeg visstnok si noen mer eller mindre bevingede ord under lanseringen av Tom Egelands Den 13. disippel i morgen, tirsdag 6. mai kl. 19-21.

Det hele finner sted hos Aschehoug på Sehesteds plass i Oslo.

Og, nei, det handler ikke om hvem som er Tom Egelands 13. disippel.

For ordens skyld kan nevnes at jeg ikke er helt alene på banen.

Blant andre som skal bringe bevingede ord er Petter Skippervold (stipendiat ved Det teologiske fakultet, UiO) og Kristin Brandtsegg Johansen (idéhistoriker og fagbokforfatter), mens Terje Berg (pastor i pinsebevegelsen) dessverre har måttet melde forfall. Muligens kan det likevel bli lest opp en tekst fra ham.

Tom Egeland i Dagbladet Magasinet 03.05.2014

Hva jeg tenker om boken vil du få vite etter tirsdagen.

I mens kan jeg bruke anledningen til å rose Tom Egeland mer alment. Han er av få konspirasjonsforfattere med gangsyn nok til ikke å ta Hellig Blod Hellig Gral som god fisk.

Han merket fort at det luktet av boken.

I stedet for å tro at innholdet var i nærheten av sant, brukte Tom deler på måter som antydet en mer enn lettere skepsis, i hans første roman om arkeologen Bjørn Beltø og bibelmysterier - Sirkelens ende i 2001.

Nå er den avgjort ikke hans beste roman. Engasjerende og lettlest, men mangler distanse til det mer seriøse stoffet han hadde lest om teologi og teksthistorie. Det er ikke i veien for at Tom Egeland går Dan Brown en høy gang i kunnskap og kreativ bruk av idéer, og ikke bare fordi det finnes atskillig vanskeligere prestasjoner.

Selv om han ikke landet på helt samme løsning som en viss Davidsen ville gjort. Og nok malte seg litt inn i et hjørne med tanke på oppfølgerbøker.

Denne Davidsen er også intervjuet i Magasinet sist lørdag, og må tydeligvis ha gjort et visst inntrykk på journalisten.  

Et hjertesukk over telefonen:

– Da Dan Brown markedsførte «DaVinci-koden» gikk han langt i å antyde at han hadde avslørt gamle historiske konspirasjoner. og at boka var en slags dokumentar i romanform. Det er selvsagt det reneste sprøyt! 

Sivilingeniøren, konspirasjonsanalytikeren, foredragsholderen og skribenten Bjørn Are Davidsen snakket hyperkjapt over telefonen.

–Alle disse teoriene er viden kjente konspirasjonsteorier. men forbløffende mange trodde at det Dan Brown skrev var sant. I disse bøkene er hovedpoenget at ting ikke er som de ser ut som. At det er noen andre som står bak og trekker i trådene. Forfatterne drar veksler på en del moderne myter, som at kirken har drevet et renkespill i over tusen år for å holde sannheten skjult.

Han er gira nå. Elsker dette.

– Men det jo er til å fnyse eller fnise av. Pavene var i lange perioder stort sett marionettepaver, de franske og italienske kongene og keiserne hadde dem i sin hule hånd.

Davidsen har blant annet gitt ut boka «Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø», om en rekke slike myter. Han mener at teoriene rundt konspirasjoner og maktmisbruk treffer en nerve hos leserne av teologiske thrillere.

–Det har vært en enorm vekst i konspirasjonsteorier siden 1960-tallet, noe som henger sammen med politiske forhold i usa og framveksten av en del religiøse grupper som har gtrodd på dette eller i hvert fall fremmet sine synspunkt på kreative måter. Det gjør at de har fått gjennomslag for oppgjør med alt fra Pentagon til Vatikanet.

Han trekker fram «The Mystery of Mar Saba» av James Hunter (1940) som den boka, i tillegg til Bibelen selvfølgelig, som kan ha startet bølgen med teologiske thrillere.

–Den handler om et funn av en evangelietekst i et kloster i ørkenen. I motsetning til hos Dan Brown blir det imidlertid avslørt at det hele er en forfalskning. Det mer spesielle med boken er at den muligens inspirerte en bibelforsker, Morton Smith, til selv å forfalske en tekst, «Det hemmelige Markus-evangeliet».

Nå handler Den 13. disippel faktisk vel så mye om Paulus som om Jesus. Forståelig nok treffer ikke alle sider ved Paulus det berømte året 2014.

Hvorvidt Tom Egeland treffer alle sider ved Paulus, kan det være jeg kommenterer noen sider ved senere i uken.

Sensasjon: Thrillerklone fra Dan Brown

I påvente av en blandet kritikk av boken som kommer ut i neste uke, legges ut en sur sint  ... blandet kritikk av Dan Browns Det tapte symbol, fra Vårt Land i 2009.

Boken ble ellers dengang berørt her.

New Age-predikant med thrillerklone

Dan Brown følger sin vante bestselgerformel i en til tider uimotståelig thriller. Det tapte symbol er lenge en ønskereprise av Da Vinci-koden, men ender i sirup. Selv fans kan kjede seg når boken avsluttes med en 40 siders New Age-preken.

Imens har vi vært gjennom den sedvanlig sprinten mellom symboler og severdigheter, mellom gåter og gærninger. Professor Robert Langdon og hans kvinnelige følge kastes mellom cliffhangerne av myndighetene og en skakkjørt skurk, sistnevnte med det mindre hyggelige navnet Mal’akh.

Professoren er invitert til Washington for å holde et foredrag i Capitol, men et grotesk anrettet symbol endrer agendaen. For å redde sin gamle mentor Peter Solomon, må Langdon igjen bryte en rekke koder i en labyrint av mystikk og ritualer. 

 

Tempoet er halsbrekkende inntil det fysiske dramaet er over. Og mens det ikke har manglet forkynnelse underveis, blir det et antiklimaks når Dan Brown fortsetter å dele kosmiske hemmeligheter uten actionalibiet.

Betegnende nok er siste kapittel også det lengste.

Hva har så verdens mest leste forfatter på hjertet. Og hvorfor fenger det?

Svaret ligger ikke i det litterære. Personskildringer og språk kaller mer på smilet enn nobelpris. Handlingen er stort sett mer spennende enn logisk.

Når dette likevel fenger, er nok omtale mye av forklaringen.

Brown slipper til i alle media, han dominerer bokhandler og busser. Hans lettfattelige gåter får leserne til å føle seg lærde. Samtidig skaper han en kosmisk godfølelse som gir håp og mersmak.

Og det handler om mer enn å løse mysterier. Målet er å bli kjent med Mysteriet. Vi møter en stadig tydeligere samling prekener der actionscenene fremstår nærmest som appetittvekkere før talen og vitnesbyrdene.

Kirken har lenge vært presset av romantikk og rasjonalisme. Vi har i liten grad forstått lengselen etter på den ene siden en fortryllet verden, og på den andre en fornuftsbasert. Brown har her utviklet en sjelden teft for dette. Et viktig grep er at hovedpersonen er skeptiker og levende fasit. Forkynnelsen svekkes ikke når Langdon må bøye seg for overveldende fakta og ubestridelige mønstre.

Tenkere og kunst med utstrakt bruk av metaforer og symboler er et skattkammer for alle som vil se mystikk ved høylys dag. Effekten øker når alle som kan knyttes til noe ”mystisk”, bukkes inn som vitner for akkurat den mystikken som Brown foretrekker.

Dermed legges opp til at genier som Newton og Leibniz støtter at vi alle er guder, og at vitenskapen og mystikken har samme mål. Antagelig vet ikke Brown at Leibniz leverte tungtveiende argumenter for en teistisk Gud. Eller at den gode teist Newton regnet på Bibelens profetier og når jødene skulle komme tilbake til det Lovede land. Panteismen stod dem kort sagt fjernt.

Mens Brown i sine to seneste bøker hadde søkelyset på Den katolske kirken, rettes det denne gangen mot frimurerne. Han skal ha ros for ikke å henge seg på de friskeste konspirasjonsteoriene og esoteriske knytningene mellom Washington, pentagrammer og pyramider, med dollarseddelen som kart.

Når Brown til og med beskriver denne type teorier som galskap, fungerer det som en avledningsmanøver for å gjøre hans egne koblinger mer troverdig. I perioder opptrer han til og med som apologet for frimurerne. Han etterlater liten tvil om at han foretrekker deres ”tradisjon for toleranse og et åpent sinn” i en tid der ”ulike kulturer dreper hverandre fordi de ikke blir enige om hvilken gudsdefinisjon som er best” (side 31).

Denne type overforenklede fremstillinger, koblet med misvisende fakta, er såpass gjennomgående at Brown ikke kan ha lært noe av kritikken mot Da Vinci-koden. Antagelig mest fordi han ikke vil. Noe som antydes når synes å levere skjulte tilsvar i replikker som at ”jeg har ingen interesse av noe så useriøst som Den hellige gral eller menneskets patetiske debatt om hvem sin versjon av historien som er korrekt.” (side 38).

Samtidig som hele opplegget nettopp er å avsløre de riktige sammenhengene i historien og hva trosforestillinger egentlig handler om.

Som så mange med tilbøyeligheter til New Age, gjelder det å få vitenskapen på sin side. Vi får dermed vite at den yngre søsteren til Peter Solomon har utviklet noe som kalles ”Noetisk vitenskap”, og forsker på hvordan tanken kan påvirke materien.

Dette knyttes så til den ”urgamle kunnskapen” som vi finner i verdens mystiske tradisjoner der mennesket styrer materien. Mystiske forestillinger handler egentlig om moderne fysikk. Dermed ender det med at praktisk og teoretisk vitenskap, med ganske så presise formler og prinsipper, blir tatt til inntekt for mangetydige begreper og til dels tåkete tanker som at det er vår bevissthet som skaper virkeligheten. Som alltid er det godt å bruke vitenskapens prestisje i en vekkelsestale.

Brown sparer i det hele tatt ikke på kjepphestene. Han bruker alternativbevegelsens ordspill som at frelse – atonement – egentlig er forening med universet – at-one-ment. Det er ikke så nøye at ordet opprinnelig handler om vårt forhold til en personlig Gud. For alt er jo egentlig ett, en panteistisk ”mental energi” som Brown omtaler i svært så upersonlige vendinger.

For å lykkes må Brown karikere. Han nøler ikke med å spre myter og fordommer om kirken, eller å ta bibelvers ut av sammenhengen. Og mens han i tidligere bøker ikke utviste spesiell måtehold i historiske bommerter, var det én feil han pussig nok holdt seg unna. Det er dermed først i Det tapte symbol at Brown kan røpe at den "mørke middelalder" var en tid der "selv de klareste hoder så for seg at jorda var flat”.

Han ikke bare nevner det én gang, sånn i forbifarten. I stedet blir det noe av et mantra, et sentralt retorisk poeng som han gjentar minst tre ganger. Han kobler dermed de som er i mot hans åndelige vyer med de som mente at jorda var flat. Han styrker dermed ikke bare sin egen sak, han befester denne myten om middelalderen i generasjoner fremover.

Det er kort sagt ikke vanskelig for leserne å velge side. Mot den bakstreverske og blinde kirken løfter Brown fram sine opplyste idealer. Og hevder at det er akkurat dette som Bibelen egentlig forteller oss, når vi leser mellom linjene og under overflaten. Mens det ikke synes å slå ham i hvor stor grad hans åndelige helter er bærere av antivitenskapelige og verdensfornektende tradisjoner - for de få utvalgte i en religiøs elite.

Det er ikke enkelt å se hvordan demokrati, menneskerettigheter eller naturvitenskap – for ikke å si den amerikanske grunnloven - skulle ha sprunget ut av en gnostisk livsoppfatning.

Som thrillerforfatter er Dan Brown spennende nok, særlig om man ikke tar det så nøye med logikk, fakta og personskildringer. Som forkynner blir han heller kjedelig. Likevel har ingen en større menighet.

Uhåndterlig turistguide

Da var Dan Browns seneste lest og konklusjonen er gitt i overskriften.

Nå er det ikke akkurat uventet at en thriller som Inferno handler om Dante eller svikter litterært, men det er noe mer overraskende at den svikter som thriller.

Eller virket som en bevisst parodi.

Eller at Dekodet ikke er over seg av begeistring for Dan Brown. 

Nå er det mange grunner til det siste, og det varierer fra bok til bok. Det hender til og med at jeg anbefaler Engler og demoner. Muligens fordi jeg leste den først, men den gjør etter mitt ringe skjønn fortsatt det som på fint heter fungerer, tross klisjétøvet om Vatikanet og vitenskapshistorien.

For ikke å si om vitenskap, hvordan overleve å falle fra fly eller at den kristne nattverden opprinnelig stammer fra ... aztekerne.

Men la nå det ligge. For det minste problemet med Inferno er det tendensiøse tøvet, som det heldigvis er blitt mindre av etter Da Vinci kodens mange pinlige tabber, søksmål og motbøker. 

I stedet får vi bekreftet mistanken om at Dan Brown er blitt ødelagt av egen suksess, eller mer presist suksessoppskrift.

Selv om han sikkert er rimelig opptatt med å le hele veien til atskillige banker, bør det være mulig å bruke tiden bedre enn på stadig mer krampaktige forsøk på å fordele 100 kapitler med koder og kappløp over 400 sider.

Botticellis maleri er sentralt i boken - og noe annerledes i virkeligheten.

Noe som ut fra nyere matematikk betyr i snitt 4 sider mellom hver cliffhanger. Muligens skreddersydd for amerikanere med stadig kortere fokuseringsevne eller attention span som det heter på fint, men ikke like mye for lesere i andre land..

Det mangler nok likevel ikke også amerikanere som skaper noen infernalske sirkler med smilebåndet når vi er på flukt allerede på andre side i denne fjerde boken om Robert Langdon. Og fortsetter å løpe, hoppe, klatre og/eller rase av sted i bil/tog/båt/fly til vi lengter etter at enden er nær.

Bare avbrutt av et vandrende Wikipedia som aldri har lest en fagbok.

For det er ikke bare løpingen som tar pusten fra leseren. Mens Brown i tidligere bøker dro veksler på konspirasjoner og organisasjoner som var rimelig ukjente for folk flest, nøyer han seg denne gangen stort sett med å avsløre ting som står i alle turistguider ("Det går en hemmelig gangvei over elven!") eller ikke er veldig spennende ("Dantes dåpskapell er ... oktogonalt!").

Og dette handler ikke om obskure bygg, men de mest sentrale i kjente byer. Det er som om Dan Brown skulle gjøre et stort nummer av å røpe at det hvite man ser i åsen over Oslo er ... Holmenkollbakken. Og at slottet er bygget for en svenske som sloss sammen med Napoleon.

Noe Langdon selvsagt har holdt foredrag om på seneste Nansen- eller Napoleon-symposium.

Muligens er det fordi selv Brown forstår det blir for mange selvfølgeligheter at Inferno blir atskillig mindre ildfull når hovedpersonene forlater Firenze for enda mer mer turistinfiserte steder.

Tross enkelte gode detaljer er Inferno en lite håndterlig turistguide. Til det blir det for mye roping og rebusløp.

Så kunne det vært sagt mye om plottet og løsningen og de ... overraskende vendingene og sannsynligheter og så videre. Men det er sagt såpass mye om dette i andre anmeldelser at tilstrekkelig bør være kjent om transhumanisme og genetiske modifiseringer, og pussigheter i fremstillingene av dette.

Boken løftes ikke akkurat av at den mystiske gåten om hvor Det Fryktelige (TM) skal skje lar seg løse i løpet av tretten sekunder av alle som har fått en standardomvisning i byen rebusen peker mot. Selv om det kan være noen tødler lettere å huske for de av oss som har holdt foredrag om Byen siden 80-tallet.

Selv om nok ikke alt er like tilsiktet føler leseren seg dermed som så ofte lur av å lese Brown. Enten fordi man kan mer enn ham og synes det er festlig å ta ham i feil, eller man kan mindre og lærer noe, eller i hvert fall tror man lærer noe.

Nå skal Brown ha ros for påtagelig færre feil denne gang. Det hjelper tydelig å ha råd til noen studiepoeng bedre faktasjekkere og noen diskret antydninger fra forlagenes advokater. Selv om det nok også burde handlet om mer enn organisasjoner, bygg og bøker slik at han hadde unngått å la Langdon infomere oss om at prester bruker håndkle ved døpefonten for å tørke opp når dåpsbarnet ... tisser på seg.

Noe som ikke bare bekrefter at Brown-familien mangler kjennskap til kirkelige ritualer. Det viser også at de ikke har hørt om bleier.

Men det er altså ikke slike tullefeil som er utfordringen. I stedet er den som så ofte hos Brown fundamentale misforståelser av historien. Og at det meste blir overflate.

I stedet for å skape dybde og innsikt, surfer han på fordommer og slurv.

Blant de større misforståelsene er at Svartedauden i 1349 skapte renessansen. Som om det ikke hadde vært bølger av byllepest tidligere (eller senere) eller ikke var stadige renessanser på ulike områder - uten spor av så mange sammenhenger.

Eller middelalderen var så mørk at mange titalls prosent av befolkningen måtte dø for å få noen på bedre tanker.

Det er nok også vanskelig å finne belegg for at Dantes fremstilling av inferno skapte stor frykt og tredoblet oppslutningen om den katolske kirken. I den grad noe av oppslutningen kan skyldes infernoskildringer, manglet det ikke slike også tidligere, selv her til lands som med Tundals visjon allerede på 1100-tallet.

Viktigere enn det er at Brown ikke får med seg mer enn førsteinntrykket og knapt nok det. Når han først henter stoff fra Den guddommelige komedie ser han ikke Dantes visjon, men hans virkemidler. Skulle han skrevet tilsvarende om Beatles ville det handlet om stereoeffekter og plasten i vinylplatene.

I stedet for å vise noe av Dante og middelalderens etiske, poetiske og naturfilosofiske forståelse får vi side opp og ned om hvilke spektakulære straffer som rammer de skyldige i helvetets kretser.

Mens det viktige for Dante er hvem som straffes for hva, er det viktige for Brown hvordan de straffes. Dermed går det ikke opp for ham at Dante og middelalderen så langt mer alvorlig på svik og hvitsnippforbrytelser, enn på drikk og hor.

Mens filosofer og naturvitere får de beste plassene både i Inferno og Paradis, får en svikefull pave en av de dårligste.

Saken blir ikke bedre av at han ikke husker hva han skrev i sin forrige bok der han altså hevdet at man i middelalderen mente at jorden var flat.

Det bekrefter at at Brown ikke har forstått Dante, eller - mer sannsynlig - ikke har lest ham.

Kort sagt er det imponerende ikke å få med seg at Dantes vei gjennom Inferno til Skjærsildsberget er en vei gjennom jordkloden til den andre siden, som vist på bildet til venstre.

Uansett sitter det nok langt inne hos Brown å vedgå at Kirken i middelalderen fulgte naturvitenskapen og så på jordkloden som rund.

Til det har han bygget for mange plott på at Kirken var redd for kunnskap og ubønnhørlig forfulgte naturvitere.

Mens det i realiteten er Brown selv som frykter kunnskap.

Mona i media

Det er bare å vende seg til at enhver nyhet om Leonardos kunst uvilkårlig, umiddelbart og ubønnhørlig knyttes til Da Vinci-koden.

Selv om dess mer seriøse nyhetene er, dess mindre har de å gjøre med Dan Brown og alt hans vesen.

Dermed hopper man ikke mange metrene i stolen når Aftenposten kan røpe Mona Lisas hemmelighet.

Verdens mest berømte og mest parodierte bilde har forvirret og fortryllet forskere i hundrevis av år. Hvem skjuler deg bak det uutgrunnelige smilet? Hvilke koder skjuler det seg i maleriet? Landskapet i bakgrunnen – hvor er det?

En gruppe forskere og historikere ledet av Silvano Vinceti la onsdag frem sine resultater og teorier i Roma.

Det er Mona Lisa som er den virkelige DaVinci-koden, sier Vinceti.

Artikkelen videre har selvsagt null og nada å gjøre med Dan Brown.

I stedet blir vi med på en mer sannsynlig (noe som ikke betyr at den ikke fortsatt er drøy) tur innom kabbala, Johannes Åpenbaring, harmoni mellom mann og kvinne og mellom det fysiske og det åndelige livet.

Alt lettere uklart fremstilt, muligens p.g.a. en noe ubehjelpelig oversettelse.

Men det var aldri uklart hvem man ville vende tilbake til i konklusjonen.

Silvano Vinceti har delvis trukket på teorier som tidligere er lansert, men har kommet til en litt annen konklusjon: At det er Mona Lisa som representerer den virkelige DaVinci-koden. Og Dan Browns profeti er dermed delvis rett: At det måtte en historiker til for å knekke kodene i La Gioconda.

Her er det altså bare å gispe over den ufattelig unike og avanserte profetien. Hvor tar Dan Brown det fra? Hvem skulle trodd at det krevdes en historiker for å løse historiske koder?

Eller at en avis kan få det for seg at Dan Brown "profeterte" dette. For hovedpersonen i Da Vinci-koden er ikke akkurat kjent som professor i historie.

Noe som bekreftes hver gang han åpner munnen.

Når auraene møtes i natten

Så lanseres Det tapte symbol på norsk og pressen lar seg villig være mikrofonstativ for Dan Brown, uten oppfølgingsspørsmål.

Det er ikke bare hans evne til perspektiver og prinsipiell tenkning som... imponerer. Også Browns fromme håp til vitenskapen kan vanskelig oppfattes som annet enn naivt munnhell.

Vi sakser fra Aftenposten.

I lang tid har jeg vært bekymret for at den teknologiske utviklingen en dag ville ødelegge menneskeheten. Enhver teknologisk nyvinning er blitt brukt som våpen, sier han, men legger til at han nå mener verden er inne i en ny epoke.

–Jeg tror vitenskapen vil redde oss og faktisk lære oss hvem vi er, forklarer han.

En god gammel floskel som viser at Dan Brown er like klissete og klisjéete i skrift som i tale.

Heldigvis går journalisten rett på sak, selv om han nok kunne vært noen smuler bedre inne i saken.

Browns omgang med fakta har vært omstridt. Et eksempel er myten om at presten Bérenger Saunière hadde funnet skatten til Tempelridderordenen i Rennes le Chateau i Frankrike.

–Visste du da du skrev DaVinci-koden at Priory of Science [sic] og hele mytologien rundt Rennes le Chateau i en rekke medier og i fransk rettsvesen var avdekket som et falsum?

–Jeg visste det, men jeg tror det ikke. Det er det som er hele meningen med en slik bok. Kirken sier for eksempel at Jesus ble født av en jomfru. Det tror ikke jeg. Så kommer jo kirken og sier at det ikke er sant, forklarer han.

Det er ikke godt å si hva som er verst. Det er ille nok at han plutselig begynner å hevde at han visste om avsløringen da han skrev Da Vinci koden, om han ikke i tillegg bare avfeier den tilståtte Sionsbrødre-forfalskningen (som altså for Aftenposten klinger som en vitenskapsorden) med et kjekt at han selv ikke tror det var et falsum.

For så å følge opp med at dette er på linje med at han i motsetning til kirken ikke tror på jomfrufødselen. Logikken er like grei som den er gal. Siden noen er frekke nok til å tro på en ufalsifiserbar religiøs tradisjon, er det altså fritt fram å tro på noe som er falsifisert.

Før han så fremstår som apologet for frimurerne.

Frimurerne har alltid fascinert meg. De bruker og forstår symboler. Det er deres språk. Vi lever i en verden hvor folk dreper hverandre i kampen om hvilken versjon av Gud som er den rette. Jeg har respekt for en organisasjon som samler jøder, muslimer, kristne og folk som ikke engang vet hva de skal kalle sin religion, og minner dem om at de alle egentlig tror på det samme. Vi har her en global organisasjon som kan forene folk fra alle religioner og vise hva de har felles. Dette er en opplyst måte å tenke på. Noe som kan bli en ny global filosofi. Det er derfor det siste ordet i boken er håp, sier Dan Brown.

Uten å beskrive nærmere denne "samme" troen som de har, eller hvorfor frimurerne skulle klare å skape fred i verden i dag når de ikke var i nærheten av å klare det da bevegelsen virkelig samlet de store og mektige, enten vi snakker konger eller kapitalister.

Dan Browns fornekter seg heller ikke i Dagbladets intervju. Igjen henger han seg på det han oppfatter som en positiv bølge, ikke minst fordi den støtter opp under hans New Age-forestillinger, eller det avisens korrekturlesere aksepterer som en «konstant spirituellreise».

Dagbladet forklarer Brown om prinsessens engleskole og troen på sin egen helbredende kraft.

- Dette høres fascinerende ut, sier forfatteren. - Det hadde vært hyggelig å møte henne. Hun høres ut som et opplyst menneske, sier Dan Brown (45) til Dagbladet.

- Hadde du spurt meg om dette for seks år siden, ville jeg vært skeptisk. Men siden «DaVinci-koden» er jeg blitt mer åpen, sier han.

Ikke spesielt underlig at en forfatters refleks er å forsvare egne bøker, men det vitner ikke mye om refleksjon at han ikke har lært en tøddel av kritikken. Eller forstår hvordan Märthas engle- og aurarør oppfattes i den offentlige samtalen.

Når han i stedet slår om seg med avslørende honnørord som "opplyst" og "åpen" viser han igjen avstanden mellom et åpent sinn og høl i huet.

Ikke annet å vente når to auraer møtes i natten. For ikke å si i tåken.

The Lost Cause

Siden jeg nå er i gang med å anmelde Dan Brown The Lost Symbol, har jeg pløyd gjennom verket, stort sett snufsende i senga det seneste døgnet - uten at Browns skal ha skylda for min tilstand.

Inntrykket skal ikke røpes her, men ett poeng bør nok nevnes, siden jeg ikke ser noen andre anmeldere som har gjort det, verken her til lands, til luft eller til vanns.

Mens Brown i Engler og demoner og Da Vinci-koden begikk historiske bommerter så det brakte etter, var det én feil han holdt seg unna, med imponerende eleganse.

Men nå retter han altså opp overseelsen.

I The Lost Symbol kan Dan Brown dermed røpe at den "mørke middelalder" var en tid der "even the brightest minds perceived the earth to be flat".

Han ikke bare nevner dette fort én gang, sånn i forbifarten uten å gjøre noe nummer av det. I stedet blir det noe av et mantra, et sentralt retorisk poeng som han gjentar ihvertfall tre ganger.

Denne evindelige blunderen har så langt med andre ord passert forfatterens eget hode, forlagskonsulentene og anmelderne.

Om ikke annet beviser dette at vi lever i en tid der selv de klareste (nåja) hoder ser for seg at man i middelalderen trodde jorda var flat.

Dan Brown skal dermed få æren av å ha befestet også denne myten i generasjoner fremover.

Derfor dømmes Dan

Jeg har av mange grunner, som at Dan Brown ikke er min... yndlingsforfatter, ennå ikke lest hans The Lost Symbol.

Saken ble vel ikke mer fristende etter å ha sett VG's anmelder May Grethe Lerum som i samme avis i sin tid roste Da Vinci-koden for å by "på spennende ny informasjon om så vel berømte historiske minnesmerker som kjente kunstnere" og gi "innblikk i eksisterende hemmelige ordener som Opus Dei og Sion-ordenen".

Dette er formellitteratur på høyeste nivå, og oppskriften er slik: Man tager religiøse myter og legender som i mega-suksessboken «Da Vinci-koden». Dette pares med boken «Engler og demoner»s hovedtema: ultramoderne forskning på kvantefysikk, grenselandet hjerne/kropp, eller tanke/materie.

Resultatet er altså «The Lost Symbol», en selvlysende bastard av en spenningsfortelling, en 12-timers action så spekket med vold, drama og lag-på-lag-gåter at det kjennes litt feil å påpeke at språket, metaforene og persontegningene er flatere enn noen gang.

Altså en direkte imponerende prestasjon.

Men antagelig er dette akkurat hva hans amerikanske fans vil ha - lettvint underholdning som forkler seg som dypsindig, og som seiler på akkurat de riktige følelsene og fordommene, enten vi snakker om ritualer, religioner eller regjeringer.

Og dermed kommer ikke Lerum en gang på tanken å vurdere etterretteligheten av hva hun selv sier.

Kjente frimurere som Albert Einstein og Albrecht Dürer skrives inn, sammen med Isaac Newton, Schrødinger, Bohr og andre som har operert i grenselandet filosofi/fysikk.

Ettersom den første storlosjen ble stiftet i 1717 (med riktignok noen - litt omdiskuterte - eldre forelegg) og Dürer levde fra 1471-1528, er det litt uklart hvor kjent han egentlig var som frimurer.

Slik bygges gode konspirasjonsteorier av Dan Browns merke. I denne boken synes også den underliggende moralen, konklusjonen vår helt Langdon gjør seg til slutt, som en ren, skjær hyllest til frimureriets åndelige essens: Det finnes en mektig Konstruktør, en hellig arkitekt, som hverken Jesus, Buddha, profeten Muhammed eller noen annen religionsstifter har enerett på. Og til alle som fnøs av millionselgerboken «The Secret»: Dan Brown vil bevise at den har rett. Tanke styrer materie.

Hadde budskapet i The Secret vært så enkelt, ville problemet med den boka vært mindre. Saken er ikke noe velmenende svada eller prinsipiell filosofi om at tanken styrer materien (noe jeg forøvrig i og for seg mener, siden jeg er overtroisk nok til å hevde vi har fri vilje), men at ditt eget liv styres fullt ut av dine egne tanker.

Går det deg galt i livet har du kort sagt bare deg selv å skylde på.

Selv bør han kanskje tenke på mulige nye rettssaker: Forfattere som David A. Shugart, Hank Hanegraaff og Paul L. Maier har skrevet om dette før. Men en mulig meta-meta-konspirasjon ligger nå i dagen her: De har samarbeidet med Brown, under dekke av å være hans kritikere.

At andre har tenkt på mye av dette før, er enda en av de mange mindre overraskelsene ved boka. Frimurerforbindelsen til Washington og dollarseddelen har tvert i mot vært standardopplegget i bøker i lang tid, enten vi snakker om Hellig Blod, Hellig Gral-forfatterne Baigent og Leighs The Temple and the Lodge fra 1989 eller Ovasons The Secret Symbols of the Dollar Bill fra 2005.

Eller generelt sett det brede og mangfoldige mylderet av spekulasjonsbøker - kristne, esoteriske og/eller konspiratoriske - som ønsker å selge godt i USA og ikke akkurat står i bokhandlenes historiehyller.

Derimot er det nok en noe større overraskelse at noe skulle være hentet fra Hanegraaff og Maier, altså henholdsvis lederen for Christian Research Institute og en forfatter og professor i antikkens historie. Muligens skyldes dette at Lerum har lest deres The DaVinci Code - fact or fiction? der Maier illustrerer noe av Browns bommertbatteri - for ikke å si kravet til lesernes suspension of disbelief - med å skissere et tilsvarende tullesujett knyttet til George Washington.

Muligens skyldes det hemmelige notater som Lerum sitter inne med.

Jeg kommer nok til å lese boka utover høsten. Foreløpig prioriteres søndagssider av Tarzan fra 50- og 60-tallet, og ikke bare fordi de er mindre flate og mer sannsynlige.

Derfor selger Dan

Det er kanskje ikke så mange som lurer på hvorfor Dan Brown selger som ild i tørre wienerbrød, men New York Times har gjort seg noen tanker i påvente av neste bok.

In the Brownian worldview, all religions — even Roman Catholicism — have the potential to be wonderful, so long as we can get over the idea that any one of them might be particularly true. It’s a message perfectly tailored for 21st-century America, where the most important religious trend is neither swelling unbelief nor rising fundamentalism, but the emergence of a generalized “religiousness” detached from the claims of any specific faith tradition.

Mens religiøse interesser tidligere synes å ha hatt noen snev av blikk i retning av sannhet, går de nå mer i retning av stemning. Og hvordan jeg kan få et mest mulig feel-good forhold til noe så opphøyd som akkurat min livsstil.

The polls that show more Americans abandoning organized religion don’t suggest a dramatic uptick in atheism: They reveal the growth of do-it-yourself spirituality, with traditional religion’s dogmas and moral requirements shorn away. The same trend is at work within organized faiths as well, where both liberal and conservative believers often encounter a God who’s too busy validating their particular version of the American Dream to raise a peep about, say, how much money they’re making or how many times they’ve been married.

Kobler man dette med vår generelle fascinasjon for det ukjente, for konspirasjoner, det mystiske og hemmelige, kan man ha en vinneroppskrift. Særlig hvis man også skriver som et danseband.

These are Dan Brown’s kind of readers. Piggybacking on the fascination with lost gospels and alternative Christianities, he serves up a Jesus who’s a thoroughly modern sort of messiah — sexy, worldly, and Goddess-worshiping, with a wife and kids, a house in the Galilean suburbs, and no delusions about his own divinity.

Vi trenger nok heller ikke ha noen vrangforestillinger om at dette vil forsvinne fra den populærkulturelle hjernebarken med det første.

På englenes side

Den gode katolikk Massimo Introvigne fra Center for Studies on New Religions er blitt intervjuet om Engler og demoner.

Han kan vel ikke beskyldes for å være spesielt nådig, for å si det kort. Men han kan sin historie.

Og andres.

Takk til Skepsis-bloggen for tips.

Dagens eksorsisme

Og så har også Dekodet personlig, nærmest egenhendig, sett Engler og demoner.

Det hele var en ytterst skuffende opplevelse. Ikke bare var filmen nesten kjemisk rensket for Dan Brownismer (det var bare bevart to, La Purga-tøvet og nonsensen med "Galileo og ellipsene"), i tillegg var den en håpløs flott, fengende og forrykende ferd gjennom Romas gater og pavekirkens menneskelige og guddommelige perspektiver.

Bedre reklame for Den katolske kirke er det nesten umulig å lage. Med andre ord en fryktelig film. Her er det bare å holde seg hjemme.

Eller starte et antikorstog.

Sensasjon: Dan Brown sier noe feil

I vårt utrettelige korstog mot Dan Brown, er vi nå kommet til kategorien sensasjonene som ikke var.

Det er Nettavisen som er modig nok til å avsløre at "Her tar Dan Brown feil". De har vært på foredrag med Bjørn Samset, som kan røpe

en lang rekke «hvis»-er som er avgjørende for å kunne lage en bombe av antimaterie.

- Hvis vi kunne laget omtrent et halvt gram, hvis vi kunne puttet det i en beholder, hvis vi trygt kunne flyttet rundt på det, så ville vi hatt en like kraftig bombe som i «Engler & Demoner», sier han.

Men alle disse «hvis»-ene har negative svar. Det er ikke mulig å oppbevare antimaterie i en beholder som kan flyttes rundt. Grunnen er at idet antimaterie kommer borti veggen i beholderen, vil det forsvinne. Man kan dessuten ikke lagre antimaterie, fordi bare å lagre ett og ett atom krever enorme mengder energi. Det er heller ikke mulig å lage et halvt gram antimaterie.

Vi har altså igjen det typiske fenomen at når Dan Brown uttaler seg om noe som den som leser har greie på, så oppdager man umiddelbart at det er feil, nonsens og (la oss for ordens skyld legge til) reinspikka tøv. Men når man kommer til andre områder, utenfor eget kompetansefelt, er det selvsagt direkte imponerende research.

Men selv om Brown har tatt seg friheter med tanke på hva som er realistisk, får han skryt for arbeidet.

- Han har gjort en skikkelig jobb. Han mister realismen littegrann underveis, men det kan man i gode filmer, sier Samset.

Når sant skal sies hadde det nok vært langt mer spennende med en motsatt overskrift i Nettavisen, Her sier Dan Brown noe riktig.

Selv om artikkelen ville vært kort.

Oppdatert klokken 13:44: Skulle du mot formodning ennå ikke være lei av mobbing av Dan Brown, kan du våge en titt her.

Krigen som aldri startet

Og så er den snart ute, den nyeste boken som tilbakeviser alt hva Engler og demoner forvirrer og fordømmer, forvrenger og forsømmer, for å holde oss til en høflig og human språkbruk i disse Fritt Ord-tider.

Det kan jo i grunnen være greit når til og med Morgenbladet bommer på den ørlille detaljen at krigen mellom tro og vitenskap ikke bare stort sett er over, men stort sett aldri ble startet.

Hvis vi skal tro rimelig seriøse kilder, ikke minst historiske.

Hvor fast dette sitter kan vi lese av avisens ellers forstandige filmanmeldelse og forsøk på Vitenskapelig skinn, når det hevdes at

Den gamle krigen mellom religion og vitenskap har blusset opp igjen. Denne gangen i størst mulig Hollywood-format, med brutalt myrdede forskere og kardinaler, skjending av templer på begge sider, og trusler om å sprenge hele Vatikanet i englebiter. Engler og demoner, den andre filmatiseringen av Dan Browns bøker om Robert Langdon, fremstår som et actionspekket sammenstøt mellom hard vitenskap og enda hardere spiritualitet, der de få pusterommene fylles med både religiøs og vitenskapelig mystikk, historie, kunst, og ikke minst Tom Hanks som tenker.

Det gir heldigvis noen knivsodder formildende omstendigheter at partikkelfysiker Bjørn Samset oppsummerer som følger:

Så kommer konflikten mellom vitenskap og religion i fokus. Tanken er at kirken vil forvalte menneskers tro, sjeler og verdensbilde, og ikke liker at vitenskapen sier dem imot. Vitenskapen på sin side ønsker ikke kirkens innblanding i dens søken etter sannhet, og lar seg lett irritere av påstander om gud og annen overnaturlighet. En relativt stereotyp fremstilling av en diskusjon som har hatt alle mulige nyanser de siste fire hundre årene, og som her brukes som uuttalt begrunnelse for folks motivasjon for mord.

I dag er ikke denne konflikten så betent som man kan få inntrykk av.

Samtidig som det altså hører med å nevne at den den aldri vært så veldig betent. At krigen ikke er så veldig sterk i dag har altså Morgenbladets anmelder forstått, men at den stort sett aldri ble startet, sitter ikke uventet lenger inne.

Hvor ofte man (= en såpass heltemodig kar som jeg, ihvertfall i Norge) skal måtte gjenta - med fare for å sløse med ymse jordbruksprodukter - at det dels aldri har vært spesielt mye strid og at den som har vært er betydelig overdrevet, er ikke godt å si.

Men det er likevel flott å få drahjelp av James Hannam.

Og litt spennende å se når Amazon vil oppdatere til det riktige bokomslaget. Mange står allerede i kø hos sin lokale bookmaker.

Som altså ikke tar penger fra de som vil satse på når norske media ikke bare vil avblåse krigen, men slå fast med KRIGSTYPER at den aldri helt kom i gang.

Vitenskapelig vinkel

Siden nå Engler og demoner så langt ikke har hatt premiere på annet enn kinoer et stykke fra deg, er det fortsatt boka som vil være noen smuler i fokus for Dekodets macheter og maskingevær.

Spesielt siden den er bygget opp rundt myten om Den Store Krigen mellom tro og vitenskap. Og dermed ufrivillig bekrefter hvordan tro kan ødelegge for vitenskap. Nærmere bestemt forfatterens tro på vandrehistorier.

Hva passer da bedre enn å sitere enn såpass oppegående autoritet som meg selv?

Her er noen glimt fra selveste Da Vinci Dekodet.

At historien kan være annerledes enn ryktene gjelder også for kirkens forhold til naturvitenskap. Igjen handler dette om fortellingene vi bærer med oss i bakhodet. Noe av det mest provoserende man kan si i dag, er at kristen tro var viktig for å skape moderne naturvitenskap. Sier man dette, er det bare å løpe.

Den mest vanlige myten er det som ofte kalles «Slaget om solen», spesielt oppgjøret med den italienske vitenskapsmannen Galileo Galilei. Det er ikke tilfeldig at Brown i «Engler og demoner», første bok om professor Robert Langdon, fokuserer på temaet tro og vitenskap. Og skaper nye myter og misforståelser – som om dette området ikke skulle ha nok fra før.

Dermed lærer vi at Vatikanet myrdet Kopernikus. En som kan sin Galilei, hopper også i stolen når Brown gir ham æren for å ha vist at planetene gikk i elliptiske baner, noe historikerne ellers tillegger Kepler.

De som sjekker, vil se at vitenskapshistorien stort sett er motsatt at hva Brown påstår, spesielt når det gjelder kirken. Men når man er midt oppe i en intens spenningsbok, er det nok få som stopper for å kikke i leksikon.

Det samme gjelder når vi kommer til Galilei.

Heller ikke i saken mot Galilei er vi fritatt fra en vitenskapelig tilnærming. Historikerne ser da også at dette som så mangt i historien har flere sider. I løpet av 15–1600-tallet skjedde store omveltninger. Gamle forestillinger ble snudd opp ned, enten det gjaldt naturvitenskap, teologi eller politikk. Nasjonalstaten ble født. Konger markerte styrke ved å innføre nasjonale kirkesamfunn. Reformasjon og motreformasjon skapte enorme spenninger. Det var ikke enkelt å finne vei gjennom alternativer og motsetninger. På mange måter syntes bare én type mennesker vernet – vitenskapsmannen. En årsak til at astronomen Kepler kunne bevege seg så fritt i det turbulente Europa, var at «en lærd fortsatt ble sett som en hellig ku» – akkurat som i middelalderen.

Galileis tabbe i en turbulent tid – rett før og under 30-års krigen – var hans påståelighet i fravær av entydige bevis. Det gjorde ikke saken bedre at han støttet seg til direkte feil. Påstanden om at tidevannet viste at jorda beveget seg, overbeviste ikke en hobbyastronom som paven. At Galilei også holdt fast på at planetene beveget seg i sirkelbaner, til tross for at Kepler som nevnt hadde vist at dette måtte være ellipser, bidro til at hans teori ikke stemte med observasjonene. Og hans evne til å legge seg ut med folk ved arrogant atferd, var ikke noen innertier i et maktspill der flere av fraksjonene opprinnelig hadde støttet ham. Husarresten han ble idømt hadde dermed ikke så mye å gjøre med noe «bevis» for et verdensbilde eller for dens saks skyld så mye med «tro mot vitenskap».

Likevel ble fortellingen om Galilei på 17-1800-tallet utviklet til selve beviset på hvordan den katolske kirken egentlig er. Heldigvis har det de seneste par generasjoner vært et vell av oppgjør med forestillingen, men ikke i de bøker som Dan Brown har lest.

Når man fortsatt møter denne den type usjekkede rykter, er det nesten slik at tvilen ikke lenger kan komme tiltalte til gode. Det betyr at du bør sjekke – selv der du ikke tviler på at de skriver riktig, spesielt når det handler om tro og vitenskap.

Skulle du ha lyst på mer - masse mer - om dette, kan gis følgende stalltips (det advares om en ganske stor stall).

Det er ellers liten grunn til å holde hemmelig at Dan Brown lar den lærde professor Langdon røpe at den kristne nattverden stammer fra... aztekerne. Altså et folk som ikke oppstod før på 1100-tallet og ikke møtte europeere før rundt år 1500.

At likevel rundt 20 % tror at dette er sant (jeg har hatt en fast quiz på foredrag de seneste fire årene), tyder på at det er greit med en viss medieoppmerksomhet om Engler og demoner.