Sensasjoner selger

Det kan tenkes en mer sensasjonell overskrift enn at sensasjoner selger, men det kan vanskelig tenkes en bedre oppskrift på løssalg, klikk og likes. Ikke minst når det handler om ting man vet engasjerer, fra avsløringer av kjendiser til kirkeskandaler.

Eller man får anledning til å skrive negativt om en autoritet. 

Ånden fra Da Vinci koden lever i beste velgående i avisredaksjoner og på facebook. Man sier ikke nei takk til en sensasjon om Jesus. For egentlig var han gift eller alien eller farao eller feminist eller frimurer, for ikke å si muslim. 

Det eneste fellestrekket er at det må være i strid med hva Det nye testamentet sier. 

Noe som er lett, bare man tolker gamle kilder på rett måte, eller finner noen fra mange nok århundrer etter Jesus. Når det ikke er moderne forfalskninger.

Behovet for å dele sensasjoner om Jesus synes omvendt proporsjonalt med hvor informert man er om forskningen på feltet. Er man ikke kjent med grunntonene i den faglige musikken, hører man ikke når noen spiller falskt. 

Blant det som går på nettet nå er en reprise, som så ofte i desember. Ikke av grevinner eller hovmestere, men av tekstfunn som skal vise at Jesus ikke var kristen (i og for seg rett), men tilhørte en jødisk sekt som kan føres tusen år tilbake til Kong David, og som i Salomos tempel dyrket en maskulin-feminin Gud.

Finnes nok mer positive
bokanmeldelser enn denne.

Vi snakker om tekster risset inn på blyplater, satt sammen som en bok. Platene er angivelig funnet i Jordan i 2008 og hevdes i flere oppslag å være datert til rundt 2 000 år gamle.

In 2011 Elkington announced their discovery on BBC News and the world’s press followed it up. But a number of scholars came forward to brand them fakes, most without ever seeing the codices. 

But now tests Prof Roger Webb and Prof Chris Jeynes at the University of Surrey’s Nodus Laboratory at the Ion Beam Centre, confirm that a codex, leant to the Elkingtons by the Department of Antiquities in Amman for testing, is compatible with a comparative sample of ancient Roman lead unearthed from an excavation site in Dorset. 

Further crystallisation analysis indicates that the codex is likely to be between 1800-2000 years old.

Men det er altså ikke dateringen av selve blyplatene som er spørsmålet, men av teksten. Og her er det mer enn at dette passer nyreligiøse tanker om "The Secret Teachings of Jesus" som bør få alarmklokken til å ringe. 

For det første er det ikke gjort fagfellevurderte analyser av funnet i noe seriøs tidsskrift. Det er ingen grunn til å hevde at en tekst er genuin før den støttes av eksperter med relevant utdannelse. 

For det andre er det ikke nok bare å hevde at dette er datert til et tidspunkt, man må se på premissene for dette. I realiteten er usikkerheten større enn sensasjonsoverskriftene, slik Jim Davila skriver på hans utmerkede PaleoJudaica-blogg. 

In summary, these indicate that most of the tests on the codices are "consistent with" the lead being ancient (i.e., in the vicinity of 2000 years old). One test gave "inconclusive" results, whatever that means. And one dated the lead to "the earlier part of the High Medieval Period" (apparently the 1100s-1200s CE) and another did find polonium in a codex, suggesting a "nuclear-age dating" of it. This, however, we are told, may apply only to the patina rather than the lead core and is regarded by the testers as inconclusive. 

For det tredje er altså ikke denne teksten på papyrus det som var det normale på Jesu tid, eller til nød det unormale, pergament som ble vanlig noen hundre år senere. 

For det fjerde inneholder de ikke bare tekst om Jesus. Når det kommer frem at vi får et bilde på kjøpet, bør alarmklokkene ljome.

Ikke minst når vi aldri får se dette bildet.

Klokkene bør ikke direkte dempes når vi ser at det ikke er forskere som fremmer dette, men forfattere. Som bruker dette for alt det er verdt for å finansiere filmer og bøker. 

David og Jennifer Elkington har kjempet siden 2009 for å få funnet anerkjent som ekte og beskyttet, ikke minst mot det de ser som Den Store Trusselen: Vrange evangelikale som stempler tekstene som falske.

Men som så ofte i slike tilfeller er det flere enn konservative kristne som gjøre dette, og da ikke basert på noen privat vitenskap. Funnet avvises like mye av eksperter fra mange slags bakgrunner, inkludert jødiske arkeologer.

The Israel Antiquities Authority (IAA), however, has dismissed the idea that the books are of any value. Experts who examined some of them, it said, "absolutely doubted their authenticity". According to the IAA, the books are a "mixture of incompatible periods and styles…without any connection or logic. Such forged motifs can be found in their thousands in the antiquities markets of Jordan and elsewhere in the Middle East."

Professor Andre Lemaire, an expert in ancient inscriptions from the Sorbonne, was also dubious, saying the writing on some of the codices he had seen made no sense and it was "a question apparently of sophisticated fakes".

Det krever ørlite forbedret tidsreiseteknologi hvis en blanding av gammelarameisk fra 2 500 år siden og av nabatansk og palmyrsk armeisk fra det andre og tredje århundre e.Kr. skal stamme fra Jesu tid.

Teknologien bør forbedres ytterligere for at man også skal få inn tekst fra et 1900-tallsfunn av en gravstein som i dag står på museet i Amman. 

Troverdigheten øker ikke når teksten tydelig er laget av amatører. Som har kopiert så fort at noen tegn peker feil vei.

Nå er det ikke vanskelig å smile i skjegget av slike påstander. Kreative forfattere vil alltid slå mynt på Jesus. Avviser begjærer sensasjoner like sterkt som deres nestes asen eller ektefelle.

Det er ikke vanskelig å mistenke at vi her møter mindre forskningsinteresse enn følelser. 

For kristne som deler dette, handler nok mye om en lengsel etter enda flere og tidligere omtaler av Jesus. 

Andre mistenkes fort for noen desimeter brodd mot kristen tro. Enten det nå er Jesus eller Kirken, Paven eller KrF, NLM eller Jesus Revolution, man vil holde på minst én armlengdes avstand. Det bekreftes av at så mange av de samme like ivrig deler stoff om at Jesus ikke en gang har eksistert, noe som om mulig støttes enda mindre av forskning (se f.eks.  her og her og her). 

For noen er tunnelsynet like tydelig som logikken er god: Religiøse i alminnelighet og kristne i særdeleshet har så mange negative sider at Jesus ikke kan ha eksistert.

Ikke alle forstår at når kristne i nyhetene ofte fremstilles negativt, er det nettopp fordi sensasjoner selger.

Kjetil Hope eksisterer

Det kan tenkes mindre travle geskjefter enn å stikke hånden inn i vepsebolet, men hvis det er noe Kjetil Hope er kjent for, så er det ikke latskap eller feighet.

Dermed har han denne uken snekret så langt to bloggposter om paradokset i at mens en del ateister ikke legger bånd på deres skepsis når andre bryter med normalvitenskapen eller serverer konspirasjonsteorier, har noen av de samme et ganske talende blindfelt for den historiske Jesus.

Det er kort sagt ikke vanskelig å se paralleller mellom ulike typer livssynsorientert kvasivitenskap.

Man aviser normalvitenskapen og holder seg stort sett til folk uten relevant fagbakgrunn, men som altså like fullt avviser bredden av forskningsfelt som er involvert.

Holder man seg til forskere med noenlunde relevant utdannelse, er det fra et marginalt mindretall som sjelden er blant de ledende på feltet.

Blant dem som hevder at Jesus ikke har eksistert (og vi snakker da ikke om Jesus som Guds sønn, men som en rimelig normal, men ganske karismatisk historisk skikkelse) finner vi kun en halv håndfull historikere - og begge er ateistiske aktivister.

Dermed må kreasjonister og de som avviser at Jesus har eksistert  

• Benekte fossiler
• "Neandertalere er vanlige mennesker med bensykdom" 
• "Jødiske og romerske kilder om Jesus er fra flere tiår etter at han levde og dessuten skrevet inn i tekstene av kristne mange hundre år senere")
• Avvise fagfelt 
• "Geologer driver med tulleforskning siden de først daterer bergartene ut fra fossilene og deretter fossilene ut fra bergartene 
• "Tekstforskere som Bart Ehrman bare forutsetter at Jesus eksisterer og er ikke historikere"
• Hevde at fagfolk som er uenige med dem er styrt av livssyn 
• "De påstår evolusjon, siden de er ateister eller ikke tør si i mot dem for da mister de jobben"
• "De påstår Jesus har eksistert, fordi de er kristne eller ikke tør si i mot dem for da mister de jobben"
•  Hevde at fagfolk er med i en (bevisst eller ubevisst) konspirasjon
• "Biologene vet bedre, men rotter seg sammen mot ekte kristne som viser at evolusjon er umulig"
• "Historikerne vet bedre, men slutter rekkene når modige ateister forteller at keiseren ikke har noen klær"
• Unnskylde at de tross mange og lange bøker, skriver knapt noe fagfellevurdert i tidsskriftene der fagdebatten pågår
• "De slipper så likevel nesten bare til dem som er enige med dem" 

For å nevne kort noen felles trekk og ikke bare karikert.

Kjetil er inne på tilsvarende og litt andre tanker og et tilsvar til mange ikke-faglige argumenter mot at Jesus har eksistert (men aldri nok, selvsagt, siden han jo opplagt tar feil) i følgende bloggposter:

Jesusmytisisme - ateistenes kreasjonisme

Noen svar på forrige post - Har Jesus eksistert?

Han kan neppe ta av seg bokse vernehanskene med det første.

Norge i går

Siden det ligger ett og annet ute på nettet av gamle skriverier og utgåtte linker, er det greit å la noe gå ut også her.

Mer bestemt en debattodyssé i 2002 om min anmeldelse til nærmeste i Vårt Land av Aril Edvardsens første bok med kultarkeologisk kreativitet (Sensasjon: Aril Edvardsen var ingen historiker - 1).

Ikke overraskende fikk den redaksjonen i Norge IDAG til å reagere skarpt ("I en kristelig avis anmeldte man den totalt på den politiske korrekthets premisser") og meg til å gjøre den interessante øvelsen å forsvare en anmeldelse i én avis i en annen avis.

Noe som førte til en enda skarpere kommentar i NID og min sluttkommentar med klisjeer og teskjeer 27. desember 2002, gjengitt under med oppdaterte linker og uten en del utdatert informasjon.

Til gjengjeld har jeg beholdt upresis informasjon om Thor Heyerdahl (som altså ikke fullførte noen vitenskapelig utdannelse).

Vi snakker altså om


Noen kommentarer til Robert Solvang om mine tanker om Aril Edvardsens nyeste bok.

For ordens skyld nevnes at det selvsagt var hyggelig at Norge IDAG trykket mitt private hjertesukk til redaksjonens underlige omtale av min anmeldelse fra i fjor. Men ettersom man dengang ikke engang tok seg bryet med å sjekke hva jeg het, bes om at man i den videre diskusjon også er oppmerksom på mitt etternavn. I tillegg til å lese min anmeldelse en gang til.

Det er litt underlig at Solvang reagerer på at tredjeparten av innlegget var et forsvar for min anmeldelse i Vårt Land av Edvardsens første bok.

Dette ble kritisert av Norge IDAG, fordi han den gang «ikke tok bokens fakta og argumentasjoner opp, men trakk seg trygt tilbake i avvisende adjektivers verden». Når han nå skulle omtale den nye boka, skulle en tro at han ville gjøre sitt beste for å unngå samme kritikk, men det virker ikke slik. I stedet for å finne bokas «røde tråd» og beskrive denne for leserne, formidler Are et fordreiet hovedbudskap, hentet fra et intervju av Edvardsen i Fedrelandsvennen.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg leser dette. Mitt poeng var rett og slett ikke å "anmelde" eller "omtale" Edvardsens nye bok konkret (den forelå ikke i handelen da han ble intervjuet av Kristelig Pressekontor), kun å vise til at min anmeldelse IKKE var slik Norge IDAG hevdet med fynd og klem. Jeg antok da at denne anmeldelsen var tilgjengelig for redaksjonen ettersom de hadde gjort et slik nummer av den, men jeg forstår nå at det ikke var tilfelle. I tillegg oppga jeg flere linker som ga veldig detaljert kritikk av en del av Edvardsens kilder.

Ettersom heller ikke Solvang synes kjent med min anmeldelse har jeg lagt den ut her (ny link). Jeg gjentar også kritikken av Graham Hancock (som omfatter stoff om Hapgood, gamle sjøkart, pyramider og "orionmysteriet") som finnes (nye linker) her og her.

Jeg ber vennlig om at man i en eventuell videre debatt gjør seg den lille anstrengelse å gjengi meg og mine argumenter, og ikke sloss mot fugleskremsler.

I ettertid har jeg selvsagt også lest boka og skal lage en anmeldelse i løpet av jula.

Men jeg kan vel allerede nå røpe at den ikke blir mer positiv enn den første. Det er rett og slett utrolig å se hvor lite Edvardsen forstår av det han skriver om, og hvor lite han har sjekket sine kilder. Det er en gåte at Hermon forlag kan gi ut en slik bok uten å bruke faglige eller språklige konsulenter.

Et eksempel for å klargjøre hva jeg mener. Edvardsen gjør i innledningskapitlene mye ut av menneskespor sammen med dinosaurer i Paluxy River. Hans egen informant og guide i området er "Dr" Carl Baugh og hans kreasjonistmuseum i Texas.

Men det nevnes ikke at Baugh er såpass kontroversiell at selv andre kreasjonister i USA tar avstand fra ham. "Answers in genesis" (AiG) en markant ungjords-kreasjonistorganisasjon har en egen webside hvor de går i rette med Baugh. Denne finnes nå tilgjengelig også under Paluxy-sidene på TalkOrigins.

"Bevisene" ved Paluxyelven er ikke bevis, og igjen burde Edvardsen sjekket dette, f.eks. ved å gå inn på og tenke over argumentene på Talk Origins her.

Edvardsen titulerer Baugh som Dr. Baugh, men Baughs akademiske grader er av tvilsom karakter.

Det er trist at Edvardsen ikke har evnet å kunne vurdere dette. Med minimalt arbeid burde Edvardsen kunne funnet ut hvor useriøs Baugh er. Det sier dessverre mye om hans manglende evne til å nærme seg kritisk det fagstoffet han jobber med.

Tilsvarende kan man ta for seg en rekke av Edvardsens videre "bevis". Det hele bærer så mye preg av hastverk, gjentagelser, foregripelser, dårlig norsk, trykkfeil, feil formler og manglende kildekritikk at jeg aldri har sett noe lignende.

Jeg har allerede oppfordret flere til å kjøpe boka for å lære hvordan man ikke skal drive forskning.

Når Edvardsen skriver om metrologien (læren om måleenheter), er dette altså som Solvang sier "så detaljert at det er vanskelig å følge med". Det er også ganske tydelig at heller ikke Edvardsen selv helt henger med i svingene, noe han da også innrømmer i boka. I tillegg lar Edvardsen seg imponere av alminnelig geometri. Det sier mye om hans egen matematiske forstand når selv kunnskap om likebente trekanter blir fremstilt som "høyerestående matematikk" og bevis på hans tese.

For ordens skyld bør nevnes at jeg altså ikke er grunnleggende negativ til Edvardsens teser om omfattende havseilaser. Jeg ønsker og håper det er mulig å finne solide spor etter store fortidssiviliasjsoner. Men de bevis Edvardsen legger frem er dessverre langt fra gode nok, i tillegg til at han som nevnt i min anmeldelse i fjor ikke engang berører viktige innvendinger.

Når så Solvang kommer til mine "hovedgrunner" tillegger han meg meninger som jeg ikke har, antagelig fordi han ikke har lest de tingene jeg har skrevet andre steder.

Når jeg står fast på at vi ikke må etablere noe "kunstig skille mellom kristen tro og dagens anvendte vitenskap», er ikke det fordi jeg ikke er veldig klar over at mange blander livssyn inn i sine tolkninger av vitenskapelig forskning. Dawkins, som Solvang nevner, er et skoleeksempel på dette. Men skal vi angripe Dawkins må vi gjøre det ved både å være gode vitenskapsmenn og gode tenkere og tolkere av vitenskapelig forskning, og ikke minst av grunnlaget for dette.

Det virker rett og slett mot sin hensikt bare å avfeie dette ved å snakke om en forstokket mafia av vitenskapsmenn. Det er synd at Edvardsen i så liten grad synes kjent med seriøse kristne tenkere. Resultatet er at han dessverre for ofte bruker tvilsomme kilder som "Dr." Baugh, og ikke klarer å ta noe oppgjør med livssynsbasert premisstenkning eller metodebruk i ulike fagfelt.

Jeg står også fast på at "Edvardsen forsterker fordommer om «dumme kristne» ved å angripe og harselere over fag han selv ikke har utdannelse i".

Dinosaursporene er da bare ett eksmpel, selv om det vanskelig kan bli mer graverende enn akkurat det, og det da kan være fristende for de som vil ta et oppgjør med dette å bli litt vel "morsomme". I tillegg kan nevnes den graverende feilslutningen at gamle kart skal gjengi Antarktis, samt at Edvardsen ikke er i nærheten av å bruke fag som genetikk, metallsporing og medisin. Nettopp indianernes harde skjebne i møte med europeiske sykdommer på 14-1500-tallet, vitner om ingen eller svært lite tidligere kontakt over Atlanteren.

Ellers forstår jeg selvsagt at det er mulig å se fagene ovenfra og med en annen innsikt enn spesialistenes. Men det øker nok ikke troverdigheten å vise til at Heyerdahl gjør det samme. I motsetning til Edvardsen har faktisk Heyerdahl en vitenskapelig utdannelse på noen av feltene han berører. Men skal man bevege seg utenfor sitt eget felt, er det avgjørende å vise at man er i stand til å forstå hva feltet handler om og hva som er premissene det bygger på.

Heyerdahl har som kjent sine svakheter der og har møtt svært mye velfundert faglig kritikk. Edvardsen har langt flere svakheter, dessverre så omfattende og store at han igjen kommer til å bli "tiet ihjel". Seriøse forskere har annet å drive med enn å lese det de oppfatter som "diletanter". Dermed er det opp til spesielt interesserte som Solvang og meg å føre en slags debatt om dette.

Når jeg skriver at Edvardsen «antagelig uten å være klar over det» i stor grad bygger på okkult orienterte forfattere, er det fordi svært mye av tesene og argumentene hans er de vi har funnet hos disse i flere tiår. Dette har konstituert et paradigme hos mange av disse, og Edvardsen bygger videre på dette, selvsagt uten å ta med seg det øvrige tankegodset deres.

Men poenget er altså at den "forskningen" disse bedriver er som hos de fleste påvirket av deres eget livssyn, og det er dermed er grunn til å vurdere det med dette synet i bakhodet. Det anbefales å kikke innom denne listen på Amazon for å se hvor opptatte de esoteriske miljene er av denne type teorier. Om ikke Edvardsen bruker alle disse som kilder, finner vi stor overlapp i tanker og argumentasjon.

Ettersom jeg er sivilingeniør som arbeider innen feltet kreatvitet og innovasjon, har jeg stor glede av å lese bøker av kreative personer som Edvardsen. Jeg har samlet på slike i mange tiår, og er svært fascinert av alle som går utenfor "boksene". Utfordringen er imidlertid at man i tillegg til sin kreativitet og evne til å "oppsummere på tvers", fremlegger en type "funn" og "bevis" som holder, spesielt i forhold til alternative tolkninger og seriøse faglige innvendinger.

Jeg kommer selvsagt nærmere tilbake til dette i den konkrete anmeldelsen jeg skal skrive i jula.

Bjørn Are Davidsen, 27.12. 2002

Overskriften på veggen

Overskrifter om Jesus avslører fort underliggende trosforestillinger.

Likevel vil nok ikke alle redaktører tilstå at de hadde støttet at Jesus var Messias og Guds Sønn, hadde det ikke vært for akkurat dette nye funnet som avslører Den Helt Store sensasjonen at han var (her er det bare å feste pute i taket) gift og det med (surprise) ... Maria Magdalena, eller reiste til India eller ikke har eksistert og/eller var buddhist/mystiker/farao/Kong Arthur.

Eller analyserer nøye hvorfor seneste vri er bedre enn snøen  den man promoterte i fjor. 

Den eneste trosforestillingen som ikke avsløres, er at normale historikere er verdt å lytte til.
 
Dermed er det bare å hente popcornbollen og surfe for å se mottakelsen av enda en historie om at Jesus skal ha vært gift med Maria Magdalena og det basert på så klare beviser som en nyfunnen tekst om Jesus.

Eller om en som ligner. Eller man kan få til å ligne. Bare man bytter om på navn og hendelser og slik.

Og som i Ancient Aliens og annen kultarkeologi handler spillet om å stille ledende spørsmål.

Is this proof Jesus married and had two sons? 

At svaret er et rungende nei, synes ikke å streife journalisten eller religionsforskeren Barrie Wilson eller forfatter og filmmaker Simcha Jacobovici som er med på prosjektet.

Det streifer heller ikke journalisten å spørre om dette er bevis for at noen er i ferd med å lansere en bok. Og en ... dokumentar.

Hvordan forholde seg til slike oppslag? Hva bør du, jeg og journalister se etter? Finnes tommelfingerregler som kan hjelpe til noen smuler kritisk refleksjon? Eller er spillet som så ofte klikkgenererende sensasjoner?

På slike ledende spørsmål er det dessverre lett å finne svar.

Men det finnes altså også tommelfingerregler.

Den første regelen er å se etter hvor gammel teksten er. Er den fra det første eller tidlig i det andre århundre, altså fra en generasjon som kan ha observert Jesus eller møtt noen som har observert ham?

Er teksten fra senere i andre århundre, er det ikke stor grunn for historikere til å bruke den som kilde til noe i første halvdel av første århundre, selv etter vanlige historisk kritiske metoder.

Er den fra tredje eller fjerde århundre, sier den mest om hva noen trodde i tredje eller fjerde århundre.

Når er så teksten vi her snakker om fra?

Den er fra det sjette århundre.

It is based on manuscript found in British Library dating back 1,450 years

Og dette er ikke en ukjent tekst. Fortellingen har vært oversatt og omtalt i artikler og bøker i lang tid. Vi snakker om hundretalls og århundrer. Det kan tenkes mer sensasjonelle nyheter enn et "funn" av denne teksten.

Det hjelper ikke at Barrie Wilson som er det faglige alibiet hevder at den er eldre enn 500-tallet. Det kan alle gjøre for hvilken som helst tekst.

If true, this would make it the greatest revelation into the life of Jesus in nearly 2,000 years. Jacobovici claims the manuscript, which is 29 chapters long, is a 6th century copy of another 1st-century gospel and casts parts of the Bible in a very different light.

Men skal man konkludere med at en tekst faktisk er fra første århundre, kreves gode indisier som kan knytte den til rett tid og miljø. Dette er ofte en ganske tverrfaglig og tildels omstendelig prosess som kan ta noen år.

Her ser vi ikke akkurat gode indisier på en slik prosess.

Dermed er vi over på den andre tommelregelen som handler om man har vært gjennom det faglige nåløyet som heter peer review. Hvordan har andre historikere vurdert tesen? Holder den noenlunde faglig minstemål?

Skal man tjene penger på en sensasjon, må man for all del ikke publisere i fagtidskrifter.

I stedet for å fortelle hvem som er enig, gjelder det å fokusere på hvem som er uenig. Kan man vise til kritikk fra kristne eller kirkelig hold, betyr det at de har noe å skjule. Dess mer motbør, dess mer medvind.

Not surprisingly, the vast majority of Christian historians are not convinced.

Nei, på samme måte som det like lite overrasker at Daily Mail diskret unnlater å si at heller ikke den store majoriteten av andre historikere er overbevist av tesen.

Den tredje tommelfingerregelen er å vurdere om tolkningen krever krumspring eller kodenøkler. Hvor mange hjelpehypoteser må til for at regnestykket skal gå opp?

Kommer man til konklusjonene ved å lese teksten noenlunde rett frem?

Svaret er ikke overraskende nei. Ikke det hele tatt.

Like the fictional The Da Vinci Code, which had its hero scouring works of art for secret, religious messages, the document is in code. According to Jacobovici and Wilson, it tells of Jesus’s marriage through the story of the Old Testament character Joseph and his wife Aseneth.

Den fjerde regelen er å se om teorien er noenlunde fri fra bisarre konklusjoner. Mener man at Jesus egentlig er Maya? Legger man opp til at han egentlig havnet i India? Er noen personer endret på, mer enn godt er?

Dermed er det interessant å se at 

New book 'The Lost Gospel' claims Mary Magdalene was original Virgin Mary

Man blander altså to personer som hittil har vært atskilt til én. I stedet for å koble andre figurer i Bibelen og lande på den gamle tolkningen at Maria var prostituert, blir hun altså jomfru.

Hun går ikke fra å være skjøge til hverdagsmenneske, men fra skjøge til Madonna.

Heller ikke bryllupet var helt hverdagslig.

The new translation, according to Jacobovici and Wilson, records that the Pharaoh of Egypt officiated at the wedding between the couple, saying to Aseneth: ‘Blessed are you by the Lord God of Joseph, because he is the first-born of God, and you will be called the Daughter of God Most High and the bride of Joseph now and for ever.’

Spinnet blir ikke mindre svimlende av storpolitikk og attentater.

Equally intriguingly, Jacobovici and Wilson claim there was a plot to kill Jesus by a love rival 13 years before the Crucifixion.

They say that the manuscript says the Pharaoh’s son wanted to marry Aseneth and planned to kill Joseph and their children, but was foiled by Joseph’s brothers. Jacobovici identifies the man as Roman emperor Tiberius’s adopted son Germanicus, who was in Galilee when Jesus was there.

Hvilket altså er kode for at vi har å gjøre med forfattere som vet hva som selger.

Den femte tommelfingerregelen er å se om forfatterne bygger på en konspirasjonsteori.

Og, ja, og ikke en særlig original heller. Wilson har i en årrekke hevdet at en stor kirkelig konspirasjon har dekket over den egentlige sannheten om Jesus, som i hans How Jesus Became Christian. 

Den noe underlige tesen er at jøden Paulus var antisemitt og mer opptatt av åndelige visjoner enn jødiske tekster. I rake motsetning til Jesu jødiske bror Jakob som altså måte skrives ut av historien skulle den grimme Paulus vinne frem med en ... kristen Jesus.

Mens Wilson som selv har konvertert til jødedommen, selvsagt ikke kan mistenkes for noe ønske om å vinne frem med en heller ortodoks jødisk Jesus.

At Wilson bryter med dagens forskning, inkludert andre jøders, avsløres også når han hevder at kirken, eller altså Paulus, konstruerte en Jesus som passet med alle disse mysteriegudene som døde og stod opp.

Den sjette tommelfingerregelen er å sjekke om forfatterne har konklusjonen ferdig før de starter å gjøre funn - og tolke funnene.

Og det har Wilson svært tydelig. I mange år. I bøker og foredrag. Uten peer review.

Den syvende er å ta tiden på hvor kvikt man hopper fra spørsmål til konklusjoner.

And so, could centuries of Christian teaching be wrong and that Jesus was a husband and father?

Ja, alle kan ta feil. Det er selvsagt mulig at Jesus var gift og hadde barn. Men skal man argumentere for det, trenger man mer enn å kalle noe for koder og deretter konstruere nøkler for å løse dem.
Når dette presenteres tilsynelatende ydmykt, er det egentlig kode for at saken er løst.

There are many, many more pieces of the jigsaw to be put together before this can be proved conclusively.

Uten å nevne at historiefaget i liten grad handler om endelige bevis, men om mer eller mindre rimelige tolkninger av arkeologisk og skriftlig materiale.

I stedet for å diskutere hvilke brikker som må på plass før forfatternes tese kan bli bevist, bør man heller diskutere hvilke brikker vi bør ha for at dette i det hele tatt kan lanseres som en seriøs teori.

For her mangler man samtlige.

Da hjelper det ikke at Barrie Wilson har laget ferdig tegningen brikkene skal pusles inn i. Eller at han skjærer til noen selv.

Slik kjenner du igjen kvasivitenskap

Skal du få gehør gjelder det å lene deg mot verdier og viten som er selvsagte hos tilhørerne. Spørsmålet er ikke så mye om det du sier er riktig, som om det høres riktig ut.

Dette er like gyldig, enten du bedriver New Age eller er nyateist, fremmer konspirasjonsteorier eller kvasivitenskap - uten at det alltid er så store motsetninger mellom disse.

Hva er så typisk?

Den første huskeregelen for å avsløre kvasivitenskap og kultarkeologi fra lenestolen er at de som fremmer påstander ikke selv har relevant fagbakgrunn.

Et eksempel er sprøytet som for tiden går på History Channel om Ancient Aliens. Dette står i en god tradisjon som kan føres tilbake til kvasivitenskapen om Atlantis på 1800-tallet som hos Donnelly.

Siden svaret er aliens/Atlantis/Konspirasjonen, bekrefter alle funn aliens/Atlantis/Konspirasjonen. Det holder å si med passe undring i røsten at dette kan bekrefte, eller at det ikke er umulig at det kan bekrefte.

Dermed uttaler journalister og geologer seg om biologi, økonomer og tysklærere om historie, og biologer om filosofi og historie og teologi og sosiologi.

Dess mindre utdannelse, dess mer kan man si noe om, enten man heter Edvardsen eller Heyerdahl.

Det andre kjennetegnet er at det påstas at myndigheter, fagfolk, Kirken eller andre som er uenige med deg er med i en konspirasjon mot Den Egentlige Sannheten som du har avslørt.

Vi ser dette når nye ateister og andre fremmer påstander om at Jesus ikke har eksistert. Henviser man til at det overveldende flertallet av forskere på feltet - uansett livssyn - ser dette som en tøvete teori, er svaret enkelt.

Det gjør de bare fordi de er prester/teologer/skapkristne og/eller redde for jobben/prestisjen/livet.

At din teori i beste fall er støttet av promiller i fagmiljøet, og at dette ... tilfeldigvis er de med sterke politiske eller ideologiske interesser, har man for sterke politiske eller ideologiske interesser til å se.

Det betyr ikke at teorier som er marginale, må være feil. Men de er ingen grunn til å tenke at de er riktige bare fordi de er marginale. Galileo-kortet er ikke argument for noe som helst.

Et klassisk område der dette stadig dukker opp er spørsmålet om avansert teknologi i fortiden - altså at verdenshistorien må skrives om, fordi steinalderfolk/bronsealdermennesker/egyptere/mayaer og så videre egentlig satt inne med alt fra elektrisitet til fly, et stadig tema på VGDebatt, som også i dag.

Og da er det klart at man må bygge opp under etablerte skurkeroller i historien.

Dermed er det bare å lene seg tilbake og nyte retorikken.

Naturvitenskapens "mainstream" har forlengst forstått at evolusjon og universets alder er eldgamle i historien.  Det er bare krakilske kreasjonister fortapt i inkvisisjonsfortidens totalitære tenkesett som motgår dette ennå. Samfunnsvitenskapene sliter dog ennå med Bibelens tidligere begrensning av forskeres villighet til å utfordre aldersbeskrivelser på menneskesamfunnet.

Innlederen under det klingende navnet GR1992enga støtter seg altså til klisjeer og negative stereotypier. Siden alle vet at Kirken med Bibelen i den ene hånden og inkvisisjonen i den andre bekjempet vitenskapen, er det bare å kjøre på med at motstand mot Min Nye Teori (C) må skyldes det samme.

Uten å trenge å gi noen eksempler verken fra fortid eller nåtid.

Når dette er på plass kan debattanten fort forlate "mainstream".

Da en av de få ekspertene på Sanskrit, cuneiform og Sumerkulturen, Z Sitchin, oppdaget at nesten fullt utviklet sivilisasjon eksisterte i gamle sentrale Asia og Midtøsten for 7000 år siden, passet han nøye på å heller produsere konspirasjonsteorier om romvesener og uttalte kanskje ufrivillig i en konferanse at han "ikke våget å utfordre Bibelens tidsplasseringer". 

At Sitchin ikke har noen relevant fagbakgrunn og ikke er anerkjent av en eneste arkeolog eller historiker som har forsket på disse kulturene, er det ikke så nøye med. For grunnen er enkel. 

Mainstream-historiemiljøene i verden, fremdeles kontrollerte av Kirken, sionismen og Islam, er ikke særlig bedre, og greide etter mye press å akseptere at funnet av Antikythera, "verdens første datamaskin/kalkulator"(litt satt på spissen) og aldersbestemmelsen var et faktum. Fra gamle Hellas. 

Denne maktglade alliansen mellom "Kirken, sionismen og Islam" har naturlig nok aktivt bekjempet arkeologi, som funnet av en gresk kalkulator for planetenes bevegelser.

Igjen uten eksempler på hvor eller når eller hvordan denne gjengen kontroller "Mainstream-historiemiljøene" eller hvilket "press" som gjorde at Antikythera-mekanismen vist på bildet til høyre ble "akseptert".

Eller hvor i all verden man har forestillingen om en slik konspirasjon fra, eller behovet for å skjule noe om gresk teknologi.

At man hadde mer avanserte mekanismer i middelalderen er tydeligvis også noe Kirken, sionismen og/eller Islam har undertrykket, siden GR1992enga eller hans kilde, den parapsykologinteresserte von Däniken-wannaben Rene Noorbergen, ikke er kjent med det.

Det tredje kjennetegnet på kvasivitenskap er når man snakker om "den mørke middelalder".

Romerne benyttet dampmaskiner til å åpne tunge dører og hadde et godt utviklet system for å lede vann over lange avstander, akvadukter. Etterpå kom den mørke middelalder og alt stagnerte. 

Det fjerde henger sammen med dette. For mørket skyldes all, ikke minst okkult kunnskap, som gikk tapt da antikkens biblioteker ble ødelagt, ikke minst av kristne.

Later at Pergamus in Asia minor, another 200 000 manuscripts known to have contained occult knowledge and perhaps the pre-Flood and pre-Babel wisdom of the occult energies were consigned to flames by rampaging christians.

Det femte i en så demokratisk og egalitær tid som vår er å henvise til motstand fra hierarkier, ikke minst religiøse. De var selvsagt like mye i mot vitenskap som teknologi. De er jo hierarkier. Og religiøse.

Her snakker vi dog om enkle teknologier, men likevel noe som ikke fikk en videreutvikling pga av de religiøse hierarkiene overtok og først mye senere ble motvirket av vitenskapens tilbakekomst (fra renessansen).  

Er et par tre av disse kjennetegnene på plass, trenger du ikke å sjekke om de forholder seg informert og respektfullt til vitenskapelige miljøer og metoder på områdene som påstandene handler om. 

For det gjør de ikke.

Sensasjon: Historikere leser kilder

Så var vi i gang igjen med det angivelige funnet av en "1 500 år gammel" evangelietekst som skal ... sjokkere Vatikanet.

Fra den islamske siden Moorish Harem.

Som vanlig uten å forklare hvordan en tekst fra 500 år etter hendelsene, kan ha minste snev av verdi som kilde. Er teksten fra denne tiden, er den nesten like ubrukelig for historikere som Koranen.

At forskere som har sett på saken, tviler på at teksten er eldre enn senmiddelalderen, nevnes passende nok ikke.

I stedet nører oppslaget opp under de vanlige misforståelsene.

According to reports, experts and religious authorities in Tehram insist that the book is original.  The book itself is written with gold lettering, onto loosely-tied leather in Aramaic, the language of Jesus Christ.  The text maintains a vision similar to Islam, contradicting the New Testament’s teachings of Christianity.   Jesus also foresees the coming of the Prophet Muhammad, who would found Islam 700 years later.

Allerede her bør det ringe noen bjeller på når denne teksten er fra, slik jeg kommentert her da teksten ble kjent i 2012 og kommenterte her i 2013 at forskere kommenterer.

Det hjelper ikke med en link til en side som sier noe helt annet enn mytene man selv hevder.

It is believed that, during the Council of Nicea, the Catholic Church hand-picked the gospels that form the Bible as we know it today; omitting the Gospel of Barnabas (among many others) in favor of the four canonical gospels of Matthew, Mark, Luke and John.  Many biblical texts have begun to surface over time, including those of the Dead Sea and Gnostic Gospels; but this book especially, seems to worry the Vatican.

Hvem i Vatikanet som er "bekymret" nevnes ikke. Det tas bare for gitt, siden Vatikanet angivelig har vært noe så tvilsomt som interessert i å se på funnet.

Denne mentaliteten er ikke ny. Den vil ikke ta slutt om jeg skulle blogge noe her.

Det finnes i det hele tatt større overraskelser enn at Barnabas-evangeliet er blitt brukt til å begrunne at Benedikt XVI gikk av.

Som vanlig i slike saker uten snev av kilder.

Siste avsnitt i dette nye oppslaget er interessant av flere grunner. For det første fordi det følger oppskriften til Erich von Däniken, Dan Brown og andre som fremmer alternative teorier av særeste sort.

Dette handler om å lansere den ene ville teorien etter den andre, mens man hele tiden bedyrer at man bare stiller spørsmål.

Man sprer tøv, samtidig som man slipper å være ansvarlig for å spre tøv. I det minste er det imaget man forsøker å skape.

Mens det ikke egentlig er så mange spørsmål at det gjør noe før siste avsnitt.

What does this mean to atheists/agnostics/secular thinkers?  Is the text real?  Fake?  Does it matter?  Hopefully, this news inspires the religious to ask questions, instead of pointing fingers or believing anything blindly. 

For det andre er dette interessant fordi man ikke ser hvor mye det speiler hva man selv driver med. Man stiller ikke spørsmål til teksten eller funnet eller omtalen av funnet eller tolkningen at Vatikanet skal være bekymret eller noe som helst annet.

I stedet synes man å tro relativt blindt at denne teksten faktisk er så gammel som de sier, og det uten referanse til en eneste forsker. Noe de synes er farlig, i hvert fall når det gjelder andre.

The biggest danger of faith is when people believe what they want to believe, defending against any and all evidence; especially when that evidence revolutionizes their foundation from the ground up.  

Ja, men det er litt uklart hvorfor dette ikke skulle gjelde dem som ønsker å tro at Barnabas-evangeliget er ekte og dermed tilslører all evidens som sier noe annet.

Dermed er det bare å ta godt i. 

For centuries, the “defense” of blind faith has driven nations to war, violence, discrimination, slavery and to become the society of automatons that we are today; and for just as long, it has been justified with lies.  If you know better, act like it.

Ja, vær så snill.

Fra Jesu tid, altså Den hellige gral

I serien "Vi har funnet gralen og det tilfeldigvis like ved der vi bor" er vi denne gangen kommet til Spania.

Flere enn TV2 kan melde at begeret har befunnet seg i basilikaen San Isidoro i León, nord i Spania, i tusen år.

I tre år har Margarita Torres og Jose Ortiza del Rio forsket på Den hellige gral og opphavet til begeret i León. I en ny bok, «The kings of the Grail», mener de å kunne bevise at begeret i León faktisk er den hellige gral.

Hvis man ser bort fra detaljer som at gralen aldri har eksistert, er dette avgjort ett av de mer plausible funnene.

Ikke minst fordi det

utsmykkede begeret har ifølge historikerne påviselig et indre beger som er fra Jesu tid. Ifølge arabiske dokumenter fra middelalderen ble begeret stjålet fra Jerusalem av muslimer som ga det til det kristne samfunnet i Egypt.

Noen århundrer senere, rundt år 1050, ble det sendt som en gave til Kong Fernando I av Castilla som takk for hjelp under en hungersnød. Det er da det opprinnelige begeret ble utsmykket med overdådige dekorasjoner.

 Men så er det altså slik at det ikke holder å datere noe til Jesu tid. At man finner trefliser fra rundt år 30, viser ikke at de er fra Jesu kors.

Slik jeg tar opp i Da Vinci dekodet er gralen en ganske sen legende. Vi snakker ikke om den opplagte, men tilfeldig sannhet at det har eksistert et beger som Jesus drakk av under hans siste måltid før korsfestelsen, men om at dette begeret skal ha vært brukt til å samle opp blodet hans før han døde.

Eller var det kanskje et fat? For dette er en historie som har bygget på seg fra 400-tallet og med ulike tradisjoner. 

Fatet Patène de Serpentine i Louvre er datert til rundt Jesu tid og må dermed være Den Hellige gral.

Alle fra så lenge etter Jesu tid at de ikke kan brukes som historisk kilde. 

Kort sagt synes historien om Gralen å være en blanding av keltiske og kristne forestillinger knyttet til hellige begre og katolsk nattverdsforståelse. Opprinnelig betyr uttrykket “gral” et fat eller “stor tallerken”, antagelig basert på det latinske “gradalis”. I den første gralsfortellingen, skrevet av Chrétien de Troyes rundt 1190, er da også gralen rett og slett et fat og omtales i ubestemt form som én gral. Dette kan knyttes til brødet i kirkens nattverdsfeiring.

Noen år senere er gralen beskrevet som et beger, mer bestemt det som Jesus brukte da han innstiftet nattverden. I følge legenden fra Nikodemusevangeliet på 400-tallet, samlet Josef av Arimatea opp Jesu blod i det samme begeret under korsfestelsen, men det tar likevel noe tid før et slikt beger dukker opp i gralsfortellingene. Interessant nok ser vi at Robert de Boron i Josef fra Arimatea, rundt år 1200, på mange måter gjenforteller Nikodemusevangeliet og starter med å fortelle at Josef samlet Jesu blod i samme fat som Jesus hadde brutt brødet i under nattverden. Det er ikke før med Wolfram von Eschenbach et stykke inn på 1200-tallet at gralen for alvor blir til et beger. 

Maria-begeret kan kanskje dateres til Jesu tid og må dermed være Den hellige gral.

Dermed er det flott av flere av medieoppslagene har fått med seg ganske mye av dette, ikke minst takket være Tom Egeland.

Samtidig er det nok noe drøyt å hevde at om gralen finnes "vil den være noe av det helligste for hele kristenheten". Det skal godt gjøres for et litterært produkt fra middelalderen som verken er med i trosbekjennelser eller liturgi, katekismer eller salmer. 

Selv om et funn sikkert hadde vært rimelig hellig for Spielberg og New Agere.

Så er det en uunngåelig ryggmargsrefleks, men ikke veldig forskningsorientert å henvise til tempelriddere, Dan Brown og Hellig Blod Hellig Gral og annet som altså ikke har noe å gjøre med ekte historie fra det første århundre, men med bløff og populærkultur fra de seneste par generasjonene. 

En nyere versjon av legenden forteller at tempelridderne hadde gralen, og at det finnes arvtagere etter denne ordenen som i dag vokter gralen.En annen versjon identifiserer gralen med et menneske og ikke en gjenstand. Den er særlig forbundet med Maria Magdalena, som ifølge legenden skal ha fått barn med Jesus. I boken «Hellig blod, hellig gral» forbindes gralen med de angivelige etterkommerne av Jesus. En annen versjon over samme tema er presentert i boken «Da Vinci-koden», der det er Maria Magdalena som identifiseres med gralen.

Men det er nok noe mer overraskende at dette viser at journalistene ikke har lest Da Vinci-koden.

Historie for altier

Da er det tid for ny Kjettersk Kjeller, onsdag 5. mars 2014 om

Fra Atlantis til Aldebaran:
Med UFOer gjennom verdenshistorien

Vi sakser fra forhåndsomtalen:

Fikk egypterne hjelp av marsboere til å bygge pyramidene? Eller kom UFOene fra Atlantis? Reiste nazistene til stjernen Aldebaran?

Enten du stikker innom bokhandelen, slår på History Channel eller tar en tur på Litteraturhuset kommer du fort over snodige spørsmål om historien vår.

Så avgjort.

Etter foredraget er det NM i tvilsom historie. Et panel som kjenner alle hemmeligheter i fortid og fremtid vil avgjøre hvem som treffer best i nåtid.

Med et så bra tema får man holde ut at forhåndsomtalen smisker seg frem til at 

Bjørn Are Davidsen er Norges fremste kjenner av denne genren av bøker og dokumentarfilmer. Davidsen har selv skrevet bøker som Da Vinci dekodet, og er kjent som en usedvanlig underholdende foredragsholder. Denne kvelden skal han både gi oss en innføring i hvordan genren har utviklet seg og kanskje gi oss en liten faktasjekk av noen av de friskeste påstandene.

Romfarerne samles onsdag 5. mars på den kamuflerte UFOen Katedralen i Parkveien 13. Dørene åpner kl. 19, og du må være 18 jordår og ha 70 norske kroner for å komme inn.

Noen smuler småsmak Atlantis og pyramider kan ellers konsumeres  her og her.

Arketypisk

Bibelen er ikke bare øverst på bestselgerlistene, den når også høyt på besøkslistene.

Dette bør ikke overraske for en bok som er så betydelig i kulturhistorien. På samme måte som det ikke bør overraske at man ikke tar det så nøye om stoffet er positivt eller negativt.

Så er det dessverre også blitt slik at man heller ikke blir overrasket over hvor lite skeptiske man kan være i møte med påstander som at Noas ark er funnet - eller til overstadige vinklinger når noen har noe å selge.

Som når NRK skal presentere enda en nyhet om Noas ark:

Få historier fra Det gamle testamente har vel fascinert barn som historien om Noa i første Mosebok.

Noa, mannen som ble bedt av Gud om å bygge en ark, en båt for å ta med seg familien sin og to av alle dyr før syndfloden skulle rive med seg alt levende – Bibelen forteller at arken var 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy. (En norsk alen er 62,75 cm)

Og slik har historien vært, til nå.

Til tross for at dette til og med er uthevet av NRK selv, har historien altså ikke vært slik til nå. Og det handler ikke bare om at samme saken er presentert i Guardian i 2010 (og på nytt nå). Siden 1800-tallet er det funnet en rekke tekster om "syndfloden" (et uttrykk hentet fra det tyske Sündflut, opprinnelig Sintflut som betyr en veldig flom) fra ulike mesopotamske kilder som er langt eldre enn bibelmanuskriptene vi har.

Blant mye felles er å beskrive arken på andre måter enn Første Mosebok. Dette har vært så opplagt at det har vært brukt til å sannsynliggjøre at Bibelens fortelling i motsetning til disse andre er nærmere en historisk kjerne, siden den fremstiller en båtform som synes sjødyktig.

I Gilgamesh-eposet (først funnet i 1853) er arken like høy som lang som bred, en kube, eller altså terningform. Mens den som er beskrevet i Bibelen kan minne om en båt.

Dermed kan kreasjonistiske steder som Answers in Genesis skrive at

The dimensions of the Ark are convincing for two reasons: the proportions are like that of a modern cargo ship, and it is about as large as a wooden ship can be built. The cubit gives us a good indication of size. With the cubit’s measurement, we know that the Ark must have been at least 450 feet (137 m) long, 75 feet (23 m) wide, and 45 feet (14 m) high. In the Western world, wooden sailing ships never got much longer than about 330 feet (100 m), yet the ancient Greeks built vessels at least this size 2,000 years earlier. China built huge wooden ships in the 1400s that may have been as large as the Ark. The biblical Ark is one of the largest wooden ships of all time—a mid-sized cargo ship by today’s standards.

Det hadde kort sagt vært ... spennende med en debatt mellom de som hevder dette og de innen sjangeren ancient astronauts som så tidlig som i 1990 hevdet at heller ikke Noas ark var særlig sjødyktig og i stedet går inn for at den hadde sirkelform (eller saucer shape, selvsagt).

Noe som nå altså minner om oppdagelsen av forskeren NRK refererer til.

På British Museum i London står en mann med langt hvitt hår, og lang hvitt skjegg. Han minner mest om en slags krysning av professor Humlesnurr i fortellingene om Harry Potter og julenissen.

Han heter Irving Finkel, og er ekspert i arkeologi og assyriologi, som er læren om fortidens Assyria og Babylonia.

I hånden har han en bitte liten leirtavle, ikke større enn en vanlig mobiltelefon. Tavlen er 3700 år gammel, har 60 tekstlinjer på hver side – og gir helt ny innsikt i historien om Noa og arken.

– Den store overraskelsen, da var det som om hjertet mitt stoppet, var oppdagelsen av at det skulle bli en rund båt, forteller doktor Finkel til NRK.no

Ja, den gir vel omtrent like mye innsikt i historien som fortellingene om en terningformet ark.

Nå er Finkel likevel skeptisk til historien om arken, noe NRK vet å sette utropstegn ved.

Den detaljerte beskrivelsen av hvordan den runde arken skulle bygges presser selvsagt frem et sentral spørsmål – ble den bygget, ble instruksjonene fulgt?

– Nei, svarer doktor Irving Finkel kontant, jeg er 107 prosent (!) sikker på at den aldri ble bygget.

– Selv om tavlen er en svært nøyaktig mal, mener jeg den tilhørte en historieforteller. En som kom på kveldene og fortalte et nytt kapittel i en lengre historie om verden som skulle oversvømmes.

Nå kan man si mye om den logikken (og om mulige ekte oversvømmelser som kan ligge bak), men for Finkel er tavlen uansett ikke mer enn et manus brukt for å støtte en god fortelling.

Han kaller historien en myte på linje med sjøuhyret i Loch Ness, en historie som vil bli fortalt om og om igjen, uavhengig om det blir funnet beviser for historien eller ikke.

Uansett har den gitt en av de mest kjente bibelhistoriene et nytt lag, og en ny visualisering.

Hvorfor noen skulle bruke en rund båt til å visualisere en fortelling om en avlang båt, er ikke helt klart. Hvis det da ikke tilhører en historieforteller som kommer på kveldene med et nytt kapittel i en lengre historie om å få publikum.

Funnene til doktor Finkel har også gjort at filmselskap har produsert en dokumentar om arken. Filmen har premiere senere i år på britiske Channel 4, men skal distribueres til mange land, deriblant Norge.

At den kommer i bokform i morgen er heller ingen overraskelse som får hjerte til å stoppe.

Kultarkeologi er nødvendig, siden det er en konspirasjon

Da er det på tide å komme tilbake til Staffans Gunnarsons svar på min kommentar om Jesus i kultarkeologenes hule.

Det handler handler altså om hvorvidt Jesus har eksistert, et spørsmål som synes å bli større dess mindre folk forholder seg til forskere på feltet.

Som altså den svenske sekulærhumanisten Gunnarson. Hvordan møter han så min kritikk av dette i sluttinnlegget Den mystiske Messias – Svar til Bjørn Are Davidsen i Humanist #3/2013?

Setter han seg bedre inn i normalvitenskapen? Går han nøye gjennom dem han lener seg mot for å se om de holder faglig mål? Er han villig til revurdere noe som helst?

Nei, tvert i mot forsvarer han å bruke folk som verken er forskere eller har relevant utdannelse. Det er rett og slett nødvendig.

Selvfølgelig er mange av de referansene jeg brukte i min artikkel spekulative, og, ja, utenfor «normalvitenskapen». Det er naturligvis vanskelig å bryte med en lang tradisjon i et felt som er så dominert av tro og propaganda.

Gunnarson har med andre ord falt for en konspirasjonsteori. Bibelforskere driver iherdig propaganda for kirkens syn utad, selv om de gjør noe annet seg i mellom, «det teologene diskuterer intert er noe annet enn det presten formidler til menigheten». Siden fagmiljøene er dominert av dogmatiske kristne, er det bare logisk at man må gå utenfor, skal man finne fornuft og etterrettelighet.

Her er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. Gunnarson ser ikke konsekvensen av at den kritiske bibelforskningen fikk et gjennombrudd på 1800-tallet og at det siden nettopp er den som har dominert forskningen. Jeg tviler på at han oppfatter forskning som konkluderer med at mye i Bibelen er feil eller mytisk som «tro og propaganda». Det er ikke vanlig å betrakte forskere fra Baur (1792-1860) til Bultmann (1884-1976), Eichhorn (1753-1827) til Ehrman (f. 1955), som ukritiske apologeter for Bibelen som historisk sann.

Det bør kort sagt være mulig å ta et hint fra at langt de færreste av alle disse forskerne, uansett livssyn, har hevdet at Jesus ikke har eksistert, selv når de «diskuterer intert».

Gunnarson ser det også som talende at fagteologene vegrer seg for å debattere sære teorier.

Da språkprofessoren Alvar Ellegård for tyve år siden kom med sin bok Myten om Jesus, nektet fagteologene å debattere med ham. Selv om Ellegårds hovedtese – at Jesus kan identifiseres med «Rettferdighetens lærer» som levde et århundre tidligere – kanskje ikke er korrekt, tok han opp relevante spørsmål og problemstillinger. Disse burde det være rimelig å kunne få svar på fra fagmiljøet.

Dette er samme utfordring som hos historikere og arkeologer i møte med tulleteorier til Erich von Däniken og andre kvasiforskere. Dess villere teser, dess mindre vil man debattere dem. Og dess mer folk har lest av slike, dess verre jobb har forskere med å fjerne pussige vinkler, misforståelser og fordreielser.

Grunnen er ikke at dette nødvendigvis er så vanskelig å svare på, men at det kan kreve mye jobb å rydde opp. Forskere er ikke ansatt for å drive voksenopplæring i offentligheten. 

De færreste av dem tror nok heller ikke at så mange kan ta påstander om at Jesus egentlig levde på hundretallet før Kristus på alvor. At noen oppfatter at Ellegård kommer med «relevante spørsmål og problemstillinger», fører nok dessverre til at mange forskere bare kvier seg enda mer for å gå inn i en debatt.

Har så Gunnarson noe konkret å vise til?

Han nevner to eksempler, det ene dårligere enn det andre, når han hevder at teologenes unnfallenhet i offentligheten er et problem 

siden det gjør at myter lever videre og gir falske bilder av historiske hendelser. Et eksempel er Herodes’ omfattende barnedrap, som ikke er nevnt andre steder enn i Det nye testamentet – ikke engang hos Josefus, som foraktet Herodes og neppe ville fortiet en barnemassakre. Et annet eksempel er historien om hvordan Moses gikk tørrskodd gjennom Rødehavet.

Gunnarson argumenterer med andre ord fra taushet. Når hendelser ikke er omtalt i andre kilder, må de være myter og falske bilder av historien.

Denne type logiske feilslutninger er ikke uvanlige hos dem som benekter at Jesus har eksistert. Det blir ikke bedre av at han ikke har tatt seg bryet med å sjekke forhold som hvor mange innbyggere Betlehem hadde på denne tiden. Gjør man det, vil man se at Betlehems befolkning var rundt 300 og antall barn under to år antagelig mellom 5 og 10.

Når Josefus skrev nesten hundre år senere hadde han mer enn nok annet å henge seg opp i, som at Herodes fikk to rabbinere brent levende, drepte deres elever, tre av sine egne barn og flere hundre offiserer. Nå betyr ikke dette at historikere dermed vil si at barnemassakren må ha skjedd. Men at den ikke er omtalt hos Josefus, kan ikke brukes til å si at den må være en myte. Heller ikke her er fravær av bevis noe bevis på fravær.

Det viktigere poenget er historikerne ikke har slått fast en feil. I stedet er det en utbredt oppfatning at dette ikke er sannsynlig og man mistenker at Jesu fødsel er lagt til Betlehem for å stemme med en messiasprofeti.

Samtidig argumenterer Gunnarson mot seg selv. For noe av det han henviste til i sin opprinnelige artikkel var nettopp at Graham Philips hadde vist at fortellingen om at vannet deler seg for Moses ikke nødvendigvis er en myte, selv om hebreerne tolket den til at Gud grep inn.

I sin bok The Moses Legacy forsøker Phillips å finne den historiske Moses. Phillips har en hypotese som ligner på den Sigmund Freud i sin tid hadde, nemlig at den bibelske Moses er basert på to historiske individer. Den ene Moses var mannen som førte jødene ut av Egypt, og som muligens tilba en vulkangud. Den andre var mannen som gjorde jødene til monoteister.

Teorien om en vulkangud kan virke søkt, men er meget interessant når man ser på de ti landeplager som skal ha rammet Egypt. For landeplagene minner til forveksling om følgene av et vulkanutbrudd: en formørket himmel, en rødfarget Nil med død fisk som flyter opp, insektsvermer og så videre. Tidsmessig får historikerne ikke noe vulkanutbrudd til å stemme med jødenes utreise fra faraos Egypt cirka 1400 år fvt, men om det er hold i vulkanteorien fikk jødene – bokstavelig talt – hjelp fra oven.

 Dermed konkluderer Gunnarson med at 

Moses’ vandring over Rødehavet høres vitterlig ut som et mirakel, men bibelens beretning kan inneholde en feiltolkning av hvilket vannlegeme det gjaldt. Dersom episoden fant sted i Nildeltaet kan flo og fjære ha hjulpet jødene med å forsvinne tørrskodde foran faraos armé, og armeen blitt stanset da havet steg igjen.

Det interessante med Phillips’ rasjonelle tilnærming til bibelhistoriene er at de på den ene siden kan komme med mer troverdige forklaringer på mirakelfortellingene, samtidig som han faktisk kan bekrefte noen av de bibelske historiene.

Hvis Gunnarson ønsker å holde seg til kultarkeologi er det opp til ham. Men han kan ikke da både argumentere med at samme tekst er en myte og at den ikke er det. Uansett mangler en lenestolsarkeolog som Philips all relevant utdannelse på feltet. For meg spiller det ingen rolle om Philips får deler av Bibelen til å stemme med historien. Det jeg er opptatt av er ikke konklusjonen, men kvalifikasjoner og metodikken man bruker i sin (ikke-)forskning. 
Gunnarson synes ikke mer informert når han skriver i Humanist at

Igjen kommer vi tilbake til det som er ren logikk: Dersom Jesus var en stor religionsstifter, en politisk og moralsk leder med mange tilhengere, hvorfor skrev ikke hans disipler ned historien om ham i deres egen tid? Hvorfor kommer ingen historiker fra dres eget århundre med noen sikre referanser til Jesus, når de nevner folk som Johannes Døperen, «egypteren» og en rekke andre opprørere og mesiaser? Var Jesus så ubetydelig?

At man henviser til «ren logikk» og ikke faglitteratur, er igjen et vanlig trekk hos dem som bestrider at Jesus har eksistert. Hvor har Gunnarson det fra at disiplene ikke skrev ned historier om Jesus? Hvilken argumentasjon ligger til grunn for dette? Det er ikke vanskelig å finne forskere som støtter ham i dette, men det er heller ikke vanskelig å finne forskere som mener det motsatte.

Uansett kommer man ikke unna at de fleste tekstene i Det nye testamentet er skrevet mens flere av disiplene og andre som møtte Jesus kan ha vært i live. Historiene om Jesus er kort sagt fra «deres egen tid», enten vi snakker om evangelier som Markus og Lukas eller om kilder bak evangeliene.

At romerske historikere ikke har omtalt Jesus, er akkurat hva vi skulle vente for en person som virket i kun tre år i en bortgjemt krok av Romerriket.

Når det likevel finnes referanser hos Tacitus (55-117) og Plinius (63-113), må Jesus-myterne nødvendigvis betegne dem som «usikre» for å få det skeptiske regnestykket til å gå opp. Det må også nedtones at alle historiske kilder kan bestrides, og ikke nevnes hvorfor historikere ikke gjør det noe mer med disse referansene enn andre, selv om de bryter med hva Jesus-myterne ser som «ren logikk».

At Josefus ikke har omtalt Jesus stemmer ikke med hva flertallet av dem som har forsket på Josefus mener, selv om alle er enige i at ett av avsnittene om Jesus hos Josefus (det er flere) har senere tillegg fra kristne. Det betyr ikke at det er Josefus historikere lener seg til for å si noe om Jesus. Siden han er omtalt i så mange kilder på så mange måter i Det nye testamentet, er man ikke avhengig av jødiske eller romerske historieskrivere for å konkludere med at Jesus har eksistert.

Gunnarson avslutter med at

De ulike og motstridende versjonene av Jesu liv i de fire evangeliene og i forhold til Paulus stiller så mange spørsmål, at det er all grunn til ikke å stole på disse som en historie om et virkelig liv. Hva som er kjernen i saken og hvem Jesus muligens var, når og hvordan han kan ha levd, må vi holde åpent.

Mens historikere kan oppfatte ulikheter i evangeliene og mellom dem og Pauli brev som ressurser, virker det som om Gunnarson mener det hadde styrket tilliten til at Jesus hadde eksistert om vi hadde hatt bare én kilde eller mange som hadde skrevet av hverandre.

Han synes ikke kjent med at alle historiske personer som er omtalt i mer enn én kilde, automatisk har ulike vinkler og versjoner. Han kan bare prøve å få to venner hver for seg til å oppsummere debatten mellom ham og meg i Humanist.

I stedet for å se det som et problem, er historikere takknemlige når det finnes flere kilder til personer og hendelser. De ser det ikke som en tabbe av de første kristne å ta vare på så mange tekster om Jesus fra det første århundret.

Videre er det slik at hvis Kirken var så ivrig etter å vise at Jesus har eksistert og evangeliene ikke var motstridende at de etter Jesus-myternes skjønn diktet opp avsnitt hos Josefus fra scratch, burde de svært enkelt kunne tilpasset evangeliene slik at de var uten antydning til motsigelser.

Når de ikke gjorde det, selv om de hadde makten, muligheten og midlene, kan det bare skyldes at de manglet motivet.

Heyerdahl og andre helter

Da var et som vanlig ytterst lesverdig nummer av Humanist i hus, og ikke bare det, på bordet og lest siden det altså var verdig det.

Jeg kommer tilbake med bloggposter om et par av artiklene, men det kan allerede her og nå tilstås at disse vil handle om ikoner som Thor Heyerdahl og meg.

Ikke fordi vi hører spesielt godt sammen, men fordi vi begge er kritisert i bladet.

Nå høres kanskje dette noe verre ut enn det er, med unntak av for Heyerdahl. Han er altså blitt analysert og mer enn noen strå dekonstruert, informert og opplysende.

Spørsmålet som stilles er om det er mulig å ane en sammenheng i hans teorier om reiser i øst og vest, for ikke å si nord.

Og det er det, slik Per Ivar Engevolds viser i artikkelen om Thor Heyerdahl og de hvite kulturbærerne, forøvrig fulgt opp av Even Gran i Fri Tanke med den muligens noe mildere tittelen Den røde tråden hos Heyerdahl er pseudovitenskap.

Generelt sett er det et godt spørsmål hvordan man skal vurdere Heyerdahls teorier. Det er lett å se rasisme ved høylys dag, men ikke enkelt å komme unna at hele hans rammeverk om spredning av kulturelementer fra ett sted, altså en "diffusjonisme", som han tok ut i det lettere ekstreme til hyperdiffusjonisme, smaker av systematisk undervurdering av lokale krefter.

Det er samme symptom som når Erich von Däniken og andre kultarkeologer hevder at det er umulig for de barnlige innfødte å ha bygget noe så vanskelig som pyramider og vegger av stein og at dette derfor må stamme fra aliens eller Atlantis eller Sverige. 

Heyerdahl gjør det ikke lettere for seg selv ved å knytte seg til naziforskere som Hans Günther og altså snakke om Atlantis i enkelte av sine bøker. 

LIkevel skriver han så besnærende at også andre med utfartstrang og evangeliserende legning har latt seg imponere, som Aril Edvardsen (altså heller ingen historiker eller arkeolog).

Nå er det nok ikke helt samme sus i serken, for ikke å si informert eller opplysende i kritikken av meg. Men når jeg først gjør noe såpass sensasjonelt som å hevde at Jesus har eksistert, er det ikke rart at en ivrig ateist som Staffan Gunnarson gjør klar spretterten i et tilsvar til min kritikk i forrige nummer. 

Selv om han altså i likhet med Heyerdahl havner i kultarkeologigrøfta, slik jeg har omtalt her og kommer mer tilbake til i neste uke om et halvt år.

Da kommer jeg også tilbake til nyeste nummer av Theofilos som av guddommelige grunner alltid havner i postkassen samme dag som Humanist. 

Selv om det ryktes at ufine skeptikere hevder slikt kan forekomme når blader skal ut med like mange nummer per år.