Rettelse - ny feil følger

Er man for lite kjent med et emne, er det fort gjort å si eller skrive noe feil. Det blir ikke enklere på områder som er svært farget av moderne myter og misforståelser.

Men det betyr også at det ikke er lett å rette feil uten å innføre nye, eller misforstå hva som opprinnelig var feil.

Vårt Lands håndtering av artikkelen der de hevdet Kirken drepte Galileo bekrefter dette med all uønsket tydelighet.

Blant en rekke feilaktige uttalelser var den groveste at 

Både Giordano Bruno og Galileo Galilei endte jo med å bli drept for å forfekte de samme tankene litt seinere, sier Næss.

Hvilket altså ikke bare handler om brøleren å si at Galileo ble drept, men at også Bruno ble det for å hevde at jorden gikk i bane rundt solen.

Dermed klarte man på nett å rette kun én av feilene, mens man beholdt én og innførte en ny:

Litt seinere ble jo Galileo Galilei bannlyst og Giordano Bruno endte med å bli drept for å forfekte de samme tankene, sier Næss.

Mens rettelsen i dagens papirutgave ikke har med at Galileo ble "bannlyst" (noe som fortsatt ligger ute på nettet) og endrer grunnen til å være for "for kjettersk virksomhet".

Hvilket i og for seg stemmer, men var for det første ikke den opprinnelige påstanden og bommer for det andre på det avgjørende poenget er at dette for Bruno ikke handlet om astronomi - altså om det som var saken i artikkelen om Kopernikus. 

Det er ganske uvant å se rettelser som i så stor grad innfører nye feil.

At man i tillegg tror Bruno har relevans i en artikkel om Kopernikus, understreker at journalisten og redaksjonen er så dårlig kjent med stoffet at de fortsetter å spre myten om at Kirken henrettet noen for deres naturvitenskap.

Nei, Bruno ble ikke drept for å "forfekte de samme tankene" som Kopernikus. Han var verken astronom eller naturviter, men mystiker som avviste sentrale deler av katolsk teologi og så på solen som en gud alt selvsagt måtte sentrere rundt, noe biografen Frances Yates skriver grundig om i Modernitetens okkulte inspirasjon - Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos .

Slik Henning Næss oppsummerer Yates utgir Bruno etterhvert

skrifter som viser et vitalistisk, nærmest animalistisk verdensbilde, der planetene skildres som besjelede vesener som beveger seg fritt gjennom rommet etter egen vilje. Religion og filosofi smelter sammen. Siden krydrer han sine skrifter med kabbalistisk religion.

Mot slutten av femtenhundretallet reiser han til Wittenberg i Tyskland, hvor han bruker mye energi på å gå til angrep på matematikken, en vitenskap han innerst inne forakter. Han viser her til fulle at han et naturmystiker og ingen vitenskapsmann. Den egyptiske naturreligionen kommer alltid i første rekke, og han har nå for lengst pådratt seg den katolske kirkens vrede. At han så reiser tilbake til Italia i i 1591, viser at han ikke skjønner hvilken fare som truer. Han tror seg å være i besittelse av udødelighet, tilegnet gjennom kabbala og hermetisme, og at ingenting kan ramme ham. Han håner Aristoteles, den katolske kirkens viktigste filosofiske byggestein, og nesten alle ... [samtidige] vitenskapsmenn, matematikere og filosofer.

Skal man sammenligne Bruno med noen, er det mindre med naturvitere som Galileo enn newagere som Gry Jannicke Jarlum. 

Som Næss sier i Vårt Land ble uansett ikke det solsentrerte verdensystemet fordømt før i 1616, hele 16 år etter at Bruno ble drept. At Kirkens reaksjon på Bruno skyldtes hans syn på solsystemet, er en antikirkelig myte fra 1800-tallet.

Det stemmer heller ikke at Galileo ble bannlyst. 

Saken mot Galileo var i stor grad en politisk og personlig revirmarkering i en turbulent tid under motreformasjonen og 30-årskrigen. En lang, kildebasert fremstilling finnes her, men svært kort sagt hadde Galileo opprinnelig vært svært populær og venn av paven. Dessverre førte hans ubetenkte arroganse - et ikke helt uvanlig trekk hos genier - til at han la seg ut med mange støttespillere. 

Det ble ikke bedre da han fornærmet den ikke mindre arrogante og forfengelige paven ved å legge en av hans astronomiske oppfatninger i munnen på den enfoldige - Simplicius - den ene parten i Galileos dialog om det han kalte de to store verdenssystemer (selv om han utelot flere av de viktigste). 

Etter en rettssak i 1632-33 satte Kirken ham på plass med en formell livstidsdom, bl.a. basert på et muligens skittent trick fra dommernes side siden de litt dårlig dokumentert hevdet at han skulle ha brudt et påbud om ikke å forevare det solsentrerte systemet som sannhet. 

Noe som forøvrig ikke var til hinder for å formidle det som en regnemodell - med den følge at Kopernikus verk etter noen mindre justeringer ble tillatt utgitt i Italia fra 1621, etter at det en kort periode var forbudt. 

Samtidig paven nøye med å vise storsinn. Dermed endret han straks dommen til husarrest på et stort, privat gods. Der den da 70-årige Galileo arbeidet videre og produserte sitt viktigste verk, om mekanikken. 

Det hører med at han fikk besøk av familie og venner, men kunne ikke arrangere møter eller store selskap. Og stort sett kunne forlate godset når han ba pent, selv om han ikke fikk besøke storbyen Firenze.  

Slik Michael Flynn beskriver for desember 1633

Galileo finally returns to Arcetri, to the villa he had named Villa del Gioiello, "The Jewel." This is the place that he always hated to leave, to which his rheumatism had so often kept him confined, and now his punishment is... not to leave it. Aside from the humiliation and the pettifogging of getting permission to leave for this or that reason, he has been thrown into the briar patch. He is free to receive members of his family or friends, but under no circumstances is he to hold meetings or throw big parties. He is not allowed to go down to Florence, but can visit his daughters in the neighboring convent. Sharrett (1994) notes that requests are always rejected the first time, but granted the second or third time. This is just a reminder of who's boss.

Litt på samme måte som den stadige påminnelsen om at jeg ikke er sjef for Vårt Lands redaksjon eller rettelser.

Alarmerende kreasjonisme

Da legger jeg ut mitt mitt svar til Kaare Skulands alarmerende kreasjonistiske tekst i Korsets seier.

Som så ofte er motivasjonen for kreasjonisme å redde kristen tro. Med andre ord så velment at det kan være vanskelig å diskutere, uten å misforstå eller mistro hverandre.  

Er man opptatt av frelse, er det ikke enkelt å være objektiv til vitenskap. Den må i tillegg per definisjon være feil eller feiltolket, siden Bibelen er sann. All kristen tro ramler om noen forlater den smale vei der verden er skapt på seks dager og biologisk død kom med Adam. 

Kristne som sier noe annet er dratt etter nesen av en ateistisk vitenskap og blinde for hva som står på spill.

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å ta kritiske innvendinger rolig og i beste mening. Det er ikke enklere å endre syn hvis man har investert mye prestisje og personlig autoritet i slike tolkninger. Eller av andre grunner har falt for den kreasjonistiske fristelse, slik jeg selv gjorde i min ungdom.

Korsets Seier har forøvrig bekreftet at innlegget er mottatt, men så langt er det ikke satt på trykk eller lagt på nett, så vidt jeg kan se.  Vi får håpe de gjør det om ikke for lenge, siden Kaares nå har ligget ute i to uker uten annen kritikk enn i kommentarfeltet.

Skapelse og frelse

Kaare Skuland hevder i Korsets Seier 17. juni at «hele den kristne tro og bekjennelse forvitrer» hvis vi ikke tror på en skapelse på 6 dager for mellom 6-10 000 år siden. For slik har «bibellesere forstått teksten opp gjennom hele den jødiske og kristne historien». Hvis fossilene stammer fra før Adam ble skapt «kan vi ikke lenger snakke om at døden kom ved Adams syndefall. Og da blir jo Jesu frelsesverk bare en liksom-gjenopprettelse». 

Men dette er problematisk på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det stemmer verken med kirkehistorien, Bibelen eller vitenskapen. Mye kan i stedet knyttes til en reaksjon på moderniteten, slik vi spesielt ser i kreasjonistbevegelsen som vokste frem i USA på 1960-tallet.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at verken paven eller ortodokse patriarker, den anglikanske kirken, mange evangelikale eller pentekostale kirker står for dette. I likhet med flere av forfatterne av det sentrale verket for amerikanske fundamentalisme, «The Fundamentals» fra hundre år tilbake.  

For ikke å si en så sentral kristen leder i Norge som Ole Hallesby. 

Saken blir ikke bedre av at dette bidrar til å dra teppet vekk under kristen tro. Får ungdom høre at de enten må tro på skapelse på 6 dager eller bli ateister, er valget dessverre lett når de setter seg inn i naturvitenskap.

Hva er så realitetene?

1) Sentrale kristne bibellesere har ikke tatt 6 dager bokstavelig gjennom historien

Den mest toneangivende tenkeren i senantikken var kirkefaderen Augustin (354-430). I hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, tar han ikke med den største selvfølge alt bokstavelig. I stedet åpner han med å spørre om alt må tas billedlig.

«Når noe fremstilles som fortellinger, må vi spørre om alt kun skal tas billedlig, eller om det også må bli utlagt og forsvart som en nøyaktig rapport om hva som skjedde. Ingen kristen vil våge å si at fortellingen ikke skal tas billedlig». 

Han ser det også som viktig å tolke teksten i lys av hva selv ikke-kristne vet «av fornuft og erfaring». Ellers kan vi misforstå og dumme oss ut. Vi fremstår uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om sentrale ting som Jesu oppstandelse. 

Når Augustin ikke tok skapelse på seks dager bokstavelig, var grunnen at en allmektig Gud ikke trengte så lang tid som seks dager. Dermed tenkte Augustin at alt var skapt på en gang, som potensiale. På samme måte som man kunne skape trær ved å lage frø som vokste over mange år, hadde Gud lagt frøene til videre utvikling inn i skaperverket.

Augustins poenger var kjente og sentrale hos middelalderens største filosof, Thomas Aquinas (1225-1274). Han henviser med den største selvfølgelighet til Augustins prinsipper for bibeltolkning. På den dagen Gud skapte himmelen og Jorden «skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde “grodd fram”, altså potensielt». 

Poenget er ikke om Augustin eller Aquinas hadde rett i sine tolkninger, kun at langt fra alle bibellesere i historien har lest Bibelen slik at den krevde en tro på skapelse på seks dager.

2) Bibelen sier ikke at biologisk død kom med Adam

Et motiv hos mange kreasjonister er bekymringen for at evolusjon gjør frelsen meningsløs. Uten noe syndefall, kan det ikke ha vært behov for at Jesus kom til jorden og beseiret synden og døden slik Paulus sier i Romerbrevet. 

Skal man bruke dette til å avvise naturvitenskap og de største kirkesamfunnene, må man være helt sikker i sin teologi. Dermed er det viktig å forstå at dette bygger på flere forhold som langt fra er sikre og ikke støttes av Bibelen. 

For det første døde ikke Adam og Eva den dagen de spiste frukten av kunnskapens tre, til tross for at Gud tydelig hadde sagt at «den dagen du spiser av det, skal du dø». Enten kan vi ikke ta ordet «dø» bokstavelig, eller ikke ordet «dagen» - eller ikke begge deler. Det gjør seg ikke å spørre «Har Gud virkelig sagt?».

Tolker vi i stedet «skal du dø» som «skal du bli biologisk dødelig», leser vi ikke teksten som den står. Dermed er det vanlig å forstå dette som «åndelig død», altså at synden førte til et brudd, at Adam mistet livet med Gud. En parallell kan være at Jesus ikke avskaffet biologisk død i denne verden for to tusen år siden, men ga oss alle muligheten til liv med Gud her og nå. 

For det andre avviser ikke Bibelen biologisk død før syndefallet. Tvert i mot er det tydelig at Adam og Eva var skapt dødelige, ellers ville ikke Gud stengt dem ute fra Livets tre, i bekymring for at mennesket bare «ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

For det tredje avviser ikke Bibelen at dyr døde før Adam. Slik Paulus sier i Romerbrevet 5 handler dette om at døden rammet «alle mennesker fordi alle syndet».

For det fjerde er et sentralt poeng allerede fra første kapittel i Romerbrevet at vi alle er ansvarlige for våre egne tanker, ord og gjerninger. Selv om Paulus etter noen kapitler henviser kort til Adam, kan det leses som et pedagogisk grep, en symmetri for å formidle betydningen av hva Jesus gjorde, som (i Bibelens billedspråk) «den andre Adam».

Den historiske sannheten i Jesu oppstandelse avhenger ikke av om Adam førte biologisk død inn i verden. I likhet med at det er sant at vi kan få tilgivelse av Gud, for Jesu skyld.

3) Normal vitenskap støtter ikke at jorden er 6-10 000 år gammel

Det finnes mange og overbevisende argumenter for at jorden er milliarder av år gammel, noe ikke minst ungdom fort vil oppdage. Som tidligere kreasjonist er jeg kjent med motargumenter, men de holder ikke i møte med seriøs forskning. En aktuell bok om dette er den rikt illustrerte gjennomgangen kristne fagpersoner har gjort i Grand Canyon - Monument to an Ancient Earth, Solid Rock Lectures, Tulsa Oklahoma, 2016. 

Det er flott at Kaare Skuland formidler kristen tro i spenstige romaner og prekener. Men det hadde også vært flott om han var mindre avvisende til andre måter å forstå Bibelen og vitenskapen på enn kreasjonisme.

Tveters tankefeller

Da er som lovet tiden inne for å dele mitt svar i Dagen i går på Kjell J. Tveters noe underlige svar på min kommentar om at Naturvitenskapen er teistisk.

Nå kan det utvilsomt være delte meninger om hvor godt jeg treffer (eller teller) i innlegget under, men det er interessant å se hvor mye forholdet mellom tro og vitenskap utfordrer og engasjerer.

Noe som nok er grunnen til at det er så lett å gå i tankefeller.

Inkludert en tro på at dette er slutten på debatten.

TVETERS TANKEFELLER

Er Kjell J. Tveter opptatt av å fremstå troverdig, bør han ikke lese andre så fort eller tenke såpass firkantet som i hans leserinnlegg 17. november. I stedet for å se hva jeg sier i min kommentar 29. oktober, går han i flere tankefeller.

Den første er når han hevder at «det rådende synet på naturvitenskap i Vesten i dag kalles for naturalisme» og at «Materialisme er et annet begrep som brukes om naturvitenskapen». Men dette er altså livssyn og ikke syn på vitenskapen.  

Tveter er mer på sporet når han snakker om «metodologisk naturalisme», som bygger på den enkle logikken at skal man studere naturen, bør man se etter naturlige forklaringer. En slik metode handler dermed ikke om livssyn, og kan som Tveter vedgår brukes av kristne.  Men det er en ny tankefelle å hevde at når metoden forklarer ting ut fra årsaker i naturen, betyr den i praksis at kristne forskere «ikke må blande kristendommen inn i vitenskapen». For er det ikke kristent å jobbe ut fra et slik tenkesett, må man forutsette at Gud ikke kan styre naturen også gjennom naturprosesser. Det er å fjerne seg fra Bibelen som forteller at Gud har gitt naturen «kausal kraft» (slik kirkefaderen Augustin formulerte det på 400-tallet) til å bære frem alle slags levende skapninger (1. Mos 1,24).

Slik jeg skrev i min kommentar gikk dette langt fra i glemmeboken blant kristne naturfilosofer som Albertus Magnus på 1200-tallet. Lenge før Darwin var det viktig for ham å understreke at når vi studerer naturen «må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig».  Derfor la jeg vekt på at naturvitenskapens metoder like gjerne kan kalles for metodologisk teisme, siden de bygger på en tro på rasjonalitet og naturlover som springer ut av gudstro. Er Tveter på jakt etter gudsargumenter, kan han altså peke på naturvitenskapen som prosjekt.

Tveter havner dermed i en ny tankefelle når han klager over at i dagens vitenskap er bare «naturalistiske mekanismer» akseptable, noe som «utelukker Gud». I tillegg er det slik at siden naturvitenskap nettopp handler om å se etter prosesser i naturen, kan vi ikke se dette gjennom briller farget av livssyn eller politikk. Det er tvert i mot helt avgjørende å være så nøytrale vi kan, enten vi på privaten kaller metoden naturalistisk eller teistisk.

Den fjerde tankefellen er å blande forskningsmetoder med tolkninger av funn. Tveter er svært opptatt av «Intelligent Design» (ID) som bl.a. hevder at liv og visse cellestrukturer i biologen krever intelligens for å ha blitt til. Men dette er altså tolkninger av funn som er gjort etter normalvitenskapelige metoder. Nettopp derfor er disse funnene troverdige og kan brukes på tvers av livssyn. Hvorvidt ID-tolkningene av funnene er like troverdige, er en annen diskusjon.

Den femte tankefellen er å legge opp til en motsetning mellom å tro på indirekte årsaker (som naturlover) og at «Gud har intervenert» noen ganger. Men her går det altså an å ha flere tanker i hodet på en gang. At man tror på det ene som hovedregel, utelukker ikke at man kan tro på det andre. Hadde Tveter lest f.eks. det jeg har skrevet i boken Eksisterer Gud?, ville han sett at han slo inn åpne dører.  Der kritiserer jeg bl.a. dem som avviser Jesu oppstandelse siden det er et mirakel eller fordi historisk metode ikke kan ta stilling til sånt. Men det er altså dårlig logikk. Utelukker man overnaturlige forklaringer i utgangspunktet, forutsetter man det som skal bevises.

Det samme gjelder for spørsmålet om universet er skapt av Gud eller ei. Skal vi vurdere «om det finnes noe mer enn det fysiske, kan vi ikke svare på det med metoder som utelukkende kan si noe om det fysiske, eller kun akseptere fysiske forklaringer».

Den sjette tankefeilen er kanskje den verste. For Tveter er så sikker i sin sak at motstanden han og hans meningsfeller møter, ikke kan skyldes forsvarlig forskning og gode argumenter, men en aggressiv konspirasjon. Dermed må de være «ytterst varsomme» med hva de sier så de ikke angripes av «den ateistiske maktelite» som han uten snev av forbehold hevder «skyr ingen midler». I stedet for å gå inn i diskusjonen på akademiske arenaer, tegner Tveter et så kullsort bilde at seriøs debatt blir umulig. 

Naturvitenskapen er ateistisk

Som nevnt i går, er det ikke enkelt å skrive noe som kolliderer med andres kjepphester. Det blir ikke lettere når man kommer i skade for å hevde at naturvitenskapen er teistisk.

Dermed hadde set ikke akkurat overrasket med sterke og klare tilbakemeldinger fra nyateister eller New Age-hold. Men det er noen smuler mer overraskende når reaksjonen kommer fra kristne som bedyrer at naturvitenskapen tvert i mot er ateistisk.

Siden det var atskillig annet som også var mer enn noen tødler overraskende i innlegget fra den pensjonerte kirurgen Kjell J. TVeter, var det ikke til å unngå å skrive et svar som står i Dagen i dag og legges ut her i morgen.

I mens kan du tenke over hvor god den kirurgiske presisjonen er i omgangen med begreper og kilder i leserinnlegget under.

Jagland legger seg ikke flat

Om man ikke akkurat kan vente at politikere alltid legger seg flate, hadde det styrket tilliten til enkelte om de av og til vedgikk feil.

Siden jeg nå har trukket frem andre politikeres ikke akkurat imponerende historiekunnskaper, fra Per Willy-Amundsens til Bård Vegar Solhjell, kan det være greit å balansere det hele med Thorbjørn Jagland.

Temaet er altså ikke hvordan man skal balansere politisk når pyramien er snudd eller klare å bygge det norske hus hvis det det slik at "Taket - det som verner huset - er samfunnets verdigrunnlag".

Som hos de to herrer over, er det i stedet perspektiver og historiekunnskap. Mer bestemt på denne bloggen som så ofte den himmelropende mangelen på forståelsen av båndene mellom rasjonalitet og kunnskap, verdier og vitenskap i kristenheten siden antikken.

Noe som er like fremtredende blant norske politikere som i norsk skole, hva man nå oppfatter som årsakssammenhengen.

For Jaglands vedkommende kan vi starte med hans berømte kronikk Snu pyramidene der Norges statsminister slår an tonen med at

Kopernikus, Kepler og Newton rev ned kirkens verdensbilde og dermed dens maktmonopol. De hevdet at jorda ikke var flat, men rund. Jorda var heller ikke universets sentrum. 

Opplysningstiden begynte. Ny vitenskap skapte ny teknologi. Dampmaskinen, elektrisiteten, toget, telegrafen og mye annet la grunnlaget for ny industri.

Her kan man problematisere det meste, inkludert påstanden om at det var en ny vitenskap som skapte ny teknologi. Men siden det ikke er plass til så mye i leserbrev, nøyde to personer uavhengig av hverandre seg i Dagbladet 7. oktober 1999 med de første to setningene.

Jeg ventet ikke noe rungende dementi selv om en mail til Jagland førte til et svar fra hans sekretær (som dengang ikke het Lundestad) at dette var svært interessant og skulle videreformidles. Men i det minste tenkte jeg at Jagland ikke ville gjenta disse påstandene.

Forrige årtusen var altså en naiv tid.

Det bør dermed ikke overraske at Jagland som stortingspresident for ti år siden, i kjølvannet av karikaturstriden, brukte myten i en formaning i Aftenposten til muslimske miljøer om å ta lærdom av at kirken kunne endre syn.

Hvordan hadde det gått med kristendommen hvis den fortsatt lærte at jorden er flat? På grunn av kritisk tenkning måtte imidlertid kirken endre sitt verdensbilde og kristendommen overlevde som moralsk og religiøs kraft. 

Eller at leder av Nobelkomiteen og generalsekretær for Europarådet skrev i Dagsavisen i 2010 at 

Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.

Noe som viser at Jagland ikke har gjort nye fremskritt i vitenskapshistorie.

Nå betyr ikke det at vi uten videre kan kaste barnet ut med badevannet. Det er ofte grunner til hjertesukk og retoriske hjelpeløsheter. Amundsen, Solhjell og Jaglands må forstås på bakgrunn av bekymringen for retninger som ikke har det de oppfatter som opplysningsverdier i ryggmargen. 

Det er flott at Jagland og andre løfter frem verdien av religionskritikk, ytringsfrihet og karikaturtegninger. Men ikke fullt så flott å undervurdere hvor mye som skal til av religiøse og dypkulturelle ressurser, for ikke å si historiske erfaringer, for å forsvare fornuft og vitenskap, demokrati og likeverd, kritisk debatt og mindretallets rettigheter.

I stedet er det alltid fristende å bruke det at "kristendommen" har endret seg på noen få hundre år, som et argument for at det bør sannelig "islam" også. Men selv om mangt endrer seg over noen generasjoner, er det ikke gitt at alt har endret seg så mye eller på den måten eller av de grunnene som statsledere tror. 

For stiller man feil diagnose, er det ikke opplagt at man finner rett medisin.

Motivenes mysterium

Nå som andre runde i debatten med Johannes Kleppa om Livets Mysterium er på trykk i Dagen, kan det være grunn til å legge den ut også her.

En annen grunn er at jeg da kan ta med teksten slik jeg sendte den, uten debattredaksjonens lille misforståelse om hva av Wilder Smith jeg hadde bidratt til å oversette - altså hans foredrag og ikke hans bøker.

Motivenes mysterium

Johannes Kleppa er fortsatt mer opptatt av hvordan jeg stiller meg til evolusjonslæren enn konkrete punkter i min anmeldelse av boken Livets mysterium. Bakgrunnen er en mistanke om at den er langt mer påvirket av min posisjon i det spørsmålet enn jeg «synest å vera klar over».

Dette er ingen heldig vinkling. Jeg kunne like mye foreslått at Kleppas syn på min bokanmeldelse er påvirket av hans avvisning av evolusjonslæren, noe Kleppa for så vidt vedgår i innlegget.

Men som C.S. Lewis viser, fører ikke den slags til gode debatter. Hans lignelse om Ezekiel Bulver er et klassisk eksempel. Bulver hørte i femårsalderen faren si at «summen av to sider var lengre enn den tredje i alle trekanter», hvorpå moren bemerket at «det sier du bare fordi du er mann».

Med dette skapte Lewis uttrykket bulverisme som altså innebærer å diskutere hverandres motiver, fremfor argumenter,

Når jeg mener at Kjell Tveter har skrevet en dårlig bok, er det ikke fordi jeg er enig eller uenig. Det er rett og slett fordi den er for preget av oversettelsesfeil, misforståtte argumenter, mistenkeliggjøringer av motiver, feil om vitenskapshistorien, tunnelsyn, skråsikre påstander og for lite behandling av motargumenter.

Når Kleppa ikke synes interessert i å diskutere det jeg oppgir som årsak til min vurdering, er det lett å tenke at dette for ham handler om andre ting enn boken slik den foreligger.

Som jeg skrev i tilsvaret Kleppa kommenterer, har jeg ingen problemer med å forklare mitt syn på normale vitenskapelige teorier. Jeg støtter evolusjonslæren fordi jeg oppfatter den som den beste modellen.

Det gjør jeg ikke ukritisk. Tvert i mot har jeg en fortid som kreasjonist. Jeg leste som 19-åring Odd Sæbøs Dogmet om evolusjonen og Wilder Smiths bøker. Jeg skaffet meg alle klassikerne, fra Morris til Gish. Jeg har fortsatt stor respekt for Wilder Smith etter å ha hørt hans foredrag i Trondheim i 1979 og bidratt i oversettelsen av dem til norsk.

Interessen førte imidlertid til at jeg også leste stadig mer normalvitenskap, inkludert teologi. Jeg oppdaget da hvor få av kreasjonistpåstandene som holdt vitenskapelige mål og hvor mye som skyldte ideologiske behov. Mengden av misforståelser, fordreielser, løsrevne sitater, trang teologi og avleggs forskning gjorde at jeg endret syn.

Siden de på mange områder var bedre, ble jeg fascinert av intelligent design (ID) som dukket opp på 1980-tallet. Jeg leste Dembski og Behe med interesse, men uten å bli helt overbevist, selv om de reiser viktige spørsmål. Dette er av grunnene til at jeg i anmeldelsen løftet frem Stephen Meyers Darwin's Doubt. Hadde jeg var styrt av mitt syn på evolusjonslæren, burde også Meyer fått skarp kritikk.

Siden Kleppa ikke nevner det poenget, er det igjen lett å tenke at hans reaksjon handler om andre ting enn Tveters faktiske bok.

Slik Kleppa skriver, går dette på «kva tankemessige, ideologiske og livssynsmessige konsekvensar som fylgjer av evolusjonslæra». Slike perspektiver er selvsagt sentrale også for meg, som i grundige oppgjør i bloggposter og bøker med tøvete ateistiske ideologer som Richard Dawkins. Dette er imidlertid en annen debatt enn om Livets Mysterium er dårlig.

I stedet for konkrete argumenter trekker Kleppa frem som sannhetsvitner «tre personar med doktorgrader» som omtaler boken «i positive ordelag». Dette illustrerer dessverre enda en uheldig tendens som også Tveter har, nemlig fokuset på titler og doktorgrader. Spørsmålet er imidlertid ikke om noen er kjente eller anerkjente, professorer eller doktorer, men om de er det i relevante fag.

Jeg mistenker også at jeg kan ha lest Livets Mysterium grundigere i ferdig form enn de tre som anbefaler boken på omslaget og i innledningen. Når jeg har den mistanken, er det nettopp fordi jeg har stor respekt for dem. Det bør uansett være tankevekkende at Kleppa unngår å nevne at ingen av dem har doktorgrad i biologi, fysikk eller filosofi, men altså i kirkehistorie, praktisk teologi og anvendt matematikk.

Jeg tviler på at Kleppa i en teologisk debatt ville henvist til en med doktorgrad i musikk eller hevdet at han selv hadde skrevet en god bok om bibelsyn siden en med doktorgrad i konserveringsteknikker anbefalte den.

Leserlivets mysterium

Siden svaret mitt er i dagens utgave, kommer jeg som nevnt lørdag tilbake til Johannes Kleppas innlegg i Dagen 5. februar.

Temaet er altså fortsatt denne bokanmeldelsen som tydeligvis vekker interesse. Svaret kan leses som et ekstrat av de seneste dagens bloggposter, der jeg har presentert dette langt mer utfyllende og vil fortsette med det i minst én post til.

Her er mitt svarinnlegg.

Anmelde bøker - ikke meninger

Er man sterkt engasjert, er det lett å la seg rive med. Jeg kan vanskelig se andre grunner til at Johannes Kleppa finner det «avslørande og tankevekkande» at mens Kjell Tveters bok Livets Mysterium fikk positiv omtale i Dagen, ble den «slakta av Bjørn Are Davidsen i Vårt Land».

Kleppa synes det virker som Davidsen er «trakka kraftig på tåa» siden jeg etter hans syn skriver «nedlatende om Tveter, hans kunnskapar og argumentasjonsmåte». Ikke minst er jeg visstnok en apologet for kirkehistorikeren Oskar Skarsaune som har engasjert seg for «kristen evolusjon» og dermed «rammar det også Davidsen» når Tveter «tek eit kraftig vitskapeleg og tankemessig oppgjer med Skarsaune».

I følge Kleppa har det «lenge vore klart» at Davidsens «posisjon i høve til utviklingslæra er problematisk». Dette til og med undergraver til en viss grad min «apologetiske innsats, særleg det som går ut over det reint faktaorienterte og myter og over på det prinsipielle og tankemessige planet». Dermed utfordrer han meg til «å klargjera sin posisjon når det gjeld evolusjonslæra».

Jeg har ingen problemer med å forklare mitt syn på normale vitenskapelige teorier og har gjort det ved mange anledninger. Men Kleppas utfordring bygger på feillesninger. Det jeg har anmeldt er Tveters bok, ikke Intelligent Design (ID) som sådan. Spørsmålet er altså ikke om ID er rett eller galt, men om boken er bra eller dårlig.

Kleppa unnlater å nevne at jeg i samme anmeldelse sier at det finnes gode bøker om ID. Eksempelet jeg løfter frem er Stephen Meyers Darwin's Doubt. Leser motstandere av ID meg på samme måte som Kleppa gjør, vil de tro at jeg roser Meyer fordi jeg er i mot evolusjonslæren.

I realiteten er dette så enkelt som at Livets Mysterium etter mitt skjønn er for dårlig. Jeg har aldri hatt problemer med å kritisere bøker jeg er enig med eller rose noen jeg er uenig med. En bokanmelder bør ikke si at Tveters bok er bra bare fordi man som meg er enig i noen av argumentene, selv om det nok er færre enn Kleppa. På samme måte bør man heller ikke kritisere den bare fordi man (som også Kleppa) er uenig i andre argumenter.

Jeg kan ikke forstå at Kleppa synes det er flott at en lærebok starter, fortsetter og avslutter med mistenkeliggjøring av motiver, med personangrep og konspirasjonsteorier. Tonen er så gjennomgående at det er påtagelig. Ordbruken er til dels dramatisk. Kan Kleppa virkelig applaudere en lærebok som skriver at det var en krenkelse av norsk kristenhet at Richard Dawkins i 2011 ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo og at det var et svik at teologer, Den norske kirke og biskopene var tause til dette?

Jeg kan heller ikke forstå at Kleppa synes det er «svært bra» av Tveter sprer feil om vitenskapshistorie eller har et tunnelsyn på teologi. Det er ikke mange andre enn ateister som vil synes Tveter er svært bra når han gjør kosmologiske gudsargumenter til parodier. Det er avslørende at Tveter ikke forstår at de handler om logikk og væren og ikke om levende vesener. Dermed presterer han på side 131 å gjengi et slikt argument med premisser som at «Noen begrensede foranderlige vesener eksisterer» og «Eksistensen av alle nålevende begrensede vesener har sin årsak i et annet vesen». Et argument som handler om fysikk og forandring, legges altså frem av Tveter som om det handler om biologi.

Dette er dessverre ikke tilfeldige unntak. Feil og skjevfremstillinger i store deler av boken tar luven fra selv de gode argumentene han presenterer. Man må være ytterst velvillig til prosjektet for å si at resultatet er bra. Det burde vært jobbet langt mer med boken. Noen kapitler burde vært fjernet, andre sterkt omarbeidet. Dermed avsluttet jeg ikke anmeldelsen med Kleppas feillesning om at manuset «burde forblitt i skuffen», men med at der burde det blitt liggende lenger.

Som Panin leser Bibelen

Evnen til kritisk tenkning er ofte omvendt proporsjonal med hvor godt man liker en konklusjon. Dess mer noe fremmer min sak, dess mindre trenger jeg å se etter om det stemmer. Og motsatt: Dess mer jeg misliker en konklusjon, dess mindre velvillig ser jeg på argumentene,

Vi trenger ikke å gå til Dan Brown eller Richard Dawkins for å få empiri på det. Det holder å se på seg selv.

En av dem som stadig bekrefter denne sannheten, er den pensjonerte kirurgen Kjell J. Tveter. De seneste årene har han vært ganske aktiv med bøker og foredrag, samt en rekke leserinnlegg. For mange er han etterhvert blitt en av de mer kjente kristne stemmene.

Da er det beklagelig at han ikke etterprøver sine argumenter bedre.

Jeg strever ikke med motivet hans, men med metodene. Koblingen av iver og velmenhet er ikke alltid like vellykket når man skal legge frem en sak. Jeg er ikke alltid uenig i konklusjonene, men ofte i argumentene. Som så mange med sterke overbevisninger sliter Tveter med kritisk distanse.

Resultatet er en beklagelig blanding av nærsynthet og tunnelsyn når han argumenterer. Støtter noe kristen tro, må det være sant, siden kristen tro er sann.

Jeg skal komme tilbake med kommentarer til hans seneste bok med argumenter for intelligent design i naturen, med den pussige tittelen Livets Mysterium - Om intelligente årsaker i naturen. Skulle jeg skrevet en slik bok ville jeg nok valgt undertittelen "Om intelligente årsaker bak naturen" eller "Om effekter i naturen av intelligens".

Jeg er kort sagt noe usikker på om Tveter egentlig mener at de intelligente årsakene befinner seg i naturen.

Da er jeg mer sikker på at han mener at det finnes matematisk spor i Bibelen etter en bakenforliggende intelligens. Dette fremkommer i et leserinnlegg i Dagen i går. Blant grunnene til at Tveter er overbevist om at Gud finnes, er at den russiske matematikeren Ivan Panin (1855-1942) skal ha funnet et detaljert og gjennomført 7-tallsystem i Bibelens tekster.

Tveter forteller at 

Panin oppdaget at alle 66 bøker i Bibelen er karakteristert av et tallmessig - numerisk - mønster hvor særlig 7-tallet gjorde seg bemerket. Når han summerte setninger eller skriftavsnitt etter visse kriterier, ble tallverdien alltid delelig på 7. Dette går igjen på nesten hver eneste side i hele Bibelen.

Tveter baserer seg antagelig på den kristne bestselgeren Grant R. Jeffreys Guds egen signatur når han snakker om dette som et mulig fingeravtrykk av Gud.

Mange er overbevist om at Panins funn er uttrykk for Guds fingeravtrykk. Sekulær litteratur mangler fullstendig et slikt tallmønster. Man har forsøkt å skrive meningsfulle tekster i et slikt 7-tallssystem, men ingen har lykkes i det. Kristne bør uansett ha kjennskap til Panin og hans arbeider. Det blir for lettvint å se bort fra det faktum at Panin brukte 50 år av sitt liv på dette arbeidet.

Tveter bruker altså en argumentsjonsform som minner om hersketeknikk. Hvem vil våge seg til å imøtegå noe som en person har brukt 50 år av sitt liv på?

Jeg har likevel en vag mistanke om at Tveter ikke ville forsvart evolusjonslæren med at "Det blir for lettvint å se bort fra det faktum at Darwin brukte 50 år av sitt liv på dette arbeidet".

Ja, kristne bør ha kunnskap om Panin og hans arbeider, og da spesielt om kritikken av dette. For den er grundig og god. Den er heller ikke ny. Man trenger ikke lete lenge etter den. En av de beste gjendrivelsene er skrevet for over 15 år siden av Stein Arild Strømme som gikk bort så alt for tidlig i fjor.

Og dette er altså ingen tilfeldig forbipasserende synser. Strømme var professor i ren matematikk ved Universitetet i Bergen og i mange år aktiv i Askøy misjonsmenighet.

Noe av det som kjennetegner vitenskap og seriøse fagpersoner er at de evner å etterprøve også påstander og argumenter som støtter deres eget syn. Blant mye som taler Strømme til ære er at han også gikk kristen apologetikk etter i sømmene. Han opprettet til og med en nettside for dårlig apologetikk.

Noe av det han var lei seg for var at kristne kunne stille seg selv og indirekte andre kristne i dårlig lys ved å fremme tåpelig eller tvilsom argumentasjon. Som altså Panins.

Strømmes kritikk av dette har ligget på nettet i mange år og er ikke imøtegått så vidt jeg vet.

Hvis Tveter mener kritikken ikke holder, bør han ta seg bryet med å imøtegå den. Ellers vil han etterlate inntrykket av at han ikke er interessert i å sjekke om det finnes kritikk, eller ikke en gang kan forestille seg at noe slik finnes finnes - eller ønsker at ingen skal bli kjent med den.

Hva er det så Strømme viser?

Det er ganske mye som del av en grundig imøtegåelse av Jeffreys Guds egen signatur - og han henviser til enda mer.

Dette er en dårlig bok. Den vrimler av feil: fra slurv via naivitet til bevisst misvisende fremstilling. Boken setter kristentroen i et dårlig lys, og kan villede mange kristne som ikke har tid, forutsetninger eller anledning til å sette seg inn i dens påstander eller gå dem etter i sømmene. Det ligger meg sterkt på hjertet å nå ut til så mange som mulig med en advarsel mot å bruke den, både til personlig oppbyggelse, forkynnelse og evangelisering.

 Flere bør legge seg Strømmes råd på hjertet:

Han er ikke snauere når han kommer til Panin som han har satt seg grundig inn i, blant annet ved å skaffe seg "samtlige av Panins verker som fremdeles er i trykken, deriblant hans greske utgave av NT".

Når sistnevnte er viktig, er det fordi Panin mente man kunne bestemme riktig grunntekst ved å se om den stemte med hans mønstere.

Strømme viser ved flere eksempler at Panin overdriver, at påstander om sammentreff er avhengige av hverandre (det er altså færre "merkeligheter" enn han hevder).  Jeffrey nevner 11 slike knyttet til 1. Mos. 1:1.  ("I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden").

1. Antall hebraiske ord er 7.
2. Antall bokstaver er 28 = 7 x 4.
3. De første tre ord inneholder 14 = 7 x 2 bokstaver.
4. De siste fire ord inneholder 14 = 7 x 2 bokstaver.
5. Fjerde og femte ord har 7 bokstaver tilsammen.
6. Sjette og syvende ord har 7 bokstaver tilsammen.
7. De tre hovedordene: Gud, himmel, jord har tilsammen 14 = 7 x 2 bokstaver.
8. De fire resterende ord har tilsammen 14 = 7 x 2 bokstaver.
9. Det korteste ordet i verset er det midterste, som har 2 bokstaver. Men sammen med ordet til hø yre eller venstre blir det 7 bokstaver.
10. Den numeriske verdien av fø rste, midterste og siste bokstav er 133 = 7 x 19.
11. Den numerisk verdien av f ørste og siste bokstav i alle ordene er 1393 = 7 x 199.

Ser vi etter (og det bør vi) oppdager vi at punktene 1, 3, 5, 6 og 7 automatisk fører til 2, 4 og 8.
Som Strømme viser blir her fem uavhengige trekk presentert som åtte. Videre ser vi at

Trekk nummer 9 er temmelig intetsigende. N ar vi kommer til trekk nummer 10 og 11, må vi spø rre oss: Hvorfor skulle man ta akkurat disse utplukkene av bokstaver? Det er lett å forestille seg mange andre utvalg av bokstaver. For trekk 10 må man dessuten spørre seg hva som er den "midterste" av 28 bokstaver. I den norske utgaven står forresten "største og siste bokstav" i trekk nummer 11, men dette er en feil.

Som foreløpig konklusjon står vi igjen med fem håndfaste trekk, og tre litt mer tilfeldige, som er delelige med 7, av de 30 som blir annonsert. Når vi betenker at de fleste ord på bibelsk hebraisk har fra 1 til 6 bokstaver (i de fem Mosebøkene er det bare 329 ord som er lengre, ifølge James Price), er det igrunnen ikke så overraskende at to naboord tilsammen har 7 bokstaver, eller at tre utvalgte ord tilsammen har 14. At setningen har 7 ord, er heller ikke spesielt sl ående.

Panin kommer ikke bedre ut av andre eksempler, og Jeffrey kommer enda dårligere ut når han til og med presterer å gjengi Panin feil.

Uansett viser Strømme at Panin har manipulert resultatene. Det er han selv som bestemmer hva han skal se etter. Han følger altså ikke samme regel gjennom Bibelen og finner identisk sammenheng med 7. Nei, skal han finne noe som går opp i 7, må han stadig bytte regel.

Det er ikke slik at det er regelen som fører til resultatene, det er ønsket resultat som fører til reglene.

Dermed er det i motsetning til hva Tveter sier, fullt mulig å finne mønstre også i andre verker, sekulære som religiøse.

Uansett hvor slående man måtte finne Panins mønstre, er det nødvendig å stille spørsmål ved den statistiske analysen som gjerne følger med. Det fremholdes at slike mønstre er så fantastisk lite sannsynlige at det, bare av den grunn, må være snakk om Guds verk. Hvis tilsvarende mønstre kan finnes i hvilken som helst tekst, faller overbevisningskraften bort.

Og det gjør de. I tillegg til at det ikke er vanskelig å finne helt andre mønstre i Bibelen, så lenge man selv får bestemme og bytte regler eller behov.

Det ville overraske meg om Jeffrey eller Tveter hadde argumentert like ivrig for Panin om de visste at Koranen kan støttes på samme måte. For det finnes 

tilsvarende argumentasjon for at Koranen er bokstavelig skrevet av Gud, for eksempel. (Der er det mange trekk som er delelig med 19.) Et annet eksempel finner man i McCormack, R., The Heptadic Structure of Scripture, Marshall Brothers Ltd., London, 1923. McCormack gjorde sine egne studier av Matteus' føtste kapitel, og publiserte en tilsvarende serie av trekk som var delelig med 7. Ser man nærmere på de to arbeidene, finner man at de opererer med to ulike varianter av den greske teksten. Panins trekk passer ikke på McCormacks tekst og vice versa. Dette støtter ikke opp om det synspunkt Panin hadde om at hans mønstre garanterte at han hadde den riktige tekstvarianten.

For å komme i mål må Panin løpende endre fremgangsmåte. Han skifter igjen og igjen metode for å finne mønstre. I tillegg leter han over ulike typer tekstmengder. Dels baserer han seg på antall bokstaver, dels på bokstavenes tallverdi (finnes både for hebraisk og gresk), dels på summer og kombinasjoner.

Eller mer presist de vrier som for anledningen passer best, som "alle konsonanter i ord som ikke er substantiv", eller "vokaler i begynnelsen av en setning" eller "alle bokstaver i første og siste ord i setninger".

Slik Strømme viser, bruker Panin.

1. Alle bokstaver i teksten.
2. Alle bokstaver i teksten som står først i et ord.
3. Alle bokstaver som står sist i et ord.
4. Bokstaver på odde plass i et ord. (1, 3, 5-te osv.)
5. Bokstaver på jevn plass i et ord.
6. Bokstaver i et ord på odde plass i setningen.
7. Bokstaver i et ord på jevn plass i setningen.
8. Bokstaver i starten av en setning.
9. Bokstaver på slutten av en setning.
10. Bokstaver i midten av en setning.
11. Vokaler.
12. Konsonanter.
13. Bokstaver i navn.
14. Bokstaver i artikler.
15. Bokstaver i verb.
16. Bokstaver i substantiv.

Resultatet er et så stort antall kombinasjonsmuligheter at det ikke er til å unngå at man finner ett eller annet som passer.  I stedet for å fortelle noe om Guds intelligens, røper det noe om menneskers.

Det hele virker faktisk mot sin hensikt. Dess mer man finner, dess mer viser man at man kan finne hva som helst hvor som helst.

Det verken Panin eller hans tilhengere ser ut til å være klar over, er at dess flere typer tall han presenterer, dess svakere blir den statistiske signifikansen. På samme måte som bibelkodene, bare enda tydeligere, er det altfor stor frihet i valg av trekk å se etter.

Kort sagt lurer man seg selv. Man bruker ikke samme metode i hele Bibelen, men bytter på for å finne ett eller annet, hva som helst, som på en eller annen måte kan handle om tallet 7. Det man finner i ett avsnitt, finner man ikke i neste avsnitt.

Utfordringen er ikke akkurat fravær av funn.

Vi oppdager ikke at Panins mønstre mangler. De skapes rett og slett av metoden. Som for første setning i dette avsnittet. Teller du, kommer du til syv ord. Som i samtlige andre setninger i avsnittet. De tre første ordene er 14 bokstaver. Første setning har 35 tegn med punktum. 14 og 35 kan deles med 7.

Det er likevel ikke helt sikkert at avsnittet er et gudsbevis.

Totalt dominerende

Leser Aftenposten på jobben, men har ikke vært der på  noen dager og i dag dukket ikke avisen opp, så vet ikke om leserinnlegget jeg nevnte i går ennå er kommet inn.

Det ser uansett ut som følger, warts and all.

  Skartveits ribbede autoritet

Når Andreas Skartveit 13. juni skriver at Bibelen er ribba for autoritet fordi den har «historiske feil», er det overraskende at han selv nesten ikke begår annet.

Blant mange er at Bibelen var «totalt dominerande når det galdt verdsforklaring, natur, historie og moral». Det er vanskelig å forklare et slik tunnelsyn. Er det inntrykk fra barndommens bedehus?

Før 1600-tallet dominerte platonsk og aristotelisk tenkning filosofien. Astronomer og historikere fulgte greske, romerske og arabiske skrifter. Etikk og rettsvesen avveide mellom nasjonale tradisjoner, naturretten og Bibelen, samt romerretten. Politisk filosofi var orientert mot antikken, før tenkere som Machiavelli og Hobbes, Grotius og Locke brakte nye impulser.

Bibelen hadde likevel betydning. Jürgen Habermas oppfatter bibelsk gudstro som avgjørende for vår tro på universelt likeverd og objektiv rasjonalitet Historikeren Edward Grant kan knapt forestille seg en opplysningstid uten rollen fornuften hadde i senmiddelalderen.

Samtidig fulgte Kirken tradisjonen fra Augustin om ikke å tale tull om vitenskap fra Bibelen. Det var godt kjent at jorden var rund og verdensrommet svært stort. Når biskop Ussher i sitt historieverk daterte skapelsen til 4004 f.Kr., var det fordi han kun hadde skriftlige kilder. Han skriver for øvrig mest om Alexander den store og den romerske republikken.

At hans dateringer kom inn i King James Version («St. James Version» som Skartveit nevner, er ukjent), kan ha bidratt til skepsis da det kom nye kilder til jordens alder i andre halvdel av 1700-tallet. Men at pave Pius VII rundt år 1800 mente skapelsesdagene var av ubestemmelig lengde, noe senere biskop Gleig støttet i et Bibel-forord i 1816, reduserte ikke Bibelens autoritet.

Selv om det er gammelt nytt at Bibelen ikke er dominerende autoritet, er den utvilsomt svekket, også av historiske utfordringer. Kanskje er likevel den viktigste årsaken striden om tolkninger etter reformasjonen, slik Brad Gregory belyser i Unintended Reformation. Så får vi håpe at det ikke går utover vår tro på likeverd og objektiv rasjonalitet.

Så kan og bør det nok sies langt mer enn dette, inkludert flere fotnoter, bisetninger, om og men, skal man ha håp om å dempe en tanke som er dominerende hos flere enn Skartveit.

Oppdatert 01.07.: Og der kom den, ja.