Den faste kulturkommentaren jeg har i Dagen hver måned veksler mellom korte kommentarer om alt fra historie og vitenskap til evolusjon og bibelsyn. Det som ikke veksler er at noen blir provosert, enten i kommentarfeltet eller med motinnlegg i avisen.
Interessant nok er de som reagerer mer eller mindre nye ateister og kreasjonister og tilhengere av inteligent design.
Senest ute er denne artikkelen fra 29. oktober om at Naturvitenskapen er teistisk som jeg gjengir under, mens jeg benytter anledningen til å justere en skrivefeil.
Naturvitenskapen er teistisk
Det er ikke uvanlig å høre at mens vi før forklarte ting i naturen med Gud, ser vi nå etter naturlige forklaringer. Dermed er Gud blitt unødvendig, og altså noe man ikke lenger trenger å tro.
I kristne sammenhenger kan noen også tolke dette motsatt. Siden vi har begynt å se etter naturlover, og ikke Guds finger i naturen, betyr det at vitenskapen er ateistisk.
Hva er så realiteten? Bygger ikke naturvitenskapen på en metode som på fint kalles metodologisk naturalisme, altså at alt må gis rent naturlige forklaringer? Og fører ikke dette i praksis til en filosofisk naturalisme, altså at Gud er borte og det eneste som finnes er naturen?
Og faller ikke mange uansett av lasset når man skriver på den måten?
La meg derfor forsøke å si noe kort og enkelt om dette. For vi er inne i en viktig debatt – og en lang. Vi finner den helt tilbake hos kirkefedrene. Og som så ofte er realiteten motsatt av hva mange tenker.
For det er ikke slik at naturvitenskapen har gjort gudstro til et overflødig prosjekt. I stedet er det gudstro som har gjort naturvitenskap til et mulig prosjekt. Og det handler ikke bare om kristen tro. Gjennombruddet for noe man kan kalle for naturvitenskap kom da greske filosofer ikke lenger så for seg en mengde guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter naturlover.
Kirkefaderen Augustin stod allerede i en lang tradisjon når han rundt år 400 argumenterte ut fra Første Mosebok 1,24 for at Gud hadde gitt naturen kausal kraft til å bære frem «alle slags levende skapninger», altså lagt noe av sin makt inn i naturen.
Dermed var det ikke slik at han så naturvitenskap som en konkurrent til gudstro.
Augustins poenger gikk ikke langt fra i glemmeboken. Kristne naturfilosofer som Albertus Magnus (c. 1200–1280) understrekte at når vi studerte naturen, «trenger vi ikke spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke skapninger til å gjøre mirakler og dermed vise sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig».
På 1300-tallet ser vi det samme hos Nicolas Oresme (1320–1382), rektor ved universitet i Paris. Han la vekt på å «vise årsakene til noen virkninger som synes å være mirakler og at disse virkningene skjer naturlig». Han så ingen grunn til forklare dem verken med magi eller astrologi, for ikke å si demoner eller «vår herlige Gud, som om han ønsker å produsere disse effektene direkte». Man skilte tydelig mellom Guds direkte handlinger som i bønnesvar og indirekte gjennom konsekvente naturlover.
Denne måten å tenke på førte til at man i senmiddelalderen utviklet modeller for å kunne regne på fart og akselerasjon, noe som senere inspirerte både Galilei og Newton.
Vitenskapelige funn var ikke tegn på at Gud fikk mindre plass. I stedet bekreftet de eksistensen av naturlover og dermed av Gud. Man søkte ikke å bevise Gud ut fra hva vi – foreløpig eller muligens aldri – kunne forklare i naturen. At man fikk mer kunnskap om naturen ut fra empiriske undersøkelser, gjorde ikke at man fikk mindre kunnskap om Gud.
Men bygger ikke naturvitenskapen på det jeg i starten kalte for metodologisk naturalisme og er dermed ateistisk? Nei, slett ikke. Som nevnt over stammer den i stedet fra tanken om at Gud har lagt lover inn i naturen. Det kan dermed forsvares å kalle naturvitenskapen metodologisk teisme.
Hvert eneste vitenskapelige funn bekrefter den vitenskapelige metoden – og dermed Gud. I stedet for å peke mot en filosofisk naturalisme, peker den mot en filosofisk teisme.
I stedet for å frykte vitenskapelige funn, bør ingen være mer opptatt av å drive vitenskap enn gudstroende.
Hvordan ble så dette mottatt, bortsett fra hos ateister som rir kjepphester i kommentarfeltet? I det minste førte det vel til tilløp til applaus blant kristne som er interessert i å koble tro og vitenskap?
Det stemmer forsåvidt, så fremt man ikke heter Kjell J. Tveter (som bl.a. har skrevet denne boken om Intelligent Design).
Kommer tilbake til hans reaksjon i morgen ("Naturvitenskapen er ateistisk") - og mitt svar på fredag.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar