Tveters tankefeller

Da er som lovet tiden inne for å dele mitt svar i Dagen i går på Kjell J. Tveters noe underlige svar på min kommentar om at Naturvitenskapen er teistisk.

Nå kan det utvilsomt være delte meninger om hvor godt jeg treffer (eller teller) i innlegget under, men det er interessant å se hvor mye forholdet mellom tro og vitenskap utfordrer og engasjerer.

Noe som nok er grunnen til at det er så lett å gå i tankefeller.

Inkludert en tro på at dette er slutten på debatten.

TVETERS TANKEFELLER

Er Kjell J. Tveter opptatt av å fremstå troverdig, bør han ikke lese andre så fort eller tenke såpass firkantet som i hans leserinnlegg 17. november. I stedet for å se hva jeg sier i min kommentar 29. oktober, går han i flere tankefeller.

Den første er når han hevder at «det rådende synet på naturvitenskap i Vesten i dag kalles for naturalisme» og at «Materialisme er et annet begrep som brukes om naturvitenskapen». Men dette er altså livssyn og ikke syn på vitenskapen.  

Tveter er mer på sporet når han snakker om «metodologisk naturalisme», som bygger på den enkle logikken at skal man studere naturen, bør man se etter naturlige forklaringer. En slik metode handler dermed ikke om livssyn, og kan som Tveter vedgår brukes av kristne.  Men det er en ny tankefelle å hevde at når metoden forklarer ting ut fra årsaker i naturen, betyr den i praksis at kristne forskere «ikke må blande kristendommen inn i vitenskapen». For er det ikke kristent å jobbe ut fra et slik tenkesett, må man forutsette at Gud ikke kan styre naturen også gjennom naturprosesser. Det er å fjerne seg fra Bibelen som forteller at Gud har gitt naturen «kausal kraft» (slik kirkefaderen Augustin formulerte det på 400-tallet) til å bære frem alle slags levende skapninger (1. Mos 1,24).

Slik jeg skrev i min kommentar gikk dette langt fra i glemmeboken blant kristne naturfilosofer som Albertus Magnus på 1200-tallet. Lenge før Darwin var det viktig for ham å understreke at når vi studerer naturen «må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig».  Derfor la jeg vekt på at naturvitenskapens metoder like gjerne kan kalles for metodologisk teisme, siden de bygger på en tro på rasjonalitet og naturlover som springer ut av gudstro. Er Tveter på jakt etter gudsargumenter, kan han altså peke på naturvitenskapen som prosjekt.

Tveter havner dermed i en ny tankefelle når han klager over at i dagens vitenskap er bare «naturalistiske mekanismer» akseptable, noe som «utelukker Gud». I tillegg er det slik at siden naturvitenskap nettopp handler om å se etter prosesser i naturen, kan vi ikke se dette gjennom briller farget av livssyn eller politikk. Det er tvert i mot helt avgjørende å være så nøytrale vi kan, enten vi på privaten kaller metoden naturalistisk eller teistisk.

Den fjerde tankefellen er å blande forskningsmetoder med tolkninger av funn. Tveter er svært opptatt av «Intelligent Design» (ID) som bl.a. hevder at liv og visse cellestrukturer i biologen krever intelligens for å ha blitt til. Men dette er altså tolkninger av funn som er gjort etter normalvitenskapelige metoder. Nettopp derfor er disse funnene troverdige og kan brukes på tvers av livssyn. Hvorvidt ID-tolkningene av funnene er like troverdige, er en annen diskusjon.

Den femte tankefellen er å legge opp til en motsetning mellom å tro på indirekte årsaker (som naturlover) og at «Gud har intervenert» noen ganger. Men her går det altså an å ha flere tanker i hodet på en gang. At man tror på det ene som hovedregel, utelukker ikke at man kan tro på det andre. Hadde Tveter lest f.eks. det jeg har skrevet i boken Eksisterer Gud?, ville han sett at han slo inn åpne dører.  Der kritiserer jeg bl.a. dem som avviser Jesu oppstandelse siden det er et mirakel eller fordi historisk metode ikke kan ta stilling til sånt. Men det er altså dårlig logikk. Utelukker man overnaturlige forklaringer i utgangspunktet, forutsetter man det som skal bevises.

Det samme gjelder for spørsmålet om universet er skapt av Gud eller ei. Skal vi vurdere «om det finnes noe mer enn det fysiske, kan vi ikke svare på det med metoder som utelukkende kan si noe om det fysiske, eller kun akseptere fysiske forklaringer».

Den sjette tankefeilen er kanskje den verste. For Tveter er så sikker i sin sak at motstanden han og hans meningsfeller møter, ikke kan skyldes forsvarlig forskning og gode argumenter, men en aggressiv konspirasjon. Dermed må de være «ytterst varsomme» med hva de sier så de ikke angripes av «den ateistiske maktelite» som han uten snev av forbehold hevder «skyr ingen midler». I stedet for å gå inn i diskusjonen på akademiske arenaer, tegner Tveter et så kullsort bilde at seriøs debatt blir umulig.