mandag 2. februar 2015

Ikke like intelligent designet

Siden bokanmeldelser må ha det som på fagspråket kalles passende lengde for å komme på trykk, legger jeg her ut en noe lenger versjon av min anmeldelse i dagens Vårt Land. Om ikke annet kan det forhåpentligvis føre til at setningene henger mindre i luften.

Jeg kommer også de nærmeste dagene med en serie utfyllende kommentarer og begrunnelser for flere av mine poenger - og for flere poenger.

Men altså først en upassende lengde på anmeldelsen.

Darwin’s Doubt

Det finnes gode og dårlige bøker om det som ofte kalles intelligent design (ID). Av to aktuelle er Stephen C. Meyers Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life and the Case for Intelligent Design blant de beste. Ønsker du å sette seg inn i hvordan ID-tilhengere argumenterer, er dette boken å lese.

Kjell J. Tveters Livets Mysterium: Om intelligente årsaker i naturen har imidlertid for mye slurv og tunnelsyn. Selv om jeg er enig i noen av Tveters argumenter, fremstiller han også dem for dårlig.


I de seneste årene har en rekke bøker argumentert for at vi kan finne spor i naturen etter intelligent design (ID). Noen er gode eller i hvert fall interessante, andre skikkelig dårlige. Ingen har overbevist vanlige fagmiljøer.

Stephen C. Meyers Darwins Doubt fra 2013 er en ambisiøs presentasjon av det han ser som utfordringer ved dagens rent evolusjonære forklaringer på mangfoldet i naturen. Også boken hadde vært en utfordring å lese uten Meyers pedagogiske talent.

Det han argumenterer for er at det er vitenskapelig berettiget å søke i naturen etter spor av intelligent design og at det finnes biolgiske fenomener som vanskelig kan tolkes annerledes. Ett av disse er at det oppstod for mange arter på for kort tid i kambriumperioden for 500 millioner år siden til å forklares med evolusjon. Meyer går gjennom ulike forsøk på å lykkes med slike forklaringer og mener at alle svikter.

Boken gir dermed en innføring i en interessant og ganske aktuell debatt, spesielt i USA. Selv om man som meg kan være uenig i hans konklusjoner, kan denne type bøker stimulere til en mer informert samtale om naturvitenskap og grunnlaget for evolusjonslæren.

Men den kan også bidra med unødvendig eller uberettiget skepsis. For det er ingen tvil om at Meyer etablerer en modellmakt. Har man først lest Meyer (og altså ikke seriøs evolusjonsbiologi eller tilsvarende) opplever man fort populærvitenskapelige fremstillinger som tynne og feilaktige.

Meyer vedgår at han står for et perifert minoritetssyn, men det er liten tvil om at han som underdog kan få mer sympati enn det er grunnlag for.

Ikke minst i USA har det vist seg at det er lett å la seg overbevise, særlig for kristne uten biologibakgrunn. Mange har et prisverdig ønske om en gudstro informert av vitenskap. Men nettopp fordi det er så fristende å ta vitenskap til inntekt for eget syn og overse motforestillinger, bør man ikke konkludere for fort.

Det blir ikke mindre viktig når Meyer ikke selv er utdannet evolusjonsbiolog. Skal man være informert på et felt, hjelper det å kjenne og forholde seg til hva forskerne sier. Man blir ikke mer nøytral eller kunnskapsrik av å stå utenfor et fagfelt.

Når leserne heller ikke kjenner fagfeltene er det avgjørende at de kan ha tillit til at Meyer forholder seg til all relevant forskning - og tolkning av denne - på feltene han berører. Gjør han ikke det, blir mye av tilliten borte.

Og det er blant annet her Meyer har møtt kritikk. Kort oppsummert handler den for det første om manglende forståelse av statistikken bak den såkalte kambriske eksplosjon.

Videre synes han å overdrive hva vi kan være sikre på dukket opp når (hvordan vite at noe eller mye ikke er eldre enn tidligste funn?), hvor kort tid dette egentlig tok (vi snakker uansett om mange millioner år, ikke tusener) og hvor lite som faktisk kan forklares ved ulike evolusjonsmekanismer.

Noe handler også om teologiske spørsmål som hvor intelligent eller mektig designeren er om han stadig må gripe inn med noen millioner års mellomrom for å tilføre nye arter eller justere DNA-materialet i ønsket retning.

Hvorfor ikke langt mer direkte om han virkelig ville styre utviklingen nøye? Det er ikke rart at noen synes kreasjonisme kan virke mer logisk enn ID.

Livets mysterium

Med Livets Mysterium ønsker den pensjonerte kirurgen Kjell J. Tveter å gjøre ID til et troverdig alternativ til «darwinismen» i norsk debatt. Engasjement er sterkt. Han er bekymret for kristendommens fremtid. Han vil at mennesker skal finne Gud. Derfor må vi bekjempe evolusjonslæren, i følge Tveter.

Det er altså ingen liten oppgave han tar på seg. Det er en overdrivelse å si at han lykkes. Selv om lesere som støtter ID kan ha glede av boken, har boken for mange feil, fordommer, stråmenn og skjevfremstillinger til å overbevise nysgjerrige eller kritiske lesere. Det er vanskelig å se at det er brukt fagkonsulenter. At boken i det hele tatt er gitt ut, skyldes nok en tro på at kampen mot evolusjonslæren fremmer gudstro.

Dermed er mye av boken i tydelig kampmodus. I stedet for å lytte og lære av innvendinger, plasseres meningsmotstandere i bås. Mottoet er tydelig at angrep er det beste våpen.

Tveter er i skyttergravene allerede i andre avsnitt. At vi møter «store meningsforskjeller» når vitenskapen skal forske på opprinnelsen «beror på om man er teist eller ateist». Det er ikke fakta, men livssynet som bestemmer hva man presenterer som vitenskap. Det er «bortimot umulig» å få til en vitenskap for opprinnelsen «fordi menneskenaturen er slik den er».

Når Tveter ikke kommer unna at kristne naturvitere flest støtter evolusjonslæren, er forklaringen opplagt: De har verken forstått kristen gudstro eller ekte naturvitenskap. Diagnosen er at for mange kristne følger en ateistisk vitenskap.

Tveters fiendebilder styrker ikke troverdigheten.Den «politiske venstresiden har ateisme som en underliggende erkjennelse og agenda». Human-Etisk Forbund er startet av darwinister og opptatt av å bekjempe kristendommen. RLE-lærere kan dermed bli møtt av elever som knytter nevene og messer «evolusjonslæren».

ID bekjempes så intenst i USA fordi man er «engstelige for budskapet og argumentene». Troen på en intelligent skaper er fjernet av rent «ideologiske og emosjonelle grunner».

Tveter gjentar tre ganger på to avsnitt at evolusjonslæren er hovedgrunnen til at millioner forlater troen. Han hadde fått mer troverdighet om han støttet seg til mer enn en undersøkelse i regi av kreasjonister. Det er betegnende at han ikke har tvisyn nok til å vurdere effekten på ungdom som stadig får høre at de må velge enten troen eller evolusjonslæren.

Når Tveter har gjort dette til et misjonsprosjekt, er det forståelig at han undrer seg over at kristne er kritiske, fra Vårt Lands redaksjon til medarbeidere i tankesmien Skaperkraft. Det er ikke tilfeldig at lederen av Oase anbefaler boken og at hovedmålgruppen er «norsk kristenhet».

En bokanmeldelse er ikke stedet for detaljert fagargumentasjon. Ønsker Tveter faglig gehør, legger han argumenter på bordet i relevante fagmiljøer. Slipper han ikke til eller får han ikke aksept, er det ikke sikkert at første tanke bør være at det er fagmiljøene det er noe galt med.

Muligens har Tveter rett i at deler av debatten er emosjonell. Det er ikke lett å forholde seg nøytral når noen utfordrer hele fagfelt, uten relevant utdannelse eller utenom vanlige kanaler.

Det er heller ikke troverdig å si at man kommer med et rent vitenskapelig syn når man fremstår med sterke andre anliggender enn vitenskap. Det skaper ikke sympati når man tross erklærte ønsker om det motsatte, ender nettopp med å «karikere eller stigmatisere» forskere med at de bygger på livssyn og kun vinner frem fordi de har makteliten på sin side.

Ønsker Tveter å bli tatt på alvor, må han unngå stadige misforståelser og skjevfremstillinger. Han har tydeligvis lest mye, men det er ikke like tydelig at han har lest de rette tingene eller har forstått alt han har lest.

Et typisk eksempel er når han blander naturvitenskapens søken etter naturlige forklaringer (metodologisk naturalisme) med en ateistisk overbevisning om at naturen er alt som finnes (filosofisk naturalisme). Hadde Tveter gjort en bedre hjemmelekse, ville han også visst at førstnevnte har vært idealet for kristne tenkere lenge før Darwin.

Riktignok nevner han at kristne naturfilosofer mot "slutten av middelalderen" så etter naturlige årsaker og ikke mirakler. Men Tveter oppfatter av en eller grunn dette som "det nye synet" med Galileo på 1600-tallet som en av "de fremste forkjempere" når han argumenterte for at Naturens bok og Den hellige skrift aldri kunne motsi hverandre.

Men samtidig kunne Skriften aldri brukes til å benekte sannheter som "den vitenskapelige metode påviste". At Galilei fremhevet at man kunne nå sannhet uten å "måtte ty til Skriften" gjorde at vitenskapen ble fremhevet "på bekostning av teisme".

Dette la i følge Tveter "grunnlaget for empirisk vitenskap" (side 177-78).

Tveter er rett og slett ikke klar over at dette har vært typisk for kristen tenkning hele veien. Han er ikke veldig bevandret i vitenskapshistorie. På 400-tallet argumenterte Augustin ut fra Første Mosebok med at Gud hadde gitt naturen kausal kraft, altså makt til å få ting til å skje.

Han advarte på det sterkeste mot at kristne tolket Bibelen på måter som var i strid med det også ikke-kristne vet om naturen ut fra "fornuft og erfaring". Det ville bare føre til at vi mistet troverdighet når vi snakket om Jesu oppstandelse.

Dette ble den dominerende tradisjonen blant kristne naturfilosofer. På 1100-tallet understrekte tenkere som Albertus Magnus at vi ikke bør se etter mirakler når vi studerer naturen, men «hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig».

Det er ikke helt tilfeldig at moderne naturvitenskap vokste opp i en kultur med sterk tro på at Gud hadde lagt lover inn i naturen. Vitenskapen oppstod ikke i et kulturelt vakuum. Den er ikke skapt av fravær av gudstro. Mange debatter hadde vært annerledes om vi kalte et vitenskapelig tenkesett for metodologisk teisme.

Det er historisk surr og galematias som kan gjøre kristne antivitenskapelige om vi skal gå rundt og tro at empirisk vitenskap som metode er et oppgjør med kristen gudstro.

Tveters skjeve kompetanse farger det meste han skriver. Det er ikke lett å forholde seg til en som verken er fysiker eller biolog, men samtidig prøver å endre disse fagfeltene på fundamentale måter. Og ikke akkurat treffer innertier på andre felt. Tilliten til Tveter svekkes dess mer man leser.

Tveter tjener heller ikke på at nysgjerrige lesere fort vil google seg frem til grundig kritikk av den amerikanske litteraturen han baserer seg på. Og undre seg over hvor lite han nevner eller imøtegår kritikken.

Tveter imponerer ikke mer i termodynamikk enn teologi. Det hjelper ikke at han til tider snubler i logikken eller fremstår med tunnelsyn. Når han skal forklare hva det betyr at Gud er allmektig, går han ikke inn på logiske definisjoner av begrepet eller om Gud har valgt å begrense sin makt eller andre forhold som diskuteres av filosofer og teologer. Det er vanskelig å gi ståkarakter i teologi når han i stedet skriver at «Rent bokstavelig betyr det en Gud som skapte universet ved big bang».

Inntrykket forbedres ikke når det mot slutten av boken kommer frem at den ikke er skrevet som et svar til ateister som Richard Dawkins. Tveter hevder uten forvarsel på side 212 at den er en motbok til Skaperkoden, skrevet av «professor Oskar Skarsaune» som i «tiår» har undervist i «Genesis og skapelse ved Menighetsfakultet». Mens den ekte Skarsaune som gikk av som professor for flere år siden, underviste i kirkehistorie.

At en forsiktig bok fra 2008 løftes frem på denne måten, tyder på at Tveter har hatt mye av manuset i skuffen en stund. Der burde det blitt liggende lenger.

8 kommentarer :

Kjetil Kringlebotten sa...

Eg synst det er interessant at dei inkluderer tittelen på framsida av Tveters bok. Dette er eit fenomen eg ser ofte på slike bøker. Det er sjeldan eg ser dette på seriøse bøker, bortsett frå når vedkommande skriv ei bok innanfor sitt fagfelt.

Bjørn Are sa...

Interessant observasjon, selv om det kanskje bare understreker at han leser amerikanske bøker:)

Kurt Sakseid sa...

"Angrep er beste våpen", som du skriver. Og sannelig er det nettopp det du selv bedriver her.

Du kunne valgt å fokusere på "Livets mysterium", som boka faktisk heter: hvordan kan en celle, som i oppbygning er mer avansert enn en by, oppstå av seg selv?
Hvordan kan DNA, som er mer avansert enn en datamaskin, oppstå av seg selv?

Du kunne fokusert på Anthony Flew, ateisten som skrev "Theology and Falsification", (som er det mest utbredte filosofiske arbeid utgitt i forrige århundre),og som endret syn på ET i sin siste bok. Interessant å vite hva som fikk en erkeateist til å endre syn!

Du kunne, og du fokuserte delvis, på "Darwin`s Doubt" av Meyer (men han har svekket troverdighet for han er jo ikke evolusjonsbiolog, som du skriver!)

Du kunne fokusert på den matematiske (u)muligheten for at liv skulle oppstå av seg selv.

Du kunne fokusert på tallrike andre interessante saker Tveter tar opp i boka, og som jeg ikke trodde ET kunne svare på.

Men du gjør ikke det.
Du klarer å holde fokus borte fra det som er av interesse i boka. Og du er heller opptatt av å fortelle hvor håpløse slike bøker stort sett er, og hvor lite slike forfattere vet o.l.

Og det får meg til å undre på hva det er du vet!

Du skriver som om du og andre evolusjonister besitter esoterisk kunnskap om livets opprinnelse og utvikling. Opplys meg!

Jeg syns spørsmålene Tveter tar opp er spennende, tankevekkende og forfriskende!

ET har dessverre vært et hakk i plata de siste 150 årene, og burde med respekt å melde vært byttet ut for lengst. (Men det skriver jeg selvsagt ikke...)








Bjørn Are sa...

Jeg kommer tilbake til Flew senere i uka, siden nettopp omtalen av ham avslører hvordan noe av Tveters manglende kompetanse dessverre fører til fordummende feilfremstillinger av argumenter.

Livets mysterium har jeg ingen utfordring med å se peker mot Guds eksistens og jeg har da også skrevet en lang og positiv analyse i en fagbok av det, knyttet til fininnstillingsargumentet.

Det er ikke slik at man trenger å avvise evolusjon for å argumentere for Guds eksistens.

Daniel Joachim sa...

Det hjelper kanskje å påpeke at kjernen av livets mysterium til syvende og sist må være et filosofisk spørsmål? :)

Altså noe vi burde undersøke med slike verktøy uavhengig av hvilken vitenskapelig teori vi holder til. Mitt største problem med kreasjonister og ID'ere, er at de ofte angriper ET på nettopp filosofiske spørsmål, under dekke av at det er naturvitenskapen som svikter. Det er det neppe, og man ender gjerne opp med et resultat som stort sett bare gjørmer til vannet for både naturvitenskap, teologi og filosofi.

Skjønt, det er nok en synd som begås fra "begge" sider. :)

http://www.danieljoachim.org/2014/11/naturvitenskap-og-begrensninger-igjen/

Bjørn Are sa...

Har ellers erfart at det å bruke ordet filosofisk fort misforstås til å bety "synse løst uten grunnlag", så har i større grad begynt å oversette det med logisk eller analytisk.

Trond sa...

Jeg har også erfart at "filosofi" ikke oppfattes som noe positivt. Det samme gjelder "metafysikk", for "det trenger man ikke." For ikke å snakke om "dogmer", som bare er negativt. Det samme gjelder "tro".

Daniel Joachim sa...

Gode poeng. Dette er metanarrativene som preger oss, på godt og vondt. :)