tirsdag 17. februar 2015

Dødelig korstogsretorikk

Mye av selvforståelsen innen IS, ikke minst i forsvaret for stadig mer bestialske handlinger, bygger på historieløs propaganda. Ett av de klareste områdene er korstogsretorikken.

Blant mange grufulle episoder var da IS for et par dager siden slik NRK gjengir myrdet 21 kristne egyptere i nabolandet Libya på jakt etter arbeid. Retorikken IS bruker mot kopterne er krystallklar. 
Trygghet for deres korsfarere kan dere bare drømme om, sier en av IS-krigerne før halshoggingen starter.
Å kalle koptere for korsfarere er like historisk som å si at Islam vokste ved pasifisme.

Da korstogstiden begynte på slutten av 1000-tallet var den koptiske kirken godt over tusen år. Da den muslimske generalen Amr ibn al-`As inntok Egypt på midten av 600-tallet, var den koptiske kirke 600 år.

Det er ikke direkte tilfeldig at ordet koptiker opprinnelig betyr egypter.

Historien er ikke at kopterne med våpen i hånd erobret muslimske områder. Den er at muslimene erobret koptiske områder.

Hvor mange egyptiske innbyggere som ble drept og landsbyer jevnet med jorden i kalifen og Allahs navn vil vi nok aldri få vite. Men blant det som har fungert som inspirasjon for korstogene mange hundre år senere, er det vanskelig å komme unna islamske erobringer på 6- og 700-tallet, tusener av piratangrep og den tyrkiske bølgen som skapte så mye uro i Midtøsten fra midten av 1000-tallet.

Likevel fremstår altså korstogene som en vestlig oppfinnelse uten forbilder og selve symbolet på overgrep mot den islamske verden i tusen år. Siden vi har så mye å stå til ansvar for i fortiden, må vi gi dess mer tilbake i dag.

Deler av dette er påvirket av vestlige forfattere og historieskrivere som langt på vei har fremstilt korstogene som uprovoserte angrep på en uskyldig sivilisasjon.
Den barbariske Richard Løvehjerte stod mot den edle Saladin.

Hadde IS-ledelsen hatt noen utdannelse å skryte av, ville de forøvrig visst at kopterne sto på Saladins side, mot korsfarerne.

Men dette handler ikke om fakta, men om faktoider. Det er moderne forestillinger som passer inn i en politisk debatt. De handler ikke om fortiden, men om nåtiden. Målet er ikke å forstå fortidens samfunn, men å skape det man ser som gode samfunn i nåtiden.

Mens man nok i større grad står i fare for å skape fiendebilder og tilsløringer som ødelegger samfunn.

I realiteten husker muslimer korstogene like godt som de fleste andre, altså svært dårlig og ofte helt misforstått.

Mye kan spores til opplysningstidens mørke blikk. For Voltaire var middelaldersk kristendom den verste overtro, og følgelig måtte korstogene være en barbarisk folkevandring styrt av fanatisme og grådighet. Selv om noe av dette ble mer rosenrødt i romantikkens fortellinger, som hos Walter Scott, spredde en rekke bestselgere korstogene som tema også til den muslimske verden.

Deler av retorikken står også i sammenheng med kolonitiden. Krigsnederlag og en tiltagende avmaktfølelse blant muslimske ledere skapte behov for en retorikk der man fremstod som ofre for overgrep.

I kjølvannet av Hitler og Stalin var det vanskelig å forsvare noen former for ideologisk basert krig. Dette kom da også klart til uttrykk i Sir Steven Runcimans toneangivende A History of the Crusades tidlig på 1950-tallet. Her fremstilles korstogene, selvsagt ikke helt uten grunn, som moralsk avskyelige og basert på en intoleranse i Guds navn.

Imidlertid etterlot ikke korstogsperioden muslimer med en følelse av å være underlegne eller utsatte. På mange måter var episodene heller ikke så skjellsettende. De foregikk i en tid med vel så mye kamper mellom islamske herskere om langt større landområder.

Siden det muslimene som gikk seirende ut av korstogene, hadde de ingen spesiell grunn til å føle seg som ofre. Det osmanske rikets erobring av Konstantinopel i 1453 ble ikke sett som en hevn for noen korstog, men som et naturlig resultat av islams styrke.

Mens IS synliggjør mange av den muslimske verdens svakheter.

6 kommentarer :

Peter sa...

Kari Vogt: Islams hus, 1993:

I en eksplosjon av militær aktivitet og erobrertrang la muslimske krigere under seg hele Midtøsten, deler av Europa og viktige områder i Asia og Afrika. Damaskus og Jerusalem falt i 635, Irak ble erobret i 636; fra 641 var Egypt...

Peter sa...

Jan Opsal, Lydighetens vei – Islams veier til vår tid, Universitetsforlaget 1994, om den første kalifen, Abu Bakr:

Dernest sendte han ut tropper over hele Arabia for å bringe de frafalne arabere tilbake til islam, i det han ville oppfylle et av profetens siste ord om at det ikkje skulle finnes noen annen tro enn islam i landet.” Opsal s. 238.

Bjørn Are sa...

Hm, ja, ikke vanskelig å finne eksempler,,nei. Utfordringen for muslimer er å finne like mange og enda tyngre eksempler på og tekster og tradisjoner for det motsatte. Ingen grunn til å kreve at de må forstå islam verst mulig.

Egil Lien Thorvaldsen sa...

De seinere åra har det vært en ganske selsom debatt om Saladin i norske medier. Den er berørt også på denne sida. De som måtte ønske å skaffe seg oppdatert forskningsbasert kunnskap om hvordan den moderne Saladinforståelsen har oppstått i muslimske og vestlige miljøer (dvs. fra 1800-tallet og framover), bør kaste seg over denne lille boka: Jonathan Riley-Smith: "The Crusades, Christianity and Islam", 2008. Forfatteren er en av de framste korstogsforskerne i de seinere ti-åra, tidligere professor i kirkehistorie i Cambridge. Han summerer opp viktige sider ved sin egen forståelse av korstoga som historisk fenomen og bruker så et par kapitler på moderne korstogsforståelse. En oppsiktsvekkende, men godt begrunna påstand i kap. 4 er at den tyske keiser Wilhelm II. “reintroduced Saladin to the Muslims, who had almost completely forgotten him” (s. 64) Riley-Smiths bok fortjener å bli kjent også i norske miljøer. Den vil kunne dekonstruere mange tvilsomme forestillinger. Kanskje den til og med kunne bidra til at Stephen Runcimans litterært høytstående korstogshistorie fra 1950-tallet, som har villeda mange, deriblant Thorvald Steen, definitivt blir putta tilbake i bokhylla.

Bjørn Are sa...

Veldig bra bok, ja. Mytene om Saladin kjenner få grenser.

Peter sa...

Her er en fin kommentar, skrevet av Mahammad Rah, medlem av Human-Etisk forbund. http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9730

"Hvis man derimot stadig plasserer seg i offerrollen, går i skyttergraven og lukker seg enda mer når man blir kritisert og kaller alle for islamofobe og fiender, da kommer man ikke videre. For noen ganger er man helt avhengig av de andre annerledes tenkende og de opposisjonelle for å kunne se seg selv fra et utenfraperspektiv."