2: Feiloversettelser fremmer ikke intelligent debatt.

Mange av reaksjonene (ikke bare Johannes Kleppa i Dagen i går eller Kjell Tveter i Vårt Land i dag) på min anmeldelse av Tveters Livets Mysterium handler om at jeg ikke går inn på argumentene hans.

Inntrykket er klart. Denne Davidsen er så hardt rammet av disse argumentene som altså (og her er det bare å holde seg fast) konkluderer annerledes enn ham selv, at han tyr til alle slags krumspring for å slippe å forholde seg til dem.

Slik uredelighet og unnvikelser kan bare forklares psykologisk. Davidsen er så emosjonell og engstelig at han ikke tør ta en seriøs debatt om teologi og vitenskap.

Noe jeg ikke er helt sikker på at alle som leser denne bloggen rimelig fast vil oppfatte som den mest dekkende diagnosen. Siden jeg er blitt spurt om det på mail fra ID-tilhengere, kan det likevel være greit å avsanne ryktene som tydeligvis går om at jeg har en "historie med psykiatrisk lidelse".

Det reduserer uansett ikke behovet for å fortsette å utdype og begrunne anmeldelsen. Den handler som nevnt i går ikke om min personlige mening om Intelligent Design er sant eller usant, men om Tveter har skrevet en god eller dårlig bok.

Spørsmålet er heller ikke om han har gode argumenter i ett eller flere kapitler, men om boken egner seg til det erklærte formålet om å være en troverdig bok for høyskolelærere og elever.

Og det gjør den etter mitt klare skjønn ikke. 

Skal den det, bør man nok fjerne flere kapitler og sterkt omskrive andre. Det som er viktig å merke seg her, er at dette også gjelder for de argumentene som faktisk er gode. Dessverre er det vanskelig å anbefale en bok som presenterer argumenter som er bra i utgangspunktet (eller på engelsk) hvis de oversettes feil eller fremstilles misforstått. 

Spørsmålet er altså ikke om jeg er enig eller uenig i argumentene til Tveter (og jeg er enig i flere), men om han presenterer dem på gode eller dårlige måter.

Skal en bok brukes i undervisning på høyskolenivå, bør den vise at den forstår begreper og argumenter. Slik den nå fremstår er boken langt unna en troverdighet som gjør det mulig å forholde seg til den på høyskolenivå uten maskeringstape og rødblyant.

Ellers vil lesere som prøver å formidle en del av argumentene, rett og slett dumme seg ut. Og ikke bare seg selv, de vil stille kristne i dårlig lys.

Først et enkelt eksempel på problematisk oversettelse. Vi finner denne når Tveter (side 177) skal gjengi den klassiske årsaksmodellen som vi finner hos Aristoteles og middelalderens tenkere, og som fortsatt brukes innen thomismen. Modellen forklarer grunnen til at noe er som det er ut fra fire årsaksperspektiver, den stofflige årsak (hva ting er laget av, f.eks. gummi), den bevirkende (hva som lager tingene, f.eks. en maskin), den formale (eller formmesige, hvilken form ting har, f.eks. rund) og den finale årsak (hva tingen skal gjøre eller er innrettet mot, f.eks. en ball man kan kaste eller et hjerte som kan pumpe blod). 

Når Tveter skal forklare dette, synes han å oversette fra engelsk, uten å ane eller en gang ta seg tid til å se hvordan begrepene brukes på norsk.

Naturvitenskapen var i mange hundre år preget av Aristoteles som mente det var fire nødvendige årsaker i naturen: De ble kalt den materielle, den effektive, den formelle og den endelige årsak.

Det er flott at Tveter forklarer hvordan han bruker begrepene, men uheldig å oversette dem på måter som både bryter med fagfeltet og lett kan misforstås fordi de brukes på andre fagfelt.

Tar vi oss bryet med å se etter, er det slik at

• Materielle årsaker brukes i historiefaget om økonomiske eller økologiske årsaker osv.
• Effektive årsaker brukes om de årsaker som gir mest effektivitet, ofte i industri og næringsliv. Det er forskjell på om noen skaper en effekt eller gjør noe effektivt. «Den årsaken var virkelig effektiv!»
• Formelle årsaker bruke i jus og politikk om hva som er de rutinemessige eller legale grunnene til noe, som at «Han ble utvist av formelle årsaker».
• Endelige årsaker brukes vanligvis om den siste eller avgjørende årsaken, dråpen som fikk begeret til å flyte over, som at «Den endelige årsaken til at Hitler tapte var at USA gikk inn i krigen».

Det er vanskelig å unngå konklusjonen at forlagets konsulenter og forfatteren ikke behersker godt nok fagfeltene som omtales.

Samtidig er dette selvsagt en pedantisk kritikk, men slikt er altså nærliggende for lærere på høyskolenivå. 

Da er det verre når Tveter oversetter selv gode argumenter på måter som gjør dem dårlige og uforståelige.

Vi ser dette når han skal forklare hvordan den tidligere ateistiske filosofen Antony Flew ble teist på sine eldre dager. Siden han var en engasjert ateist  og mye sitert filosof, vakte det atskillig oppmerksomhet. 

Enkelte mente til og med at det bekreftet at Flew var blitt senil.

I følge Tveter (side 131) gjorde «argumentet» i seks punkter under tydelig inntrykk på Flew, uten at det gis referanser til når eller hvor eller hvem som har påstått dette. 

Dermed er det uheldig at argumentet er vanskelig å finne i noe Flew har skrevet eller hos dem jeg har sett som har skrevet om ham.

Det er uansett lett å kjenne det igjen som en klassisk kosmologisk argumentstruktur. Ved siden av en feil oversettelse er det dermed også uheldig at Tveter ikke understreker at dette er en argumentstruktur og ikke et argument. 

Det blir ikke bedre av at han unnlater å forklare hvorfor det har en form som ikke er logisk gyldig:

1. Noen begrensede foranderlige vesener eksisterer
2. Eksistensen av alle nålevende begrensede vesener har sin årsak i et annet vesen
3. Det kan ikke være en uendelig tilbakeføring (regress) av årsaken til at vesener finnes, fordi en uendelig regress av endelige vesener kan ikke forårsake at noe som helst eksisterer.
4. Derfor må det være en første Årsak til den nåværende eksistens av disse vesener.
5. Den første Årsak må være uendelig, nødvendig, evig og en.
6. Den første Årsak er identisk med den Judeo-Kristne Gud.

Noen høyskolelærere vil sikkert rynke på nesen av "den Judeo-Kristne" fremfor "den jødisk-kristne", men la det ligge. For Tveter begår en så grunnleggende brøler at det er vanskelig å tro at han er kjent med at slike argumenter handler om væren (being), altså om alle slags kontingente ting eller fysiske saksforhold som f.eks. en stein eller et molekyl. De handler ikke om "nålevende" biologiske vesener (living beings). 

I realiteten ville et slikt argument vært formulert noenlunde som under om vi skal forholde oss til Tveters versjon:

1. Noe avgrenset og foranderlig eksisterer (som væren, ting eller fysisk fenomen).
2. Eksistensen av alt nåværende avgrenset og foranderlig væren har sin årsak i en annen væren enn seg selv.
3. Det kan ikke være en uendelig rekke (regress) av årsaken til at slik væren finnes, fordi en uendelig rekke av endelig væren alltid vil mangle minst ett ledd og dermed ikke kan forårsake at noe som helst eksisterer.
4. Derfor må det være en opprinnelig årsak til at noe avgrenset og foranderlig eksisterer nå.

Så er saken å argumentere for at denne "første Årsak" (eller opprinnelig eller dypeste grunn/betingelse/opphav) er Gud. Det krever flere argumenter, og da må man sette opp flere ledd i argumentasjonsstrukturen enn de to to neste punktene hos Tveter, selv om man oversetter dem bedre.

Skal denne første årsak duge som forklaring, må den være noe som ikke er avgrenset, ikke er tilfeldig, ikke er mange årsaker,  og noe som har en uforanderlig side. De neste leddene i argumentasjon må altså vise hvorfor ikke Tor eller Odin eller en panteistisk Gud stemmer bedre.

5: Den første Årsak må være uendelig, nødvendig, evig og en. 
6: Den første Årsak er identisk med den jøde-kristne Gud.

Uansett er poenget at argumentet tar utgangspunkt i eksistensen av noe som helst, ikke i eksistensen av noe som er levende. Mens kosmologiske argumenter handler om fysikk og forandring, gjør altså Tveter det til et biologisk argument. I stedet er altså poenget det svært gode spørsmålet hvordan man kan forklare at det finnes noe i det hele tatt og at dette noe som finnes er i endring.

Siden tankerekken er både interessant og godt, med de rette presiseringer og utdypninger, er det svært beklagelig at Tveter forkludrer med feiloversettelser og unnlater å forklare eller begrunne premissene. Dermed henger det hele i løse lufta og lærere og elever blir sittende som enda større spørsmålstegn enn nødvendig. 

De eneste som kan være fornøyd med Tveters argumentasjon, må være noen litt vel ivrige ateister.

Hos Tveter er konklusjonen ikke logisk, den er lyn fra klar himmel. I stedet for å handle om universets opprinnelse eller eksistens, presenterer han argumentasjonen som om den handler om livets opprinnelse.

Når Tveter hevder at dette argumentet gjorde tydelig inntrykk på selveste Antony Flew (som altså likevel aldri begynte å tro på en "jødisk-kristen Gud"), er det vanskelig for elever og lærere ikke å tenke at det bekrefter at Flew ble senil.